God kveld i stova, dere. Sitter i gjespende stund i Bergen, og tror fortsatt jeg befinner meg i en ørliten sjokktilstand etter hendelsene som fant sted før jeg kom meg hit. Da jeg i dag tidlig gikk av nattevakt fortalte jeg meg selv at jeg hadde sååå god tid til å klargjøre fuglebur for ferie, pakke bagen, dusje og stelle meg for flyreise. Denne gode tiden blir kanskje ikke så god om man velger å sove bort de fem første timene, så plutselig oppstod det en aldri så liten panikk i heimen. Men jeg klarte det i siste liten. Eller, barna var i det minste klar til å bli hentet da Marte banket på døren for å kjøre de til der de skulle, sammen med moren.

Så oppstod første problem, da. Mia’s bur var for stort for morens bil – noe jeg kanskje burde tenkt på når vi ser på bildet over her. Kjempesmart. “Hjelp” tenkte jeg, og så kom jaggu meg hjelpa vandrene inn døra. Mamma stakk nemlig innom etter jobb for å ønske meg god ferie, og løste rett og slett problemet mitt med å ta Mia med seg hjem – før hun senere kjørte barnet og buret videre til Hanne som skal være barnevakt en hel uke. Snakk om flaks! Fine var de også sammen 🙂

Så da var altså undulatene kjørt til dyrebutikken og papegøyen plassert i trygge hender. Men på dette tidspunktet var det bare en time til jeg skulle befinne meg på flyplassen, og jeg vandret rundt i en svær hullete joggebukse med et hår og et fjes som tragisk nok var på sitt styggeste, og hadde i tillegg ikke begynt å tenke på hva jeg skulle pakke med meg. Så jeg hoppet i dusjen, stelte meg, røsket med meg det viktigste fra skuffer og skap, satte meg i en taxi og tenkte “gud, jeg rakk det”. Fem minutter senere går det opp for meg at jeg skal til utlandet i morgen, og har glemt passet hjemme – så et svakt “hjelp” dukket opp i mitt hode igjen i det vi nærmet oss flyplassen. (La oss ta en random bildepause før denne teksten blir for lang, hva? Ok, en fjær).

“Gud, hvem har rakse nok ben?!” Tenkte jeg da. …Neida, jeg gjorde ikke det. Men stakkars mamma ble min redning igjen da – for med sine lange ben dro hun tilbake til hula mi, fant passet, og sendte det avgårde i ny taxi. Alt dette mens jeg småoppgitt rykket fram i køen i flyplassens innsjekking, hørte på jobbtante som over telefon fortalte meg alt jeg ikke måtte gjøre alene ute i verden, og følte smerten som jeg visstnok nå har pådratt meg i korsryggen. Digg. Men jeg rakk det da. Jeg var i alle fall plassert i Bergen en times tid senere, og det er jo et godt tegn. Søker nemlig ly hos Julian frem til flyet mitt tar meg med til det store utlandet, og jeg fant nylig et sikkert tegn på at han er en helt normal fyr:

Skakke være lett å vanne de som “bare står der og ikke sier noe”. Ai ai. Men uansett – siden jeg straks reiser på en ferie for meg selv, er jeg ikke sikkert på når neste oppdatering finner sted på denne bloggen. Det får tiden vise, som de sier. Så dere får ha det fint så lenge. Og til Marte, Gunn, Hanne og mamma; tuuusen takk ❤

PS: det koster seksti kroner å stoppe innom butikken for å hente en pakke på veien til flyplassen om en kjører taxi – bare så dere vet det, mennesker.

God helg 🙂

– V.

Hvert år, i det klokka passerer midnatt etter Hanne’s bursdag, er det Marte’s tur til å bli overdrysset med med gratulasjoner og slike festlige ting. Og siden jeg tok meg den frihet å hente frem minner om Hanne, gjør jeg det like gjerne med denne jenta også. Hvordan jeg møtte henne har vel egentlig en litt nerdete og sær historie, da jeg satt oppe på Nordpolen og fulgte med en slags bloggchat som hun plutselig også havnet inn på. Felleschat førte til privatchat, etterfulgt av sms’er og telefonsamtaler – og plutselig fløy jeg til henne på andre siden av landet for å delta på noe så sært som BloggCamp’09.

Bildet over er forresten laget av Belinda, og skal symbolisere danske Hilde, selveste Veronica Bremnes (jeg var tidenes bloggleser – true story), og prinsesse Marte. Merkelig nok likte jeg meg blant disse rare menneskene, og bestemte meg for at jeg skulle være her nede for evig og alltid. Så to måneder senere flyttet vi inn til prinsessa, da – undulaten Lucas og meg.

