//weheartit

//weheartit

//weheartit

//weheartit

‘Happy’ belated birthday, stupid.

– V.

Folk må seriøst slutte å tro at jeg er klar til å føre en samtale i femtiden om morgenen. “Femtiden” går forresten under kategorien “natt” for min del, og spør dere meg er det rimelig unormalt å ringe mennesker midt på natta. Søndag eller ikke søndag – det kunne aldri falt meg inn å si hei til noen på klokkeslett som dette:

Samme det. Hvem bryr seg. Når jeg tenker meg om finnes det jo mennesker som faktisk må jobbe på den tiden av døgnet. Postbudet, for eksempel. Stakkars mennesker. Må være frustrerende – og sikkert enda mer frustrerende når de må levere post til mennesker uten postkasse. Mennesker som meg.

Tragisk nok får jeg posten min levert på tre forskjellige steder, for adresseendring er jo så slitsomt. Men jeg kjøpte meg en postkasse på fredag – sånn for postmannen sin skyld, altså. Var i det hyggelige hjørnet, for denne fredagen var en sånn en deilig dag hvor jeg gikk hjem fra nattevakt mens andre møtte opp for å jobbe. Det liker jeg. Og når jeg opplever det jeg liker, blir jeg hyggelig. Så var det jo lønningspils også da, og det liker jeg òg. Lønningspils har dessuten alltid vært gratis for meg, og hvem liker vel ikke gratis. Betalingen tar de voksne seg av – det er visst bare sånn sykehusfamilien min er. Jeg liker de.

Dagen etter besøkte jeg en av de snille tantene mine fra sykehusfamilien, og hun hadde et hjem jeg likte så godt at jeg kjente en aldri så liten smerte i mitt hjerte. Så jeg bestemte meg for at jeg skulle bo der. Hun var kanskje ikke veldig keen på å bytte hjem med meg, men hun lånte meg en bok fra den fine bokhylla si så jeg kunne ha en liten del av hjemmet hennes med meg tilbake til hula mi. Boka heter “min elskede drittsekk” som jeg visstnok etterhvert skal grine av, så jeg brukte lørdagskvelden min på boklesing, jeg.

Så sluknet jeg, og våknet opp til nok en søndag. Vaskesøndag. Og siden vaskesøndag er en spesiell anledning, bestemte jeg meg for å ta bilde av dagens outfit, slik kule motebloggere som meg gjerne gjør for leserne sine. (Bøtteveske fra Jernia, ullsokker fra undersiden av juletreet, vann fra dusjen og bukse fra G-sport).

Er alltid så fin på søndager, ser dere. Føler meg iallfall veldig fin. Stråler som ei sol. I dag strålte jeg så mye at jeg valgte skogen framfor Ugly Betty. Prøvde meg på løypene i Jegersberg for første gang, og etter en times tid kunne jeg kjenne den deilige kroppsvæsken sile nedover ryggen. (Det er jo faktisk så kvalmt at det er… Kvalmt).

Og nå – nå er helga over, og det er på tide å gjøre seg klar til en ny dag i en ny uke. Søvnen banker på, med andre ord. Og akkurat det er noe jeg liker med vaskesøndagene mine – å legge meg nydusjet i rent sengetøy og inhalere duften av grønnsåpe mens jeg sakte men sikkert vandrer inn i drømmelandet mitt. Ja, det liker jeg.

God natt, lesere.

– V.

Seriøst – jeg tror jeg må på rehab. For tyggisinntaket mitt, altså. Det er ikke normalt å ha en egen skuff til tyggis, er det vel? Men på en annen side kan jeg jo starte min egen lille tyggiskiosk. Noe å tenke på der, merker jeg.

Om jeg skulle dra på avvenning mot tyggis, måtte jeg kanskje vurdert å inkludere redusering av melkeforbruket mitt i samme slengen. Eneste fordelen med å ha så mye melk er at jeg kan motsi min kollega som mener at jeg ikke trenger kjøleskap – for jo, det gjør jeg. Men om noen skulle ha en ku (en Q?) til salgs, kan jeg alltids bytte den mot kjøleskapet mitt. Send mail for interesse – kun seriøse henvendelser.

