Onsdag morgen duret den brutalt irriterende vekkerklokka like over ni, og jeg spratt opp for å utføre dagens gode gjerning, som da var å støtte samfunnet ved å gi blodbanken noen av mine edle dråper. Glad og rimelig fornøyd med meg selv lå jeg klar i tappestolen, men ble etter et halv minutt bedt om å komme tilbake når jeg hadde spist litt mer brokkoli og leverpostei. “Er du seriøs, din flintskalle?!” skrek jeg til mannen i hvitt i det jeg drylte vannflaska i det nakne bakhodet hans så han sakte men sikkert falt sammen som et trekkspill på gulvet. …Neida, jeg gjorde ikke det. Men jeg tenkte “kresne folk, dette gidder jeg ikke mer – jeg flytter så dere aldri får tak i meg igjen!!”. Og så dro jeg hjem og pakket sakene mine, og fikk Hanne til å gjøre det samme – før vi stilte oss utenfor å snakket om hvor vi skulle flytte.

Vi bestemte oss for det grønne området oppi heia, og vi gikk og vi gikk og vi gikk…

Sola stekte på full varme, og et lite sekund ble vi nesten bekymret for våre egne liv…

Men plutselig dukket det opp et vann (flaks), hvor vi etter den kjempelange (femten minutters) gåturen, belønnet vi oss selv med jordbær, kjeks og…

…pølse.

Vi delte selvfølgelig med naboene – men bare fordi de var pene å se på.

Og så tok vi farvel med omverdenen (Hanne mente egentlig å vinke, altså, men hun mikser ofte de to greiene).

Helt til vi kom på at vi hadde glemt å si opp leilighet og jobb og alt det vi egentlig hadde, så vi returnerte visst tilbake til livet et par timer etterpå. Hadde tenkt å flytte i dag igjen, men innser at klokken nærmer seg jobbtid altfor fort, og at jeg pent må holde meg i “bakgården” og irritere meg over skrikingen til undulatene jeg nok en gang har hengt på veggen. Ai. Livet og alle bagatellene det medfører, altså – skakke være lett å ha fri en formiddag…

God pinse, flottinger!

– V.

I dag kjenner jeg at fritidsproblemene virkelig har kommet på besøk, og er med andre ord underernært på “interessant” informasjon til de som av en eller annen sær grunn liker å lese om min daglige historikk. Men, jeg har et interessant spørsmål! Eller, selve spørsmålet er kanskje ikke fullt så interessant for dere, men svaret er ganske interessant for meg. Og det er forsåvidt ikke så aktuelt for dere i nord, men dere som har stumpen deres plassert i samme sørlandsby som meg. Ok, klare? Vel – spørsmålet lyder følgende; HVEM ER DETTE?!

Jeg vet at mange tenker “åja, hun der”, men hvem er egentlig “hun der”? Dette er noe jeg har undret over i alle mine ni måneder som beboer her på Grim, da hun visstnok skal bo i nabolaget her og jeg daglig sykler forbi henne. Men… Hvorfor går hun frem og tilbake mellom fast startpunkt og snupunkt i flere timer om dagen, hver eneste dag, mens hun røyker hva enn det er hun røyker? Og hvis hun har et sted å bo, hvorfor finner hun da ofte ut at det er OK å sette seg ned på asfalten for å tømme blæra blant andre mennesker? Og hvorfor går hun med samme jakke hver dag, uansett hvor varmt eller kaldt det er? Har hun virkelig et eget sted å bo, er det noen som følger med henne, trenger hun hjelp eller har hun det greit med seg selv?

Jeg bare lurer, jeg.

(ps. tenker på deg i dag, pappa – slik jeg alltid gjør denne datoen) ❤

– V.