Her hadde jeg soverom på en madrass ved ovnen i stua i hele tre måneder. Tre rare måneder.

Men hun presenterte meg i det minste for tømmerenna som jeg da altså tok for første gang i mitt liv, og var sikker på at jeg den gang skulle forlate verden i det vi bikket over kanten.

Noen sekunder senere innså jeg at jeg fortsatt levde på denne jorda, så vi fortsatte vår hverdag i Tordenskjoldsgata. Så dro vi til Oslo.

Vi var faktisk bare på besøk der, altså. Men ikke lenge etterpå ble jeg stående i min nye leilighet og grine fordi hun fortalte at hun skulle flytte til Oslo. Akkurat da så jeg livet mitt passere i en revy, men det gikk greit. Kom jo på etterhvert at jeg kunne besøke henne.

Helt til hun dro til Bali, og jeg så livet mitt passere i en revy igjen. Nå eier jeg jo ikke geografiske antenner, men noe sier meg at Bali er rimelig langt unna denne byen. Utrolig nok overlevde jeg denne gangen også, og før jeg visse ordet av det var hun tilbake så vi kunne feire julaften sammen.

Tidenes julebilde, der altså. Å ha henne tilbake var en glede, men jenta eier jo ikke ro i ræva, så like etterpå fløy hun til Australia (hvis Bali og Australia er samme greie, så får dere ha meg unnskyldt). Der ble hun nanny og greier, og jeg trodde aldri hun skulle komme tilbake, men plutselig en dag tok jeg opp telefonen i en kortspillrunde på Naboen, og kjente mine egne tårer trille nedover kinnene mine i det hun fortalte at hun var tilbake i byen. Så da kunne vi endelig være sammen og for eksempel sykle…

…ha våre tradisjonelle dater hos Kjøkkenskapet, dra på søndagsmiddager, spise yoghurtis fra 7-eleven mens vi ruslet gjennom Markens, klage over livet, og sykle litt mer.

Så ble hun lei av meg og sovnet hver gang vi møttes.

Neidaaa, haha. Marte (eller Lucy Sky som hun kaller seg) er intet annet enn et herlig vesen som har gitt meg mye latter, råd, trøst og gode minner. Alle skulle hatt en som henne i sitt liv, om om dere vil forsøke å bli kjent med henne kan jeg blant annet tipse om at; hun tenker e-fukt (ikke be meg om link), elsker bacon, trenger ekstra bernaisesaus til black&white på Egon, kan ha et tynt lag med Nugatti Air på brødskiva til tross for at hun aldri har likt Nugatti, ligger svømming fordi hun slipper å svette, og hater å vaske gulv. Bortsett fra det drømmer hun om å se verden, og jeg håper og tror at hun en dag vil slå seg til ro og tenke tilbake på fantastiske turer hun har hatt rundt omkring på denne jorda. Verden venter på deg, Lucy!! 🙂

Gratulerer så mye med dagen – jeg er veldig glad i deg ❤

– V.

Da jeg 8. august 2009 tok bagen og fugleburet under armene og fløy fra nord til sør for å bli ‘sørlending’, møtte jeg på et småinteressant vesen. Jeg og min bagasje skulle midlertidig bo hos Marte, og da jeg tråkket inn i hennes leilighet oppdaget jeg at hun hadde besøk av ei som viste seg å hete Hanne. Når sant skal sies var jeg jo livredd mennesker på denne tiden, men denne skapningen hadde gjort det store – hun hadde tatt med seg en boks Nugatti til meg (jeg elsket Nugatti) – og dermed var det gjort. Hanne hadde kjøpt seg inn i mitt sjokoladehjerte, og to år senere ble vi roomies på Grim hvor vi levde våre rare dager et års tid 😉 La oss mimre litt, Hanne:

Jadda. Vi har ledd av, spionert på, og lyttet til naboene. Vi har oppfunnet druespisekonkurranse som tidsfordriv. Vi har pugget oss gal til eksamen, spilt oss ihjel av Mario Kart og fylt opp fremtidens kvote for kortspill. Vi har sunget barnesanger og julesanger for full hals, og stjålet nabohunden litt her og litt der. Vi har småhylt til skumle filmer og sovet med romdørene åpne. Vi har laget snømann og engler i snøen, og vært på turer i solskinn og regnvær. Vi har ledd av ingenting, arrangert ‘Big Brother’ med 4stk i heimen, og gud vet hva annet.

