Etter fire og en halv dag med jobbfri, kan man vel tenke seg til at jeg sikkert har fått gjort uendelig mye småpirk. Jada. Før disse dagene startet hadde jeg i alle fall store planer om å få unna følgende liste; “skrubbe fugleburene, gjøre rent hos pinnedyra, trene, øve på gitar, kjøpe melk, rydde klesskapet, gjøre skittentøyskurvet tom, tvinge undulatene til å klippe klørne, henge opp bildet fra Ikea, lese videre i boka “min elskede drittsekk”, ringe hjem til familien i nord, skrive brev til fadderbarnet i Plan, vaske bak sofaen, oppdatere offentlig og anonym blogg”. Hvor mange av disse punktene jeg har fullført? Fire. Jeg har trent, kjøpt melk, vasket bak sofaen, og oppdatert offentlig og anonym blogg. That’s it. Jeg er udugelig når det kommer til å utnytte tiden, og det er egentlig litt uforståelig for meg, sånn i og med at jeg synes tiden tar for laaaaang tid.

Men nå gikk jeg meg jo ihjel på lørdag da. På kino var jeg jo også. Søndagen stod jeg en halv evighet på ski. Og på mandag fortsatte jeg å gå meg ihjel, før jeg tok de nye danseskoene mine med meg og deltok på min første jazzdansetime.

Har vel ikke nevnt jazzen på bloggen, men jeg meldte meg altså på den type dans også, i tillegg til swingen. Nok en utfordring til meg selv, der altså. Det var jævla (unnskyld) tungt, da. Ikke mye kjære mor der i gården. “Ja okei, da gjør dere sånn sånn sånn, og sånn først, okei? Da kjører vi musikk”. Gud. Nå var vi riktignok bare to som var helt nye, for de andre hadde visst deltatt på dette før, så jeg antar det er lov for meg å henge litt etter. Men ja, mandag drev jeg altså med dette, og i går var jeg opptatt med å delta på spionasje sammen med Hanne.

Spilte Mario gjorde vi selvfølgelig også, men fant fort ut at det ikke funket så bra uten Ronja. Ronja er definitivt spilldronninga når det kommer til Mario, så jeg gikk heller hjem for å gjøre meg klar til swingdans. Eller, “rockeswing og bygdeswing”, som det så fint heter.

Var visst ikke den eneste som ikke hadde deltatt sist tirsdag, så denne gangen var gjengen halvert, og vi slapp med andre ord å vente på tur da det var nok menn til alle. Dette betyr at du danser mer eller mindre konstant i en og en halv time, så jeg forlot bygningen over middels svett og sliten… Men gøy, det er det. Det var det kanskje ikke første gang, men så har det blitt det nå da – jeg skal innrømme det. Og ellers er alt som det pleier i heimen.

Det er til å bli gal av, men jeg overlever jo likevel dag inn og dag ut med disse skapningene. Mia har i tillegg fått en haug av såkalte fjærpinner i trynet – harde “pinner” som venter på å bli til nye fjær – og klør seg nærmest ihjel. Så da må jeg liksom hjelpe til med dèt også. Skakke være lett.

Men nå er fridagene over, og det er på tide å gjøre seg klar til kveldsvakt. Ha en fortsatt fin onsdag da!

– V.

I det klokkeviserne var bikket over til det nøyaktige klokkeslettet 12:00, ble jeg vekket av en sms som sa noe sånt som “gidd å sov til evigheten..”, siden jeg visstnok ikke hadde våknet av den tidligere sms’en som lurte på om jeg ville være med på skitur. Skitur, ja. Det er vel omtrent syv år siden jeg hadde ski på beina sist, men jeg har likevel alltid funnet denne aktiviteten ganske så underholdende. Da jeg besøkte Sylvi (min biologiske mor) i påskeferiene som liten, tok jeg gjerne skiene på beina og vandret avgårde i lysløypa alene om ikke hun eller søskene mine ikke ville ta følge med meg. …Så jeg spratt opp av senga, og en times tid senere stod jeg og megahetta mi klare og ventet med skiene.

Fikk låne de av snille tante Jorunn, men hun har jo valgt å bosette seg på toppen av evighetens høyde, så jeg var rimelig halvsvett allerede på dette tidspunktet. Men så fikk jeg satt meg selv på lading i bilen da, mens vi kjørte langt uti ødemarka og litt til.

Så startet eventyret, da.

I starten var det litt sånn “lenge leve positiviteten” opplegg…

…men etterhvert, da vi innså hvor mye snøen festet seg under skiene, ble det et par klagebrøl. Mest fra Hanne da, stakkar. Jeg for min del lo vel egentlig mer av henne enn jeg brølte over egen fortvilelse, og benyttet store deler av tiden til å filme for dere 😉

Jadda. Nautene på skitur, ser dere. Men gøy var det! Det som ikke var fullt så gøy, var da jeg tok skiene under armene og begynte å gå hjemover, etter å ha vært på besøk hos Hanne. Til min store fortvilelse hadde snøen nemlig tatt livet av seg selv, og før jeg visste ordet av det vandret jeg gjennom uendelig lange vanndammer som dannet basseng i skoene mine.

Dette etter bare 10 minutters gange, da jeg hadde rundt 45min igjen… Vanligvis er jeg imot det å ringe etter folk for å spørre om å bli hentet om jeg ikke har unnskyldninger som feks tung bagasje eller svære fuglebur. Skjønner for eksempel ikke hvorfor pappa gidder å hente meg hos bestemor når det bare tar tjue minutter å gå. Eller at folk som ikke bor i min retning spør om å kjøre meg hjem fra jobb. Eller hvordan mamma finner ork til å kjøre meg på butikken som tar ti minutter å gå til, bare for å kjøpe en stakkars sikring. Men i dette øyeblikket så jeg livet mitt passere i revy minst fire ganger, og måtte derfor gå imot meg selv. Så jeg ble hentet da, av den supersnille mannen borti gata her. Tante Kaisa kalte meg et luksusdyr etter det, og det kallenavnet kan jeg vel egentlig ikke si noe i mot…

Men nå, nå har det store skjedd igjen. Klokken er… Ja. Det den er. Jeg glemmer visst bort tiden om natten. Så. Jeg får legge meg. Ha en fin dag, dere som sikkert snart står opp til vekkerklokka eller noe. Over og ut!