Og ja, en ting til. Serieavvenning. Det hadde forsåvidt også vært noe for meg. Etter en sesong av Privat Praksis og seks sesonger av One Tree Hill siden sommeren, har jeg jo nå begynt å se Ugly Betty, vet dere. Og nå har kroppen min blitt skremmende avhengig og forvirret av disse seriegreiene, for SE SÅ LIK JEG ER UGLY BETTY!

Skremmende. Til og med koppene mine har begynt å ligne på Ugly Betty! True story. Bare se:

Greit, så er det kanskje kopper fra forskjellige venner da. Meg og B hadde en periode hvor vi så serien hver dag, så hun startet på en Betty-kopp. Ble aldri ferdig, men alle vet jo at det er det indre (i koppen) som teller uansett. Og i kveld har jeg te i min kopp, for det liker jeg. Holder fortsatt på med denne “bli mer som bestemor” greia jeg fortalte dere om sist gang, så nå har jeg kjøpt inn samme te som jeg drakk hos henne i sommer. Cocoa beans, vanilla and coconut flavours. Den er god, jeg lover!

Bestemor tenner også lys. Mye lys. Hver eneste dag, faktisk. Så jeg har gjort det også, da.

Nå gjør jeg ikke bare som bestemor, nå er jeg jo bestemor på ordentlig! 61 år og positiv til livets berg- og dalbane. Jadda. Ser forresten at det er litt feil å drikke te i en kopp som sier “varm sjokolade” – men jeg stjal den på en kafè sist jeg var hjemme i bygda, så den passer best til denne bestemorgreia jeg driver med. Tipper pappa blir en smule flau nå som jeg innrømmer mitt tyveri her, men det går bra pappa – jeg var jo snill til jeg flyttet hjemmefra, og hva jeg ble til etter det (les: tyv) er jo ikke din feil. Hoho.

God natt, igjen.

– V.

Javel. (Nei, ikke med den typisk sørlandske uttalelsen – det får da være måte på hvor ille denne dialektendringa mi skal bli). Etter noen timers arbeid på lørdag fant jeg ut at jeg ville prøve å være litt mer som bestemor. (Jeg ligger langt over grensa når det kommer til hvor glad et barnebarn skal være i bestemoren sin, altså). Så jeg dro hjem og fant frem bakebollen for å mikse sammen noe fantasifylte greier uten oppskrift, slik bestemor gjerne gjør. Og siden hun liker et litt sunnere alternativ, mikset jeg sammen noe grovt mel, litt egg, et par frø, og sukrin. I skuffen fant jeg også en pakke muffinsformer jeg tenkte at var like greit å bruke – så jeg helte litt røre i hver, før jeg avsluttet med noen nonstop (Meny kjører tilbud på slike ekle ting) og kastet brettet inn i den søte lille ovnen min.

Et kvarter senere gjorde de seg klare til å bli brent, så jeg tok de ut da. (En født baker som bestemor ser ikke så ofte på klokken). Prøvesmakte en smule og fant ut at de var søte nok til å serveres uten glassur og slikt vas, og satte de på “benken” i tilfelle noen skulle komme innom. Det er sånn bestemor gjør, nemlig – hun vil helst ikke spise slikt selv, men liker å bake og ikke minst ha noe å servere naboene når de stikker innom.

Vel. Søndag morgen hadde ingen av mine utakknemlige naboer banket på døren, så jeg og zebraene mine gikk rett fra senga og bort til benken for å gjøre det bestemor gjerne gjør om ingen besøkende spiser baksten hennes – nemlig smuldre det opp.

Deretter, fortsatt i nattklærne, stakk jeg beina i støvlene (bestemor bruker gjerne bare ullsokker, men det hadde regnet), kastet på meg jakka, og matet småfuglene i hagen.

