Hverdagsoppsummering

Før jeg lar fingrene taste fra seg tilfeldig informasjon om alle disse septemberdagene som har passert, må jeg bare skvise inn en liten takk til de som har gitt fra seg tilbakemelding på forrige innlegg. Det er alltid med et litt skeptisk klikk at jeg publiserer seriøse blogginnlegg, da jeg helst foretrekker å holde meg til de halvironiske setningsformuleringene – men av og til må jeg nesten tillate meg å være en smule seriøs også. Så, takk! ❤

Når det er sagt, skal jeg selvfølgelig oppdatere dere om alle disse spennende hverdagsøyeblikkene mine – øyeblikkene dere antakeligvis bare døøør etter å høre om, hva? Jada. Slik jeg ofte pleier, har jeg tilbrakt en god del tid på jobb. Der har jeg for eksempel blitt trillet på, spist kanelsnurrer fra mor, inntatt pølse med Jorunn, og gjort et forsøk på en nydelig selfie…

Innimellom slagene har jeg faktisk sluppet ut av avdelingen, altså. Både tidlig og sent.

Kaloriinntaket har jeg vedlikeholdt både her og der. En av dagene fikk jeg til og med gratis lunsj (og boklån) av snille Gunn – før jeg like etterpå mottok en gratis Iste på Meny Albert.

Jeg har også hatt kvalitetstid med det lille kusinehjertet mitt, drukket kaffe med ei gresshoppe, deltatt i #throwbackthursday på Instagram, og fått påtegnet et “god helg”-hjerte av en skjønn kollega. Dette bildet fra throwbackthursday viser forresten hvordan jeg så ut for ti år siden, og bakpå bildet kan man også se hvilken type håndskrift jeg hadde. “Veronica og hunden Farro” forteller en barnehåndskrift. Jeg elsket denne pensjonerte politihunden som holdt til i Tromsø, og hadde bildet med meg overalt i en gul lommebok. Lommeboka mista jeg på matbutikken en dag, og ble overlykkelig da jeg fant den med bildet i, til tross for at pengene var borte. I dag, femten år senere, er bildet plassert i min nye lommebok.

Jah. Nå har vi i grunn vært gjennom oppsummeringen av min hverdag; jobb, naturglimt, kalorier og en smule sosialisering. Men vi kan jo alltids ta en runde til? Ok. Jeg har altså vært på jobb…

Spist mat og kost med katter…

Sosialisert meg med det lille kusinehjertet, lekt frisør hos en kollega, lekt skoselger på Finn, og fått hjerteinfarkt av en død skapning.

Og vært ute, da. (Her ved favorittvannet mitt) ❤

God helg, dere!

– V.

Advertisement

Den siste måneden…

“Kode for å importere bloggen min til Nouw: 6916118836

Enda så mange uendelige timer jeg stadig har til rådighet, har jeg likevel klart å bruke en hel måned på å få knødd fingrene mine ned på dette halvtrakkaserte tastaturet. Om det skulle oppstå noe undring, er det ikke jeg som har trakkasert det, for noen av dere husker kanskje at jeg på et tidspunkt levde med tre fugler svevende rundt meg til enhver tid. Nå som de er borte har jeg jo forsåvidt enda mer tid – så det er jo helt utrolig at jeg fortsatt, etter syv år med denne hobbyen, setter meg mål om å bli en blogger med jevnligere oppdateringer. Hehe. En vits, spør dere meg.

I stedet for å blogge, har jeg blant annet brukt tiden til å ta i mot både solskinn, bygave (min første veskelignende greie, til mine søstre og venninners forundring), og den deilige lille babyen som må tvangslytte til stemmen min som synger Kari Bremnes sine låter.

Regn har jeg også tatt imot. Masse regn, både tidlig og sent.

Så har jeg fått frem litt barndomsminner, da – med dette nye fatet mitt, som passer perfekt til koppen jeg siklet i som barn. Litt bortskjemt har jeg kanskje også vært, da jeg på ei kveldsvakt hadde med meg rykende ferskt brød i kopphåndkle fra mor. Brødmat er jo toppen av matlykke! Akkurat det er kanskje er litt tragisk av meg å si, ettersom jeg har blitt fôret med hjemmelaget husmannskost helt siden morsmelkerstatninga tok slutt. Men så får det vel være grenser for hvor lenge man skal ha lyst på skikkelig middag hver enste dag. Ja… Bortsett fra brødspising, har jeg selvfølgelig vært på jobb. Der drikker jeg kaffe og ler. Hjemme i hula mi drikker jeg faktisk bare kaffe i helgene. I dyrekoppen min, for eksempel. Interessant, hæ?

Kveldsturer har jeg sånn smått begynt å gjenoppta. Jada, jeg har jo fortalt dere at jeg går en tur innimellom – men det er langt fra så ofte som før. Problemet er bare at hjernen min vrir seg tilbake til den tiden jeg gikk kveldsturer i hytt og pine, og det orker jeg egentlig ikke. Men det får vi nesten bare snakke om en annen gang. Foreløpig nøyer jeg meg med å bruke turtiden til å lage teite snapchats, eller rope på katten.

I en av de andre helgene som har passert, har jeg blant annet spist god dessert, holdt væskelageret i gang, og danset på høye hæler. Dette kan jo høres ut som en himla grei bykveld, men det hele foregikk altså i uniform.

Etterpå kom det en annen helg av det mer søte og fargerike slaget.

Så fant smaksløkene mine plutselig ut at de ønsket seg blåbær, og jeg tok derfor turen innom Meny på vei hjem fra jobb. Sammen med noen andre varer, la jeg denne esken med bær oppi handlekurven, før jeg gikk til kassen for å betale. På denne lille trilleturen hadde selvfølgelig bærene samarbeidet om å åpne lokket, for så å trille ut og legge seg i bunnen av kurven. “Eh, blåbærene har kommet ut av esken, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få kastet de?”, klarte jeg å få sagt til den unge mannen som skannet disse stakkars varene mine. Og selv om dette kanskje var min egen feil, var han så grei at han hentet meg en helt ny blåbæreske, hvor han attpåtil la med en hyggelig lapp. I kjøleskapet fikk både bærene og lappen kjøle seg ned, før jeg noen timer senere tok det hele ut igjen, og… Ja. Jeg skulle gjerne hatt en ung mann i kjøleskapet som kunne tilbudt meg nye bær.
Bortsett fra denne tragiske historien, har jeg gitt fra meg en smårisikabel hilsen, og funnet fram de nesten ubrukte brillene mine, som dere gjerne må hente gratis om dere bruker styrke -1 (selv har jeg nedgradert synet til -1,5).

