Veeet dere hva som skjedde i går eller? Meg og forloveden var på kveldstur og beundret utsikten fra toppen av Odderøya, ikke sant…

…og plutselig kommer ØKSEMANNEN fra Fritt Vilt! Helt sant. Han sa til og med “hei!” midt i det mørkeste mørket, og alle vet at om øksemannen får sjansen til å prate til deg, da er det gjort. Han rørte ikke på seg, men klarte likevel å bestøve meg med sykdomspulveret sitt – for da klokken var passert 03 i natt, våknet jeg med tidenes halseklump. En halseklump er forresten en klump som setter seg midt i svelget og sier “hei, nå skal vi leke halsebetennelse, ok?”. Han pleier alltid å spørre om det er greit, og vanligvis sier jeg “nei!” og ignorerer han så han går bort med en gang, så jeg sa nei i natt også, og dro på jobb for å ignorere han supermye. Det gikk egentlig ganske greit, for av en eller annen grunn fant kollegaene mine ut at de skulle tegne på meg, og da fikk jeg jo fine bilder å se på så ignoreringen gikk mye lettere!

Må benytte anledningen til å takke “onkel T”, “elsklingen” og “Tavo” for disse. Hadde det ikke vært for mine komplekser for overarmene mine, skulle jeg vist dere mitt flotte supermannsymbol også, men jeg takker “onkel K” for den likevel. Superflinke kunstnere altså. *Kremt*. En som i alle fall er superflink, er min elskede fireårige lillesøster, for SE hva hun har klart å skrive!

Daddas lille gull. Så stolt. Hun skal så sykt bli bygdas flinkeste skoleelev, akkurat som søstra var (…). Jadda. Skulle fortsette ignoreringen av sykdomsgreia ved å leke skoleflink etter jobb, men øret mitt hørte ulyder fra Grim som gjorde at jeg bare måtte hjem. Det var sofaen. Han stod klar med åpne armer og lot meg drømme meg bort i to en halv time, så jeg var kraftig forvirret da jeg våknet av at puseladden desperat prøvde å trykke seg ihjel på tastaturet mitt.

Så sånn gikk det. Men jeg nekter å gi opp. Har ikke latt sykdom ta meg på over to ÅR, og sånn skal det jaggu fortsette. Noen sa det var mulig å trene seg frisk, så nå skal jeg hive meg på sykkelen. Tror forresten det har klikka for samboeren min. Hun står og ruller hele sofaen og gulvteppet med en hårfjerner, så tror det er best jeg kommer meg ut før hun tar meg og, siden hun stadig klager over røytingen min.

Ha en fortsatt fin kveld og en hyggelig 1. mai! Kos dere 🙂

– V.

Neida, så… Skulle jo drikke meg ihjel på vann på fredag, vet dere. Men akkurat i det jeg stilte meg ved baren og skulle til å si “et glass vann, takk”, var det noen som ropte “gratis mojito!!”. Og gratis er jo samme pris som vannet mitt, så jeg bare “ok”.

Men etter to glass ble jeg plutselig skallet ned av et 176 centimeter høyt kvinnemenneske som hadde hatt et par ekstra glass av samme sort.

Og da ble jeg redd, og fikk kjærlighetsvann av fyren i blått i stedet, før jeg fant ut at jeg skulle følge med på musikkunderholdningen vi fikk av bekjentsfolket.

Fyren må ha drukket av kjærlighetsvannet selv, for plutselig fant han ut at han skulle fri.

Så jeg bare “ok”.

Og så var vi plutselig to lykkelige nyforlovede mennesker, da.

Like etter ristet vi løs til Proud Mary og denslags, og plutselig var det tid for alle å dra hjem. Og det var da jeg fant ut at jeg hadde rett angående kuldeirritasjonen. Det var nemlig så kaldt at underarmene mine nektet å føle noe! True story. Og vet dere hva mer som skjedde på hjemoverveien? En bil bråstoppet, ei hylende jente løp ut, tok tak i et gjerde, ristet noe sinnsykt, og satte seg hylende inn i bilen igjen som kjørte videre. Deretter passerte vi et busstopp med et tjue centimeters tykt lag med oppkast der mennesker skal stå, før vi møtte på ei urinerende kjerring i ei busk og ble forbikjørt av en syklende mann som pratet spansk med seg selv mens han stirret oss ihjel. Mennesker nå til dags altså.

