Bemerkningen “forsiktig” kan nesten ikke sees lengre. Likevel har det aldri falt meg inn å bytte den ut. Hver eneste desember river jeg av teipen jeg lukket den igjen med året før, og kjenner en svak irritasjon over at du bare måtte sende meg den. Jeg forstår jo at det bare var kjærlighet, men i øyeblikk som dette skulle jeg ønske at denne kjærligheten aldri eksisterte. Det viser seg nemlig at «å komme over det» tar lengre tid enn hva Google hadde forberedt meg på. Men jeg antar du aldri tenkte over at jeg en dag skulle bli sittende igjen alene med denne dumme eska, uten mulighet til å ringe etter bekreftelse på at det fortsatt var “oss to”, og at “oss to” aldri ville forandre seg til tross for at tiden gjorde det. Men tiden venter ikke på bekreftelser, og i det øyeblikket gjenstandene var lagt forsiktig tilbake i juleeska for denne gang, innså jeg at tiden var i ferd med å ta meg inn i nok et nytt år uten deg. Det var nyttårsaften.

Kalenderen på kjøleskapet viser nå 2018. Hadde dette vært et brev du kunne åpnet ved kjøkkenbordet, ville håndskriften min antakelig ha tilføyd “mai” i det høyre hjørnet. Riktignok var det desember da jeg konkluderte med at jeg like greit kunne skrive til deg, ettersom du var den jeg alltid endte opp med å tenke på de gangene jeg satte meg ned for å skrive til de andre. De som leste denne digitale plattformen før stillheten meldte seg. Det var tross alt aldri meningen at det skulle gå så lang tid – at ordene som ble nedskrevet høsten 2016 skulle bli etterlatt der uten fortsettelse, mens selve tiden fløy videre gjennom de påventede årstidene. Men så ble det altså sånn. De siste oppdateringene omhandlet en betydningsløs svipptur innom galehuset. Lite visste jeg jo da at jeg måneden etterpå skulle returnere, og bli værende lenge nok til å se fargerike trær bli stående igjen som nakne kvister, og til og med bli vitne til at omverden sendte meg post til det isolerte spesialkollektivet jeg befant meg i.

Til tross for en viss likegyldighet overfor seg selv, er det heldigvis mulig å bevare takknemlighet overfor andre. Takknemlighet overfor de som sendte meg post, og de som nå i ettertid leser om at jeg mottok post. Skribleriet mitt er ingen plikt, så selv om jeg fortsatt kan undre over hvorfor jeg skriver, undrer jeg nok mer over hvorfor folk leser, og hvordan de i det hele tatt kan legge merke til at det stopper opp. Selv etter disse tjue skrivefrie månedene, hender det at de spør. Spør om jeg har sluttet, påpeker at det er lenge siden sist, eller forteller meg at jeg må fortsette.

Men ikke du. Du spør aldri lengre, verken om jeg har skrevet eller om jeg har spist middag. Før spurte du hver eneste dag, nok til at det kunne oppstå irritasjon over å se navnet ditt i displayet. Det var kjærlighet det også, men jeg antar at du på samme måte som med eska heller ikke tenkte over at jeg skulle bli sittende igjen med en vedvarende stillhet. Med tanke på at det er over tre år siden du ringte sist, burde jeg kanskje blitt vant til den. Stillheten, altså. Jeg trodde jeg hadde blitt vant til den, men det faktum at du fortsatt står oppført under «favoritter» i kontaktlista mi, tilsier vel at jeg ikke har det. Jeg har kanskje tenkt at det hele veien fantes en mulighet for at jeg skulle se navnet ditt i displayet igjen – at du plutselig ville overraske med en gratulasjon den ene dagen i året jeg rykker opp i alder. Men i likhet med 2014 og 2015, fikk jeg heller ikke gleden av en slik overraskelse da jeg en desemberdag i 2016 skulle fylle år.

Det skal sies at det likevel ble en av de fineste bursdagene jeg har hatt, for selv om du var min viktigste relasjon, var du heldigvis ikke min eneste. Sånt er viktig å huske på, har jeg lært. Faktisk hadde jeg hele atten relasjoner som fordelt på syv forskjellige treff tok meg gjennom min første dag som tjueseksåring. Senere i samme måned kom flere fine øyeblikk med disse relasjonene. Jeg fikk blant annet pynta juletre med min pittelille venn, feiret romjul med biologisk familie, og tilbrakt nok en julaften med reservefamilien og den elskverdige katten.

“Pittelille venn” og “biologisk familie” er jo noe av tidens endringer jeg ikke har fått fortalt deg om – som at jeg har gjenopprettet kontakten med min biologiske mor. Hun forlot nord-norge året etter du forlot meg, og befinner seg nå nærme nok til at jeg kan dra dit på søndagsmiddag. Det har også har ført til kontakt med min sørlandske onkel som bodde her nede lenge før meg, og etterhvert kom faktisk to andre onkler også med flyttelasset sitt fra nord. En av dem er han jeg fikk tatt romjulsbildet over her med. Han er den jeg tidligere kunne si at jeg kjente minst, men som jeg nå kan si at jeg kjenner best – og jeg kan legge til at 2016 absolutt ikke hadde vært det samme uten han.

Takknemlig kan jeg meddele at alle disse relasjonene ble med videre inn i 2017. Noen av de forevigede øyeblikkene viser en smågal rottejakt med biologisk familie, en fin lunsj med min bestis, søndagsidyll med min pittelille venn, og observasjon av trærne utenfor spesialkollektivet. Det var ikke stort du rakk å spørre om sistnevnte, kanskje litt fordi jeg aldri rakk å svare ordentlig på spørsmålet “hvorfor?”, men det ble på en fin måte med meg videre det også. Denne gangen skulle jeg nemlig for første gang returnere til et planlagt opphold.

Fra det samme rommet jeg tidligere hadde tilbrakt over seks uker i, tilbragte jeg i stedet seks dager i. Det var forebygging, hvilket viste seg å være positivt nok til at de kom med tilbud om enda et opphold. Så da januar og februar var omme, dro jeg tilbake igjen for seks nye dager i mars. Da til et nytt rom, men likevel den samme utsikten og de samme menneskene – menneskene som kjente meg godt nok til å kunne overraske med en mandelstang på nattbordet, og også la meg nyte fjellutsikt mens jeg gledet meg over lånet av en fin liten skapning.

Deretter ble jeg utskrevet med beskjed om at jeg var velkommen tilbake i mai, og dro i mellomtiden tilbake til min egen hverdag. En hverdag hvor ettåringen ble toåring, og bestis fylte tretti.

Fine øyeblikk oppstod også i april, men i den måneden lå det nok mest fokus på “den fine katten”, som du kalte han. Han jeg tillot meg å kalle skattepus når ingen hørte på, i tillegg til de humoristiske “æ ælske dæ!”. Så hendte det at jeg måtte forklare han at han aldri måtte finne på å forlate meg, uansett hvilken levetid Google mente at han hadde. Google var jo tross alt ikke til å stole på etter alt dette med deg.

Vi hadde jo katt sammen før, og jeg orket ikke tanken på en sånn kattesorg jeg den gang opplevde. Så da jeg en dag fant han skadet på trappa, valgte tårekanalene mine å gå inn for en produksjon som kunne tilsi at han var funnet død. Selve skaden ble bra igjen, men av andre årsaker skjedde det endringer som gjorde at vi etterhvert måtte besøke veterinæren. To ganger var vi der, mamma og jeg. Første gang ble han med oss hjem igjen, andre gang ble vi vitne til hans siste hjerteslag.

Mange vil nok le av denne kattesorgen, men jeg får ikke til å si ordene “bare en katt”. I alle fall ikke med denne katten, som tross alt hadde fulgt meg gjennom alle dager og netter hos reservefamilien. År som ofte inneholdt innvendig kaos. Men for han spilte det aldri noen rolle hvilket humør jeg var i, så lenge han hadde lyst til å være sammen med meg. At jeg hadde lyst til å være sammen med han, var det aldri noen tvil om, så hans katteegoisme passet meg perfekt. Vi eksistere liksom bare sammen, og det var nok.

I ettertid har jeg prøvd å glemme hele katten, men det viser seg å være umulig ettersom automatiske hjertestikk oppstår når jeg går inn døra hos familien. Hjertet mitt forteller meg at kjærlighet er kjærlighet, og at det derfor kan stikke for både lite og stort. Det samme gjelder deg, hvor hjertestikk kan kjennes i de mest utenkelige øyeblikk. De er ikke egentlig så utenkelige, det er bare det at vi gjennom tiden har samlet så uendelig mange minner sammen, at de dukker opp overalt. Minner i alle slags situasjoner, gjennom alle årstider.

Når det gjelder våren, er jeg sikker på at du ville elsket den her nede. Kristiansand har fått tilnavnet “blomsterbyen”, og sola passer på at hvert eneste blomsterblad får tilstrekkelig med lys. Jeg skulle ønske jeg delte den samme gleden – at jeg kunne legge hodet på skakke og lukke øynene i nytelse av varmen slik som deg. Jeg vet ikke om det er kontrasten mellom den forventede vårgleden og min ikke-eksisterende glede som blir for stor. Kanskje er det bare underbevissthetens evigvarende sorg over det som en gang ga oss glede i mai, men som brått ble revet fra oss – nok en tapt relasjon. Uansett årsak har det tydeligvis vært nok til at det har toppet seg rundt denne årstiden, hvilket gjorde at de planlagte seks døgnene i mai ble omgjort til et akuttbesøk med en varighet på fire uker.

I løpet av disse ukene fikk jeg heldigvis samlet mange gleder. Gåturer i fine omgivelser, håndplukkede blomster levert på romdøra, og en orkidè stjålet fra kjøkkenvinduet på selveste 17. mai. Et glimt av 17. mai- toget, et hjemmelaget maleri på nattbordet, og en tur til sørlandsparken for kjøp av keyboard og sykkel. En middag i Ravnedalen, et smil på brødskiva, og et par sykkelturer med is på bryggekanten. Du hadde likt det, akkurat som jeg gjorde.

Da utskrivelsesdagen kom, var det juni. Det var sommer, og for første gang i mitt liv gikk jeg gjennom en hel sommerferie uten å besøke nord-norge. Uten å vandre langs fjærsteinene og se utover havet vårt. Uten å stryke lillesøster i håret, eller kjenne lukten av blåbærlynga som minner meg om alle turene vi har hatt sammen. Jeg dro heller ikke til England for å se min egen storesøster gifte seg, og dermed heller ikke mitt tantebarn som stolt skulle være blomsterpike. Mye var tåkete, men også da var det rom for gledelige øyeblikk. Øyeblikk med Marte som kom på besøk fra Afrika, og med reserveforeldrene mine som tok meg med på en minneverdig sommerhelg i Farsund. Også øyeblikk med biologisk familie i Arendal, og med Vilde som i juli kom hjem på sommerferie fra Oslo.

Videre i juli og august fikk jeg flere stunder med både Vilde og Marte. Jeg så Kari formidle fine sanger i Ravnedalen, og fikk spontanservering av mat og dessert på trappa der Marte vokste opp. Med Lady gikk jeg turer i skogen, og en annen dag ble jeg vekket av at min onkel som banket på soveromsruta mi for å dra meg med ut. Til Arendal kom det besøk fra Tromsø, og jeg fikk dermed tilbrakt tid med den polske familien jeg ble kjent med for ti år siden.

Innimellom alt flyttet jeg inn i ny leilighet mellom byen og sykehuset, og jeg kunne nesten høre stemmen din fortelle meg at jeg måtte kjøpe et fint bilde å henge på veggen.

