Så. Jeg har en lege på rommet mitt. Han er fra Canada, han er kjekk, og han fikk mine to vannblemmer til å vandre inn i glemmeboken – ikke ved å fysisk kurere de, men ved å spandere middag på meg.

Greit, så er det ikke så fint som det høres ut, da. Det var en tredje person (mann) ved bordet, og vi ble begge spandert på. Dessuten ser jeg ikke lengre på statusen “lege” som noe fyrverkeri, ettersom jeg jobber på et sykehus. Men det kunne jo vært en fin historie. Han sa i det minste at… Samme det. Foreldrene mine leser jo for guds skyld denne bloggen. Så la oss hoppe over til en videre oppdatering om oppholdet mitt i Irland:

Dag 3 (onsdag)
Denne dagen vandret jeg rundt i byen for å krysse av noen av tingene på lista mi. Først ut var Book of Kells – et enormt biblotek hvor det visstnok skal være 4,5 millioner bøker!

Så var det starbucks da. (Typisk ungdom, huh?)

St. Patricks Cathedral.

St. Patricks tower, old guinness windmill (gikk bare forbi).

St. Augustine & St. John’s church.

Random bro.

Bildet på broen var forresten det jeg trodde skulle bli mitt siste bilde fra Dublin og verden generelt, da jeg akkurat hadde gått meg ihjel fra den ene enden av byen til den andre. Taxi og buss er liksom aldri i tankene mine, og mine ben har derfor båret meg hvor enn jeg har vært i denne byen. Så da jeg innså at jeg hadde dårlig tid, satte jeg på superspeed’en i bena, gikk i nesten tre kvarter, og… fikk beskjed om at jeg måtte komme tilbake neste dag. Tror hjernen min besvimte en liten stund (bare for kort til at kroppen rakk å reagere) – og jeg tok meg selv i å lage sutrelyder til meg selv da jeg halvdød vandret over denne broen… Akk og ve. Kilmainham Goal var forresten målet – bilder derfra kommer i neste oppdatering 😉

– V.

Jeg har siden onsdag delt rom med fem gutter – og vet dere hva ulempen ved å sove lenge er, selv om jeg er den eneste jenta her? Dusjkø. Til nå har jeg stort sett vært den første som har lagt meg hver kveld (en kveld var pysjen på 21:30) – ikke fordi jeg ikke har lyst til å være ute på kvelden, men fordi kroppen bønnfaller meg om å slappe av etter å ha gått rundt i byen mellom fem og åtte timer på dagtid. Men siden jeg i går var med på en 14 timers busstur ut av byen, og ikke orker mer byvandring – holdt jeg meg lenge våken og planla å sove lenge i dag. Problemet er bare at 93% av roomiene mine også sover lenge, fordi de har drukket seg ihjel kvelden/natta før. Og hva vil man vel ikke når man våkner og lukter fyll? Dusje.

Vet ikke helt hvorfor jeg klager over dette, for jeg kunne faktisk hoppet i dusjen med det samme en av de kom ut, da jeg tross alt har seng nærmest badet og det ikke er noe organisert kø… Men nå som det er en vennegjeng på tre italienere på rommet, er jeg så dum at jeg tar hensyn til at de sikkert ønsker å dra ut samtidig, og lar de derfor gjøre seg helt ferdige før jeg tillater meg selv å stille meg under rennende vann. Uansett… La oss heller snakke om det jeg fortalte dere i går at jeg skulle snakke om;

Dag 2 (tirsdag)
Tirsdag morgen dro jeg ut sammen med to av roomiene mine for å delta på en “free walking tour”, hvor vi naturlig nok ble plassert i en engelsktalende gruppe med James (foran) som guide. Hånden som stikker ut av den sorte jakka helt til høyre er liksom meg…

Turen varte i fire timer, hvor James tok oss med rundt i byen og fortalte historier om forskjellige mennesker og bygninger. En utrolig engasjert og morsom guide som fanget alles oppmerksomhet, og som gjorde at det som kanskje høres ut som fire kjedelige timer, ble til fire undergholdende timer 🙂

Gruppa mi bestod av folk fra Australia, Canada, Italia, Israel, England, Japan og sikkert andre land jeg ikke husker – men det gøye var at da James skulle ønske alle velkommen,  sa han “spesielt til deg fra Norge” – og det samme gjorde han da han skulle takke alle for turen 🙂 (Har ikke møtt en eneste nordmann her enda). Her kan dere forresten se litt av Shyam (gutten helt til venstre) og Jen (jenta helt til høyre) som jeg var med.

