Jeg smiler. Jeg smiler når jeg gjennom kjøkkenvinduet observerer at du henger opp tøy på snora og steller i huset. Jeg smiler når du sender bilder av kaker du har bakt, eller av nye ting du har hengt opp på stueveggen. Jeg smiler når du i det ene sekundet klager over hvor bortskjemte kidsa er, og i det neste forteller at det stikker i pappahjerte når du skal si nei til lillesøster som spør om å få et blad på Rimi. Jeg smiler når du på kveldstid klapper deg selv i ansiktet for ikke å sovne foran TV’en, men ender opp med å sitte snorkende i stolen like etterpå. Jeg smiler over at du alltid er bekymret for at julegavene til folk skal inneholde for lite. Jeg smiler over at du fortsatt er småbekymret når jeg skal ut og fly, til tross for at jeg har flydd alene siden jeg var fem.

Jeg husker. Jeg husker de gangene du hentet meg i barnehagen og jeg tenkte “jess, nå skal vi kjøre mye fortere på sparken enn bestemor gjør”. Jeg husker da jeg var syk og du satt ved sengekanten min og sa “skynd deg, spis denne tabeletten før mamma kommer ned, så lurer vi henne”. Jeg husker da du tok meg med på toppen av fjellet for å vise meg mastaen, og jeg tenkte “kult, jeg har aldri sett noe så høyt i hele mitt liv!”. Jeg husker da du løftet meg opp på kjøkkenbenken og stilte deg foran meg for å rolig og alvorlig forklare meg at jeg skulle stige fra 30,- til 50,- i ukelønn om jeg hjalp litt til hjemme, men aldri ga meg noen faste oppgaver. Jeg husker lykken over at du hver fredag lot meg handle i kantinaen på skolen. Jeg husker da du tok meg med på hytta hvor vi slo opp telt utenfor, ble enige om at det var for mye mygg og bråk fra elva, og endte opp med å dra hjem hvor du måtte løfte meg opp til kjøkkenvinduet fordi du ikke hadde nøkkel. Jeg husker da bestemor tok meg med til kafèen du sang på, og jeg stolt stod på utsiden og hørte på fordi jeg var for liten til å komme inn. Jeg husker da jeg og lillebror lekte med den elektriske lille båten som satte seg fast i gresset, og du kledde av deg og svømte ut i det kalde vannet for å få den inn igjen til oss.

Jeg takker. Jeg takker for at du har vært en smule overbeskyttende. Jeg takker for at du alltid har vært streng med skolearbeid, innetider og alt annet et barn bør ha regler på. Jeg takker for at du har latt meg ha katter, hunder, fisker, fugler, kaniner og hest. Jeg takker for at jeg var den første du ringte til da lillesøster ble født – det gjorde meg glad. Jeg takker for at du alltid har stått på for meg når jeg ikke har visst bedre selv. Jeg takker for at du tok med deg familien og kjørte ned til meg på andre siden av landet for å komme på besøk. Jeg takker for at du fortsatt bekymrer deg for meg, selv om jeg nærmer meg tjueto og har bodd hjemmefra i tre og et halvt år.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg vil takke for at du har latt meg arve hvor kilen eller hårsår du er, ditt store hode, tannlegeskrekken, eller synet som trenger briller/linser. Flauheten over å åpne gaver foran andre har jeg visst også fått etter deg. Men det går greit, for jeg tror faktisk jeg har arvet noen av musklene dine… True story altså 😉

Du er god, pappa. Vi har litt av en historie. Det har ikke alltid vært like lett for deg, men du kan være stolt over pappaen du har vært og er. Jeg er tragisk dårlig på å gi lyd fra meg, men jeg savner deg mye, og jeg er veldig glad i deg 🙂

Gratulerer så mye med din tjueførste farsdag, papsen!

– Storedokka 😉

Vi har bikket over til tirsdag, klokken nærmer seg halv fire på morgenen(?), og Jon Blund har glemt å slukke hjernen min. Mens jeg ventet på han prøvde jeg å produsere en julegaveliste, men kom ikke på en eneste gave. Deretter prøvde jeg å bestille meg en ny iphone, men fikk feilmeldingen “det er nylig blitt bestilt en sim-kort ordre på dette telefonummeret. Vennligst prøv igjen senere eller kontakt 09000”. At jeg vil ha en telefon å putte dette #&$!”&%7 sim-kortet i, er liksom ikke så nøye… Men samme det – når jeg går tom for punkter på “to do”-lista i hodet mitt, leter jeg etter sangtalenter – noe som for min del er ganske enkelt, sånn i og med at jeg ikke har TV og allerede har sett alt der.

