Bemerkningen “forsiktig” kan nesten ikke sees lengre. Likevel har det aldri falt meg inn å bytte den ut. Hver eneste desember river jeg av teipen jeg lukket den igjen med året før, og kjenner en svak irritasjon over at du bare måtte sende meg den. Jeg forstår jo at det bare var kjærlighet, men i øyeblikk som dette skulle jeg ønske at denne kjærligheten aldri eksisterte. Det viser seg nemlig at «å komme over det» tar lengre tid enn hva Google hadde forberedt meg på. Men jeg antar du aldri tenkte over at jeg en dag skulle bli sittende igjen alene med denne dumme eska, uten mulighet til å ringe etter bekreftelse på at det fortsatt var “oss to”, og at “oss to” aldri ville forandre seg til tross for at tiden gjorde det. Men tiden venter ikke på bekreftelser, og i det øyeblikket gjenstandene var lagt forsiktig tilbake i juleeska for denne gang, innså jeg at tiden var i ferd med å ta meg inn i nok et nytt år uten deg. Det var nyttårsaften.
Kalenderen på kjøleskapet viser nå 2018. Hadde dette vært et brev du kunne åpnet ved kjøkkenbordet, ville håndskriften min antakelig ha tilføyd “mai” i det høyre hjørnet. Riktignok var det desember da jeg konkluderte med at jeg like greit kunne skrive til deg, ettersom du var den jeg alltid endte opp med å tenke på de gangene jeg satte meg ned for å skrive til de andre. De som leste denne digitale plattformen før stillheten meldte seg. Det var tross alt aldri meningen at det skulle gå så lang tid – at ordene som ble nedskrevet høsten 2016 skulle bli etterlatt der uten fortsettelse, mens selve tiden fløy videre gjennom de påventede årstidene. Men så ble det altså sånn. De siste oppdateringene omhandlet en betydningsløs svipptur innom galehuset. Lite visste jeg jo da at jeg måneden etterpå skulle returnere, og bli værende lenge nok til å se fargerike trær bli stående igjen som nakne kvister, og til og med bli vitne til at omverden sendte meg post til det isolerte spesialkollektivet jeg befant meg i.
Til tross for en viss likegyldighet overfor seg selv, er det heldigvis mulig å bevare takknemlighet overfor andre. Takknemlighet overfor de som sendte meg post, og de som nå i ettertid leser om at jeg mottok post. Skribleriet mitt er ingen plikt, så selv om jeg fortsatt kan undre over hvorfor jeg skriver, undrer jeg nok mer over hvorfor folk leser, og hvordan de i det hele tatt kan legge merke til at det stopper opp. Selv etter disse tjue skrivefrie månedene, hender det at de spør. Spør om jeg har sluttet, påpeker at det er lenge siden sist, eller forteller meg at jeg må fortsette.
Men ikke du. Du spør aldri lengre, verken om jeg har skrevet eller om jeg har spist middag. Før spurte du hver eneste dag, nok til at det kunne oppstå irritasjon over å se navnet ditt i displayet. Det var kjærlighet det også, men jeg antar at du på samme måte som med eska heller ikke tenkte over at jeg skulle bli sittende igjen med en vedvarende stillhet. Med tanke på at det er over tre år siden du ringte sist, burde jeg kanskje blitt vant til den. Stillheten, altså. Jeg trodde jeg hadde blitt vant til den, men det faktum at du fortsatt står oppført under «favoritter» i kontaktlista mi, tilsier vel at jeg ikke har det. Jeg har kanskje tenkt at det hele veien fantes en mulighet for at jeg skulle se navnet ditt i displayet igjen – at du plutselig ville overraske med en gratulasjon den ene dagen i året jeg rykker opp i alder. Men i likhet med 2014 og 2015, fikk jeg heller ikke gleden av en slik overraskelse da jeg en desemberdag i 2016 skulle fylle år.
