Ordet galehus (og mange andre ord)

Etter å ha fått spørsmål om å gjenoppta denne blogginga da, og like etterpå svart “joda, jeg skal skrive at jeg har vært fem uker på galehus og sånn”, kom den humrende kommentaren om at ordet galehus ikke måtte brukes. Det er visst et sånt type ord man brukte før i tiden, da folk med psykiske lidelser ble møtt med oppgitt forundring, og deretter erklært sinnssyke. “Men jeg ser at det kanskje kan bli litt tungvint å skrive distriktpsykiatrisk senter”, ble det raskt tilføyd. Alt under en lattermild stemning.

Det var ofte en slik stemning. Jeg antar det er sånn det kan bli i en prosess med daglige treff gjennom en hel måned. Lettere, løsere, mer avslappet. Det er vel det som er meningen med det hele også, men jeg har likevel aldri opplevd det så avslappet at min vante latter har blitt til latterkrampe. Vanligvis er det vel heller det motsatte de foretrekker å få frem, men det ble verken forsøkt det ene eller det andre. Det bare ble sånn – psykologtimer fylt med spontan latter. Det var fint. Mest fordi jeg ikke alltid var alene om å le, noe som gjorde at jeg på et tidspunkt fikk se kleenex’en bli tatt i bruk av dette profesjonelle mennesket. Personlig har jeg jo aldri tatt i en kleenex. Det er visst ikke min greie. “Du gråter aldri her, men det skal ikke mye til for å få deg til å le”.

Jeg liker å le. Jeg liker selvironi. Og jeg liker å holde en slags ironisk distanse til det faktum at jeg liksom er psyk. (Ja, jeg måtte til og med tilføye ordet liksom, ser dere). Så selv om jeg for noen år siden valgte å “komme ut av skapet” ved hjelp av et seriøst innlegg, som fikk langt mer oppmerksomhet enn forventet…

…vil jeg helst beholde ironien. Jeg vil kalle det galehus, og jeg vil slenge innleggelsestiden med i blogghistorikken min, akkurat som alt annet hverdagspjatt jeg plotter inn her. For det er i grunn det det er. Hverdagspjatt, altså. Jeg lever med denne halvustabile psyken året rundt, og jeg kommer muligens til å fortsette med det til jeg går i graven. En innleggelse betyr altså ikke at en behøver å tenke “shiiit, nå er hun syk igjen!”, det forteller bare at det er nødvendig med litt ekstra hjelp akkurat da – som om det oppstår en høyere feber som trenger hjelp til å senkes.

Poenget mitt er hvertfall at jeg har nok av tid til å forholde meg superseriøs til det hele. Nok tid til at jeg blir drittlei av det – det å stadig skulle dykke ned i det seriøse dypet, for så å forsøke å fortelle om alt jeg fant der nede. Og da er det jaggu en lettelse å kunne fjase alt vekk i et slags ubetydelig kåseri, slik som dette.

Uansett; det er visst flere som lurer på hvordan det egentlig er bak de lukkede dørene. Nå behøver de ikke nødvendigvis å være lukket, men det kan de jo også være. Der kan en havne både frivillig, under det jeg vil kalle frivillig tvang, og tvang. Men siden alle havner der av forskjellige årsaker, og får forskjellige opplevelser, kan jeg bare snakke for meg selv.
For meg var det å havne der frivillig, slik jeg gjorde ved min aller første innleggelse, som å komme til himmelen. Jeg hadde jo aldri opplevd noe sånt før. Folk som passet på døgnet rundt. Matservering. Ingen blid maske som måtte klistres på, og ingen dårlig samvittighet for late dager, nettopp fordi jeg ikke kunne gå ut alene. Et trygt lite rom, og en slags pause fra livet.

Ved frivillig tvang, har jeg lært at ting kan føles helt annerledes. Dører på gløtt til enhver tid. Uønsket tilsyn i hytt og pine. Badedør som ikke kan låses. Vindu som ikke kan åpnes. Nattevakter som lyser med lommelykt. Fratakelse av ladere og alle andre “faretruende” gjenstander. Maks 15 minutter i frisk luft. Stadig nye fjes. Gjentakende spørsmål. Lite klausofobrisk rom.

Det er litt absurd å skrive nå i ettertid, men på et tidspunkt opplevde jeg å få tårer i øynene av bare tanken på å sitte uovervåket på kafè med en venninne. Indre overtalelser måtte til for å unngå å stange hodet i murveggen eller skrike høyt. Alt jeg ønsket var å ta et steg utenfor den låste døra, og vandre gjennom det våte grønne gresset. I sånne tilfeller kan man visst bli så desperat at man blir overveldet av følelser bare av å få øye på en… måke. Et liv, rett utenfor det lukkede vinduet. Et liv jeg tok meg selv i å takke for at var der. Da lo jeg litt av meg selv, det skal sies. Innså jo at dette var en sånn type galskap man ser på film.

Det samme innså jeg da jeg telte åtte skritt frem og tilbake over det lille gulvet, i all desperasjon. Men jeg endte i det minste opp med forståelse for hvorfor enkelte folk mister forstanden av å være innesperret. Skakke værra lett!

