Med tanke på at alderen min ikke engang har strukket seg halvveis til 50, er det noe som sier meg at det er litt i tidligste laget å danne seg tanker om demens, når det gjelder meg selv. Det var i alle fall det jeg trodde, men nå er jeg jammen meg ikke riktig sikker lengre. For en stund siden fikk jeg spørsmål av huseieren min om jeg kunne se til uteblomstrene mens de var borte. Dette sa jeg selvfølgelig ja til, men klarte av en eller annen grunn å tilføye “men jeg er ikke vant til blomster, altså”. I dette øyeblikket var det som jeg aldri noensinne hadde vannet en eneste blomst i mitt liv, og jeg glemte da også at jeg opptil flere ganger tidligere har fortalt henne at “jeg skal til Heitmanns for å passe katt og blomster”.
Så begynte jeg på jobb igjen, hvor jeg lot sykkelen stå hjemme den første dagen, for å gå til og fra. Da jobbdagen var over var jeg nesten i ferd med å stikke av med mamma sin sykkel, ettersom vi både har samme sykkelfarge og kode på låsen, da jeg glemte at jeg faktisk hadde valgt å gå. Den andre jobbdagen min var sokkene mine søkk vekk da jeg skulle hjem, og siden jeg tviler på at noen har stjålet de, undrer jeg over om jeg kan ha kastet de i søpla. Og i dag… I dag glemte jeg at jeg i det hele tatt var tilbake i jobb – for da en kollega stilte meg spørsmålet “har du ferie du da, Veronica?”, svarte jeg umiddelbart “ja”, mens jeg smilte over tanken på at jeg enda kunne nyte late feriedager.
Men ferien er altså over, og jeg er tilbake i jobb. De siste late feriedagene hadde jeg sist helg, hvor jeg da befant meg i Tromsø. Fikk meg forsåvidt noen nye venner der – en som er kjent for å spytte, en som kunne trengt seg en frisørtime, og en som stirret meg ihjel.
Jeg brukte altså litt av helgetiden på å besøke en bondegård. Utenom det spiste jeg taco, og så på midnattsola.
Så fløy jeg mot Kristiansand, hvor jeg opplevde noe så spennende som å bytte fly i Trondheim for aller første gang. Tror kanskje jeg var inne på Værnes flyplass i tjueto sekunder før jeg som sistepassasjer entret neste fly. Vel fremme på sørlandet dro jeg rett på gratis matvarehandel hos Heitmanns, før jeg lukket øynene frem til den elskverdige vekkerklokka hylte meg opp. På jobb har jeg vært mest opptatt av å lære polsk og russisk, og utenom jobb har jeg for eksempel vært på avskjedsfest hos Belinda og Bergitte. De flytter nemlig til USA veldig straks, og jeg har enda ikke orket å tenke på hvordan jeg skal leve uten hjertet mitt (Belinda) tilgjengelig. Så i stedet for å grine og sånn, sa jeg heller “sees i morgen” i det jeg dro på nattevakt, og dro innom morgenen etter med bakeri-brød og annet snadder.
Snadder har jeg også hatt på jobb en av dagene, for jeg måtte jo nesten delta i denne konkurransen som Diplomis kjører på Instragram (bare derfor, liksom). Så har jeg utrolig nok kunne sitte ute i sola og lest bok, og dessverre meldt smykket mitt savnet. Så hvis en av dere tilfeldigvis skulle lese dette fordi dere har googlet “sølvsmykke med hjerte mistet”, eller noe i den duren, blir jeg meget glad om dere tar kontakt. Kjedet og anhenget kommer fra to forskjellige givere, og sammen betyr det fryktelig mye for meg. (Smykket har kun ett hjerte nå, ettersom det andre er delt med et helt spesielt menneske).
Denne helga har jeg tilbrakt hos Heitmanns, hvor jeg stort sett har vekslet mellom Netflix, boklesing og kattekos. Bortsett fra i dag. For i dag skulle mamsen og jeg sykle “en liten tur” til byen, hvor vi ble værende i ikke mindre enn seks timer. Skulle egentlig bare se litt på det derre “Tall Ship Races”, som i grunn er ganske så fascinerende greier.
Men etter å ha besøkt ei av disse skutene, møtte vi plutselig på en kollega som nylig hadde fått seg hund – hvilket gjorde at jeg fikk meg en aldri så liten hundeluftetur 🙂 Trond entret etterhvert byen, vi fikk sett enda flere skip, og nå er vi plassert på hver vår sofa. (Er det rart jeg trodde jeg hadde ferie i dag?).
Ha en fin uke!
– V.
Veronica Bremnes 