Så kom september, som for min del skulle startes med et opphold i spesialkollektivet. Denne gangen ble oppholdet på elleve dager, hvor jeg som vanlig fikk drukket kaffe og sett på trær. Utenom det gjorde jeg et forsøk på en tegneserie, deltok på felles forhåndsstemming, og ble flyttet til et nytt rom med en ny utsikt. Og så mottok jeg koselige avskjedshilsner, i tillegg til servering med kommentarer som “jeg vet ikke om du liker tomater, men jeg tok med noen fra hagen” og “jeg vet ikke om du liker kakao med kokesjokolade, men jeg tok med ei plate hjemmefra i tilfelle”.

Jeg vet at du hadde likt å vite at jeg fikk disse hjemmedyrka tomatene, og den hjemmelagde kakaoen. Du hadde også likt å se høstbladene falle, og kjenne regndråpene i ansiktet. For som alle andre årstider, kom også høsten – og da de elleve dagene var omme, leverte jeg en avskjedshilsen i retur.

En oktoberdag fulgte jeg min onkel på butikken kun for å kjøpe det han kaller “smallcandy”, en annen dag fikk jeg besøk av min pittelille venn, og på jobb dukket det opp flere koselige hilsner.

Høstfargene ble med videre inn i november, og under en helgetur i Tromsø fikk jeg se snøen legge seg på bakken. I tillegg til å være med den polske familien vi bodde hos, fikk jeg besøkt “Huset” (crux) hvor jeg har mange barndomsminner fra. Jeg fikk også truffet min tante på morsiden, min lillebror på farsiden, og en annen fin liten familie jeg har kjent i snart tjue år. På et sykehjem fikk jeg besøkt et eldre ektepar, og på to forskjellige kirkegårder fikk vi tent lys for mange. Omgangssyke i huset gjorde at jeg måtte reise hjemover alene, og et snøkaos gjorde at jeg fikk en hotellnatt på Gardermoen.

Tilbake i Arendal og Kristiansand kunne jeg vandre i fine høstomgivelser. I postkassa fant jeg en hjertevarmende hilsen fra Oslo, og i garderobeskapet mitt fant en fin påminnelse fra en kollega. En uke uti desember skulle jeg fylle år igjen, og heller ikke denne gangen kunne jeg se ditt navn i displayet. Men til tross for stillheten og en dag tilbrakt på jobb, var jeg storfornøyd med feiringen. Kanskje nettopp fordi jeg var på jobb, hvor det finnes så mange fine mennesker. Tre av de var på et annet tidspunkt invitert på grøtkveld hos meg, og mens den fjerde lille gjesten nøyet seg med barnefilm, endte vi andre opp med både pianospill og sang, hårklipp og montering av tv-benk fra Jysk.

Og så kom julen da, hvor julaften startet på jobb, før min reservebror var så snill at han kjørte meg helt til Arendal. Han kommenterte at det ble rart uten meg, akkurat som jeg syntes det ble rart uten han, for denne gangen skulle jeg feire med min biologiske bror. Til tross for at han er den eldste av mine seks søsken, har vi aldri feiret sammen tidligere. Likevel var tanken på at det bare skulle være oss to, beroligende. Det ble en fin jul – med både julestrømper, Monopol, julefilmer, mat og godteri.

En uke senere kom nyttårsaften hvor jeg teipet igjen eksa og tankene om deg dukket opp. Deretter ble det naturlig nok januar. Det var kaldt, men det hindret ikke min pittelille venn og hennes mor å bli med på tur. Det hindret heller ikke den fremmede katten å dukke opp på mitt fang utenfor reservefamiliens hus, mens jeg på innsiden fikk servert reker i kveldstimene.

Til min store overraskelse og glede dukket plutselig Marte opp i Norge igjen, og flere fine hilsner dukket opp på jobb. Og da den siste januardagen kom, spiste jeg tilfeldigvis det siste hjertet fra en hilsen jeg hadde fått til jul av en av de fineste på jobb, før hun like etterpå presenterte meg for en varmende “chai latte” i byen.

Etter kafèbesøket sendte hun med meg noen fine ord inn i spesialkollektivet, og senere ble jeg tatt med på luftetur av Cathrine – som er et like fint menneske. Samme uke hentet hun meg faktisk enda en gang, mens Ranveig sendte flere ord jeg kunne smile varmt av. I kollektivet fulgte de tradisjonen med servering av O´boy og ristet brød med ost og paprika, og etter utskrivelse fikk jeg servert kakao av min pittelille venn etter en aketur i bakken. I garderobeskapet mitt fant jeg en pose XXL-marshmallows som jeg kunne ha i min egen kakao, men jeg innså raskt jeg at giveren ikke tenkte over at hun tidligere hadde gitt meg en XXS-kopp.

Kakao var uansett nødvendig, for på utsiden herjet minusgraderne. Det var på en litt annerledes måte enn i nord, og det var såpass kaldt at mamma stoppet opp for å dekke til ansiktet mitt på vei hjem fra jobb en dag, da hun oppdaget at snøen hadde festet seg som en hvit foundation.

Snøen var også tilstede i mars, hvor jeg i påsketiden koste meg med dyrene i Arendal. Toåringen ble tre, rådyr smeltet dyrehjertet mitt, min biologiske mor tok meg på lufteturer, og “storesøster” Anette fra sykehusfamilien lot meg teste pumpeorgelet sitt etter en velsmakende frokost. April kom, snøen gikk, og både blomster og sommerfugler ga tegn på at våren var i gang igjen.

Jeg kan ikke skryte på meg en veldig økende livsglede denne våren heller, men jeg kan skryte på meg å ha kjøpt og lest boken “lær deg å leve”. Det var riktignok et litt ironisk kjøp, men forsøket på å få det til har vært betydelig bedre. For første gang på fire år gikk jeg i alle fall inn i våren med et ønske om å få til å ta ett øyeblikk av gangen, og komme helberget ut av den.

Da mai var i gang, fikk jeg noen minneverdige øyeblikk i Lillesand med Eirin. Hun er også en av de fineste på jobb, og i likhet med Ranveig som jeg senere i måneden møtte på lønningspils i Lillesand, har hun beriket meg med mye bra. Sammen med Cathrine har de i grunn blitt en slags uoffisiell primærgruppe, noe som egentlig var et humoristisk påfunn ettersom navnet “primærgruppe” er det som brukes om gjengen min i spesialkollektivet. Men humoren har absolutt ikke stått i veien for betydningen, for jeg kan takknemlig si at de har vært med og bidratt til en lettere vårmåned.

Utenom det har jeg tatt min biologiske mor til noen av turområdene i Kristiansand, mine herlige assistentkollegaer har vist meg turområder i Vennesla, og min pittelille venn har vist meg hvor lett det er å lage sand-is i sommervarmen. 15. mai kunne jeg feire et helt år uten akuttinnleggelse, og to dager senere fulgte jeg tradisjonen med å starte nasjonalfeiringa med reservefamilien, før jeg avsluttet feiringen i jobbuniformen. På utsiden av huset mitt fjernet de til min store forskrekkelse det store fine treet, men jeg ser nå at både treet og jeg har fått noe fint i retur.

Jeg skulle ønske det var mulig å få deg i retur – at du kunne kommet tilbake til nåtiden og fortalt meg at det fortsatt er oss to. Men som ei klok dame (Kari Bremnes) skrev til meg i går; “livet forlanger at vi forsoner oss med det som skjer”. Og sånn er det jo.

Nå er det juni. Våren er over, og i morgen venter et nytt opphold i spesielkollektivet. Det gikk.

– V.

Ikke at det har noe betydning for dere, men jeg vil nødig feilinformere, og benytter derfor anledningen til å rette på to greier fra forrige innlegg: 1) mailen ble aldri besvart fordi den faktisk aldri ble lest, og 2) mottakeren var ikke den skyldige i laderproblemet. (…)

Så tilbake til 22. juli – en sørgedag for mange, men i dette tilfellet en god dag for meg. Gjennom store deler av min barndom har jeg flydd mellom mine foreldre med en UM-mappe rundt halsen, og nå skulle jeg for første gang være den som tok i mot et barn med en slik mappe. Skakke legge skjul på at det var en stor glede å se mi åtte år gamle lillesøster komme løpende mot meg med åpne armer og et glis om munnen. Dette var faktisk på samme dato som hun fem år tidligere ankom Kristiansand med familien, men det var jo ekstra stas å få henne på besøk helt alene. (Foreviget av min lånesjåfør, Vilde).

Sykkelen jeg tidligere har fortalt om, ble tatt i bruk allerede samme dag, men det ble ikke stort mer enn det. Vi tråkket avgårde til busstoppet for å busse til byen (og med tanke på at de ikke har annet enn skolebuss i Båtsfjord, var jo dette et stort øyeblikk i seg selv). Der lånte vi bok og film på biblioteket, møtte en klovn, og var på kafè for å innta lunsj. Alt dette var veldig hyggelig, men da det plutselig gikk opp for åtteåringen at vi på hjemturen skulle opp alle bakkene vi hadde syklet ned, anbefalte hun meg å flytte…?

Ellers fant vi ut at vi har arvet håret fra hver vår forelder – hun morens tykke manke, jeg pappas tynne fjon – og sendte derfor en hårselfie til pappa. Daglig besvarte jeg cirka 298 tilfeldige spørsmål som startet med hva/hvem/hvor/hvorfor/hvordan, og de første kveldene presenterte jeg henne for noen av mine filmfavoritter fra 90-tallet. Jeg har også fått forståelse for de som mener jeg til tider er en skummel fotograf som tar bilder uten at noen får det med seg, da jeg oppdaget at lillesøster gjorde nettopp dette med meg – blant annet da hun fulgte meg til synstest hos Brilleland.

Så fikk hun seg ny skolesekk, littegranne popcorn, et av mine søskenbarn til venninne, og en litt eldre venn som gjerne ville prøve sparkesykkelen hennes.

Hun fikk også møtt to til av mine søskenbarn, to av mine onkler, mi inngifta tante, min bio-mor, min stefar, og to av familiens dyr. (Jo, det stemmer at jeg som 18-åring rømte alene til andre siden av landet, men i løpet av det siste året har jeg plutselig blitt omringet av en masse biologisk materiale).

I tillegg til galningene over her, presenterte jeg henne for min bestis og hennes sønn. En av dagene var vi i lekeland, hvor jeg ikke bare klarte å ta en skummel sklie, men også klarte å revne opp buksa mi da jeg ivrig skulle ta igjen Christine på trehjulssykkel. En annen dag var vi ved Odderøya museumshavn for å innta kunnskap om krabber og sånn.

I fare for å høres ut som en gammel bestemor, vil jeg bare tipse om at dette er en bra greie som inkluderer både kreativitet, tålmodighet, frisk luft og litt mosjon. Tjohei.

Fant det hele ganske underholdende selv, til tross for min høye alder. Fikk for eksempel produsert krabbesnøre, holdt et torskehode, observert krabbefisking, og rodd i båt. Det med torskehode var kanskje ikke direkte gøy, men det er visst bare noe man må gjennomgå hvis man er dum nok til å uttrykke “æ e fra Båtsfjord, æ har jobba på feskebruk!” når de spør om noen kan ordne agn. Lærdom: ikke skryt av sommerjobben du hadde som 14-åring.

Sharon (som mi lillesøster forresten heter) fikk også hilst på min reservefamilie – og siden de skulle reise bort, var vi så heldige at vi fikk overta huset. Der fikk vi besøk av lille Alvilde og hennes mor, vi benyttet oss av hagen, og var generelt svært fornøyd med å bo i noe større enn mine 35 kvm. Lillesøster var selvfølgelig lykkelig over å endelig slippe oppoverbakkene mine, og gleden var minst like stor da hun oppdaget at det fantes en fungerende TV med barnekanaler der.