Hanne er litt av et merkelig vesen, og det hender at hun setter maten i halsen når hun skal fortelle meg at hun er glad i meg – men til tross for det har hun et godt hjerte som vil alle sine nære vel, og hun gjør det hun kan for at de ved dårlige dager skal føle seg bedre 🙂 (Takk for sistnevnte forresten – spesielt for ‘løsningen’ du kom frem til i fjor på denne tiden). I dag har hun bursdag (det var vel det som var poenget med hele dette innlegget) og går inn i sitt tjuetredje år, så jeg ville egentlig bare si;

Gratulerer så mye med dagen, Mænis!

– V.

På fredag fant jeg endelig svaret på hvor jeg skal tilbringe min resterende tid av dette livet. Trodde forsåvidt jeg hadde gjort det for et par uker siden da jeg bestemte meg for å flytte inn til sykehustante Kaisa, men nå har jeg altså ombestemt meg, for det er lov av og til. ‘Tante’ Jorunn har nemlig hundreogtrettiåtte ganger bedre utsikt, og det passer meg litt bedre. Så når jeg har kastet ut henne og dattera (slik at Mia får et rom og undulatene et annet) blir jeg kongen på haugen og kan nyte denne utsikten:

Gleder meg. For å feire denne avgjørelsen dro jeg på lønningspils med mine skjønne (og litt merkelige) kolleger. Etter et par Cola Light begynte smaksløkene mine å kjede seg, og jeg fant ut av jeg skulle gå over til Eplemost. Og vel – etter et par slurker kom jeg på at jeg ikke tåler eplemost. Så da måtte jeg hjem.

Og plutselig våknet jeg opp til lørdagen hvor jeg elsket med min verste fiende.

Deretter besøkte jeg Hanne og… Meg selv?

Fint å kunne besøke seg selv av og til, tenkte jeg. Men da jeg kom inn skjønte jeg at de hadde glemt å fjerne “eronica” og “remnes”, for det var jo ikke jeg som bodde der – det var jo en annen VB.

Ble veldig forvirrende for min del, så jeg dro videre til Marte (crazy catlady), som var opptatt med å studere Henri’s kroppsdeler.

Denne gjengen er til tider rarere enn meg, men det gir meg jo bare muligheten til å føle meg normal, så jeg holdt ut med de til tross for kannibalsk oppførsel.

Men så begynte kattene hennes også å spise hverandre opp!

Så da gikk jeg. Og plutselig, helt uten videre, var det en ny dag igjen. Søndag. Vaskesøndag.

Ja… Så var helga over igjen, da. Tragisk, men sant. Fikk forresten kjøpt meg hårføner for første gang i mitt liv i helga, sånn for Mia sin del – så nå kan jeg hive henne i dusjen og føne henne ihjel, i stedet for å måtte ligge timesvis under dyna med henne og høre på kuldesytinga. For en glede.

Natta.

– V.

Om jeg ser tilbake på historikken finner jeg cirka det samme vaset dag inn og dag ut. Jeg er lei av det. Hvem bryr seg om at jeg drikker te og kaffe, tygger tyggis og fisherman, ser Ugly Betty og One Tree Hill, drar på trimturer og byturer eller leker med papegøye og undulat? Ikke jeg iallfall. Men verden inspirerer meg ikke til å skrive om noe annet enn meg selv. Likevel holder jeg på. Prøvde å tenke nytt i dag, men det eneste jeg kom på var å lage en ny vri av oppsummeringen av min spennende hverdag. Tragisk. Men værsågod – en passelig detaljert dag i Veronica Bremnes’ liv:

08:30 – jeg ankommer byen etter å ha tredd av nattevakt en time tidligere. I det jeg passerer kirka får jeg øye på ei ungdommelig jente komme ut av Laura’s kaffebar med takeaway og skjønner at de altså åpner tidlig. Jeg beveger meg inn og setter meg i den myke sofaen hvor jeg nyter en varmende latte-frokost laget med kjærlighet, mens jeg venter på at resten av byen skal ønske kundene velkommen.

10:30 – etter to timer med butikkvandring, gaveinnkjøp, gaveleveranse og kjasing i markens, roper mine indre organer (neida) på mer koffein, og jeg plasserer meg ved bardisken til Hos Naboen hvor skjønne TC smilende serverer kaffe til gjestene.

