– "Vi har jo ostepop i posen, Magnus! Hva gjør vi med det? Vi rekker jo ikke spise det opp??"
– "Joda – jeg skal spare bilene nå, jeg."
– "Okei, burde jeg også det..?"
– "Ja, det kan du."
De to unge skoleguttene somlet seg sakte men sikkert oppover den eviglange bakken som strekker seg fra Fagerholt og over Gimlekollen. Med hver sin Coop Extra-pose nærmest slepende etter seg, prøvde de altså å løse det som sikkert virket som et verdensproblem. En tredje gutt kom bak de – men fordi han var mer opptatt av å trykke Biler inn i kjeften, enn å følge guttenes jevne tempo, måtte han stadig løpe et par skritt for å ta de igjen. Magnus så heldigvis ut til å forholde seg helt rolig, både til den treige og den engstelige kompisen.
Jeg smilte litt for meg selv da jeg like bak de svingte opp mot min egen gate. I et par sekunder savnet jeg tiden hvor alt handlet om hva som tilhørte hvem, og hvor mange millliter saft de to glassene på kjøkkenbenken skilte. Tiden hvor jeg opplevde lykkerus etter å ha overtalt klassekameraten min til å bytte en tyggis av typen grønn Extra, mot fem ubrukte blyanter. Det var i den tiden hvor tyggis var hellig, og pappa uansett betalte for blyantene mine – noe jeg så på som et ganske ok regnskap. Problemet var bare at denne klassekameraten mente at penalet hans ikke hadde behov for flere av mine "eksklusive" blyanter etter en ladning fra meg – så noen ganger måtte jeg for eksempel låne bort min nyinnkjøpte Nokia i friminuttene, slik at tyggiseieren kunne spille et par runder med Snake.
Bestemor hadde tross alt gitt meg en grønn extra hver gang vi tok følge til barneskolen – så da jeg plutselig var femteklassing på en ny skole, ble jeg nesten nødt til å ta ansvar for å opprettholde tyggistradisjonen. Harde tider, det der. Men guri så takknemlig en kunne være for en stakkars tyggis, og alle andre ting som jeg i dag ikke tenker så mye over.
(Bildepause av Båtsfjord og unge Veronica)
Pappa lot meg for eksempel handle i skolekantinaen hver fredag, og jeg kan enda huske den store gleden fra de gangene han ga meg førti kroner i stedet for tretti, og jeg dermed kunne kjøpe meg en ekstra milkshake. For ikke å snakke om gleden fra den gangen jeg fikk låne en Discman av en klassekamerat, da vi skulle returnere til Norge etter vår andre klassetur til Russland. Avskjed har aldri vært min greie, og jeg kan huske at jeg på bussen befant meg på bakerste seterad, med tidenes største klump i halsen. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk seg til, men gutten fra midterste rad lånte meg altså en Discman, som jeg fikk beholde hele veien hjem til Norge. Jeg var et stille og sjenert barn, så jeg vet ikke hvordan jeg takket han, eller om jeg i det hele tatt gjorde det – men Aleksander var helten min den bussturen.
I dag kan jeg jo kjøpe tyggis når jeg måtte føle for det. Skulle jeg få lyst på en Discman (evt iPod, som er tilpasset vår moderne tid), kan jeg sikkert kjøpe det også. Det samme kan jeg med både Biler og ostepop, og andre greier som befinner seg i matbutikken. Og ja, mens vi snakker om matbutikk… For noen uker siden da mamma etter jobb satte meg av utenfor butikken, takket jeg nei da hun spurte om å vente på meg, fordi jeg ikke hadde planer om å bære noe tungt med meg hjem. Normalt spiser jeg ikke middag annet enn de to dagene i uka jeg er hos henne, enkelt og greit fordi jeg ikke føler noe behov for det.
Vel… Jeg har ingen anelse som hva som skjedde verken på vei inn eller inne i butikken – men ut derfra kom jeg i alle fall med to sprengte bæreposer, full av pizzaingredienser. Som et voksent og ansvarlig kvinnemenneske, hadde jeg handlet inn til PIZZA. Og så gikk jeg hjem og laget denne pizzaen, fylt med sopp og nachos og alle mulige slags greier – som om det var noe jeg drev med hver eneste fredag. Restene pakket jeg i brødposer og heiv i fryseren, akkurat som et annet voksnent menneske ville gjort. Jeg skjønner meg ikke helt på meg selv – men jeg vil anta at denne skremmende hendelsen har noe med tjuefemårskrisa å gjøre.
Noe annet jeg ikke skjønner meg på, er dere som leser dette skipet jeg finner på å taste fra meg. For de gangene jeg trykker "publiser" og like etterpå tenker at det jeg har skrevet er aaaltfor personlig og teit – DA ser det ut til at dere liker det. Personlige greier, det fenger, hæ? Dere synes kanskje det er interessant å høre at jeg i forrige måned ble dumpa for første gang i mitt liv også da – etter et halvt år i et hemmelig forhold? Forsåvidt av samme fyr jeg selv dumpa for tre år siden, så sånn sett er vi vel skuls. Det er vel sånn det foregår i denne ungdomstiden – sammen her, slutt der. Jeg vet ikke. Vet ikke hvorfor jeg holder slikt hemmelig heller, men jeg finner det bare ikke naturlig å løpe rundt og fortelle om sånne kjærlighetsgreier. Men hvis dere derimot skulle behøve noen tips til hvordan en kan oppføre seg som en såkalt "isdronning" i slike relasjoner, er det bare å spørre. Jeg er visst himla god på akkurat det! Så er jeg god på å sette pris på snøvær og kuldegrader, kattekos, og hyggelige mennesker. En av disse hyggelige menneskene kom plutselig med en pose full av russisk sjokolade til meg på jobb, etterfulgt av setningen "fordi du gjør meg glad". Noe så skjønt!
Bildet over her skulle egentlig bare være en værpause, siden jeg leverer i overkant mye tekst her – men det må nesten bare nevnes at det er en annen skjønn kollega som har bidratt med å forevige morgensola, sett fra sykehuset. Irene, heter hun. Jeg sa lenge "Skogen" til henne da jeg hilste, siden det er hennes etternavn. Deretter ble det omgjort til "Skauen", og nå er det bare "Skaus". Ikke for noe annen grunn enn at det er gøy for meg, på samme måte som det sikkert er gøy for henne å kalle meg "Brems". Problemet er bare at ingen skjønner når jeg spør eller snakker om "Skaus", og da tar det gjerne noen sekunder før jeg kommer på hva hun egentlig heter. Like problematisk som når jeg skriver "tante" i søkefeltet på Facebook, når jeg da skal ha tak i en eller annen tante.
JADA, jeg skriver altfor mye. Og ja, den boblebuksa jeg måkte snø i er faktisk fra da jeg gikk i 8. klasse. Da jeg sammen med noen klassevenninner skulle sitte ute på gata og selge vafler etter skoletid, ga lårene mine klar beskjed om at jeg snart var i ferd med å oppnå hypotermi. Jeg trippet derfor over gata, gikk inn i sportsbutikken, og kjøpte meg en boblebukse. Etter denne ettermiddagen sank halsebetennelse-statestikken min betraktelig, og jeg fikk beholde de stakkars mandlene mine.
Kunne forsåvidt trengt denne bobleboksa da jeg for en måned siden dro til Hamar, for FYTTI der var det kaldt. Stod opp på svarte natta for å starte reisen med fly og tog, og da jeg tråkket ut av toget som stoppet like ved Mjøsa, var det et like stort sjokk som da jeg åpnet flydøra etter å ha landet under min aller første sydentur – bare motsatt. Mine atten år som Finnmarking var sporløst forsvunnet fra hukommelsen. Jeg kunne ikke skjønne at jeg noen gang hadde vært vant til dette – den type kulde der neseborene limer seg fast i det man trekker pusten inn gjennom nesa. Jeg høres sikkert himla negativ ut nå, men det er jeg ikke. Jeg ELSKET denne kulda. Var nesten så jeg satte pris på sola i samme slengen. Besøkte forresten Ingunn – en pensjonert nordlending som nesten er like rar som meg selv, og det liker jeg jo.
En annen jeg liker, er Inbal. Det israelske kvinnemenneske som dro meg inn i butikken sin på Sørlandssenteret, og som jeg et par uker senere dro på kino sammen med. I ettertid har vi hatt kafèdater, inntatt sushi, og skravlet på både engelsk, norsk, og hebraisk. Så har jeg ledd. Jeg kan ikke huske sist noen fikk magemusklene mine til å verke av latter, men det har dette magiske mennesket klart å bidra til ved hvert eneste møte.
