Stakkars lille Samson

Så… Påska’s siste dag. Da jeg utpå ettermiddagen stod opp fra de døde etter tidenes nattevakt, satt det to småtrøtte studenter i sofaen som så gjerne ville leke skoleflinke. Disse studentene har visst planer om å bli førskolelærere, og skulle derfor gå gjennom et par barnebøker de hadde funnet frem. Lite entusiastiske startet de så smått på en av de, og dum som jeg er klarte jeg spøkefullt å spørre; “skal jeg lese for dere eller?”. Da de overraskende utbrøt “ja!” begge to, tenkte jeg at jeg i det minste kunne se på denne stakkars barneboka. Den viste seg å være hetende “Samson og Roberto”, og hadde et halvtegnet bilde av en katt og en hund under overskriften. “Å, Samson – det er jo det katten til mamma heter” utbrøt jeg, og åpnet boka for å lese noen sider til de slappe dovendyrene.

Men så, til min store forskrekkelse oppdager jeg det grusomme – de har latt Samson være en HUND! Stakkars lille katten har ufrivillig blitt satt inn i en hundekropp, og måtte jaggu se ut som en hund gjennom heeele boka! Noe så forferdelig. Faktisk så forferdelig at jeg nesten glemte å stoppe å lese, og til og med måtte bryte ut i latter.

Og plutselig var det over. Fortvilet hadde jeg lest meg gjennom 150 sider, og pådratt meg sår hals grunnet mangel på drikke mellom kapitlene. Så… Kjære Cappelen Damm; ikke la barn tro noe annet enn at Samson er en katt – det fører bare til forvirring og sår hals. Samson er dessuten sort. Helt sort – ikke bare sorte streker som ser mer eller mindre tegnet ut. Cirka sånn her, da:

(Lenge leve seriøsiteten).

– V.

Det spennende tenåringslivet, ja

Den nest yngste av mine seks søsken trer visst inn i det spennende tenåringslivet i dag. Lille gutten. Skulle tro det var i går han som åtte måneder gammel løp rundt bordene og siklet slik mange barn gjør, mens han skallet hodet sitt i ny og ne og lo fordi vitnene utbrøyt et stort “oi!”. Eller da jeg tvang han nedi barnevogna og ba han sove på vei til kiosken, til tross for at han levde sitt femte år, og egentlig skulle lært å sykle uten støttehjul slik jeg (nesten) gjorde i den alderen. Så har vi de gangene han måtte til legen etter å ha stappet småstein i nesa og øret, eller da han gledet pappa ved å la en litt større stein gli fint og jevnt gjennom lakken på bilen. Og mens vi først er inne på det å glede, kan jeg jo nevne den gangen jeg midt på natta våknet opp til hylende brannalarm og sort røyk, fordi han skulle være snill og tenne sterarinlys og fyre i peisen til vi stod opp. Rampungen. Og nå er han liksom plutselig tretten år, klar til å begynne på ungdomsskolen? Når skjedde det? Har hørt at tiden flyr, og det gjør den visst jaggu meg også. Nå er det vel passende med et bilde av oss, og la oss for all del bruke droppe å bruke et nytt og bra bilde. Gammelt og tåkete er mye kulere…

Gratulerer med dagen, lillebror! Jeg er en stooor dose glad i deg 🙂

– Dadda.

Tre, fire, fem

Må nesten følge opp gårsdagens blogginnlegg med å fortelle at jeg i dag fikk enda et påskeegg, og at antallet derfor har økt (noe som forsåvidt gjør meg til enda mer bortskjemt). Etter å ha spist frokost i min grønne uniform i dag tidlig, klar til å jobbe meg gjennom den lange fredagen (ååå så morsomt), kom nok en kollega bort til meg med et egg og ønsket meg god påske, etterfulgt av setningen “siden du ikke vant noe i påskelotteriet, og siden jeg ikke har egne barn hjemme”. Ble sååå glad (både for egget, det at noen ville trøste “stakkars meg”, og at jeg indirekte ble kalt for barn) 😉 Og ikke bare er egget gult og fint, men det er faktisk i porselen i stedet for de vanlige papp-eggene!

Nå tenkte jeg jo at “oi, jeg har faktisk fått fire påskeegg i år”, men så kom denne meldingen, da:

Og jeg tenkte “greit, jeg har jo faktisk fått fem”. Siden…

= 5.