10:35 – TC (Tine Charlotte, forresten – spaniakameraten min) serverer meg en forferdelig ulovlig (men fantastisk god) lunsj. Jeg har lett mange steder, men aldri funnet en så god iskaffe som den som finnes på denne plassen. True story, uten ironi.

12:15 – kafèbesøket går straks inn i sin andre time. Jeg kjenner at det er på tide å reise seg, og går ut for å dra på ny butikkrunde med Hanne og Ronja.

13:00(?) – nok en kaffe står for tur, og vi slår oss ned på Drømmeplassen hvor noen av kundene er dritsure, noen er kjempehyggelige og noen er fugler (true story igjen – to spurver trakk seg mot fuglehjertet mitt). Se så fin Ronja er forresten – tror aldri jeg har vist dere henne ordentlig 🙂

13:45 – hjernen min kommer på at fuglene mine sitter innesperret i burene sine under et teppe uten mat, og Ronja kommer på at hun må hente klokka si, så vi takker for oss og jeg vender tilbake til hula mi. Jeg mater barna. Jeg ser film. Jeg sovner. Jeg våkner. Jeg tenner lys. Jeg ser mer film. Jeg drikker melk med kaffe. Jeg stirrer på lysene. Jeg blogger for dere.

Takk for i dag.

– V.

Da jeg fredags ettermiddag trippet inn på Meny og passerte brushyllene på vei mot melkeskapet, fikk kroppen min et ørlite tilfelle av det som antageligvis kalles lettere sjokktilstand. Med tanke på hvordan de siste årene har vært, burde jeg vel vært forberedt på dette forferdelige synet jeg ufrivillig utsatte mine øyne for, men jeg blir visst like stum hvert eneste år. Hallo, skolebarn befinner seg midt mellom den tiden hvor de løper ut i friminuttene i lett sommerkjole, og tiden hvor de står på skolekjøkkenet og baker pepperkaker – også kan de nå, i årets store regnperiode, få foreldrene til å kjøpe JULEBRUS? Dette samfunnet burde skamme seg. Skamme seg, sa jeg.

Kroppen kom heldigvis over det da jeg like etterpå ble servert taco og så at servitøren foreløpig holdt seg til Cola Light. Hjalp forsåvidt å få med seg gullrekka på nrk også, for jeg har jo glemt at jeg lever uten TV, og hvor greit det kan være en fredags kveld. Må kanskje begynne å tenke på å skaffe meg en nå som vi tydeligvis skal forberede oss på jula, for alle må ha en TV å se på i jula – det er en regel.

Etter sjokktilstanden og tacokvelden dro jeg til mitt andre hjem (sykehuset aka jobben) for å tilbringe natten i den nydelige uniformen – og da jeg morgenen etterpå skulle sykle hjem, fikk jeg nesten et nytt snev av sjokktilstand. Frostrøyk på vannet, dere. Trodde ikke denne sørlige delen av landet kunne produsere slikt, jeg. Et øyeblikk trodde jeg nesten at jeg befant meg i Båtsfjord! Men det var faktisk Vollevannet.

Men det gjorde ingenting, for det var jo tross alt blitt lørdag – og lørdag betyr godteridag. Så til frokost hadde jeg gleden av en enorm mengde av mamma’s bursdagskake, hoho. Skulle nesten ønske hun hadde bursdag flere ganger i året, for den er til å bli misunnelig på meg av – lover 😉

Litt senere skulle Hanne og Ronja besøke meg i hula mi, og smaksløkene til meg og Hanne er jo helt motsatt av hverandre når det kommer til godis og slikt. Nesten litt morsomt. Cola, chips, dip og gummigodteri VS sjokolademelk, sjokolade og speltbrød. Jadda.

Mia var forresten storfornøyd med besøk.

Hun (vi) fikk til og med en rød fuglevenn i innflytningsgave, så nå slipper hun å være alene på “bordet” sitt.

Gårsdagen har jeg ingen spesielle minner fra som jeg kan servere dere. Muligens fordi jeg kjente en overveldelse av hat i nattetimene…

Ikke alle som har fått med seg hva jeg mener om å bli dratt ut av drømmelandet mitt uten viktig årsak. Ai ai. Men nå har fuglene lagt seg, stearinlysene er brent ut, og en merkelig film venter på å bli sett ferdig. Så jeg tror jeg takker for meg, etter denne alldeles interessante oppdateringen.

Sov godt, menneskeskapninger.

– V.