– V.

Det hender at jeg stenger de inne på badet. Barna mine, altså. Hadde de vært tobeinte mennesker, og ikke fugler, hadde de garantert vært under oppsyn av barnevernet. Så til mine ikke-eksisterende menneskebarn; dere bør være meget takknemlige for at dere faktisk slipper å eksistere med en mor som meg. Da hadde dere nemlig ikke bare levd med en mor som hadde stengt dere inne på badet – men også en som til tider hadde følt seg så kvalt av dere at hun hadde vurdert å drepe dere med ostehøvelen, og jaget dere vekk de gangene dere ville hatt noen å leke med. Så herregud, la oss håpe at jeg aldri blir mor på ordentlig. Selv Mia blir oppgitt bare av tanken.

Nå skal det sies at jeg etter fem minutter åpner døren igjen av dårlig samvittighet da, så det er ikke akkurat sånn at de tør av sult, tørste og kjedsomhet der inne. Men jeg har fortsatt lyst til å drepe de alle tre. Innimellom fantaserer jeg om å puttet de i microbølgeovnen for å se hvem som grilles først. Eventuelt bare slippe de løs så de fryser ihjel – for de gjør meg faktisk over middels sinnsyk med alt dette dramaet de driver med. Lillegutt vil være med Lucas, Lucas vil være med Mia, Mia vil være med meg, og jeg vil helst bare være i fred. Bortsett fra når de i et par sekunder holder kjeft, da. Da er det greit å være trebarnsfuglemor.

“Kan du ikke bare gi de vekk da?”. Jo, det kan jeg. Men så vil jeg liksom ikke bare være i fred heller. Hadde de bare hatt en knapp for volum, flaksing og masing – for de er rimelig kjekke når de sitter stille på skuldra med nebbet lukket og vingene plassert trygt inntil kroppen. Og på kveldstid. Faktisk blir jeg redd om ikke fuglene er hjemme på kveldstid. Det er litt sånn – dere vet – at det er deilig å nyte stillheten når alle har lagt seg, men likevel godt å vite at noen er der. Men samme det. Jeg kan i det minste rømme ut av hus når jeg vil. Ut og la øynene observere vakre naturomgivelser som dette:

Det skulle jeg i dag også. Fant ut at jeg nok en gang skulle valse avgårde uten mål og mening, og bare gå til evigheten tok meg. Ja. I dag valgte jeg Gimlekollen, og siden snøflakene blåste rundt og forbi meg, måtte jeg tre megahetta på hodet og dekke trynet til med skjerf. En dårlig kombinasjon når det er snakk om Gimlekollen – 1) fordi retningssansen min suger i dette området, og 2) fordi megahetta og skjerfet gjør at jeg ikke ser lengre enn to meter hvit bakke foran meg.

Oh well. Som en halvpensjonert eskimo ravet jeg rundt på kryss og tvers oppi “fjellene”, og hele tre ganger måtte jeg stoppe og snu fordi jeg faktisk nådde evigheten. Se her for eksempel – her stirret evighetens tåkeskog på meg som et spørsmålstegn og nærmest lo av meg da jeg måtte snu.

Til slutt ble det faktisk mørkt, og da ble jeg lei og gikk hjem. Jeg liker forresten når det er mørkt – spesielt når gatelysene ikke virker – for da kan jeg leke spøkelse.

Jada, jada. 1 time og 40 minutter senere var jeg vel hjemme og kunne kaste et blikk på dette kartet som mente at jeg hadde valset meg gjennom 8,90 kilometer. Gjennomsnittshastigheten min hadde sunket med hele fem minutter, men det var sabla mye snø, så jeg velger å skylde på det. Var faktisk gjennomvåt på beina da jeg kom inn ytterdøra, bare så dere vet det.

Hva som skjedde etterpå? Jo, det skal jeg si dere. Etterpå var det tid for lørdagsgodteri – og siden jeg ikke klarte å bestemme meg da jeg gikk på spontanshopping under trimturen min, kjøpte jeg like greit alt som finnes av lørdagsgodteri. Neida, jeg gjorde ikke det. Bare nesten. Fikk med meg en haug av lørdagsfavorittene mine; melon, speltrundstykke, hobby-biter, yoghurtnøtter og cottage cheese med smoothie. Oh yes.

Men jeg er meget skuffet over at smågodthylla med hobby-biter var passelig halvtom, og at de resterende bitene viste seg å være harde og seige. Skal så sykt sende inn en TQM på det. (Noe sier meg at den siste setningen kun egner seg som jobbhumor, så bare glem det). Verden er ikke enkel, dere. Men heldigvis finnes det skapninger som skyter inn lyspunkt her og der. Se på min kusine for eksempel – hvor skjønt skrevet er ikke dette?

Liker det. Menne… Bortsett fra å sutre over smågodtproblemer, har jeg slått ihjel noen av lørdagstimene med fine tante Jorunn på kafè og kino. Les Miserable, så vi. Varte rundt to og en halv time, så den var rimelig lang, men veldig god. God, til tross for sørgelig og trist. Jenta ved siden av meg snufset og tørket tårer, i likhet med mange andre. Nesten så det var litt ubehagelig å være så likegyldig som jeg var. Var mer opptatt av tanken på hvor mye det klødde i kroppen mot slutten, men jeg har jo uansett mistet evnen til å grine i andres nærvær, så det får være det samme. Jeg koste meg i alle fall, for jeg liker kino, og jeg liker tanta mi.

