04:20 tvang vekkerklokka meg opp fra min dvale – en dvale som forsåvidt ikke varte i mer enn knappe tre timer, ettersom jeg legger meg senere jo tidligere jeg skal opp. “Mornings! Takk, huska det. Men du udødelige julenisse så tidlig dette er for de to kulrunde kikkertene jeg har plassert i ansiktet. Tror jeg er blind nå”, ble dermed svaret jeg måtte gi til stakkars Ingfrid som var så sjenerøs at hun 04:40 minnet meg på passet mitt.

05:10 ble jeg plukket opp av mine tre turvenner – PG (Per-Gunnar, der altså), tante Kaisa og Ingfrid (min såkalte fjerne nabo). En time senere slurpet vi i oss hver sin kaffe på Deli, og plasserte oss deretter på seterad 6 i flyet som skulle ta oss til Oslo – før vi flyttet oss over i et nytt fly og satte kursen mot Manchester. Det var i alle fall dit vi hadde tenkt oss – men det skal sies at vi ble en smule usikre da vi hørte kapteinens informasjon over høytalerne. Han informerte nemlig først om at vi var på vei til Stockholm, før han beklaget seg – og klarte en times tid senere å fortelle at vi straks var klare for landing i London, før han rettet seg selv enda en gang. Mulig de hadde et aldri så lite tomannsjulebord i styrhuset, men samme kan det være – vi kom oss i det minste helskinnet til byen vi hadde planlagt å dra til.

Boforholdene var overraskende greie. Hadde sett for meg et slags hotellopplegg der vi delte på to soverom med bad og et minikjøleskap – men det var jo en leilighet større enn min egen! Ikke at det skal så mye til å slå mine 25kvm, men likevel…

Kjøkkenet. Her brukte vi vel egentlig ikke noe annet enn det stakkars kjøleskapet som ble presset full av brus, brus, brus og… Brus. Brus som jeg forresten påstod at jeg egentlig ikke likte så godt, men som jeg i ettertid skjønner at jeg egentlig gjør, ettersom jeg i et øyeblikk drakk av både mitt og Ingfrid sitt glass omhverandre. Uten at jeg la merke til det selv, naturlig nok. La forsåvidt heller ikke merke til at Ingfrid flere ganger hadde fylt opp glasset mitt – glasset jeg flere ganger hadde satt i kjøleskapet fordi jeg ikke “klarte” å drikke et helt glass om gangen. Jada.

Kjøkkenbordet. Her spiste vi uendelig mengder …med godteri. Og jeg som for tiden holder meg unna søtt, fikk da tidenes største og lengste latterkramper gjennom hele helga – noe som gjorde at jeg på flyreisen tilbake til Norge fikk forbud (fra de andre tre) mot å bestille meg kaffe med melk og sukker. Åhåj.

Stua. Ble visst brukt til tedrikking i morgenstundene – men siden jeg var den siste som stod opp begge dagene, og ikke var klar til å gå før vi faktisk skulle gå, ble det lite morgenkos i sofaen på meg.

Badet. Dette skulle vel egentlig være mitt og tante sitt bad, siden Ingfrid og PG hadde et eget på soverommet sitt – men da dusjen deres var ødelagt, ble dette til et fellesbad likevel. Boblebad og greier (som ingen av oss tok seg tid til å bruke).

Soverommet. Vi fikk utlevert dobbeldyne, og jeg har for lengst lagt mitt hat på denne type dyne. Du ligger ytters, og er livredd for å snu på deg i fare for å dra dyna av den som ligger ved siden av deg. Men så gikk det nå greit da, ettersom tante mente at jeg sover “rolig som en saltstøtte”. (Kan forresten huske at Christine fortalte at hun flere ganger måtte sjekke om jeg pustet da jeg sov hos henne, så mulig det stemmer, haha).

Dag 1. Da vi omsider var kommet oss på plass etter flyving og togkjøring, ble resten av dagen stort sett fylt opp med shopping (for noen av oss), fine måltider, pub-besøk og et snev av julestemning. Da mørket kom og det nærmet seg kveld, ble dagen avsluttet med noen lattermilde kortspillrunder – før vi satte vekkerklokken på 08, og fikk skjønnhetssøvn frem til da.

Dag 2. Denne dagen hadde jeg store planer om å vandre rundt alene og ta bilder, og etterhvert nyte boblebadet mens de andre var på fotballkamp. Men da vi våknet og  jeg skulle pakke ut speilrefleksen, innså jeg at kameraet var delt i to i kofferten. Jeg kunne dermed ikke bruke dagen til fotografering, og fikk i stedet en påspandert kampbillett av mine flotte turvenner. Så sammen tok vi toget til Blackburn, og så laget deres vinne 1-0 over Leeds. Dette stadionet var jeg også på under klasseturen i 10’ende, men det var likevel gøy å være der igjen.