Jeg kan forresten trøste meg med at denne blåbærhistorien min ikke er fullt så tragisk som Trond sin. I likhet med meg og mor, fikk han gleden av rørte håndplukka blåbær til gårdsdagens pannekakemiddag. Men da han i dag tidlig skulle nyte restene, spiste veggen opp hele bollen før han i det hele tatt fikk tenkt seg til bærsmaken.

Christine har hatt suppedate på Naboen med meg, jeg har kost med Samson, og observert en gigantisk edderkopp drukne seg selv (dog etter jeg hadde sprayet både han og lungene mine fulle av Permitrin).

Det hender at jeg drømmer om disse jævlene. Som om jeg ikke hadde nok med marerittene jeg har utenom, hender det altså at jeg må våkne i et hav av svette, mens jeg desperat slår på lyset og ransaker senga for sorte småkryp. På et tidspunkt gikk jeg faktisk ned til Rimi for å kjøpe Donald, i forsøk på å kurere disse urolige nettene. Facebook sier at fantasien min er fylt med “fantastiske” verdener og eventyr, men spør dere meg er det alt annet enn fantastisk. Jaja. I tillegg til Donald, leser jeg også “En mann ved navn Ove”, som jeg i grunn begynte på i fjor sommer. Men det er liksom sånn jeg leser bøker – noen sider her, og andre sider der. En bok om gangen er ikke noe for meg…

Det som heller ikke er noe for meg, er røde varsellys. En ettermiddag hvor jeg skulle vaske tøy, stoppet maskinen opp, så tøyet badet i vaskevannet. Dette gjorde at jeg måtte kontakte huseierne – og jeg kan ikke si at det er så himla kult å se mine egne huseiere fiske ut de våte trusene mine, for så å ta de opp til seg, og deretter levere de ferdig vasket og brettet. Himla flaut… Men de er jo fantastiske, disse menneskene jeg leier hula mi hos. Hula hvor jeg nylig brukte en lørdag til å gjennomføre en fem timers skriveøkt, etterfulgt av sofasløving.

Jeg er jo ikke akkurat i minus på sløvekontoen min, hverken hjemme eller hos Heitmann’s. Forrige helg så for eksempel litt sånn ut:

Kaffedrikking, hagekos, og mange sengeliggende timer. Sånn bortsett fra da jeg var på “fest”, da – som jeg i grunn var både fredagen og lørdagen. Fredagen var det nemlig avslutning for gruppelederen min, hvor vi spiste og sang på Pieder Ro, før jeg inntok noen friske bobler på Brygghuset sammen med noen av de andre. Der fant jeg meg forsåvidt en kjekk mann, men ved en “misforståelse” ble han jaget vekk av en steingal venndøl. En venndøl som satte ved vårt bort, og som altså er min kollega… Så hvis du som leser heter Odd, bor på Nodeland, snorker litt, og akkurat har kjøpt deg en tomannsbolig; HEI, skal vi gifte oss litt?

De er jo fine, disse folka jeg omgås med uke etter uke, år etter år. Her var vi 12 assistenter (inkludert gruppelederen), èn tekniker og en avdelingssjef – som altså utgjorde en gjeng på fjorten. Jeg er ikke helt sikker, men vi var vel cirka samme antall kvelden etter – bare at jeg var alene som assistent, sammen med en haug av operasjonssykepleiere. Han som er øverst på bildet kan se ut til å skulle ligne både nonne og spøkelse, men han prøvde altså å være et blåbærris… Så kan dere se mennesker i bevegelse til høyre, som da løp som galninger med barnestrømpebukser på hodet, hvor en tennisball som befant seg inni strømpefoten, skulle slå ned noen flasker. Enn hvor merkelig jeg nå får disse kollegene mine til å virke, ble jeg værende ved denne bålkosen til klokken var midt mellom natt og morgen. Utrolig hyggelig!

Så har jeg endelig fått klemme på “barnevakta” mi igjen (anestesisykepleier, der altså), blitt skremt til halvdøde av en SINNSSYK bille på soverommet mitt, hatt en hyggelig frokost hos tante Kaisa, og en mindre hyggelig lunsj på jobb.

På fridagen min i dag har jeg hatt gleden av å møte mi nydelige venninne, Marte, som jeg faktisk ikke har sett på over et år! I genser av ull, varme sko og sort jakke, busset jeg til byen i troen på at det kom til å bli en kald dag. Men så kunne jeg altså observere mennesker i t-skjorter, mens jeg kjente varmen kvele meg sånn halvveis. Koselig var det likevel, og jeg skulle gjerne tvangsflyttet jenta tilbake til K-town.

Nå må jeg nesten se litt på Mot i Brøstet – så dere får ha en alldeles fin helg, og alt det der.

– V.

Random V-fakta #1: barndom

Liker å blogge om?

Bloggerne?

Som barn?

Type musikk?

Reiseminne?

Dialekt?

Komplekser?

Bo alene?

Egenskap?

Røyk og alkohold?

Konfen?

