For kålhauer som meg kan det som sagt ta opptil to år før en skjønner at det er mulig å putte minnekortet til kameraet inn i dataen, i stedet for å benytte seg av ledningen som hører til. (De i jobbgruppa mi som så fint kaller meg IT-ansvarlig eller tekninsk ansvarlig, lurer sikkert på om dette virkelig er mulig – og det er det altså). Men uansett; det som skjedde da jeg i Dublin oppdaget dette, var at jeg fant noen etterlengtede bilder fra en ferie jeg var på høsten 2011! Meg og mi venninne TC (Tine Charlotte) dro på en ti dagers tur til Spania, og under dette oppholdet dro vi sammen ut på bølgene blå for å få vår første ordentlige dykkeropplevelse. Etter dykketuren overførte læreren bildene på minnebrikken, som jeg da satte tilbake i kameraet mitt – og ble svært skuffet da bildene var sporløst forsvunnet da jeg koblet til ledningen. Jadda… Så nå, to år senere, kan jeg vise dere bilder fra denne oppdagelsesferden under vann:
Ja, vi måtte dessverre holde dette mannebeinet i hånden hele tiden, for å unngå å rote oss vekk blant fisker og sjøgress. Neste gang jeg skal dykke, håper jeg på litt friere tøyler – men det var utrolig gøy! En smule ekkelt å måtte presse ut trykket i ørene underveis, samt blåse vann ut av dykkerbrillene – men bare det å kunne puste under vann og svømme gjennom fiskestrømmer, var litt av en opplevelse. Anbefales!
Herlighet, hør på meg.. Skulle tro jeg drev med en reisetips-blogg – men det er fortsatt ikke stort å melde fra Norge.. 🙂
– V.
Er litt usikker, jeg – men for menneskeskapninger på min alder, bør kanskje følelsen av å våkne en lørdags formiddag, gi samme lykke som et barn får av godteri. For de som har fri fra jobb og slikt da, naturligvis. Men så takknemlig finner jeg meg ikke i å være – og jeg innser av den grunn at jeg kommer til å skli rett inn under beskrivelsen “sur gammel dame” når alderen min får pådratt seg litt flere år. Antakeligvis kommer jeg til å ende opp som det stikk motsatte av min egen bestemor. Hun er det mest positive, klagefrie, hjelpsomme og hjertegode mennesket jeg vet om – og det er jo lettere tragisk å allerede i tjueårene være viten om at jeg kommer til å ende opp som noe helt annet. Men så har vi vel godt av litt sure folk her i verden også da.
Hvorfor jeg snakker om lørdag i stedet for søndag, er fordi jeg antar at dere allerede er inneforstått med at jeg misliker søndagene – og at helgas lørdag dermed blir langt mer interessant å snakke om. Så… (Bildepause av vannet “mitt”).
Lørdag. Det er ikke mange meterne fra sovesofaen til kjøkkenkroken hvor klokken befinner seg, men jeg sliter likevel med å se hvilken retning viserne peker. Jeg tror 10:50 er svaret. Jeg er trøtt, men er klar over at jeg kommer til å surne enda mer om jeg nok engang tvinger meg til å sovne igjen, for så å våkne opp til et senere tidspunkt. Så jeg står opp. Fullstendig tiltaksløs kler jeg på meg, i en slags ufrivillig enighet med meg selv om jeg skal bevege meg ut av døren. I lange tider har jeg fått høre at det er smart å la hodet få luft, la øynene få dagslys og la kroppen suge til seg et par D-vitaminer. Så nå hører jeg på dette. “Greit, jeg sykler til byen og får unna mine tre etterlengtede gjøremål – men det er alt!”. Jeg snakker selvfølgelig til meg selv igjen, og går ut i gangen for å pakke meg inn i tekstilformede varmekabler. Dørlåsen vries om, jeg lar lungene suge til seg den friske høstluften, og tripper relativt likegyldig bort til sykkelen. Hendene mine er godt plantet i de varme lommene på vinterjakka. For å sykle må jeg naturligvis trekke hendene ut, og det er nettopp derfor jeg velger å gå videre, uten sykkel. Jeg orker bare ikke trekke hendene ut av lomma, og velger derfor å gå til byen i stedet.
Ni minutter senere befinner jeg meg i trekantkrysset hvor veien til venstre fører meg til Meny, og veien til høyre fører meg til byen. Uten å i det hele tatt rekke å tenke over mulighetene, vrir jeg meg bestemt mot venstre og går mot butikken. “Jeg orker ikke byen!!”, svarer jeg meg selv – som om en annen del av meg nettopp hadde stirret spørrende på meg og forlangt et svar på denne spontane vendingen. Ja, vi sier hei til schizofrenien igjen. (Bildepause av noe jeg lurer på hva er).
Parkeringsplassen er fylt med biler i alle varianter, og i det jeg trår inn i butikken (etter å ha hilst på Knut som til venstre i inngangen selger Klar-bladene sine), kjenner jeg en umiddelbar irritasjon av den unødvendig store folkemengden. “Hvorfor kan ikke folk dra raua si på butikken på en ONSDAG i stedet??”. Jeg passerer bruskassene, kaffeutvalget, frukten, meieriproduktene, varmdisken, toalettpapirene og isdisken – før jeg presser meg forbi de desperate menneskene i kassakøen. Jeg skulle jo ikke ha noe – det ville bare vært for dumt å snu seg 180 grader i det trekantkrysset.
