Sommerferie #3: Båtsfjord

Selv om jeg smågrøsser av tanken på at jeg “allerede” i morgen kveld er nødt til å stille vekkerklokka på 05:20, hvilket betyr at ferien straks er over – skal jeg innrømme at jeg gleder meg litt til å trå inn i den stille hula mi. Der kan jeg nemlig sitte i litt mer enn ti minutter før jeg hører mitt eget navn ropes ut i lufta. Greit, jeg hører i grunn aldri mitt eget navn der – og det skal sies at nettopp det, stillheten, til tider kan drive meg til vannvidd. Men etter å ha tilbrakt tre uker sammen med en haug av forskjellige mennesker rundt meg til enhver tid, tror jeg det er lov til å på et høflig vis savne lyden av en tikkende klokke. Uansett; menneskene jeg har vært rundt den siste uken, er familien som bor i dette huset:

Pappa (som står på verandaen der og gjør klar grillen), mi stemor, og mine to yngste søsken. Og gråvær som bodde utenfor, ser dere. En av dagene tenkte jeg “så varmt det er i dag”, og oppdaget like etterpå at temperaturmåleren faktisk hadde steget. Fra seks til åtte grader, vel og merke. Finvær fikk de da jeg reiste. Men sånn bortsett fra å tenke på grader, har jeg for eksempel vært på kafè med pappa.

Hoppet på trampoline – hvor jeg en av gangene fikk høre “du e så arti, dadda – det e dæffør æ ælske dæ”. ❤

Sparket ball, kastet ball, lekt sisten og gjemsel, og observert pappa “grille” pizza i den nye grillen sin.

Laget kunstverk ved inngangspartiet, levd meg inn i diverse barnefilmer, gratulert flere folk med bursdagen, og åpnet en julegave.

På mi stemors 37-årsdag var jeg med og ønsket henne god morgen, før meg og lillesøster baket muffins og delte ut partyhatter. (Det skal sies at jeg lo godt da jeg så pappa røre i middagsgryta med en rød partyhatt på hodet, og mi stemor med ryggen til stod med en tilsvarende hatt i fargen lilla).

Så ble jeg tvunget til å bo på prinsesserommet et par dager, hvor jeg ble hentet ut til frokost og middag. Det var ikke pappa og de som tvang meg til dette, altså. Det var en eller annen form for spysyke, som dessverre stjal en haug av tid fra meg – før jeg etterhvert fikk lov til å bevege meg uti stua, og til og med fikk spilt Monopol.

I tillegg til menneskene i dette huset, har jeg selvfølgelig vært sammen med Maiken – verdens beste søskenbarn, og bestevenninne gjennom alle år. Samme jenta som møtte meg i Tromsø for noen uker siden, for de som måtte lure på det. Vi fikk hverken gått på fjelltur eller tatt en sen kafèdate sammen denne gangen – men vi gjorde i det minste det vi er best på; slarving og latter. Og barnekos, da – siden hun tross alt er mor til tre skjønne barn. Eldstemann (som jeg er gudmor til) fikk jeg ikke tatt bilde med, men jeg fikk i alle fall fortalt minstemann at “dette er hele kongeriket, Simba”, der vi stod og så utover Båtsfjord gjennom vinduet. Jeg lurte på om jeg kunne kjøpe dette minste barnet, men jeg tok Maikens latter som et nei. Det ville kanskje uansett blitt litt rart om hun skulle blitt gudmor til et barn hun har født selv, jeg vet ikke.

Etter en 15-20 minutters kjøretur, fikk jeg også besøkt en av mine onkler, som bor i campingvogna si store deler av sommeren. I Syltefjorddalen, som det heter. Han er av den tålmodige typen som fisker laks, nemlig – og siden han hadde bursdag, valgte vi å dra på kaffe og kake. Enda så glad jeg er i å fotografere, har jeg bare fått bilder fra området rundt, og kjøreturen dit.

Og siden ikke alle synes det er supergøy med kaffe og kake i lengden, tok jeg lillesøster, lillebror, og onkels hund med på en liten gåtur.

Hjemme i Båtsfjord fikk jeg plutselig gjennomført den årlige kafèdaten med min tidligere lærerinne, hilst på ei dame som er i ferd med å gå fra yrket lege til prest, tatt en hilserunde på kirkegården, og blåst meg litt ihjel.

Før jeg visste ordet av det måtte jeg si farvel til de lyse nettene og den lille bygda, og fly over Finnmark og videre til Troms. (På flyturen fant jeg ironisk nok bilde av Båtsfjord).

Nå gjenstår det bare èn reisedag igjen – med en liten biltur, en ombordstigning på Widerøe, to ombordstigninger på SAS, og en taxitur hjem. Noen ganger skulle jeg ønske at Norge kunne brettes i to, eller noe.

Fortsettelse følger, pittelitt til.

– V.