I går, eller i fjor, var det ikke annet for meg å gjøre enn å motvillig finne meg i at 2013 stod med åpen dør og maste om at jeg skulle tråkke over dørstokken. Meg og bitterheten min hadde planlagt å la søvnen ta oss gjennom hele kvelden, overgangen og natta og bare late som at det fortsatt var 2012 og juletid – men så endte det med at jeg kledde meg i den lille sorte og deltok i selskap likevel da. Mine nærmeste kolleger er jo rimelig flinke til å bytte på å passe på meg, så denne gangen var det vår elskede tysker som hentet meg hjem til seg.

Han og kona hadde besøk av et vennepar fra Tyskland, og jeg satt dermed rundt bordet med fire tyskere som vekslet mellom tysk, norsk og engelsk. Et flerspråklig måltid, med andre ord 😉

Han til høyre, Andreas, viste stolt fram bilen sin – og var litt bekymret for at dere skulle komme og stjele den om jeg viste dere bilde av den – men jeg fikk lov likevel…

Vi hadde forresten noe jeg aldri har smakt eller prøvd før – fondue og raclette. Yummi.

Etter maten lærte de meg poker, som jeg aldri har vært borti før. Lå ikke så veldig bra an i starten, ser dere…

Men så skulle vi ha pause for å innta dessert:

Sjokoladefondue – frukt dyppet i smeltet sjokolade. Fikk beskjed om at hvis jeg skulle legge ut noen bilder av dette på det store internettet, så måtte jeg si at jeg fikk servert tallerkenen min på denne måten:

Men det er løgn, for den laget jeg selv – er så syyykt kunstnerisk av meg, skjønner dere. Men uansett; vi koste oss med dette i all evighet, ikke sant…

…og da vi var ferdige og skulle fortsette pokerspillingen, så bare:

Ledet jeg så sykt!! Pokerdronninga Veronica er mitt nye navn! Greit, jeg vant kanskje ikke til slutt da, men det gjør ingenting. Vant i det minste nordlandskjærlighet fra naboen Aina.

Stjerneskudd også! Hun er så fin. Det har seriøst strålt varme fra hjertet til det mennesket siden første gang jeg møtte henne.

Så samlet nabolaget seg…

…Frank tente fyrverkeriet og løp som en hane…

…og BOOM, så var vi inne i 2013…

…og alle kunne klemme…

…og selvfølgelig skåle.

Så satt jeg der, da – plutselig 1 januar 2013 – og så på at damene kriget om å bli den endelige vinneren av pokerspillingen.

Kvelden bestod med andre ord av god mat og dessert, morsomme og gode mennesker, underholdene spill og vakkert fyrverkeri 🙂

Da jeg ble kjørt hjem i dag tidlig la jeg meg på min eksklusive sovesofa (…) hvor jeg lå i dvale helt til halv tre, men til tross for det blir jo aldri denne dagen ferdig. Har vandret rundt på disse 25 kvadratmeterne og sett på klokka, ryddet, jaget fugler og sjekket facebook omhverandre – og da jeg skjønte at det ikke tok lang nok tid å rydde det overfladiske, gikk jeg dypere til verks nedi skuffene mine – og det tjente jeg jaggu 26 kroner på. Elleve av dem bestod av enkroninger, så de putta jeg på sparebøssa, om det skulle være interessant å vite. Kunne egentlig brukt mer av denne tiden på å rydde fire andre større skuffer også, men det glemte jeg, for plutselig oppdaget jeg at det ene pinnedyret var død.

Tror kanskje jeg ble en smule trist av tanken på at jeg ikke hadde tatt vare på de, men så levde han likevel da. Hadde visst bare vrengt av seg skallet for å bli større. Nasty shit, spør dere meg. Men han lever i det minste. Det er snart mer enn hva jeg kan si om undulatene, for i sted kom jeg på at de ble fri for mat for to dager siden – og i følge orakelet mitt er det helligdag, og helligdag betyr sultedag for de som ikke har kalender. Men det er jo ikke mitt problem, for de har annen mat, men de er kresne små drittungefugler. Samme det, da har jeg et oppdrag i morgen. Faktisk to, for jeg skal gi blod også – før jeg går hjem og fortsetter på skuffene mine.

…Kanskje jeg må skaffe meg et slags liv i 2013, jeg vet ikke. Tror jeg starter med å gå med en tur i natten for å se hvordan dette nye året ser ut (…). Snakkes.

Godt nyttår!

– V.

2012 har bestått av mye rart, og det kan vi sikkert komme tilbake til ved et annet superinteressant innlegg som jeg ikke gidder å produsere nå. Vil bare poppe innom her for å ønske dere alle sammen en riktig god nyttårsfeiring! Håper dere koser dere med gode mennesker i kveld, og at dere får en fin overgang til det nye året!

Sender ut en ekstra hilsen til et stykk fin familie som for et år siden mistet en jeg vet vi har til felles med å tenke på når denne sangen kommer på.. 🙂

Nyt kvelden!

– V.

 

Ja. Så… Gårsdagen var enda en av disse uendelig lange dagene som bare varer og varer, sikkert bare for å bemerke at vi er inne i en ventetid før nyttår. Alt handler om å vente. Vi er akkurat ferdige med å vente på adventstid og jul, og nå skal vi liksom vente på å gå inn i et nytt år – hvor folk garantert begynner å gnege om vinterferie, og deretter gleder seg til påske, alle mai-dagene, sommerferie, sankthans, høstferie, en ny adventstid, og julen 2013 for de som har planer om å feire det. Personlig skal jeg droppe hele julegreia fra nå av, for jeg nekter å feire det når den er over før den har begynt. Veldig irriterende, faktisk. Den som oppfant jul fortjener en øks i panna. Skjønner uansett ikke hvorfor vi kom til julen 2012 ettersom jeg ble fortalt at denne kloden vi vandrer på skulle gå under? Løgnere.

Men når det er sagt gjelder det jo å være positiv (…) i all denne ventetiden, så i går fant jeg ut at jeg skulle bli bedre kjent med pinnene mine, så de kanskje kunne komme ut av blomsten og heller vise seg frem litt. Først slappet vi av på sofaen, ved siden av juletreet – siden disse pinnene sikkert stammer fra et juletre.

Det hjalp ikke stort, så Mia og meg fant ut at vi skulle plassere buret inni treet, så de liksom kunne bo der da. (Ja, Mia i en orange halvmaltraktert bleie, og jeg i en oversize nattbukse med ullsokker tredd oppover leggene – dere ser helt riktig – hvem bryr seg).

Men da ikke det heller hjalp, gikk jeg ut å fanget en ekte pinne for å late som jeg var et ekte tre, mens jeg fikk undulatene (se oppi høyre hjørnet) til å fly rundt i taket så pinnene skulle tro at de var ute i naturen på ordentlig!

Men nei. Det var da jeg skjønte at de var utakknemlige. Mia var enig, og skrek “brenn de!!!”. Så jeg brant de.

Eller, jeg skulle i alle fall det, men så kom jeg på at pinner brenner opp på null komma niks, og da får jeg ikke sett på når de pines til døde. Så jeg tok på meg jakka og gikk ut i kulden i stedet.

Og så satte jeg de i snøen, da – rett foran ytterdøra så jeg kunne observere de gjennom det firkantige lille vinduet mitt.

Og da jeg trodde at alt håp var ute for disse knertene, sa de plutselig hei til meg!!

Så da fikk de komme inn likevel. I fire sekunder var jeg mer eller mindre fornøyd med hva jeg hadde oppnådd, men så kom jeg inn og tenkte intet annet enn “kill me now” i det papegøyeplageriet styrtet i hodet på meg.

Og så døde jeg litt i fosterstilling.

Men så, syv minutter senere, så bare…

Og da rømte jeg, igjen – til byen for å ta en muligens siste titt på all denne julebelysningen som finnes der.

Deretter trøstet jeg meg selv med en kaffe på Naboen, mens jeg observerte de rare menneskene som alltid driver med random tidsfordriv, akkurat som meg.

Og etter en stor dose uendelighet, var det tid for å vandre mot nattevakt sammen med paraplyen min.

End of story, egentlig. Sånn bortsett fra at jeg så et glimt av herr solskinn i det jeg vandret hjemover, for de som gleder seg over det. Han er fin da – det skal han ha. Men det er garantert hans feil at snøen smelter bort, og det liker jeg ikke. Han er vel forresten en hun, hvis jeg husker riktig. “Se kor ho skinn”, sier de jo.

😉

– V.

Var det ikke i går eller noe at jeg satt sammenkrøket i sofakroken min og fortalte dere at det bare var en uke igjen til julaften? Jo, det var det – det er jeg nesten sikker på. Og nå er den over. Nå er alt over, inkludert livet – for jula er jo livet, vet dere. Men herregud så fint jeg har hatt det! Julaften startet riktignok på jobb, men det varte bare en halvtime da jeg etter nattevakt kunne ønske dagvaktene god jul og gå hjemover. Brøytebilene hadde gått i dvale da, så jeg måtte bruke rundt tjue minutter ekstra på å komme meg hjem, mens jeg observerte mennesker på ski passere meg – men for en eskimo som meg er jo slike hendelser ganske ok for humøret.

