Det stinker i Ole Bulls Gate. Kudritt, faktisk. Jeg vet ikke hvorfor. Ikke det at det bryr meg, men det er ikke akkurat som om jeg har noe bedre å fortelle dere uansett. Det er fredag, og det er frihelg. Jeg så nylig siste episode av sesong 8 av One Tree Hill – en episode jeg trodde var den aller siste. Så i et øyeblikk så jeg livet mitt passere i revy, da verdenen jeg har rømt inn i hver eneste dag de siste to-tre månedene, plutselig var over. Men gjett hva! Rett etter jeg var klar til å sørge over alle disse karakterene som jeg trodde hadde forlatt meg for evig og alltid, fant jeg ut at det eksisterer en niende sesong! Lykkerus, dere. Lykkerus.

Bortsett fra det har jeg til min store fortvilelse blitt narkis. Tyggisnarkis, altså. For før bar jeg alltid på en pakke sølv Extra, ikke sant – men så kommer vaner ofte til et tidspunkt hvor de blir kjedelige. Og min tyggisvane har nådd nettopp dette tidspunktet. I skrivende stund har jeg for eksempel disse smakene å velge mellom:

Tragisk. Men herregud, disse “Extra Dessert Delights” er egentlig kvalmt søte, men så gode når du er sulten eller whatever. Jeg lover! Hittil har jeg riktignok bare prøvd “strawberry shortcake” og “mint chocolate chip”, så til påske ønsker jeg meg “apple pie” og “rainbow sherbet”, ok?

Og ja, det glemte jeg nesten – da jeg stakk innom min nye nærbutikk tidligere i dag, traff jeg bosslady! Bosslady er samme menneske som spagatlærerer min, og spagatlæreren min er samme menneske som min tidligere kollega fra tiden jeg jobbet som hjemmehjelp. Min tidligere kollega heter forsåvidt Gry, og fikk rollen som spagatlærer da hun under en feriepengepils med tema “kom som du er kommet på feil fest” i 2010 prøvde å lære meg jentespagaten…

Det var egentlig ikke noe poeng i dette, altså – bortsett fra at hun fortalte at jeg kunne blogge om at jeg traff henne på butikken. Og nå har jeg gjort det da. Hva mer? Jo det skal jeg si dere – jeg er “gravid”. Anførselstegnene betyr selvfølgelig at jeg ikke er det (du kan puste lettet ut nå, pappa), men at hjernen min går og venter på å bli mor. Ikke menneskemor altså, for all del. Matmor. For om alt går etter planen kommer det nemlig en vakker liten skapning i hus i desember, og jeg gleder meg allerede til å skryte av h*n til dere 😉 Nå er jeg rimelig tom for ord, så da gjenstår det bare å si; god helg!

PS: er det noen av mine lesere som kjører fra Oslo til Kristiansand i morgen eller søndag?

– V.

En hage. Helst en stor en, slik som pappa har, for eksempel – den har nemlig en dam også, og det er ganske koselig, skal jeg si dere. Men hagen min kan ikke ha busker som pappa sin har. Da får jeg jo ikke plass til det enorme fugleburet, alle solsengene, trampolina og bassenget.

En veranda. Denne må også være stor, slik som min stebestemor har. På denne vil jeg ha en grill og en dusj jeg kan bruke når jeg er ferdig å sole meg i hagen. Og ja, så trenger jeg en jacuzzi til kveldstimene og den kalde vinteren.

Nord-norge’s sommertid, slik at himmelen er lys 24/7, slik den var i Båtsfjord da jeg var hjemme sist. Jeg liker å tro at det vil gjøre en stoppe for alle marerittene jeg har hver eneste natt, som får meg til å våkne svett som en gris.

Havutsikt, slik som bestemor har. Denne utsikten hadde jeg hele min barndom da jeg bodde hos bestemor, og jeg glemte å ta den med meg da jeg flytta. Jeg er i grunnen redd for havet, men det er fint å se på. Og lukte på, sært nok.

Å kunne samle familien min akkurat når jeg føler for det. Gjerne kunne le av at pappa tar på seg oljebukse, og observere at alle ser på mens han gjør det, bortsett fra lillesøster som helst vil stå med rompa i været og lete etter grus.

Å kunne klemme lillesøster hver dag, så hun kan tenke “storesøster var en del av barndommen min” når hun blir stor, og ikke tro at jeg ikke ville være der for henne siden jeg ser henne så lite som jeg gjør.

Å være en god fadder til mine to skjønne gudsønner. Å få være fadder er en ære, men å ikke kunne være det, er trist.

Mørkere hår. Ikke så mørkt som dette (2010), men mørkere. Jeg er jo tross alt lys fordi alle mener det er så “fint” og at “det kler meg så godt med lyst hår”, men det er jo jeg som må bære på dette håret og se det hver eneste morgen! Jeg er drittlei av hele blondinegreia.

Noe sier meg at jeg kanskje må flytte til nord for å oppfylle halvparten av disse ønskene. Noe inni meg har jo faktisk vurdert det forsiktig en god stund, da hjernen min sier at det er eneste utveien til et visst problem – men ikke si det til noen. Når man sier det, blir det virkelig. Så vi må ikke snakke om det. Det er skummelt. Og klaustrofobisk å tenke på. Dessuten hadde jeg aldri klart å flytte alle disse møblene jeg har kjøpt meg, helt til andre siden av landet. Altså, greit nok at man kan selge ting, men det tok meg sabla mye tid og krefter å sette sammen denne dritten. Og forresten så er ikke velkomsten i nord alltid like hyggelig. Dette er for eksempel hva du møter om du skal besøke pappa:

Jeg tror den letteste utveien er at jeg bare ønsker meg et julekort i år også.

God natt.

– V.

Tenk deg at du 16:07 på en torsdags ettermiddag sitter sammenkrøket i ditt eget sofahjørne. På kroppen har du tredd på en gammel og slitt joggebukse, og en altfor stor hvit t-skjorte med blå avfargingsflekker fra den tiden tøyvaskinga di ikke var på sitt beste. Håret er halvveis festet til et hårstrikk, og om “en halvthengende dult” hadde vært en frisyre, hadde håret ditt vært et perfekt eksempel. Sminkeløs, bh-løs, giddaløs. Beina dine er stappet nedi et par ullsokker med farger som ligner en overgrodd hage som er i ferd med å gå fra sommer til høst. Selvtillitten din er på sitt laveste, men du trøster deg selv med at det tross alt bare er du som skal se deg selv, hver gang du står foran speilet for å vaske hendene etter et dobesøk. Og til og med da trenger du jo ikke se på deg selv. Venner av deg har tidligere prøvd å fortelle deg at du må tillate deg selv å være det som etter din mening kalles stygg, på dager hvor du ikke har planer om å forlate sofaen. Og de har vel rett. Hvorfor bry seg om utseende på slike dager.

Ser du for deg dette? Ja? Ok. Prøv også å se for deg at sidesynet ditt registrerer en bevegelse fra utsiden, og at du fra dette sofahjørnet plutselig får øye på en mann som vinker til deg gjennom vinduene – vinduene hvor du selvfølgelig ikke har fått opp hverken gardiner eller perienner, som gjør at han kan se deg klart og tydelig. Mannen passerer vinduene og stiller seg ved ytterdøra. Et øyeblikk gjør pinligheten at du får lyst til å forsvinne fra jorda. Du vurderer å løpe på badet for å late som om du ikke er hjemme, eller for å i det minste skifte tøy. Men det går ikke. Klesskapet befinner seg i gangen, rett ved siden av badet, og alt jeg du gjør “der ute” kan observeres fra det firkantede lille vinduet på ytterdøra – ytterdøra som mannen forventer at du straks kommer for å lukke opp. Utropstegn strømmer ut av hodet ditt, før det plutselig går opp for deg at, herregud, mannen står utenfor døra di i pøsregn og venter på et svar, og alt du gjør er å tenke på hvordan du har det i denne situasjonen. Hva med han? Hva gjør at han kommer og banker på ditt hjem i slikt et vær? Samvittigheten stikker deg, og du åpner døra. Gjennomvåt kikker han opp på deg, og snakker til deg. Han kunne vel ikke brydd seg mindre om hvordan ansiktet, håret, kroppen eller klærne dine så ut. Han ville bare ha din hjelp. Dumma.