Det skal sies at det likevel ble en av de fineste bursdagene jeg har hatt, for selv om du var min viktigste relasjon, var du heldigvis ikke min eneste. Sånt er viktig å huske på, har jeg lært. Faktisk hadde jeg hele atten relasjoner som fordelt på syv forskjellige treff tok meg gjennom min første dag som tjueseksåring. Senere i samme måned kom flere fine øyeblikk med disse relasjonene. Jeg fikk blant annet pynta juletre med min pittelille venn, feiret romjul med biologisk familie, og tilbrakt nok en julaften med reservefamilien og den elskverdige katten.
“Pittelille venn” og “biologisk familie” er jo noe av tidens endringer jeg ikke har fått fortalt deg om – som at jeg har gjenopprettet kontakten med min biologiske mor. Hun forlot nord-norge året etter du forlot meg, og befinner seg nå nærme nok til at jeg kan dra dit på søndagsmiddag. Det har også har ført til kontakt med min sørlandske onkel som bodde her nede lenge før meg, og etterhvert kom faktisk to andre onkler også med flyttelasset sitt fra nord. En av dem er han jeg fikk tatt romjulsbildet over her med. Han er den jeg tidligere kunne si at jeg kjente minst, men som jeg nå kan si at jeg kjenner best – og jeg kan legge til at 2016 absolutt ikke hadde vært det samme uten han.
Takknemlig kan jeg meddele at alle disse relasjonene ble med videre inn i 2017. Noen av de forevigede øyeblikkene viser en smågal rottejakt med biologisk familie, en fin lunsj med min bestis, søndagsidyll med min pittelille venn, og observasjon av trærne utenfor spesialkollektivet. Det var ikke stort du rakk å spørre om sistnevnte, kanskje litt fordi jeg aldri rakk å svare ordentlig på spørsmålet “hvorfor?”, men det ble på en fin måte med meg videre det også. Denne gangen skulle jeg nemlig for første gang returnere til et planlagt opphold.
Fra det samme rommet jeg tidligere hadde tilbrakt over seks uker i, tilbragte jeg i stedet seks dager i. Det var forebygging, hvilket viste seg å være positivt nok til at de kom med tilbud om enda et opphold. Så da januar og februar var omme, dro jeg tilbake igjen for seks nye dager i mars. Da til et nytt rom, men likevel den samme utsikten og de samme menneskene – menneskene som kjente meg godt nok til å kunne overraske med en mandelstang på nattbordet, og også la meg nyte fjellutsikt mens jeg gledet meg over lånet av en fin liten skapning.
Deretter ble jeg utskrevet med beskjed om at jeg var velkommen tilbake i mai, og dro i mellomtiden tilbake til min egen hverdag. En hverdag hvor ettåringen ble toåring, og bestis fylte tretti.
Fine øyeblikk oppstod også i april, men i den måneden lå det nok mest fokus på “den fine katten”, som du kalte han. Han jeg tillot meg å kalle skattepus når ingen hørte på, i tillegg til de humoristiske “æ ælske dæ!”. Så hendte det at jeg måtte forklare han at han aldri måtte finne på å forlate meg, uansett hvilken levetid Google mente at han hadde. Google var jo tross alt ikke til å stole på etter alt dette med deg.
Vi hadde jo katt sammen før, og jeg orket ikke tanken på en sånn kattesorg jeg den gang opplevde. Så da jeg en dag fant han skadet på trappa, valgte tårekanalene mine å gå inn for en produksjon som kunne tilsi at han var funnet død. Selve skaden ble bra igjen, men av andre årsaker skjedde det endringer som gjorde at vi etterhvert måtte besøke veterinæren. To ganger var vi der, mamma og jeg. Første gang ble han med oss hjem igjen, andre gang ble vi vitne til hans siste hjerteslag.