Så nå blir mine utefugler like glade og bortskjemte som bestemor sine! De er i alle fall på god vei. Det liker jeg. Og enda bedre liker jeg at jeg er på god vei med mine egne småfugler. Seee så gode venner vi har blitt da!

Når jeg blir stor kommer jeg til å ende opp som den sprøe fugledama i en av Hjemme Alene filmene, men det går bra. Hvis jeg ikke finner noen som vil ha meg på grunn av fuglene, finner jeg alltids noen venner i Thailand. Det er iallfall det jeg har hørt fra folk.

Ps. Jeg savner deg bestemor. (Hun har dårlig syn og vonde øyne, og ser som oftest bare på bildene mine her, så dere i nord som er innom henne og smaker på hennes deilige mat, får hilse fra  hennes søteste (…) barnebarn) 😉

Natta.

– V.

På torsdag, dere – på torsdag skjedde det noe ultramegasykt. Jeg hadde en av mine elskede fridager, og vanligvis må jeg jo på disse dagene tvinge meg selv opp før døgnet kalles ettermiddag – men denne gangen poppet øynene mine opp rundt 10:00, og jeg forlot den deilige dyna helt frivillig! Så da Hanne et kvarter senere ringte for å vekke meg, og jeg kunne svare “jeg er våken!!”, ble jeg nesten sjokkert over mine egne ord. Ultramegasykt, altså. Og sikkert kjempespennende for dere å høre hva klokka var da jeg stod opp, hæ? Tenkte meg det. Videre så jeg selvfølgelig x antall episoder av Ugly Betty, før jeg syklet avgårde til sjukehuset. Tragisk å måtte sykle til jobb når du faktisk ikke skal på jobb, men heldigvis kan man jo gjøre gøye ting der, som å leke pasient…

Skulle egentlig gi blod, men… De har jo en sånn grense på 12,5 når det kommer til jern, vet dere. Og de er så kresne at de sender folk hjem ved 12,4. Så med mine 11,6 fikk jeg bare gitt de et par dråper til noen prøver, og fikk til gjengjeld beskjed om at de kanskje ikke ville ha meg på besøk mer enn to ganger i året. Ser dere. Folk i hvite frakker er kresne og utakknemlige, som jeg alltid har sagt. …Neida, de er faktisk superskjønne mennesker som alle burde dra til. Man får faktisk premier. Bare se på den store håndklesamlingen min for eksempel!

Jadda. Etter sykehusbesøket rullet jeg videre til min gamle roomie som mente jeg trengte litt ekstra oksygen.

Snille Hanne. Sånn bortsett fra at dekkene er harde som jern og jeg kjenner hver minste stein jeg sykler over, er jeg rimelig fornøyd. Skyene begynte å gråte, så vi dro innom Camillo Bastrup for noe å drikke på mens vi ventet på Ronja, og sjekk kakaoen til Hanne!

Jeg var en smule misunnelig, men det gikk over da Ronja fant en gave til meg i Markens litt senere. Plutselig var jeg liksom en CD rikere. Takk for det…

Etterhvert begynte byen å nærme seg stengetid, og plutselig fikk jeg tidenes flashback. Klissvåt var jeg plassert i heisen jeg tok daglig i mine tre første måneder i denne byen, og stanset i syvende etasje!

Marte som jeg bodde hos i starten, har flyttet tilbake til den samme leiligheten, med den samme utsikten!

Katten har også flytta. Se på den katten da. Han er så fin. Jeg skal stjele han.

Etter mangfoldige timer med avslapning og kos i mitt (um… hennes) gamle (nye?) hjem, ropte klokka at leggetiden nærmet seg. Den var faktisk så nærme at katten sovnet før jeg dro. Jaja.