(Illustrasjonsfoto fra Spaniatur 2007) 😉

Henger du fortsatt med? I såfall må jeg irritere deg ved å si at denne historien ikke har noe fortsettelse, da det bare var en random to minutters hendelse fra min torsdag, fordi jeg ikke har annet å fortelle om denne dagen. Bortsett fra at jeg akkurat har sett ferdig den syvende sesongen av One Tree Hill denne sommeren, lest halve boken om Natascha Kampusch som snille Anniken har lånt meg, ryddet og vasket hyller snille ‘mamma’ og de har lånt meg, mottat telefoner fra utkjent nummer som hyler til meg fra andre enden, og gått frem og tilbake til butikken. Spennende? Not so much. Sorry. La meg heller gi dere flere bilder fra Båtsfjord, siden vi alle er så glad i det stedet… Denne gangen fra en av de vanlige fjellturene. Værsågod:

Greit, de to siste bildene hører kanskje ikke til i normalitetens fjellturer, da. Men barndomsstedet lokker ut barnsligheten, ser dere. Ser også ut til at klokka snart passerer midnatt og at det kanskje er på tide å tenke på mer søvn. La oss krysse fingrene for at morgendagens fridag blir en smule mer innholdsrik enn denne.

God natt!

– V.

 

 

En uke siden sist, atter en gang. Sist jeg var innom her var jeg plassert i Vardø, var det ikke så? Vel.. Dagen etter returnerte vi til Båtsfjord, noen dager senere fløy jeg videre til Tromsø, og nå er jeg tilbake i hula mi i Kristiansand. Sola skinner, undulatene kvitrer seg snart ihjel, og jeg må straks gjøre meg klar til min første jobbøkt etter ferien. Hadde planer om å spamme dere med bilder fra hele ferien, men innså at det ble litt for mange bilder på èn gang, så la oss bare starte med søskenkjærligheten. Har for eksempel fått samlet alle mine småsøsken (Sharon, Adrian og Remi):

Vært på roadtrip:

Brukt beina:

Ledd:

Laget grimaser:

Perlet:

Tullet:

Tullet litt til:

Hoppet på trampoline:

Børstet hår:

Fnist:

Og kost oss på verandaen:

Har ganske kjekke søsken, jeg. Sånn bortsett fra når de to yngste begynner å føre en samtale med hverandre – da får man plutselig et ekstremt stort behov for ørepropper, tålmodighet og en regel om tre meters avstand. Supersøskenkjærlighet der altså…

Håper dere har hatt en fin ferie!

– V.

Etter å ha besøkt heksemonumentet i Vardø (byen hvor flest ble dømt for hekseri og brent på bål), konkluderer jeg med at jeg er svært glad for å ha kommet til verden i 1990, og ikke på 1600-tallet. Det er utrolig hvor følelsesløse vi mennesker kan være mot hverandre i dag – men helt forferdelig hvordan de var mot hverandre før i tiden.

Vel, vel. Helgen var iallfall koselig. Fikk møtt min stemors foreldre og steforeldre (evt mine to yngste søsken’s fire besteforeldre), min andre lillebror og et par andre fjerne og nære – så familiekvota begynner å bli passelig full. Nå er vi tilbake i Båtsfjord, klare til å fortsette å “nyte sommerdagene” i fleecegenser, regnjakke og kjølige temperaturer. Jadda. Flaks at jeg har ei bestemor nedi bukta som alltid stiller med varm kakao, så tror jeg vet hvor dagens kveldsbesøk går 😉

Hvordan er været der dere er? 🙂

– V.