Jadda, så var det mandag igjen. I likhet med søndag misliker jeg mandag sterkt, men til tross for at Hanne bokstavelig talt måtte dytte meg ut ytterdøra halv ni i dag tidlig og true med å kontakte mamma om jeg ikke gikk, har det vært et ganske så OK ettermiddag. For tro det eller ei, men til og med jeg har begynt å bli lei av skyer og kulde, så da sola og varmegradene hoppet frem i dag, gjorde sannelig smilet mitt det samme. Det var faktisk så varmt at vi gikk ut nakne. Eller, nakne på beina i alle fall.

Så vi benyttet sjansen til å være ute og grille, lufte fuglene,

spille kort,

lese,

og gå tur i den blomsterfylte Ravnedalen.

Har forsåvidt fått meg blomster i heimen også, takket være gavmild samboer og liksomsamboer 😉

Is også – bare så dere vet det og, liksom. Mmm.

Merker at dette ble et typisk innlegg som Hanne kommer til å si at er kjedelig (jada, tragisk at samboeren trolig er min ivrigste bloggleser), så for å få innlegget til å virke lengre, kan jeg legge til at hun mener jeg har en forferdelig rotete kjøkkenskuff i forhold til henne. Skjønner ikke hva hun snakker om?

Ps: doffen har dævva.

– V(eronica Bremnes dott com fra Båtsfjord).

Norges bursdag har jeg feiret både i Båtsfjord, Tromsø, Kongsvinger, Kristiansand og Russland – men alle tidligere feiringer har som regel startet med en luftetur i/ved togene på formiddagen, og endt med et middagselskap like etter. Så dette året bestemte jeg meg for å stå tidlig opp med samboeren og være ute fra morgen til kveld for å få med meg hele dagen. Klokken 02 kvelden før var jeg i seng, og 07 spratt øynene mine opp, klar til å rope hurra! Var forsåvidt klar for å rope hurra i småsko og uten jakke, jeg…

Men Hanne fikk heldigvis prakket på meg vinterkåpa, hvor vinterhælene automatisk fulgte med (ja, speilbilde måtte visst til for å ønske pappa og gjengen gratulerer med dagen)…

…noe jeg kan love dere jeg satte pris på da jeg kl. 09 skulle beundre det eviglange barnetoget!

Kuldesjokk fra topp til tå! Men kjekt var det. Etter et par timer med ståing og gåing med samboer og hennes familie, fant vi folk på vår egen alder og bestemte oss for å fylle de brølende magesekkene. På en dag som dette skal man kanskje spise et litt finere måltid, men siden 17. mai ofte betyr stappfulle resturanter, valgte vi et OK lunsjalternativ.

Mette og fornøyde trasket vi oppover mot Odderøya hvor tivoliet befant seg, og hvor Hanne og Glenn lekte taxi og politi.

I mellomtiden fikk jeg sms av min fjerne nabo (les: skjønne kollega) som nærmest beordret meg til å møte på fiskebrygga kl. 13 for å være med og se “Kristiansand kammer- og operakor” synge. Så jeg fulgte orderen og forlot ungdommen. Hadde aldri trodd jeg skulle bry meg om noe opera og slikt, men herlighet – balsam for mine ører. Utrolig vakkert!

Et av medlemene som var med oss etterpå skal jeg i fremtiden ansettes hos, og hun ble forsåvidt min “faster” – alltid kjekt med nye familiemedlemer. Og etter vakre melodier og noen glass på brygga, tok vi turen til Markens Isbar for å få med oss den tradisjonelle 17.mai-isen, og deretter hjem til min fjerne nabo hvor vi fikk varmen i oss med peiskos og varm drikke. Før vi visste ordet av det hadde klokken tikket seg over 16, og det var på med jakka igjen og klart for borgertog. (Ikke alle er like glade i å vises på det store internettet – så da kjører vi retusjering til vi vet om dette er godkjent).

