Bare sekunder tidligere hadde jeg fra sofaen betraktet variasjoner av hvite skyer, som på den blåfargede bakgrunnen gled forbi i et usedvanlig høyt tempo. Det var sekundene før det sa pang.
Nå har jeg heldigvis aldri opplevd lyden av et maskingevær i virkeligheten, men i et knapt sekund skulle en nesten tro at det var nettopp dette som smalt til. Jeg er hvertfall sikker på at jeg aldri har hoppet så kjapt ut av en liggende fosterstilling før. Men det var ingen gevær. Det var bare regnet. Ordet “bare” er forsåvidt ikke noe jeg liker å bruke i forbindelse med regn, for jeg elsker regn. Jeg var bare ikke forberedt på det, der det i dette tilfellet dukket opp helt ut av det blå (bokstavelig talt). Det kom faktisk så plutselig at jeg på et tidspunkt kunne observere begge værtypene på èn og samme tid – fra samme stue, bare to forskjellige vindu:
Ambivalent, var ordet som først dukket opp i mitt hode. De fleste har nok hørt at været kan matche innsiden vår, og i dette øyeblikket opplevde jeg altså en 100% match. Et ambivalent vær, til mitt ambivalente indre. Pluss og minus på èn og samme tid, uten at en har bedt om det. Et pang, liksom. Men det er jo verken været, hodet, eller det indre som er det største problemet. Det er tiden. Samtidig som den føles helt uutholdelig langsom, går den også altfor fort. I tankene kan vi skru den tilbake, holde oss i nuet, eller skru den fremover. Likevel gjør den ikke annet enn å gå. Den venter ikke, den spør ikke. Tiden bare går, og jeg hater det.
Nå er det kanskje meningen at jeg skal komme med et godt poeng her, men jeg har ingen. Jeg kan bare konkludere med at vi (les: jeg) ikke har kontroll over noe som helst, spesielt ikke tiden, og at det derfor er hele fem måneder siden sist jeg leverte fra meg hverdagspjatt her inne. Om det skulle være av interesse å vite, var det faktisk en psykolog som stilte meg spørsmålet om jeg snart skulle gjenoppta bloggingen. Det var først da jeg kom på at jeg i det hele tatt har en. En blogg, altså. Så vi får nesten bare bla tilbake til der vi slapp sist, sånn ca… Slutten av februar, hva?
Da var jeg blant annet på kafèdate med engelske Davina og hunden Lucky, og jeg var overtrøtt etter nattevakt med min gøye kollega. Jeg fikk tidenes skjønneste kopp av en annen kollega, og endte opp med et litt annerledes utseende etter et par timer i tannlegestolen. Dette utseende startet i grunn med bollekinn, utviklet seg til blåveis, og avsluttet med en gulgrønn ansiktsfarge – men disse fargekodene skal dere slippe å se.
I mars var jeg på frokostdate med min kjære fjerne nabo (Ingfrid, en kollega som tidligere var nesten-nabo), og hadde flere kaffedater med fuglen min. Jeg mottok kjærlighet av favorittkatten min, og fikk gleden av å vandre på snøunderlag.
Jeg fikk også hørt pianospill av barnefingre, sett på rosa kveldshimmel, vært med på roadtrip gjennom skog, og hengt litt over et tomt basseng. (…)
Plutselig kunne jeg dele ut påskeegg, og sammen med Alvilde ønske folk en god påske. I påsketiden opplevde jeg også litt av naturen i Arendal, da jeg passet dyrene til min biologiske mor. Det er jo alltid hyggelig å se at en hund og en katt kan være venner – men en smule utfordrende når de er så gode venner at katten bare må følge med på tur. Spesielt når katten er for nervøs til å holde samme tempo som hunden, og vi derfor stadig må stoppe opp og vente. Skakke være lett!
En av mine tyske kollegaer ga meg “påskeegg”, jeg leste engelsk bok for barna til Davina, og jeg kysset på Alvilde som denne måneden fylte et helt år! Jeg fikk også en type kjærlighetserklæring fra nok en kollega.
Med Davina og barna vandret jeg rundt i enda mer av Arendal’s natur, og hjemme hos reservefamilien i Kristiansand laget jeg julestemning til meg selv. På et tidspunkt var jeg litt uenig med Kari, og på et annet tidspunkt sosialiserte jeg meg med noe biologisk materiale (søskenbarn og vår felles onkel, der altså).
I april koste jeg enda mer med favorittkatten min, og jeg hylte under oppdagelsen av gammelt vepsebol i reservefamiliens hage. Jeg fikk dilla på melon, og under blå himmel utvekslet jeg latter med fine lille Alvilde.
Når det gjelder Alvilde, har jeg helt siden hun lå inni magen på mora, lovet at jeg skal lære henne å like Litago (snakk om seriøst løfte, ja). Og nå som hun hadde fylt år, fikk jeg endelig presentert henne for meninga med livet. Til gjengjeld viste hun meg underholdningen ved å observere måker, fly og biler på utsiden – mens mora serverte oss smoothie. Og så… Nok en kollegagave, som denne gangen var en himla sjokoladepakke. Har jeg nevnt at jeg har kollegaer som er laget av gull?
Så var det mai, da. Måneden hvor varmen, våren og solstrålene gjerne kommer – og alt det der kom selvfølgelig i år også. Men jeg kan hvertfall skryte på meg å ha tilbrakt timesvis ved sjøen. Her sammen med Christine (bestis), som er like lite glad i denne tiden på året som det jeg er – så jeg gir oss en høy poengsum for denne ettermiddagen.
Etter å ha hatt dilla på melon en god stund, gikk det forresten over til smoothie, om det skulle være interessant for dere å vite.
Sammen med Christine fikk jeg også fylt opp desserttanken denne måneden, og på jobb ble jeg littegrann uheldig på bildene som ble tatt under en evakuering. Da nasjonaldagen kom, startet jeg med å hente strømpebukser i postkassen til en kollega (det gjelder å være i siste liten med alt vet dere), før jeg spiste frokost hos reservefamilien som jeg tok følge med til byen. Der fikk jeg tilbrakt litt tid med deres venner, litt tid med tante Kaisa og Alvilde, og ellers vært sammen med Ingfrid (min fjerne nabo) og hennes vennegjeng. Når jeg tenker meg om har jeg visst feiret med sistnevnte fem år på rad, så jeg antar jeg kan kalle det en tradisjon. Ser dere, tiden bare går!
Ja, så sa det pang da, på flere måter.
(Fortsettelse følger muligens)
– V.
Veronica Bremnes 