Vel fremme ved ytterdøra mi blir jeg nektet av meg selv å gå inn i mitt eget hjem. “Du kan ikke bare gå inn igjen etter den lille turen der, uten å ha gjort noe annet! Skjerp deg. Det er lørdag. Sosialiser deg”. Jeg himler med øynene til mine egne tanker, trekker hendene ut av lomma og setter meg på sykkelen. Denne gangen drar jeg i motsatt retning av byen, og ender opp på Rimi – butikken som ligger like langt unna hjemmet mitt som Meny. Enda en matbutikk. “Jeg orker ikke sosialisering!”. Men jaja, det kan jo være jeg skal ha noe i denne matbutikken da. Så jeg vandrer inn, passerer bruskassene, frukten, melkedisken og sjokoladehylla – og så stopper jeg. Jeg får øye på små runde batterier, akkurat slik kjøkkenvekta mi har ropt etter i et halvt år. Jeg har aldri bruk for denne vekta, for jeg lager aldri mat – men jeg vet likevel at den trenger batterier. Høyre hånd tar ned en av batteripakkene, og jeg vandrer fornøyd mot kassa – før jeg sykler hjemover, låser døren, og setter meg foran Tv2 Sumo som viser ustanselige mengder av Hotel Cæsar. I koppen jeg stjal fra hjembygda i fjor, fyller jeg i litt kakaopulver og kokende vann – før jeg trer på meg den svære joggebuksa og de varme ullsokkene.
Veronica Bremnes. 22 år. 100% fast jobb. Hybel. Tyv. Tiltaksløs, usosial, doven ungdom. “En tragisk selvbiografi”, tenker jeg, og tenner to telys. Jeg har nemlig også fått beskjed om at det er viktig å tvinge seg selv inn i god stemning (da for eksempel ved å tenne lys), og jeg kan i det minste nå oppføre det positive ordet “lydig” i selvbiografien.
Lørdagshistorie slutt.
– V.
“JADA, jeg vet det – men jeg bryr meg ikke – så kan du være så vennlig å holde kjeft og la meg være i fred?!”. Jeg snakker til meg selv. Ikke høyt, men likevel høyttenkende nok til at øyenbrynene mine danner sinnarynker med lukkede øyne. Plutselig har jeg et snev av schizofreni – men det skjer meg jo stadig vekk, og er vel strengt tatt ikke noe å bry seg om lengre. Lydene fra TV’en ligger på en høyere skala enn normalt, og det burde vel ikke være mulig å sove under disse forholdene, men jeg tror jeg gjør det likevel. Eventuelt er det slik at kroppen min gjør det, og hodet bare halvveis. 75%? I det fjerne kan jeg nemlig høre en og annen kommentar fra TV-boksen som jeg anser som gøy, men kroppen er for lammet til at den klarer å produsere så mye som et fnis. Hodet klarer heller ikke få med seg sammenhengen rundt dette som er gøy, eller forstå hva som egentlig foregår.
Venstresiden forlanger å bli snudd mot høyre. Jeg gløtter på øyet, og kan såvidt se flammene fra lysene mamma tente tidligere på kvelden. Høyre arm strekker seg mot iphonen som later seg på bordet, og en finger strekker seg ut for å finne ut av klokkeslettet. “Ser du, det er sent, du må stå opp!!”, brøler den ene schizofrene tanken – mens den andre har et intenst ønske om å få lov til å ligge der i fred, lammet fra våkenheten. Men så vinner den til slutt da – den irriterende stemmen, som rundt 22:00 har fylt opp tålmodighetskvota mi. Jeg setter meg opp, og så innser jeg det – at den irriterende stemmen hadde rett, fordi jeg nå nok engang har sovet bort en hel kveld. Dumme unge.
Til mitt forsvar har jeg alltid funnet det mest behagelig å sove i nærheten av der hvor mennesker bare er tilstedet, og som eventuelt lytter til eller ser på digitale dubbedingser som gir fra seg en eller annen form for “normal” lyd. Helt fra jeg var liten av har jeg foretrukket dette, og det hender fortsatt at jeg lar soveromsdøra stå på gløtt når jeg for eksempel er på ferie hjemme hos pappa. Og… Det er jo viktig å utnytte sjansene maksimalt når en først har de.
Herregud så mye svada.