Designet på alle lyktene i Dublin – tror jeg fikk en forklaring på det, men… Hjernen min koblet sikkert ut på det tidspunktet.

En random gate, hvor dere kan se “the temple bar” til høyre der borte.

En av de mange broene over elva som skiller mellom nord (kalt den fattige siden) og sør (kalt den rike siden) – og siden jeg er en fattig nordmann, bor jeg på nordsiden (…).

Jeg fant kanskje ingen fra samme land som meg, men jeg fant en med samme navn som meg! Død da, vel og merke. Denne Veronica’en var en kjent journalist som ble drept etter å ha skrevet historier enkelte ville at skulle forbli hemmelig.

Trinity College. For de av dere som ser Game Of Thrones, så går visst den slemme kongen Joffrey på denne skolen. (Vi gikk forresten i trappene som ble brukt i filmen “P.S. I love you” også, men det var et meget uinteressant bilde).

Graduates Memorial Building – ble visst bygget for å feire at Trinity College hadde eksistert i 300 år. Jada…

St. Stephen’s Green Park.

Hestedrosje.

Løv og sånne interessante greier.

Etter turen samlet alle seg til en matpause, hvor jeg fikk servert tidenes største lasange. Hoho.

Sååå var bena og resten av kroppen klare for et par timer i under dyna – før det var tid for å sjekke ut bylivet.

Vi hoppet over The Temple Bar og slo oss ned på The Old Storehouse (Jen, Shyam og meg).

Bildekvaliteten til iphonen er ikke akkurat på sitt beste i mørket, men ey, bedre enn ingenting.

Alle ølmerkene jeg ikke smakte på…

Her var vi relativt trøtte og slitne, og veldig klare for søvn.

Så det var altså tirsdag. Har gjort klar oppdatering fra onsdagen også, men for å unngå å legge ut en hel bok på en gang, får jeg vel vente med det 😉 På tide å sjekke om vaskemaskinen er ledig… 🙂

– V.

Hellooo! Siden hjernen min åpenbart trengte tre ÅR på å finne ut at jeg ikke nødvendigvis måtte ha ledning for å overføre bilder fra kameraet til mac’en, men faktisk kunne putte minnekortet direkte i maskinen – har jeg hele denne uka trodd at jeg ikke kunne komme med noen oppdatering fra det lille utland, nettopp fordi jeg glemte ledningen hjemme. Men så gikk det plutselig opp et lys for meg i går da, og jeg skal nå benytte anledningen til å si følgende; JEG LEVER. Og jeg makter ikke å høre et eneste ord til om at jeg må huske å være forsiktig. Jeg er takknemlig for at dere bryr dere, men det holder liksom med èn beskjed fra hvert menneske. Og til de som synes det er lite gjennomtenkt å reise ut i verden alene, så kommer jeg aldri til å slutte med det så lenge jeg selv synes det er gøy, ok? Ikke gidd å bli fornærmet nå – det orker jeg bare ikke. Jeg er jo glad i dere også 😉 Sååå…

Dag 1 (mandag)
Etter et par timer søvn i lufta, en busstur på Irlandske veier, og en times vandring med spørsmål og frustrasjon – kom jeg meg endelig fram til Generator Hostel på Smithfield i Dublin. Her fikk jeg utdelt seng nr. 1, som er overkøya nærmest dørene til gangen og badet.

I de andre fem sengene har det til nå sovet hele femten forskjellige mennesker, så jeg får altså stadig nye roomies. Den første kvelden ble jeg sånn smått kjent med to av de, som var Jen (20) fra Østerike og Shyam (24) fra Australia. Ellers hadde vi noen italienere på rommet, men de så vi relativt lite til. Resten av hostelet ser forresten litt mer fancy ut enn soverommet…

Da formen ikke var helt på topp den første dagen, holdt jeg meg på hostelet hele ettermiddagen, og gikk kun en liten tur rundt elva på kvelden.

Den andre dagen her var jeg med på en fire timers “free walking tour” som jeg skal vise dere bilder fra i morgen. Håper dere har det fint i hjemlandet eller hvor enn dere er 🙂

– V.