Sååå kom jeg hjem til hula mi hvor undulatene kvitret som vanlig, og plutselig skjedde det noe ultramegasykt igjen! Lillegutt (til venstre) som aldri har vært nær meg på de to årene han har delt bur med min tamme Lucas, ville plutselig spise fra hånden min!

Kan ha noe med at jeg har sultet de etter å ha byttet ut fôret til noe sunnere som de ikke liker. Men ikke si det til noen. Jeg liker å tro at han har blitt glad i meg over natta. Men nå må jeg suse til sykehuset igjen – jobben kaller.

Kos dere!

– V.

Altså… Jeg har jo alltid vært den rare jenta som ingen skjønner seg på, ikke sant. Hun som i begynnelsen er stille og sjenert og som alltid får kommentarer om at hun “smiler så lurt” selv om hun ikke har noen grunn til det. Hun som etterhvert tar vekk det ytterste skjoldet og lar det florere av rare spørsmål og setninger om alt og ingenting. Hun som veksler mellom å være rar, stille og barnslig, og som sjeldent fører normale samtaler med folk. Hun som en gang i tiden gikk under tittelen “klassens klovn”, og som i alle år har gått og ventet på en diagnose av et eller annet slag. Vel. Jeg er vant til å være en av de sære, så da jeg for fire år siden begynte å bli en del av hverdagen til hjertet mitt som jeg som bloggleser forgudet, lurte jeg ofte på hvordan hun kunne være med en raring som meg. For hun var jo tross alt den ordentlige, patentlige, uslåelig vakre kvinnen – omtrent slik de fleste lesere og de som ikke kjenner henne, ser på henne. Perfekt, som dette:

Vel. Da hun tok bort sitt ytre skjold, og jeg fikk se den virkelige Belinda, fikk jeg svaret på spørsmålet mitt. Hun har jo seriøst sykere humor og oppførsel enn meg. True story! Til hennes forsvar er ikke dette en video hun har laget for å underholde, men en video som er satt sammen av småklipp hun har sendt rundt til sine nære og kjære, slik hun gjerne gjør innimellom. Tipper 99% av seerne ikke skjønner et kvekk av hva hun sier, men jeg gjør, og jeg ler meg ihjel. En latterlig sær miks av venndølsk, lyngdalsk, stavangersk og sikkert noe annet rart noe som egentlig ikke eksisterer. Det verste er at jeg ser denne og tenker “herregud, dette er sååå henne”. Sjuke, sjuke hjertet mitt ❤

Folk burde begynne å videoblogge mer. Slik som før i tiden. Kanskje det er det jeg skal gjøre – få videobloggtrenden tilbake. For jeg var jo så syyykt god på det. Kom alltid med slike flotte og innholdsrike videoer…

Merkelig nok er det ingen av dere som har spurt om jeg kan begynne med det igjen. Skjønner ikke hvorfor…

Ha en god kveld 😉

– V.

Så. Kastet på meg hælene og brommet avgårdet til bondelandet Lyngdal på lørdag. Er ikke helt sikkert på hvordan det skjedde, men lille Junior var plutselig stor nok til å konfirmeres av alle ting! Så hele bondefamilien samlet seg i kyrkja for å se på da. Greit, de er litt småspesielle, men det er vel en grunn til at jeg på et tidspunkt fikk billett inn i den deilige gjengen, så det går bra. Min benk bestod for eksempel av tante Heidi, hennes baby, bestemora til en haug av barna, hjertet mitt og forloveden min ❤

Sååå koselig, men sååå kjedelig å høre på disse historiene om mannen som visstnok hang på et kors for flere tusen år siden. Føltes ut som om vi måtte vente i alle disse tusen årene før vi kunne gå videre, men til slutt fikk den lille gutten tre frem for å bli en liten mann.

Og så var han i de voksnes rekker. Tantes lille gutt 🙂

Etterpå var det selvfølgelig nye eviglange historier jeg nesten fikk pustevansker av, men heldigvis holdt tante latteren i gang med blant annet dobbelthakebilder. Se så fine vi er i denne perfekte vinkelen! Barnslige vi nei…

Og så var kirketiden over så en endelig kunne puste, og ikke minst klemme på resten av finfolket. Her er jeg med Jenny Skavland.