Nå må jeg visst slenge trynet nedi puta og snorke meg frem til en ny dag. Søndag. Deretter skal jeg gjøre det samme mot mandag, og tirsdag, og onsdag ettermiddag. Fire og en halv dag med jobbfri, liksom. Hva gjør en med all denne tiden? Skakke være lett.

– V.

Javeeel, så var jeg på Svalbard i helga, da. Det er en liten sjanse for at det kan ha vært Sverige, men jeg er jo så sykelig dårlig på geografi. Dessuten sov jeg i min dypeste søvn da Hanne desperat prøvde å bråvekke meg i det vi kjørte over grensa, så jeg er sannelig ikke helt sikker på hvor vi var. Tjue minusgrader var det i alle fall dit vi kom. Ble hentet i sjutiden lørdags morgen – et meget fornøyelig tidspunkt å slå opp øynene på på en fridag. Var heldigvis tildelt plass i baksetet hvor jeg kunne hente meg inn etter en natt med to timer søvn, og forble dermed sovende til himmelen lysnet og vi etterhvert kjørte ombord i en eller annen båt. Deretter fortsatte vi kjøringen på andre siden av dette vannet eller havet eller hva det nå var, før vi vandret oss ihjel inne på et eviglangt kjøpesenter, og… Vel… Kjørte hele veien tilbake igjen.

Jeg for min del tok ikke med meg så mye annet enn fiberkluter og fuglefrø – men alle vet jo at det er selve turen som er det viktigste 😉 Denne turen varte jo i ikke mindre enn femten timer, og ble bestående av en blanding av snorking, synging, latter, krimgåter, gjettekonkurranse, og beat for beat. Underveis hoppet vi til og med inn i en tidsmaskin og gikk tilbake til barndommen/tenårene hvor vi blant annet møtte Michael Jackson, Aqua, Spice Girls, Backstreet Boys, Lene Marlin, Celine Dion, og løvenes konge! Helt sant, faktisk… Ble overraskende nok ikke mange bilder (tror jeg en stund glemte at jeg driver med denne blogginga), men de som ble tatt har jeg hevet inn i en video for dere, sammen med et av de sære latteranfallene våre… Herregud, hva er galt med oss egentlig? Og hva er galt med latteren min?! Skakke værra mulig.

Snakkes, eller noe.

– V.

Så var det søndag, atter en gang. Denne har bestått av liksomkaffe, tente lys og gitarspilling i en nyvasket leilighet. Ja, så suger jeg kanskje på gitar, da. “Kanskje” er vel egentlig ikke et alternativ å bruke her engang, for jeg kan overhodet ikke spille. Helt siden denne stakkaren ble spontankjøpt under en trimtur for to år siden, har jeg hundrevis av ganger tenkt at jeg en dag skal lære meg å bruke den – men hver gang jeg tar i han, ender det med at jeg setter han tilbake med en tanke om at jeg aldri kommer til å klare det. Bra innstilling, hæ? Noe sier meg at jeg har arvet noe av tålmodigheten til bestemor – og med tålmodighet så mener jeg faktisk utålmodighet – for bestemor er det mest utålmodige mennesket jeg kjenner. (Haha – først nå som jeg faktisk skrev det, lurer jeg på hvordan vi to har fungert så bra sammen som vi har gjort, og gjør – for jeg er jo tidenes treigeste og svimleste menneske). Dessuten sier mamma at vi unge har et annet tidsperspektiv – at ting gjerne skal skje med en gang – så jeg velger å skylde litt på dèt også.

Men nå som jeg fikk gitarbok til jul av gitarprinsen borti gata her, og Ronja spør meg cirka hver gang vi møtes om jeg har øvd på grepene hun lærte meg i sommer, er det kanskje på tide å gjøre noe denne greia. Mulig jeg må innføre gitarsøndag, for det er jo ikke som om jeg bruker søndagene til noe fornuftig uansett. Bruker vel egentlig ingen dager til noe fornuftig, men disse søndagene ligger jo godt plassert under hat-listen min, vet dere – så et par gitarøkter fra eller til kan vel umulig skade.

Jada, jada – jeg kunne sikkert fortalt dere om noe mer interessant, som feks at jeg var i Sverige i går og at jeg ringte dyrelegen i dag – men det gadd jeg ikke, så dere får leve med dette gitarpjattet. Det er jo tross alt min blogg…

– V.

“Vi skal vel få ordnet det på et vis – nå vil jeg bare at du skal komme deg på jobb – og hvis vi snur nå blir det jo mye dyrere for deg også”. Etter ørene mine mottok denne setningen i et hyggelig toneleie onsdag morgen, tror jeg virkelig jeg kan påstå å si at jeg har møtt Agder Taxi’s snilleste sjåfør. 07:28 myste jeg med et halvåpent øye på klokken som egentlig skulle fått meg opp hele 70 minutter tidligere denne morgenen, og måtte derfor droppe den 50 minutters gåturen, og hive meg inn i en taxi i stedet. Da vi var halvveis kom jeg på at bankkortet lå midt på stuebordet, men det stoppet ikke denne sjåføren. “Jeg har visst 150kr i kontanter her, så kan…” – før jeg fikk fullført setningen, avbrøt han med å fortelle at “vet du hva, jeg stopper bare taksameteret på 150, så slipper du å tenke mer på det”. Det var ikke mange kronene som manglet, men jeg lurte likevel på om det var jesus eller julenissen som befant seg bak rattet ved siden av meg. “Om du vil gi noe ekstra kan du heller gi det til frelsesarmeen”. Ok, det var definitivt jesus – og det var egentlig ganske ok å se at han stiller opp for oss mennesker som ikke snakker til han også – særlig nå som jeg for første gang på evigheter skulle forsove meg så ekstremt mye, og han fikk meg på jobb kun fem minutter senere enn planlagt.