Mange vil nok le av denne kattesorgen, men jeg får ikke til å si ordene “bare en katt”. I alle fall ikke med denne katten, som tross alt hadde fulgt meg gjennom alle dager og netter hos reservefamilien. År som ofte inneholdt innvendig kaos. Men for han spilte det aldri noen rolle hvilket humør jeg var i, så lenge han hadde lyst til å være sammen med meg. At jeg hadde lyst til å være sammen med han, var det aldri noen tvil om, så hans katteegoisme passet meg perfekt. Vi eksistere liksom bare sammen, og det var nok.
I ettertid har jeg prøvd å glemme hele katten, men det viser seg å være umulig ettersom automatiske hjertestikk oppstår når jeg går inn døra hos familien. Hjertet mitt forteller meg at kjærlighet er kjærlighet, og at det derfor kan stikke for både lite og stort. Det samme gjelder deg, hvor hjertestikk kan kjennes i de mest utenkelige øyeblikk. De er ikke egentlig så utenkelige, det er bare det at vi gjennom tiden har samlet så uendelig mange minner sammen, at de dukker opp overalt. Minner i alle slags situasjoner, gjennom alle årstider.
Når det gjelder våren, er jeg sikker på at du ville elsket den her nede. Kristiansand har fått tilnavnet “blomsterbyen”, og sola passer på at hvert eneste blomsterblad får tilstrekkelig med lys. Jeg skulle ønske jeg delte den samme gleden – at jeg kunne legge hodet på skakke og lukke øynene i nytelse av varmen slik som deg. Jeg vet ikke om det er kontrasten mellom den forventede vårgleden og min ikke-eksisterende glede som blir for stor. Kanskje er det bare underbevissthetens evigvarende sorg over det som en gang ga oss glede i mai, men som brått ble revet fra oss – nok en tapt relasjon. Uansett årsak har det tydeligvis vært nok til at det har toppet seg rundt denne årstiden, hvilket gjorde at de planlagte seks døgnene i mai ble omgjort til et akuttbesøk med en varighet på fire uker.
I løpet av disse ukene fikk jeg heldigvis samlet mange gleder. Gåturer i fine omgivelser, håndplukkede blomster levert på romdøra, og en orkidè stjålet fra kjøkkenvinduet på selveste 17. mai. Et glimt av 17. mai- toget, et hjemmelaget maleri på nattbordet, og en tur til sørlandsparken for kjøp av keyboard og sykkel. En middag i Ravnedalen, et smil på brødskiva, og et par sykkelturer med is på bryggekanten. Du hadde likt det, akkurat som jeg gjorde.
Da utskrivelsesdagen kom, var det juni. Det var sommer, og for første gang i mitt liv gikk jeg gjennom en hel sommerferie uten å besøke nord-norge. Uten å vandre langs fjærsteinene og se utover havet vårt. Uten å stryke lillesøster i håret, eller kjenne lukten av blåbærlynga som minner meg om alle turene vi har hatt sammen. Jeg dro heller ikke til England for å se min egen storesøster gifte seg, og dermed heller ikke mitt tantebarn som stolt skulle være blomsterpike. Mye var tåkete, men også da var det rom for gledelige øyeblikk. Øyeblikk med Marte som kom på besøk fra Afrika, og med reserveforeldrene mine som tok meg med på en minneverdig sommerhelg i Farsund. Også øyeblikk med biologisk familie i Arendal, og med Vilde som i juli kom hjem på sommerferie fra Oslo.
Videre i juli og august fikk jeg flere stunder med både Vilde og Marte. Jeg så Kari formidle fine sanger i Ravnedalen, og fikk spontanservering av mat og dessert på trappa der Marte vokste opp. Med Lady gikk jeg turer i skogen, og en annen dag ble jeg vekket av at min onkel som banket på soveromsruta mi for å dra meg med ut. Til Arendal kom det besøk fra Tromsø, og jeg fikk dermed tilbrakt tid med den polske familien jeg ble kjent med for ti år siden.