Neida. Hun heter egentlig Cecilie og er søstra til konfirmanten, men hun er så latterlig vakker at jeg ikke kan annet enn å kalle henne Jenny. Den lille jenta ved siden av er dattera som jeg kjøpte meg en tanterolle til for 40 kroner. Hun er så nydelig. Denne familien eier seriøst ikke “mindre pene” mennesker. La oss for eksempel ta en nærmere titt på Jenny og tvillingen min (evt hennes mor):

Se på de da! Og hvem skulle tro at dama i femtiårene til høyre der har pressa ut ‘Jenny Skavland’, en kjekk Marius, tantes lille Junior, min deilige frisør og det fine hjertet mitt? Glemte kamera i bilen, så jeg fikk ikke tatt bilder av de (halvparten av bildene er stjålet fra Belinda), men se på dette for eksempel:

Den søskenflokken. Jeg er så sykelig sjalu på denne vakkerheten at det er kvalmt, så nå må vi tilbake til å snakke om konfirmasjonen. Dobbeltkonfirmasjonen, faktisk – for Junior feiret nemlig med fetteren sin, Markus 🙂

Her var alt dekt fint på og alt var bare velstand, ikke sant… Helt til jeg så bordkortet mitt.

“VeroniKa?!” skrek jeg høyt og løp ut på veien for å kaste meg foran en bil. Neida. Men jeg ble jo suuuperlei meg siden bordkortene er det konfirmasjoner handlet om, ikke sant. Heldigvis hadde jeg fortsatt tante Heidi som trøstet meg med fangkos og lot meg flette håret hennes. Da blir jeg så glad, for jeg elsker å vise hva jeg er best på, og det er definitivt hår.

Kjempefin. Trøstemat kunne jeg også få forresten, men herregud, man ble jo nesten mett av å se maten på 20 meters avstand. Koldtbord, desserter, frukter og kaker i alle varianter!

Passelig størrelse på konfirmantkaka også forsåvidt…

Det var nok til alle, for å si det sånn. Og etter timesvis med kjas og vas, taler, konkurranse, mat og kos, laget forloveden min vakre toner ved pianoet. Så flink atte. Mora sa vi kunne gifte oss når vi ble store. Er ikke sikker på når vi blir det, men jeg gleder meg. Da skal jeg få han til å sitte ved alteret og spille bryllupsmusikken selv mens jeg vandrer oppover kirkegulvet. Det blir bra, det!

Så ble det plutselig kveld, og folk begynte å bevege seg hjemover. Alle var stappmette og jeg var sikker på at ingen ville ha mat på et halvt år, men neste morgen så bare…

Familiefrokost. Varte i sikkert to timer, eller iallfall lenge nok til at det var lunsjtid et kvarter etterpå. Nok en perfekt dag – helt til mamma skulle hente meg og ta meg tilbake til Kristiansand så jeg måtte si hadet til alle, for det takler jeg dårlig. Er så glad i denne deilige familien at jeg har kjærlighetssorg. Skulle ønske jeg kunne spole tilbake til lørdagen og la helga komme om og om igjen 🙂

Nå er jeg tilbake i hula mi hvor undulatene kvitrer og kidsa fra barnehagen leker uti hagen. Har fri i dag, og har siden halv elleve slitt med å bestemme meg for om jeg skal ta søndagsvasken, prøve å finne et turområde, leve meg inn i Ugly Betty, eller rydde i det stakkars klesskapet mitt. Alt jeg har gjort til nå er å tape to runder med Wordfeud, og noe sier meg at det er dårlig utnytting av dagen. Er sannelig ikke lett å ha fri.

Håper dere også har hatt en fin helg 🙂

– V.