Dette er trolig en av de merkeligste begynnelsene jeg hatt i mine innlegg. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få dere til å tro at jeg har en klok mening bak denne informasjonen. Det tror jeg rett og slett ikke jeg klarer, enn hvor fantasifull jeg til tider kan finne på å være. Så for å ro meg ut på et vis, og komme med noe litt mer interessant, får jeg servere dere de siste bildene jeg har fra Dublin. Kjempeinteressante bilder, altså. Her er for eksempel hvordan nøkkelkortet mitt så ut:
Her er hvordan lappen med internettpassordet mitt så ut:
Her er hvordan lappen på romdøra vår så ut:
Her er hvordan frokostmynten så ut, for de av menneskene som ville bruker penger på syltetøy og smør:
Her er hvordan kaffepausene mine i parken så ut:
Her er hvordan ei random gate så ut:
Her er hvordan to dører i ei random gate så ut:
Her er hvordan et “ingen reklame”-skilt ser ut:
Her er hvordan ei random bygning så ut:
Her er hvordan ronkorama på isbjørn ser ut:
Her er hvordan et ikke-eksisterende biblotek på gata ser ut:
Her er hvordan noe jeg ikke vet hva er ser ut:
Her er hvordan vaskerommet på hostelet ser ut:
Her er hvordan en random eskimo som vasker tøy ser ut:
Her er hvordan en av de 153 kaffekoppene mine så ut:
Og her er hvordan hilsen fra en av roomiene mine ser ut:
Jeg beklager, dere. Noe så usammenhengende og meningsløst skal en vel lete lenge etter. Men vent litt… Jeg tror jeg har et slags poeng nå! Her kommer det; når man sover bort en hel kveld, kan man ikke annet enn å produsere latterlig dårlige blogginnlegg. BOOM – den var skikkelig god, hæ? Jajaja.
Guri land, en treigere data enn mamma sin kan umulig eksistere – og om jeg ikke forlater den ca nå, kommer hodet mitt til å ende opp som en nedkjørt maurtue. Adjø.
– V.
En skulle nesten tro at han kan lukte de gangene jeg i et par sekunder gløtter på øyet. Kanskje han kan det. Han gjør i alle fall det samme like etterpå, og gir fra seg et knirkete lite mjau i det han oppdager at jeg titter på han. Ikke et irriterende mjau – det er det for lav lyd til. “Hei”, sier jeg lavt, også knirker han en gang til – bare for å være sikker på at jeg hørte det, slik at jeg kan skjønne at han ønsker kos. Han “er jo bare en katt” som det sies, men han gir meg likevel små doser med lykke hver gang jeg ser han. Det er kanskje det som kalles små gleder.
Men ja, flere bilder fra Dublin (vi kan ikke alltid ha sammenhengende innlegg – det må dere jo skjønne).
Jada – en kan ikke akkurat si at jeg har fôret dere med for lite bilder fra denne utenlandsreisen min – men jeg har ikke så mye mer interessant å komme med fra denne uka i Norge uansett. Hotel Cæsar er latterlig nok tilbake i hverdagsrutinene mine, og bortsett fra disse maktintrigene og utroskapene, kan ikke hukommelsen min komme på annet enn at jeg har befunnet meg jobbende på sjukehuset. Og syklet da, for all del – men det har jeg forsåvidt klaget nok om til dere.
– V.
Før jeg fører dere inn i mørke grotter og ut på høye klipper, vil jeg bare benytte de første setningene til å si takk. Til dere, altså. For så mange fine og positive tilbakemeldinger på dette meningsløse skribleriet mitt, og de tilhørende bildene. Er overrasket over hvor mange som klikker innom – og det er veldig koselig 🙂 I samme slengen kan jeg like gjerne sende ut en ekstra takk til min skjønne kollega, som etter gårsdagens frustrasjonsinnlegg, har bidratt til å gjøre denne dagen litt lettere for meg. For ikke å snakke om barnevakta mi på jobb som har gledet dette barnet ved å dekorere skapet mitt fullt av disse klistremerkene…
Men nååå kan vi reise tilbake til Irland – er (dessverre?) ikke helt ferdig med det enda. Har jo en hel busstur jeg skal ta dere med på! De av dere som ikke er bilsyke, da. For om du vet at du i enkelte kjøretøy blir kvalm bare du åpner døra – er du ikke så dum at du begir deg ut på en kjøretur som varer fra morgen til kveld, og attpåtil betaler for det. Så dum er det bare jeg som er. Den startet forsåvidt 07:15.
Kuskapningene fikk vi øye på ganske tidlig, og jeg var på dette tidspunktet strålende fornøyd med at jeg hadde havnet i en buss som unnlot å lokke til seg kvalmen min. Nå fikk jeg med meg en hel haug av vakre syn.
Da formiddagens klokkeslett 11:30 kom, ble vi ført inn i noen lange mørke veier inn i fjellet (lyset er fra blitzen).
Guiden lyste opp forskjellige greier hun snakket om, med det var visst totalt uinteressant informasjon for mitt hode.
Hvis dere lurer på hva noe av dette er, så kan jeg bare informere om at jeg lurer på det samme.
Vi kom oss omsider ut igjen, og så… Byttet vi buss. Og med det samme jeg steg opp trappen i dette kjøretøyet, kunne jeg lukte min egen kvalme som kom løpende mot neseborene mine. Omtrent tre minutter tok det før trynet mitt lå halvveis klistret inntil det ene hjørnet av ruta, og skjerfet svømte opp til rett under øynene mine, så jeg så ut som en halvmongolid… Ja. Den derre andre menneskerasen, vet dere. Men like før jeg var i ferd med å kaste meg foran hjulene, fikk vi heldigvis luft.