Topp fem bøker? Lucifer, natasha, linnea, jo nesbø, blåmann, mann,

Trening?

siste gave?

lengst jobbskift

trodd 169

smil

sykehus?

tiss i søppel

mareritt – la meg på lappeteppe

favorittlærer

språk?

sove på side?

dyrebare smykker?

slalom?

fantasivenn?

tattovering

sosial?

sminke?

vlog

oppvekst

kastet fat i gulv

oldemor og bestemor

6’er i norsk

slo JM

spontanflytta

 

 

Ekle gjester, spyvann, dåpskort, tutekopp, og hevn

Det å oppsummere passerte dager i kronologisk rekkefølge, er jo ikke en særlig underholdende måte å presentere et blogginnlegg på. Folk driter jo i hvilken dag det var da du spiste luftboller i fantasisaus, eller hva klokka var da du forbannet trafikken i et kryss langs E18. Trolig er det også lite interessant for folk å vite om det var onsdag eller torsdag da du våknet opp til en koselig hilsen, eller om det var kveld eller dag da du mottok snadder fra huseierne. Men sånn blir det denne gangen, for dere som har bry til å fortsette lesingen.

De sistskrevne ordene her ga jeg fra meg forrige søndag. (26. juli, for de som skulle oppfatte betydningen av “forrige” annerledes enn meg). Da mandagen kom, fikk jeg etter jobb servert middag hos en kollega, og deretter sett litt mer på disse enorme skutene som byen hadde besøk av. Tirsdag og onsdag tilbrakte jeg hos Heitmann’s, hvor jeg blant annet stirret ut av vinduet for å anskaffe bildefyll til dette innlegget.
Da jeg senere ankom min egen hule denne onsdagen, kledde jeg meg i pysj, og slukket lyset. Hjernen min kom plutselig på noe glemt, og rommet måtte derfor fylles av lys igjen. Ved en tilfeldighet kastet jeg et blikk opp i taket, og med et lett “hm” tok jeg en nærmere titt på noen merkverdige prikker. Og vel… Søndagen hadde jeg tatt livet av to svære edderkopper, i tillegg til en pitteliten. Alle tre på dette soverommet, hvor jeg stusset litt over hvor den pittelille kom fra. Selvfølgelig hadde jeg på jobb tullet om at disse sværingene sikkert hadde laget masse babyer sammen, og blablabla. Fra nå av er det forbudt å tulle med slikt, for denne onsdagskvelden gikk det opp for meg at det kanskje var nettopp dette som hadde skjedd. (Legg merke til den som er på vandring bort fra flokken sin, øverst på bildet).

Hva jeg gjorde da dette ble oppdaget, orker jeg bare ikke å snakke om – men jeg skal ikke påstå at det var tilfeldig at jeg overnattet på Grim natten etter. Hos Gunn og Magne, som er de snille foreldrene til Marte, som igjen er kjæresten til Geir, som også var på overnatting der, og som derfor våknet til samme koselige hilsen som jeg gjorde. Slapp av, jeg dømmer ikke de som falt av under den forklaringa – men det var iallfall en veldig hyggelig overnatting (takk igjen, Gunn!).
Like før jeg dro til de, var jeg forresten med hjertet mitt for siste gang på en lang stund. Dette var samme dag som det regnet, lynte og tordnet utav en annen verden – og jeg derfor vandret gjennom Markens som tidenes idiot i joggesko og verdens største poncho . Det var nesten hakket værre enn det hadde vært å vandre der i min største joggebukse med hengerompe, uten at jeg noen gang har gitt akkurat det et forsøk, da. Men nå har altså Belinda flyttet til Ameeerika sammen med Bergitte, så jeg har vel noe sånt som èn og en halv venn igjen her i byen, jeg vet ikke. Har ikke telt ordentlig over det, men samme det. Jeg har iallfall de gode huseierne mine fortsatt. De som både fjerner edderkopper, og som stadig fôrer meg med godteri.

Det er altså den katten der jeg ser til i ny og ne. Katten som “ikke liker fangkos”, som jeg har fortalt dere om før – og som jeg stadig må gni inn via MMS til de, ettersom hun alltid deltar i Netflix-rundene mine på sofaen. Ja, så fikk jeg rydda klesskapene mine, og sovet i egen seng da fredagskvelden kom. Sååå ble det naturlig nok lørdag, og tid for en kjøretur til bondelandet. Dette var en kjøretur på 1,5 time, som hadde veier svingete nok til å gjentatte ganger fremkalle spyvann i min munn. Gjøvdal het stedet vi skulle til, hvor det visstnok skulle være årets største “fest”. Det å henge utenfor diverse boder med hendene i lomma (bortsett fra om man skal spise pølse i brød) kalles visst “fest” der.

Nå glemte jeg visst å fortelle hvem jeg reiste med, men det var blant annet denne gutten, Simen. Det er sønnen til min kollega, Jorunn (evt Egon). Vi startet med å se på sauene sammen, noe som i likhet med løpebildet ser ganske så hyggelig ut. Det skal kanskje sies at jeg under løpebildet ropte “æ ska kvæle dæ!!!” – for akkurat det fortjener barn å høre om de er over middels irriterende. Dessverre fikk jeg ikke tak i han, og endte opp med å vandre gatelangs alene. Og da, midt oppi ensomheten, kom han tilbake. Etter trygling om å være venner, fortalte jeg han at vi gjerne kunne være det, men at han først måtte teste sin egen høydeskrekk – før vi eventuelt til slutt kunne dra på fisketur sammen.

Neida, herregud. Jeg truet riktignok med kveling, men alt foregikk kjedelig nok under latter. Dessuten var det ikke han som klatret på bruskasser. Men fisketur, det dro vi på. Meg, Simen, Jorunn, og en eller annen onkel som visstnok navnga meg “nordlandstrompeten”. 

Tre-fire fisk klarte de å heise opp av dette stakkars vannet. En av de avgikk dessverre med døden under et hjertestans, mens de andre fiskene fikk gleden av å forlenge livet. Meg fôret de med taco, før de stappet meg inn i bilen igjen og kjørte meg hjem. Der opplevde jeg tidenes kleskrise, ettersom jeg dagen etter skulle i dåp, og selvfølgelig ikke hadde prøvd tøy på forhånd. Men det ordnet seg, på et passelig vis. Som trøst fikk jeg i det minste laget mitt aller første scrapbookingkort, som altså skulle avleveres som dåpskort dagen etter.