Utenom hva bildene viser, var vi i travparken, i badeland, i Arendal, på kino, og i dyreparken. I dyreparken var hun ikke bare med i tømmerrenna, men insisterte også på å ta “slegga”. Dette er en karusell jeg tok sammen med hennes mor for fem år siden, og i ettertid ikke har fått noen andre enn min onkel med i. Jeg advarte om at det var sjukt høyt, at vi kom til å havne oppned, og at det var for sent å ombestemme seg om vi først satt oss i stolene – men hun lot seg ikke skremme, og svarte bare “ja!”, slik bestemte åtteåringer gjerne svarer. Hehe. Dette var det eneste ordet jeg hørte henne si fra vi tok avgjørelsen, til karusellen stoppet opp og vi svimle kunne gå av (…). Menne, vi var begge fornøyde med å komme oss ombord på Kaptein Sabeltann’s skute da (skuta jeg som barn så på VHS).

Den nest siste dagen vår gjorde vi en siste tråkkeinnsats på syklene, og dro innom sykehuset hvor hun fikk en aldri så liten omvisning i grønt. Samme kveld lo vi over den mislykka eggkokingen min som dekket fatene med gule plommer, og mimret tilbake til den natta jeg i tretiden vekket henne med et hyl som kunne minne om en brannalarm. Vettskremt spratt hun opp av senga som en nyrista brødskive, så på meg med store øyne, og utbrøt “ka e det, dadda??!” med en halvskral stemme. Sjokkert over min egen reaksjon i mørket, prøvde jeg å roe oss begge ned ved å si at det “bare var en edderkopp på meg”, samtidig som jeg desperat vrengte av meg tøyet og så meg rundt på gulvet. Da vi begge fikk øye på en gigantisk edderkopp i et hjørne, stivnet vi til, hadde et par sekunders stillhet, og endte opp med å diskutere løsninger. At klokka nærmet seg tre på natta, og at åtteåringer ikke bør holdes våkne ved et slikt klokkeslett, kunne vi selvfølgelig ikke ta hensyn til. Og fordi vi brukte altfor lang tid på å diskutere hva vi kunne gjøre med dette dyret, ble vi heller vitne til at den presset seg selv inn i en sprekk ved døra. Lillesøster løste det hele ved å blokkere sprekken med bøkene som tilhørte kveldsritualet vårt, og vi ble etterhvert enige om at det var på tide å prøve å sove. Egentlig en tragedie, men det skal sies at denne opplevelsen ga henne latterkrampe på flyet nordover, og det var faktisk det første hun valgte å fortelle pappa og de da vi ankom flyplassen der oppe. Herlighet.

Den siste dagen hadde vi middagsdate i byen, pakket, og tok en “takk for huslånet”-selfie til mamma og de. (I mellomtiden hadde hun visst tatt seg tid til å lage en skriftlig hilsen til meg). Pakkinga foregikk forresten oppi min splitter nye gule koffert – en farge jeg valgte for å enklere finne den på alle rullebånd rundt omkring i verden. Kjempesmart, tenkte jeg. Lite visste jeg da at jeg skulle ankomme både Båtsfjord og Kristiansand UTEN denne kofferten, og derfor måtte få den levert på døra da den endelig kom til rette. Så da jeg ankom toppen av Norge, ble altså Rema 1000 det første jeg måtte besøke, slik at jeg i det minste kunne vedlikeholde min egen tannhygiene. Passa fint at det lå en julegave og ventet på meg i garasjen da – en med perfekt innhold for anledningen.

En litt uheldig landing i nord, der altså – men alt i alt en veldig fin søskenferie i tiden før dette. Jeg har lært at det å tilbringe hele elleve dager i strekk med et barn jeg plutselig har fullt ansvar for, kan være ganske krevende. Selvfølgelig var jeg forberedt på at det ville bli det, siden jeg vanligvis bare har ansvaret for meg selv og kan gjøre som jeg vil, men jeg innså at jeg ikke hadde tatt uplanlagte uenigheter med i denne forberedelsen. Vi har vel alle hørt noen si “jeg tror jeg er dårlig mor”, kanskje bare på grunn av en uenighet med barnet, over en beslutning som har blitt tatt. Vel… Jeg har alltid ment at barn trenger grenser, og det mener jeg fortsatt, men jeg kunne likevel kjenne på akkurat dette selv. Plutselig lurte jeg på om jeg var en elendig storesøster, bare fordi jeg hadde sagt ordet “nei”.

Heldigvis er det også utrolig mye fint som følger med det å tilbringe så mye tid med et barn. Med ei lillesøster. Så mye godhet og kjærlighet, nok til å gjøre opp for alle slags uenigheter. Mitt favorittøyeblikk var da jeg følte meg så elendig som beskrevet over her, og hun avbrøt stillheten på bussen ved å snu seg mot meg og si “dadda? du e den bæste storesøstra man kan tænke sæ”. Opptil flere kvelder kunne hun også avslutte dagen med å si “i dag har vi hatt en skikkelig fin dag!”. Og på et tidspunkt lurte hun plutselig på om jeg kunne huske fjorårets ferie, hvor vi begge var syke og hun likevel fikk lov til å kaste ball i hagen med meg mens pappa stekte pizza. Jeg svarte “ja?”, og det eneste hun hadde å si var “æ syns det va så fint at æ fikk være lamme dæ”. Er det mulig ❤

– V.

Det kan godt være at denne ærligheten jeg til tider produserer, om konsekvensene av det å ha en ustabil skalle altså, etterhvert ikke får meg til å oppleves som annet enn oppmerksomhetssyk. Sånn får det i så fall bare bli. Jeg har konkludert med at den ustabile skallen min er en sentral greie i mitt liv, og at mitt liv er hva som får denne bloggen til å eksistere i sitt niende år.

Egentlig skulle jeg innlede med å si at jeg har mistet styringen på antall kaffekopper jeg har inntatt de siste dagene. De fire siste dagene, for å være mer presis. Mandag og tirsdag var jeg et nokså avbalansert menneske som jobbet de timene jeg skulle, og som brukte den resterende tiden på såpeopera (les: Hotel Cæsar). Onsdag var jeg om mulig enda mer avbalansert, det var fridagen min, og jeg valgte derfor å avlyse ukas andre møte med hjernekrymperen min. Det fantes tross alt ingenting mer å fortelle ham.

Jeg fikk ikke sett en eneste scene med Juni Anker-Hansen denne ettermiddagen. Jeg skal spare dere for de latterlige detaljene, men før jeg visste ordet av det ble jeg tilbudt kveldsmat på lukket avdeling. “Før jeg visste ordet av det” er naturligvis en overdrivelse, for de timene mellom der føltes ærlig talt ut som en evighet. Jeg inntok i alle fall en yoghurt, for yoghurt er som regel hva de tilbyr om du takker nei til brødskiver. Begeret var merket med “melon & pasjonsfrukt”, og selv om jeg forsåvidt liker denne smaken, angret jeg umiddelbart på at jeg smilende hadde svart “neida” til spørsmålet om det var en spesiell type jeg ville ha.

Selvfølgelig var det en spesiell type jeg ville ha, jeg hadde tross alt bare inntatt den type yoghurt hver eneste dag de fire siste månedene, men det kunne jeg jo ikke fortelle henne. Selvfølgelig vet jeg at jeg kunne det. Det er en hel del jeg kunne sagt, til en rekke forskjellige mennesker, men jeg finner det ofte eklest å bare holde kjeft. Det er også en hel del jeg kunne skrevet om, deriblant fagpersoners uenigheter som gir meg følelsen av å være en kasteball, men det holder jeg også kjeft om. Jeg velger å tenke at alle forsøker å gjøre jobben sin på best mulig måte, og at det med “kasteball” bare oppstår fordi begge parter mener at de faktisk gjør den beste jobben.

Denne kvelden sendte jeg likevel en mail til psykologen min. En mail bestående av 1219 nokså konstruktive ord, som egentlig ikke handlet om annet enn min skuffelse over at han hadde fratatt meg min egen mobillader. Jeg avsluttet med “du skapte i det minste en følelse i meg. Gratulerer med dét.”. For ja, det gjorde han. Det skal visst ikke mer til enn en fratatt mobillader for å skape storm i min skalle, når dørene rundt meg er låst. Selv ikke store fine vindu kan gjøre opp for en slik hendelse. Det var 1% strøm da jeg trykket “send”.

Jeg har for lengst sluttet å uroe meg for både laderen og det faktum at han aldri svarte meg tilbake, for jeg skrev meg ut igjen dagen etter, og tok laderen med meg hjem. Hjem til mine egne yoghurter. Jeg hadde tross alt ingen interesse av å oppholde meg på et sted jeg verken hadde planlagt eller lyst til å være. Christine datet meg på Egon, slik hun ofte har gjort like etter mine utskrivelser, og livet fortsatte som normalt. Helt frem til kvelden kom og jeg stirret jevnlig på klokka, helt til den nærmet seg halv fire på morgenen og jeg til slutt sovnet uten å legge merke til det selv.

Problemet er at når èn følelse kommer ut, etter månedsvis som fange bak en likegyldig vegg, vil den gjerne forsøke å dra de andre følelsene med seg. Det er dette som skaper uro, som om kroppen forsøker å la de bryte ut, og hjernen bruker alle sine krefter på å unngå nettopp dette. Utbrudd av innestengte følelser, altså. Følelser som er fanget av hjernens likegyldighet. Likegyldighet som skal lure kroppen til å føle seg avbalansert, helt til det ikke går mer. Jeg vet ikke, det blir for komplisert selv for meg, men noe i den duren.

Det var forresten på dette tidspunktet jeg mistet kontrollen over kaffeinntaket. Da kroppen min ville noe annet enn meg selv, altså. Jeg hadde for eksempel ikke bedt om at hjertet mitt plutselig skulle gi fra seg så harde slag at hele kroppen min vibrerte i det jeg tok et åndedrag, selv i liggende posisjon. At konsentrasjonen min skulle gjøre det umulig å se en stakkars episode av Hotel Cæsar sammenhengende, eller umulig å lese i boka om Britt-Marie som mener at alt kan rengjøres med natron.

I helgen tok jeg meg selv i å samtidig ha på både tv, radio, og spotify – fordi det var umulig å slå seg til ro med noe som helst av det. Det trengte ikke gå mer enn en time før jeg hadde benyttet meg av alle møblene i huset heller. Reservefamiliens hus, hvor jeg passet katten. Beina mine vandret målløs mellom den grå sofaen, den sorte sofaen, den sorte stolen, den oransje stolen, spisebordstolen, kjøkkenstolen, og til og med krakken på badet. Sistnevnte fordi kroppen ikke orket å stå oppreist etter enda en runde med det jeg “liker” å kalle psykisk oppkast. Nå er det heldigvis umulig å kaste opp hjernemasse, men fordi det for kroppen av og til føles ut som om hele hjernen befinner seg i magesekken, er det sånn det blir. Too much information? Ja, enig. Beklager det.

Egentlig skulle jeg innlede med å si at jeg har mistet styringen på antall kaffekopper jeg har inntatt de siste dagene. Deretter skulle jeg fortsette å fortelle om random hendelser fra sommerferien, men nå ser jeg at innledningen min har blitt til et helt blogginnlegg. Jeg hadde ingen plan om dette, og har derfor ingen god avslutning heller. Det er bare nok et innlegg om hvor ustabilt det er å være ustabil. Kjedsommelig info om at det er mulig å gå fra å ha et tomt og likegyldig indre, til et indre med konstant uro – bare fordi noen nekter deg å lade mobilen når du selv ønsker. Neida… Neida, og joda. Jeg skriver dette med et snev av ironi, samtidig som jeg er fullstendig klar over at jeg bagatelliserer en hel del. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg i det hele tatt velger å dele dette med dere, for jeg kan kjenne at jeg har skrevet alt for mye om psykisk helse den siste tiden.