En smule rørt i hjertet av slike stjerneskudd. Men guri, nå står jaggu Jon Blund og vinker til meg utenfor vinduet! Får slå av en prat med han, jeg – så vi snakkes en annen gang.

God natt / god morgen.

– V.

– V.

(12.10.2012: Jeg liker is-kaffe bildene. Men du? Du er jo så HIMLA flink til å skrive. Skriv ei novelle eller noe!!!! :D” – vel, jeg vet ikke om dette kan kalles en novelle, men jeg benytter uansett anledningen til å skrive det såkalte “noe”. Takk, fine leser).

Brevduen. Det var i alle fall det hun skulle vise seg å være i en senere tid. Men hun visste det ikke da. Hun var så liten. Trodde hun forstod alt, men skjønte likevel ingenting. Så hvordan det var, men var uviten om hvordan det egentlig skulle være. Flakset omkring sitt lille rede, slik alle fugleunger gjorde. En fugleunge forsvant, mens andre kom til. Livets gang. De voksne skrek – noen som mus, andre som måker. Kaos. Hun likte ikke kaos. Noen kjempet – prøvde så hardt å få alt til å stilne. Andre stakk – uten farvel, uten tilbakeblikk. Hvorfor? Hun skjønte aldri hvorfor. Men hun tillot seg aldri å spørre. Sperret alt inne. Trakk seg unna. Latet som ingenting. Stillhet. Stillhet var det beste.

Hvem hadde vel trodd at tanker er fylt med tålmodighet nok til å vente i årevis. Fast bestemt på å slippe til, banker de på til en lukker opp. Kan snu ved dørstokken gang på gang, men vokser seg stadig større, og kommer alltid tilbake. Alltid. Først når de ønskes velkommen, og får rom til å spre seg, kan de takke for seg. Men den lille fugleungen visste ikke bedre. Hadde ingen anelse om at brevet hun bar på ble tyngre for hver tanke hun jaget vekk. Visste ikke engang at hun bar på et brev. Først da hun fikk vingespenn stort nok til å forlate redet, så hun det. Avstanden gjorde at alt ble klarere. Et lass med grå, tung tåke lettet sakte men sikkert fra bakken. Sannheten. Nå så hun sannheten.

Et pang, og fuglen falt. Uten forvarsel lå hun på bakken, tom for krefter til å fly. Prøvde å kjempe seg opp, men visste ikke hvordan. Ville så gjerne reise seg, men brevet holdt henne nede. Brevet som i årevis hadde fylt seg opp med tunge, vanskelige ord. Vanskelige ord som hun ikke forstod. Smerte. Hun kjente smerte. Innerst inne visste hun at hun burde fortalt det til noen, men hun klarte ikke. Hadde aldri før åpnet seg, så hvorfor starte nå. Men så kom spørsmålet fra den kloke fuglen som kunne skimte at hun bar på noe vondt. Brevduen besvarte spørsmålet, og med dèt var hun under den kloke’s vinger. Hun ble nå fortalt at det var okei. Det var okei å slippe brevet. Hun hørte på den kloke, og slapp taket. Lot brevet falle, så uendelig langt ned. Lettelse. Hun følte lettelse.

Kort tid etter kunne hun flakse igjen. Svevde mellom skyene som om ingenting kunne stanse hennes frihet. Holdt seg opptatt med sine små budoppdrag, og jagde alle tanker vekk. Hun trodde det var greit denne gangen. Men de fortsatte å komme tilbake. Det samme gjorde smerten. Hun kunne kjenne den nå. Den var sterkere, og før hun visste ordet av det var hun tilbake på bakken igjen. Hun skammet seg. Fuglefrøene ble en fiende. Hvert eneste lille frø ga hatet mulighet til å spire. Hun så andre fugler nyte fargerike frø, men hun klarte det ikke lengre. Hatet. Hatet hadde tatt over. Så sterkt, så ukjempelig, så vondt. Stygg. Hun var intet annet enn stygg.

Aldri før hadde hun tenkt de ulovlige tankene, men nå var de kommet de også. Tankene som fikk henne til å undre over hvordan hun kunne forlate denne verden på en mest mulig fredelig måte. En måte som ikke etterlot tristhet, anklaging, eller nebrytelse av andre menneskers liv. De kom ofte. De kommer ofte. Men gang på gang innser hun at det er umulig. Å selv velge å ta skrittet inn i evighetens frihet, vil gi konsekvenser uansett. Så hun begynte å håpe. Håpe på at noen en dag ville ta seg av det. En dag, forhåpentligvis veldig snart. Døden. Hun ønsket seg døden.