Nydelig dåp, forresten – med fine folk og god stemning i godværet som kom. Og så ble det jaggu mandag igjen. En sånn type mandag der all ork var borte, og jeg derfor gjennomførte en tre timers ettermiddagslur etter jobb, før jeg datet Netflix frem til leggetid. Da tirsdagen kom var orket tilbake, og jeg fikk avlagt et besøk hos denne nydøpte prinsessa og hennes mor.

Innimellom alt dette har jeg selvfølgelig tjent penger i grønn uniform – hvor jeg for eksempel fant Trond i avisa den ene dagen, og fikk servert smoothie i en tutekopp den andre. I går brukte jeg fridagen til å besøke Naprapaten min, Bente – og da jeg etterpå skulle vente på tante Kaisa, mottok jeg en MMS hvor jeg fikk sett meg selv i daværende tilstand. På 17. mai tok jeg nemlig bilde av en kollega jeg kaller “supernanny”, som jeg da sendte til henne og bare gikk. Dette gjorde henne visst en smule satt ut, og nå fikk hun altså tatt hevn.

I dag har jeg også hatt fri, men ettersom jeg ikke har gjort annet enn å sløve med gamlemor, har jeg ikke stort å vise dere. Jeg kunne jo selvsagt vist dere bilder fra da vi i et par timer lå på hver vår sofa og sov i formiddag, eller fra da hun og Trond trakk om stoler senere på ettermiddagen – men det hadde sikkert vært like interessant som et bilde av hvordan det ser ut foran meg i dette øyeblikk.

Ikke sant… Nå kjenner jeg lukten av omelett og bacon, som visstnok betyr at raua mi må hoppe videre til kjøkkenbordet for kveldsmat 🙂

God helg!

– V.

Bondegård, ferieslutt, avskjedsfest og seilskuter

Med tanke på at alderen min ikke engang har strukket seg halvveis til 50, er det noe som sier meg at det er litt i tidligste laget å danne seg tanker om demens, når det gjelder meg selv. Det var i alle fall det jeg trodde, men nå er jeg jammen meg ikke riktig sikker lengre. For en stund siden fikk jeg spørsmål av huseieren min om jeg kunne se til uteblomstrene mens de var borte. Dette sa jeg selvfølgelig ja til, men klarte av en eller annen grunn å tilføye “men jeg er ikke vant til blomster, altså”. I dette øyeblikket var det som jeg aldri noensinne hadde vannet en eneste blomst i mitt liv, og jeg glemte da også at jeg opptil flere ganger tidligere har fortalt henne at “jeg skal til Heitmanns for å passe katt og blomster”.

Så begynte jeg på jobb igjen, hvor jeg lot sykkelen stå hjemme den første dagen, for å gå til og fra. Da jobbdagen var over var jeg nesten i ferd med å stikke av med mamma sin sykkel, ettersom vi både har samme sykkelfarge og kode på låsen, da jeg glemte at jeg faktisk hadde valgt å gå. Den andre jobbdagen min var sokkene mine søkk vekk da jeg skulle hjem, og siden jeg tviler på at noen har stjålet de, undrer jeg over om jeg kan ha kastet de i søpla. Og i dag… I dag glemte jeg at jeg i det hele tatt var tilbake i jobb – for da en kollega stilte meg spørsmålet “har du ferie du da, Veronica?”, svarte jeg umiddelbart “ja”, mens jeg smilte over tanken på at jeg enda kunne nyte late feriedager.

Men ferien er altså over, og jeg er tilbake i jobb. De siste late feriedagene hadde jeg sist helg, hvor jeg da befant meg i Tromsø. Fikk meg forsåvidt noen nye venner der – en som er kjent for å spytte, en som kunne trengt seg en frisørtime, og en som stirret meg ihjel.

Jeg brukte altså litt av helgetiden på å besøke en bondegård. Utenom det spiste jeg taco, og så på midnattsola.

Så fløy jeg mot Kristiansand, hvor jeg opplevde noe så spennende som å bytte fly i Trondheim for aller første gang. Tror kanskje jeg var inne på Værnes flyplass i tjueto sekunder før jeg som sistepassasjer entret neste fly. Vel fremme på sørlandet dro jeg rett på gratis matvarehandel hos Heitmanns, før jeg lukket øynene frem til den elskverdige vekkerklokka hylte meg opp. På jobb har jeg vært mest opptatt av å lære polsk og russisk, og utenom jobb har jeg for eksempel vært på avskjedsfest hos Belinda og Bergitte. De flytter nemlig til USA veldig straks, og jeg har enda ikke orket å tenke på hvordan jeg skal leve uten hjertet mitt (Belinda) tilgjengelig. Så i stedet for å grine og sånn, sa jeg heller “sees i morgen” i det jeg dro på nattevakt, og dro innom morgenen etter med bakeri-brød og annet snadder.

Snadder har jeg også hatt på jobb en av dagene, for jeg måtte jo nesten delta i denne konkurransen som Diplomis kjører på Instragram (bare derfor, liksom). Så har jeg utrolig nok kunne sitte ute i sola og lest bok, og dessverre meldt smykket mitt savnet. Så hvis en av dere tilfeldigvis skulle lese dette fordi dere har googlet “sølvsmykke med hjerte mistet”, eller noe i den duren, blir jeg meget glad om dere tar kontakt. Kjedet og anhenget kommer fra to forskjellige givere, og sammen betyr det fryktelig mye for meg. (Smykket har kun ett hjerte nå, ettersom det andre er delt med et helt spesielt menneske).

Denne helga har jeg tilbrakt hos Heitmanns, hvor jeg stort sett har vekslet mellom Netflix, boklesing og kattekos. Bortsett fra i dag. For i dag skulle mamsen og jeg sykle “en liten tur” til byen, hvor vi ble værende i ikke mindre enn seks timer. Skulle egentlig bare se litt på det derre “Tall Ship Races”, som i grunn er ganske så fascinerende greier.

Men etter å ha besøkt ei av disse skutene, møtte vi plutselig på en kollega som nylig hadde fått seg hund – hvilket gjorde at jeg fikk meg en aldri så liten hundeluftetur 🙂 Trond entret etterhvert byen, vi fikk sett enda flere skip, og nå er vi plassert på hver vår sofa. (Er det rart jeg trodde jeg hadde ferie i dag?).