Det mest interessante var vel kanskje da jeg etter kampen fikk en svær mannerygg mot meg, ble tatt i armen av Ingfrid og dradd ut på veien gjennom et hav av folkemengder – før jeg kastet et blikk tilbake og observerte denne mannen hoppe på mennesket foran seg. Litt lengre borti gata stod det en hær av politifolk som fortalte oss at de hadde hørt om disse mennene, og derfor stod og “ventet”. Politifolk som venter, faktisk. Latskapen lenge leve. Bortsett fra det, finner dere et småinteressant bilde av ei grønnhåret jente med noe spesiell bekledning litt lengre ned her. Var endel slike mennesker å finne i denne byen – og gøy er jo dèt når man har lange togturer hvor man står oppreist som sild i tønne og ikke vet hvor man skal kikke. Hehe.

 

Dag 3. Plutselig var det tid for hjemreise igjen. På vei til flyplassen tok vi taxi innom Old Trafford, så tante kunne kjenne på lykken over å besøke favorittlagets stadion. Deretter vandret vi rundt på flyplassen, før det var duket for ny flytur – denne gangen på seterad 7, for de som skulle mene at denslags er interessant å lese om. Vanligvis sover jeg under alle flyreiser, og har ikke benyttet flydoen på mange år – men denne gangen holdt jeg meg våken under hele turen, i midten med Ingfrid og tante på hver side, og satte raua mi ned på den delikate flydassen. Syyykt gøy, hæ? Kjempe.

I Oslo hadde vi nesten fire timer å slå ihjel, og benyttet derfor muligheten til enda mer kortspill og enda mer kaffe (evt godteri, som Ingfrid mener at iskaffen min er). Og videre på flyet til Kristiansand, fikk vi gleden av å vite at vi befant oss i en Boeing 737-800, som visstnok skal være en gigantisk maskin med gigantiske greier. Som om dere bryr dere. Her er mer bilder.

Utrolig hvor fort tiden går når man er på reising. Likevel følte vi at vi hadde vært borte i en uke, siden dagene ble fylt opp så godt at vi ikke var i leiligheten annet enn om morgenen og rett før leggetid – så det var godt å komme hjem igjen òg 🙂 Når det gjelder shopping har jeg kjøpt meg nøyaktig like mye som jeg gjorde da jeg var en uke i Dublin – en sjokoladeekse til reservefamilien… Så vi kan vel konkludere med at shopping ikke er helt min greie. Gøyere å se på at andre sliter med å bestemme seg, og presser seg inn i de trange prøverommene – mens jeg kan sitte i en krok og glo på alle mulige slags rare vesener som passerer meg. En av gangene var jeg til og med “barnevakt” for ei dame som ikke fulgte med på sønnen sin, og som etterhvert kom stormende ut av butikken og så seg rundt med et fortvilet fjes. Var ganske kjekt å kunne fortelle henne at sønnen befant seg til høyre ved siden av Starbucks.

Jauda. Jeg har reist med en utrolig herlig liten gjeng, og er veldig fornøyd 🙂 Nå ser jeg frem til kommende helg, hvor jeg forhåpentligvis skal reise til Aalborg i Danmark sammen med en haug av fine kolleger. “Forhåpentligvis” blir brukt fordi en sterk storm er på vei, så det er visst bare å krysse fingrene… Men jaja, 23 år blir jeg uansett på lørdag, og gøy er jo det – et heeelt år eldre 😉

God helg, skapninger.

– V.

“November har vært her og lagt igjen sludd, så solen går ned i svarthvitt”, sang de i kyrkja i dag. Vel, november er her, og vi kan snart si at måneden har vært – men hvor i pokkerens huleboer er snøen? Jeg har drømt om den, snøen. Men etter hva jeg kan huske har jeg ikke observert et eneste snøfnugg. Ikke det at det er så himla kult med snøfall for oss som lever i en temperatur med kraftig PMS, som går fra -4 til 10+, som hadde gjort snøen om til en overmelket smørgrøt på kort tid. Men likevel. Det er under en måned til jul. Snø er obligatorisk på denne tiden. Men vi kan vel ikke annet enn å ta oss til takke med uendelige mengder løv, og noen solstråler her og der. Det er jo fint da. Det skakke stå på det.

Ellers har jeg ikke så altfor mye klageri å komme med. Kan sikkert komme på en hel haug, men jeg har ikke tid til å tenke, for jeg må snart vugge hjernen min i søvn. Så, la oss heller snakke om alt det sykt viktige jeg har drevet med siden sist, hva. Søndag inntok jeg for eksempel årets første (og beste) julemåltid, som tante Kaisa var så kjekk og serverte. Det var forresten pinnekjøtt, om noen måtte lure på det. Mandag hadde jeg jentekveld med fine Marte og Christine, hvor vi så en film som holdt på å TA LIVET AV MEG. Kun meg. De andre syntes visst “The side effects” var bra, men den skapte lus over hele kroppen min og holdt på å sende meg inn i koma trettiåtte ganger. Ikke se den, ok. Og ja, vi må alltid huske på å trekke frem det negative. Bildepause:

Tirsdag så jeg “Jul i Flåklypa” på kino med mamma og tante Jorunn, og den kan dere få lov til å se. Muligens en smule kjedelig på slutten, men generelt morsom og koselig. True story. Onsdag var jeg utrolig nok ute av døra så tidlig som 10:00 for å lufte meg selv, før jeg senere på kvelden eide mams og Margrethe så syyykt i kortspill. Løp nettopp ut på kjøkkenet for å skaffe et bildebevis av det fra notatblokka, men noen ville visst slette dette beviset så fort som mulig, så det befinner seg antakeligvis på søppeldynga. Søpla ble tømt i dag altså, bare så dere vet dèt også. Åh, jeg har så utrolig mye interessant å komme med. Så ble det torsdag da, og i dag har jeg som sagt vært i kirka, hvor jeg lot ørene mine få gleden av vakker julemusikk.

De var sabla flinke. Jeg blir like misunnelig hver gang, men det går bra. Det som ikke gikk bra var at det var en uforglemmelig lang kø!

Men det gikk bra det også… I morgen er det fredag, og før jesus og julenissen og værguden våkner, blir jeg hentet for å reise til Manchester. 05:15 skal jeg være klar. Det er jo en viss sannsynlighet for at trøttheten sender meg inn i en midlertidig død, men la oss ikke ta sorgene på forskudd (…). Skal ikke reise alene denne gangen altså, men med tre voksne som passer på – så dere småbekymra mennesker der ute kan senke skuldrene typ… Nå. ‘Tante’ Kaisa, ‘onkel’ P-G, og ‘min elskede fjerne nabo’ Ingfrid. Åhåj. Lenge leve sykehusfamilien.

God helg, apekatter!

– V.

Underjordiske bakfulle snørrvalp, så siiihiiinnsykt kaldt det er her!! Telefonens temperaturmåler påstod at det ikke var kaldere enn 0 grader da denne tanken dukket opp i skallen min rundt halv fire i dag, men alle vet jo at temperaturmålere lyver. …Nå gikk det opp for meg at temperaturmåler er hva vi kaller det vi fikk stukket opp i raua som barn. Eller er det faktisk dèt vi kaller det som henger utenfor vinduet også? Nå ble jeg jaggu usikker på min egen uttalelse, men det er for langt på natt til at hjernen min har kapasitet til å drive med googling, så samme kan det være. Hva jeg gjorde ute på dette tidspunktet har forresten ikke noe mer spennende forklaring enn at jeg passet på å få sugd til meg de siste minuttene med solskinn, før mørket la seg over himmelen.

Ellers denne uken har jeg…
– Tatt buss seks ganger! (Noen må tvinge meg til å hoppe inn i mine gamle gå-rutiner før jeg varmkveler meg selv med en vannkoker).

– Gitt fra meg årets første “god jul og godt nyttår”-hilsen. (Til en kollega, da vi grunnet ferier omhverandre faktisk ikke sees før til neste år).

– Sjekket jobbmailen min, hvor jeg leste jeg teksten “Jippi for gladjenta! Bestefar”, og fant et bilde som min “bestefar” på jobb var så grei og tok da jeg for en tre ukers tid siden satte meg ned hos han og inspirerte med min motivasjon og energi.

– Fått kommentaren “er du en drittunge?” fra sjefen min. (Dog i en morsom sammenheng – ikke fordi jeg oppførte meg som en).

– Blitt tipset om at det er mulig å skifte program på vaskemaskinen min, og har nå gleden av å se maskinen vise tiden “1:09”, etter et år med frustrasjoner om at det tar TRE timer å vaske tøy.

– Vært på bowling, hvor jeg sammen med tolv av mine halvsprøe kolleger konkurrerte om “operasjon 2013 vandrepokal”.

– Ledd ekstra mye. (Nå er jeg kanskje unormalt postitiv på dette punktet, men jeg har hatt latterkrampe hver eneste dag denne uken, og dere fortjener jo litt positivitet også).

– Vært takknemlig for at jeg ble lært opp i bowling før jeg fylte 10. (Det at de andre på laget lå farlig nær min poengsum må vi for all del ikke henge oss opp i – de jukset garantert).

– Pådratt meg gnagsår inni et nesten-ok gnagsår. Skakke værra mulig, men det er det, og slike ting må selvfølgelig klages over.

– Fått med meg g… Vent litt. Dette punktet kan jeg jo egentlig ikke dele med tanke på mamma og mannen, og et par kolleger. Jeg har nemlig uttalt meg til disse folka om hvor gamlorama det er å se på Nrk. At man ved å se på denne kanalen glir rett inn i kategorien “gammel”. Men etter en kveldsvandring var ikke å logge inn på Tv2 Sumo det første jeg gjorde da jeg kom inn døra. Jeg klikket meg derimot inn på Nrk.no, fant frem Beat for Beat, etterfulgt av Nytt på Nytt, og deretter Skavland. Det er ikke sykt kult å innrømme, men jeg liker Nrk’s fredagskveld bedre enn Tv2’s. Det har jeg gjort lenge. For tre år siden kjøpte jeg for eksempel en egen “Beat for Beat”-dvd, men det må dere aldri finne på å si til noen.

Jajaja. Sånn kan det gå. Nå har vi bikket over til 23. november, og allerede om en måned er vi klare til å pynte juletreet. Hadde det vært opp til meg, hadde vi stoppet tiden for å unngå at julen spoler for raskt forbi. For fra nå av vet jeg at tiden raser avgårde – den gjør alltid det på denne tiden av året. Om noen dager skal jeg på julekonsert. Om en uke er jeg i Manchester, som jeg returnerer fra 1. søndag i advent. Om to uker er jeg på juletur i Danmark, hvor jeg forsåvidt også fyller 23. Om tre uker er det lucia, etterfulgt av julebord. Om fire uker er jeg på juleferie i Båtsfjord, og om fem uker er jula mer eller mindre over.

Kongen og regjeringen og alt må stoppe tiden. Jeg er livredd for å ikke rekke en tidlig julestemning, eller en julestemning i det hele tatt. Redd for å ikke få hørt nok julemusikk, sett nok julepynt og julelys, kjøpt nok julegaver og sett nok julefilmer. Dette til tross for at jeg hater at butikkene selger julebrus og kakemenn i september, og at hus og gater starter med julelys i begynnelsen av november. Kommer nok aldri til å bli fornøyd, men det er vel bare sånn det er for drittunger som meg.

Æ bryr mæ ikke. (Eventuelt altfor mye).

– V.

“Æ tykke du må fortelle på bloggen din at du jobbe me ei klog ei”. Javel. Jeg jobber med ei klok ei. Hun er fra Vennesla, og viser meg fingeren omtrent én gang om dagen. Jeg viser den riktignok tilbake, eller eventuelt først, men det trenger vi ikke snakke om. Dere må jo for all del ikke begynne å tvile på at jeg er en uskyldig skapning omringet av englefjær og glade melodier. Men nå er jo forresten dette vår selvlagde wannabe-trendy måte å si hei til hverandre på, så samme kan det være.

Var på jobb i dag ja, og er med andre ord tilbake fra Oslooo – hvilket betyr at jeg ikke lengre kan sitte på badegulvet med en kaffe i hånda og observere Belinda bade.

Jauda. Fikk hun og Kjetil til å følge meg helt ned til toget som skulle ta meg til flyplassen, sånn med tanke på at det visstnok alltid må skje noe når jeg reiser på egenhånd. Vel. Toget kom, og jeg spaserte etterhvert inn på Gardermoen med en nesten-positiv innstilling om at det denne gangen kom til å gå helt fint. Og det gjorde det – helt til jeg så opp på skjermen for flyoversikter, rett før jeg mottok en sms med spørsmål om jeg ville sitte på til jobb morgenen etter.

“Ja hvis jeg kommer meg fra denne j#%$£ flyplassen!! Djevelen fra Lucifers Evangelium-boka har flyttet inn i sjela mi og bestemt seg for å hjemsøke alle mine reiser. Det er jeg sikker på, for flyet mitt er selvfølgelig utsatt til 22:10. Måtte jesus kristus lide i sin grav for å ha glemt å beskytte meg mot denne onde djevelskapningen.”, hadde jeg visst svart. Men dette kan jeg naturlig nok ikke stå inne for, da hodet mitt svartnet igjen og slettet hele korttidshukommelsen. Alt jeg husker er at jeg plutselig befant meg foran en vegg, hvor underbevisstheten min antakeligvis hadde plassert meg for å furte, ene og alene.

Så jeg satt her da, og furtet og ventet. Ventet og furtet. Til slutt hadde jeg ventet så lenge at jeg ikke bare rakk å bli gammel, men hadde tid nok til å bli gammel først, og deretter spole meg selv tilbake til barndommen. Se som jeg kjedet meg da.

Kunne selvfølgelig bestilt meg en kaffe i all denne hersens ventetiden, men hver gang jeg bestiller kaffe og glemmer å si ifra at jeg for guds skyld ikke skal ha krem – så får jeg krem!!

Fader heller. Skakke værra mulig. Og når hodet allerede furter pga forsinkelser, kan man jo ikke forvente av seg selv at man skal huske å be om å få en krem-fri kaffe. Da må man bare ta all den overflødige tiden til hjelp og planlegge fremtiden i stedet, slik jeg gjorde her en dag. Prøvde å forhåndsavtale et par småting med min potensielle ektemann, nemlig – men han tenker visst bare på penger. (…).

Jaja, hva kan man gjøre. I dag la jeg fra meg telefonen i et par tre minutter for å få litt variasjon i hverdagen, ikke sant – og nå er jeg plutselig ekspert på avis/magasin-huskerikkehvadethet.