Innimellom alt flyttet jeg inn i ny leilighet mellom byen og sykehuset, og jeg kunne nesten høre stemmen din fortelle meg at jeg måtte kjøpe et fint bilde å henge på veggen.
Så kom september, som for min del skulle startes med et opphold i spesialkollektivet. Denne gangen ble oppholdet på elleve dager, hvor jeg som vanlig fikk drukket kaffe og sett på trær. Utenom det gjorde jeg et forsøk på en tegneserie, deltok på felles forhåndsstemming, og ble flyttet til et nytt rom med en ny utsikt. Og så mottok jeg koselige avskjedshilsner, i tillegg til servering med kommentarer som “jeg vet ikke om du liker tomater, men jeg tok med noen fra hagen” og “jeg vet ikke om du liker kakao med kokesjokolade, men jeg tok med ei plate hjemmefra i tilfelle”.
Jeg vet at du hadde likt å vite at jeg fikk disse hjemmedyrka tomatene, og den hjemmelagde kakaoen. Du hadde også likt å se høstbladene falle, og kjenne regndråpene i ansiktet. For som alle andre årstider, kom også høsten – og da de elleve dagene var omme, leverte jeg en avskjedshilsen i retur.
En oktoberdag fulgte jeg min onkel på butikken kun for å kjøpe det han kaller “smallcandy”, en annen dag fikk jeg besøk av min pittelille venn, og på jobb dukket det opp flere koselige hilsner.
Høstfargene ble med videre inn i november, og under en helgetur i Tromsø fikk jeg se snøen legge seg på bakken. I tillegg til å være med den polske familien vi bodde hos, fikk jeg besøkt “Huset” (crux) hvor jeg har mange barndomsminner fra. Jeg fikk også truffet min tante på morsiden, min lillebror på farsiden, og en annen fin liten familie jeg har kjent i snart tjue år. På et sykehjem fikk jeg besøkt et eldre ektepar, og på to forskjellige kirkegårder fikk vi tent lys for mange. Omgangssyke i huset gjorde at jeg måtte reise hjemover alene, og et snøkaos gjorde at jeg fikk en hotellnatt på Gardermoen.
Tilbake i Arendal og Kristiansand kunne jeg vandre i fine høstomgivelser. I postkassa fant jeg en hjertevarmende hilsen fra Oslo, og i garderobeskapet mitt fant en fin påminnelse fra en kollega. En uke uti desember skulle jeg fylle år igjen, og heller ikke denne gangen kunne jeg se ditt navn i displayet. Men til tross for stillheten og en dag tilbrakt på jobb, var jeg storfornøyd med feiringen. Kanskje nettopp fordi jeg var på jobb, hvor det finnes så mange fine mennesker. Tre av de var på et annet tidspunkt invitert på grøtkveld hos meg, og mens den fjerde lille gjesten nøyet seg med barnefilm, endte vi andre opp med både pianospill og sang, hårklipp og montering av tv-benk fra Jysk.
Og så kom julen da, hvor julaften startet på jobb, før min reservebror var så snill at han kjørte meg helt til Arendal. Han kommenterte at det ble rart uten meg, akkurat som jeg syntes det ble rart uten han, for denne gangen skulle jeg feire med min biologiske bror. Til tross for at han er den eldste av mine seks søsken, har vi aldri feiret sammen tidligere. Likevel var tanken på at det bare skulle være oss to, beroligende. Det ble en fin jul – med både julestrømper, Monopol, julefilmer, mat og godteri.
En uke senere kom nyttårsaften hvor jeg teipet igjen eksa og tankene om deg dukket opp. Deretter ble det naturlig nok januar. Det var kaldt, men det hindret ikke min pittelille venn og hennes mor å bli med på tur. Det hindret heller ikke den fremmede katten å dukke opp på mitt fang utenfor reservefamiliens hus, mens jeg på innsiden fikk servert reker i kveldstimene.
