…We remember moments. So play the moments, pause the memories, stop the pain, and rewind the happines. Take care of the minutes, and the hours will take care of themselves. The best things in life aren’t things, but the moments that make you smile.

– V.

Siste gave du fikk?
– En kindereggleke fra en av jobbonklene mine (han spiste sjokoladen selv).

Det regner. Jeg liker det. Dråpene lager bølger i dammene. Noen av de skylles ut av redet, men bare for en liten stund. De renner tilbake like etterpå. Vinden smyger seg ulende gjennom sprekker i vinduskarmen. Trærne dyttes forsiktig frem og tilbake, ut av sin opprinnelige strake posisjon. Mennesker passerer. Uttrykkløse ansikt beskyttes av mørkfargede paraplyer. Støvler trykkes ned i dammene med tunge skritt. De vanligvis sangglade fuglene er tause. Skyene som seiler blant dagslyset gjør rommet mørkere med timene. Katten maler fredelig og vender jevnlig på sin myke kropp, mens han kaster sløve blikk på undulatene som i ny og ne hopper til matskålene, trolig for å kjedespise. Mac’en fører tankene inn i den fantasifylte serieverdenen, og Jo Nesbø avlaster etterhvert med sine krimfylte setninger. Øynene fanges av søvnen, og lukkes sakte men sikkert til den stille og rolige musikken som spilles fra radioen på nattbordet. En ny time passerer. Det nærmer seg kveld. Den gamle utslitte nattkjolen befinner seg fortsatt på kroppen som holder varmen under dyna. Øynene åpnes igjen. Det regner. Jeg liker det.

– V.

Greit, så er jeg kanskje latterlig dårlig på oppdateringsfronten for tiden – men det har seg slik at jeg har flyttet til byen Tree Hill hvor jeg har jobbet hardt med å få halvbrødrene Nathan og Lucas til å komme på talefot, få faren til Peyton til å flytte hjem, og få Brooke til å slutte å leke hore. Har med andre ord levd i første sesong av One Tree Hill, og skal nå hoppe over til neste hvor jeg har store planer om å få Haley til å tilfredstille Nathan’s seksuelle behov… Men fortvil ikke, vi kan alltids ta et tilbakeblikk på det interessante jeg har gjort de siste ukene.

Interessant #1: Handletur

Dette var lørdagen Renate bestemte seg for å være barnevakt for meg og Hanne samtidig, og dro oss med til Sørlandsparken. Kanskje ikke det klokeste valget sånn i og med at både jeg og Hanne er mindre glad i shopping, men takket være lekekrok og dyrebutikk gikk det rimelig greit. Undulatfruen smeltet hjertet mitt da hun klatret etter meg dit jeg beveget hodet, og “koste” på fingeren min, så dyrehjertet mitt gråter fortsatt da.

Interessant #2: Hageidyll

Hageidyllen fant sted da jeg og Marte en torsdags ettermiddag fant ut at vi ville besøke Thomas og sønnen Mini i kolonihagen de ofte oppholder seg i. Utrolig vakkert! Thomas er forresten den første i bloggverdenen jeg kom i kontakt med – mannen jeg har fulgt fra da det kun var mobilblogging som gjaldt, og mannen som arrangerte bloggcamp, som egentlig er grunnet til at jeg er der jeg er i dag – og gjett hva? Nå har han jaggu gitt ut sin egen bok! Godt jobba, T! 🙂

Interessant #3: Ekstremshopping

Jeg er som sagt mindre glad i shopping, i motsetning til de fleste jenter på min alder. Men av og til kommer det til et punkt hvor jeg innser at jeg ikke har annet valg enn å tvinge meg ut i galskapen, og en slik dag fant sted i forrige uke. Siden Hanne vet at jeg liker gaveshopping best, slang hun ut kommentaren “typisk at det bare er til alle andre”, etterfulgt av “regnbukse – da blir mamman din glad i deg”, da hun skjønte at jeg hadde vært på egotrip. Morsomt.

Interessant #4: Sommerfest

Fredag var det duket for sommerfest hos en av sjefene på jobb. Hun har utrolig nok plassert seg selv en hel evighet unna arbeidsplassen, så min bilsyke kropp måtte riktignok halvsove seg gjennom en 1,5 timers kjøretur – men det var jo absolutt verdt utsikten, maten og underholdningen. Mamma hadde kurs i rekeskrelling for meg, og jeg har nå for første gang i mitt liv spist reker og loff! Fornøyd med den. Skulle gjerne vist dere morsomme bilder og videoer fra sangene og lekene, men siden ikke alt er like vakkert (kremt), tror jeg mamma er den eneste jeg tør å legge ut bilde av. Og da er det jo flaks at det alltid er en eller annen kollega som absolutt skal ta bilde av oss. Liker forsåvidt å ødelegge med litt blunking, så da er det også flaks at hun veier det hele opp ved å være så vakker som hun er. Bare innrøm det – min mamma er finere enn din! 😉

Interessant #5: Kafèkjas

Min gamle roomie (en av mine seks forrige) og jeg kom plutselig til å tenke på hverandre etter et års tid, og møttes for koselig kaffedate i byen. Var middag for June’s del da – noe som ga meg en ypperlig mulighet til å mate duene med risen hennes, haha. Sååå fornøyd i dyrehjertet mitt!

Interessant #6: Kattekos

Den tidligere irriterende lille drittkatten har endelig vokst opp og blitt til en deilig og kosete kjekkas. Han bærer fortsatt på en rimelig sær personlighet, men noe sier meg at det er det som gjør at vi har blitt så gode venner. Serievenner. Har fortalt han at han må leve i OTH-verden med meg om han skal få kvalitetstid med meg – og det er visst helt ok. Han følger iallfall med på skjermen, ser dere. Liker’e!

Det var seks “interessante” hendelser fra mitt liv. Nå kaller snart søvnen på meg igjen. Hiv og hoi 🙂

– V.

…heartwarming than to be welcomed by a cat.”

“Time spent with cats is never wasted.”

– V.

After every storm the sun will smile; for every problem there is a solution, and the soul’s indefeasible duty is to be of good cheer. (William R. Alger).

– V.

O’hoi, plutselig en hel uke siden sist ja. Det var vel cirka da jeg måtte møte med biologiboka på jobb 09:30 om jeg ville unngå kjeftende sms’er? Vel, 09:45 tikket det inn spørsmål om hvor jeg ble av, og da jeg kom inn døra 15min senere ble jeg jaget rett til skrivepulten med ordre om å lese godt. Så blogging og internett ble byttet ut med et konstant syn av dette:

Nazijobbtante som sørget for dette hentet meg til pause hver time da, men jaget meg tilbake igjen etter fem minutter, så det ble ikke tid til annet enn en kopp vann og et par ordutvekslinger mellom leseøktene. Og så kom tirsdagen, da – selve eksamensdagen hvor jeg var livsikker på at jeg var smittet av forsinket svineinfluensa og kugalskap, mens jeg hyperventilerende vandret rundt i stua og ramset opp biologidetaljer fra mine elskverdige tolv kapitler.

Eller, det skulle vært tolv. Kapittel 7 har aldri hjernen min klart å skjønne, så til tross for at nazijobbtante ba meg bruke litt tid på det i tilfelle det skulle komme på eksamen,  hoppet jeg over det i god tro om at det aldri ville skje. Og hva tror dere skjedde da jeg nervepirrende mottok de tre oppgavene i eksamenslokalet? Joda, først på lista var kapittel 7. Min første tanke var at jeg måtte løpe ut, men kom på de kloke ordene “litt er bedre enn ingenting”, og skravlet meg gjennom oppgave 2 og 3. Og så ble jeg kastet på gangen, da.

Da jeg en time senere ble ropt opp, poppet ordene “dere kan ikke gi meg stryk!” ut av meg, og siden de heldigvis ikke hadde planer om det, hoppet jeg lykkelig ut døra med et enormt glis og en frihetsfølelse. Dagen etter var jeg derimot i sjokk over at molekylene som har vandret rundt i tankebanene mine i et par år, plutselig ikke har grunn til å være der lengre. Så i de siste dagene har jeg sittet med tidenes merkeligste tomhetsfølelse og prøvd å løse “problemet” ved å spille spill:

Prøve ut ny isvariant:

Lage armbånd:

Kose med katten:

Kaste tøy:

Og innsett at jeg ikke har grunn til å klage på vinterstid:

I dag skal jeg klø meg i hodet.

God helg!

– V.

Da jeg onsdag ettermiddag vandret hjemover, ringte hjertet mitt for å høre om jeg hadde frihelg, og jeg svarte automatisk “ja, men jeg kan ikke komme til Oslo, for jeg har eksamen på tirsdag”, da jeg vet at hun gjerne har det med å få meg til å sette meg på første og beste buss til Oslo om jeg svarer ja. Et lite sukk etterpå returnerte setningen “okei, da kommer jeg til deg da – sees i morgen kveld, hadet”. Og så kom hun, da 🙂

Lykke å se henne, men ikke fullt så lykke da klokka hylte fire timer senere og fortalte at jeg hadde en jobb å stå opp til. Aldri stol på festglade mennesker som lover deg å dra tidlig hjem – de har liksom det med å drøye tiden og gjøre merkelige ting på vei hjemover…

Så da jeg i dag hadde fullført jobbøkten og egentlig skulle sette meg ned for å lese, kjente jeg at sovepause lød mer fristende, og gjorde meg klar til å dra hjem. På vei ut møtte jeg den strengeste av de som passer på meg, som fortalte at vi skulle sees etter en sovepause. “Som om hun klarer å holde styr på når jeg er tilbake”, tenkte jeg, og dukket opp seks timer senere. Lite smart. To minutter etter boka var åpnet kom beskjeden om at min sovepause hadde vært ekstremt lang, og at jeg derfor måtte være i seng ved midnatt, stå opp 08:00 i morgen, spise en frokost bestående av to knekkebrød + en frukt, og deretter sitte ved skrivepulten på jobb innen 09:30 om jeg vil unngå kjeftende sms’er.