Alternativet var å følge med på Broen på Nrk – men denne type program på denne kanalen består jo ikke av annet enn ronkorama-drama, og det gulper jeg tre ganger på rad av. Ja, for Hotel Cæsar er jo ikke sånn (…). Jeg må kanskje skaffe meg en hobby igjen snart, men det er jo ikke som om jeg orker å finne en som krever noe som helst fysisk av meg. Har jo mer enn nok med å gå mellom meg selv og naboene (hvor ronkorama-programmene serveres). For selv om jeg kaller oss naboer, så er vi ikke det. Jeg lyver hver eneste gang. Det er faktisk to hus mellom oss. Og jeg lyver forresten også når jeg sier at jeg kjeder meg, for det gjør jeg egentlig veldig sjeldent. Det finnes alltid noe å gjøre, eller noe å tenke på. Eksemel? Bake brød til utefuglene.

Åhåj. Flyforsinkelsen varte forresten bare i 25 minutter, men hvem bryr seg.

– V.

Dere vet de menneskene som svarer “DU er…” til alt du sier? Slike mennesker er jo latterlig irriterende. Man blir så sykt lei av det, sant. Men det er UMULIG å stoppe med det når jeg er rundt Belinda. Jeg er av den grunn sinnsykt lei av meg selv i dette øyeblikk, og kan ikke akkurat si at det hjelper når vi begge skriker “Oro jaska (noe)” til enhver tid, etter å ha fått den latterlige “Oro jaska beana” på hjernen. Jesus kristus himmelske far, jeg må vekk herfra.

Neida. Jeg skal være her frem til jul og for evig og alltid og sånn – det sier i alle fall B. Og Lui. Spesielt Lui.

Fikk møtt KJETIL også i dag, og det tidligere bofelleskapet var dermed komplett ❤ Julestemning er det også her, og alle vet jo at julen er det beste som finnes i denne verden. Men nå må jeg visst legge ned skjermen. Helgas tredje skrekkfilm står for tur (jeg er i ferd med å bli enda sjukere i hodet, om mulig), og det er bare to timer til toget mitt går til Gardermoen. Tjohei.

– V.

13:42 var jeg fremme ved togstasjonen. 13:44 gikk toget. Alt er med andre ord som normalt når det kommer til min fortreffelige tidsberegning. (…). Jeg skulle til Oslo, og hadde på forhånd bestilt plass i komfortvognen, med sete “riktig” vei ved vinduet. Vogn 1, plass 8. Så jeg gikk til denne plassen da, og hva fant jeg? En bruning med caps som hadde lagt setet bak, satt seg godt til rette, og gjort ytterjakka si om til en midlertidig hodepute. “E.. Jeg tror du sitter på plassen min”, sa jeg høflig. “Ja, du kan sitte der borte med hun dama – det er min plass”, svarte han, før han snudde seg vekk fra meg igjen. I en aldri så liten sjokktilstand satte jeg meg i setet bak han, mens jeg funderte over hvordan jeg skulle løse dette. Sendte selvfølgelig klagemelding til mamma i mellomtiden. Jeg visste at hun ville be meg om å si ifra til enten han eller de som jobbet der, og det hadde jeg jo overhode ingen planer om – men så visste jeg også at jeg likevel kom til å gjøre det om hun ba meg om det. Og det gjorde hun. Så jeg sladret, og fikk til slutt plassen min ved vinduet.

Fire-fem timer senere takket personalet for følge, og fortalte oss at vi nå var fremme ved endestasjonen Oslo S. Dette fikk hjernen min til å svartne totalt, da planen min egentlig var å gå av ved Nationaltheateret, som dette toget åpenbart ikke skulle til. Hadde det ikke vært for at jeg ikke var bevæpnet, hadde jeg antakeligvis nå sittet og spilt Ludo med Anders Behring Breivik. Men men. Får nøye meg med Lui istedet.

Når sant skal sies, hoppet dyrehjertet mitt av glede da det innså at Lui kjente meg igjen etter all denne tiden som har gått siden sist. Vi har riktignok bodd sammen og sett hverandre mye, men det er jo førtiseks år siden, så det var veldig gøy. …Selv om hun til tider stirrer på meg som om jeg skulle vært en meget attraktiv hund av motsatt kjønn. Og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal hoppe naturlig over til et blomsterbilde, så… Her er en blomst.

Som om dere bryr dere. Jeg er forresten hos Belinda (evt hjertet mitt) og hennes roomie Julia. Bildebevis ja.

Vi har gjort superinterresante ting, som feks å følge B til en brillebutikk.

Kjørt trikk (Julia og meg, der altså).

Kjørt mer trikk. (B i midten, for de som måtte lure sykt mye på det).

Drukket kaffe.

Ventet på trikken.

Og… Ventet på trikken.