Dagens mennesker er forsåvidt ikke bare rare, men også sykt barnslige. For dagen etter våknet jeg nemlig opp til dette:

Min “snille tante” er plutselig superbarnslig. Det verste er jo at avhengigheten min ikke lar meg slutte å spille dette barnslige spillet. Hverken dèt eller drawsomething. Skakke være lett!

Nå roper sofaen – ha en fin søndagskveld!

– V.

Bortsett fra å ha blitt oppringt av en rekke salgsidioter som ikke får inn i skallen sin at jeg aldri kommer til å svare de, har jeg tilbrakt tretten og en halv time i det store hvite bygget i dag, og har dermed ikke stort å fortelle. Eller vent, tolv og en halv, når jeg tenker meg om. Har blitt fortalt at det er spesielt viktig med luftepause i overgangen fra jobb til lesing, så jeg tok en date med paraplyen min og trasket til Ica for å finne erstatning til knekkebrødene mine.

Jada, flink pike. Og digg med muggel. Etter luftepausen var det tilbake til de samme uinteressante rutinene, som stort sett foregår som det gjorde i kveld; jeg sitter ved en skrivepult og leser. En assistent kommer innom for å slå av en prat, mens en sykepleier kommer inn og tar fra meg boka for å stille repeteringsspørsmål og ber meg finne svaret på det jeg ikke kan svare på. Etterhvert blir jeg av en annen assistent bedt om å ta spisepause, før sykepleieren kommenterer “Skal ikke du lese? Kom an, en time til. Jeg vil deg bare vel”. Deretter kommer en annen sykepleier inn med trøstesjokolade og hvisker “du trenger det, siden du er så flink”, før den andre sykepleieren kommer tilbake for å sjekke om jeg har funnet svaret på det hun ba meg om sist. Noen timer senere blir jeg beordret om å dra hjem, og lyset blir slukket. Jeg planlegger å løpe hjem, men blir bedt om å tenke på mørket og det sene klokkeslettet, og må derfor ta følge med den syklende sykepleieren (som forsåvidt mener at hjelm og lys er oppskrytt så lenge man har refleks, hoho). Åja, det glemte jeg – av og til ser jeg i taket og drikker vann også.

(…) Merker at dette var en utrolig bra historie.

Men i morgen – i morgen har jeg fri. I morgen skal jeg bruke formiddagen til å løpe meg fin, brette tøyet som har ventet på meg i tre dager, og glede meg til klokken fem. Kvelden skal jeg derimot bruke på å drikke meg full (av vann) på byen og unne meg Litago som nattmat på vei hjem. Skal forsåvidt også irritere meg over hvor kaldt det er, fordi jeg har kledd på meg for lite.

God helg, da!

– V.

Er ikke den som er mest glad i sånne kjærlighetsgreier, men jeg tror jammen jeg har funnet mannen i mitt liv! Neida, herregud, “i mitt liv” er jo litt drøy. La oss heller mannen for en periode i mitt liv. Han venter på meg samme sted hver dag, tar meg i mot med åpne armer, får pulsen min til å øke, hjerte mitt til å banke, og jeg går alltid fra han med en god følelse. Bånetjønn er hans navn. Jeg må riktignok løpe rundt han et par ganger før han gir meg alle disse positive “bivirkningene”, men samme det – se så fin han er!

Han virket litt kald og tåkete i dag, da – men jeg holdt ut en halvtimes tid likevel.

I tillegg til denne mannen, har jeg også blitt kjent med ei hyggelig dame som holder følge med meg hele veien. Hun heter RunKeeper og forteller meg hvert femte minutt hvor lenge vi har løpt, hvor langt vi har løpt, og hvor raskt vi har løpt! En genial app, som hun kaller seg.

Hun viser meg også hvor jeg har løpt, som på bildet til høyre. For de som vet hvor de løper er jo ikke dette mye vits i, men for de som løper seg vill i skogen (sånne som meg), kan det være en smule morsomt å se på når turen er over og du endelig har funnet veien hjem…

Retningssansen min suger, men det er vel ikke farlig når man er omringet av fin natur 😉

Nå fløy det nettopp en undulat i hodet på meg. Tror kanskje han prøver å si at jeg må gjøre meg klar til jobb, så jeg får vel gjøre det da.

– V.