Til min store overraskelse og glede dukket plutselig Marte opp i Norge igjen, og flere fine hilsner dukket opp på jobb. Og da den siste januardagen kom, spiste jeg tilfeldigvis det siste hjertet fra en hilsen jeg hadde fått til jul av en av de fineste på jobb, før hun like etterpå presenterte meg for en varmende “chai latte” i byen.
Etter kafèbesøket sendte hun med meg noen fine ord inn i spesialkollektivet, og senere ble jeg tatt med på luftetur av Cathrine – som er et like fint menneske. Samme uke hentet hun meg faktisk enda en gang, mens Ranveig sendte flere ord jeg kunne smile varmt av. I kollektivet fulgte de tradisjonen med servering av O´boy og ristet brød med ost og paprika, og etter utskrivelse fikk jeg servert kakao av min pittelille venn etter en aketur i bakken. I garderobeskapet mitt fant jeg en pose XXL-marshmallows som jeg kunne ha i min egen kakao, men jeg innså raskt jeg at giveren ikke tenkte over at hun tidligere hadde gitt meg en XXS-kopp.
Kakao var uansett nødvendig, for på utsiden herjet minusgraderne. Det var på en litt annerledes måte enn i nord, og det var såpass kaldt at mamma stoppet opp for å dekke til ansiktet mitt på vei hjem fra jobb en dag, da hun oppdaget at snøen hadde festet seg som en hvit foundation.
Snøen var også tilstede i mars, hvor jeg i påsketiden koste meg med dyrene i Arendal. Toåringen ble tre, rådyr smeltet dyrehjertet mitt, min biologiske mor tok meg på lufteturer, og “storesøster” Anette fra sykehusfamilien lot meg teste pumpeorgelet sitt etter en velsmakende frokost. April kom, snøen gikk, og både blomster og sommerfugler ga tegn på at våren var i gang igjen.
Jeg kan ikke skryte på meg en veldig økende livsglede denne våren heller, men jeg kan skryte på meg å ha kjøpt og lest boken “lær deg å leve”. Det var riktignok et litt ironisk kjøp, men forsøket på å få det til har vært betydelig bedre. For første gang på fire år gikk jeg i alle fall inn i våren med et ønske om å få til å ta ett øyeblikk av gangen, og komme helberget ut av den.
Da mai var i gang, fikk jeg noen minneverdige øyeblikk i Lillesand med Eirin. Hun er også en av de fineste på jobb, og i likhet med Ranveig som jeg senere i måneden møtte på lønningspils i Lillesand, har hun beriket meg med mye bra. Sammen med Cathrine har de i grunn blitt en slags uoffisiell primærgruppe, noe som egentlig var et humoristisk påfunn ettersom navnet “primærgruppe” er det som brukes om gjengen min i spesialkollektivet. Men humoren har absolutt ikke stått i veien for betydningen, for jeg kan takknemlig si at de har vært med og bidratt til en lettere vårmåned.
Utenom det har jeg tatt min biologiske mor til noen av turområdene i Kristiansand, mine herlige assistentkollegaer har vist meg turområder i Vennesla, og min pittelille venn har vist meg hvor lett det er å lage sand-is i sommervarmen. 15. mai kunne jeg feire et helt år uten akuttinnleggelse, og to dager senere fulgte jeg tradisjonen med å starte nasjonalfeiringa med reservefamilien, før jeg avsluttet feiringen i jobbuniformen. På utsiden av huset mitt fjernet de til min store forskrekkelse det store fine treet, men jeg ser nå at både treet og jeg har fått noe fint i retur.
Jeg skulle ønske det var mulig å få deg i retur – at du kunne kommet tilbake til nåtiden og fortalt meg at det fortsatt er oss to. Men som ei klok dame (Kari Bremnes) skrev til meg i går; “livet forlanger at vi forsoner oss med det som skjer”. Og sånn er det jo.
Nå er det juni. Våren er over, og i morgen venter et nytt opphold i spesielkollektivet. Det gikk.
– V.
Veronica Bremnes 