Guuud så kjedelig, tenker dere sikkert. Men det er det så absolutt ikke – for guuud så fantastisk det er å få vært med dette mennesket igjen! Det fine med Belinda er at hun er en av de venninnene som ikke trenger å gjøre noe til enhver tid – som synes det er helt ok å sove lenge, sløve på sofaen og bare valse rundt uten mål eller mening. Og som har like teit humor som meg, og som derfor kan gi meg latterkrampe etter latterkrampe. Da jeg i natt gjorde et forsøk på å vandre inn i drømmeverden, måtte jeg flere ganger sette meg opp i sengen, tørke tårer og riste min egen kropp for å slutte å le. Jeg elsker det. 🙂

God helg!

– V.

 

Jeg vandrer gatelangs i et raskt tempo, litt småstresset, men likevel veldig sikker på at jeg kommer til å rekke bussen. Foran meg går ei utenlandsk dame, tydelig mer stresset enn meg. Til tross for gatelys går hun bærende på en lommelykt, hvor hun antakeligvis har skjønt at hun ikke trenger den, ettersom lyset peker i alle slags retninger ved hvert skritt hun tar. Men samme det. Tempoet mitt er jevnere og raskere enn hennes, og jeg passerer henne derfor etter kort tid. Noen sekunder senere hører jeg en løpelyd bak meg, og ser denne kvinnen passere meg – før hun fortsetter å gå, når hun befinner seg et par meter foran meg. Jeg passerer henne igjen, og kan nok engang høre løpelyden komme. “Do ær så flink å gå, jæi må løpe”, slenger hun pesende fra seg, før hun stopper opp igjen og fortsetter med å gå. Jeg passerer enda en gang, og synes i grunn denne situasjonen er ganske pinlig. “Skal du rekke bussen?”, spør jeg. “Ja, jæi jobbe på skolen og må rekke denne buss alltid”. Hun løper videre, og så møtes vi på busstoppet hvor vi begge blir stående i to minutter for å vente på samme buss, mens hun forteller meg at denne strekningen er hennes daglige trimtur som er bra for kroppen.

Dette er liksom den mest interessante opplevelsen jeg har hatt på evig tid, så da er det naturlig nok den opplevelsen dere får servert da. Ellers har jeg brukt tiden til å… Tja… Se på stearinlys.

Spille mer kort. (Her var vi på runden som gikk ut på å få 3×3 like – fortreffelig start, med andre ord).

Opplevd søvnproblemer for første gang i mitt liv (etter hva jeg kan huske), latt øynene starte dagen 04:00, og dermed vært ekstra takknemlig over selskapet i katten.

Fått ut litt småfrustrerende tanker, og fått god tilbakemelding på det. (…)

Sett på mer stearinlys. (Om det skulle være interessant er dette tatt rett før finalesendinga til Stjernekamp på NRK, og jeg har altså sett på TV også da).

Tatt med meg ku-nattkjolen min (som har gått i arv i tre generasjoner) på slumberparty, hvor jeg konkluderte med at filmen Pornopung kun er beregnet for spesielt interesserte.

Og så… Ja. Det var vel stort sett det. Eller jeg har jo forsåvidt vært på kino også når jeg tenker meg om. Så “1000 ganger god natt”, men da jeg visstnok var det eneste mennesket i salen som ikke snufset og tørket tårer, antar jeg at jeg ikke er kvalifisert til å komme med en form for anmeldelse.

Adjø.

– V.

Det er ikke enkelt å liste seg gjennom livet, når man har bein som lager lyd. …Noe i den duren, fikk jeg forslag om å fortelle dere. Ja – dere skjønner kanskje at jeg har minimalt å komme med, når jeg må be om tips til hva jeg kan fortelle dere. Men om det skulle være interessant, så lager riktignok beina mine lyd. Jeg hadde egentlig glemt det, og tenker i grunn ikke over det før det blir kommentert. En slags klikkelyd som venstre fot gir fra seg ved hvert skritt det tar – når jeg ikke har på meg sko, vel og merke. Så nå, på grunn av dette, har mamma valgt å utdele meg kallenavnet “knekka” – ettersom denne knekkelyden er det eneste hun hører fra meg når jeg valser rundt i huset. Jada, kjempeinteressant. Her er en interessant kake også:

Den slukte vi i oss på Naboen, på sjølvaste OD-dagen – mens vi observerte flinke ungdommer som sang og spilte for å tjene inn noen slanter til denne dagen.

Senere utpå ettermiddagen fløy jeg nordover til Tromsø, hvor jeg dagen etter var i en fin begravelse for min bestefar.

Samme dag ble det gjort et par tre åtti forsøk på søsterbilde – men da denne siden av familien (inkludert meg selv) lider av noe rart, er det ikke alltid like enkelt…

Joda. (Neida). Men de er jammen fine, disse søstrene mine. En av de har til og med produsert noe enda finere – en liten kropp som smelter mitt hjerte når ordene “tante Ronika” kommer ut av hennes munn 🙂

Sååå har jeg endelig fått datet denne krabaten igjen. Han heter Putte og hyler og flyr etter meg når jeg går på do – hvilket er mer enn nok til å smelte mitt dyrehjerte.