Dårlig selvtillitt og negative tanker:

I situasjoner hvor mennesket har opplevd mye vondt, kan det ofte møte verden med engstelse og usikkerhet. Man danner seg en slags negativ grunnleggende leveregel som blir et mønster gjennom hele livsløpet. Slike negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i gang sterke følelser som sinne, sorg og angst. Det er slitsomt og leve slik, og går ofte utover forholdet til andre mennesker.

Mennesker som i barndommen har opplevd gjentatte svik vil ofte håndtere følelsene ved å trekke seg unna sosiale sammenhenger og isolere seg, da frykten for å oppleve nye avvisninger og dårlige opplevelser overgår ønsket om nærhet.

Et solid emosjonelt bånd mellom mor og barn har også stor betydning. Båndet blir sett på som en base som muliggjør utviklingen av en solid følelse hos barnet. Kvaliteten på båndene til foreldrene er avgjørende for utvikling av en sunn selvfølelse og for utviklingen i sin helhet. Kjærligheten og oppmerksomheten fra foreldre utgjør grunnmuren i vår selvfølelse. De som ikke mottar tilstrekkelig omsorg, får problemer med å regulere seg selv på grunn av manglende tro på seg selv og egne evner, og blir hardere rammet av motstand da man ikke har en indre ro.

Grunnlaget for lav selvfølelse er ofte at barn som har opplevd en oppvekst preget av omsorgssvikt og neglisjering, tror at de er ansvarlige for mangelen på den omsorg og den kjærlighet de ikke har fått. Når de kommer i tenårene vil gjerne valg av venner, seksualpartnere og utdannelse stå i overensstemmelse med følelsen av å være lite verdt, og dermed opprettholdes den lave selvfølelsen.

Aksepter kjærlighet og omsorg fra de som ønsker å gi deg det – ikke skyv de unna fordi du er redd for å bli skuffet.@

Barnet kan komme til å ?skjule? eller holde sine følelser på avstand i frykt for å ?plage? eller irritere omsorgspersonene. Etterhvert kan disse følelsene føre til et slags vondt “trykk” i magen, og noen letter på trykket ved å ty til selvskading, rus og alkohol.

Få hjelp til å sortere tankene dine. Snakk om det med en du stoler på, og la evt personen hjelpe deg til å få hjelp. Spør om råd.

Ta deg for den du er,  Skriv ned tanker, Ikke motsi det og tenk at de lyver eller tar feil bare fordi du ikke tror på det selv. Hvorfor skulle de gi deg komplimenter om de ikke mente det?

Smil til deg selv om andre. Tillatt deg å være lei deg

 

Kropp og utseende. Er du misfornøyd med kropp og utseende? Gjør noe med det! Det hjelper ikke å legge seg på sofaen med en sjokolade i hånden hver kveld og synes synd på seg selv fordi man ikke føler seg bra nok. Å sutre om det til andre hjelper hvertfall ikke, og med en innstilling om at du aldri i livet skal begynne å trene, kommer du ingen vei. Tenk over hva du spiser, og før gjerne en dagbok over alt du inntar av mat og drikke, for å gi deg selv en oversikt over hvor de eventuelle feilene ligger. Om du ikke vil slite deg ut på treningssenter – kom deg ut! Ikke tenk tanker som “skal jeg gå ut nå, eller ta det senere” ender som regel opp med at du utsetter det. Bare gjør det når du har muligheten, så slipper du å angre på at du ikke gjorde det, eller grue deg til du skal gjøre det. Få det overstått og slapp av med god samvittighet.

Mennesker. Har du mennesker i livet ditt som tapper deg for energi, påvirker humøret ditt negativt og som rett og slett aldri gir deg noe? Kvitt deg med de. Kort og brutalt, men sant. Fortell hva du. Ta vare på de rundt deg – la de ta vare på deg og komme med råd, lytt til de. Finn ut hvilke mennesker som er bra for deg og som fortjener å være en del av livet ditt. Sett pris på de som bryr seg, og vis de takknemlighet.

Mål. Har du satt deg et mål om at du skal klare noe, og opplever at du av en eller annen grunn mislykkes? Man kan ikke klare alt ved første førsøt. Av og til må man prøve og feile. Ikke gi opp av den grunn- det kommer du ingen vei med. Legg vekk tanken om at du aldri kommer til å klare det fordi det ikke gikk den ene gangen, og prøv til du får det til! Og tro på deg selv, ellers blir all støtte

 

 

 

Smil til deg selv og andre!