Jeg burde nok heller fortalt dere at jeg i løpet av ti minutter gjorde meg klar for å ta bussen til byen i dag, kun for å skamfull hente ut en sykemelding på legekontoret, og tok i døra der rett etter at de som hadde låst den gikk inn i heisen jeg kom ut av. De kunne godt ha fortalt meg at den var stengt, siden det kun var denne døren som fantes i fjerde etasje, men det gjorde de ikke. Jeg tok i døra enda en gang for å være sikker, og så marsjerte jeg småforbanna avgårde til Ark for å kjøpe den nyutgitte boka av Linnèa Myhre. Hun hadde akkurat pakket den ut, dama bak disken. Flaks for deg, tenkte jeg, og takket pent. Deretter busset jeg hjemover, tilbrakte en hel time hos noen ender ved et vann, og så inntok jeg cirka tre kopper kaffe hos mamma.

– V.

Nå kan jeg heldigvis ikke huske noe som helst av det, men det ryktes at jeg en vintermorgen ankom denne verden som en såkalt keiserinne. Jeg har for lengst konkludert med at dette er et trøstenavn de har valgt å gi alle barn som blir skåret ut til denne verden, da de (vi) dessverre ankommer med XXL i hodestørrelse. Jeg er nemlig livsikker på at det er nettopp dette, selve keisersnittet, som skyldes at jeg i min oppvekst har måtte leve med størrelse 60 i ridehjelm. Livsikker ja, selv om jeg naturligvis vet at det ikke er sånn det fungerer. Jeg er jo tross alt ikke den eneste i familien Bremnes som må leve med en stor skalle, og flesteparten av oss er født på normalt vis. Det hadde bare vært litt bedre om jeg kunne lagt skylda på dette, i stedet for å klandre pappa for ugreie gener. Ikke det at han bryr seg så mye om akkurat det da, for de gangene jeg for eksempel påpeker at vi har et irriterende høyt hårfeste med store viker, ler han mens han forteller at hårfestet vårt ikke har viker, men fjorder… Jeg finner fader meg ingen trøst i det.

Dere, derimot, er heldige. Jeg har nemlig forstått at dere verken ble presset eller skåret ut til verden, men hakket ut av fjellvegger som må gullklumper som nå har blitt store og fine. Dette er jeg også livsikker på, selv om jeg naturligvis vet at det ikke er sånn det fungerer, det heller. Jeg finner bare ikke noen annen forklaring på hvordan det er mulig å være så fine som dere. Dere som leser, liker, kommenterer, og kommer bort til meg med komplimenter på jobb. Dere skulle bare visst hvor patetisk jeg følte meg i det jeg publiserte forrige innlegg. I en sms-logg har jeg visst svart “har skrevet meg ihjel, og skal sitte med skriveangst resten av kvelden” til min bestis. Opptil flere ganger vurderte jeg å slette hele innlegget. Men så tikket det inn en tommel her, et hjerte der, og en kommentar eller to – og jeg er enda helt sjokkert over responsen jeg ble sittende igjen med til slutt. Over all forventing, virkelig – så tusen hjertelig takk! Vit at det varmer noe veldig. Et stort digitalt hjerte sendes ut til hver og en av dere. ❤

Menne… Hvis jeg skal fortsette der jeg slapp, sånn cirka ved utskrivelsen, må vi nesten bla tilbake til slutten av juni. Da kan jeg informere om at jeg for eksempel gikk tur i Arendal, drakk kaffe, hadde besøk av nabokatta, og så på regnbuen.

Så mottok jeg gaver. Sjokolade fra huseierne, en “Veronika”-blomst fra ei dame i Arendal, engelsk bygave fra bestis, og en supersøt magnet fra en kollega. Jeg er jammen heldig!

Etter ukesvis fra hverandre, ble jeg endelig gjenforent med katten i mitt liv (som egentlig er reservefamiliens katt, men jeg liker å tro at han er min, for shit som jeg elsker denne katten).

På et tidspunkt fikk jeg dilla på chiagrøt – noe som førte til at min stakkars instagram-konto plutselig lignet en matblogg.

Min sjuke kollega, Jorunn, hentet meg hjem til seg så jeg fikk gitt dyrehjertet mitt enda mer påfyll – og en uke senere gjennomførte vi en regnfull date på fiskebrygga.

Jeg fikk endelig somlet meg til anskaffelse av ny sykkel (som min stefar testkjørte), og siden jeg ventet besøk av lillesøster, tenkte jeg at det var greit å skaffe en til henne også. Via Finn.no utvekslet jeg sms’er med en sykkeleier som ikke svarte annet enn “ok”, “ja” og “greit” – men da jeg tenkte at dette sikkert bare var en som var dårlig i norsk, troppet jeg likevel opp ved angitt adresse. I døra ble jeg møtt av en liten guttunge som ba meg bli med i hagen – hagen som var fylt av et mangfold av brukte sykler – og vi stoppet til slutt opp ved den han trodde jeg skulle ha. Overrakset over både guttens alder og alle syklene, hadde jeg plutselig glemt hvordan sykkelen så ut… Så jeg sa ja, tenkte “denne så skrøpelig ut”, betalte likevel, og trillet den ut på veien. Allerede to meter senere innså jeg at jeg akkurat hadde betalt noen for å ta meg av deres overflødige søppel, men til tross for skammen jeg kjente over å trille på dette skrapet som lignet tyvegods, fikk jeg likevel presset den helt frem til reservefamiliens garasje (4km unna?). Der så jeg at jeg allerede hadde stående en annen sykkel av samme størrelse, og at den såkalte barnesykkelen jeg så i annonsen, slettes ikke var den som nå hadde fått meg til å svette i panna. Jeg betalte altså for å ta i mot søppel, slite det avgårde, og få noen andre til å kjøre det på søpla for meg.

(Dagen etter ble jeg forresten kjørt til Vennesla, hvor jeg fikk kjøpt en faktisk barnesykkel, som både var finere og billigere). Ja. Så fikk jeg mat levert på døra, besøkt Marte som sovnet, og sett min egen vindurefleksjon da jeg rundt halv åtte på morgenen var på hundelufting iført min orange nattkjole. Interessant?

I Arendal fikk jeg spilt badminton med min stefar, tatt et gledeshopp for feriestart, og servert “sommerfrokost” til mi biologiske mor.

På Flekkerøya besøkte jeg båten min stefar jobbet på, stirret på havet, og vinket farvel da de seilte avgårde.

Storesøstra mi var på det årlige sørlandsbesøket hos samboerens familie, og jeg var så heldig at jeg ble hentet for å være med de i dyreparken 🙂

Ikke for å være en irriterende tante, men altså… SE på dette tantebarnet mitt. Noen ganger klamrer hun seg fast som en apekatt mens hun sier “bææære mi tante”, og da dør jeg faktisk litt av glede. Så nydelig.

Like etterpå fikk jeg besøk av mi lillesøster, som jeg etterhvert reiste nordover med – men det ser ut til at jeg har skrevet nok for denne gang.

Takk for meg.

– V.

Etter å ha fått spørsmål om å gjenoppta denne blogginga da, og like etterpå svart “joda, jeg skal skrive at jeg har vært fem uker på galehus og sånn”, kom den humrende kommentaren om at ordet galehus ikke måtte brukes. Det er visst et sånt type ord man brukte før i tiden, da folk med psykiske lidelser ble møtt med oppgitt forundring, og deretter erklært sinnssyke. “Men jeg ser at det kanskje kan bli litt tungvint å skrive distriktpsykiatrisk senter”, ble det raskt tilføyd. Alt under en lattermild stemning.

Det var ofte en slik stemning. Jeg antar det er sånn det kan bli i en prosess med daglige treff gjennom en hel måned. Lettere, løsere, mer avslappet. Det er vel det som er meningen med det hele også, men jeg har likevel aldri opplevd det så avslappet at min vante latter har blitt til latterkrampe. Vanligvis er det vel heller det motsatte de foretrekker å få frem, men det ble verken forsøkt det ene eller det andre. Det bare ble sånn – psykologtimer fylt med spontan latter. Det var fint. Mest fordi jeg ikke alltid var alene om å le, noe som gjorde at jeg på et tidspunkt fikk se kleenex’en bli tatt i bruk av dette profesjonelle mennesket. Personlig har jeg jo aldri tatt i en kleenex. Det er visst ikke min greie. “Du gråter aldri her, men det skal ikke mye til for å få deg til å le”.

Jeg liker å le. Jeg liker selvironi. Og jeg liker å holde en slags ironisk distanse til det faktum at jeg liksom er psyk. (Ja, jeg måtte til og med tilføye ordet liksom, ser dere). Så selv om jeg for noen år siden valgte å “komme ut av skapet” ved hjelp av et seriøst innlegg, som fikk langt mer oppmerksomhet enn forventet…

…vil jeg helst beholde ironien. Jeg vil kalle det galehus, og jeg vil slenge innleggelsestiden med i blogghistorikken min, akkurat som alt annet hverdagspjatt jeg plotter inn her. For det er i grunn det det er. Hverdagspjatt, altså. Jeg lever med denne halvustabile psyken året rundt, og jeg kommer muligens til å fortsette med det til jeg går i graven. En innleggelse betyr altså ikke at en behøver å tenke “shiiit, nå er hun syk igjen!”, det forteller bare at det er nødvendig med litt ekstra hjelp akkurat da – som om det oppstår en høyere feber som trenger hjelp til å senkes.

Poenget mitt er hvertfall at jeg har nok av tid til å forholde meg superseriøs til det hele. Nok tid til at jeg blir drittlei av det – det å stadig skulle dykke ned i det seriøse dypet, for så å forsøke å fortelle om alt jeg fant der nede. Og da er det jaggu en lettelse å kunne fjase alt vekk i et slags ubetydelig kåseri, slik som dette.

Uansett; det er visst flere som lurer på hvordan det egentlig er bak de lukkede dørene. Nå behøver de ikke nødvendigvis å være lukket, men det kan de jo også være. Der kan en havne både frivillig, under det jeg vil kalle frivillig tvang, og tvang. Men siden alle havner der av forskjellige årsaker, og får forskjellige opplevelser, kan jeg bare snakke for meg selv.
For meg var det å havne der frivillig, slik jeg gjorde ved min aller første innleggelse, som å komme til himmelen. Jeg hadde jo aldri opplevd noe sånt før. Folk som passet på døgnet rundt. Matservering. Ingen blid maske som måtte klistres på, og ingen dårlig samvittighet for late dager, nettopp fordi jeg ikke kunne gå ut alene. Et trygt lite rom, og en slags pause fra livet.

Ved frivillig tvang, har jeg lært at ting kan føles helt annerledes. Dører på gløtt til enhver tid. Uønsket tilsyn i hytt og pine. Badedør som ikke kan låses. Vindu som ikke kan åpnes. Nattevakter som lyser med lommelykt. Fratakelse av ladere og alle andre “faretruende” gjenstander. Maks 15 minutter i frisk luft. Stadig nye fjes. Gjentakende spørsmål. Lite klausofobrisk rom.

Det er litt absurd å skrive nå i ettertid, men på et tidspunkt opplevde jeg å få tårer i øynene av bare tanken på å sitte uovervåket på kafè med en venninne. Indre overtalelser måtte til for å unngå å stange hodet i murveggen eller skrike høyt. Alt jeg ønsket var å ta et steg utenfor den låste døra, og vandre gjennom det våte grønne gresset. I sånne tilfeller kan man visst bli så desperat at man blir overveldet av følelser bare av å få øye på en… måke. Et liv, rett utenfor det lukkede vinduet. Et liv jeg tok meg selv i å takke for at var der. Da lo jeg litt av meg selv, det skal sies. Innså jo at dette var en sånn type galskap man ser på film.

Det samme innså jeg da jeg telte åtte skritt frem og tilbake over det lille gulvet, i all desperasjon. Men jeg endte i det minste opp med forståelse for hvorfor enkelte folk mister forstanden av å være innesperret. Skakke værra lett!