Og alle bare “åå så vakkert – det ser ut som et fjell som ikke er et fjell lengre” (på engelsk ja – nordmenn var fortsatt ikke å spotte), og alt jeg tenkte var “herregud hva er det dere prater om, jeg orker ikke tenke!!”, og så fant jeg meg et blad med en ok størrelse. Ikke det at jeg hadde planer om å røyke gress altså, men i min spyklare tilstand på bussen fantaserte jeg om lukten av frisk luft og gress – og nå kunne jeg jo putte dette bladet inn i skjerfet, lukke øynene og late som jeg var ca… Her.
Men så kom vi på bussen igjen, og plutselig fikk jeg utlevert reisesyktabeletter av roomien min som nettopp hadde fortalt meg at han ikke visste hvordan det var å være reisesyk. Han hadde bare sekken full, sånn i tilfelle. Om du har reist verden rundt, og ikke har opplevd reisesyke på dine 32 år, så… Ja, dere skjønner. Men for all del, det var jo flott for meg. Han var til og med så raus at han hoppet et hakk bak så jeg kunne legge meg, og etter en times søvn var vi endelig fremme ved klippene. De som satte på samme rad som meg oppfattet nok at jeg dro ut tidenes største snørrklyse fra skjefet, da jeg egentlig bare fjernet det sammenkrøllede døde bladet fra nesa mi, men jaja. Hva kan en gjøre. Det viktigste var jo at vi var fremme!
Cliffs of Moher, der altså – og en alldeles nydelig sveis. Før vi startet vandringen ut mot klippene, oppdaget jeg en fugl, og da kunne vi for min del bare bli hvor vi var.
Kom jo så syyykt nærme, og dyrehjertet mitt smeltet jo totalt da han stirret på meg.
Men så fløy han sammen med kompisen sin da, og roomien min var mer enn klar for å gå videre.
Så kom vi til kuene, og dyrehjerte mitt smeltet nok engang av glede.
Roomien min ventet igjen. “Hva er galt med deg menneske!!!”, tenkte jeg, og så prøvde jeg å dytte han utenfor klippen.
Men på grunn av været i Irland (kaldt og mye vind), traff han aldri havbunnen, men fløy opp i været. Jeg observerte selvfølgelig det hele.
“Kuuult”, sa jeg, og hoppet etter.
Så hang jeg meg fast i fjellveggen og klatret opp igjen da jeg ble lei.
Etterpå så jeg denne, men det var jo liksom etterpå.
Vi ruslet litt videre, dro tilbake, og gjorde oss klar for enda mer buss.
Under resten av timene (frem til vi var fremme 21:15) var det visst flere ting vi kunne se og ta bilde av – men det eneste hodet mitt gadd å løfte seg for, var dette huset.
Det befant seg rett utenfor bussen, da vi stoppet så de andre kunne gå ned til en kirke (som om det ikke var nok kirker å se på i Dublin).
Men ja. Det var altså en heldagstur – og til tross for mitt klageri, anbefaler jeg denne turen om dere skal ha et lengre opphold i Dublin. Fantastisk vakre utsikter 🙂
– V.
For ca én uke siden ramlet jeg over en tekst hos en blogger hos Femelle som heter Sara, som skrev om HSP. Jeg hadde aldri sett denne bloggeren før, og aldri hørt om HSP før, likevel satt jeg plutselig og leste om noe som virkelig har endret alt hos meg.
Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt visse issues med meg selv. Jeg har vel aldri helt forstått meg selv, enkelte handlinger, tanker og følelser, og jeg har alltid følt meg utenfor og annerledes. Til og med hjemme i familien, selv om jeg alltid visst at dette ligger i meg, for jeg har alltid blitt veldig inkludert av de rundt meg. Alle disse tingene jeg ikke har likt ved meg selv, har jeg prøvd ekstremt hardt å endre, men alt det har ført til er at jeg blir totalt utmattet. Noe som igjen er veldig flaut i en alder av 27. Å alltid være så sliten. Sunn og frisk ungdom, jo. Hvorfor skal jeg måtte sove så mye, og jeg har da ingen grunn til å bli så fort sliten? Jo.
Sara forteller om personlighetstrekket HSP, som står for Highly Sensitive Person. Og for hvert ord jeg leste, gikk det opp lys etter lys for meg. Alle de tingene jeg ikke har forstått ved meg selv, alle de tingene jeg har hatet ved seg selv siden jeg var bittelita, og som jeg har brukt så mye energi og tid på å både skjule for andre, bortforklare for meg selv, og prøvd så instendig å endre, ble nå forklart for meg, gjennom personlighetstrekket HSP. Jeg innså altså ganske kjapt at jeg er HSP i aller høyeste grad, og jeg tror det er en grunn til at jeg helt tilfeldig havnet innpå akkurat dette blogginnlegget.
Jeg begynte straks å google HSP opp og i mente. Time inn og time ut, setning opp og setning ned. Dette måtte jeg vite alt om. Jeg fortalte om HSP til mamma, og hun bare ?aha??. Deretter til Kristin og hun bare ?å gud, dette er jo deg?. Og så til min sjef som også kjente meg godt igjen i alt jeg leste.
Jeg var veldig usikker på om jeg ville skrive dette blogginnlegget, eller holde det for meg selv.. Men da jeg så at nesten 30% av verdens befolkning er HSP, og etter å ha sett hvor liten fokus det er på dette i Norge, tenkte jeg at om så bare én av dere er HSP, og kan få besvart spørsmål jeg skulle ønske jeg hadde fått besvart for mange år siden, jo da er det verdt å være litt ekstra personlig og sårbar.
Ingen fortjener å føle seg annerledes, ingen fortjener å bruke flere år på å kjempe mot noe som ikke trenger å kjempes mot. Og ingen fortjener å synes negativt om seg selv. Så derfor vil jeg da gjerne fortelle dere litt om det å være en Highy Sensitive Person.
Høysensitive mennesker i korte trekk: man er lettrørt, gråter mye, blir sterkt beveget av sanseinntrykk, trenger ofte alenetid, blir fort sliten og overveldet, blir lett påvirket av andre menneskers humør og kroppsspråk. På den andre siden er høysensitive personer kanskje ekstra kreative, omsorgsfulle, intuitive, fantasirike og samvittighetsfulle. Høysensitive kan ha ulik grad av disse kjennetegnene. Det er viktig for høysensitive personer å være flinke til å legge inn nok tid til hvile.
Hver enkelt av oss har et filter som bestemmer hvilken informasjon som får komme gjennom det bevisste sinn. Vi utelater, generaliserer og forvrenger informasjon slik at vi unngår overbelastning. Dette fungerer som en beskyttelsesmekanisme. Denne beskyttelsesmekanismen fungerer ikke på samme måte hos en høysensitiv. Hjernen bearbeider informasjonen dypere, antennene fanger opp flere nyanser og reagerer sterkere enn gjennomsnittet.
HSP mennesker tar altså inn inn tre til fem ganger mer inntrykk enn andre. Det å bearbeide alle disse følelsene og inntrykkene er en krevende prosess, og derfor trenger høysensitive mer tid til å komme i balanse. Dette er altså ikke en sykdom eller en diagnose, men et personlighetstrekk. Nettopp fordi høysensitive mennesker tar inn så mye mer enn andre mennesker, er de i høyere grad enn gjennomsnittet disponert for å bli overveldet, utmattet, og stresset. Særlig dersom omgivelsene er for intense, ustrukturerte eller uoversiktlige. Personlig klarer jeg for eksempel ikke svare på så mye som en mail på jobb, med mindre kontorpulten min er ryddet. Alt for å unngå kaos, og ekstra inntrykk. Jeg må også ha alt minimalistisk og rent rundt meg, som selvfølgelig kan være sans for interiør, men også fordi man rydder opp for å unngå å ha enda flere inntrykk enn de man allerede har/får.
Et hverdagslig eksempel på dette, kan være en reklame på Kiwi for Go?Morgen Yoghurt. Ta 2 betal for 1. En vanlig person ser dette og tenker gjerne ?ok kult?. En høysensitiv person som meg ville automatisk gått i dybden på dette; ?Hvorfor markedsfører Tine Go?Morgen Yoghurt på denne måten? De trenger tydeligvis å selge mer yoghurt. Kanskje selger de lite for tiden fordi det er et større fokus nå på å spise sunt og rent, og Go?Morgen Yoghurt inneholder mye sukker, og dermed handler folk mer av Yoplait 0% istedet for sukkerholdige yoghurter. Er det da positivt at Tine prøver å prakke på oss nordmenn produkter som ikke er bra for kroppen vår??? Og tankene fortsetter å spinne lenge etter en ?vanlig? person har gått forbi skiltet og glemt det.
Fordi at vi høysensitive mennesker tar inn så mye inntrykk og informasjon, når vi gjerne vårt metningspunkt tidligere enn mindre sensitive. Det kan oppleves som om det ikke er plass til mer informasjon i hodet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til sjefen min på slutten av dagen ?hodet mitt er fullt, kan vi ta det i morgen??.
Mangel på undersøkelser rundt dette emnet har gitt grobunn til mange misforståelser: Når den høysensitive er blitt overstimulert og når sitt metningspunkt, forsvinner de gode egenskapene som ellers kjennetegner høysensitive personer. Egenskaper som positivitet, empati, kreativitet og samarbeidsevne viker plass for innadvendthet, tristhet, frykt, irritabilitet og tendens til å isolere seg.
Et klassisk eksempel i min hverdag er at Julia for eksempel har ønsket i lengre tid at vi drar hjem etter jobb, skifter klær til treningsklær med en gang, og går direkte på trening for å få mest ut av tiden. Dette har jeg aldri klart. Bare tanken har gjort at jeg nesten kan begynne å grine. Jeg har hatt en ekstrem trang til å komme hjem, og bruke minst 1 time alene på rommet før trening. Noen ganger har jeg faktisk også stoppet på vei hjem fra jobb og bare satt meg i parken, og blitt sittende i ca 1 time og stirre i luften i total isolasjon. Dette er en av tingene jeg har hatet med meg selv. Hvorfor kan jeg ikke bare være som andre? Hive meg rundt fra avtale til avtale uten å føle at jeg mister pusten og vil begynne å grine? Det å booke avtaler som overlapper hverandre uten tid i mellom kan slite meg så ut bare ved tanken at jeg ender opp med å avlyse, til fordel for å sitte alene hjemme.