 

Noe sier meg at 03:47 er et relativt dårlig tidspunkt å produsere blogginnlegg på, sånn med tanke på at jeg i de siste timene har sett passelig dobbelt, men samtidig er det jo bare sååå viktig å komme med dagens oppsummering, så la gå. Denne solfylte mandagen har jeg brukt de fleste timene på å vandre rundt i det store hvite bygget på Eg.

Det skal visstnok være min arbeidsplass, forresten. Og når man arbeider på en mer eller mindre lukket avdeling som jeg gjør, fører det gjerne til en overdose av dårlig humor. Så mesteparten av dagen har gått med til å trene magemusklene grunnet latter av ting som…

Og bortsett fra det har jeg ikke gjort stort annet enn å føre vanlige sms-samtaler med samboeren.

Vet ikke hvem av oss som er mest tragisk – utpresseren som ville bytte en skinkepakke mot en paradisedate, eller ‘mamma’dalten som lekte fornuftig i det ene sekundet og informerte om døbesøk i det andre. Men jeg har faktisk vært fornuftig, da – for vet dere hva jeg har gjort? Jeg har kjøpt en… Refleksvest!!

Hanne så rart på meg og slengte etter en “du er ikke normal, du vet det?”-kommentar, men jeg skjønner ikke hva hun snakker om. Jeg ser jo faaabelaktig ut, i tillegg til at jeg tar ansvar for egen sikkerhet og alt det der! To fluer i èn smekk. Boom.

Dagens kloke råd: hør på morra di og bruk refleks! 😉

– V.

Søndag, nok en gang. Nesten skremmende hvordan dagene løper avgårde som jagede reinsdyr. Synes det var som i går at jeg satt oppe langt på natt og åpnet julegaver, og nå er det jaggu ikke lenge til jeg skal sitte oppe langt på natt og nyte sommerferien. Men samme det – kan tenke dere mye heller vil fokusere på det alt det superspennende jeg har gjort i det siste, så da er det vel bare å oppsummere. Jeg har…

1. lekt servitør (skakke mer til enn grønnsaker for å glede små fuglehjerter)

2) lekt dyrepleier (syke barn trenger ekstra oppmerksomhet)

3. lekt sporty (eventuelt løpt meg selv til døden fem dager på rad)

4) lekt kattelokker (katten er fortsatt like hysterisk for verden utenfor døren)

5) lekt superassistent (alt for en ekstra belønning)

Ja, det var vel det. Så ble det lørdag, og lørdag er for de fleste dagen hvor man kan stappe i seg alt man måtte ønske. Men for de som har en stemme i hodet som til og med på godteridagen desperat roper “neeei!” til nesten alt av søtsaker…

…kan yoghurtis, smakstilsatt melk, nøtter og kokesjokolade 70% være et alternativ den mest sannsynlig vil gå med på. Godt er det òg.

Så da vet dere det. Noe annet dere like gjerne kan få vite, er at jeg skal bruke resten av denne ubrukelige søndagen til å jobbe i grønn uniform. Eventuelt også lese ferdig Kakkerlakkene, som gikk i dvale på nattbordet mitt for en stund siden. Bøker nå til dags – late skapninger ass. Ønsker meg forresten en bok av Jo Nesbø til jul, så jeg har noe å sette i hylla mi som blir tom når jeg flytter for meg selv til høsten. For det blir det største problemet – den tomme hylla. …Gud så mye svada fingrene mine produserer når jeg lar de løpe fritt over tastaturet. Tror jeg logger ut.

Nyt ukas siste fridag! 😉

– V.

Siden disse blogginnleggene sjeldent handler om annet enn hva jeg bedriver dagene mine med, kan vi like gjerne hoppe rett på sak og snakke om fugler, da jeg vet det kommer til å ende opp med det uansett hva annet jeg måtte begynne med å fortelle. Så… Fugler. Som mange kanskje vet har jeg to av de – Lucas som er like gammel som denne bloggen (4år) og Lillegutt som er like gammel som min stilling på sykehuset (2år). Disse barna har de siste seks månedene levd med et kattekrek som dag inn og dag ut har vært sengeliggende på mitt rom og siklet på disse to fjærballene som har flydd under taket, fordi jeg har vært dum nok til å tro at han aldri får tak i de.