(Random pausebilde av en kjørende Belinda):

Disse 150 kronene var forsåvidt rester fra 500-lappen jeg på tirsdag brukte til å betale meg inn på swingkurs med. Ja, dere leste riktig – jenta som ikke kan fordra å danse blant andre mennesker, har vært på swingkurs. “Noe så latterlig – legg deg heller på sofaen og lek død slik du pleier”, tenkte jeg i det jeg desperat gravde ut alle plaggene fra klesskapet på jakt etter noe å danse i. Men jeg stoppet ikke å lete. Langs Vollevannet og hele veien mot danselokalet i byen fortsatte den irriterende stemmen i hodet mitt å fortelle meg det den alltid forteller meg; at det er best om jeg holder meg hjemme. Men jeg hadde bestemt meg – denne tirsdagen skulle stemmen ignoreres, og jeg skulle tråkke så langt ut av min komfortsone som overhode mulig, ved å oppsøke en helt fremmed folkemengde jeg verken visste antall eller alder på. Hvorfor, vet jeg ikke. Antar jeg ble lei av å stadig fortelle meg selv at jeg “snart” skulle få meg et liv bestående av mer enn bare jobb, søvn, fugler og spill – og før jeg visste ordet av det hadde jeg googlet “dans kristiansand” og trykket “send påmeldingsskjema”. Bestemor har jo dessuten mast på meg om dansing så lenge jeg kan huske. Så jeg deltok, alene. Litt for bestemor sin skyld, litt for kroppen sin skyld, men mest for modigheten sin skyld. Har nemlig hørt at man av og til må samle mot for å få til det man vil – så det er det jeg skal da – samle mot her og der til jeg blir modig nok til å få til det jeg aller mest vil. For det er ikke det at jeg trenger all denne dansekunnskapen. Dansing er tross alt noe av det jeg er flinkest på…

Når jeg tenker meg om, bør jeg kanskje finne noe annet som jeg ikke kan fra før av. Vurderte gitar- og pianokurs, men så kom jeg jo på at jeg kan det også. Tok bestemor sin setning “syng med den stemmen du har”, og la til min egen “spill med de fingrene du har”, og konkluderte med at man ikke trenger stemme eller kunnskap om noter eller grep, så lenge man kan føøøle seg frem i musikkens verden. Så da jeg for to år siden kjøpte min aller første gitar, kunne jeg holde konsert allerede samme dag – akkurat slik jeg kunne da jeg var på besøk hos noen som hadde piano…

Neida, herregud. Jeg vet ikke lengre hva jeg driver med. På mandag stod jeg for eksempel og hoppet meg ihjel i min egen stue. “10min hoppetau er like effektivt som 30min jogging” stod det i KK. Et kvarter senere badet jeg stående i min egen svette, før jeg rocket på meg usynlige blåmerker og planket meg til døde. Plutselig er det liksom snakk om trening, og jeg hater jo trening. Det å reise seg opp nå for å gå er jo et rent smertehelvete av en gangsperre. Men jeg tror jeg har innfunnet meg med at hvis jeg skal fortsette å bo inni denne kroppen, må jeg slutte å slenge den fra meg i sofaen ved enhver anledning. For det er jo ikke som om disse daglige 100 minuttene med rask gange gjør nytte for seg. Tvert imot tror jeg kroppen har blitt så vant til disse faste gange-minuttene at jeg går i minus om jeg ikke oppfyller 100 om dagen. Ikke vet jeg. Men jeg slenger den mye fra meg, og snur om døgnet de gangene jeg kan. Faktisk så ofte at “støttekontaktene” mine bare antar at det er det jeg driver med om jeg ikke svarer. I dag våknet jeg for eksempel såvidt i sjutiden av noen pipelyder, og uten å lese tok jeg screenshot av dette i halvsøvne mens jeg tenkte at det sikkert var noe å blogge om (leses nedenfra og opp)…

Deretter tok jeg med lukkede øyner bilde av meg i situasjonen som stadig får meg til å undre hvordan jeg klarer å sove når barna er våkne, men før jeg rakk å tenke mer over det, var jeg tilbake i eventyret i drømmeland – før jeg en time senere våknet til nye lyder og ikke mindre enn tjue uleste sære sms’er. Åhåj.

Hanne og Ronja snakker forresten om sjutiden på morgenen – og nå nærmer klokken seg fire, så de har vel rett – men dette er snakk om lørdag. Vi skal på kjøretur i sjutiden lørdags morgen. Hvem driver med slikt galskap? Ai. Kjenner en sterk følelse av lettelse hver gang jeg minner meg selv på at jeg ikke har lappen og dermed slipper å kjøre 😉

Nei, nå tror jeg vi har nok tekst i dette innlegget. Ha en fin torsdag, dere!

– V.

Helgestund har gull i munn, eller hvordan det nå er. Mulig det er morgenstund, men da ligger jeg som oftest i dvale, og hvem vet vel hva en… Nei. Noe sier meg at jeg ikke kan fullføre den setningen og samtidig få det til å høres naturlig ut. (Av og til blir jeg nesten sjokkert over de utrolig gode innledningene jeg har i disse innleggene mine altså). Samme det. Vi kan jo for all del ikke gå forbi en helg uten at dere vet hva jeg har drevet med, så da starter jeg bare med å fortelle at jeg har feiret Ronja. Hun hadde bursdag i helga. Ble hele 26 år og greier. Hanne lagde “kake”…

…og som alle ungdommer finner heeelt normalt å bruke fredagskvelden på, spilte vi supermario på Wii.

All denne spillinga, vet dere – den stopper ikke med det første. Er det ikke kort, så er det brettspill. Er det ikke brettspill, så er det telefonspill. Er det ikke telefonspill, så er det jaggu tv-spill. Det som var så fint og annerledes med dette da, var at ingen døde av hat og sjalusi, for tro det eller ei; vi spilte på lag! Vet ikke hvorfor jeg forteller dere dette, for jeg har ingen poeng å komme med – annet enn at katten på bildet over er ny, da. Hanne har fått seg katt nr. 2, og den er egentlig rimelig søt.