05:00, før hele verden (bortsett fra bestemor) i det hele tatt hadde planer om å løfte skallen fra hodeputa, ga den avhengighetsdannede apple-telefonen fra seg hylelydene sine. Jeg snakker selvfølgelig om iphonen, og kan ikke akkurat si at jeg er så himla avhengig av den når vekkerklokka synger for full hals. Men når sant skal sies, så er ringelyden betraktelig mye bedre etter siste oppdatering, for de som skulle bry seg om å vite det.

06:00 ble øynene mine ihjelbelyst av den forhåndsbestilte taxien som skulle ta meg til flyplassen. Og i det vi ankom Kjevik, innså jeg at jeg så tidlig som dette kunne meldt avreise 06:15 i stedet, og dermed slumret en og en halv gang ekstra.

08:00 satte SAS-flyet hjulene i rullebanen på Gardermoen, og samtlige medpassasjerer hadde nesten reist seg fra setet før klarsignalet om å ta av seg setebeltet var kommet. Vi som ble sittende igjen med et gjesp, var i mindretall – og jeg fatter det bare ikke. Hos enkelte mennesker kan du se en helt syk desperasjon i øynene, som får det til å se ut som at mennesket kommer til å bli steinet ihjel om det ikke kommer seg fortest mulig ut av flyet. Et av de husker jeg til og med fra ombordstigningskøen på Kjevik. Ei dame på sikkert 45, som med svære øyne stormet forbi alle og enhver, for å komme ombord i akkurat samme fly som de hun desperat passerte. Slapp av mennesker – ingen stjeler setet deres, og ingen sperrer dere inne i flyet om dere ikke er først ut. Ok?

08:15 var jeg godt plassert i den faste sofaen jeg allerede på Kjevik hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle sette meg i. Jeg setter meg alltid der, og denne gangen skulle jeg dra meg selv ut av flyreise-komfortsonen min ved å sette meg en helt annen plass. Men neida. Jeg vandret direkte til utgang 22, krysset korridoren på tvers, og plasserte meg i sofaen bak Christiania Bar. “Greit, da skal jeg iallfall ikke bestille den avskylige iskaffen, og tygge på det vanlige rundstykket med ost og skinke”, tenkte jeg. Men i det jeg møtte blikket til mannen bak kassa, kom det automatisk ord ut av munnen min som stokket seg om til “rundstykke med ost og skinke, og…”. Så stoppet jeg et halvt sekund, kastet et forvirra blikk på kaffemenyen, og slo til med “…en varm sjokolade”. Etter tre små slurker, lot jeg den stå. Jeg er faktisk ikke kresen, men dette stedet forstår seg bare ikke på drikker, altså. Likevel kommer jeg nok til å sette meg her neste gang også, og bestille akkurat det samme skvipet.

09:30 innser jeg at jeg skal befinne meg ved utgang 53 om en time, og ikke 21A, som selvfølgelig er setenummeret i flyet jeg selv valgte i går ettermiddag. Enn hvor mange ganger jeg har vært på denne flyplassen, er jeg likevel ikke kjent med hvor langt unna denne utgangen er (trolig fordi jeg reiser med til nordpolen enn til utlandet), og fordi jeg først skal behageliggjøre peanøttblæra mi, er det kanskje på tide å reise seg.

Sånn. Det var dagens klaging 😉 Jeg skal forresten til Dublin, hvor jeg alene skal vandre rundt og suge til meg nye bilder og inntrykk. Så vi “snakkes” vel muligens fra utlandet om ikke så altfor lenge 🙂

– V.

Javel, så er det kanskje tre måneder siden disse hverdagstankene mine regelmessig ble gjort om til nedskrevne ord på denne siden, da. Hensikten med pausen var ikke å få mennesker til å spørre hva som skjer med bloggingen min – men nå har de altså gjort det, da. Med de mener jeg selvfølgelig dere. For det er jo det stakkars fåtallet av dere lesere som bemerker seg dette fraværet. Problemet er bare at jeg ikke la merke til det selv, og det var med andre ord ingen hensikt med fraværet i det hele tatt. Plutselig var jeg vel bare i minus på hendelser og tanker å fortelle dere om. Hendelser og tanker dere har godt av å høre om, altså. Ikke det at jeg driver med så mye dere ville tatt skade av å vite, men det finnes grenser for hva en skal dele med “hele verden”. …Denne starten ble så lang at jeg foreslår en random bildepause, hvor jeg denne gangen benytter sjansen til å vise dere mitt nydelige tantebarn. SE på henne da:

En dag skal jeg mose henne oppi et tyttebærglass og servere henne til julemiddag. Man har vel forresten ikke tyttebær til julemiddagen, når jeg tenker meg om. Kommer kanskje an på hva man serverer, men man har det i alle fall ikke til ribbe. Eller… Vet dere hva, jeg husker ikke. Men hvem bryr seg, det er jo flere ÅR til julaften – selv om det ser ut til at matbutikkene har glemt det litt. På vei til melkeskapet på Meny i dag var jeg omringet av kakemenn og pepperkaker, og det er vel ikke lenge før jeg møter små julenisser på melkepakkene mine. Da tror jeg muligens det klikker for meg. Men nå har de jo faktisk sluttet med melkejulenisser, har de ikke? Jeg husker ikke det heller. Årh, nå må vi visst ha ny bildepause – det er sånn som skjer når det er lenge siden sist, ser dere.

Dette, dere. Dette er èn av mange djevelskapninger som starter lyden av dødsriket omtrent 07:15 hver bidige morgen, og som jeg snart er i ferd med å kvele med en pakke kokosboller. Det er som om dagens første solstråler fyller sjelen deres med overnaturlig energi som… Årh, glem det. Poenget mitt er at det er sykt frustrerende at mennesker kan irritere meg mer enn min egen vekkerklokke, bare ved å gjøre jobben sin. Nå skal det sies at jeg irriterte meg over dama i radioen da jeg vasket trynet mitt fem minutter senere også da. “De fleste av dere har sikkert hørt denne sangen, men…”, sa hun, og jeg kokte umiddelbart av ordet “men”. “Jeg orker ikke at du sier MEN, og stiller meg et spørsmål så tidlig på morgenen – la meg være i fred!!!”, brølte jeg tilbake med all min kraft inne på badet. …Neida, jeg gjorde ikke det. Men jeg tenkte det. Katten også.

Han kunne vel strengt tatt ikke brydd seg mindre. Men jeg har lagt merke til at jeg er unormalt glad i han. Om han går ut ved midnatt, går jeg opptil flere ganger opp i stua for å se om han står utenfor og venter på å komme inn, og om klokka blir 12 på formiddagen og han fortsatt ikke er inne, vurderer jeg å sende krisemelding til mamma om at katten sikkert er død. Det er forresten mamma sin katt ja, og hun har reist fra meg til USA. Skjønner at det muligens hørtes litt smådramatisk ut, så jeg får jeg vel si det på en kjekkere måte da; mams og resten av familien har reist på ferie til USA (les: New York), så jeg og Samson (katten) er alene hjemme. Dette går forsåvidt greit, for jeg har bare holdt på å brenne ned huset èn gang på disse syv dagene som har gått. Men… Jeg har begynt å se på Hotel Cæsar.

Altså.. Jeg så på dette såpeopplegget fra jeg var livredd Linn Fylke som liten, til jeg flyttet ut som attenåring. Men på den tiden befant jeg meg på Nordpolen uten annet å ta meg til. Så å gjenoppta det hele som tjuetoåring nå, er en skam for samfunnet. Alle vet jo at de som ser på Hotel Cæsar trenger hjelp. Og ikke nok med dèt, men jeg har levd meg så sterkt inn i denne galskapen at jeg griner (og noen ganger går så langt som å hulke) til hver eneste episode. Heldigvis har mamma og de tidenes største og deiligste badekar hvor jeg kan koble ut og drukte hotellsorgene mine.

Profesjonell hjelp søkes snarest. Ellers holder kroppen min det fortsatt gående på lukket avdeling på sykehuset, hvor jeg for eksempel får servert eksotiske drinker midt i arbeidstiden…

Leker katastrofedrama…

Og masse andre superinteressante greier som jeg ikke gidder å fortelle om. Det er jo helt døvt å drive å blogge om jobben på fritiden. Ikke er det spesielt lovlig heller, tror jeg. Men været er bra. Været snakker alle om, for det er jo så ufattelig interessant. Jada. Det er fint her for tiden, om noen skulle lure på dèt.

Ellers kan jeg jo informere om at det å anskaffe seg lugg igjen etter fire år uten, har fått meg til å huske på hvorfor jeg sluttet med det. Frisører informerer om at håret normalt ikke vokser mer enn 1cm i måneden eller noe. Men vet dere hvor jeg var for 2,5 uke siden? Hos frisøren. Vet dere hvor jeg var for 1,5 uke siden? Hos frisøren. Vet dere hvor jeg var i dag? Hos frisøren. Skulle tro jeg hadde bendelorm i panna!!