Vel, så fikk katten sjansen, da. Mandag formiddag lå han som vanlig siklende i sengen mens fuglene flakset under taket, og jeg forberedte ryggsekken til kveldsvakt. Plutselig fant begge fjærballene ut at de skulle leke med samme leke, begynte derfor å krangle, flakset ut av buret, festet seg fast i hverandre og falt på gulvet. Katten som hadde forberedt seg på dette i et halvt års tid gikk til angrep før jeg fikk blunket, mens jeg gikk til angrep på katten før jeg egentlig skjønte hva som i det hele tatt foregikk. “Herregud, flaks”, tenkte jeg da hånden min nesten kvelte den stakkars katten som bare fulgte instinktet sitt. Lillegutt flakset som bare det, og jeg trodde alt hadde gått smertefritt, men fikk raskt øye på lille Lucas som tydelig hadde vondt. Superoverbeskyttende som jeg alltid har vært med Lucas, gråt jo fuglemammahjertet bare av å se at han ikke ville stå på beinet da jeg satte han i eget bur for observasjon – og dere kan jo tenke hva som skjedde med dette hjertet da han løftet opp vingen sin og viste meg dette:

Så i sitt stakkarslige rosa reisebur ble han kjørt straka vegen til doktor dyregod.

Her var det snakk om sying på en litt større dyreklinikk, men da narkose for en så liten kropp har ganske stor risiko, og observering hos de ville kostet nærmere 10 000kr, var den enkleste løsningen å la meg leke sykepleier og behandle han selv i heimen. Så jeg fikk med meg et aldri så lite apotek hjem.

Siden noe av dette skal i drikkevannet hans, og han derfor ikke kan dele bur med Lillegutt under behandligsperioden, måtte jeg spontankjøpe nytt fuglebur. Lucas brydde seg fint lite om dette da han bare var glad for å få være i fred, mens Lillegutt stod på utsiden og nektet å fly i sitt eget bur.

Men etter å ha kommet på hva de gjør med nyfødte babyer i Grey’s Anatomy, fant jeg plutselig en løsning.

Funker sånn delvis. Lillegutt klarer i alle fall å sove i sitt eget bur om natta. Men selv om Lucas har vondt for å bevege seg på alle mulige måter, og derfor ikke vil stort annet enn å sitte i fred og sove…

…vil Lillegutt likevel veldig gjerne dele bur med han.

Så da tyr det til små besøksordninger, da.

Pasienten sovner jo igjen etter to minutter uansett, men hva gjør man vel ikke for å glede alle barna 😉 Den eneste jeg gjør alt annet enn å glede, er katta…

Litt gretten etter å ha blitt stengt ute kanskje. Skakke være lett. Jaja – krysser fingrene for at den lille fuglekroppen snart slutter å skjelve, får matlysten tilbake, at såret gror fint uten betennelser, og at foten blir bra igjen. Lite kult å se at den vanligvis livlige lille skapningen nesten ikke rører på seg. Og de som forteller meg at det hadde vært mye lettere å kjøpe en ny fugl, kan gå å legge seg under en traktor. Selv om det “bare” er en fugl, kan man bli like glad i den som alle andre dyr og skapninger. Det er visst vanskelig for ikke-dyreelskere å forstå, men det er altså fullt mulig 😉

Nok fugleprat for i dag – ha en fin onsdag!

– V.

Søndag. Følelsen av å kunne sove lenge, tenke at det fortsatt er helg og gi seg selv lov til å nyte gårsdagens sjokoladerester til frokost.

Følelsen av å trekke frisk luft i parken, i håp om å få vekk hodepinen du muligens pådro deg etter å ha vært våken til 05 bare fordi du kunne.

Følelsen av å oppdage sikre tegn på at sommeren er på vei.

Følelsen av å legge seg ned i gresset og se skyer og fugler (evt fly) sveve forbi.

Følelsen av å hive treningstøyet på og tenke at “en time – det klarer du”.

Følelsen av å presse seg opp og ned alle mulige veier i skogen, til tross for stingene under ribbeina som ber deg senke farten.

Følelsen av å la øynene hvile på synet av den skjønne naturen, høre fuglene kvitre vakre melodier, kjenne vinden kile i håret, og oppdage at hodepinen er borte.

Følelsen av å endelig kunne stoppe opp og kjenne pulsen sakte men sikkert roe seg ned, mens du sjekker klokka som forteller at du har presset deg selv i en og en halv time, og dermed gått over ditt eget mål.

Følelsen av å lene seg inntil dusjveggen mens du puster lettet ut, kjenner vannet sile nedover ryggen og tenker “jeg klarte det”.