Grunnen til at jeg sier “egentlig”, er fordi den er totalt blottet for alt som kalles IQ på dagtid.

Uansett.. Etter denne eviglange spillkvelden, var det leggetid, og jeg gikk inn på mitt gamle soverom og la meg. I det jeg lå der og sang nattasang til meg selv (…), ante jeg fred og ingen fare, men plutselig tikket disse meldingene inn:

Og da ble jeg så redd at jeg løp hjem. Neste dag, da… Så dro jeg med tante Jorunn på Ikea, og skulle egentlig bare ha “noen lys og noe småting”, men plutselig gikk jeg rundt og trillet på en hel zebra!!

Og ikke nok med det, men tante kjøpte en hund til meg også!

Under sofaen har jeg en panda, så nå har jeg både fugler, pinnedyr, zebra, hund og panda. Kollegaene mine mener jeg bør henge opp et skilt med “Veronica’s dyreverden” og ta inngangspris, og det tror jeg jaggu jeg skal begynne med. Men på en annen side kan det fort bli sjalusidrama, og disse fuglene har nok med å være sjalu på hverandre og vente på tur på å sitte på meg.

Mia er storfornøyd med å ha fått seg pass da. Med biologisk analyse på baksiden som forteller at hun faktisk er en jente. Bare godt hun ikke kan lese, sånn med tanke på at det står “sorthodet” og hun er rusthodet. Great.

Bortsett fra det har spillegalskapen min kost seg inne på wordfeud, og SE for en spennende avslutning (som jeg selvfølgelig skal vinne etter å ha ledet hele runden)!

Ellers kan jeg jo informere om at Marte endelig har kommet tilbake til Norge etter en måned i Afrika! Kroppen hennes var ikke så veldig glad i Afrika, og valgte å på en måte forandre seg litt der borte, og nå… Vel…

Jeg skulle egentlig vise dere bilde av henne først, og så fortelle hva dette var, fordi det kom til å være “et sykt bra bloggmateriale”, men da jeg startet på setningen innså jeg at det ble litt for spesielt, selv for denne bloggen. Så det får bli med noe så normalt som at vi dro på middag på Grim i dag, og gjett hva vi fikk? Julemat! Jeg har altså spist årets første julemat.

Ååååå, mamma er så SYKT irriterende av og til. SE hva hun gjorde nå som vi lå helt likt!!!

Kvalmt. Barnslig. Teit. Juks. Jeg går og legger meg.

– V.

Av og til undres jeg over hva som feiler denne sørlandske menneskeheten som bare må slå meg i alt som finnes av spill. Hanne for eksempel. Dere husker da jeg fortalte at hun ranet meg fullstendig i det kvalmende spillet, Monopol? Ja. Så skulle vi liksom spille bowling for å gjøre det godt igjen, fordi Hanne var “så syyykt dårlig at hun egentlig måtte bruke gjerde for å i det hele tatt få poeng”. Vel, det var LØGN.

Så skulle denne merkverdige trekløvergjengen kjøre bil, for det er jo “så lett”. I starten smilte jeg av en halvveis ledelse over de andre to, men det de ikke tenkte på var jo at jeg var den eneste uten lappen!! Så jeg tapte der også.

Siden denne spillinga kan gjøre hjernen passelig skrullete, tenkte jeg at det skulle bli kjekt å besøke uteknologiske tante Kaisa, og heller spise kveldsmat over en film, ikke sant…

Men plutselig så drar hun frem sin nye iPad, og før jeg visste ordet av det så hadde jeg liksom lært henne Wordfeud som hun hadde hørt om. “Jeg kan for eksempel legge til mamma for deg hvis du vil”, foreslo jeg, og fikk svaret “nei, hun er så smart, det er nok med deg foreløpig”. Så vi startet en runde da, og da det viste seg at ikke-smarte Veronica ledet, fikk hun med sin sjarmerende dialekt overbevist meg om at det var best å starte på nytt siden hun var nybegynner og ikke skjønte alt med en gang. “Ok” svarte jeg, og nå så bare…

…leder hun da. Jesus himmelske julenisse, alt denne spillinga går meg til hodet. Her om dagen hadde jeg ikke hjernekapasitet nok til å få med meg nøkkelen etter å ha låst ytterdøra engang, så den ventet på meg da jeg kom hjem fra kveldsvakt, den.

I blant undres jeg over om vi hadde passet bedre som gullfisk, hjernen min og jeg.

Men det får jeg vel aldri vite, for jeg har jo endt opp som dette rare mennesket jeg er. Kan heldigvis trøste meg med at jeg ikke er den eneste unormale skapningen på denne jorda. Se kattene på Tveit, for eksempel. Steingale.

Eieren til denne katten veksler forsåvidt mellom å kalle meg treskalle, mugghjerne, solskinn og jordbær – så det finnes heldivis mennesker i samme kategori som meg også. Men hun tok meg i det minste ut på skogstur for å lufte meg da, og det var rimelig bra tenkt, for vi alle vet jo at oksygen kan være en ok medisin.

Denne turen var forresten ikke så hyggelig som den ser ut til. Eller, dvs, den var hyggelig – men vi lette etter hennes forsvunnede hund som har vært borte helt siden nyttårsaften og mest sannsynlig ligger død et sted – og bare tanken på det gir meg innvendige skrubbsår. Jeg er sikkert på at dyrehjertet mitt besvimte et par sekunder da vi fant ut at vi måtte avslutte letingen da mørket la seg mellom trærne.

Men vi kan faktisk ikke snakke om det mer, for jeg er allergisk mot slike historier. La oss heller snakke om noe så hyggelig som at Meny nylig hadde tilbud på makrell i tomat! Jeg trodde i det minste det var hyggelig, men det viste seg at dette ikke gjaldt tubene som jeg fortalte dere om sist gang, og da var jo hele vitsen borte. Bare se – ingen tubemakreller her.

Ikke det at det gjør noe, for jeg begynner å bli rimelig kvalm på dette pålegget etter jeg fant ut at jeg måtte la kaviaren bli ulovlig på andre dager enn lørdager, og dermed bare har denne makrellen å spise til jeg finner en god nok kaviarerstatning. Kunne selvfølgelig fortalt dere alt om dette kaviarproblemet, men gud forby, jeg som blogger kan jo ikke påvirke mine fire lesere med slikt matprat – det kan jo gå dere til hodet, som de sier på nyhetene. Men jeg bryr meg ikke om nyheter, annet enn når jeg er på jobb. Jeg bryr meg bare om fugler, og har endelig funnet ut hvordan jeg skal få de til å holde kjeft – nemlig med fuglebarne-tv!

Dette er forsåvidt også den eneste måten jeg får de til å være venner på også. Stakkars Lillegutt som sitter på toppen der har blitt utstøtt av Mia og Lucas som sitter på tastaturet. Slik søsken rotter seg sammen mot den yngste, gjør djevelbarna mine også det. Men barne-tv hjelper. Det liker jeg.

Bortsett fra det jeg har fortalt dere til nå, har jeg ikke stort annet viktig (…) å komme med. Klokka er 04:45, så jeg tror det er på tide å legge seg eller noe. Snakkes da.

– V.

 

Så. Tilbake til det “superinteressante innlegget” om 2012 som jeg ikke gadd produsere på nyttårsaften, men som jeg finner ok å bruke tiden på nå som jeg innser at jeg har brukt fredagskvelden, hele lørdag og hele søndag på å bytte mellom tre sittestillinger og to liggestillinger på sofaen – og med andre ord ikke har noe bedre å ta meg til. Da 2011 var i ferd med å gå over til 2012 kan jeg huske at jeg var på vei inn i drømmeland etter en nyttårsfeiring på jobb, hvor jeg også startet 2012’s første dag. “Men hva gjorde jeg egentlig resten av året?”, tenkte jeg, og gikk tilbake i bloggarkivet. Vel, jeg bodde fortsatt i Kristiansand sammen med Hanne, og det viser seg at jeg like etter nyttår busset inn til Oslo for å besøke min eks-bofelleskapfamilie; Belinda, Kjetil og lille Lui ❤

Mens jeg først var i Osloområdet, dro jeg like greit til Drammen hvor skjønne Celine var hjemme på juleferie 🙂

Jeg returnerte til sørlandet noen dager senere, men det tok visst ikke lange tiden før jeg var på reisefot igjen. Denne gangen var det Tromsø som stod for tur, hvor jeg tilbrakte koselige dager med min kjære Maiken som kom reisende fra Båtsfjord.

Etter oppholdet i Tromsø tok jeg følge med Maiken tilbake til Båtsfjord for å treffe resten av familien (som aldri er enkle å ta bilde av).

Da jeg omsider kom meg tilbake til Kristiansand, var det februar og til min store lykke fortsatt snø på bakken. Et av mine beste minner fra denne måneden må nok være morsdagen, hvor vi feiret Belindas mor med solskinn, aking, grilling og kakao. Kos!

Da mars stod for tur, gjorde jeg ikke stort annet enn å tape meg ihjel på wordfeud og se uendelig mange episoder av alt mulig – men hjertet mitt kom i det minste på besøk igjen, og ut i fra bildene var det tydeligvis temperaturer som lokket vårjakkene frem.

Plutselig, slik alle høytider kommer, var det påske. Dette året ble det heller ingen skigåing eller hyttetur, men jeg fikk i det minste påskeegg. Hele fire påskeegg, faktisk! Et fra Belinda, og de resterende tre fra kollegaer. Fantastisk.

Da også denne høytiden tok slutt, og snøen bestemte seg for å forsvinne, ble jeg lei meg.

Faktisk så lei meg at jeg bestemte meg for å bli en lykkelig homo.

Men så møtte jeg Espen da, som “fridde” til meg, og dermed gikk fra å være Espen til forloveden. Så da ble jeg hetero igjen.

Fortsatt inne i april, ble det førstefødte barnet mitt syk for første gang i sitt liv, og dyrehjertet mitt døde. En stund trodde jeg den lille kroppens siste time var kommet – men etter en uke med medisinering og pleie ble han frisk igjen, og mitt liv som fuglemamma kunne fortsette. Puh.

Ja… Så var det treningsperioden da. Perioden hvor jeg daglig gikk og løp meg ihjel oppi baneheia på jakten etter en bedre kropp. Uheldigvis varte bare dette en liten stund, før jeg hadde min første sykedag på to år, og aldri fikk denne treningsperioden i gang igjen. Men det var fint så lenge det varte da.

Da mai kom, tok jeg Hanne, forloveden og en pose drikke med meg på jubileumsfest og drakk meg dritings for første gang i mitt liv. Det første Hanne gjorde var å oppdatere mamma med bilde og sms, mens jeg for min del var mer opptatt av å ha latterkrampe med meg selv i speilet. Lånte en seng rundt 22:00, og ble fulgt hjem av forloveden en times tid senere, mens de andre gikk på byen som normale mennesker. Tragisk fjortishistorie for min del, og hysterisk morsomt for alle andre.

Så var det tid for finstas og hurra-roping. Denne dagen stod jeg tidlig opp med Hanne for å se på barnetog, før vi dro på Tivoli med Glenn og Stine, og jeg etterhvert dro på brygga for å møte min kollega Ingfrid, også kalt “fjerne nabo”. Sammen med henne og et par andre koste vi oss med korsang, mer tog, is-spising, middag og synet av rakettoppskyting – før jeg fant Hanne igjen og vandret fornøyd hjemover etter en strålende feiring.

Etter 17-mai, nærmet muntligeksamen seg med stormskritt, og jeg gjorde ikke annet enn å lese, notere, tegne, og gjøre meg selv gal av tanken på at jeg snart skulle tilbake til det jeg personlig kaller tre helveteskvarter. Hanne og Ronja holdt heldigvis på med eksamen de også, så vi kjørte ofte fellespauser som ble bestående av kortspill, i tillegg til at vi vekslet med å fortelle hverandre at “det kommer til å gå braaa”. Fikk også puggehjelp fra Ingfrid og Erna (kollega), til tider streng overvåking av tante Kaisa, beskjed fra mamma om at jeg skulle ha denne eksamen om jeg ville eller ikke, og kommentarer som feks “to timer, så kan du gå ut i sola” fra tante Jorunn 😉 Et helt eksamenstøtteteam, med andre ord.

Da eksamensperioden var overstått og vi var godt i gang med juni-måneden, ble jeg plukket opp etter jobb og dratt med til Lyngdal hvor en god jobbgjeng samlet seg til sommerfest hos en av sjefene. Koselig kveld med flotte mennesker, på et vakkert sted. En fin avslutning før sommerferien 🙂

Fikk også møtt June som jeg ser så altfor sjeldent nå som hun har flyttet til Drøbak! En dag skal jeg busse på besøk til henne også. Kanskje et mål for 2013, det å besøke andre venner enn de som bor i Oslo..?

Måneden etter sa jeg farvel til bofelleskap, og flyttet for første gang helt for meg selv. Flytteprosessen krevde mye tid og penger, men jeg fikk heldigvis en haug av god hjelp fra min kollega Frank som både kjørte, bar, shoppet og styrte med meg. Da det bare var rydding og småfiks som gjenstod, fikk jeg også god hjelp fra min gode kompis, Erich – og da det meste var på plass, var jeg så heldig og fikk låne flere oppbevaringsmøbler fra mamma og de.

Etter flyttinga var vi midt i det som kalles sommer. Hjertet mitt kom på besøk, forloveden skulle snart flytte, og jeg skulle snart på ferie nordover – så vi benyttet tiden vi hadde til å dra på tur sammen til… Grimstad. Men for all del – det er ikke så nøye hvor man er, så lenge man har godt selskap 😉

Noen dager senere kom storesøster Cecilie ned til sørlandet, og jeg fikk endelig truffet hennes kjæreste for første gang, og ikke minst sett mi skjønne bolle av et tantebarn. Koselig!

Så bikket vi over til august, og jeg reiste hjemover til familien i nord. Der dro vi på biltur til Vardø hvor jeg fikk sett min andre lillebror og mine stebesteforeldre, og brukte resten av tiden på å valse rundt i Båtsfjord, omringet av familie. Tok også turen til stallen hvor jeg har vært mer eller mindre daglig i flere år, og fikk endelig tatt meg en ridetur etter et par års pause.

Etter denne turen har jeg tydeligvis ikke drevet med stort annet enn å pusle hjemme i hula mi – men også denne måneden var jeg rundt kjekke folk som blant annet Marte og Erich. Det jeg liker best med disse to, er at de er i den samme kategorien “sær” som jeg er.

Plutselig var sommerferien over, og august nærmet seg slutten. Det fine med det er at dyreparken har langt mindre gjester – noe som gjør det behagelig å kunne traske rundt og glane på alle dyrene og hva enn som finnes i denne parken – så jeg benyttet muligheten til å dra med Hanne og Ronja som er ypperlige barnevakter til en drittunge som meg.

Da september snek seg innpå oss, skulle Belinda’s bror Junior konfirmere seg, og den stolte “tanta” som jeg er, dro jeg selvfølgelig til Lyngdal for å få med meg dette. Fra morgen til kveld koste jeg meg med hele familien, og måtte ærlig innrømme at det var den fineste dagen jeg hadde hatt på lenge. En utrolig koselig konfirmasjon!

Samme måned hadde jeg min første gåtur til “den omvendte båt”. Dit gikk jeg med tante Jorunn, som jeg for meg selv tenkte at virkelig er så god som jeg alltid har trodd at hun er.

En uke senere satte jeg meg på et tog mot Drammen hvor jeg hentet det som skulle bli mitt tredje barn. Jeg kalte henne Mia, og tenkte “dette blir gøy”. Det første døgnet trakk jeg tanken umiddelbart tilbake da hun ikke gjorde annet enn å hyle, men etter andre dag ble hun rolig – før hun ble så intens og masete at jeg var i ferd med å rive av meg håret. Nå går det opp og ned – jeg vil til tider kappe av henne nebb og vinger, men er likevel veldig glad i henne, og blir småsjarmert når hun sovner på skuldra mi. En merkelig investering, det der.

I midten av oktober fikk jeg barnevakt til fuglene og reiste til Kreta. I en ukes tid vandret jeg rundt i Georgiopolis og Chania og nøt alenetiden, og lurte på hvorfor jeg aldri hadde reist på ferie alene før. En uforglemmelig deilig uke som jeg håper å oppleve noe lignende til igjen.

På vei hjem fra Kreta dro jeg innom Bergen hvor jeg besøkte forloveden som flytta i sommer. Til min store forskrekkelse laget han både mat og bakte kake til meg, og jeg innså at jeg hadde funnet den ultimate ektemannen som jeg en dag skal gifte meg meg. En dag betyr i følge hans mor “når dere blir voksne” 😉

Hva jeg drev med i november bør jeg vel kanskje huske bedre enn de andre månedene, men det ser ikke ut til at jeg har gjort noe spesielt. Har sett en haug av serier og filmer, lest litt bok, og vært med mennesker som bekrefter at jeg ikke er den eneste raringen i denne byen.

Kan forsåvidt også huske at vi nærmest druknet i regn denne måneden, så det gikk litt tid til å besøke Tine Charlotte på Naboen. Nå har denne jenta reist til Frankrike i tre måneder, så kafèbesøket blir nok ikke like stort fremover. Men vi gleder oss til hun kommer tilbake.

