Hadde vi befunnet oss i tidsrommet 1996-2009, hvor jeg dag ut og dag inn satt ved skolepulten og dinglet med beina, hadde jeg antageligvis vært superhappy disse dager. I morgen går jeg nemlig inn i ukas fjerde jobbfraværende dag, grunnet noe så simpelt som noen røde flekker i trynet mitt som visstnok kalles brennkopper – og det gjør meg oppriktig drittsur. I skoletiden var de fleste lykkelige over hver minste unnskyldning til å holde seg hjemme, men i en alder av tjueto kan jeg kjenne at jeg hater disse fraværsdagene som skyldes èn stakkars flekk som sitter igjen i panna. Men jeg kan jo ikke annet enn å finne meg i det, som alt annet som suger i denne verden. “Så hva har du drevet med disse dagene da, V?”. Jeg vet ikke. På mandag utvekslet jeg verdensproblemer med Christine på Hellemyr, før jeg faktisk var snill med Mia.

Tirsdag rullet jeg på to hjul mot byen, uten mål og mening. Etter å ha vært innom èn butikk, ble jeg lei, og gikk innom Naboen for å slå ihjel tid. Til min fordel var Vahid på jobb, hvilket betydde at jeg kunne mase om så mange isbiter jeg ville, så lenge jeg taklet å høre “isbiter, haha, du er så rar” et par ganger i timen. Jeg hører jo alltid om hvor rar jeg er, så akkurat det er jo det minste problemet jeg har i denne verden. Alle andre problem brukte jeg kafètiden på å plage mamma med, så dette oppholdet bestod jo ikke av annet enn fordeler. Fikk forresten korker også.

Jada. På et eller annet tidspunkt fant jeg vel ut at det var på tide å gå hjem, men i det jeg kom ut døra ble jeg tatt tak i av en kollega og dratt med på jobbmiddag – og vet dere hva jeg bestilte? Torsk. Under den forrige jobbmiddagen som fant sted i Tyskland, bestilte jeg laks. Begge disse rettene består av fisk. Hva er det jeg driver med, jeg har da aldri vært glad i fisk?! Vel, hvis vi ser bort i fra den tiden hvor jeg ba oldemor om å steke uer til meg i en alder av syv, men la oss ikke snakke om det. Det var godt altså, men jeg forstår ikke hva som får meg til å velge all denne fisken. Når sant skal sies er det ikke mye jeg forstår om meg selv. Men samme det. Plutselig fant jeg ut at jeg skulle takke for meg under dette oppholdet også, og gikk videre til en frisørsalong for å slå ihjel tid med Christine. Frisør med lyskroner i taket og greier.

Så kommer jeg hjem da, og Lucas hopper på meg som en okse og vrenger ut kjønnsorganet sitt mens han desperat prøver å omfavne meg med vingen sin (tro meg, jeg har googlet dette, og det viser seg at det er normalt at hannundulater bruker ting eller mennesker for å øve seg på paring), og jeg bare “…?!”, og så drepte jeg han. Kan ikke ha voldtektsmenn i hus, det blir for galt.

Så ble den over den dagen også. I dag (onsdag, der altså) rullet jeg ned til byen så tidlig som klokken ni for å stooorshoppe.

Deretter rullet jeg naturlig nok hjem igjen, før jeg dro til tante Kaisa som etterhvert fant ut at vi skulle slukke lysene og sette på en thriller.

Hjertet hoppet ut av oss begge, men vi overlevde liksom likevel. Merkelige greier, det der. Ellers har jeg ikke drevet med stort annet enn klaging og fortvilelse, og smørt meg ihjel med de tre nye bestevennene mine, hvilket jeg antar jeg skal fortsette med i morgen. Akk og ve, dere. Fridager er ikke enkle. I morgen nekter jeg å stå opp. Ja, det er en protest.

Snakkes (evt klages).

– V.

God aften, fjernstyrte snørrvalper. Neida. Himmelske gresshoppe for en uhøflighet. Men jeg må innrømme at jeg brøt ut med en aldri så liten latter i det jeg skrev mine egne ord der, så det var verdt det likevel. Men samme det. I skrivende stund sitter jeg i det jeg velger å tro er en form for jogastilling (kryssende bein og rett rygg), med papegøyen hengende nedover høyre side av ansiktet mitt. Var cirka 100% fraværende i helga, så hun er om mulig enda mer mammadalt enn til vanlig. Fløy nemlig opp til Bergen på fredag, hvor jeg har gjennomført en etterlengtet søsterhelg med en av mine storesøstre som studerer tannpleie der. Se så vakker hun er! 🙂

Har vært en bortskjemt lillesøster som har fått servert gode måltider til alle døgnets tider, uten å hjelpe til. Liker det. Bortsett fra det har vi vandret rundt i byen, vært på Fløien og sett utsikten, kost oss på kafè, hatt opptil flere facetime-samtaler med vår andre storesøster og hennes datter, og besøkt akvariet.

Tipp topp helg – det håper jeg dere også har hatt 🙂

– V.

Jeg fatter ikke hvordan det kan være så hinsides kaldt ute, når graderstokken holder seg innenfor plusstegnet. (Dagens frustrasjon, ja). I følge “været”-appen var det to plussgrader da jeg jeg vandret hjemover fra byen i ettermiddag, og likevel kunne jeg se mine tjueto år passere i revy, mens jeg konstant fortalte meg selv at jeg aldri kom til å overleve denne gåturen. Dette er forsåvidt en tanke jeg får når det er varmt også, eller når jeg er sliten – og jeg undrer derfor over hvorfor i all verden jeg presser meg selv til å løpe rundt som en svettende panda som blir forbanna fordi det er varmt og slitsomt på en gang. Antar det de sier om at “det er verdt følelsen etterpå” stemmer. Den gjorde iallfall det da jeg i går kveld slo min egen fartsrekord med 6 min. Det likte jeg.