Kan ikke skryte på meg at jeg fikk sett så mye bak ryggene jeg stod bak, men stemningen var på plass. Det samme var vel egentlig kulda, så da toget nærmet seg slutt, var det tilbake til peiskos og forberedelser til middag. Etter fjasing, dekking, grilling og synging ble vi alle tolv menneskene mette og gode – og et par minutter og sanger senere proppet vi like greit i oss kaffe, kake og sjokolade også. Deretter var det duket for enda mer sang og musikk, og enda senere var dansehumøret på topp på stuegulvet – før vi til slutt samlet oss i vinduskarmen like etter 22:30…

…og nøt synet av dette:

Vakker avslutning på en vakker dag. Ønsket om en fullbooket nasjonaldag ble absolutt oppfylt, og jeg storkoste meg fra morgen til kveld. Ikke verst å få feiret med tjue forskjellige mennesker, i tre forskjellige grupperinger, på èn og samme dag. Så da fyrverkeriet var over sa jeg farvel til de voksne, fant samboeren, og trasket utslitt og fornøyd hjemover – klar til å lade opp til gårsdagens jobbøkt.
…Sånn, da vet dere dèt også.

Håper dere hadde en fin feiring(?) ❤

– V.

Et av mine tidligere kallenavn er frøken snar, pappa kaller meg fortsatt lynvingen, og det står vel “kanskje i morgen” i panna mi – så det kommer kanskje ikke som noe overraskelse at jeg i går kveld åpnet klesskapet mitt og ropte klagende til samboer Hanne at jeg ikke hadde noe å gå med på 17. mai. “Men onka, da drar vi til byen sammen når du er ferdig på jobb i morgen”. Min første respons var vel cirka “NEI JEG HATER Å SHOPPE TØY!!!”, før jeg innså at jeg ikke hadde stort valg, og endte opp med et “ååå, ok”.

Så etter åtte timer på galehuset rullet jeg på mine to hjul ned til byen hvor det var duket for samboershopping. Det fine med Hanne er at jeg slipper jente-jente-shopping hvor hvert eneste plagg og ting må kjennes og føles på, så akkurat den runden gikk rimelig kjapt og greit. Deretter presset vi inn en matpause på Lotus, før jeg vandret rundt halve byen etter sløyfe og flagg, og møtte Hanne igjen på Rema, hvor det viste seg at vi hadde litt å bære på.

I utgangspunktet pleier ikke dette å være noe problem da Hanne alltid tar buss og jeg sykler, men siden jenta mista bussen fant hun ut at hun for en gangs skyld skulle ta følge med meg, og fant det derfor smart å bruke sykkelen min som esel.

Kjempegreier. Spesielt da hun fikk meg til å være med å gå “hennes vei” (omvei) som har en monsterlang bakke. Her presset jeg meg oppover, mens hun gikk bak i latterkrampe. “Hva leeer du av, Hanne?” – “rompa di, hahaha!”. Og så tok hun et bilde, da.

Tar seg visst ikke så bra ut å ta lange steg mens man bøyer seg forover i en oppoverbakke. Men vi kom oss hjem etter fire timer da, og har delvis konkludert med at vi er klare for morgendagen.

Jeg for min del gleder meg til å benytte morgendagens bursdagsfeiring til å leke lørdag og innta heftige kaloribomer – for mens Hanne tenkte på pølser, var det ikke så mye annet enn grillede kanelsnurrer som stod i hodet mitt. Og kokosboller. Superkombo.

Men nå er det jaggu under syv timer til klokka ringer og tvinger meg opp, og “noen” er dessuten rimelig sliten og overtrøtt her i heimen akkurat nå…

…så det er tid for søvn. Menne – takker Hanne for overtaling til nødvendig bytur, Belinda som ved hjelp av MMS har løst mitt store skodilemma og mine alvorlige prøveromsproblemer, og mamma som har løst mine spørsmål om tøyvask og 17. mai. Skakke være lett å være 21 og tenke selv!

Gratulerer med morgendagen alle sammen!! 🙂

– V.