🙂

– V.

“God helg” er stort sett alltid en befriende følelse å kunne si tidlig en fredags ettermiddag. Det er få i denne verden som misliker fri, og etter “god helg” er sagt går man jo tross alt hjem vitende om at man har to og en halv dag hvor man for eksempel kan sove seg ihjel, spise seg lubben, se TV til man blir firkanta i trynet, eller drikke seg drita og skjemme ut vennegjengen og litt til. Men i går var humøret likevel ikke villig til å nyte den befriende følelsen.

Var ikke helt sikker på hva denne blandingen av smilende munn og sinte øyenbryn betydde, men jeg konkluderte med at jeg var sååå lei meg at vi på vei til butikken plutselig måtte ta pause for å sutre litt i gresset.

Hanne kjøpte flaxlodd i håp om å oppmuntre med penger til sydentur, men tapte, og ble like lei seg.

Deretter var det duket for lønningspils med sykehusfolket mitt, men til meg og Frank’s store forskrekkelse, var vi de eneste som dukket opp, og ble så lei oss at vi måtte finne et gatekjøkken å trøstespise på.

Neida. En smule skuffet, men etter litt mat og gåing fant vi et par andre mennesker. Med en av de fikk jeg faktisk diskutert både blogging, eksamensformer og biologi, utdannelse og jobb, bosteder og turområder, og annet småtteri jeg lærte av. Fikk for eksempel vite at jeg ikke passet som anestesisykepleier, men at jeg kom til å bli en god operasjonssykepleier – så da vet jeg det! (Hei mannen). Så kom det til et tidspunkt hvor kroppen ba meg forlate alle, og heller kjøpe nattmat på Deli og deretter gå hjem for å hive på meg en barnslig onepiece. Så det gjorde jeg, da.

I dag var behovet for å sove lenge ganske stort, men siden Hanne hadde besøk av en toåring, valgte jeg heller å ofre noen timer for å ha noen på mitt eget nivå å leke med.

Trodde iallfall hun var på mitt nivå, men etter en stund med lek og latter, fant hun plutselig frem ei toalettmappe.

Jenta bablet noe om at jeg så for trøtt og naken ut i ansiktet, så da var det visst ikke annet å gjøre enn å bli sminket, da.

Øyenskygge og Elizabeth Arden var i følge henne det viktigste, så hun kjørte et par runder med det, litt her og litt der.

Etter en halvtimes tid var vi visst klare – hun til å bli hentet, og jeg til å dra til byen.

I byen skulle Hanne “bare innom Urban siden de har 10 for 100”, men hun var jaggu ikke den eneste med den tanken!

Meg og Inga skjønte at dette ville ta litt tid, og fant oss en sitteplass mens Hanne stod ubevegelig i kø.

EN TIME OG TI MINUTTER etterpå kom hun gående ut av køen… Greit, jeg fikk et plagg verdt 499kr til bare 10kr, men å vente over en time på dette fortjente jaggu belønning. Så vi dro på Peppes hvor jeg valgte å la dessertpizza bli ukas lørdagsgodt. Mmm.

Så kjørte vi hjem, da – jeg på sykkel og Hanne på longboard, som vanlig. Mulig vi så ut som et søtt kjærestepar da jeg leide henne etter meg gjennon markens, men hva gjør en vel ikke for å la samboeren slippe å bruke egne ben til å gå med.

Nå har klokka passert halv elleve på kvelden, Hanne har dratt på byen, og jeg er tilbake i joggedress – klar til å benytte lørdagskvelden til å skeie ut med… Eh…

Salat.

Haha, hva er galt med meg? Jeg er en ungdom på 21. Det kan da umulig være normalt for min alder å foretrekke rolig lønningspils med voksne i stedet for dansefylt bytur med ungdommer, drikke cola i stedet for alkohol, la nattmaten bestå av yoghurt og litago fremfor burger og brus, gå tidlig hjem fra byen for å sløve på sofaen, stå tidlig opp for å leke med barn, og spise salat som lørdagskos? Når skal den typiske ungdomsgreia komme over meg? Når jeg tenker meg om nå er det ikke rart jeg føler meg som et barn, for jeg finnes jo ikke normal til ungdom å være. Men på en annen side gikk jeg gjennom kassa på Rema med en sixpack øl i dag, uten å måtte vise leg – så jeg ser iallfall ikke ut som et barn, da. Hoho.

Nyt helga, dere!

– V.