Fugleungen kikket opp. Hun så på meg lenge. Stirret meg inn i øynene mens tårene rant ustanselig nedover hennes bleke kinn. Munnen åpnet seg, og ut kom ord som dannet spørsmålet jeg aldri hadde trodd skulle komme. “Er det verdt å kjempe mer?”. Jeg stirret tilbake. Trakk pusten, sukket tungt, og tørket hennes tårer. “Jeg vet ikke”.

Brevduen. Speilbildet.

– V.

Reidun Beate var en ung blogger, men skrev likevel om mannen i sitt liv. De planla bryllup, og gjennomførte med vellykket resultat. De prøvde å få barn. Syv spontanaborter, og så kom endelig statusrapporter fra svangerskapet. Mirakelet Miley ble født, og de var endelig sin egen lille familie som skulle ha mange fine år foran seg. Men en uke etter de kunne presentere seg som stolte foreldre, fikk Magnus diagnosert kreft i tykktarmen, som etter spredning ble uhelbredelig.

(foto://reidunbeate.femelle.no)

Å få en slik beskjed i en så ung alder, helt i begynnelsen av et nybakt familieliv, kan jeg nok aldri helt forestille meg hvordan er. Håpløsheten over å vite at det ikke finnes noen mulighet eller utvei, når du ønsker det så sterkt, må være forferdelig. Mange ville kanskje falt totalt sammen, men disse menneskene fokuserer på å få det så godt som mulig den siste tiden, og har drømmer for den korte fremtiden sammen:

– Vi drømmer om å bli kvitt gjelden vår, slik at vi kan kjøpe leilighet nærmere Magnus sin nærmeste familie. I tiden fremover, så vet vi begge to at vi vil ha mye behov for mer hjelp, og slik vi bor nå, borte fra folk og veldig utilgjengelig, det er langt i fra en ønskesituasjon. Om vi hadde klart å bo nærmere sentrum, så ville nok i allefall jeg klart å slappe litt mer av hver dag.

– Andre ting vi også drømmer om er å reise mer, men dette er vel egentlig ganske utelukket nå som det har gått opp for oss hvor vanskelig det faktisk vil være for oss å reise på ferie noe sted. Magnus har for tiden en morfinpumpe, og den pumpen må sjekkes av hjemmesykepleien hver dag. Så lenge han går på morfinpumpe, så må vi tenke på hva som er best for Magnus, og det er å være hjemme med familien sin, slik at han kan fortsette med smertestillende som fungerer riktig.

– Foruten om disse to drømmene våre, så hadde det vært en fantastisk flott ting om Miley hadde fått begynt i barnehage på nyåret, da hun begynner å kreve ganske mye mer, noe som kan dra litt ekstra energi ut av oss, og siden både jeg og Magnus har noen vanskelige og psykisk tøffe dager av og til, så hadde det vært til stor hjelp å vite at Miley kan være i barnehagen noen timer, slik at vi kan få tid til å puste litt ut og ta vare på oss selv også.

– Det er også viktig for oss at alle får se denne sårbare siden av oss, da vi begge to er dritt lei av å høre ?det går bra skal du se?, ?ikke gi opp?, ?dette ordner seg?. Dette en det vondeste vi noengang har opplevd og det beste for meg, Magnus og Miley nå er å nyte hver dag sammen med familie og venner som har innsett realiteten. Det blir rett og slett for vondt for oss å høre at dere er så altfor positive til fremtiden. Det finnes ingen kur.

(foto://reidunbeate.femelle.no)

Å se at de klarer å sette seg små mål og ønsker, til tross for situasjonen, er beundringsverdig. Likevel er det selvfølgelig utrolig trist, og så ufattelig urettferdig at det ikke finnes håp, og at slike tilfeller stadig oppstår i et år som 2012. Mennesker blir drept, dør i ulykker eller tar livet sitt – men å pines til siste slutt mens du hver dag venter på at dagen skal komme, samtidig som du ser hvordan de rundt deg vrenger seg i følelsesmessig smerte, må være et mareritt. At lykkelige familier må ødelegges på denne måten er forferdelig.

(Klikk på bildet for å komme til video)

– V.

Dag 2: lapp på døra fra ukjent. Beklager min utakknemlighet, men det lukter romantisk overkomplimenterende pusegutt, og jeg brekker meg av slikt. Poeng for småsjarmerende skrivefeil, da.

Dag 4: tegning fra seks år gamle Stella. Hjertevarmende, og så langt fra kvalmt som overhode mulig 🙂

Dag 6: blomster på døra fra ukjent. For ikke så lenge siden fortalte jeg noen at jeg kun har fått blomster èn gang i mitt liv (på attenårsdagen min), så her går jeg mot meg selv om jeg kommer med noe negativt. Så… Takk, hvem enn du er. Jeg liker blomster.