“14 mai 2012 har vi (les: Henri og Marte) vært Facebookvenner i hele FEM år! Dette vil vi feire med stor ståhei og dere er alle invitert! Vi digger jo alle en god unnskyldning til å nyte heftig alkohol flere timer i strekk, right? DESSUTEN! Ettersom vi inviterer dere i så laaaaaatterlig god tid, er det INGEN AV DERE som har gyldig grunn til å ditche! Vi skal kjøre hardt og vi skal kjøre lenge! Bring alkoholen og gjerne en apekatt til hver av oss, da blir vi glade! SES FOLKENS! JA VI ER SERIØSE!!!!“

Apekatten ble glemt hjemme i gangen, men siden vi visstnok ikke hadde gyldig grunn til å ditche, var det bare å gå da. (Å gå halvveis på hver sin side av veien er det nye kule, ok?).

Plutselig la vi merke til at “noen” oppførte seg litt merkeligere enn oss andre, og vi fikk derfor grunn til å le langs veien.

Og vi lo vel ikke mindre da “noen” innrømmet på vei til vors at de hadde startet sitt eget vors fire timer tidligere.

Og plutselig fant “noen” ut at de skulle følge skiltet samboeren har hengt opp på kjøkkenet vårt…

…og da ble alt en smule morsommere for flere av oss.

Hva som skjedde og bildene som ble tatt etter dette, tror jeg er best at blir hvor de er. Men jeg må kanskje benytte anledningen til å takke de altfor mange menneskeskapningene som passet på meg i går – de som fikk lagt meg for powernap rundt 23, de som “vannet” meg, de som leide meg, den som tok vare på bankkortet mitt, den som fulgte meg hjem og fikk lagt meg rundt midnatt, og den som ringte meg senere på natta og ba meg stå opp og spise en brødskive. Så… Takk for det, mennesker. Og beklager til mamma som tydeligvis fikk tilsendt litt av hvert. Tragisk – aldri la det skje igjen. Savner forresten husnøklene og jobbnøkkelen min.

(Note to self: aldri innta voksendrikke på tom mage – spesielt ikke om du til vanlig kaller deg 99% avholds).

I dag skulle jeg egentlig vært plassert i Mandal for noen timer, men meg og samboeren var rimelig enige om at sofakos og pizza var et bedre alternativ.

En standar luftetur har vi også gjennomført – meg på sykkel med Hanne hengende bak. Normalt.

Nå mases det fra samboer 2 (evt en ofte besøkende som jeg liker å tro at bor her med oss) om at vi andre to er lite sosiale, så jeg får vel takke for meg og være sosial (evt legge fra meg mac’en og stirre på TV’en).

Håper dere har en fin søndag! 🙂

– V.

Hvis du tilfeldigvis skulle våkne opp en fredag morgen og komme på at du har fri fra jobb fordi du egentlig skulle dratt på sykkeltur til Danmark, og derfor er bitter når du reiser deg opp fra senga, har jeg noen tips for å gjøre dagen bedre.

1. spis frokost på Kjøkkenskapet.

2. ta med deg en kjekkas.

3. dra på shopping.

4. kos med en blåøyd katt.

5. se på at andre lager taco til deg.

6. lag kake til de som lagde taco til deg.

7. ta opp alle vinduene sånn at et av de snurrer rundt og sender persiennen i hodet på de andre.

8. lag “colois” (Renate’s idè)

Det er kanskje nå jeg skulle kommet med nr. 9 og 10, men jeg har ikke flere tips. Sitter i skrivende stund med samboeren og forloveden min som hilser, og som sier at jeg må pelle meg opp av sofaen. Vi skal på jubileum. Tjohei.

God helg!

– V.

(For å unngå forvirring skulle dette ut i går kveld, men blogg.no var forkjøla og ba meg vente til nå).

Denne regnfulle tirsdagen landet visst på 8. mai, og etter hva jeg har fikk med meg under facebookrunden i dag tidlig, er visst 8. mai landets frigjøringsdag. Så da kuttet jeg bare vekk “gjørings” og tenkte jeg “yes – en fridag!!” og dro på Ikea for å spise frokost med Marte og Gunn.