Det gjelder visst å puste, da. Lese en bok, kanskje – eller positive ord, som jeg for min del fant i noen englekort fra bestemor. Ta i mot besøk. Og så, hvis man forholder seg rolig og samarbeider og alt det der, blir man kanskje sendt avgårde til åpen avdeling. Og der, dere, der kan man leve livet…

Jeg tok meg for eksempel friheten til å studere svaneegg, hilse på foreldrene, ha ulovlig kattebesøk på rommet, og vandre til Rema hvor jeg kjøpte ei hel ku.

Så benytta jeg anledningen til å bli kjent som “den gale puslejenta”, bortsett fra at det aldri var noen som egentlig kalte meg det da. Det startet bare med to små puslespill jeg hadde anskaffet selv, som jeg la på mitt eget skrivebord. Men så dukket det opp en ansatt som viste meg en egen hylle for puslespill, og da et av de var ferdiglagt, dukket en annen opp med enda et. Fikk litt hjelp her og der, og før jeg visste ordet av det hadde jeg pyntet bordene i fellesstua med to tusen puslebrikker. Velger å tro at det også er sånt man bare ser på film, så jeg fraskriver meg alt ansvar grunnet pleiernes påvirkningskraft.

Utenfor observerte jeg fugler, var på middag hos familien til Marte (Marte som endelig kom hjem en tur fra Afrika!), og holdt Kari med selskap mens hun smurte inn trommehinnene mine med deilige strofer i Ravnedalen.

Plutselig gikk en hel dag bort i dyreparken også, hvor min biologiske mor anskaffet meg to kilo sjokolade, og ga meg årets første tur i tømmerrenna. Min onkel derimot, ga meg tidenes kick i den sjuke karusellen – før han ble en smule flau over meg da jeg klinket litt på det gamle pianoet i huset til tante Sofie, mens jeg trallet på noen nordnorske viser. (Kunne jo ikke vite at det skulle samle seg publikum rett utenfor døren).

Så gikk jeg turer, da. Ute i det fri, gjennom vått gress, blant skrikende måker.

Det hendte også at jeg brukte timesvis på å stirre himmelen ihjel gjennom romvinduet mitt, helt til jeg ble så lei at jeg dro på hjembesøk til meg selv. Men så hendte det også at jeg fant en edderkopp eller to der, og umiddelbart returnerte til galehuset. Der kjente jeg straks på takknemligheten over å være omringet av mennesker som i tillegg til å servere mat, også kunne assistere i edderkoppmord. Som tilbakebetaling fant jeg det ok å skrive en såkalt mestringsplan, for det blir de visst så glade for…

…for hvis det er noe som går igjen under alle innleggelser, så er det akkurat dèt. Mestringsplan. Det skal liksom være den store løsningen – en plan fylt med kontakter man må huske at man har, avledninger man må huske at man kan gjøre, og evt ord man må huske at man kan tenke. Jeg ler litt av det, men det tror jeg må være lov etter x antall eksemplarer.

Vilde ler jeg også av, eller egentlig mest med. Hun kom endelig tilbake fra rundreise, og som i en romantisk film kunne vi løpe mot hverandre i Markens, før vi hadde lunsjdate med rekeskrelling og drakk cortado. Salaten til slutt er en annen lunsjdate, med Christine. Så… Det jeg tydeligvis kan få tårer i øynene av å tenke på lukket avdeling, kan man altså gjøre så mye man bare vil på åpen.

Ja, og vipps, så var det på tide å skrive avskjedskort. Ikke at det er noe som forventes, men jeg ender visst opp med å gjøre det hver gang, på samme måte som min favoritt ender opp med å tegne til meg hver gang. Denne gangen ble det et blanda værforhold med kloke ord, mens den fine psykologen heiv seg på “tegnetrenden” og laget både hjerter og en ghost hug. Sykt koselig, selv om jeg godt kan skjønne om dere nå lurer på om jeg faktisk er halvveis til femti, og ikke fire år, haha.
En som ikke tegnet da, tok meg med i drivhuset for å overlevere to planter til meg – og jeg har aldri hatt en grønnsaksplante i mitt liv, men plutselig var jeg eier av to stykker! En som skulle gi meg tomater, og en som skulle gi meg paprika. Gøy 🙂

Jordbærtokt tok hun meg forsåvidt også med på et par ganger, og dagen før sankthans kjørte vi avgårde til stranda i overskya vær, hvor hun overtalte meg til årets første bad.
En nattevakt ga meg godteri, etterfulgt av kommentaren “her har du noe å sove på – en for å sovne raskt, og en for å sove lenge”, og favoritten min serverte meg plutselig litt hjemmebakst.

Så de er altså fine, disse menneskene som jobber for å gjøre hodet til folk hakket lettere. Jeg hadde jo aldri orket å jobbe med en som meg selv, men jeg setter pris på at de finnes. Selv når jeg “hater” at de finnes, setter jeg pris på de. En innleggelse er altså ikke skummelt, slik jeg selv trodde for noen år siden – det er bare en pause fra hverdagen.

Og nå, dere – nå trenger jeg jaggu en pause fra all denne tastinga! God helg, og gratulerer til dere som holdt ut gjennom all denne lesinga!

– V.

Bare sekunder tidligere hadde jeg fra sofaen betraktet variasjoner av hvite skyer, som på den blåfargede bakgrunnen gled forbi i et usedvanlig høyt tempo. Det var sekundene før det sa pang.

Nå har jeg heldigvis aldri opplevd lyden av et maskingevær i virkeligheten, men i et knapt sekund skulle en nesten tro at det var nettopp dette som smalt til. Jeg er hvertfall sikker på at jeg aldri har hoppet så kjapt ut av en liggende fosterstilling før. Men det var ingen gevær. Det var bare regnet. Ordet “bare” er forsåvidt ikke noe jeg liker å bruke i forbindelse med regn, for jeg elsker regn. Jeg var bare ikke forberedt på det, der det i dette tilfellet dukket opp helt ut av det blå (bokstavelig talt). Det kom faktisk så plutselig at jeg på et tidspunkt kunne observere begge værtypene på èn og samme tid – fra samme stue, bare to forskjellige vindu:

Ambivalent, var ordet som først dukket opp i mitt hode. De fleste har nok hørt at været kan matche innsiden vår, og i dette øyeblikket opplevde jeg altså en 100% match. Et ambivalent vær, til mitt ambivalente indre. Pluss og minus på èn og samme tid, uten at en har bedt om det. Et pang, liksom. Men det er jo verken været, hodet, eller det indre som er det største problemet. Det er tiden. Samtidig som den føles helt uutholdelig langsom, går den også altfor fort. I tankene kan vi skru den tilbake, holde oss i nuet, eller skru den fremover. Likevel gjør den ikke annet enn å gå. Den venter ikke, den spør ikke. Tiden bare går, og jeg hater det.

Nå er det kanskje meningen at jeg skal komme med et godt poeng her, men jeg har ingen. Jeg kan bare konkludere med at vi (les: jeg) ikke har kontroll over noe som helst, spesielt ikke tiden, og at det derfor er hele fem måneder siden sist jeg leverte fra meg hverdagspjatt her inne. Om det skulle være av interesse å vite, var det faktisk en psykolog som stilte meg spørsmålet om jeg snart skulle gjenoppta bloggingen. Det var først da jeg kom på at jeg i det hele tatt har en. En blogg, altså. Så vi får nesten bare bla tilbake til der vi slapp sist, sånn ca… Slutten av februar, hva?

Da var jeg blant annet på kafèdate med engelske Davina og hunden Lucky, og jeg var overtrøtt etter nattevakt med min gøye kollega. Jeg fikk tidenes skjønneste kopp av en annen kollega, og endte opp med et litt annerledes utseende etter et par timer i tannlegestolen. Dette utseende startet i grunn med bollekinn, utviklet seg til blåveis, og avsluttet med en gulgrønn ansiktsfarge – men disse fargekodene skal dere slippe å se.

I mars var jeg på frokostdate med min kjære fjerne nabo (Ingfrid, en kollega som tidligere var nesten-nabo), og hadde flere kaffedater med fuglen min. Jeg mottok kjærlighet av favorittkatten min, og fikk gleden av å vandre på snøunderlag.

Jeg fikk også hørt pianospill av barnefingre, sett på rosa kveldshimmel, vært med på roadtrip gjennom skog, og hengt litt over et tomt basseng. (…)

Plutselig kunne jeg dele ut påskeegg, og sammen med Alvilde ønske folk en god påske. I påsketiden opplevde jeg også litt av naturen i Arendal, da jeg passet dyrene til min biologiske mor. Det er jo alltid hyggelig å se at en hund og en katt kan være venner – men en smule utfordrende når de er så gode venner at katten bare må følge med på tur. Spesielt når katten er for nervøs til å holde samme tempo som hunden, og vi derfor stadig må stoppe opp og vente. Skakke være lett!

En av mine tyske kollegaer ga meg “påskeegg”, jeg leste engelsk bok for barna til Davina, og jeg kysset på Alvilde som denne måneden fylte et helt år! Jeg fikk også en type kjærlighetserklæring fra nok en kollega.

Med Davina og barna vandret jeg rundt i enda mer av Arendal’s natur, og hjemme hos reservefamilien i Kristiansand laget jeg julestemning til meg selv. På et tidspunkt var jeg litt uenig med Kari, og på et annet tidspunkt sosialiserte jeg meg med noe biologisk materiale (søskenbarn og vår felles onkel, der altså).

I april koste jeg enda mer med favorittkatten min, og jeg hylte under oppdagelsen av gammelt vepsebol i reservefamiliens hage. Jeg fikk dilla på melon, og under blå himmel utvekslet jeg latter med fine lille Alvilde.

Når det gjelder Alvilde, har jeg helt siden hun lå inni magen på mora, lovet at jeg skal lære henne å like Litago (snakk om seriøst løfte, ja). Og nå som hun hadde fylt år, fikk jeg endelig presentert henne for meninga med livet. Til gjengjeld viste hun meg underholdningen ved å observere måker, fly og biler på utsiden – mens mora serverte oss smoothie. Og så… Nok en kollegagave, som denne gangen var en himla sjokoladepakke. Har jeg nevnt at jeg har kollegaer som er laget av gull?

Så var det mai, da. Måneden hvor varmen, våren og solstrålene gjerne kommer – og alt det der kom selvfølgelig i år også. Men jeg kan hvertfall skryte på meg å ha tilbrakt timesvis ved sjøen. Her sammen med Christine (bestis), som er like lite glad i denne tiden på året som det jeg er – så jeg gir oss en høy poengsum for denne ettermiddagen.

Etter å ha hatt dilla på melon en god stund, gikk det forresten over til smoothie, om det skulle være interessant for dere å vite.

Sammen med Christine fikk jeg også fylt opp desserttanken denne måneden, og på jobb ble jeg littegrann uheldig på bildene som ble tatt under en evakuering. Da nasjonaldagen kom, startet jeg med å hente strømpebukser i postkassen til en kollega (det gjelder å være i siste liten med alt vet dere), før jeg spiste frokost hos reservefamilien som jeg tok følge med til byen. Der fikk jeg tilbrakt litt tid med deres venner, litt tid med tante Kaisa og Alvilde, og ellers vært sammen med Ingfrid (min fjerne nabo) og hennes vennegjeng. Når jeg tenker meg om har jeg visst feiret med sistnevnte fem år på rad, så jeg antar jeg kan kalle det en tradisjon. Ser dere, tiden bare går!

Ja, så sa det pang da, på flere måter.

(Fortsettelse følger muligens)

– V.

(Hove, Arendal, 24.03.16)

Æ vokste opp i fjæra. Hoppa fra stein til stein. Erta båra, og sprang fra ho. Heiv ut flaskepost. Så hurtigruta passere. Vinka til feskebåtan. Steina ihjæl rødlusa på de gamle rustne røran som endte opp under havet. Havet va farlig, sa de voksne. Æ måtte aldri gå aleina. Båra kunne ta mæ, ho kunne bli sint. Det fascinerte mæ litt, det der. Farligheta. Det gjør det enda.