Snille mennesker jeg har rundt meg, altså. Hadde i alle fall. De eneste jeg har rundt meg nå er en superintens katt som går fra meg etter tre sekunders kosestopp, og en trøtt samboer som ler av meg fordi jeg glemmer at vi har besøk av hennes venninne, og derfor synger litt her og der. B og hele familien Jakobsen er i ødemarka Lyngdal, M har reist til andre siden av jorda, familien er som vanlig på andre siden av landet, og jeg er snart fri for melk. Sistnevnte er krise – takler fryktelig dårlig å være uten melk. Dessuten savner jeg Lui.

Men sånn ellers er jo livet fylt med sukker, honning, glede, soltstråler og alt det der (…).

God laaangfredagskveld.

– V.

Bortskjemt drittunge

Okei, så skrev jeg kanskje “mangler bare et påskeegg nå, så hvis alle bare kan sende meg et, skal det nok bli en god påske…” her om dagen. Regnet jo ikke med at noen kom til å ta det bokstavelig, så de to-tre neste dagene gikk jeg rundt og beskyldte alle som hadde fått eller skulle få påseegg for å være bortskjemte drittunger, siden det er syyykt barnslig å bare få egg fylt med godteri. Vel… Noe sier meg at jeg må trekke det tilbake, for påskeeggtilstanden min ser nå cirka sånn her ut;

Ikke mindre enn tre egg. Er visst jeg som er den bortskjemte drittungen. Det rosa egget lå midt på senga mi en dag jeg kom hjem fra jobb, og er laget av verdens flotteste venninne. Se så fint det er!! Ah 🙂 Det store kinderegget fikk jeg av elsklingen min (eventuelt kollegaen min – sær jobbhumor) på jobb i går, og er faktisk kjøpt i Tyskland. Der åpner de ikke eggene sine før søndag morgen, så jeg måtte visst pent vente til da. Og det grønne prikkete egget fikk jeg av tanta mi (eventuelt kollegaen min her også) på jobb i går kveld 🙂 Utrolig koselig! Tusen hjertelig takk, herlige mennesker – dere er kjempesnille! ❤

Fortsatt god påske alle sammen! 🙂

– V.

O’hoi

Dere vet når dere fortsetter å le litt etter å ha tatt farvel og skilt vei med den du delte latteren med – for så å kjenne en smak av flause fordi du etter noen få meter møter et fremmed menneske som antakelig ikke skjønner hvordan en mørk sykkelsti kan være så ufattelig morsom, og som derfor tror du har rømt fra nærmeste psykiatriske avdeling? Vel… Cirka noe sånt skjedde i sted. Det var bare det at “å le litt” ble erstattet med en fortsettende latterkrampe blandet med heseblesende hosteanfall, og “et fremmed menneske” ble erstattet med en gjeng på seks stilpynta ungdommer på vei til festligheter nedi byen. Ai. Som om jeg ikke var rar nok fra før av.

Jaja. Skulle egentlig bare stikke innom for å ønske god påske til de som måtte prioritere fjell, ski og hytteliv fremfor blogglesing (kanke skjønne det?), og skryte av;

1. at jeg i dag har brukt forfremsa på sykkelen for første gang på sikkert 15 år.

2. at jeg fikk påskeegg på jobb i dag (som forsåvidt ikke er noe å skryte av med tanke på innholdet, men jeg tar det med likevel fordi jeg ikke har noe annet å putte under dette 2-tallet):

3. hvor fint meg og Lui har hatt det:

O’hoi. Nå piper kroppen “tom for strøm”, så jeg får kaste meg på lading før jeg blir svart (?). Det vil vi jo neppe unngå siden jeg skal være en effektiv arbeidstaker i hele fire timer i morgen. Tjohei.

God påske!

– V.

Treningstanker, homofili og frisørdrama

Så… Da jeg søndag formiddag våknet opp etter å ha latt kroppen innhente seg et par timer etter helgas tredje nattevakt, stod det plutselig en pesende Belinda på trappa mi. Pesende fordi hun hadde jogget i 5 minutter og 47 sekunder, og mente at denne søndagen var en perfekt dag for å gå oss ned mot 33 kilo. Så jeg hoppet i treningstightsen, og vi gikk og vi gikk, og vi gikk…

Vi gikk faktisk så langt at jeg ble homo.

Neida. Årets aprilsnarr på etterskudd. Når jeg tenker meg om gikk vi ikke lengre enn jeg må de gangene jeg bærer meg selv til byen, så jeg kan vel streng tatt ikke kalle det trimtur. Dessuten endte vi opp med å sitte i den solfylte parken hvor vi slukte sjokolade og slurpet i oss både kaffe og smoothie fra Deli.