Ja, så var det jo julebord da – det er alltid kos. Svirret rundt og koste meg i timesvis med en haug av flotte kolleger – deriblandt mamma og tante. De er fine, de.

Uka etterpå gikk vi inn i den første helga i desember, hvor jeg reiste til Tyskland med en gjeng fra jobben. Bortsett fra at jeg var syk 2/3 av turen, var det en fornøyelig busstur og mange herlige syn av vakker juledekorering. Jobbturer slår aldri feil!

Da vi kom tilbake til Norge var desember i gang, og siden denne måneden nettopp har vært, er det vel lite vits å oppsummere den også i bilder. Men i denne måneden hadde jeg en superkoselig bursdag, en fin uke hjemme i nord hvor jeg bakte med bestemor og var med familien, noen fantastiske juledager hos mamma, og en gøy nyttårsaften hos min kollega.

Ja… Alt dette er deler av hva jeg i følge bloggen og facebook har drevet med i 2012, men jeg innser at Belinda har litt rett i hva hun skriver under sine nyttårsforsett; “være ærligere her på bloggen. Det gikk opp for meg da jeg tittet gjennom bloggåret 2012 at ingenting på bloggen går overens med mine egne minner om 2012, og hva som virkelig har skjedd og satt spor”.

Denne bloggen fortsetter nok med småkjedelige random innlegg av en sær type humor altså, for denne ærligheten er jeg ikke særlig god på – ikke engang for mine nærmeste venner og familie. Men jeg kan la den slå til i denne oppsummeringen ved å fortelle at 2012 har vært mitt vanskeligste år til nå. Så jeg vil bare takke alle menneskene som har gitt meg disse glade øyeblikkene jeg har kunnet delt med dere her inne. Takk til venner, bekjente, kollegaer og familie som har fått meg til å smile og le, som har dratt meg med på ting, som har hjulpet meg med diverse, som har heiet på meg gjennom eksamener, og som har støttet meg gjennom den trolig tøffeste avgjørelsen jeg har tatt til nå i mitt liv 🙂 Spesielt stor takk til mamma Anne som jeg aldri hadde klart meg uten gjennom dette året. Og ikke minst TAKK til dere som er inne her og leser. Jeg setter stor pris på hver og en av dere, mennesker – det gjør jeg virkelig.

Hva 2013 bringer vet jeg ikke. Jeg har ingen nyttårsforsett, men jeg har et ønske. Om det blir oppfylt eller ikke, får tiden vise 🙂

– V.

Nå, i dette hersens året 2013, tror jeg det er på tide at jeg utfører prosjektet “kappe av hodet på fuglene mine” som jeg har vurdert i all evighet. Det gikk fra at jeg ønsket å kunne holde de små, til at jeg nå konstant må vifte vekk èn etter èn fugl fra hodet mitt, da de finner det ekstremt hyggelig å krangle om å sitte oppå der. Bare det å skulle gå på do alene er en evig kamp. Blogge også, for den sags skyld. De er overalt!!!

Vet ikke helt hvor mye det hjalp, men på et eller annet tidspunkt stablet jeg liksom bare det lille buret oppå det store, så nå har jeg rene Eifeltårnet hjemme i stua mi. Lekkert.

Hula mi er ikke akkurat den flotteste uansett, og jeg er omringet av trær, så det er ikke som om forbipasserende bryr seg heller. Men samme det. Nå etter nyttår driver folk og sier “ut med det gamle og inn med det nye”, så jeg bare “ok, ut med det gamle i alle fall”.

Hvis noen synes det bildet er ekkelt så var det forresten meningen. Etter blodutstrømmingen min dro jeg til Hanne hvor vi liksom skulle se film før jeg skulle avgårde på nattevakt. En fuglefilm.

Av og til lurer jeg på om jeg har flytta tilbake hit, for nå er det ikke lengre “vil du komme på besøk?”, men en slags sær form for roping over sms.

Fra Ronja også da. 

De er visst støttekontaktene mine uten betaling. Men uansett; før filmen ble satt på kom Hanne med kommentaren “du, vi skakke spille litt monopol mens vi ser film?”. Noe sa meg at jeg aldri i verden kom til å klare å konsentrere meg om spill og film samtidig, men Hanne mente at dette ikke var noe problem, så vi kjørte på. Og okei… Det er ingen problem for HANNE da. Hun bare tok alle gatene, alle pengene, alle husene og alle hotellene. SE PÅ DETTE DA!

Jeg skal aldri mer spille monopol mer i hele mitt liv. Hadde heldigvis en to timers gåtur foran meg da, så jeg fikk ut all denne monopol-frustrasjonen. Skakke være mulig. Menne… Disse folka sier at jeg må være mer positiv til det nye året, så nå skal jeg fortelle dere noe sykt positivt. Klare? Ok; på nyttårsaften fant jeg ikke et eneste lovlig pålegg i kjøleskapet på jobb, annet enn mamma sin kaviar, og tenkte at jeg måtte tvinge i meg dette dritet som jeg har ledd av at hun har spist dag ut og dag inn. Men det var ikke drit. Det var faktisk himmelsk – nesten bedre enn nugatti!! True story. Så da gikk jeg på Meny for å finne min egen Kaviar, og gjett hva annet positivt som skjedde da? Jeg fant en… Hold dere fast; makrellitomat-tube!! I desember fant jeg nemlig ut at jeg likte dette også, og har lett etter tubevarianten siden da – og takket være kaviaren fant jeg altså lykken på Meny. Så da har jeg altså snart byttet ut 2012’s postei-pålegg med to helt nye. Det er gøy for dere å vite, det.

Kunne sikkert fortsatt med all denne interessante informasjonen, men jeg er hos støttekontakt Hanne som visstnok alltid stiller til tjeneste…

…og vi skal ut for å møte støttekontakt Ronja, så jeg må gå. Hadet da.

– V