Jeg har også merket det i stor grad når jeg er hjemme med familien. Uten unntak, vil jeg si at hver gang vi møtes alle sammen hjemme hos mamsen eller papsen, er jeg så lykkelig at det bobler inni meg. Det er masse lyd, masse bevegelser og masse følelser gjennom hele dagen, og på kvelden setter alltid vi søsknene oss på kjøkkenet for et glass vin og timer med samtaler. Men disse kveldene klarer ikke jeg være med på. Jeg sitter i 10-15 minutter, før jeg går inn i stuen for å sitte der alene. Ikke 10 ville hester kan få meg tilbake, selv om mine søsken kan oppføre seg som 10 ville hester rett som det er å gjøre alt de kan for å få meg ?med på leken?. Men jeg klarer ikke. Jeg vil, men jeg klarer ikke.
Jeg har hatet dette med meg selv, og aldri forstått hvorfor jeg er sånn, og hvorfor jeg ikke klarer å endre det. Nå skjønner jeg at det er fordi jeg har tatt inn så mange inntrykk i løpet av dagen at jeg ikke har plass til flere. Får jeg inn flere da, blir det så mye sanser og tanker og følelser inni meg at jeg blir totalt innesluttet.
Flere kjennetegn på at man er høysensitiv er at man sjelden kjeder seg alene, har et komplekst indre liv, er lys- lyd- og luktømtålig, har generelt lav smerteterskel, trenger mer søvn enn gjennomsnittet, god på å lese andre mennesker, blir lett påvirket av andres følelser, humør, kroppsspråk og smerter. Er ofte samvittighetsfull og grundig i det man gjør, opptatt av å ikke gjøre feil, blir lettere overstimulert (sliten, stresset, handlingslammet) fordi man sanser mer enn andre. Føler seg ofte annerledes enn andre, og har ofte lav selvtillit, oftest fordi man føler seg så annerledes. Behov for å trekke seg seg tilbake etter travle dager eller overveldende opplevelser, da vil man være alene og skjermet for stimuli. Man er særlig følsom overfor effektene av sukker, koffein og alkohol. Mange sensitive mister fokus og blir irriterte når de er sultne. Kunst, musikk, film og andre uttrykksformer kan bevege deg ekstremt sterkt ? på godt og vondt. Høysensitive er veldig verdiorienterte, så det er viktig at de ikke lever et liv som er i strid med egne grunnverdier. Høysensitive er også ofte ekstra åpne, grundige, fleksible, selvstendige, ansvarlige og empatiske. Enda et eksempel hos meg, kan være at dersom jeg opplever noe som er skikkelig gøy, som en opplevelse, noe jeg virkelig virkelig liker, som en bra date når man er stormende forelsket, så kan jeg nesten ikke vente med at daten skal være over, slik at jeg kan dra hjem og reflektere over det. Nettopp fordi det er så mye inntrykk. Andre kan gjerne i en slik situasjon tenke ?jeg håper denne kvelden aldri ender?. Mens jeg ville tenkt ?jeg gleder meg til denne kvelden er over slik at jeg kan dra hjem og tenke over hvor flott den var?. Dette har jeg sett på som idiotisk hos meg, men nå skjønner jeg at det ikke er ?min feil? at jeg er sånn.
Å endre personlighetstrekk er vanskelig og heller ikke alltid noe man burde prøve på, som jeg da har gjort så lenge jeg kan huske. Personlighetstrekk holder seg ganske stabile gjennom livet. Mange sensitive mennesker har derfor ofte lav selvfølelse. Det blir nærmest en umulig oppgave å skulle tilpasse seg systemer og oppleste sannheter når dette ikke stemmer med ens egen sannhet, indre forestillingsverden og verdisett. Det kan være vanskelig å finne sin plass i en verden hvor man daglig eksponeres for enorme mengder inntrykk og stimuli. Det er svært viktig for livskvaliteten at man kjenner sine grenser og lever i balanse med sin egen følsomhet.
Den høysensitive har behov for jevnlig alenetid for å ta seg inn igjen og beskytte seg.
Den høysensitive foretrekker kontakt av høy kvalitet og har ofte få og nære relasjoner. De dyrker gjerne den gode samtalen, er lyttende og dypsindige. For mye innholdsløst snakk kan oppleves belastende og utmattende. Dette forklarer jo hvorfor jeg ser på som ?jentekvelder? med en haug av mennesker som noe jeg aldri i mine villeste fantasier ville brukt min tid på. På et tidspunkt i fjor, åpnet jeg leiligheten min hver helg til vorspiel, der alle kunne ta med seg hvem enn de ønsket. Jeg ville jo være som alle andre, som kunne kose seg med en haug av mennesker med masse fjas og snakk. Men dette fungerer ikke så bra for høysensitive mennesker. Dersom samtalen er overfladisk, kan det være vanskelig å bevare interessen. Ikke minst kan ting som oppfattes som unødvendig informasjon være forferdelig utmattende. Et personlig eksempel på dette, er gjentakelse. Jeg takler ikke at folk gjentar ting som allerede er blitt sagt. Dette har jeg jo allerede tatt inn og bearbeidet, jeg er ferdig med det. Jeg har dessverrre noen venner (og en far?) som er veldig glad i å gjenta ting som gjerne har blitt tatt opp flere ganger før, og dette irriterer meg ikke, det sliter meg totalt ut. Det samme gjør unødvendig informasjon. Unødvendige detaljer rundt en historie eller fortelling for eksempel. ?Kom til poenget!!!? har jeg lyst å brøle flere ganger til dagen. Og ordene ?Æ BRY MÆ KJE? er noe som på en morsom måte har blitt mine ord både i vennekretsen og i hjemmet. Folk kan si noe, og veldig ofte så tenker jeg bare ?javel, men æ bry mæ kje?. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om personen eller hva de forteller, jeg ønsker bare at de skal slutte å gjenta seg og komme til det jævla poenget før det tilter totalt for meg.