Oh well. Men jeg skakke si at vi ikke fikk gjort noe fornutflig – for det fikk vi. Dro nemlig til frisøren, vi. Verdens deiligste frisør. Nå som jeg har sagt opp Elixia skal jeg begynne å trene med henne, så vi kan bli like deilige.

Eneste ulempen med å ha privat frisør, er at du plutselig blir hevet ut på gata…

Kastet i en bil…

Og plassert ved et spisebord.

Men da jeg oppdaget at skjønnhetene hadde pyntet til påske…

…ble jeg fornøyd og glemte alt sammen.

Nesten enda mer fornøyd da jeg i dag tidlig våknet opp med den gode lille koseklumpen av en hund, kastet et raskt blikk i det store speilet foran senga, og oppdaget at jeg var fri for både stygg ettervekst og slitte tupper.

Deilig. Nok en god helg for finnmarksjenta. Mangler bare et påskeegg nå, så hvis alle bare kan sende meg et, skal det nok bli en god påske… Nå må jeg forberede menneskekroppen min på en muligens aktiv ettermiddag kledd i grønn uniform.

Ha en fin dag, dere 🙂

– V.

Idyll

Fredag. Våknet opp til en vakker himmel etter en hyggelig nattevakt, spiste deretter koselig påskefrokost med mine fantastiske kolleger, før jeg fikk se Lui komme løpende mot meg og glede hjerte mitt. Ble etterhvert servert sen lunsj av min beste venninne, og får snart pizza av hennes nydelige søster, før jeg skal tilbake på nattevakt. Nesten overrasket over min egen positivitet her, men det har vært det jeg vil kalle en god dag, og det liker vi 🙂

Hva jeg har gjort?

Vel.. For eksempel så kom Belinda på sørlandsbesøk, så vi kunne mimre tilbake til fjorårets vårtid, drikke en etterlengta kaffe i sola hos Naboen, og fortelle hverandre hvor fantastiske vi er (true story).

Selvfølgelig koselig med kafè og alt det der, men jeg kom plutselig på at jeg måtte hjem for å lete etter brødformene mine i garasjen, siden jeg har funnet ut at jeg skal begynne å spise brød igjen.

Men etter evighetens tid hadde tatt meg, ga jeg opp, og nøyet meg med det jeg fant der inne.

Tenkte at siden jeg nå ikke kunne bake brød, kunne jeg i det minste kose med den dumme katten, menne…

Han er merkelig – det er ikke til å legge skjul på.

Nesten like merkelig som eieren, når jeg tenker meg om.

Så jeg fant ut at jeg heller ville sykle tur med prinsessa 🙂

Men det var så SYKT mye vind. Faktisk så mye vind at jeg ikke kunne annet enn å le, fordi hun ikke ropte annet enn “hel****, hva skjer?!”.

Jeg var i grunnen like sjokkert selv da vi kjempet oss over Lundsbroa i førstegir, men tenkte at dette var en gylden mulighet til å fly avgårde til syden! Så det gjorde jeg. Plutselig lå jeg flytende i et hav på en øde øy…

Koste meg med havutsikt, solskinn og gode temperaturer, ikke sant…

Men så tikket det inn en melding fra Belinda, med teksten “gleder meg så til å kose med deg tante!!!” og dette bildet:

Så jeg måtte reise hjem igjen. Lui skal nemlig være hos meg i helga. De har riktignok skamklipt henne igjen, men alle vet jo at det er det indre som teller, og tantes lille gull her har den skjønneste personligheten i verden. Jeg gleder meg sååå 🙂

Ser forresten at jeg suger til å oppdatere dere, men jeg får bare kopiere samme unnskyldning som prinsessa gjorde i sitt siste innlegg; “…fordi jeg har en anonym blogg som har fått det meste av oppmerksomheten i det siste”. – Alltid kjekt når man er flere om samme unnskyldning 😉

Nå skal det jobbes – kos dere!

– V.

Feiring av vaffeldagen

Siden vi mennesker er dumme nok til å ha en dag for alt, og denne dagen tydeligvis kalles vaffeldagen, tenkte jeg at det var like greit å feire dette, da. Men siden jeg får små hint av pustevansker av tanken på å presse i meg lyse, ustoppelige sukkerbombevafler, fant jeg denne oppskriften i stedet: