“Kode for å importere bloggen min til Nouw: 6916118836“
Enda så mange uendelige timer jeg stadig har til rådighet, har jeg likevel klart å bruke en hel måned på å få knødd fingrene mine ned på dette halvtrakkaserte tastaturet. Om det skulle oppstå noe undring, er det ikke jeg som har trakkasert det, for noen av dere husker kanskje at jeg på et tidspunkt levde med tre fugler svevende rundt meg til enhver tid. Nå som de er borte har jeg jo forsåvidt enda mer tid – så det er jo helt utrolig at jeg fortsatt, etter syv år med denne hobbyen, setter meg mål om å bli en blogger med jevnligere oppdateringer. Hehe. En vits, spør dere meg.
I stedet for å blogge, har jeg blant annet brukt tiden til å ta i mot både solskinn, bygave (min første veskelignende greie, til mine søstre og venninners forundring), og den deilige lille babyen som må tvangslytte til stemmen min som synger Kari Bremnes sine låter.
Regn har jeg også tatt imot. Masse regn, både tidlig og sent.
Så har jeg fått frem litt barndomsminner, da – med dette nye fatet mitt, som passer perfekt til koppen jeg siklet i som barn. Litt bortskjemt har jeg kanskje også vært, da jeg på ei kveldsvakt hadde med meg rykende ferskt brød i kopphåndkle fra mor. Brødmat er jo toppen av matlykke! Akkurat det er kanskje er litt tragisk av meg å si, ettersom jeg har blitt fôret med hjemmelaget husmannskost helt siden morsmelkerstatninga tok slutt. Men så får det vel være grenser for hvor lenge man skal ha lyst på skikkelig middag hver enste dag. Ja… Bortsett fra brødspising, har jeg selvfølgelig vært på jobb. Der drikker jeg kaffe og ler. Hjemme i hula mi drikker jeg faktisk bare kaffe i helgene. I dyrekoppen min, for eksempel. Interessant, hæ?
Kveldsturer har jeg sånn smått begynt å gjenoppta. Jada, jeg har jo fortalt dere at jeg går en tur innimellom – men det er langt fra så ofte som før. Problemet er bare at hjernen min vrir seg tilbake til den tiden jeg gikk kveldsturer i hytt og pine, og det orker jeg egentlig ikke. Men det får vi nesten bare snakke om en annen gang. Foreløpig nøyer jeg meg med å bruke turtiden til å lage teite snapchats, eller rope på katten.
I en av de andre helgene som har passert, har jeg blant annet spist god dessert, holdt væskelageret i gang, og danset på høye hæler. Dette kan jo høres ut som en himla grei bykveld, men det hele foregikk altså i uniform.
Etterpå kom det en annen helg av det mer søte og fargerike slaget.
Så fant smaksløkene mine plutselig ut at de ønsket seg blåbær, og jeg tok derfor turen innom Meny på vei hjem fra jobb. Sammen med noen andre varer, la jeg denne esken med bær oppi handlekurven, før jeg gikk til kassen for å betale. På denne lille trilleturen hadde selvfølgelig bærene samarbeidet om å åpne lokket, for så å trille ut og legge seg i bunnen av kurven. “Eh, blåbærene har kommet ut av esken, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få kastet de?”, klarte jeg å få sagt til den unge mannen som skannet disse stakkars varene mine. Og selv om dette kanskje var min egen feil, var han så grei at han hentet meg en helt ny blåbæreske, hvor han attpåtil la med en hyggelig lapp. I kjøleskapet fikk både bærene og lappen kjøle seg ned, før jeg noen timer senere tok det hele ut igjen, og… Ja. Jeg skulle gjerne hatt en ung mann i kjøleskapet som kunne tilbudt meg nye bær.
Bortsett fra denne tragiske historien, har jeg gitt fra meg en smårisikabel hilsen, og funnet fram de nesten ubrukte brillene mine, som dere gjerne må hente gratis om dere bruker styrke -1 (selv har jeg nedgradert synet til -1,5).
Jeg kan forresten trøste meg med at denne blåbærhistorien min ikke er fullt så tragisk som Trond sin. I likhet med meg og mor, fikk han gleden av rørte håndplukka blåbær til gårdsdagens pannekakemiddag. Men da han i dag tidlig skulle nyte restene, spiste veggen opp hele bollen før han i det hele tatt fikk tenkt seg til bærsmaken.