Et par timer senere valset jeg gatelangs på ny, denne gangen i støvler og joggetøy, for å besøke tante Kaisa som var klar for å servere grøt med mandel i. Til min store forskrekkelse fikk jeg ikke mandelen hos henne heller, men det skal jeg sende inn en TQM på, så det ordner seg nok. Ellers var det selvølgelig jule-tv på programmet, og i år som i fjor og alle andre år før der, fikk askepott hjelp fra de tre nøttene til å kapre prinsen. Ahh, så romantisk altså…

Da tante dro på jobb og mørket senket seg, fikk jeg etterhvert fomlet meg avgårde til mamma og familien, hvor jeg hadde tidenes beste julaften. Det sa jeg vel muligens i fjor også, men denne var enda finere. Fikk servert nydelig mat og desserter, og åpnet et haug av fine gaver – noe som tydeligvis var veldig morsomt til tider..?

Fikk til og med to gaver fra selveste julenissen!! Så tror jaggu 2012 har vært året hvor jeg har hatt en passelig ok oppførsel 😉

Var forsåvidt ikke bare julenissen som ga meg belønning, for jeg fikk seriøst hele ønskelista mi oppfylt! Hvilke barn får det?! Nå er ikke gavene det viktigste for meg til tross for den drittungen jeg er – men når jeg i tillegg til å være omringet av folk som gjør kvelden min super, bare får gaver jeg har ønsket, trenger eller liker… Da, altså. Da er det en fin julefeiring. Til og med lommeboka mi fikk masse gaver! Sååå fornøyd.

1. juledag ble det servert hummer, og jeg gjett hva? Jeg spiste det. Skeptiske Veronica har så sykt spist hummer!! Smaker ganske likt som reker, som jeg forsåvidt spiste for første gang i sommer, og det er faktisk veldig godt 🙂

Etter et langt og godt måltid, litt filmseeing og gode desserter, var det duket for quiz med to lag. Mine lagkamerater var jo for glupe til at jeg rakk å finne svaret på noe som helst, men jeg liker å likevel kunne si at mitt lag selvfølgelig vant…

Og så ble det kveld nok en gang, og på tide å takke for juledagene. Årh, de er så gode, de menneskene. Nå er jeg kanskje unødvendig overtakknemlig for enkelte ting av og til, men de har jo seriøst gitt meg de fineste og behageligste juledagene i verden, så det må vel være lov å si at jeg er evig takknemlig. For det er jeg. Tenk å ta vare på en eskimodrittunge fra nordpolen i selveste jula, da. Det er så fint gjort, det. …Og da jeg hadde sovet meg videre til 2. juledag fikk jeg enda mer å være takknemlig for. Tante Kaisa dukket nemlig opp for å levere juleniste til meg! Se så skjønt 🙂

Åh, jeg er så heldig. Like etterpå dro jeg på kino med selveste refleksmannen.

Vi så “De Urørlige” på kino, noe som for min del var for andre gang, men jeg elsker den filmen. Deretter dro vi innom Egon hvor refleksmannen lo av meg. Jeg mener nemlig at Egon burde skamme seg over å servere unødvendig mye mat! Det er ikke normalt å sitte igjen med 2/3 av maten og likevel være så mett at det nesten gjør vondt – tenker de ikke på barna i Afrika eller?! Herregud…

Og så til noe enda sykere; vi tok bussen hjem. Jeg burde visst også skamme meg. Buss er jo ulovlig. Minn meg på det i 2013, hvem bryr seg om resten av dette året.

Så ble det plutselig 3. juledag, da – og jeg lå på sofaen og “slappet av” med det intese dyret mitt.

Men av en eller annen grunn har jo disse undulatene blitt så himla keen på meg, så da lå jeg plutselig der mer tre dyr på meg.

Småfuglene (som egentlig skal holde seg i høyden for å ha oversikt) har til og med blitt så trygge at de valser frem og tilbake på gulvet nå!

I det jeg lå på denne stakkarslige sofaen min og observerte disse rare dyrene mine og tenkte at jeg var i ferd med å bli sinnsyk, kom Hanne og Ronja busende inn med…

PINNEDYR. Hva er dette slags syk verden?! Nå kan mennesker bare levere pinnedyr på døra til andre mennesker, liksom. Så jada – som om jeg ikke hadde nok med tre fugler, sitter jeg nå her med to pinnedyr også. Vi er dermed en familie på seks levende vesener i denne 25kvm hybelen. Den tanken gjorde at jeg ble så redd at jeg løp ut.

Var heldigvis fint ute, da. Nå er det mørkt. Og sent. Over halv fire på nattmorgenen, men det gjør ingenting, for i morgen skal jeg sove til jeg skal på nattevakt eller noe – bare fordi jeg kan.

Ikke det at dere er så glade i å fortelle meg ting her, men jeg spør likevel; har dere hatt en fin jul?? 🙂

– V.

Hvit jul ønsket vi, og hvit jul fikk vi! Snakk om snøkaos. Småkjempet meg gjennom de overfylte veiene til jobb idag tidlig, og da jeg kom hjem etter å ha observert uværet gjennom sykehusvinduene i hele formiddag, kunne jeg nesten ikke se mitt eget gjerde.

Så jeg fant ut at det før første gang på mine tre og et halvt år her nede, var på tide å måke. Men jeg eier jo ikke så mye som en lekespade, så jeg stjal mamma sitt utstyr.

En halv evighet senere kunne jeg bevege meg mellom huset og hovedveien uten det sykelige behovet for redningsvest.

Men så, da jeg var ferdig med å måke meg ihjel, begynte alle disse bilene å spinne langs veien, og det var på tide å måke seg ihjel på nytt. På et tidspunkt samlet halve nabolaget seg for å gjøre dette sammen…

Men ingen måket seg bokstavelig talt ihjel, da. Gikk faktisk ganske bra. Har jo ventet på snømengder som dette siden jeg flyttet hjemmefra, så personlig synes jeg denne såkalte “grusomheten” er tipp topp! Fikk til og med julegrøt i måkepremie, men det jeg ikke skjønner er hvorfor jeg ikke fikk mandelen. Både meg og lillebror har jo tross alt fått det hos pappa i alle år (…).

Skulle egentlig stjele de nissene i dag, men jeg ble plutselig så opptatt med å kjenne etter om jeg hadde feber. Tror faktisk jeg hadde 42,8 eller noe, men måtte likevel kave meg avgårde på jobb. Skakke være lett. Så nå er jeg her da, hvor jeg har brukt tiden til å lage sånne nydelige julegaver til kveldsvaktene. De gjetter aaaldri hva det er!

Det er iallfall ikke flaxlodd… Men det er altså jul. Treet er oppe og gavene under er straks klar for å åpnes 🙂

Håper dere alle får en nydelig julaften og en fin romjulstid. Snakkes plutselig!

– V.

Hellige julenisse, SE hva jeg fikk levert på døra her om dagen da! Kommer vel ikke som noe atombombe at det er noen fra sykehusfamilien, og denne gangen var det tante Hilde som plutselig bare ga meg en TV. En med dvd-spiller, til og med – så nå kan jeg se julefilmen hun tok med, samtidig som jeg nerder på mac’en. Hoho!

Blir så bortskjemt at det nesten er småkvalmt. I forrige måned nevnte jeg for eksempel at jeg skulle hatt meg en vannkoker, og to dager senere kom en kollega med en splitter ny vannkoker til meg. Noen dager senere da det var snakk om Ikea, fikk jeg nevnt at jeg skulle hatt et par nye lys derfra, og da fant jeg jaggu meg fire nye Ikea-lys i skapet mitt neste gang jeg kom på jobb! Galskap. Skulle forresten fortalt dere om denne tv’en for flere dager siden, men jeg har vært så sykt opptatt med å kjøre buss! Jeg, busshater-Veronica, har kjørt mer buss denne uka enn jeg har gjort hele mitt LIV. Tar jo aldri buss da jeg nekter å tillate meg selv og kaloriene mine å bli kjørt på mot betaling når vi har godt av å gå. Så de gangene jeg tar buss lurer folk på om jeg er sjuk.

En av gårsdagens bussturer tok meg til byen hvor jeg forbannet alle jenter som har gjort butikkene utsolgt for klistrepå-bh’er (interessant info?) når jeg har mye mer bruk for det enn hva de har!! Jeg konkluderte med at hele bh-industrien kan brenne, og gikk til mitt forrige hjem hvor jeg hadde bakekveld med Mænis og Ronja Røverdatter (lenge leve vakre kallenavn).

Midt oppi det hele fant de ut at vi måtte ha eggedosis til risbollene som skulle lages etterpå, og mente at jeg kunne lage dette for hånd. Men jeg har laget endel eggedosis i mitt unge liv, og det gjør man bare ikke for hånd. Så jeg tok med meg eggene og sukkeret for å finne noen som hadde visp, jeg.

Etter å ha banket på sikkert seks dører, gikk jeg i enden av myra hvor jeg fant Marte’s foreldre som hadde masse vispemuligheter. Superflaks! Jeg banket ikke på de seks dørene, altså – det var en løgn. Uansett… Mænis mente jeg hadde tidenes mest deprimerende pepperkakefigur – men jeg brukte jo faktisk så lang tid på denne gravstøtta og fuglereiret mitt at jeg bare hadde disse to da vi skulle pynte. Så Ronja ga meg sin overvektige bongodame, og Mænis ga meg en O for Onka (mitt kallenavn, altså) – og da kunne jeg jo lage historien “Onka spiste egg til hun ble overvektig og døde”.

Ronja laget historien “reinsdyret Rudolf bæsjet i kirka”:

Mens Mænis kom fram til “toppløse Hanne badet under en snøkrystall”:

Det sier det jo seg selv at jeg kom best ut av historiene. Reinsdyr bæsjer ikke i kirker, og toppløse folk bader ikke under snøkrystaller – men overvektige mennesker kan faktisk dø. Kanskje ikke av egg da, jeg vet ikke. Var forresten veldig stolt av disse eggene, og bestemte jeg for å skryte av de, menne…

Responsen var meget sårende. Så vi gadd ikke bake mer, og gikk heller ut for å ake.

Fant oss til og med en lang bakke hvor vi kunne leke nattbarnehage…

Så skulle jeg hjem da, og klarte selvfølgelig å gå av bussen tre hundre stopp for tidlig så jeg måtte rave opp og ned og frem og tilbake på toppen av Gimlekollen før jeg skjønte hvor jeg var. Nok et argument for å holde seg unna buss. Hadde jeg ikke funnet hjemmet mitt etter all den evigheten jeg vandret der oppe, hadde jeg sikkert frøset ihjel under broa sammen med alle tiggerne. Men jeg kom meg altså hjem. Nå er jeg heller usikker på om jeg kommer meg ut fra dette hjemme, eller om jeg er i ferd med å bli snødd inne. Er i alle fall på god vei til å bli det…

Det hadde forsåvidt ikke gjort noe, for jeg er jo plutselig omringet av kjærlighet i min egen stue. Lucas har plutselig funnet ut at han liker meg igjen, og er på vei til å forvandles til en mini-klegg! Har nok sett for mye på den intense papegøyedritten, men det går bra, for jeg elsker Lucas høyere enn LIVET. Neida. Men jeg liker han best. Har hørt at man ikke skal velge mellom barna, men det gjør altså jeg. Ingen bryr seg.

Hvis dere tror dere ser tuppen på et juletre til høyre der, så tar dere feil. Det er i morgen dere skal se det, for i morgen er det lillejulaften, og alle vet jo at det er da man skal ta frem juletreet sitt, selv om jeg personlig ville gjort det i sommer. Samme det – nå må jeg spurte i søvn så jeg kommer meg opp til den plutselige dagvakta jeg skal gjennom om noen timer. Åhåj.

🙂

– V.

For en måneds tid siden stirret mine to klumper av noen øyne på kalenderen, og tenkte at det var leeenge til jul. Først skulle det jo tross alt være julebord, etterfulgt av tysklandtur, bursdag, og en flytur til nordpolen hvor jeg skulle være en heeel uke. Deretter skulle jeg jo jobbe en uke, og SÅ skulle det være jul, etter en sykt lang ventetid. Men nå, to dager senere (i alle fall følelsen av to dager senere), er det bare en uke til jeg sikkert sitter med julegaver uten julegavepapir. Noen må stoppe denne tiden, for vi kan ikke være så nærme jul! Jeg hadde jo lovet meg selv å ha fremme juletreet og julestemningen 1. desember for å få tidenes lengste julefølelse, men kalenderdagene var frekke nok til å løpe forbi meg, og nå er det snart ikke vits fordi alt snart er OVER. Herregud, grav meg ned, noen. Ikke det at jeg ikke klarer det fint selv, da. Meg og Mia.

Vi kunne jo forsåvidt brukt denne ettermiddagen til å gjøre hula vår ren og pen, men Mia var så trøtt at hun nektet å vaske.

Helt sant. Så jeg brukte heller tiden til å… Jeg vet ikke. Av og til glemmer jeg faktisk hva jeg gjør og har gjort. Eller jo, jeg har åpnet alle syv lukene jeg har gått glipp av i adventskalenderen! Fikk for eksempel et tog, et fly, og et juletre. Spennende greier altså… Så har jeg ringt jenta som visstnok skal ha grått hele veien hjem fra flyplassen i går, stakkar. Hun kunne informere meg om at hun så nok en episode av Scooby Doo, og ville til gjengjeld vite hva jeg hadde gjort i tiden fra jeg var ferdig på jobb og frem til jeg ringte. Tror hun er i ferd med å bli voksen. I morgen er hun sikkert konfirmant.

Ai, nå har de tre fuglekrekene våknet. Trodde en liten periode at fuglepassermamman min hadde klart å temme disse galningene, men det viste seg at en ny lyspære i stua var alt som skulle til for at skvaldringen kom tilbake. Noe sier meg at jeg bør leve i mørket fremover, så trommehinnene mine kan få seg en ferie, men da går jeg jo hvertfall glipp av julestemningen. Tidenes dilemma, det der.

Hva er klokkegrensa for støvsuging når man bor under og ved siden av noen forresten? Jeg vil støvsuge nå, 22:40 – er det noe regler for slikt i denne verden? Samme det. Jeg lager herved regelen om at støvsuging er tillatt frem til 23:00. Det passer meg best i dag. Neste gang jeg skal støvsuge er det kanskje en annen regel, men det vet jeg ikke enda. Og med det samme vi er inne på regler vil jeg gjerne lage en som gir forbud mot å lage avtaler før 11:00 på dager hvor man har fri eller jobber på kveldstid – for hvor sykt dødelig er det ikke å måtte stå opp 08:30 på en dag hvor du ikke skal kle deg om i uniform før 15:00?! Veldig. Sykt veldig, faktisk. Denne verden er jo helt feil.

Natta.

– V.

Denne temperaturen, som til tider når seksten minus, tar livet av trynet mitt av og til. Noen ganger vet jeg faktisk ikke om det fortsatt er på når jeg har kommet meg inn ytterdøra. Og her om dagen holdt jeg på å ofre min høyre hånd for dere, da jeg bare skulle stikke hånden ut av votten for å ta et stakkars bloggbilde, og kjente hjerte pulsere helt ut i fingertuppene i en hel evighet etterpå. Mens jeg ble skøvet på sparken, da. Drittunger er ikke alltid like glade i gå selv, vet dere.

Sparking forresten tingen her oppe. Bestemor bruker det som hovedtransportmiddel, og har typ firehundreogåttitre reflekser på “bilen” sin.

Her har vi egentlig også spark, men det eneste man ser av den er den ufrivillige skyggebarten min lillesøster fikk av håndtaket, haha.

Vi var på vei til lillesøsters gudmor, og SE for en deilig liten sak hun har fått seg!

Årh. Jeg skal stjele den. Både hunden og lillesøster.

Det eneste problemet er at jeg nesten ikke har plass til mitt eget tøy engang, da pappa og de overleverte meg en julegave med passelig størrelse i det jeg skulle begynne pakkinga. Kunne selvfølgelig hatt to bager, men det kan ikke, for bestemor har allerede reservert min bagasje nr. 2 ved å pakke en hel ekse full av lefser og kaker og slikt som jeg skal gi fra meg når jeg er tilbake på sørlandet.

Skakke være lett. Men når jeg tenker meg om så går det nok bra, for lillesøster kan nemlig gjøre seg usynlig!

Tullejenta 🙂 Ikke akkurat superkult å skulle reise fra en femåring som lurer på hvorfor jeg må dra og hvorfor jeg skal feire jul med noen andre enn de – men pappa sier at flyet mitt muligens ikke går før 2. januar uansett. Så da reiser jeg kanskje ikke i dag likevel da, jeg vet ikke.

– V.

Var visst sankta lucia i dag. Eller, “tantaaa luciaaaa” som minstejenta i huset synger på fra morgen til kveld – helst med et volum som halve nabolaget kan høre gjennom våre uåpnede vindu. Har ikke sett noe til sånne derre lussekatter, men det gjør ikke noe, for Mr. Pacman hadde sikkert spist de opp uansett. Her om dagen spiste han faktisk meg! Nesten, da.

Bortsett fra å få fingrene oppspist, har jeg brukt tiden til å lese. Kjøpte “Evig Søndag” før jeg reiste – en bok jeg har hatt lyst på helt fra den dagen Linnèa fortalte at hun skrev bok. Prøvde så godt jeg kunne å spinke og spare på boka, men hadde likevel lest den ut etter andre dag. Tårene mine trillet allerede på side 13, så jeg antar jeg kan si at det er en bok som treffer. Det kan jo forsåvidt variere hos hver enkelt, men jeg for min del synes i alle fall det var “kjekt” å se all denne ærligheten. Meg og peisen min.

Dette er forresten hva nattetimene blir brukt til. Har forsøkt å få øynene til å mate hodet med ord fra bøker på ettermiddagstid også, men med søsken i huset er det ikke alltid like lett. For eksempel så er gitarspilling og boklesing en mindre bra kombinasjon…

Det er forsåvidt et syngende barn også – men en skal vel ikke klage over positiviteten. Linselusbarnet. “Kan vi ta bilde, dadda?”. To sekunder senere; “kan æ få se nu?” 😉

Ellers har jeg opplevd årets første juletrepynting – utført av lillesøster, tante og hennes sønn / vårt søskenbarn / mitt fadderbarn. Dette er til og med deres andre juletre, noe som gjør meg en smule sjalu ta jeg har “mistet” mitt eget. Når jeg blir voksen skal jeg ha minst fem juletre. Eller kanskje syv, jeg er ikke helt sikker enda.

Har selvfølgelig møtt de tre andre søskenbarnene her oppe også – deriblandt Maiken, som her om dagen måtte leie meg gjennom evigheten og forbi, da jeg faktisk holdt på å omkomme i en skliulykke. (Marte; uggs’a dine fungerer som sykkelhjulene mine gjør på is – og de hjulene gjør ikke annet enn å få meg til å falle). Neida. Jeg gjorde ikke det. Men jeg kunne ha gjort det, hadde det ikke vært for at hun faktisk holdt meg fast som om jeg skulle vært nittifire, og lot meg leke sumobryting i det hodet mitt skulle til å bytte plass med beina. True story – det var litt av et syn, det.

Noe som er verre enn de glatte skoene (som jeg forsåvidt har byttet ut med converse som gir meg neglbitt på venstre stortå), er veien jeg må gå når jeg skal til/fra denne støttekontakten min. Når sant skal sies så må jeg ikke gå der, men for å spare femten-tjue minutter av gåtiden, klarer jeg jo ikke unngå å velge dette mørkbelagte fjellet. Og altså… Hittill har jeg jo overlevd, men da jeg skulle over her etter å ha sett en thriller, og da falt i snøen med en følelse om at alle filmskuespillerne nå kom til å ta meg, var jeg nesten sikker på at jeg snart skulle gravlegges. Så jeg ønsker meg ikke lengre julekort og slikt – jeg trenger et lys på dette hersens fjellet.

Gud så mye vas jeg kommer med på denne tiden av døgnet. La meg heller fortelle om det fornuftige jeg har gjort – nemlig å bake lefser! De tre siste dagene har jeg sammen med bestemor produsert nærmere åtti lefser, og det er jaggu litt av en prosess. Deiglaging og smørnelaging, deling, kjevlig, steking, kosting, bløting, smøring og bretting. Men gøy var det! Og for de som er redd for å gå glipp av trening ved slike lange prosesser, kan jeg bare fortelle at jeg er støl både i legger, lår, mage og armer. Så da kan en slå to fluer i èn smekk – ekstra fint for meg som verken baker eller trener til vanlig 😉

Jadda, så sånn er det. Håper dere har en fin førjulstid, mennesker!

– V.

Jeg er hjemme. På Nordpolen, altså. Det heter vel strengt tatt ikke Nordpolen, men svært få av de jeg kommer i samtale med vet hvor Båtsfjord ligger uansett, så hvem bryr seg. Jeg befinner meg øverst og helt til høyre på kartet over Norge. Øst-Finnmark, blir det vel. Det tok litt i overkant av 4000 kroner, fire timer og tjue minutter på fly, og fem timer og førti minutter med venting for å komme hit. Det er mye og lenge, men det er jo jeg som har flyttet alle disse kronene og timene vekk fra dette stedet, så jeg kan vel ikke klage over det til andre enn meg selv. Dessuten glemmer jeg det hele når jeg stopper opp utenfor barndomshjemmet mitt – hvor bestemor bor i den ene enden, og onkel i den andre – og ser utover havet som jeg så utover hver dag i de omtrent tolv årene jeg bodde i denne gata. For jeg liker bestemor så godt, vet dere.

I dag spilte vi for eksempel kort. Vi gjorde det alltid før, og det er slikt man skal gjøre med besteforeldre. Vi spiller kasino, og jeg blir liksom aldri lei, selv om bestemor vinner gang på gang og har gjort det i alle år. Det er muligens fordi jeg ikke skjønner at jeg må samle på flest mulig spar da det til slutt gir meg tre ekstrapoeng om jeg har flere av de enn henne. Jeg glemmer det hver gang, og kommer på det når runden er over og jeg har tapt. Men det gjør ikke noe, for jeg har alltid tenkt at eldre mennesker skal være de smarteste. Se nå for eksempel – nå har jeg vært dum nok til å lage uendelig mange ord som bare handler om et kortspill dere garantert ikke bryr dere om – men det gjør ingenting, nettopp fordi jeg fortsatt kan kalles ung og dum.

Det er annet enn hva jeg kan si om min fem år gamle lillesøster. Jeg trodde i alle fall det. Med sine små bein over mine større legger sitter hun for seg selv og tegner mens jeg leser bok. Hun skyter inn et par spørsmål her og der om tilfeldige ting hun lurer på – akkurat slik jeg pleier å gjøre med de som er mange år eldre enn meg – og etter en stund henter hun en av sine barnebøker og spør om jeg kan lese for henne. I et halvt sekund tenker jeg at søstra mi er smart som vil tegne og høre eventyr fremfor å løpe frem og tilbake over gulvet som en tornado slik mange andre barn gjør – men så gir hun meg boka jeg leste hver eneste kveld jeg var hjemme sist, og gangen før der, og jeg innser at jeg muligens har smittet henne med min lave hjernekapasitet.