Kastet et blikk på det norske flagg med det samme, sånn for landets skyld da.

Dette var forsåvidt den tredje gangen i mitt liv at jeg har satt mine ben i et Ikea-bygg, og også den tredje gangen jeg har satt mine ben i et Ikea-bygg sammen med Marte og Gunn. De har altså deltatt i alle mine Ikea-opplevelser – både i Stanger, Oslo og Kristiansand. Interessant å vite, hva? Eneste problemet er at jeg er fra Båtsfjord, og mennesker fra Båtsfjord er ikke vant til store utvalg, så alt jeg har fått med meg etter disse tre besøkene er fire donouts og noen vaskekluter.

– V.

Nattens drømmeland viste meg bilder av at min familie kom syklende alle de 2362 kilometerne det er mellom mitt og pappa sitt hus, for å overrakse meg med besøk – så det var en rimelig stor skuffelse da jeg i formiddag våknet til undulathyl og tom leilighet. Hanne har reist i konfirmasjon lengre opp i landet og har etterlatt meg den intense mongokatten, og ingen familie var å se. Men så kikket jeg ut av vinduet og oppdaget sola, da – og bestemte meg for å kle meg i shorts og singlet og nyte stillheten i “bakgården” vår, med en frisk hjemmelaget smoothie og sommerfrukter.

Heh, vel… Shorts og singlet måtte byttes ut med full påkledning…

…og etter fire minutter måtte jeg løpe inn i varmen. Skulle ikke vært lov å lure mennesker med solskinn på den måten. Kunne like gjerne lekt husmor og bakt varm jorbærpai og brownies, og kost meg i sofakroken. Dette gjorde jeg forsåvidt på torsdag. Løp til butikken, med Hanne på longboard bak meg, og Renate på sykkel bak der igjen. Så kanskje minimalt klokt ut, men kveldskos ble det i alle fall.

Forresten. I forrige innlegg viste jeg dere bildet av min ledelse i Wordfeud med 252 poeng. Jeg var jo faktisk så hyggelig at jeg ga et tilbud om å starte på nytt for å gjøre det mer spennende, men mamma takket nei, og jeg tenkte “jaja, kjipt for henne å spille en hel runde og vite at hun taper uansett”. Men plutselig så bare…

…VANT hun! Teitingen laget seg et 200-poengs ord helt ut av det blå, og vant deretter med tre poeng. Tre poeng, dere! Gir meg over – skal aldri mer spille dette spillet. (…). Tror jeg.

– V.

Månedenes første døgn var cirka sånn her:

(Uforsvarlig potetgullutdeling i trafikken)

(Jakkestørrelsesnakk)

(Tull og vas)

(Diggbar frokost på Comfort Hotel)

(Korps og solskinnsvær)

(Jobb)

I dag har jeg derimot drept den lille stoltheten min ved å bruke min første sykedag på over to år.

Bittert. I går fikk jeg høre at smilet mitt var det eneste som reddet meg fra å se “fæl” ut, så det er kanskje like greit å holde seg inne, haha. Eneste er at jeg blir sykelig sjalu når jeg ser ut av vinduet.

Det er ikke det at jeg ikke får lov å delta i solskinnshjørnet og hundekosen, men jeg har jo lært av pappa at man ikke har lov til å gå ut om man er hjemme fra skole eller jobb – og alle vet jo at foreldre vet best. Trøstet meg med å klappe hunden litt i trappa, da. Se så fiiin han er!

Ga han noe snacks, så tror han ble litt lei seg da jeg skulle gå…

…for plutselig fulgte han etter meg.

Og så kom han inn, da.

Sånn kan det gå. Nå skal jeg nyte isen Hanne nettopp ga meg, og spille Wordfeud hvor jeg nettopp satte ny personlig rekord.

Ha en fin dag 🙂

– V.