Christine har hatt suppedate på Naboen med meg, jeg har kost med Samson, og observert en gigantisk edderkopp drukne seg selv (dog etter jeg hadde sprayet både han og lungene mine fulle av Permitrin).
Det hender at jeg drømmer om disse jævlene. Som om jeg ikke hadde nok med marerittene jeg har utenom, hender det altså at jeg må våkne i et hav av svette, mens jeg desperat slår på lyset og ransaker senga for sorte småkryp. På et tidspunkt gikk jeg faktisk ned til Rimi for å kjøpe Donald, i forsøk på å kurere disse urolige nettene. Facebook sier at fantasien min er fylt med “fantastiske” verdener og eventyr, men spør dere meg er det alt annet enn fantastisk. Jaja. I tillegg til Donald, leser jeg også “En mann ved navn Ove”, som jeg i grunn begynte på i fjor sommer. Men det er liksom sånn jeg leser bøker – noen sider her, og andre sider der. En bok om gangen er ikke noe for meg…
Det som heller ikke er noe for meg, er røde varsellys. En ettermiddag hvor jeg skulle vaske tøy, stoppet maskinen opp, så tøyet badet i vaskevannet. Dette gjorde at jeg måtte kontakte huseierne – og jeg kan ikke si at det er så himla kult å se mine egne huseiere fiske ut de våte trusene mine, for så å ta de opp til seg, og deretter levere de ferdig vasket og brettet. Himla flaut… Men de er jo fantastiske, disse menneskene jeg leier hula mi hos. Hula hvor jeg nylig brukte en lørdag til å gjennomføre en fem timers skriveøkt, etterfulgt av sofasløving.
Jeg er jo ikke akkurat i minus på sløvekontoen min, hverken hjemme eller hos Heitmann’s. Forrige helg så for eksempel litt sånn ut:
Kaffedrikking, hagekos, og mange sengeliggende timer. Sånn bortsett fra da jeg var på “fest”, da – som jeg i grunn var både fredagen og lørdagen. Fredagen var det nemlig avslutning for gruppelederen min, hvor vi spiste og sang på Pieder Ro, før jeg inntok noen friske bobler på Brygghuset sammen med noen av de andre. Der fant jeg meg forsåvidt en kjekk mann, men ved en “misforståelse” ble han jaget vekk av en steingal venndøl. En venndøl som satte ved vårt bort, og som altså er min kollega… Så hvis du som leser heter Odd, bor på Nodeland, snorker litt, og akkurat har kjøpt deg en tomannsbolig; HEI, skal vi gifte oss litt?
De er jo fine, disse folka jeg omgås med uke etter uke, år etter år. Her var vi 12 assistenter (inkludert gruppelederen), èn tekniker og en avdelingssjef – som altså utgjorde en gjeng på fjorten. Jeg er ikke helt sikker, men vi var vel cirka samme antall kvelden etter – bare at jeg var alene som assistent, sammen med en haug av operasjonssykepleiere. Han som er øverst på bildet kan se ut til å skulle ligne både nonne og spøkelse, men han prøvde altså å være et blåbærris… Så kan dere se mennesker i bevegelse til høyre, som da løp som galninger med barnestrømpebukser på hodet, hvor en tennisball som befant seg inni strømpefoten, skulle slå ned noen flasker. Enn hvor merkelig jeg nå får disse kollegene mine til å virke, ble jeg værende ved denne bålkosen til klokken var midt mellom natt og morgen. Utrolig hyggelig!
Så har jeg endelig fått klemme på “barnevakta” mi igjen (anestesisykepleier, der altså), blitt skremt til halvdøde av en SINNSSYK bille på soverommet mitt, hatt en hyggelig frokost hos tante Kaisa, og en mindre hyggelig lunsj på jobb. 
På fridagen min i dag har jeg hatt gleden av å møte mi nydelige venninne, Marte, som jeg faktisk ikke har sett på over et år! I genser av ull, varme sko og sort jakke, busset jeg til byen i troen på at det kom til å bli en kald dag. Men så kunne jeg altså observere mennesker i t-skjorter, mens jeg kjente varmen kvele meg sånn halvveis. Koselig var det likevel, og jeg skulle gjerne tvangsflyttet jenta tilbake til K-town.
Nå må jeg nesten se litt på Mot i Brøstet – så dere får ha en alldeles fin helg, og alt det der.
– V.
Veronica Bremnes 