Vurderte i et par sekunder å skalle meg, men like etter stussinga gikk jeg på date hos naprapaten min, og da glemte jeg hele hårfrustrasjonen. Napraten min er den eneste jeg uten problem sitter på venterom for. Alle burde prøve det. Balsam for alt – jeg lover – uten ironi.

Nå nærmer det seg leggetid. Jeg har riktignok fri i morgen, men vi må jo ikke glemme at disse gulkledde mennene gladelig vekker meg rett over syv likevel.

Happyface.

– V.

Fredag, 20. september

De er så stille, alle disse menneskene. Med alle, mener jeg vel egentlig bare noen få. Det er ikke mange av de som befinner seg på kirketorvet så tidlig som klokken åtte en fredags morgen. Men jeg er i det minste èn av de, og jeg er stille jeg også.

Jeg lurer på hva de skal. Jeg gjør ofte det, selv om det kanskje bør være det jeg skal bruke minst tid på å tenke på. Men jeg gjør det likevel, og trekker samme konklusjon hver gang; de skal sikkert på jobb. Rart, det der. At menneskeheten står opp på omtrent samme tid, drar avgårde til hvert sitt sted som hver og en av de kaller jobb, og blir der til klokketiden kalles ettermiddag – før de nok engang samles uti trafikken og på gata for å komme seg til det hver og en av de kaller hjem.

Jeg for min del er akkurat ferdig på jobb. Å gå til byen på et tidspunkt som dette ville ellers vært hinsides i min verden – så det skjer kun etter endte gode nattevakter. Hvis været er dårlig, vel og merke. Å dra til byen i det flesteparten kaller “knallvær”, er ikke noe for meg. Det kan selvfølgelig gjennomføres, men jeg foretrekker skyer og småkjølige temperaturer. Helst regn, men det får da være måte på hvor mye en kan forlange for å få seg selv til å ta en bytur.

Nå skal det sies at jeg verken kan se skyer eller regn i dag, men det er i det minste kjølig – noe som gjør at jeg er overkommelig fornøyd. På dette tidspunktet og i denne temperaturen får jeg i alle fall være mer eller mindre i fred i gatene – og det er nesten bedre enn regn. Ikke det at de ellers snakker til meg, disse menneskene – men tidlig på morgenen er de i hvert fall ikke i veien hvor enn jeg går.

Jada – jeg innser jo selv at jeg nå høres ut som en asosial menneskehater, men jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg selv det. For jeg liker egentlig mennesker. Kan til og med like en person i det vedkommede gir fra seg et hei. Og det er vel nettopp der det ligger – at jeg misliker alle frem til jeg har hilst på de for første gang.
Kanskje ikke den kjekkeste egenskapen, dette – men når jeg tenker meg om er det ganske ok å kunne være sinna på så mange mennesker uten at de selv vet det, og uten at jeg trenger å forklare noe for de, verken da eller senere.

Jeg er så rar.

Alle er så stille, og alle skal noe – men når det kommer til klesstil, slår det meg hvor utrolig forskjellige disse menneskene under samme himmel kan være. Gradene viser ikke mer enn tallet fem, men jeg kunne likevel nylig observere en dame i kortbukse, sommersko, blondetopp, og en tynn åpen jakke. Like etterpå passerte en litt eldre kvinne kafèvinudet mitt i langbukse, tykk høstjakke, og et skjerf om halsen. Nå vet jeg ikke noe om hvor langt disse kvinnemenneskene skal bevege seg uti denne fem graders atmosfæren, da – men det kan jo likevel hende at den første kvinnen lider for skjønnheten, mens den andre prioriterer komfort. Ikke vet jeg.

Jeg holder meg til kvinne nummer to. Denne skjønnhetsgreia har jeg gitt opp for lenge siden – så jeg pakker meg stadig inn i fleecegenser, skjerf og høstjakke – og tenker ikke noe særlig mer over det. Vel. Sannheten er at jeg tenker mye over det, men at jeg likevel ikke orker å prøve å gjøre noe med det.

De som leser denne teksten leter muligens etter et poeng eller en slags meningsfylt avslutning, men det kan jeg beklageligvis ikke bidra med. Alt jeg var ute etter var å få tiden til å gå, og nå har den gått i akkurat så lang tid jeg ville at den skulle. Derfor skal jeg nå reise meg opp, kneppe igjen jakka, og vandre i butikkene jeg har ventet på at skulle åpne – mens jeg nøt en Oreo Frappuchuno på byens beste bakeri; Dampen.