Ai ai – snakk om streng sykepleiertante. Ser forsåvidt at jeg allerede ligger bak skjema, så det er vel best å slukke lyset 😉

God helg, dere 🙂

– V.

Så… Jeg har jo en liten klype kolleger som til tider forteller meg når jeg må lese, hvor lenge jeg må lese, hva og hvor mye jeg må spise mens jeg leser, når og hvor ofte jeg må ta pause, når jeg har hatt pause for lenge, og når jeg har lest for mye og må gå hjem. Vel… I dag stod et av disse menneskene utenfor sykehuset og ventet på meg da jeg i firetiden ruslet ut etter dagens jobbøkt, klar til å ta meg med til et sted hvor hun hadde planer om å grille meg gjennom de vanskeligste kapitlene i boka. Så det gjorde hun, da – helt til jeg fire timer senere endte opp med fnising og “hva var spørsmålet?”, og fikk gå hjem. Fire timer med muntligøvelse, der altså. At noen gidder å bruke fritiden sin på å øve eksamensstoff med en drittunge som meg kan jeg ikke skjønne, men herlighet så heldig jeg er som blir passet på 🙂

Noen andre som prøver å passe på, er samboeren. Jeg for min del ville heller kalt det presser på. Da jeg kom hjem etter utspørringen hadde nemlig Hanne store planer om å dra på butikken, og nøyet seg ikke med et “nei takk” da hun spurte om jeg ville ha noe.

H: er du sikker?
V: ja.
H: tenk da.
V: greit, en agurk!
H: sjokolade eller is?
V: nei, jeg blir tjukk.
H: du trenger ofte motivasjon for å lese.
V: kanskje en prim.
H: hva med melk?
V: jeg har melk og knekkebrød – hva mer spiser jeg?
H: frukt?
V: jeg har tre bananer. Yoghurt da.
H: sikker på at du ikke skal ha noe mer?
V: jaaa.
H: nå går jeg, er du sikker?
V: OKEI EN KOKESJOKOLADE 70%!

Så kommer hun hjem, og kaster ikke bare sjokolade i fanget på meg, men også en…

Is. Tenk å presse kalorier på et barn på den måten. Alldeles uhørt. Men samme det – senere kom trangen til å ha noe å utlevere til dere, etterfulgt av kommentaren “Hanneee, jeg har jo ingenting å blogge om”. Og da er det jo flaks at hun alltid har sånne gode tips til disse store verdensproblemene mine. Som for eksempel “du kan blogge om favorittsoveskjorta mi”. Ja, ok.

Hanne ryddet forsåvidt nettopp i tøyet sitt, og kom samtidig på at jeg snart skal flytte fra henne – noe som gjorde henne en smule sentimental, som igjen førte til at jeg pent måtte ta i mot 1) “knips, knips, knips”-skjorte, siden jeg knipser på mange bilder, og kan tenke på henne når jeg har den på.

2) morgenkåpe og tøfler fra Flow, så jeg kan tenke på henne når jeg våkner og legger meg (normal pose i bakgården, ja).

3) “puss puss, så får du en suss”-skjorte, så jeg kan tenkte på tannpussritualet hennes – som går ut på at hun går på badet, finner tannbørsten, setter på vannet, går rundt i stua mens hun pusser og vannet renner, og går tilbake på badet for å spytte ut. Det er nemlig så “kjedelig å pusse tennene alene på badet”.

…Se det – jeg hadde i utgangspunktet ikke noe å fortelle dere, men har likevel produsert et svadainnlegg om kaloripress, t-skjorter og biologiprat. Sistnevnte foregår i skrivende stund over facebook med lillebror, da han skremmende nok på sin muntlige prøvdeeksamen må innom noen av de samme temaene jeg har i boka mi. Hva skjer med at en tiendeklassing må få hjelp av storesøstra som studerer fag fra vg3? Noe sier meg at jeg kommer til å gravlegge meg levende om jeg noen gang begynner på et universitet da. Tommel opp for å ta sorgene på forskudd.

Ha en fin onsdag! 😉

– V.

Hva har du gjort i pinsa, Veronica? – Fylt opp kvota for kortspill, levd på is og melon, prøvd å presse info om DNA inn i hjernen min, og brukt resten av tiden på å have inn helligdagstillegg på jobb.

Hurra for tidenes beste og lengste bloggoppdatering. Over & ut.

– V.