❤

God helg fra oss som straks fyller bilen og starter på en tre timers kjøretur til Vardø hvor det finnes enda mer familie. Tjohei!

– V.

I løpet av mine år som blogger har jeg lært at man aldri skal beklage for sitt fravær, uansett hvor lang tid det går mellom hver gang man utleverer noe for sine lesere. Så jeg beklager ikke, men jeg tenkte kanskje det var på tide å si hei etter to uker med stillhet, og fortelle at det er sånn som skjer når man plutselig nekter å sette seg ned før ryggen roper hjelp rundt midnatt. Med andre ord har jeg nektet å ta meg tid til “dere”, men hyggelig som jeg av og til liker å være, har jeg laget en megaspennende oppsummering av hva mine to uker har gått med til! Klare? Ok. Jeg har…

Pakket, flyttet og rotet:

Funnet ut at hulen min har en djevelbod hvor det bodde hundreogsekstiåttetusen edderkopper, og måtte derfor få besøk av to hyggelige menn som sprøytet de små djevelbarna ihjel:

Vasket, vasket og vasket (noe Erich fant interessant å fotografere):

Hatt mine to siste helgenattevakter før jeg endelig tok ferie:

Møtt min fantastisk flotte storesøster og mitt skjønne lille tantebarn:

Puslet Ikea-puslespill, både alene og med god hjelp fra super-Erich:

Pakket ut og ryddet:

Tilbrakt tid med fiiine mennesker:

(Hanne/Mænis, Erich/E-man, Marte/Prinsessa, Renathe/Ronja, Espen/Forloveden, Belinda/Hjertet, Jorun/Frk Stiansen og Jorun’s kjæreste).

Fått innflytningssnacks av Erich, og innflytningsmiddag av Marte:

Reist fra hulen min i sør, til familien min i nord:

Og i dag har jeg tilbrakt dagen med min skjønne fireåring av en lillesøster som i formiddag hvisket “dadda, kan vi ta bilde med dataen din mens vi klæmme?”. Mon tro om det blir blogger av den jenta også, haha.

Jeg befinner meg altså på andre siden av landet, omringet av intet annet enn finnmarksdialekt og familiemedlemer – og jeg liker det. Etter et par timer i “været” og tacokveld i heimen, observerer jeg nå lillesøster som pynter…

…og forteller lillebror at “æ pynte til fæst siden ho dadda e kommet hjem!”. Skjønt. Det er heldigvis tanken som teller 🙂

Håper dere har en fin sommer!

– V.

Brev. Jeg liker brev. Har gjort det fra jeg var liten, og kommer nok til å gjøre det til den dagen jeg forlater verden. Det er noe med den lille personlighetsdelen som aldri vises elektronisk, som kommer frem i håndskriften. Jeg fikk et for to uker siden, igjen – et som også inneholdt ord jeg kan henge på kjøleskapet og se de hver gang jeg er på kjøkkenet. Så koselig, jo!

Det overrasker meg av og til hvordan dette vedkommende treffer med riktige ord til riktige tidspunkt, uten å vite om det. Tilfeldigheter, følelser eller gjetninger – jeg liker det uansett. Fikk et nytt et i dag, igjen – et som også inneholdt ord jeg kan henge opp 🙂

Men uansett… Skiltet fikk meg til å tenke at “ok, la oss smile og skape litt lykke, da”.