Det gjelder visst å puste, da. Lese en bok, kanskje – eller positive ord, som jeg for min del fant i noen englekort fra bestemor. Ta i mot besøk. Og så, hvis man forholder seg rolig og samarbeider og alt det der, blir man kanskje sendt avgårde til åpen avdeling. Og der, dere, der kan man leve livet…

Jeg tok meg for eksempel friheten til å studere svaneegg, hilse på foreldrene, ha ulovlig kattebesøk på rommet, og vandre til Rema hvor jeg kjøpte ei hel ku.

Så benytta jeg anledningen til å bli kjent som “den gale puslejenta”, bortsett fra at det aldri var noen som egentlig kalte meg det da. Det startet bare med to små puslespill jeg hadde anskaffet selv, som jeg la på mitt eget skrivebord. Men så dukket det opp en ansatt som viste meg en egen hylle for puslespill, og da et av de var ferdiglagt, dukket en annen opp med enda et. Fikk litt hjelp her og der, og før jeg visste ordet av det hadde jeg pyntet bordene i fellesstua med to tusen puslebrikker. Velger å tro at det også er sånt man bare ser på film, så jeg fraskriver meg alt ansvar grunnet pleiernes påvirkningskraft.

Utenfor observerte jeg fugler, var på middag hos familien til Marte (Marte som endelig kom hjem en tur fra Afrika!), og holdt Kari med selskap mens hun smurte inn trommehinnene mine med deilige strofer i Ravnedalen.

Plutselig gikk en hel dag bort i dyreparken også, hvor min biologiske mor anskaffet meg to kilo sjokolade, og ga meg årets første tur i tømmerrenna. Min onkel derimot, ga meg tidenes kick i den sjuke karusellen – før han ble en smule flau over meg da jeg klinket litt på det gamle pianoet i huset til tante Sofie, mens jeg trallet på noen nordnorske viser. (Kunne jo ikke vite at det skulle samle seg publikum rett utenfor døren).

Så gikk jeg turer, da. Ute i det fri, gjennom vått gress, blant skrikende måker.

Det hendte også at jeg brukte timesvis på å stirre himmelen ihjel gjennom romvinduet mitt, helt til jeg ble så lei at jeg dro på hjembesøk til meg selv. Men så hendte det også at jeg fant en edderkopp eller to der, og umiddelbart returnerte til galehuset. Der kjente jeg straks på takknemligheten over å være omringet av mennesker som i tillegg til å servere mat, også kunne assistere i edderkoppmord. Som tilbakebetaling fant jeg det ok å skrive en såkalt mestringsplan, for det blir de visst så glade for…

…for hvis det er noe som går igjen under alle innleggelser, så er det akkurat dèt. Mestringsplan. Det skal liksom være den store løsningen – en plan fylt med kontakter man må huske at man har, avledninger man må huske at man kan gjøre, og evt ord man må huske at man kan tenke. Jeg ler litt av det, men det tror jeg må være lov etter x antall eksemplarer.

Vilde ler jeg også av, eller egentlig mest med. Hun kom endelig tilbake fra rundreise, og som i en romantisk film kunne vi løpe mot hverandre i Markens, før vi hadde lunsjdate med rekeskrelling og drakk cortado. Salaten til slutt er en annen lunsjdate, med Christine. Så… Det jeg tydeligvis kan få tårer i øynene av å tenke på lukket avdeling, kan man altså gjøre så mye man bare vil på åpen.

Ja, og vipps, så var det på tide å skrive avskjedskort. Ikke at det er noe som forventes, men jeg ender visst opp med å gjøre det hver gang, på samme måte som min favoritt ender opp med å tegne til meg hver gang. Denne gangen ble det et blanda værforhold med kloke ord, mens den fine psykologen heiv seg på “tegnetrenden” og laget både hjerter og en ghost hug. Sykt koselig, selv om jeg godt kan skjønne om dere nå lurer på om jeg faktisk er halvveis til femti, og ikke fire år, haha.
En som ikke tegnet da, tok meg med i drivhuset for å overlevere to planter til meg – og jeg har aldri hatt en grønnsaksplante i mitt liv, men plutselig var jeg eier av to stykker! En som skulle gi meg tomater, og en som skulle gi meg paprika. Gøy 🙂

Jordbærtokt tok hun meg forsåvidt også med på et par ganger, og dagen før sankthans kjørte vi avgårde til stranda i overskya vær, hvor hun overtalte meg til årets første bad.
En nattevakt ga meg godteri, etterfulgt av kommentaren “her har du noe å sove på – en for å sovne raskt, og en for å sove lenge”, og favoritten min serverte meg plutselig litt hjemmebakst.

Så de er altså fine, disse menneskene som jobber for å gjøre hodet til folk hakket lettere. Jeg hadde jo aldri orket å jobbe med en som meg selv, men jeg setter pris på at de finnes. Selv når jeg “hater” at de finnes, setter jeg pris på de. En innleggelse er altså ikke skummelt, slik jeg selv trodde for noen år siden – det er bare en pause fra hverdagen.

Og nå, dere – nå trenger jeg jaggu en pause fra all denne tastinga! God helg, og gratulerer til dere som holdt ut gjennom all denne lesinga!

– V.