Det er straks på tide å finne senga (les: sovesofaen), men før jeg logger ut fra omverdenen ville jeg bare poppe innom og si hei, og vise dere disse skjønne og talentfulle søstrene på 8 og 12 – for de av dere som ikke har sett de enda 🙂

Aight. Over & ut!

– V.

Å gå gjennom gamle album og papirer fra barndomstiden er visst et tidsfordriv som kan vise seg å være en smule morsomt. Har for eksempel hatt gleden av å bli påminnet at jeg ble født med tidenes største hode (det er unormalt stort uansett hva dere sier, og det er så sykt derfor jeg ikke passer hjelmene i sykkelbutikken på Grim):

For ikke å snakke guttesveisen jeg levde med da jeg ble stor nok til å bære skolesekken på ryggen (jo, det der er guttesveis, pappa – men for all del, det var sikkert populært og alt det der):

Så skulle jeg begynne å utforske dette med tegning, da – noe det viste seg at jeg var sykt god på. Spesielt mestret jeg oppgavene som gikk ut på å tegne seg selv – for da kunne jeg jo bare stille meg i speilet og tegne i vei! Ingen problem, det.

Etterhvert ble jeg så god at fiskere, venner og dyr stilte seg i kø for å bli tegnet av meg! True story, altså!

Så kom det til et tidpunkt hvor jeg følte at det var på tide å vise frem mitt skrivetalent også, da.

Er ikke helt sikker på hvem “mapa” er – mulig det var en smart sammenslåing av “mamma og pappa”. Eventuelt en tegning til mappa som takk for å bevare alle mine dyrebare tegninger. Og plutselig ble jeg smart nok til å få oppgaver – noe jeg selvfølgelig fikset lett (…).

Vakker skrift til vakre tegninger, her altså. Var sabla glad i rosinboller, ser dere. Når jeg tenker meg om kan jeg jo huske at bestemor kjøpte disse sekspakningene med boller i ny og ne, så det er kanskje ikke så rart – men hun måtte vel stakkars ha noe å lokke meg med da det var tid for å gre håret. Jeg hatet å gre håret. Tror de brukte mange utgifter på den gule balsamsprayflaska i min barndom. Mon tro om det var derfor jeg tegnet meg helt gul her?

Ja, var visst opptatt av å skrive familiemedlemene mine også, ser dere. Noen med navn, noen med tittel – og selvfølgelig fabelaktige tegninger av alle sammen.

For et talent. Av og til var jeg var så flink at jeg slapp å skrive selv. Det holdt liksom at jeg tegnet.

Dette må være den jeg blir mest stolt av å se på. “Xveronika harr iort lit feil på et ark”:

Haha, noe så… Sjarmerende. Jaja, fantasien min ga meg iallfall noen gode øyeblikk i norsken i senere tid.

Flaks. Og den derre tegneevnen min sjarmerte forresten bestemor nok til at hun hang en av fjølene mine i gangen, sånn at alle som kommer inn kan hvile øynene på den. Utrolig nydelig, om jeg skal si det selv…

Jadda… Men morsomt er det jo å se tilbake på når en kjeder seg. Og nå som jeg i tillegg har brukt tiden på å blogge dette fjaset, har klokka blitt nok til at jeg kan hoppe i dusjen og lete fram dyna. For en lykke.

Natta!

– V.

Javel, så skjedde det igjen, da – en uke uten ord. Er ikke helt sikker på hva jeg har gjort, så jeg gidder ikke å gjøre et forsøk på å produsere en sammenhengende historie. Men jeg var i alle fall hos Marte en av dagene. Tror jeg? Jaja, samme det – hun har iallfall fått seg ny katt, så si hei til den nye orange maincoon-katten Max! (Maximus og Ødipus).

Marte er så sjukt crazy catlady nå, men jeg liker det. Og jeg for min del savner jo katten Cebastian jeg levde med før jeg flyttet for meg selv. Besøkte forsåvidt han også her en dag, og nå har han blitt så voksen at han har fått seg kjæreste!

Som den tiden flyr altså. Og forresten! Mens vi snakker om dyr – gjett hva? Datteren til en kollega har oppkalt fisken sin etter meg! Hvor kult er ikke det! Hils på Drew Veronica, dere.

Liker’e. Noe annet jeg liker, eller likte, var synet av en fargerik liten papegøyejente på Finn.no. Det samme gjorde spontanshoppelysten min, så et par dager senere stod det et flatpakket papegøyebur i hula mi.