Så jeg hørte på Ronja som fra sofaen ropte noe sånn som “onka, kanke du stå på longboard?”, og jeg bare “ok da”. Så jeg startet i det små…

Reiste meg sakte men sikkert opp…

Helt til jeg feiget litt ut og fant ut at det var umulig å få det andre beinet på brettet…

Og akkurat i det jeg var i ferd med å gi opp, kommer min nydusja longboardekspert av en samboer brasende ut i barføtter og morgenkåpe…

Hun skulle være snill og lære meg, ikke sant, og starter med “se her, onka”…

Og så må jeg skuffe dere med å hoppe over det gøyeste øyeblikksbildet hvor to jenter kom syklende og hun spurtet inn igjen som en livredd kanin, haha! Men denne longboardgreia var uansett ikke noe for meg. Tror jeg holder meg til den humørsyke sykkelen min. Sykkelen som forresten har vært til stor hjelp under spontanshoppinga mi de to siste dagene som har gått ut på å handle ting i litt ikke-bærepose størrelser…

SE pappa – jeg har kjøpt mitt aller første vaskeutstyr (med barnemotiv selvfølgelig), min aller første brødkniv (Victorianox – den hadde du likt), og min aller første støvsuger (som jeg fikk 100kr i avslag på fordi jeg var så søt), og sist men ikke minst – Permitrin som skal holde edderkopper unna nå som ingen kan ta de for meg!

…Jada, har jo klart meg hjemmefra uten pappa og de i tre år, men først nå må jeg plutselig kjøpe mine egne voksenting. Slitsomme greier. Men sånn i og med at jeg flytter alene om tre dager, var det kanskje på tide å begynne. Eller, jeg blir ikke helt alene, da. Ronja har nemlig laget meg en miniversjon av henne (evt en politimann?) ved å dekorere pandabamsen for meg, som venter i flyttelasset. Thanks!

Ja, neida, så… Det var alt for i dag. Over og ut!

– V.

Jeg husker det så godt – dagen jeg og pappa kjørte kveldstur rundt i bygda, og vi stoppet ved lillekiosken. Du satt deg inn i bilen, og skulle være med oss hjem for å spise pizza. Og så var det gjort, da – plutselig en dag kom du inn døra med mer enn hva man har med seg på et enkelt overnattingsbesøk. Din sønn var også med. Han var under året, og jeg var vel åtte. Jeg passet på å holde han unna trappa mens dere bar ned ting. Lite visste jeg at den lille gutten skulle bli en jeg i dag omtaler som min tretten år gamle lillebror, og at han skulle bære samme etternavn som meg.

Den gang var jeg ofte bitter. Bitter for at to mennesker skulle hoppe inn i min, pappa og bestemors verden. Bitter fordi du og pappa ville flytte, og jeg måtte forlate bestemor. Bitter for at du og “drittungen” plutselig skulle ta vårt etternavn. Men jeg var vel bare redd. Redd for at dere skulle ta fra meg pappa, og for at han skulle være mer glad i dere. Jeg antar det er slikt barn er redde for i blant, men alle vet vel at en pappa aldri kan elske sin datter mindre, uansett hva som skjer.

I dag er jeg bare glad. Glad for at du ga pappa kjærligheten tilbake. Glad for at du ga meg en lillebror, og han en sønn. Glad for at du gjorde han til en ektemann ved å bli hans kone. Glad for at du ga meg og lillebror en lillesøster, og pappa en datter til. Og glad for at du kom inn i livet vårt og ga oss en familie jeg aldri ville vært foruten.

Så takk, June. Takk for den du er, for alt du har lært meg, og for alt du har gitt oss. Jeg er evig takknemlig, og fryktelig glad i deg.

Gratulerer med dagen 🙂

– V.

Så. Før helga kom jeg på at jeg veldig snart skal hoppe ut av bofellesskapet for å krype inn i min egen lille hule utenfor byen, og det gikk opp for meg at det kanskje var på tide å rive meg ut av serieverdenen og begynne å pakke ned livet mitt i esker. Normale mennesker ville kanskje brukt en bil eller en annen smart form for kjøretøy ved henting/kjøping av flytteesker, men jeg derimot… Jeg har vel det med å holde meg utenfor normaliteten, og pådro meg et par lange blikk fredags ettermiddag.