Jeg har nok selvinnsikt til å innse at det er meg som er problemet her, og jeg kan ikke klikke på min far eller min roomie når de gjentar noe som er blitt sagt før, bare fordi jeg ikke takler gjentakelse og ser på dette som totalt unyttig informasjon, men dette kan altså slite meg såpass mye ut at jeg kan legge på telefonen, eller gå inn på rommet og lukke døren midt i en samtale, bare for å føle at jeg kan puste igjen. Så kan jeg heller ta opp igjen samtalen etter en liten stund. Om vi så diskuterte dagens kaffe. Men nå forstår jeg hvertfall hvorfor jeg er sånn, og jeg slipper å måtte gå rundt med et lite hat inni meg for at jeg trenger så mye tid alene, for at jeg gråter for alt, for at jeg fordyper meg så ekstremt mye i alt fra kunst, til musikk, til film og personer. At jeg blir så mye fortere sliten enn alle rundt meg. At jeg orker så mye mindre. At jeg tenker så mye mer. Jeg er bare sånn, det er mitt personlighetstrekk, og jeg må omfavne det, ikke bekjempe det.
Jeg tror denne informasjonen kan være nyttig både for de som er HSP, og de som kjenner noen som er HSP. Man trenger ikke kjenne seg igjen i alt for å være HSP. Personlig gjør jeg det, men jeg har lest om mange som er høysensitive mennesker uten å ha alle trekkene.
Noen som kjenner seg igjen?
Dr. Aron explains that in the past HSPs have been called “shy,” “timid,” “inhibited,” or “introverted,” but these labels completely miss the nature of the trait. Thirty percent of HSPs are actually extraverts. HSPs only appear inhibited because they are so aware of all the possibilities in a situation. They pause before acting, reflecting on their past experiences. If these were mostly bad experiences, then yes, they will be truly shy. But in a culture that prefers confident, “bold” extraverts, it is harmful as well as mistaken to stigmatize all HSPs as shy when many are not. InThe Highly Sensitive Person, Dr. Aron reframes these stereotyping words and their common application to the HSP in a more positive light and helps HSPs use and view these aspects of their personality as strengths rather than weaknesses.
“Nei. Nei… NEI!!!”. Ordene kapphoppet salto i den vibrerende tankeboksen min, og øynene mine åpnet seg som to sprengferdige luftballonger. “Herregud”. Kroppen sank sakte men sikkert ned i en av de sortslitte trestolene utenfor stuevinduet mitt, og jeg innså at jeg hadde gjort det igjen. Jeg hadde glemt husnøkkelen min på jobb, og selvfølgelig ikke funnet ut av det før jeg etter en halvtimes sykkelpes endelig stod ved den låste husdøra som ventet på å bli åpnet.
Jeg ringte en kollega som bekreftet at nøklene befant seg i skapet mitt, og sms’et mamma som fortsatt befant seg i jobbområdet. Men så innså jeg jo at jeg kunne risikere å vente på svar til det neste århundre var omme, og at det sikkert var lurere å sykle med en gang. De har forsåvidt en reservenøkkel til leiligheten min hos seg, men den har jeg naturligvis “lagt på et lurt sted” etter sist jeg måtte låne den – i stedet for å bare levere den tilbake med en gang. Som om jeg ikke hadde tatt et snev av lærdom fra gangen før der igjen, hvor jeg opplevde nøyaktig det samme som i dag.
Rullende på vei tilbake til jobb, kunne jeg kjenne svetteperlene på ryggen stivne av kulden fra vinden som lurte seg inn under jakka. Uten at jeg hadde lagt merke til det, hadde tennene presset seg sammen i sinne, og jeg sensurerte flere titalls ord som svevde i tankebanene mine. Ikke minst da jeg kom til den siste bakken opp til sykehuset, som kan få ethvert menneske til å bønnfalle værgudene om å kaste ned en tre sekunders orkan i ryggen på en. Nøkkelen kom i lomma, sykkelen byttet kjøreretning, og hatet over min egen sløvhet fortsatte å vokse. Helt til jeg var tilbake ved Vollevannet, og Elvis lot sin deilige stemme utføre sangen “In the Ghetto” i ørene mine.