Ha en fin uke!

– V.

Denne veien

“Denne veien tar mæ dit vi va
Og te dit vi aldri meire kommer
Bildan som har åpna sæ igjen
Blande sæ med blåbærløng og sommer

Vannet her e stille og forlatt
Ingen kaste stein og lage ringa
Over kommer flygandes ei ørn
Kanskje e det du som har fått vinga

Ønske at æ også kunne fly
Kommet dæ i møte over vannet
fløgge med dæ over land og by
letta uten tanke på å lande.”

– Kari Bremnes

(-V.)

Sommerferie #3: Båtsfjord

Selv om jeg smågrøsser av tanken på at jeg “allerede” i morgen kveld er nødt til å stille vekkerklokka på 05:20, hvilket betyr at ferien straks er over – skal jeg innrømme at jeg gleder meg litt til å trå inn i den stille hula mi. Der kan jeg nemlig sitte i litt mer enn ti minutter før jeg hører mitt eget navn ropes ut i lufta. Greit, jeg hører i grunn aldri mitt eget navn der – og det skal sies at nettopp det, stillheten, til tider kan drive meg til vannvidd. Men etter å ha tilbrakt tre uker sammen med en haug av forskjellige mennesker rundt meg til enhver tid, tror jeg det er lov til å på et høflig vis savne lyden av en tikkende klokke. Uansett; menneskene jeg har vært rundt den siste uken, er familien som bor i dette huset:

Pappa (som står på verandaen der og gjør klar grillen), mi stemor, og mine to yngste søsken. Og gråvær som bodde utenfor, ser dere. En av dagene tenkte jeg “så varmt det er i dag”, og oppdaget like etterpå at temperaturmåleren faktisk hadde steget. Fra seks til åtte grader, vel og merke. Finvær fikk de da jeg reiste. Men sånn bortsett fra å tenke på grader, har jeg for eksempel vært på kafè med pappa.

Hoppet på trampoline – hvor jeg en av gangene fikk høre “du e så arti, dadda – det e dæffør æ ælske dæ”. ❤

 

Sparket ball, kastet ball, lekt sisten og gjemsel, og observert pappa “grille” pizza i den nye grillen sin.

Laget kunstverk ved inngangspartiet, levd meg inn i diverse barnefilmer, gratulert flere folk med bursdagen, og åpnet en julegave.

På mi stemors 37-årsdag var jeg med og ønsket henne god morgen, før meg og lillesøster baket muffins og delte ut partyhatter. (Det skal sies at jeg lo godt da jeg så pappa røre i middagsgryta med en rød partyhatt på hodet, og mi stemor med ryggen til stod med en tilsvarende hatt i fargen lilla).

Så ble jeg tvunget til å bo på prinsesserommet et par dager, hvor jeg ble hentet ut til frokost og middag. Det var ikke pappa og de som tvang meg til dette, altså. Det var en eller annen form for spysyke, som dessverre stjal en haug av tid fra meg – før jeg etterhvert fikk lov til å bevege meg uti stua, og til og med fikk spilt Monopol.

I tillegg til menneskene i dette huset, har jeg selvfølgelig vært sammen med Maiken – verdens beste søskenbarn, og bestevenninne gjennom alle år. Samme jenta som møtte meg i Tromsø for noen uker siden, for de som måtte lure på det. Vi fikk hverken gått på fjelltur eller tatt en sen kafèdate sammen denne gangen – men vi gjorde i det minste det vi er best på; slarving og latter. Og barnekos, da – siden hun tross alt er mor til tre skjønne barn. Eldstemann (som jeg er gudmor til) fikk jeg ikke tatt bilde med, men jeg fikk i alle fall fortalt minstemann at “dette er hele kongeriket, Simba”, der vi stod og så utover Båtsfjord gjennom vinduet. Jeg lurte på om jeg kunne kjøpe dette minste barnet, men jeg tok Maikens latter som et nei. Det ville kanskje uansett blitt litt rart om hun skulle blitt gudmor til et barn hun har født selv, jeg vet ikke.

Etter en 15-20 minutters kjøretur, fikk jeg også besøkt en av mine onkler, som bor i campingvogna si store deler av sommeren. I Syltefjorddalen, som det heter. Han er av den tålmodige typen som fisker laks, nemlig – og siden han hadde bursdag, valgte vi å dra på kaffe og kake. Enda så glad jeg er i å fotografere, har jeg bare fått bilder fra området rundt, og kjøreturen dit.

Og siden ikke alle synes det er supergøy med kaffe og kake i lengden, tok jeg lillesøster, lillebror, og onkels hund med på en liten gåtur.

Hjemme i Båtsfjord fikk jeg plutselig gjennomført den årlige kafèdaten med min tidligere lærerinne, hilst på ei dame som er i ferd med å gå fra yrket lege til prest, tatt en hilserunde på kirkegården, og blåst meg litt ihjel.

Før jeg visste ordet av det måtte jeg si farvel til de lyse nettene og den lille bygda, og fly over Finnmark og videre til Troms. (På flyturen fant jeg ironisk nok bilde av Båtsfjord).

Nå gjenstår det bare èn reisedag igjen – med en liten biltur, en ombordstigning på Widerøe, to ombordstigninger på SAS, og en taxitur hjem. Noen ganger skulle jeg ønske at Norge kunne brettes i to, eller noe.

Fortsettelse følger, pittelitt til.

– V.