Å sånn går nu dagan. Det var i alle fall sånn de gikk – før jeg suste sørover igjen og skrellet epler fra hagen så mamma kunne lage eplekake.

Fint vær her nede forresten. Og masse kjærlighet mellom de gamle, ser dere. Vel altså… Vi vet jo ikke om damen er kidnappet og lenket fast i benken der nede ved vannet – men jeg velger å tro at det ikke er annet enn et romantisk gammelt ektepar.

Det var forresten så mange epler at mamma måtte lage to eplekaker. Faktisk tre, når jeg tenker meg om. Bare sånn for å skryte av husmorsferdene hennes mens jeg kan.

Neida… Hun er god på kjøkkenet. Noe hun derimot ikke er god på, er kortspill. Slo henne LETT ned i støvlene i går!

Jeg kunne i alle fall gjort det, om det hadde vært om å gjøre å få mest mulig poeng. Her var det visst motsatt, og det skjønner jeg ærlig talt ikke vitsen med. “Hei la oss spille kort og se hvem som får minst poeng”, liksom. Meningsløst. Like meningsløst som å måtte lese denne setningen i november.

Men nå synes jeg jo forsåvidt det er ganske meningsløst å kunne se solskinn og høstblader i denne måneden også da.

Jaja. Fiskesesongen er i det minste ferdig overalt – så da er det iallfall noe som henger på greip i denne verden.

– Knekka / V.

Det er jo helt vilt, som min kollega så fint pleier å si. Dette med kaoset mennesker danner på flyplasser. Stresset, ville i blikket og desperate etter å komme frem. Ja, jeg vet jeg har sagt det før – det er bare det at… Denne gangen var det meg.

Pappa har lenge hatt kallenavn som “flash”, “lynet” og “dagdrømmeren” på meg – hvilket jeg forstår utmerket godt, da jeg ofte har et litt for avslappende forhold til enkelte ting. Flyreising er en av de. Jeg har jo strengt tatt ikke telling på hvor mange ganger jeg har stilt meg bakerst i innsjekkingskøen, kommet tassende i siste liten, eller hørt mitt eget navn i de hylende høytalerne på flyplassene rundt forbi.

Som regel handler det om at jeg tar livet med ro på en eller annen kafé etter gjennomført sikkerhetskontroll – men denne gangen var jeg sent ute i det jeg kom inn på flyplassen. For i det jeg stilte meg i køen for å få kontrollert at jeg ikke var bærer av flytende nitrogen, med planer om å sprenge flere titalls mennesker ihjel, kom ordene “go to gate” opp på skjermen. Dette betyr jo ikke annet enn at man skal gå mot utgangen og gjøre seg klar – men etter to langsomme steg frem i køen, ble ordene forvandlet til “boarding”.

Foran meg bafant det seg en 20-30 menneskers lang slangekø, og jeg kunne kjenne at de rundt meg luktet desperasjonen min. To nye skritt, og “gate closing” kom fram. “Oi”, utbrøyt jeg høyt, og ble ufrivillig fisket ut av min egen komfortsone ved å måtte bryte meg forbi alle disse menneskene, samtidig som jeg spyttet ut uttallige mange “unnskyld”.

“Da kjører vi om en time da?”, spurte mamma meg tidligere på dagen. Jeg skjønte nå at jeg burde sagt ja, og angret bittert på svaret jeg hadde gitt henne. “Nei, en og en halv – jeg har jo sjekket inn, så jeg skal jo bare gjennom sikkerhetskontrollen”. Så irriterende at hun alltid har rett.

Flyet var stappfullt. Som sistemann hadde jeg fri bane frem til seterad 19, hvor to jenter reiste seg, før jeg presset meg inn til vindusplassen – med reisekofferten min som åpenbart ikke hadde planer om å legge seg under setet foran. “Eeh, kofferten hennes…”. En av jentene hadde observert det hele, fått tak i ei flyvertinne og strakte ut armen for å ta den i mot for meg. “Tuusen takk”, kom det ut av munnen min, før kroppen sank sammen i en stor flausefest.

I et par sekunder var jeg usikker på om halloween var et annet ord for “den store reisedagen”. Plutselig befant jeg meg midt i et hav av mennesker som snertet borti meg i det de passerte fra alle mulige retninger inne på Gardermoen. Min faste plass ved Christiania Bar var opptatt, og jeg valset frem og tilbake som en hodeløs høne, på jakt etter en litt bortgjemt sitteplass. Og der, innerst i kroken bak Frank’s stod et fint lite bord med to stoler og ventet på meg. “Puh”.