Dessverre ble denne triveligheten kortvarig, da hun plutselig måtte flytte. En lørdag plukket jeg henne opp etter hennes siste arbeidsdag på senteret, før vi tilbrakte kveldstimene ved kjøkkenbordet over et stykke pizza (eller fem). Kjøkkenet var også stedet vi befant oss på kvelden etter – og etterhvert som timene gikk, ble posen min ved siden av meg stadig fullere. Èn ting var at jeg fikk med meg kaffe, av den typen jeg smakte for noen år siden og konkluderte med at var himmelsk. Men da jeg ved midnatt ønsket henne god tur til landet hun denne natten skulle reise til, innså jeg at jeg nå kunne startet en egen kiosk fylt av israelske varer. Kaffe, chips, frokostblanding, energibarer, sjokolade, og suppetilbehør. Til og med dusjsåpe kunne jeg solgt i denne kiosken. Følte meg sykt kul da jeg satte meg på bussen.
Menne.. Avskjed er jo som sagt ikke min greie. Jeg hater når folk drar, og hvertfall når jeg ikke vet om de kommer tilbake. Så jeg har brukt "sørgetiden" til å drikke meg drita på juice, og vandret i tåka (jada, jeg vet at dette tåkebildet kom med to ganger – men det får da være måte på hvor mye jeg skal klare å holde styr på). Jeg har også prøvd å skjønne meg på ordene "kunsten å leve", og irritert meg over fingeren min som stadig skriker etter oppmerksomhet.
Så har jeg vært kattepasser – noe jeg i grunn pleier å være både her og der. Forskjellen denne gangen var at jeg måtte rydde unna alt av ting som kunne velte, og minne meg selv på at stearinlys for guds skyld ikke måtte tennes. Jeg passet Trulte, katten til min biologiske mor, og hun brukte ikke mange sekunder på å veksle mellom å ligge i dvale under sofaen, til å sitte mjauende i vinduskarmen. Merkverdig kattekrek, som akkurat nå lider av kraftig lungebetennelse. Av den grunn må jeg nesten bare tilføye at hun er veldig fin, sånn for samvittighetens skyld, i tilfelle hun skulle finne på å avgå med døden.
Innimellom har jeg selvfølgelig vært hos reservefamilien nedi gata, hvor jeg i løpet av et døgn gikk fra å ELSKE dadler, til å ikke orke synet av det. Etter å ha blitt fortalt at dadler smaker som karamell, gikk jeg til innkjøp av en smaksprøve, og fant ut at tipseren hadde helt rett. Dagen etter sjokkerte jeg mamma ved å be henne om å kjøpe med noen dadler fra butikken – og så spiste jeg fire dadler på rad. Nå har jeg ikke lyst på dadler mer. Men jeg drikker fortsatt kaffe, og jeg oppdager fortsatt fine bilder i kaffekoppen min. (Mulig dere ikke ser den høye slanke engelen i koppen, men da skylder jeg på deres dårlige fantasi). Så har jeg som vanlig tilbrakt tid sammen med den sorte deilige hannkatten.
Jeg har også tilbrakt tid med skjønne Alvilde og hennes mor – og sammen har vi besøkt en kollega og hennes barn på Flekkerøya. Og gjett hva jeg endelig fikk gjøre der? Lage snømaaann!
Sekunder etter at snømannbildet ble tatt, ble selve snømannen historie. Men i dag har jeg faktisk observert et nytt snøfall i Kristiansand, så det er nesten så jeg kan lage en ny snart. Det kunne jeg ikke forrige helg, for da var det halvtørt gress og solskinn som gjaldt. Hele fredagen tilbrakte jeg i pysj og tøfler, men det skal sies at et spontant hageopphold på halvannen time oppstod. Sammen med katten da, selvfølgelig. Lurer i grunn på hvordan det så ut der jeg løp frem og tilbake på gresset i tøflene mine, mens jeg kastet kongler som Samson løp etter… Småtragisk at jeg allerede i en alder av tjuefem innbiller meg at jeg har blitt "hun derre gale kattekjerringa", men hva kan man gjøre. Formiddagen med katten var i det minste mer innholdsrik enn hva mine midlertidige hverdagsrutiner er. De består av 2-3 timer søvn etter jobb – noe som etterlater meg akkurat nok tid til å våkne over en kopp kaffe og en episode av et eller annet, før jeg må varme opp risputa mi og finne senga.
Fader altså, jeg må slutte å fortelle dere så mye rart. På søndag som var, var det ikke bare valentines/morsdag, men også dagen hvor jeg nådde åtte år som blogger. ÅTTE år med random info fra mitt liv. Det skakke værra mulig. Noen må be meg pent om å legge denne blogginga på hylla snart, herlighet.
God helg!
– V.
Veronica Bremnes 
Så fine bilder 🙂
LikeLike