– V.

To dager etter å ha landet med fly på sørlandsk jord igjen, rullet jeg avgårde med bussen til Mandal. Her valset jeg rundt for meg selv og ventet på at gamlingene skulle plukke meg opp med seilbåt – og det tok ikke mer enn 15 minutter før jeg fant ut at jeg ville flytte kroppen min til denne byen for godt. Trange gater, gammeldagse bygninger, en rekke små kafèer, og tilgang til havet = perfekt!

Men så kom ‘mamma’ og de og førte meg ut på havet, og da la jeg ny framtidsplan ganske kjapt; jobbe meg ihjel på sykehuset, bli uteligger for å unngå husleie, og etterhvert kjøpe meg seilbåt så jeg kan bo på havet for evig og alltid. God plan, vil jeg si.

Vet ikke helt hva dette er slags “øy”, men fotografert ble den liksom likevel.

Koselig skilt.

Dette vet jeg heller ikke hva er, så bildet ble åpenbart tatt på grunn av det skjeve taket.

Øyeblikket hvor jeg styrte en seilbåt for første gang i mitt liv 😉

Happy kid.

Fine paret 🙂

Lurte forsåvidt på hva “B 36” stod for hver gang jeg så opp på det, men jeg spurte aldri, så jeg vet ikke.

Kaptein Trond som har full kontroll 🙂

Facebook nerden – verre enn ungdommen – true story 😉

Avslapning.

Utsiktsnytelse.

En veldig fornøyd pike.

Random.

Herr og fru Heitmann 🙂

Vakker solnedgang.

Fortøyning på gang.

Fortøyd i Narviga, Kristiansand.

Morsomheter på de – blitztrøbbel på meg. Jadda 😉

Latter og fjas 🙂

Seriøsitetsforsøk 😉

…de gerne har det godt, sies det?

Fantastisk tur – sommerferiens høydepunkt 🙂

– V.

Denne helgen har jeg befunnet meg i byen Harstad (fortsatt Nord-Norge) hvor jeg for første gang på fire år har vært med mine to storesøstre samtidig. Jeg har også våknet til en barnestemme som sa “Heia! Du lese bok?” – og har med andre ord fått vært med mitt lille tantebarn igjen også 🙂 Denne lille gulljenta fyller 2år på mandag, og feiret i dag – så da fikk “tante ronika” vært med på bursdagsfest òg!

Ellers har søstrene mine dratt meg med tilbake til slutten av 90-tallet ved å vise frem de praktfulle (eh…) dansene vi drev med den gang, og repetert de “populære” lekene utenfor barnehagen – mens mannen i huset har stått for matlaginga, og er faktisk den som står bak Hello Kitty kaken under her 😉

❤

– V.

Familien i lille syden (aka Båtsfjord) er forlatt, og jeg befinner meg nå på bakerste rad i nok et Widerøfly – etter en tre timers opphold i Tromsø. Et perfekt pausestopp hvor jeg har fått tid til å hilse på lille Putte (papegøya) og den nye lille prinsessa, Mia Sofie – som begge tilhører et herlig gammelt (greit, litt eldre) vennepar 🙂

Nå forteller flyvertinna at det er på tide å vende snuten mot Harstad 🙂

– V.

En ukes godværsopphold på toppen av Norge – rundt søsken, søskenbarn, fadderbarn, tanter, onkler, pappa, stemor, bestemor, og noen flere – er straks over. På disse dagene har jeg pådratt meg overraksende mange D-vitaminer (til Båtsfjord å være), blitt ufrivillig kysset av oppmot tjue mygg, trent spensten på trampolina, gått den nesten-obligatoriske fjellturen, og sittet rundt bordet under den alltid like hyggelige familiemiddagen hos bestemor. Ellers er bygda stort sett den samme – veiarbeid pågår, kallenavn brukes oftere enn ordentlige navn, butikker legges ned, og en gjenkjenner stort sett alle en møter på gata. Men jeg er i sjokk over temperaturen som har vist oppmot 30 grader i sola, og som har gitt meg en søvnløs natt hvor iskald vaskeklut og melk måtte til. Rene syden her oppe, skal jeg si dere 🙂 Bildesnurr:

Fine familien. I morgen pakker jeg bagen og reiser videre til Tromsø for et kjapt besøk vennebesøk, og deretter Harstad hvor storesøstrene og tantebarnet mitt venter.

Håper dere lesere har en fin sommer 🙂

– V.