Ved et stort brak spratt jeg opp av senga rundt 02:30, og så den sorte himmelen blinke mens regnet pøste ned. Sær som jeg er, strømmet en lykkefølelse gjennom kroppen min, og jeg ble sittende i vinduskarmen og observere favorittværet mitt til blinkingen vandret videre. Jeg elsker regn, men jeg elsker kombinasjonen regn + torden + lyn.

Tre timer og tre kvarter senere spratt jeg nok en gang opp av senga før jeg skjønte at jeg faktisk var våken, i en automatisk reaksjon av “noe”. Denne gangen var “noe” en halvdød veps som surret over hodet mitt, og i et par sekunder kjente jeg døden komme sigende, men klarte heldigvis å stenge djevelskapen ute av rommet. Hadde jeg bare visst at jeg et par timer senere skulle omringes av disse halvdøde skapningene i dyreparken. For GUD så mange det var av de der! I dyreparken, ja. Jeg var jo der i dag, vet dere. I begynnelsen var jeg litt skeptisk…

Men alt ble mye bedre når jeg fikk sett på litt aper:

Litt mer aper:

Lekekjørt bil:

Kost med de elskverdige grisene (mamma, kan jeg pliiis få ha en gris i hagen din siden jeg ikke får ha hund eller kanin hos deg? Jeg lover å klippe plenen altså) ❤

Fått med meg løvematinga:

Lekt med en av barnevaktene mine:

(Jeg tar meg forresten sinnsykt bra ut på bilder når jeg leker)

Sett merkelige søte små dyr, som Hanne valgte å sette seg ned med:

Opplevd superkunst:

Og selvfølgelig tatt den obligatoriske tømmerenna, hvor jeg i år som i fjor ble plassert foran for å ta i mot alt vannet:

En koselig dag for drittungen, der altså. I morgen står kjoleprøving, noe møtegreier, kveldsjobbing og småpakking for tur – så jeg antar det er på tide å legge seg på lading straks. Håper som vanlig at dere har hatt en fin dag, og at morgendagen blir like god.

Natta dere 🙂

– V.

Sitter i hula mi. Det pøsregner ute, og jeg tror jeg kan gå så langt som å si at jeg elsker det. Hadde det ikke vært for at jeg må hive meg på sykkelen og rulle til jobb om et par minutter, hadde jeg nok løpt ut og latt kroppen irritere seg enda mer over meg. Den er nemlig litt sur fordi jeg har gitt den en stakkars vannblemme og noen vonde muskler. 14,4 kilometer gange var alt som skulle til før den gråt innvendig og forlanget en to timers sovepause. Pinglekropp. Den er forsåvidt litt sjokkert over meg også, etter jeg dro den med til frisøren i går og gikk fra å være nesten blond til mørk, i tillegg til et halv hår kortere – så den skvetter litt hver gang den går forbi et speil og ser seg selv. Men det får den jaggu meg finne seg i. (Ok, noe sier meg at jeg må slutte å referere til kroppen min som en egen person før jeg blir diagnosert som schizofren). Dette er forresten hvor behagelig jeg har det hos frisøren min:

Elaine er den beste og skjønneste frisøren som finnes, men dere kan ikke gå til henne, for jeg liker ikke å dele. Joda. Jeg gjør faktisk det. Jørns frisør, Henrik Wergelands Gate 17, Kristiansand. Bare hyggelig! Men oi, nå må jeg faktisk løpe, så jeg har ikke tid til å fortelle dere at jeg ikke klarer å se siste episode av One Tree Hill, at jeg skal i dyreparken i morgen eller at jeg skal i konfirmasjon på lørdag. Greit, jeg sa det kanskje nå, men samme det. Må fortsatt løpe så jeg kan tjene penger til å holde barna mine i livet. Se så fine de er daaa.

Kos dere så lenge!

– V.