Ja. Det var alt for denne gang i dagens episode av Veronica’s liv. Natta.

– V.

Kalimera! (God morgen, der altså). Etter noen dager på gresk jord var jeg så heldig å komme i kontakt med damen jeg ble kjent med da jeg var her med familien i 2005. Vi ble vel forsåvidt ikke kjent da jeg egentlig ikke produserte et eneste ord ut av min munn, men vi fikk kontakt likevel og vekslet brev en god stund etterpå. Og nå, syv år senere, ble jeg tatt i mot som om vi hadde kjent hverandre i evigheter. Og det som egentlig bare skulle være en kaffedate, førte til en gåtur langs stranda hvor hun viste meg hennes nye strandkafè hvor hun jobber hver sommer. Demetra heter hun, forresten.

Deretter tok hun meg med til barnehagen hvor vi plukket opp sønnen Aleksandrè på fire og datteren Stella på seks.

En ny gåtur stod for tur, og denne gangen fikk jeg sett og tent lys i kirken hun giftet seg i. Fikk senere se bilder fra bryllupet (som jeg forsåvidt ble invitert i), og nordmenn er jaggu kjedelig i bryllupsveien om jeg skal sammenligne oss med grekerne. Her nede står de under hele sermonien, bytter “kroner” i tillegg til ringer, kaster ris mens de går i ring, danser sammen, drikker vin for noe og spiser ‘noe’ for noe annet. Og har de nylig fått barn, kjører de gjerne barnedåp i samme slengen, hvor barnet smøres inn i olje før det bades og får på seg finstasen.

Kors og små dukkehuslignende kirker finnes overalt, da det florerer av religiøse mennesker her. På mange av mine bussturer opplevde jeg flere ganger at de korset seg (vet ikke om det heter det, men de tar seg i pannen og lager kryss over brystet) hver gang bussen passerte slike små kirker. Om noen dør i et hjem, lager de gjerne slike kirker utenfor huset for å ha et sted å tenne lys og be.

Etter kirkebesøket tok vi kidsa med i en park hvor det visstnok er vanlig at mødre samles på ettermiddagen for å la ungene leke. De får middag i barnehagen eller på skolen, så det er ikke nødvendig å haste seg hjemover for å fôre de.

Såå ble jeg tatt med til deres hjem, da.

Og noen timer senere da mørket hadde lagt seg over himmelen, barna var badet og pysjamasen var på, var det sovetid for denne familien. Barna legger seg selv på sofaen rundt åtte, og foreldrene gjør det samme rundt ti. Her sover de sammen med hver sitt pledd over seg, spesielt på vinteren når de fyrer i peisen – ikke fordi de ikke har soverom, men fordi det er sånn de liker det.

Jeg for min del synes det var strålende å kunne si god morgen fra barnerommet neste dag, ikledd en rød eskimodrakt de lånte meg.

Pysjamas er virkelig tingen her, nemlig – pysjamas og tøfler 🙂

I helgene når ingen har planer, går de gjerne kledd slik hele dagen. Demetra kjørte meg til og med på flyplassen i pysjamas, og var ikke redd for å gå ut av bilen, haha.

Mens ungene lekte rundt huset, jobbet faren med å vaske solsengene som tilhørte strandkafèen. De måtte visst tas hjem og settes vekk når sommersesongen var over, og frem til sesongen starter igjen neste år, har de ingen jobb da landet er fattig og det er lite å holde på med. Veldig trist!

Moren som derimot eide disse solsengene, foretrakk å strekke seg på sofaen 😉

Mens jeg for min del tuslet rundt og studerte omgivelsene.

Barna fant det interessant å se hvordan et speilreflekskamera fungerte, og gikk i forveien for å vise meg hva jeg kunne ta bilde av. Skjønne.

Etterhvert var det duket for middag. Grekerne er ikke så nøye på å kutte opp matvarene, og bruker gjerne skinke og bacon i stedet for kjøttdeig. Det enkle er ofte det beste! (Hvis vi ser bort fra at de smører undersiden av av bunnen i tillegg til bakepapir, da).

Deretter var det avslapning med TV og data, akkurat som i Norge 😉

Så falt sola ned fra himmelen, og tiden for å dra tilbake til Norge var kommet. Det har vært en fantastisk uke med mye avslappende alenetid, lange turer på land og strand, mange nye inntrykk, og et drøss av hyggelige mennesker som bare smiler til tross for den store pengemangelen. Demetra har overdrysset meg med fine og kloke ord, og hennes familie har behandlet meg som en prinsesse. Men nå må jeg altså bare finne meg i å være tilbake i Norge. Kalde Norge. Jeg liker det ikke.

– V.