Æ gikk på fjærsteinan i dag, på andre sia av landet. Æ hadde løst å bli lita igjen. Så lita som æ va da ho bestemor måtte holde mæ i handa mens æ hoppa. Æ savne ho bestemor. Ho oldemor òg, forsåvidt. Den va fin, den tia der dæm bodde på hver si sia av huset. Huset som sto oppreist der fjærsteinan blanda sæ forsiktig inn i gresset. Det står der enda, barndomshjemmet mitt. Men det e ingen som bevæge sæ bak de vinduan som vende ut mot havet længre.

I dag gikk æ aleina. Sku æ vært så lita som æ va da ho bestemor måtte holde mæ, hadde ikke han pappa fylt 46 år i dag. Da hadde han vært på min alder, sånn omtrent 25. Men det e jo æ som e 25. Og barndommen min, den e borte. Det e ho oldemor og ho bestemor også.

Det e sånn det e, livet. E det ikke?

– V.

– "Vi har jo ostepop i posen, Magnus! Hva gjør vi med det? Vi rekker jo ikke spise det opp??"
– "Joda – jeg skal spare bilene nå, jeg."
– "Okei, burde jeg også det..?"
– "Ja, det kan du."

De to unge skoleguttene somlet seg sakte men sikkert oppover den eviglange bakken som strekker seg fra Fagerholt og over Gimlekollen. Med hver sin Coop Extra-pose nærmest slepende etter seg, prøvde de altså å løse det som sikkert virket som et verdensproblem. En tredje gutt kom bak de – men fordi han var mer opptatt av å trykke Biler inn i kjeften, enn å følge guttenes jevne tempo, måtte han stadig løpe et par skritt for å ta de igjen. Magnus så heldigvis ut til å forholde seg helt rolig, både til den treige og den engstelige kompisen.

Jeg smilte litt for meg selv da jeg like bak de svingte opp mot min egen gate. I et par sekunder savnet jeg tiden hvor alt handlet om hva som tilhørte hvem, og hvor mange millliter saft de to glassene på kjøkkenbenken skilte. Tiden hvor jeg opplevde lykkerus etter å ha overtalt klassekameraten min til å bytte en tyggis av typen grønn Extra, mot fem ubrukte blyanter. Det var i den tiden hvor tyggis var hellig, og pappa uansett betalte for blyantene mine – noe jeg så på som et ganske ok regnskap. Problemet var bare at denne klassekameraten mente at penalet hans ikke hadde behov for flere av mine "eksklusive" blyanter etter en ladning fra meg – så noen ganger måtte jeg for eksempel låne bort min nyinnkjøpte Nokia i friminuttene, slik at tyggiseieren kunne spille et par runder med Snake.
Bestemor hadde tross alt gitt meg en grønn extra hver gang vi tok følge til barneskolen – så da jeg plutselig var femteklassing på en ny skole, ble jeg nesten nødt til å ta ansvar for å opprettholde tyggistradisjonen. Harde tider, det der. Men guri så takknemlig en kunne være for en stakkars tyggis, og alle andre ting som jeg i dag ikke tenker så mye over.

(Bildepause av Båtsfjord og unge Veronica)

Pappa lot meg for eksempel handle i skolekantinaen hver fredag, og jeg kan enda huske den store gleden fra de gangene han ga meg førti kroner i stedet for tretti, og jeg dermed kunne kjøpe meg en ekstra milkshake. For ikke å snakke om gleden fra den gangen jeg fikk låne en Discman av en klassekamerat, da vi skulle returnere til Norge etter vår andre klassetur til Russland. Avskjed har aldri vært min greie, og jeg kan huske at jeg på bussen befant meg på bakerste seterad, med tidenes største klump i halsen. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk seg til, men gutten fra midterste rad lånte meg altså en Discman, som jeg fikk beholde hele veien hjem til Norge. Jeg var et stille og sjenert barn, så jeg vet ikke hvordan jeg takket han, eller om jeg i det hele tatt gjorde det – men Aleksander var helten min den bussturen.

I dag kan jeg jo kjøpe tyggis når jeg måtte føle for det. Skulle jeg få lyst på en Discman (evt iPod, som er tilpasset vår moderne tid), kan jeg sikkert kjøpe det også. Det samme kan jeg med både Biler og ostepop, og andre greier som befinner seg i matbutikken. Og ja, mens vi snakker om matbutikk… For noen uker siden da mamma etter jobb satte meg av utenfor butikken, takket jeg nei da hun spurte om å vente på meg, fordi jeg ikke hadde planer om å bære noe tungt med meg hjem. Normalt spiser jeg ikke middag annet enn de to dagene i uka jeg er hos henne, enkelt og greit fordi jeg ikke føler noe behov for det.

Vel… Jeg har ingen anelse som hva som skjedde verken på vei inn eller inne i butikken – men ut derfra kom jeg i alle fall med to sprengte bæreposer, full av pizzaingredienser. Som et voksent og ansvarlig kvinnemenneske, hadde jeg handlet inn til PIZZA. Og så gikk jeg hjem og laget denne pizzaen, fylt med sopp og nachos og alle mulige slags greier – som om det var noe jeg drev med hver eneste fredag. Restene pakket jeg i brødposer og heiv i fryseren, akkurat som et annet voksnent menneske ville gjort. Jeg skjønner meg ikke helt på meg selv – men jeg vil anta at denne skremmende hendelsen har noe med tjuefemårskrisa å gjøre.

Noe annet jeg ikke skjønner meg på, er dere som leser dette skipet jeg finner på å taste fra meg. For de gangene jeg trykker "publiser" og like etterpå tenker at det jeg har skrevet er aaaltfor personlig og teit – DA ser det ut til at dere liker det. Personlige greier, det fenger, hæ? Dere synes kanskje det er interessant å høre at jeg i forrige måned ble dumpa for første gang i mitt liv også da – etter et halvt år i et hemmelig forhold? Forsåvidt av samme fyr jeg selv dumpa for tre år siden, så sånn sett er vi vel skuls. Det er vel sånn det foregår i denne ungdomstiden – sammen her, slutt der. Jeg vet ikke. Vet ikke hvorfor jeg holder slikt hemmelig heller, men jeg finner det bare ikke naturlig å løpe rundt og fortelle om sånne kjærlighetsgreier. Men hvis dere derimot skulle behøve noen tips til hvordan en kan oppføre seg som en såkalt "isdronning" i slike relasjoner, er det bare å spørre. Jeg er visst himla god på akkurat det! Så er jeg god på å sette pris på snøvær og kuldegrader, kattekos, og hyggelige mennesker. En av disse hyggelige menneskene kom plutselig med en pose full av russisk sjokolade til meg på jobb, etterfulgt av setningen "fordi du gjør meg glad". Noe så skjønt!

Bildet over her skulle egentlig bare være en værpause, siden jeg leverer i overkant mye tekst her – men det må nesten bare nevnes at det er en annen skjønn kollega som har bidratt med å forevige morgensola, sett fra sykehuset. Irene, heter hun. Jeg sa lenge "Skogen" til henne da jeg hilste, siden det er hennes etternavn. Deretter ble det omgjort til "Skauen", og nå er det bare "Skaus". Ikke for noe annen grunn enn at det er gøy for meg, på samme måte som det sikkert er gøy for henne å kalle meg "Brems". Problemet er bare at ingen skjønner når jeg spør eller snakker om "Skaus", og da tar det gjerne noen sekunder før jeg kommer på hva hun egentlig heter. Like problematisk som når jeg skriver "tante" i søkefeltet på Facebook, når jeg da skal ha tak i en eller annen tante.

JADA, jeg skriver altfor mye. Og ja, den boblebuksa jeg måkte snø i er faktisk fra da jeg gikk i 8. klasse. Da jeg sammen med noen klassevenninner skulle sitte ute på gata og selge vafler etter skoletid, ga lårene mine klar beskjed om at jeg snart var i ferd med å oppnå hypotermi. Jeg trippet derfor over gata, gikk inn i sportsbutikken, og kjøpte meg en boblebukse. Etter denne ettermiddagen sank halsebetennelse-statestikken min betraktelig, og jeg fikk beholde de stakkars mandlene mine.

Kunne forsåvidt trengt denne bobleboksa da jeg for en måned siden dro til Hamar, for FYTTI der var det kaldt. Stod opp på svarte natta for å starte reisen med fly og tog, og da jeg tråkket ut av toget som stoppet like ved Mjøsa, var det et like stort sjokk som da jeg åpnet flydøra etter å ha landet under min aller første sydentur – bare motsatt. Mine atten år som Finnmarking var sporløst forsvunnet fra hukommelsen. Jeg kunne ikke skjønne at jeg noen gang hadde vært vant til dette – den type kulde der neseborene limer seg fast i det man trekker pusten inn gjennom nesa. Jeg høres sikkert himla negativ ut nå, men det er jeg ikke. Jeg ELSKET denne kulda. Var nesten så jeg satte pris på sola i samme slengen. Besøkte forresten Ingunn – en pensjonert nordlending som nesten er like rar som meg selv, og det liker jeg jo.

En annen jeg liker, er Inbal. Det israelske kvinnemenneske som dro meg inn i butikken sin på Sørlandssenteret, og som jeg et par uker senere dro på kino sammen med. I ettertid har vi hatt kafèdater, inntatt sushi, og skravlet på både engelsk, norsk, og hebraisk. Så har jeg ledd. Jeg kan ikke huske sist noen fikk magemusklene mine til å verke av latter, men det har dette magiske mennesket klart å bidra til ved hvert eneste møte.

Dessverre ble denne triveligheten kortvarig, da hun plutselig måtte flytte. En lørdag plukket jeg henne opp etter hennes siste arbeidsdag på senteret, før vi tilbrakte kveldstimene ved kjøkkenbordet over et stykke pizza (eller fem). Kjøkkenet var også stedet vi befant oss på kvelden etter – og etterhvert som timene gikk, ble posen min ved siden av meg stadig fullere. Èn ting var at jeg fikk med meg kaffe, av den typen jeg smakte for noen år siden og konkluderte med at var himmelsk. Men da jeg ved midnatt ønsket henne god tur til landet hun denne natten skulle reise til, innså jeg at jeg nå kunne startet en egen kiosk fylt av israelske varer. Kaffe, chips, frokostblanding, energibarer, sjokolade, og suppetilbehør. Til og med dusjsåpe kunne jeg solgt i denne kiosken. Følte meg sykt kul da jeg satte meg på bussen.

Menne.. Avskjed er jo som sagt ikke min greie. Jeg hater når folk drar, og hvertfall når jeg ikke vet om de kommer tilbake. Så jeg har brukt "sørgetiden" til å drikke meg drita på juice, og vandret i tåka (jada, jeg vet at dette tåkebildet kom med to ganger – men det får da være måte på hvor mye jeg skal klare å holde styr på). Jeg har også prøvd å skjønne meg på ordene "kunsten å leve", og irritert meg over fingeren min som stadig skriker etter oppmerksomhet.

Så har jeg vært kattepasser – noe jeg i grunn pleier å være både her og der. Forskjellen denne gangen var at jeg måtte rydde unna alt av ting som kunne velte, og minne meg selv på at stearinlys for guds skyld ikke måtte tennes. Jeg passet Trulte, katten til min biologiske mor, og hun brukte ikke mange sekunder på å veksle mellom å ligge i dvale under sofaen, til å sitte mjauende i vinduskarmen. Merkverdig kattekrek, som akkurat nå lider av kraftig lungebetennelse. Av den grunn må jeg nesten bare tilføye at hun er veldig fin, sånn for samvittighetens skyld, i tilfelle hun skulle finne på å avgå med døden.