Jeg observerte dagens siste solskinn speile seg i det klare Vollevannet. Utenfor døren min stod posen med skriften “Hard Rock cafè” på, med gave fra ei av jobbtantene mine som har vært i New York. På telefonen finner jeg en snapchat som forteller meg at jeg er savnet i Dublin, og en hilsen fra en kollega som kommenterer mitt såkalte “blide åsyn”. Mamma ringer og spør om hun kan hjelpe (mens hun selvfølgelig tar seg friheten til å hånle litt samtidig da). Jeg stiller meg under varmt rennende vann, tenker på alt dette, funderer over sangen fra Elvis – og det går opp for meg at…
Jeg har i det minste en sykkel å sykle på. Et klart vann å se på. Mennesker som bryr seg om meg. En telefon å ringe og svare med. Muligheten til å høre mammaen min le. Varmt vann å vaske meg med. Ustanselige mengder med musikk å høre på. Og et hjem å låse meg inn i.
For et menneske i en dårlig getto, er det å ha husnøkler å glemme et sted, bare en drøm.
– V.
Det er forresten mange av dere som tror det er skummelt å reise alene – som kaller meg tøff og som misunner meg motet til å reise på denne måten. Men når jeg som har vært tidenes inneslutta person klarer det, så klarer alle det. Det er ikke skummelt, men befriende, faktisk. Det å være ‘alene’ rundt fremmede mennesker døgnet rundt, hvor du selv kan velge om du bare vil være tilstedet, eller om du vil prate og bli kjent med de – det er befriende. Når man reiser sammen med noen, blir man som regel med de hele tiden, og må derfor ta hensyn til hverandre og holde hverandre med selskap. En typisk god dag for meg har vært å dra ut alene på formiddagen, komme hjem på ettermiddagen, spise eller finne på noe annet med andre på kvelden, og sitte med mac’en i lobbyen før leggetid og kjasing på rommet.
Skjønner ikke helt hvordan jeg får det til, men de siste gangene jeg har reist med SAS, har jeg ufrivillig havnet på “SAS plus” – en hoven greie hvor de bruker de fire første radene i flyet til å la passasjerene leke konger og dronninger ved å gi de alt fra menyen gratis. Altså, gratis er jo fint det – men i disse tilfellene synker jeg småflau ned i stolen, og svarer “eh… kanskje en sånn sandwich?” når de stopper ved mitt sete og spør hva jeg vil ha. “Du kan få en dobbel? Noe å drikke?”. Jeg svarer ok, og spør ikke etter annet enn vann, også slenger de med en sjokolade jeg ikke har bedt om – før de lurer på om jeg ønsker å lese en avis. Til tross for den drittungen jeg er, liker jeg ikke å være offentlig bortskjemt på fly. Jeg er fortsatt rar, ja – ingen tvil om det. Menne… Mer fra Dublin? Værsågod:
Dag 4 (torsdag)
Tååårsta hadde jeg nok en evigvarende vandringsdag for meg selv, tok enda en kaffepause på Starbucks, og ble kjent med en ny roomie (kineseren Richard på 32år fra Canada) – ettersom både Jen og Shyam var reist, og hjernen min fant ut at det ville vært ok å ha en reisekamerat på busstur-dagen. Det er jo ikke vits å bli kjent med nye mennesker om du ikke har en tanke bak det (…). Men ja, bilder. Litt mange av de, men det får gå.
National Museum of Ireland. Ikke et av museumene jeg skulle ønske jeg fikk dratt meg selv til, men et jeg spontant valgte å gå innom på vei til dyreparken. Småkule greier fra tiden hvor de drev med de derre krigegreiene.
Dublin Zoo. Som dyreelsker er det vel en selvfølge at jeg besøker slike steder (eller ikke, når jeg tenker meg om – med tanke på at de blir holdt i fangeskap), men jeg må kanskje lære meg at det stort sett er de samme skapningene man får studert. Sånn i utlandet, mener jeg. Nei herlighet, så negative vi ble nå, hva? SE SÅ SØTE…
Kilmainham Goal. Et gigantisk fengsel som har blitt brukt i en rekke filmer, etter realitetens fengslingstid var over, selvfølgelig. Dette er et av de beste “besøkene” jeg hadde i Dublin. Det er kanskje ikke kjempehyggelig av meg å fortelle at det er gøy å se hvor forferdelig de hadde det før, men… Det er jo gøy å se.
Så sånn var det. Jada, jeg ser jo selv at denne negativitetstonen min glir inn i setningene her – men jeg er tilbake i Norge, og jeg liker ikke Norge. Eller, jeg liker jo åpenbart landet siden jeg har valgt å tilbringe mine (snart) fem år som myndig her. Jeg bare liker det ikke rett etter jeg har vært ute av det. Med andre ord; det suger når ferier tar slutt. I en hel uke har kroppen min vært omringet av fremmede mennesker fra morgen til kveld – og nå er jeg plutselig tilbake i den 25kvm hybelen min, hvor den eneste lyden jeg hører er den svake pusten som strømmer sakte og jevnlig ut av neseborene mine. Det er som om en maur plutselig skulle bli dratt ut av maurtua og plassert i et glass for seg selv, jo. (Jeg overdramatiserer aldri).
– V.
Veronica Bremnes 