For å slå ihjel de to ventetimene, startet jeg umiddelbart på dette blogginnlegget. Og så skjedde det… Min fredfulle lille boble ble sprengt i biter av et utenlandsk menneske som trodde jeg var så hyggelig at jeg ville DELE dette bordet jeg hadde jaktet intenst på. “Ærr det leddi hær?”. I ettertid har jeg beregnet meg frem til at jeg brukte fire sekunder på å svare. Disse fire sekundene brukte jeg selvfølgelig til å tenke “SER JEG UT SOM EN SOM VIL DELE BORDET MITT?!”, før jeg smilte pent og responderte med et høflig “ja, værsågod”. Fire sekunder etter hadde jeg allerede bombandert venninna mi med irritasjonsmeldinger om mitt eget menneskehat.

Pølse. Det luktet pølse. Jeg kastet et blikk opp, og fikk øye på ikke bare én, men en hel armé av mennesker som spiste pølse. Pølse i brød, pølse i lompe, pølse med potetmos, pølse på fat. Og ketshup. Jeg hadde tydelig havnet i et pølsehål, og det tok ikke mer enn fire nye sekunder før jeg sende klage-sms om dette til både venninnen min og mamma. Jeg reiste meg i protest. Pølseprotest og borddelingsprotest. Dette var det selvfølgelig ingen andre enn meg selv som visste, men det føltes bra likevel.

Det ble omsider klart for å gå til utgangen, og i det jeg var innenfor dørene som førte til slusen med alle 19-utgangene, bestemte folkemengden langs A og B seg for en umiddelbar stillelek. “Jeg synes det er flaut når skoene mine lager lyd, jeg”, hadde jeg tidligere denne dagen fortalt mamma – og dette fikk jeg i alle fall føle på nå. De høye hælene mine var den eneste lyden som kunne høres i det store rommet, og mens alle satt klistret inntil veggen, var jeg den eneste (og da mener jeg eneste) som både var oppreist og som beveget på beina. Hadde jeg likt denne type oppmerksomhet hadde jeg antakeligvis følt meg som en ihjelglodd kjendis på rød løper.

19 C var min utgang. Jeg viste screenshoten av billetten min, og som takk ble jeg plassert i et 30kvm lite venterom som ga meg følelsen av å stå inneklemt i en grisebinge for å vente på å endelig få komme til slakteren. Veien derfra, bortover en ny gang og ned noen merkelige trapper, hørte jeg tydelig klaging fra de rundt meg. “Det er jo en hel jobb å komme seg ombord i flyet!” var en av kommentarene. “Det hjelper ikke at dere klager – det fører bare til at de ikke-klagende skjønner at de egentlig har rett til å klage, og det orker jeg ikke – hold kjeft”. Dette var bare noe jeg tenkte. At jeg helt fra begynnelsen av min egen reise hadde klaget over de minste ting for meg selv inni hodet mitt, hadde jeg glemt. Men jeg holdt det i det minste for meg selv.

I sete 19A falt øynene igjen, og etter en oppvåkning i Tromsø var det påann igjen. Jeg gikk direkte til flybussen, leverte kortet fra meg, og fikk beskjed om at betalingen ikke kunne gjennomføres. Ikke fordi jeg ikke hadde penger, men fordi bussgjøken var fra 1560-tallet og med andre ord ikke hadde knødd seg til å anskaffe en kortterminal med chip-leser. “Du kan ta ut i kiosken rett der inne, hvis ikke må du gå helt over til andre siden for å ta ut i minibanken”, sa 1560-sjåføren. Så jeg stilte meg i køen i kiosken da. Selvfølgelig var det ei kjerring med kids på slep som måtte tulle og tøyse slik at betalingen tok femtiåtte år – og da hun endelig skulle til å gå, kom hun på at “oida, æ glemte visst å kjøpe ei pølsa i brød, hehe”. Så da tok hun hele handlerunden sin en gang til da – før det endelig ble min tur, og jeg fikk spurt om å ta ut en ussel hundrelapp. “Æ har ikkje så mykje vekslepænga, men det e en minibank der borte”. Jeg smilte. “Åja, er det det ja – takk”, sa jeg, og tenkte at jeg en dag skulle komme tilbake og stikke ut øynene hennes med et glødende ukvasset grillspyd.

Minibanken spyttet ut penger, jeg gikk tilbake til bussen, og… Oppdaget at bussen jeg først var på, var kjørt avgårde. Det var en ny buss der, med ny avgangstid. “Bare gå inn og sætt dæ, æ vente på at flye ska lande”. Så jeg satte meg på denne hersens bussen, ene og alene, og først DA fikk jeg en telefon om at jeg kunne bli hentet.

Nå som jeg skal krype opp i hotellsenga ved siden av mine to storesøstre og mitt deilige lille tantebarn, bryr jeg meg naturlig nok ikke om denne irriterende reisen lengre. Så jeg aner ikke hvorfor jeg i det hele tatt gidder å fortelle om det – men så har jeg ikke så mye annet å fortelle heller. Det er sent. Midnatt. Og jeg må lade opp til begravelse.

Over & ut.

– V.