Sommerferie #2: Harstad

Når folk forteller meg at de skal ta sommerferie først om en uke eller to, går det et lite “hæ?” gjennom hodet mitt, da jeg lurer jeg på om ikke det er litt i seneste laget. Det er jo høst, tenker jeg stille for meg selv – helt til jeg innser at vi faktisk befinner oss i midten av juli. Men selv for en finnmarking som meg, er det ikke enkelt å huske på at vi har kommet til sommerens midtpunkt, etter å ha brukt mesteparten av sommerferien til å leve med en gjennomsnittstemperatur på 6,5 grader. Jeg liker i grunn at sola holder seg vekk, det skal den bare fortsette med – men det er ikke særlig kult å angre på at jeg ikke pakket med meg lue og ullvotter, i stedet for bikini og sommerkjole. Eller sommersko, shorts og singleter, for den saks skyld. Ingenting av det sistnevnte har nemlig kommet til nytte under årets sommerturnè. Eller, forresten… Når jeg tenker meg om kom faktisk sola fram en snartur mellom alle gråværsdagene, slik at sommerkjolen fikk lov til å sitte på kroppen et par timer i Harstad. Men bortsett fra disse timene, har vi benyttet tiden til andre ting. Vi har for eksempel vært hos frisøren, sett tegnefilm, kjørt sparkesykkel, og vært i lekeland.

Så har vi hatt bakedag for å forberede tantegullets bursdagsfeiring.

Mi flinke storesøster laget denne Frost-kaka! Og jeg klarte visst å ta bilde av alt annet enn muffinsene vi var med og laget… Var mer opptatt av å få med meg signaturen min, laget av fondant 😉

Etter det som defineres som “lang ventetid” for et barn, kom endelig dagen hvor hun kunne feire sitt fjerde år. En glad liten prinsesse, som ble fornøyd med både bursdagsfrokost, gaver (inkludert prinsesseteltet), og kakeoverrakselsen.

Utpå ettermiddagen var det duket for fest i barnehagen, hvor det ved et pang var mellom 15 og 20 småtroll rundt meg – før de alle ved et pang var borte igjen et par timer senere. På den fem minutters gangen hjemover fra barnehagen igjen, stoppet bursdagsbarnet opp, og smeltet mitt hjerte med ordene “tante se, æ har plokka en blomster til dæ”. Jeg skal innrømme at de fleste barn ofte kan være over middels irriterende etter litt for mange timer – men dette barnet har jeg opptil flere ganger hatt lyst til å helle melk over og spise med teskje. Fordi hun er så søt og god, altså. Muligens fordi hun har lært at hun er laget av sukker… Om jeg noen gang får barn, skal jeg huske på å lære de akkurat det samme.

Innimellom disse barneaktivitetene, har jeg også tatt meg tid til å fornye “dansebildet” mitt – bildet som både finnes på facebook, og i headeren over her. Men å ta bilde i bevegelse, ble ikke så kult som jeg hadde trodd. Men det øverste blir nok definitivt mitt nye profilbilde, ettersom jeg har klart å få det til å se ut som at jeg har en diger sjøstjerne i håret, i tillegg til tre/firkantige hofter. Meget vakkert.

Pusleferdighetene mine ble testet ut da en av bursdagsgavene ble åpnet, og håret mitt har satt veldig pris på de daglige flettene som ble laget på 1-2-3. Med disse to flettebildene kan det forresten grunnet redigeringsforskjeller se ut som jeg har farget håret, men det har jeg altså ikke. Jeg har hverken så lyst eller så mørkt hår, om noen skulle lure på det. Og sååå er det et kafèbilde fra da vi dro på tante&niese-tur på et senter, hvor vi selvfølgelig måtte avslutte med kakao 😉

Plutselig var den siste kvelden kommet, hvor jeg innså hvor fantastisk det er å få lakkehjelp. Egentlig er jeg veldig lite jentete av meg, men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har klikket på diverse neglelakker i sommer, fordi; det tar for lang tid å lakke, det klumper seg for lett, det tørker for sakte, neglene vokser for fort, og det får riper eller flasser av for lett. Men nok om det. Morgenen etterpå måtte vi opp før selv regndråpene våknet, da jeg skulle kjøres til flyplassen.

Like etter kjøreturen var startet, var jeg så heldig å få sms fra flyselskapet, som ønsket meg god morgen på sin helt spesielle måte. Denne måten resulterte i en fire timers busstur, sammen med fem andre heldige passasjerer. På denne turen fikk vi observert vakre landskap, og servert både mat og infobrosjyrer om rettighetene våre.

Greit, selv om det var litt kjipt, skal jeg ikke spøke med service’en til Widerøe / SAS. Det har skjedd mye i alle mine år som flypassasjer, og jeg har alltid opplevd å blitt tatt godt vare på – om det har vært kansellering, forsinkelse, hotellovernatting eller endring av transportmiddel. Vel fremme i Tromsø opplevde jeg nesten en slags trøst av damen bak skranken, som lurte på om jeg hadde fått noe mat, og som likevel ga meg en matbong i tilfelle jeg skulle bli sulten igjen litt senere. Det skal sies at jeg måtte vente seks timer før jeg kunne fly videre, ettersom bussturen gjorde at jeg mistet formiddagsflyet mitt – men jeg tar likevel ikke all denne vennligheten som en selvfølge. Så takk til dere, flymennesker.

Med sisteflyet landet jeg til slutt i Båtsfjord, hvor jeg ble møtt av pappa og lillesøster, som tok meg hjem til stemor og lillebror.

Fortsette følger, ja.

– V.

Sommerferie #1: Kristiansand/Tromsø

Dere menneskeskapninger som leste ordene jeg produserte her forrige søndag, fikk kanskje med dere at jeg hadde et par eventyr fra den helga som jeg rett og slett ikke anså skriveplass til å fortelle om. Dette var ikke uvanlig store eventyr altså, men vi kan jo for all del ikke hoppe over noen av de hyggelige detaljene fra mitt liv. Så.. Et av de foregikk på Tveit, hvor jeg dro på overnatting til min gode kollega, Egon. Alle andre kaller henne visst Jorunn, men det tror jeg at jeg har fortalt dere om før, så whatever. Jeg tok meg i alle fall tid til å spille Yatzy med sønnen hennes – før vi etterhvert gikk videre til å kjøre buss, spille brettspill, og spise godteri.

Å leke buss er forresten ingen enkel sak med denne guttungen. Han har nemlig fått med seg at buss koster penger – i alle fall om man ikke har med seg busskort. Heldigvis hadde han fått med seg at god service er en bra ting, så jeg ble i det minste regelmessig spurt om både kaffe, dopause, ullpledd og mat. Ja, så fikk jeg ledd litt med mora senere på kvelden, da.