Innimellom har jeg selvfølgelig vært hos reservefamilien nedi gata, hvor jeg i løpet av et døgn gikk fra å ELSKE dadler, til å ikke orke synet av det. Etter å ha blitt fortalt at dadler smaker som karamell, gikk jeg til innkjøp av en smaksprøve, og fant ut at tipseren hadde helt rett. Dagen etter sjokkerte jeg mamma ved å be henne om å kjøpe med noen dadler fra butikken – og så spiste jeg fire dadler på rad. Nå har jeg ikke lyst på dadler mer. Men jeg drikker fortsatt kaffe, og jeg oppdager fortsatt fine bilder i kaffekoppen min. (Mulig dere ikke ser den høye slanke engelen i koppen, men da skylder jeg på deres dårlige fantasi). Så har jeg som vanlig tilbrakt tid sammen med den sorte deilige hannkatten.

Jeg har også tilbrakt tid med skjønne Alvilde og hennes mor – og sammen har vi besøkt en kollega og hennes barn på Flekkerøya. Og gjett hva jeg endelig fikk gjøre der? Lage snømaaann!

Sekunder etter at snømannbildet ble tatt, ble selve snømannen historie. Men i dag har jeg faktisk observert et nytt snøfall i Kristiansand, så det er nesten så jeg kan lage en ny snart. Det kunne jeg ikke forrige helg, for da var det halvtørt gress og solskinn som gjaldt. Hele fredagen tilbrakte jeg i pysj og tøfler, men det skal sies at et spontant hageopphold på halvannen time oppstod. Sammen med katten da, selvfølgelig. Lurer i grunn på hvordan det så ut der jeg løp frem og tilbake på gresset i tøflene mine, mens jeg kastet kongler som Samson løp etter… Småtragisk at jeg allerede i en alder av tjuefem innbiller meg at jeg har blitt "hun derre gale kattekjerringa", men hva kan man gjøre. Formiddagen med katten var i det minste mer innholdsrik enn hva mine midlertidige hverdagsrutiner er. De består av 2-3 timer søvn etter jobb – noe som etterlater meg akkurat nok tid til å våkne over en kopp kaffe og en episode av et eller annet, før jeg må varme opp risputa mi og finne senga.

Fader altså, jeg må slutte å fortelle dere så mye rart. På søndag som var, var det ikke bare valentines/morsdag, men også dagen hvor jeg nådde åtte år som blogger. ÅTTE år med random info fra mitt liv. Det skakke værra mulig. Noen må be meg pent om å legge denne blogginga på hylla snart, herlighet.

God helg!

– V.

Syv nye uker har gått. Et helt år også forsåvidt, men jeg snakker om tiden etter siste oppdatering. Syv lange, men likevel innholdsrike uker. Kort oppsummert har jeg i løpet av denne tiden deltatt på to julebord. Jeg har inntatt ett ribbemåltid, to pinnekjøttmåltid, og hele fem kombinerte måltid av disse rettene. Tre av disse ukene har jeg tilbrakt på psykiatrisk, hvor jeg for eksempel lærte meg å strikke. Under en av lufteturene der ble jeg kjent med han jeg i ettertid har valgt å kalle kråkemannen – som jeg antar ville passet perfekt sammen med kråkedamen i Hjemme Alene 2. Filmen har jeg tatt meg tid til å se i romjula, i tillegg til både den som kom før og etter. Sistnevnte likte jeg minst, om noen skulle lure på det. Og mens vi først er inne på film, kan jeg samtidig meddele at jeg har sett min aller første Star Wars film! Det var dog den siste utgitte filmen – men jeg likte den, og har store planer om å se alle de andre også. Kinofølget mitt var selgerdama fra Sørlandssenteret, for de av dere som leste om henne i forrige innlegg. Nå er hun ikke lengre selgerdama, men Inbal – et kvinnemenneske jeg virkelig har sansen for.

Dessverre ser jeg meg nødt til å godta at jeg i løpet av disse ukene også har klart å fylle det vi så fint kaller “halvveis til femti”. 25 år, har jeg altså blitt – og jeg har for lengst skjønt at min såkalte “tjuefireårskrise” bare var noe svada i forhold. Til tross for denne høye alderen har jeg likevel spist/skrapt/sett meg gjennom hele seks julekalendere, og mottatt altfor mange koselige gaver og hilsener. Trommehinnene mine har blitt smurt inn med myk og deilig julemusikk i Trefoldighetskirken, og hjertet mitt har gledet seg over samvær med fine folk, både her og der. Hodet mitt har brukt altfor mye tid på å grue seg til jul – men selve tiden gjorde at de langsomme timene likevel hoppet seg frem til julaften med stormskritt – og nå er vi plutselig ferdig med hele 2015.

For de som vil bli med på den litt lengre oppsummeringen, kan vi jo starte med de to julebordene – av to helt forskjellige varianter. Det første resulterte i et tolv timers selskap (vorspiel, fest, og narchspiel), med nærmere førti mennesker. (Sjukehusfolk er gale, og har et flertall som lider av lakenskrekk). Det andre bestod av fire mennesker, inkludert meg selv – med en pakkelek hvor jeg blant annet vant…(hold dere fast)…fiskesuppe! Hoho.

Livet på galehuset startet i grunn før både julebordene og det forrige blogginnlegget. Jeg har med andre ord hatt nok av tid til nye oppdateringer – men enn så mye ledig tid jeg sitter igjen med som pasient, bruker jeg sjeldent tid foran dataen. Til vanlig går mange av kveldstimene mine til TV-serier, men jeg tror ikke jeg i løpet av alle mine innleggelser har sett en eneste episode av noe som helst. Det er ikke som om jeg driver med noe mer interessant, lærerikt eller nyttig heller. Faktisk bruker jeg tiden til svært lite. Hadde jeg hatt de samme tre ukene hjemme, hadde jeg antakeligvis endt opp som enda galere. Men det er noe eget, det å bli tatt ut av den normale hverdagen, og få tildelt et rom med en seng og noen stoler. (Det kan jeg sikkert fortelle mer om en annen gang, om noen skulle finne det interessant).

Uansett; under dette oppholdet gikk jeg for eksempel sene kveldsturer, fant på tidsfordriv med ansatte (blant annet juledekorasjon), fikk en “lykkestein fra Galdhøpiggen” av en medpasient, og startet jula ved å klaske et harry julelys midt i vinduet.
Jeg vet forresten at en stein bare er en stein – men det at denne jenta som sikkert hadde nok med sitt eget, tok seg tid til å komme bort til meg med denne steinen, samtidig som hun ga fra seg mange fine ord – det gjorde jaggu kvelden min. Små gleder, vet dere.

Noe som gjorde starten på alle desemberdagene mye bedre, var kalenderne jeg endte opp med. Fra min biologiske mor, fra mamma, fra tante og Alvilde, og fra en av mine bestevenninner. Jeg skal innrømme at det var en smule pinlig da jeg måtte svare “seks…” til de som spurte hvor mange jeg egentlig hadde i dette lille rommet. Jeg ble jo virkelig skjemt bort i år. Men så er det jo så utrolig koselig å våkne til, og så setter jeg så pris på disse menneskene som har ordnet dette for meg! Ei annen tante dukket plutselig opp med en hel kurv full av julesnadder også – så det skal ikke stå på folkene rundt meg. (Tusen takk, dere!)

Ellers har dagene gått med til å sprette opp av sengen i åttetiden på morgenen, og møte meg selv i vindusrefleksjonen på kveldstid (følte meg utrolig smart de gangene jeg skvatt av mitt eget speilbilde). Den siste uplanlagte uka fikk jeg nok av å gjøre “ingenting”, og bestemte meg for å begynne å lese i boka som til da hadde ligget på nattbordet mitt. Dette gjorde jeg i den store fellesstua, hvor en annen pasient til stadighet befant seg. Egentlig var hun av den litt kvasse og urolige typen, men så viste det seg at hun hadde sansen for min taushet, i følge noen andre som observerte dette. Korte ord ble til lengre samtaler – og plutselig en dag kom dette mennesket, som vanligvis ikke så ut til å bry seg om noe som helst, og spurte om vi skulle sitte og lese sammen. Dette gjorde meg jo oppriktig glad – og så ble det liksom oss to, hver kveld, i denne peisstua.
Jeg fikk høre at det var viktig med lesepauser, og under en av disse pausene fikk jeg “si meg, kan du ikke strikke??” til spørsmål. Da jeg svarte at jeg ikke kunne det, ble jeg bedt om å fortelle hvor gammel jeg var – og selv om jeg da kunne svare “bare 24”, forklarte hun at hun nesten ble nødt til å lære meg det. Ingen hadde nok trodd at tålmodigheten ville strekke til, men det gjorde den, og etter noen minutter hadde dette mennesket altså lært meg kunsten ved å strikke. Samme kveld flettet hun håret mitt, til manges forbauselse – og dette gjentok hun jaggu kvelden etter. I løpet av denne uka fikk jeg altså kjent på ordene om at det bor noe godt i oss alle, og skjønt at det noen ganger kreves tålmodighet for å nå inn til det, men at tålmodigheten gjerne er verdt det.

Så har jeg vært ute og hilst på sola, matet flere ender enn jeg kunne telle, og gått på vannet.

Jeg har også gledet meg over kuldegradene, som gjør vinteren vakrere.

En av de mange lange kveldene brukte jeg til å besøke kirken i Arendal, hvor jeg ble strålende fornøyd over å endelig høre Maria live, i tillegg til de andre flinklingene. Fantastisk julestemning fra deres side, og en ikke fullt så fantastisk bildekvalitet fra min side… Det at vi ble sittende igjen med en billett etter konserten, svarte en av oss med at “æ fant ingen som ville ha den, så æ gikk no bare inn”.

Flere ganger har jeg vært så heldig at jeg har fått besøk. To jobbtanter og en onkel har vært innom. På bildene ser dere også en kollega, som avleverte suvernirer og testet ut den harde tresenga – og glade lille Alvilde, som visst også endte opp med å teste den 😉

Så kom denne “store” dagen, da. I ettertid har jeg hørt folk fortelle detaljert om hva de gjorde dagen de fylte 25, og hadde jeg visst at dette er noe folk gjerne går rundt og husker på, ville jeg kanskje prøvd å danne et annet minne. Det at jeg for eksempel brukte min siste time som 24åring på å hakke tenner mens jeg stirret i hjel en fjellvegg, i ren fornektelse om at jeg straks var i ferd med å fylle år, er vel ikke helt det store å fortelle videre til folk. Jeg er jo helt gal. Men så endte jeg altså opp med å skåle i et glass vann i en sofakrok, da en nattevakt mente hun ville være den første til å gratulere meg. Og da ble det sånn. I denne sofakroken ga hun meg den første bursdagsklemmen, hvisket “gratulerer med dagen”, og fortalte meg om meningen med livet og sånn. Halvannen time senere kom den andre bursdagsklemmen fra en annen nattevakt, før jeg like etterpå oppdaget at selv en 25åring kunne bli bedt om å sove. Og da ble det sånn også – øynene ble lukket, og plutselig var natten over.

Etter en hyggelig formiddag med sang rundt frokostbordet, og et morgenmøte ledet av meg selv – kunne jeg vinke farvel til disse menneskene jeg hadde levd sammen med. Med meg i bagasjen fikk jeg en oppdatert tegning – et juletre og ei lita sol, ved siden av sola jeg fikk med meg i vår. Litt internt og nokså barnslig – men så liker jeg faktisk denne symbolske greia veldig godt.

På utsiden stod tante og lille Alvilde og ventet på meg, før de tok meg med på bursdagslunsj i byen. Trond serverte middag til meg og mamma, og jeg fikk gaver både i posten og på døra. I telefonen snakket jeg så øret kokte, og via facetime fikk jeg sett både mitt skjønne tantebarn og mi fine storesøster.

