Det var 1% strøm da jeg trykket “send”

Det kan godt være at denne ærligheten jeg til tider produserer, om konsekvensene av det å ha en ustabil skalle altså, etterhvert ikke får meg til å oppleves som annet enn oppmerksomhetssyk. Sånn får det i så fall bare bli. Jeg har konkludert med at den ustabile skallen min er en sentral greie i mitt liv, og at mitt liv er hva som får denne bloggen til å eksistere i sitt niende år.

Egentlig skulle jeg innlede med å si at jeg har mistet styringen på antall kaffekopper jeg har inntatt de siste dagene. De fire siste dagene, for å være mer presis. Mandag og tirsdag var jeg et nokså avbalansert menneske som jobbet de timene jeg skulle, og som brukte den resterende tiden på såpeopera (les: Hotel Cæsar). Onsdag var jeg om mulig enda mer avbalansert, det var fridagen min, og jeg valgte derfor å avlyse ukas andre møte med hjernekrymperen min. Det fantes tross alt ingenting mer å fortelle ham.

Jeg fikk ikke sett en eneste scene med Juni Anker-Hansen denne ettermiddagen. Jeg skal spare dere for de latterlige detaljene, men før jeg visste ordet av det ble jeg tilbudt kveldsmat på lukket avdeling. “Før jeg visste ordet av det” er naturligvis en overdrivelse, for de timene mellom der føltes ærlig talt ut som en evighet. Jeg inntok i alle fall en yoghurt, for yoghurt er som regel hva de tilbyr om du takker nei til brødskiver. Begeret var merket med “melon & pasjonsfrukt”, og selv om jeg forsåvidt liker denne smaken, angret jeg umiddelbart på at jeg smilende hadde svart “neida” til spørsmålet om det var en spesiell type jeg ville ha.

Selvfølgelig var det en spesiell type jeg ville ha, jeg hadde tross alt bare inntatt den type yoghurt hver eneste dag de fire siste månedene, men det kunne jeg jo ikke fortelle henne. Selvfølgelig vet jeg at jeg kunne det. Det er en hel del jeg kunne sagt, til en rekke forskjellige mennesker, men jeg finner det ofte eklest å bare holde kjeft. Det er også en hel del jeg kunne skrevet om, deriblant fagpersoners uenigheter som gir meg følelsen av å være en kasteball, men det holder jeg også kjeft om. Jeg velger å tenke at alle forsøker å gjøre jobben sin på best mulig måte, og at det med “kasteball” bare oppstår fordi begge parter mener at de faktisk gjør den beste jobben.

Denne kvelden sendte jeg likevel en mail til psykologen min. En mail bestående av 1219 nokså konstruktive ord, som egentlig ikke handlet om annet enn min skuffelse over at han hadde fratatt meg min egen mobillader. Jeg avsluttet med “du skapte i det minste en følelse i meg. Gratulerer med dét.”. For ja, det gjorde han. Det skal visst ikke mer til enn en fratatt mobillader for å skape storm i min skalle, når dørene rundt meg er låst. Selv ikke store fine vindu kan gjøre opp for en slik hendelse. Det var 1% strøm da jeg trykket “send”.

Jeg har for lengst sluttet å uroe meg for både laderen og det faktum at han aldri svarte meg tilbake, for jeg skrev meg ut igjen dagen etter, og tok laderen med meg hjem. Hjem til mine egne yoghurter. Jeg hadde tross alt ingen interesse av å oppholde meg på et sted jeg verken hadde planlagt eller lyst til å være. Christine datet meg på Egon, slik hun ofte har gjort like etter mine utskrivelser, og livet fortsatte som normalt. Helt frem til kvelden kom og jeg stirret jevnlig på klokka, helt til den nærmet seg halv fire på morgenen og jeg til slutt sovnet uten å legge merke til det selv.

Problemet er at når èn følelse kommer ut, etter månedsvis som fange bak en likegyldig vegg, vil den gjerne forsøke å dra de andre følelsene med seg. Det er dette som skaper uro, som om kroppen forsøker å la de bryte ut, og hjernen bruker alle sine krefter på å unngå nettopp dette. Utbrudd av innestengte følelser, altså. Følelser som er fanget av hjernens likegyldighet. Likegyldighet som skal lure kroppen til å føle seg avbalansert, helt til det ikke går mer. Jeg vet ikke, det blir for komplisert selv for meg, men noe i den duren.

Det var forresten på dette tidspunktet jeg mistet kontrollen over kaffeinntaket. Da kroppen min ville noe annet enn meg selv, altså. Jeg hadde for eksempel ikke bedt om at hjertet mitt plutselig skulle gi fra seg så harde slag at hele kroppen min vibrerte i det jeg tok et åndedrag, selv i liggende posisjon. At konsentrasjonen min skulle gjøre det umulig å se en stakkars episode av Hotel Cæsar sammenhengende, eller umulig å lese i boka om Britt-Marie som mener at alt kan rengjøres med natron.

I helgen tok jeg meg selv i å samtidig ha på både tv, radio, og spotify – fordi det var umulig å slå seg til ro med noe som helst av det. Det trengte ikke gå mer enn en time før jeg hadde benyttet meg av alle møblene i huset heller. Reservefamiliens hus, hvor jeg passet katten. Beina mine vandret målløs mellom den grå sofaen, den sorte sofaen, den sorte stolen, den oransje stolen, spisebordstolen, kjøkkenstolen, og til og med krakken på badet. Sistnevnte fordi kroppen ikke orket å stå oppreist etter enda en runde med det jeg “liker” å kalle psykisk oppkast. Nå er det heldigvis umulig å kaste opp hjernemasse, men fordi det for kroppen av og til føles ut som om hele hjernen befinner seg i magesekken, er det sånn det blir. Too much information? Ja, enig. Beklager det.

Egentlig skulle jeg innlede med å si at jeg har mistet styringen på antall kaffekopper jeg har inntatt de siste dagene. Deretter skulle jeg fortsette å fortelle om random hendelser fra sommerferien, men nå ser jeg at innledningen min har blitt til et helt blogginnlegg. Jeg hadde ingen plan om dette, og har derfor ingen god avslutning heller. Det er bare nok et innlegg om hvor ustabilt det er å være ustabil. Kjedsommelig info om at det er mulig å gå fra å ha et tomt og likegyldig indre, til et indre med konstant uro – bare fordi noen nekter deg å lade mobilen når du selv ønsker. Neida… Neida, og joda. Jeg skriver dette med et snev av ironi, samtidig som jeg er fullstendig klar over at jeg bagatelliserer en hel del. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg i det hele tatt velger å dele dette med dere, for jeg kan kjenne at jeg har skrevet alt for mye om psykisk helse den siste tiden.

Jeg burde nok heller fortalt dere at jeg i løpet av ti minutter gjorde meg klar for å ta bussen til byen i dag, kun for å skamfull hente ut en sykemelding på legekontoret, og tok i døra der rett etter at de som hadde låst den gikk inn i heisen jeg kom ut av. De kunne godt ha fortalt meg at den var stengt, siden det kun var denne døren som fantes i fjerde etasje, men det gjorde de ikke. Jeg tok i døra enda en gang for å være sikker, og så marsjerte jeg småforbanna avgårde til Ark for å kjøpe den nyutgitte boka av Linnèa Myhre. Hun hadde akkurat pakket den ut, dama bak disken. Flaks for deg, tenkte jeg, og takket pent. Deretter busset jeg hjemover, tilbrakte en hel time hos noen ender ved et vann, og så inntok jeg cirka tre kopper kaffe hos mamma.

– V.