Har muligens nevnt det tretusenogåtte ganger før, men det finnes ikke bokstaver for hvor mye jeg misliker alle disse søndagene. Er evig takknemlig for at det finnes en dag i uka hvor kø, butikkmuligheter og menneskeliv senkes med 90%, men ønsket om et søndagsfritt liv er fortsatt enormt. Vekkerklokka mi ringer dessuten hver eneste dag gjennom hele året, så det er ikke akkurat som om jeg har en “lovlig sovedag”. Kroppen min har nemlig fortalt meg at om klokka ikke ringer før 10:30 og jeg ikke har tvunget meg selv opp før 11:30, er det ikke vits å stå opp i det hele tatt. Og det er jo litt trist, for da får ikke fuglene mat – og undulater har så stor forbrenning at de kan dø om de går et helt døgn uten mat. Så i dag stod jeg opp cirka…

Og siden søndag også betyr vaskedag, tenkte jeg “hva er vitsen med å vente – la oss få vekk noen timer”, og helte grønnsåpe i vaskebøtta. Så jeg gjorde alle disse vanlige greiene da. Støvsuget, vasket, skiftet sengetøy, rengjorde fugleburet, vasket litt til – og da jeg etter evighetens tid tenkte at det snart var leggetid, var klokken nådd… 11:30. Seriøst, hvorfor har ingen fortalt meg at det tar så liten tid å rengjøre en hybelleilighet på 25kvm? Tragisk. De neste minuttene skulle jeg egentlig bruke til tøyvask, men hver gang jeg skal helle i vaskemiddel, blir jeg stående og stirre på disse “enkle” tegningene mens jeg spør meg selv hva i all verden som skal helles hvor. Den første luka har nemlig et 2-tall og den tredje et 1-tall, noe jeg mente var svært ulogisk.

Så jeg bestemte meg for å spørre om hjelp. Siden pappa har blitt en tøyvaskerkonge, startet jeg med han – men siden han ikke er like konge når det kommer til å sjekke mobilen for sms’er, gikk jeg videre til ‘mamma’. Vanligvis fungerer hun som mitt eget orakel som har svaret på alt, men siden hun skurret litt i dag ved å bare tippe at skyllemiddelet skulle være helt til høyre, gikk jeg videre til to av mine ‘tanter’. Og vet dere, det viser seg at tanter er skapt for husmorspørsmål! Begge forklarte meg nemlig at vaskemiddelet skal i den første selv om den har et 2-tall, da den tredje som har et 1-tall skal brukes om du skal ha forvask! Og hva tror dere den midterste luka med blomstertegnet er til? Skyllemiddelet som kan få tøyet ditt til å lukte blomster, vel! Så logisk.

Sånn. Der lærte jeg dagens lærdom videre til de som ikke kunne dette… (Hvem skulle tro jeg var 21?). Etter tøyvaskinga syklet jeg meg ihjel i tjue minutter, og fant ut at det var like greit å bruke tiden på kortspill.

Jeg tapte litt. Bare litt. Og så fikk jeg suppe.

Og så syklet hjem igjen da, klar til å… Dere vet. Leve meg inn i One Tree Hill. Men da jeg kjapt skulle innom facebook for å sjekke hva alle hadde spist til søndagsmiddag, oppdaget jeg et bilde og en tekst som gjorde at jeg automatisk dyttet maskinen unna meg mens jeg holdt meg foran øynene.

Familien min slutter aldri å overraske, det er sikkert og visst. Denne gangen var det min storebror (han var iallfall min storebror frem til i dag). Han har vært med i NM i… Eh… Vet ikke om jeg klarer å si det. Ok. NM i… Stripping. STRIPPING, for guds skyld. Jeg måtte gulpe omtrent sju ganger før jeg klarte å ta i mac’en min igjen. (Sorry bror, du ba om det).

Vel. Samme det. Dagen er straks over, så jeg må skynde meg å se noen episoder før leggetiden kommer. Håper dere har hatt en fin helg, og at dere får en strålende uke! Jeg liker dere, lesere.

– V.