Noe som også kom på døra, var en blomst! Da følte jeg meg jaggu voksen et sekund. En av de andre gavene var et polaroid kamera, som gjorde at jeg kunne legge ved en vakker selfie i en av årets julegaver. Det aller siste jeg åpnet, og som rørte finnmarkshjertet mitt aller mest, var et kort. Det hadde et bilde fra nord, et dikt, og fine håndskrevne ord. Jeg tror nok tanken om at kortet kom fra en ansatt, som ikke lengre jobber på “min” gruppe engang, var ekstra rørende. Disse menneskene skal jo i grunn bare gi meg en tanke når de er på jobb, så jeg syns det var utrolig fint gjort.

Så gikk nå dagene da, og etter en uke hos reservefamilien, pakket jeg “flyttelasset” mitt, kysset Samson på øret, og vendte snuten hjemover til hula mi. På vei hjemover fortalte jeg Trond at jeg ønsket meg snø, og til tross for hans uenighet, var det nettopp det jeg våknet opp til dagen etter. I den fjerde bilderuta har jeg liksom fylt inn noe så random som et par fingre. Men jeg har altså gått rundt med en glassbit i fingeren i over fire år, og på denne flotte snøværsdagen valgte tydeligvis denne glassbiten å pynte fingeren min med litt julefarge. Da vet dere det også.

Det hender at jeg savner galehustiden – det å kunne dele kalendersjokoladen min etter morgenmøtene, og drikke uendelige mengder med kaffe uten at noen bryr seg om det. Men selv om jeg bor alene i hula mi, fikk jeg jaggu en god velkomst der også. Nabokatten kom på overnatting helt av seg selv, og huseierne mine ga fra seg tidenes julehilsen. I fare for å virke klissete, må jeg bare si at jeg har verdens beste huseiere!

Tilbake på jobb var jeg forresten også! Mulig det ikke er så vanlig å savne jobben sin etter noen uker, jeg vet ikke, men det gjør i alle fall jeg. Greit, kanskje ikke selve jobben, men kollegaene mine. De er så fine, alle sammen.

Selve julen hadde jeg lenge planer om å bare ignorere. Det var ikke det at jeg var redd for å ende opp alene, for herlighet, jeg satt igjen med hele ti invitasjoner til julefeiring hos diverse mennesker. Det er latterlig mange, og det har slått meg at jeg kunne gitt en god jul til hele ti mennesker som har grunn til å grue seg til jul, om invitasjonene kunne gis videre. Så det er ikke det at jeg er utakknemlig heller. Jeg er fryktelig klar over hvor heldig jeg er som har så omsorgsfulle folk rundt meg.

Men uansett da; på grunn av denne ignoreringen, lot jeg altså være å ta frem en eneste julepynt. Juleesken jeg fikk av bestemor i 2011, har derfor stått urørt i år, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om akkurat det, for jeg elsker jo bestemor og alt hun har gjort for meg. Men på jobb manglet vi julestjerne i toppen av treet, og jeg fant ut at jeg kunne strekke meg til å lage en stjerne av to pappfat. Etter dette fant jeg ut at jeg kanskje kunne åpne boksen med sånne gammeldagse smånisser som jeg fikk av min pensjonerte sjef også – men det var liksom det hele.
Først da jeg så Hovmesteren med reservefamilien på lillejulaften, kunne jeg kjenne at denne jula egentlig var veldig ok i år. Da jeg kom hjem sent samme kveld, bestemte jeg meg derfor for å finne frem det stakkarslige treet mitt likevel. Før jeg pakket dette ut, måtte selvfølgelig hula mi vaskes, sengetøy måtte skiftes, og støv måtte fjernes. Så klokken 02, natt til julaften, var treet på plass i et nyvasket hjem. Dog uten julekuler – det fikk da være måte på, tenkte jeg.

Neste formiddag fikk jeg med meg Askepott-tradisjonen, før jeg etter hvert ruslet ned til reservefamilien igjen. Etter en overnatting var vi plutselig kommet til 1. juledag – og jeg så meg fornøyd med tre fine juledager. I løpet av disse dagene fikk jeg inntatt både torsk, ribbe, hummer og pinnekjøtt – alt i godt selskap. Jeg fikk hørt julemusikk, ledd meg i hjel under brettspill, sett TV, åpnet fine gaver, mottatt julestrømpe, og kjent på takknemligheten over at denne familien fortsatt holder ut med meg etter alle disse årene.

Så har jeg strikket! En tilfeldig ettermiddag gikk jeg innom en garnbutikk og fortalte de bak kassa at jeg nettopp hadde lært meg å strikke, og at jeg var himla fornøyd med det. Jeg meddelte at jeg hadde planer om å prøve meg på Skappelgenseren, og fikk tildelt både pinner og garn. Med på kjøpet fikk jeg en fancy strikkeveske, som jeg selvfølgelig måtte ta en fancy selfie med. Og så startet jeg da, og kan nå konkludere med at jeg er en strikker(?).

Den siste desemberuken har jeg smilt over enda et snøfall, og enda en katteovernatting. Jeg vet ikke helt hva det er med denne katten, men hun finner plutselig ut at det er stas å komme på besøk – og det liker jeg!

Nyttårsaften valgte jeg faktisk å feire alene i år, hvor jeg inntok julemat fra Fjorland, og så den andre filmen om Narnia. Ved midnatt observerte jeg fyrverkeri fra vinduet (hos reservefamilien), før jeg etterhvert sa til Samson at det var på tide å sove. For mange kan nok dette høres himla stusselig ut, men jeg var heldigvis fornøyd med mitt eget valg. Nå i helga var jeg nattens dronning på jobb, og de to siste dagene har jeg vært sofaliggende med kaffe i koppen og serie på dataskjermen. Jeg har begynt å se Broen, som mange av dere sikkert har sett – og jeg har allerede lagt min elsk på Saga Norèn (länskrim Malmö, såklart).

Dette innlegget ble nok i overkant langt, men jeg håper dere som fortsatt leser har hatt en veldig fin julemåned, og jeg ønsker dere et riktig godt nytt år!

– V.

Det eksisterer et hav av tilfeldig “fyll” man kan stappe inn i bloggen sin når skrivelysten er på bånn. Enkle spørsmål og svar, random fakta, en fin sang, osv. Dette har jeg dessverre en tendens til å glemme når “nå er det på tide med nytt blogginnlegg”-øyeblikket har passert. Derfor har det nå gått hele syv uker siden jeg lot høre fra meg sist, om noen skulle ha lagt merke til det Jeg begynte riktignok på dette innlegget både forrige uke, og uken før der – men siden skrivelysten forsatt er relativt fraværende, tar det visst sin tid. Nå gir jeg i grunn fra meg mer bilder enn tekst da, men tid tar det likevel. Sååå… Nå som jeg har fått knødd meg til å gjøre noe med saken, må jeg jo nesten dele mine tilfeldige hverdagsglimt fra de syv siste ukene.

Jeg har jeg selvfølgelig vært litt ute, hvor jeg har observert både fargerike blader, en skummel dukke i solskinn, en mann på skogstur, og det elskede regnværet.

Store deler av tiden har jeg fjaset med gale grønnkledde kollegaer.

Med tante Kaisa og lille Alvilde har jeg sett enda mer på naturen.

Samson har lekt fotoshoot med meg. (Har ikke sett han på en uke nå, og dyrehjertet mitt gleeeder seg til å kysse han på hodet i morgen).

Vi må bare se litt mer på han. Elsker at han ser sur ut på alle bilder, haha.

Jeg har funnet hjerte av løv i mammas hage, sett på “solnedgang”, kost meg på tur med hunden Lucky, og gått hjem fra byen med en pakke brunost i lomma (rundt kl.23 en fredag kveld). Jeg brydde meg ikke særlig mye om brunost før i tiden. Hadde en lang periode med kyllingpostei og denslags – men så lærte Trond meg at brunost er livet.

Plutselig hadde mamma bursdag! Dette måtte selvfølgelig feires med kake, litt gaver, og litt kattekos.

I bursdagskortet så jeg meg nødt til å informere om at sjokoladen ikke kunne ligge til julen 2018. De har nemlig en tendens til å spare på finere sjokolade, i tilfelle de får finere besøk – og det orker jeg bare ikke. Da blir jeg like sur som fiskekakemiddagen min var en av de andre dagene. Det som derimot aldri spares på, er kokosboller. I likhet med at Trond har lært meg at brunost er livet, har mamma lært meg at kokosboller er livet. Og de har helt rett, begge to. Trond liker ikke kokosboller da, om noen skulle finne det interessant å vite.

Så har jeg hatt kvalitetstid med min yngste gledespreder!

…og også en av de litt eldre, som er min sykeste kollega av dem alle. Hun gir meg stadig små gleder i jobbhverdagen. Bortsett fra den gule seigmannen – den kom fra en annen syk kollega (som har ei tvillingsøster jeg flere ganger har møtt på uten å skjønne det før jeg er i gang med en samtale).

En annen som har hatt bursdag siden sist, er Marte! Eller, prinsesse Marte, som de fleste kaller henne. Hun kom fra København for å feire dagen sin, før hun så dro videre til Afrika – så det var veldig fint å kunne feire henne. Den jenta er faktisk helt magisk, og hadde det ikke vært for henne, er det ikke sikkert at jeg hadde forelsket meg i Kristiansand i en alder av 18. (Surna visst litt da noen sølte kaffekoppen min over gulvmatta, men fikk en tilgivelsessnapchat da jeg gikk for å hente ny).

Ellers har jeg mistet kokosbolle på tastaturet mitt, vært en smule kald, fått sykkelen min låst av fremmede, og irritert meg over at jeg aldri lærer at det som regel går galt de gangene jeg skal prøve å la Oboypulveret balansere på skjeen fra boksen til glasset.

På jobb har jeg oppdaget en ny kjøleskapsmagnet, reklamert for Båtsfjord, fått sprittusj-tattovering, og underskrift av den lille spurven av en nyankommet kollega.

Så har jeg besøkt Arendal, både for første og andre gang. Dessverre fikk jeg servert solskinn begge gangene, men tanken på at solskinn i det minste gir finere bilder, gjorde at jeg overlevde det hele.

Om jeg skal gi dere en tilfeldig fakta her og nå, kan jeg informere om at jeg elsker brosteinsgater! Vi har ikke slikt i Båtsfjord. Store kirker elsker jeg også, selv om jeg ikke kan kalle meg kristen. Men det er noe fascinerende med disse enorme byggene. Kirke har vi i Båtsfjord også, altså. Faktisk en kirke med et av Nord-Europas største glassmaleri.

Hunden på disse bildene heter Lady, om dere skulle lure på det. Hun er bestevenn og samboer med katten Trulte. De liker samme type godteri. Vi feiret Halloween sammen, vi da – men bare ro dere helt ned – de fikk selvfølgelig ikke smake på øyet mitt! Ikke kaken heller, for den spiste jeg på Big Horn Steak House. Der klarte jeg selvfølgelig å glemme lommeboka – noe servitøren ordnet opp i ved å løpe førti tusen meter etter meg. Så jeg syntes det var på sin plass å ta turen innom 7-eleven formiddagen etter, for å påspandere han en pose twist.

Apropo hyggelige folk… Jeg vandret gjennom Sørlandssenteret en lørdag formiddag, hvor en slags selger hilste på meg fra butikkdøra si. Hun skulle vise meg noe stasj, men stoppet opp og sa “You look really tired! Why do you look so tired?” – før hun ba meg sette meg ned, og pratet i vei. Hun la overraskende nok ingen press på meg om å kjøpe produktene i butikken, og ønsket meg velkommen tilbake når som helst. Sikkert et godt salgstriks, så det er mulig jeg bare er naiv – men jeg måtte jaggu sende henne en mail og fortelle at hun gjorde dagen min mye bedre. Hadde ikke helt regnet med et svar, men se for en hyggelig respons!

Jah. Andre hyggelige ting jeg har opplevd er kino, en tur i bowlinghallen, lønningspils, og lunsjdater med fine folk.

Så har jeg vært enda litt mer ute…

…og kost enda mer med katten.

Takk for meg (enn så lenge).

– V.