Er ikke helt sikker, men jeg tror muligens hun fikk med seg da jeg lettet fra Kristiansand (Kjell = Veronica), hoho. Dette var på tirsdag, men før jeg kom så langt, var jeg på søndagstur med tante Kaisa og lille Alvilde. Vi kjørte avgårde til Vennesla for å finne tømmerrenna – men etter litt leting, endte vi opp med å haike med en norsk-fisk gammel fisker. Grunnet plassmangel ble jeg plassert baki lasterommet blant en haug med fiskeutstyr, men det viste seg heldigvis å være verdt det da vi kom fram til de vakre omgivelsene.

Vi ble enige om at vi absolutt kan anbefale tømmerrenna – men hvordan man kommer seg oppi den, er vi ikke riktig sikre på… Egentlig bør jeg kanskje holde det for meg selv, men vi beveget oss liksom forbi fareskilt på både norsk og tysk, før vi gikk sikksakk mellom noen trær, og etterhvert klatret oppi denne renna. Ved siden av et togspor. Men vi kom oss jo helskinnet frem og tilbake, og fikk til og med lunsjet nede ved elva.

Da eventyret i Vennesla var over, dro vi innom Justvik på grillvorspiel, før jeg dro tilbake til hula mi for å pakke. Plutselig var det mandag, hvor det var tid for en aldri så liten bydate med Christine og sønnen. Deretter pakket jeg ferdig, og etter en natt hos reservefamilien, fløy jeg avgårde til første feriedestinasjon; Tromsø. Til tross for en tydelig temperaturforskjell, kunne jeg overraksnede nok vandre med t-skjorte – dog kun den første dagen. Bortsett fra dette har jeg luftet hunden, plukket blomster, sett guttene spille ball, spist godteri, og spilt Yatzy.

Da fredagen kom, kjørte vi til flyplassen for å hente Maiken. Det var i alle fall det som var planen, før det viste seg at hun befant seg i en helt annen by, uten å ane når hun skulle lande hos oss. Vi returnerte derfor hjem igjen, men fikk heldigvis plukket henne opp et par timer senere 😉 En slik kusinehelg har lenge vært etterlengtet, så nå som den endelig var kommet, ville vi gjøre mest mulig på disse to dagene. Fredagen gikk derfor til shopping og resturant, og på lørdag startet vi dagen med å dra på Polaria – et slags arktisk akvarium.

Forsøkene på selfie med selene mens de “lekte” med oss, ble kanskje ikke så vellykket – men vi var veldig fornøyde med besøket likevel! Selv om det skal sies at det opptil flere ganger stakk i hjertet mitt da jeg tenkte over at disse dyrene faktisk lever i fangenskap. (Au).

Så har vi spist is, jeg har småskremt pappa med et “forelskelsesbilde”, vi har tatt et såkalt avskjedsbilde før onkelen min (han i rødt) reiste, og dratt på fjellheisen ved midnatt.

Tanken bak midnattstur var selvfølgelig midnattsol – men vi måtte nesten bare nøye oss med benkesliting og et lite lysglimt mellom skyene. Vakker utsikt var det jo likevel.

Og kaldt. Herlighet så kaldt det er i nord! Det hadde jeg liksom glemt da jeg pakket ned nesten bare t-skjorter… Bare flaks at jeg reiste i en strikkajakke, så jeg hadde noe å kle meg i da jeg utvekslet snapchat med mamma nedi sør.

Skakke værra mulig (selv om jeg egentlig liker det pittelitt). Vi koste oss gjennom helga likevel, Maiken og jeg, sammen med resten av galehuset. Koste oss, og gjennomførte ei merkverdig våkenatt som gjorde trynet mitt usedvanlig vakkert.

Noen blunk senere ga kalenderen beskjed om at søndagen var kommet – hvilket betød at det var på tide å reise videre til neste destinasjon. I hurtigbåten tilbrakte jeg derfor noen timer på havet, og befinner meg nå sammen med mi storesøster og hennes datter og kjæreste i Harstad 🙂


Fortsettelse følger (for de interesserte).

– V.

En rekke tilfeldige hendelser

Det e en hel måned sia æ har blogga nu, fikk jeg ved torsdagens solskinnsavslutning uttrykt til kvinnemennesket ved siden av meg. “Da æ det på tia”, kom det som en rask tilbakemelding, fra det samme kvinnemennesket (som i grunn var den eneste taledyktige organismen i min omkrets). Men når det har gått så lang tid som en hel måned, er det jo rene dykkerjobben som må til, i dette havet av bilder jeg har rukket å opparbeide meg. Av bildene jeg finner bloggverdige, må det lages flere bildepuslespill som jeg tilføyer spontane ord – før jeg til slutt tvinger de svære øyeeplene mine til å skumlese min egenproduserte tekst, nok ganger til at jeg på et lite tidspukt tenker at “æ skjønne ikke koffør æ gidd det hær”. Men så holder jeg det gående likevel, på mitt sjuende år som blogger.

Jada… Noen ganger innser jeg at jeg har tendenser til å utlevere informasjon som er på kjedsomhetsnivå med kassakøen på Meny. Så la oss heller snakke litt om hva jeg har brukt disse fire ukene på, da.

Jeg har drukket kaffe. Savnet Maiken (mi kusine, som ga meg denne skjønne kaffekoppen, og som er mor til barna på bildet). Gått tur i regnet. Plukket blomster til mamsen, og drukket enda mer kaffe.

Under en aldri så liten frustrasjon, har jeg gitt fra meg noen nordnorske gloser på badet (DET DER ER SÅ $!@%#A IRRITERENDE!!!). Jeg har montert meg en ny kontorstol, fått spontanbesøk av mor og snekker Trond (som var snille og oppgraderte hula mi litt), og fått påskrevet et hyggelig kallenavn på jobbkoppen min (takk, supernanny-Tove).

