Ekle gjester, spyvann, dåpskort, tutekopp, og hevn

Det å oppsummere passerte dager i kronologisk rekkefølge, er jo ikke en særlig underholdende måte å presentere et blogginnlegg på. Folk driter jo i hvilken dag det var da du spiste luftboller i fantasisaus, eller hva klokka var da du forbannet trafikken i et kryss langs E18. Trolig er det også lite interessant for folk å vite om det var onsdag eller torsdag da du våknet opp til en koselig hilsen, eller om det var kveld eller dag da du mottok snadder fra huseierne. Men sånn blir det denne gangen, for dere som har bry til å fortsette lesingen.

De sistskrevne ordene her ga jeg fra meg forrige søndag. (26. juli, for de som skulle oppfatte betydningen av “forrige” annerledes enn meg). Da mandagen kom, fikk jeg etter jobb servert middag hos en kollega, og deretter sett litt mer på disse enorme skutene som byen hadde besøk av. Tirsdag og onsdag tilbrakte jeg hos Heitmann’s, hvor jeg blant annet stirret ut av vinduet for å anskaffe bildefyll til dette innlegget.
Da jeg senere ankom min egen hule denne onsdagen, kledde jeg meg i pysj, og slukket lyset. Hjernen min kom plutselig på noe glemt, og rommet måtte derfor fylles av lys igjen. Ved en tilfeldighet kastet jeg et blikk opp i taket, og med et lett “hm” tok jeg en nærmere titt på noen merkverdige prikker. Og vel… Søndagen hadde jeg tatt livet av to svære edderkopper, i tillegg til en pitteliten. Alle tre på dette soverommet, hvor jeg stusset litt over hvor den pittelille kom fra. Selvfølgelig hadde jeg på jobb tullet om at disse sværingene sikkert hadde laget masse babyer sammen, og blablabla. Fra nå av er det forbudt å tulle med slikt, for denne onsdagskvelden gikk det opp for meg at det kanskje var nettopp dette som hadde skjedd. (Legg merke til den som er på vandring bort fra flokken sin, øverst på bildet).

Hva jeg gjorde da dette ble oppdaget, orker jeg bare ikke å snakke om – men jeg skal ikke påstå at det var tilfeldig at jeg overnattet på Grim natten etter. Hos Gunn og Magne, som er de snille foreldrene til Marte, som igjen er kjæresten til Geir, som også var på overnatting der, og som derfor våknet til samme koselige hilsen som jeg gjorde. Slapp av, jeg dømmer ikke de som falt av under den forklaringa – men det var iallfall en veldig hyggelig overnatting (takk igjen, Gunn!).
Like før jeg dro til de, var jeg forresten med hjertet mitt for siste gang på en lang stund. Dette var samme dag som det regnet, lynte og tordnet utav en annen verden – og jeg derfor vandret gjennom Markens som tidenes idiot i joggesko og verdens største poncho . Det var nesten hakket værre enn det hadde vært å vandre der i min største joggebukse med hengerompe, uten at jeg noen gang har gitt akkurat det et forsøk, da. Men nå har altså Belinda flyttet til Ameeerika sammen med Bergitte, så jeg har vel noe sånt som èn og en halv venn igjen her i byen, jeg vet ikke. Har ikke telt ordentlig over det, men samme det. Jeg har iallfall de gode huseierne mine fortsatt. De som både fjerner edderkopper, og som stadig fôrer meg med godteri.

Det er altså den katten der jeg ser til i ny og ne. Katten som “ikke liker fangkos”, som jeg har fortalt dere om før – og som jeg stadig må gni inn via MMS til de, ettersom hun alltid deltar i Netflix-rundene mine på sofaen. Ja, så fikk jeg rydda klesskapene mine, og sovet i egen seng da fredagskvelden kom. Sååå ble det naturlig nok lørdag, og tid for en kjøretur til bondelandet. Dette var en kjøretur på 1,5 time, som hadde veier svingete nok til å gjentatte ganger fremkalle spyvann i min munn. Gjøvdal het stedet vi skulle til, hvor det visstnok skulle være årets største “fest”. Det å henge utenfor diverse boder med hendene i lomma (bortsett fra om man skal spise pølse i brød) kalles visst “fest” der.

Nå glemte jeg visst å fortelle hvem jeg reiste med, men det var blant annet denne gutten, Simen. Det er sønnen til min kollega, Jorunn (evt Egon). Vi startet med å se på sauene sammen, noe som i likhet med løpebildet ser ganske så hyggelig ut. Det skal kanskje sies at jeg under løpebildet ropte “æ ska kvæle dæ!!!” – for akkurat det fortjener barn å høre om de er over middels irriterende. Dessverre fikk jeg ikke tak i han, og endte opp med å vandre gatelangs alene. Og da, midt oppi ensomheten, kom han tilbake. Etter trygling om å være venner, fortalte jeg han at vi gjerne kunne være det, men at han først måtte teste sin egen høydeskrekk – før vi eventuelt til slutt kunne dra på fisketur sammen.

Neida, herregud. Jeg truet riktignok med kveling, men alt foregikk kjedelig nok under latter. Dessuten var det ikke han som klatret på bruskasser. Men fisketur, det dro vi på. Meg, Simen, Jorunn, og en eller annen onkel som visstnok navnga meg “nordlandstrompeten”. 

Tre-fire fisk klarte de å heise opp av dette stakkars vannet. En av de avgikk dessverre med døden under et hjertestans, mens de andre fiskene fikk gleden av å forlenge livet. Meg fôret de med taco, før de stappet meg inn i bilen igjen og kjørte meg hjem. Der opplevde jeg tidenes kleskrise, ettersom jeg dagen etter skulle i dåp, og selvfølgelig ikke hadde prøvd tøy på forhånd. Men det ordnet seg, på et passelig vis. Som trøst fikk jeg i det minste laget mitt aller første scrapbookingkort, som altså skulle avleveres som dåpskort dagen etter.

Nydelig dåp, forresten – med fine folk og god stemning i godværet som kom. Og så ble det jaggu mandag igjen. En sånn type mandag der all ork var borte, og jeg derfor gjennomførte en tre timers ettermiddagslur etter jobb, før jeg datet Netflix frem til leggetid. Da tirsdagen kom var orket tilbake, og jeg fikk avlagt et besøk hos denne nydøpte prinsessa og hennes mor.

Innimellom alt dette har jeg selvfølgelig tjent penger i grønn uniform – hvor jeg for eksempel fant Trond i avisa den ene dagen, og fikk servert smoothie i en tutekopp den andre. I går brukte jeg fridagen til å besøke Naprapaten min, Bente – og da jeg etterpå skulle vente på tante Kaisa, mottok jeg en MMS hvor jeg fikk sett meg selv i daværende tilstand. På 17. mai tok jeg nemlig bilde av en kollega jeg kaller “supernanny”, som jeg da sendte til henne og bare gikk. Dette gjorde henne visst en smule satt ut, og nå fikk hun altså tatt hevn.

I dag har jeg også hatt fri, men ettersom jeg ikke har gjort annet enn å sløve med gamlemor, har jeg ikke stort å vise dere. Jeg kunne jo selvsagt vist dere bilder fra da vi i et par timer lå på hver vår sofa og sov i formiddag, eller fra da hun og Trond trakk om stoler senere på ettermiddagen – men det hadde sikkert vært like interessant som et bilde av hvordan det ser ut foran meg i dette øyeblikk.

Ikke sant… Nå kjenner jeg lukten av omelett og bacon, som visstnok betyr at raua mi må hoppe videre til kjøkkenbordet for kveldsmat 🙂

God helg!

– V.