Dagen etter tenkte jeg den smarte tanken “hvorfor ta litt og litt når du kan ta alt på en gang?”, la hele mitt liv på stuegulvet, og så startet jeg da.

Et par timer senere slo det meg at kommentaren “så var det det med å gå flere ganger, da” jeg pleier å få etter å ha tenkt min smarte tanke, kanskje inneholder et par kloke ord. For når du først har lagt hele livet ditt på stuegulvet, må du liksom rydde opp i det også. Så jeg bestemte meg for å ta en pause og sette kursen mot butikken for å kjøpe melk – sånn siden melk styrker kroppen, vet dere.

Eneste problemet var at min samboer ved en feiltakelse hadde tatt med seg mitt bankkort. Og ikke bare det, men jeg hadde på toppen av det hele lånt henne sykkelen min, noe som betydde at jeg måtte gå tidenes omvei til byen før jeg kunne få melkepakken min. Da jeg traff Hanne hadde jeg store planer om å holde et alvorlig foredrag om denne forferdelige hendelsen hun hadde utsatt meg for, men til min store forbauselse var det hun som holdt “foredrag” for meg.

Her sa hun “onkaaa, du må iiikke sette nøkkelen i døra i natt, for daaa må jeg ringe deeeg!”. Og så ble mitt alvorlige tryne vrengt om til et lattermildt fjes, da. Dårlig plan.

Midt i en samtale hvor Hanne lurte på hvorfor jeg hadde håret i tutt, og hvor hun forklarte meg om lommelendere(?), ropte hun plutselig “onka, jeg må tisseee!!”, før hun løp bortover gata og rundet hjørnet.

Merkelig menneske jeg bor med. Men etter flere evigheter fikk jeg endelig kjøpt melkepakken min, og fikk omsider stablet livet mitt i hjørnet i gangen. Så nå står det der og venter på meg, noe det skal fortsette med i en ukes tid til. Ikke katten da, han skal visst fortsette å bo her. Med mindre jeg stjeler han, men det vet jeg ikke enda.

Søndag er jo fortsatt verdens sørgeligste dag, og siden pakkinga var ferdig hadde jeg store planer om å reise tilbake til One Tree Hill, ikke sant. Men til min store forskrekkelse dukket en enda større fiende opp. SOLA kom fram, og jeg kjente at verden var i ferd med å gå under. Sola gjør ikke bare mine solhatperioder til et mareritt, men det gjør også utefuglene lykkelige, noe som igjen gjør undulatene mine lykkelige, noe som igjen gjør det superumulig å ikke klikke mentalt av å slappe av i senga. Så jeg trosset solhatet mitt, og vurderte å legge meg på taket.

Det var egentlig ikke så mye å vurdere da jeg skjønte at det faktisk var mulig å komme seg opp, så jeg laget en trapp, kastet opp ei dyne, og lot kroppen trekke til seg disse overvurderte strålene der oppe.

Jeg liker tak. Hadde jeg tenkt på det før hadde jeg kanskje sluppet å se ut som en blendafarget eskimo i årets beste sommermåned, men samme det. Senere på kvelden (les: i natt) fikk jeg Oslobesøk av Kjetil, Belinda og lille Lui! Å få se sine gamle samboere varmer selvfølgelig et drittungehjerte, men trøtthetsskalaen min var rimelig høy da jeg kavet meg ut av senga 07 i dag tidlig, så jeg kjenner at det er på tide å lade batteriene igjen.

Ps. takk til det snille mennesket der ute som har dekorert husveggen vår. Hadde jeg bare klart å lese det…

Psps: takk for hyggelige tilbakemeldinger etter forrige innlegg forresten – kjekt å se at dere overlever lengre tekster også!

Håper dere nyter sommeren der dere er.. 🙂

– V.