Hater ting som er flatpakket. Ordet “flatpakket” må utryddes fra denne jorda. Spesielt når det følger med tidenes dårligste bruksanvisning, og den i tillegg er på engelsk og får hula mi til å se ut som et mislykka fengsel.

Hjernen min klarte det til slutt da, og 07:30 i går satte jeg meg på sjølvaste NSB for å hente hjem skapningen som skulle bo i dette monsterburet, da.

Fire timer senere befant jeg meg i harrybyen Drammen, hvor jeg trasket rundt meg selv i fire timer – før jeg overtok den nye fjærballen og fikk gleden av å reise fire nye timer med tog.

Så det “barnet” jeg fortalte at jeg skulle få i desember, som forsåvidt var en stor grå papegøye, er herved erstattet med en grønn/gul/orange/hvit/sort ball.

Hun heter forresten Mia. Det er iallfall meninga at hun skal hete det – men hun er oppkalt etter en av mine fire jobbtanter, noe som gjorde at en av de andre jobbtantene ble sjalu og nå bestemt mener at hun må hete MiaKaisaJorunnAnne (mulig Anne har blitt forvekslet med Hilde her, siden Anne er mammas navn, men jeg vet ikke). Uansett hva hun heter, er hun iallfall sinnsykt intens. Så intens at jeg i går kveld la alle tre fuglene rundt ni, sluknet selv rundt halv elleve, og sov til nærmere elleve i formiddag. Skakke være lett, dette livet. Noen timer etter oppstandelsen min (vår) ble intensiteten så stor at jeg faktisk måtte rømme på kafè med TC.

Jadda. Nå tar barnet seg en frivillig nap, og jeg og ørene mine kjenner en glede av frihet. Fikk jo til og med tid til å blogge for dere, og såvidt spille et par trekk Wordfeud. O’hoi. Ble visst bare store mengder dyresnakk her nå, men jeg hadde ikke stort annet å komme med, så sender ut en aldri så liten beklagelse til alle dyremislikere der ute 😉

Snakkes!

– V (crazy birdlady).

Vi er vel alle rimelig enige om hvor frustrerende det er når klokka er barnslig nok til å stritte imot seg selv og nærmest nekter å flytte på viserne sine? Dette skjer jo selvfølgelig bare i tidsrommene vi befinner oss på jobb og går rundt og fantaserer om at klokka skal passere 15 så vi kan begynne å tenke på å komme oss hjemover. Kø, venterom og slike ufyseligheter går naturlig nok også under denne kjedelige klokkeevigheten, men dere skjønner greia – treige klokker er frustrerende. Det tragiske er bare at det som er enda mer frustrerende, er raske klokker. Misforstå meg rett, men hvorfor løper alle verdens klokker gjennom fritiden som om de skulle hatt hufsa i hælene?! Jeg hater klokker – de er seriøst mer ustabil enn kjøkkenradioen min.

På et tidspunkt i dette innlegget hadde jeg sikkert et poeng, men nå har jeg glemt det. Tror det var noe med at helgene raser avgårde, og at vi nå nok engang har kommet oss gjennom en hel uke. Kan ikke si jeg har gjort så mye annet enn å ha tilbrakt tid med Ugly Betty og jobben i helga, men på lørdag gjorde jeg noe veldig koselig som jeg tenkte jeg skulle anbefale for dere mennesker som lever i nærheten av meg – nemlig en tur til Den Omvendte Båt! Anbefaler å ha med kart på den første turen, eller eventuelt noen som kjenner løypa. Jeg for min del var så heldig at jeg ble plukket opp av sykehustante Jorunn som har ruta i hodet, så jeg slapp å bli hentet av helikopter og sånt. Men ok – en haug av turbilder, vær så god:

Se så flott tanta mi er da!! Hvem skulle tro at den spreke dama snart blir… Eh… Gammel nok til at alderen visstnok ikke er gøy å snakke om, haha 😉 Men denne turen er absolutt til å anbefale. Variert terreng, passelig stigning og fantastisk utsikt! Ikke spør meg nøyaktig hvor det er, for jeg suger i geografi. Jeg regner uansett med at de som har kommet seg inn på denne bloggen, sikkert klarer å google seg frem til et turkart, for dere er jo så flinke atte. Alt jeg vet er at det ligger oppi Jegersberg en plass og at det tar nærmere to timer tilsammen opp og ned. En flott tur med et flott menneske, der altså 🙂

Ha en fin start på uka i morgen da!

– V.