Neida, haha. Hun er faktisk ganske smart. I alle fall god. Rett etter jeg hadde fått og åpnet bursdagsgaven fra pappa og de, kom hun nemlig på at hun hadde bursdagsgave til meg, hun også. En skjønn såkalt bilderamme med navnet sitt inni, og på baksiden fant jeg bokstavene “Veronica” formet med hennes sjarmerende barneskrift. Jeg undret over at femåringen gadd å lage gave til storesøstra som nesten aldri kommer hjem, samtidig som hjertet mitt pulserte ut flere slag med lykke. Ah, denne søskenkjærligheten, altså.

Bursdagen var forresten på fredag, om noen skulle finne på å tro at den var i går eller i dag. I lang tid trodde jeg at jeg allerede var 22 og at jeg nå ble 23, men plutselig (lenge etter å ha fortalt folk at jeg ble 23) kom jeg på at jeg faktisk bare var 21 og nå må “fortsette” å være 22 et helt år til. Men nåtiden er vel akkurat den samme om jeg er 22 eller 23. Bursdagen min var uansett perfekt, til tross for at planene var ikke-eksisterende. Det skal visst ikke så mye til for å glede et barn som meg. Tjue minutter over sju på morgenen gikk jeg av nattevakt hvor jeg først ble møtt av ‘mormor’ fra sykehusfamilien som serverte meg en innpakket kindereggpakke, og deretter ‘tante’ som sang bursdagssang, serverte hjemmelagde pepperkaker og et kort med de fineste ordene på. Allerede da kjente jeg hvor heldig jeg er som er omringet av verdens beste mennesker.

Hun har forresten gitt meg adventskalender også, det har jeg jo helt glemt å fortelle til dere som ikke finner meg i den irriterende facebookfeeden. Jeg kommer aldri til å bli for stor til å glede meg over slikt. Noe så skjønt!

Men uansett; senere dro hun meg med på “teater” for å se mindre barn enn meg utføre sang og dans, før hun lot meg bestemme at kveldsmatens kakao skulle lages på ordentlig kokesjokolade og melk, og jeg innså at jeg bare blir mer og mer bortskjemt…

Over denne kveldsmaten åpnet vi enda flere gaver – denne gangen fra en av mine andre jobbtanter, som blant annet hadde gitt meg hjemmelagde drops! Jeg tror jeg elsker hjemmelagde gaver, men blir like forundret hver gang jeg får noen. Lurer liksom på hvordan mennesker gidder å bruke tid på å lage ting for å putte oppi gaver, når de heller bare kan rive med seg noe lignende i en matbutikk. Men jeg antar det er det som gjør meg så takknemlig – viten om at de ikke velger den enkleste løsningen, og heller velger å lage noe selv. Det er så fint gjort, det. Noe annet som er fint gjort er å levere gaver på døren – men det jeg ikke skjønner meg på er de som leverer uten å gi fra seg et navn så de kan få et takk. Som denne:

Jeg er kjempeglad, men har ingen navn fra giveren, så alt jeg kan gjøre er å si takk i løse luften. Mystisk. Fikk også et enormt kinderegg levert på døren, men det fant jeg heldigvis ut hvem var fra dagen etterpå. Hadde jeg ikke gjort det hadde dette nesten blitt skummelt, for store kinderegg er jo ikke til å spøke med!

Mamma, eller ‘mamma’, (jeg skjønner jo om dere blir forvirret av denne familiegreia) inngår selvfølgelig også under kategorien “verdens beste mennesker” – og avsluttet dagen min ved å glede meg med skjønne personlighetspregede gaver, hvor en av de var noe jeg ønsket meg mest av alt! Så jeg kan jo ikke annet enn å være superfornøyd etter denne dagen. I tillegg fikk jeg også av henne det fineste kortet med de fineste ordene på, som jeg skal ta vare på for evig og alltid. Jeg er så svak for nedskrevne ord. Spesielt de håndskrevne som finnes i kort. Jeg liker tanken på at noen har kjøpt et kort, tatt opp en penn, for så å skrive ned ord som bare er til meg. Men jeg er jo så rar, vet dere.

Nå har jeg overdrysset dette innlegget med sikkert hundrevis av ord, så jeg tror det holder for i dag (natt). Halvparten av dere har kanskje sovnet allerede. Beklager det, men av og til er skrivelysten større for en blogger, og det var den liksom nå. Men igjen; hvem bryr seg. Det gjør i alle fall ikke jeg.

…Joda – jeg gjør jo egentlig det.

– V.