Sååå har jeg vært med Davina (engelsk venn) på agility-trening med hunden, ønsket nok en kollega lykke til videre, laget min egen suppe (utseende skal heldigvis ikke telle), og stirret på Heitmanns som har fikset litt på båten.

På et sent tidspunkt fant jeg på å gå i skauen alene (anbefales ikke for de som er mørkeredd, herrejesus), og på et annet tidspunkt prøvde jeg en krem som gjorde meg tilsynelatende solbrent på cirka to sekunder. Fantastisk, hæ? Så har jeg vært med lille Alvilde – noe som i grunn var dårlig gjennomtenkt å sette inn i bildepuslespillet sammen med skummel skogstur + solbrentkrem. Alvilde er nemlig verken skummel eller i fare for å gi meg en allergisk reaksjon, men jaja, alt kan ikke matche her i verden heller.

Innimellom alt dette har jeg servert kroppen en haug med kalorier, for de som skulle bry seg om det. Blant annet middag ala Trond (hehe, han blir sikkert veldig glad over å se dette bildet som han ikke visste om), islatte av meg selv, lørdagskos av tante, og suppe av meg selv. Tjohei.

Å, ja! For to uker siden tilbragte jeg forresten en hel helg med en super kollegagjeng! Fredag morgen stilte vi opp grytidlig på kaia for å seile over til Danmark, hvor vi etterhvert rullet avgårde på hver vår sykkel.

Til tross for at jeg elsker regn, må jeg si meg enig i at vi var fantastisk heldige med været. Knallsol hele veien, noe som ga oss noen magiske pausestopp underveis!

Mye latter, og… pittelitt strandstripping?

Så var det selvfølgelig mat, da. Mellommåltider, middager, og …frokost (eventuelt nattmat – kommer an på hvordan man vil definere det når tidspunktet er 04:50).

Mens vi snakker om frokost, skjønte jeg på denne turen at det absolutt ikke trenger å koste mye for frokostservering til 6-7 mennesker. For mens vi i vårt hus dekket opp med diverse brødmat, litt kaffekos og et greit utvalg drikke – valgte Hanne (sjefen i et av de andre husene) å gå for en litt enklere variant. Så kunne jeg selvfølgelig skrytt litt av at vi ordnet dessert mellom lunsj og middag, hvor vi satt og ventet til alle i husstanden var hjemme og tilbords – men jeg skjønner jo at Hanne var genial nok til å slå to fluer i èn smekk…

Merker at det ble en dårlig kronologisk rekkefølge på disse Danmarksbildene – men det var uansett nok av både skåling og latter, ser dere. Det siste bildet under her viser bussturen til Hirtshals – hvor mamma prøvde å få seg en liten blund, samtidig som hun gløttet litt på øyet etter å ha hørt latteren min. Latteren som visstnok ikke var første gang hun hørte denne dagen. Tidligere kommenterte hun nemlig at “æ har altså hørt dæ le helt siden du vekket oss i dag tidlig” – men jeg vil påstå at slik overtrøtt latter må være lov etter intet mer enn en times søvn i en ørelappstol… Jada. Sammen med disse gale kollegene mine hadde jeg i alle fall en fantastisk helg! Det ble både spjæling av skjørt, blåmerker, og… Eh. Jeg har i grunn lært at det som skjer i Skagen (utover normale hendelser), blir i Skagen.

På hjemmebanen har jeg vært med Belinda og Lui, lunsjet i byen med Christine, og kost med lille Alvilde (som jeg fikk sommergave av). Jeg har også lagt fra meg en bursdagshilsen i et kjøleskap. (Velutstyrt biologisk lydanlegg = klarerikkegåforbiutenålagelyder).

Det kan jo nesten høres ut som jeg er arbeidsledig, men det er jeg altså ikke. Jeg har vært på jobb. Der har jeg blant annet ledd litt…

…skiftet til uniform for siste gang før ferien, fått Yatzy av en kollega, fått godteri av en annen kollega, og tatt selfie i kjelleren.

Så tok jeg ferie, og har så langt brukt ferietiden til å lage smoothie, vært oppgitt, glemt en hyggelig dag, og kokt ihjel iphonen min.

Hos reservefamilien har jeg lært å sy knapper, hatt kaloridate, og trøstet mamma med at ostekaka hennes var “skjønn” (og veldig god, da – det skal hun ha).

Plutselig tok de meg med på regatta med noen venner av de – og selv om jeg på et lite tidspunkt i starten tenkte “åja, nu trur æ kanskje vi dør hær”, var det utrolig gøy!

På vei til og fra denne seilbåten, valgte vi speedbåt fremfor bil – noe jeg også synes er supergøy! Tror kanskje jeg til tross for ganske få båtturer, kan si at jeg elsker båtlivet.

Det siste bildet der har jeg muligens ikke lov til å publisere, ettersom hun utbrøt “å guri, det ser jo ud som æ har to svære pose mel stappa inn i kjeften, slett!”. Men hun ser ikke ut som en melspiser til vanlig, altså. Faktisk så er hun veldig, veldig fin. Bare se…

Mhm! Det er Samson også, i tilfelle dere skulle ha oversett de 673 gangene jeg har skrevet om han tidligere. Han er i alle fall veldig fin når han kommer bort til meg for oppmerksomhet, men så hender det jo at han får et litt grinete uttrykk når jeg drar fram mobilen for å ta selfies. Deretter himler han med øynene – og da jeg her om dagen skulle muntre han opp med en “good morning sunshine!”-snakkeboble, ble han så sur at han snudde ræva til.

Nå som jeg er i ferd med å avslutte dette innlegget, har det plutselig blitt søndag kveld. Det har altså tatt meg tre dager å konkludere med at jeg straks kan trykke “lagre og publiser”. Nå skal det sies at jeg har vært ute på eventyr både i går og i dag, da – hvor jeg naturlig nok har samlet enda mer bloggmateriale. Men dette innlegget ble kanskje forvirrende langt for lenge siden, så helgas utflukter får vi nesten ta i neste omgang. I mellomtiden skal jeg nok krysse av første destinasjon på reiselista mi.

God sommer så lenge!

– V.