Men herregud, la oss ikke skrive oss bort her – vi var jo inne på noe så viktig som været. Og når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke huske at det var så kaldt som dettte da temperaturene danset rundt -15 tidligere i vinter. Så okei, jeg bør kanskje innse at det utelukkende har noe med tøyet mitt å gjøre. Det er med andre ord for tidlig å flytte ut av eskimo-jakka mi. Men fader heller, jeg svetter jo som en gris i den når sola skinner, og jeg akter ikke gå rundt og bære på mitt eget tøy fordi jeg må kle av meg eller på meg etter sola’s humør. Fatt no det, som de sier i Tromsø. Ille er det nå, og verre skal det bli – dette med ujevnheter i vær og temperatur, altså. Tror det er nettopp dette som gjør at jeg hater våren, til tross for at alle andre elsker den. Men det er jo grunn nr. 2 da – det at folk skal bli så himla lykkelige når det er vår. Skjønner ikke greia med det. Tror jeg må flytte på meg i slike forferdelige tider. Har allerede begynt å studere kartet på jobb.

Etter om og men kom jeg frem til at jeg har mest lyst til å reise til Irak. Det er faktisk overraskende dyrt å reise dit, men det gjør ikke noe så lenge de har sharonfrukt som vokser på trær. Nå vet jeg strengt tatt ikke hvor denne frukten opprinnelig stammer fra, men det er jo lov å håpe. Sharon er egentlig en form for lørdagsgodt siden den er søtere enn banan og sånt, men i dag hadde Meny etterlatt èn i frukthylla, og da fant jeg det OK å drepe den så den slapp å være ensom. Nam.

Et annet spennende tilfelle som skjedde under butikkrunden min, var da jeg uventet stoppet opp ved safthylla da jeg fikk øye på denne såkalte nyheten med smak av vannmelon. Dette stoppet fant forsåvidt sted i går også, men da løftet jeg den opp fra kurven min og la den på plass igjen etter å ha tenkt at det er vann i springen. Men så la jeg den i kurven min i dag igjen da, og så gikk vi halvlykkelige hjem sammen. Og det er nå klagen kommer; jeg liker den jo ikke. Muligens fordi forventningene var skyhøye etter å ha lest “årets smak”, og nå er alt ødelagt. Jeg ser meg nødt til å donere flasken bort til et eller annet menneske på gata.

Er det bare meg, eller har jeg faktisk ikke snakket om annet enn været, frukt og saft? Noe sier meg at det kanskje var for tidlig å komme tilbake til denne bloggingen, men hvem bryr seg. Jeg har jo ikke noe annet å fortelle om, så da må det bare bli sånn. Og nå skal jeg fortelle dere om mine manglende hjerneceller som brukte en time på å registrere at jeg gikk rundt med bare èn sokk i går kveld.

Ja. Også har jeg begynt å lage bok, da. Mangler bare litt tekst og noe finpuss, så er den klar til å bli i underkant av 120 fysiske sider med mine tanker gjennom året 2012. Skjønner ikke hvorfor jeg forteller dere dette, for det er ikke som om noen andre enn meg selv skal ha denne boken, men jeg antar poenget mitt er at jeg har funnet enda et tidsfordriv.

Denne puslinga er forresten satt på pause, da det på et eller annet tidspunkt viste seg at høyre side er kortere enn venstre. Hvordan er det mulig? Enten er det en total feilproduksjon, eller så er øynene mine ekstremt tilbakestående. Jeg vet ikke.

Jaja. I morgen skal jeg på kurs for å lære meg å bli et hyggelig menneske mot andre. Hehe.

– V.

Etter gårsdagens publisering innså jeg at de fremtidige innleggene muligens kan være passelig kjedelige for de som følger meg på Instragram, da bildene mine som regel kommer ut der før de omtales på bloggen – men det er jo strengt tatt ikke mitt problem. I dag skal jeg rett og slett unngå å skrive om hyggelige ting, og heller låne noen av Ida‘s paraplyer for å spy ut en liten haug av mine hverdagsfrustrasjoner. Værsågod:

De som går til jobb samtidig som meg. Jeg kan faktisk ikke fordra mennesker som går foran meg på vei til jobb – med mindre jeg klarer å gå forbi dem da, og slipper å føle at jeg må holde et visst tempo bak for å unngå den kleine situasjonen der vi nærmest kappganger på hver sin side av veien. Men så kan jeg ikke fordra mennesker som går bak meg på vei til jobb heller, så jeg innser at jeg må leve med dette problemet så lenge jeg lever og har en jobb å gå til.

I likhet med punktet over her, er jeg også svært lite glad i mennesker som tar buss/tog/fly/båt samtidig som meg, er på butikken samtidig som meg, trener samtidig som meg, eller bruker tiden på å vente samtidig som meg. Dette gjelder selvfølgelig ikke mennesker jeg kjenner, da de gjør alt dette mye mer underholdende – men fremmede mennesker passer dårlig inn i min verden. Jeg vil helst bare være i fred med mine mennesker.

Salgsidioter som ikke skjønner at jeg har lagret nummeret deres, og derfor aldri kommer til å svare. Under ubesvarte anrop finner jeg “salgsidiot” to ganger daglig gjennom hele forrige uke. La meg være i fred, salgsdjevler. Tigg penger fra noen andre, jeg sparer til flere knekkebrød og sånt.

Det hersens fødselsmerket mitt som jeg etter nitten år som “Veronica med utropstegnet i panna” fjernet, men som delvis nå har blusset ut igjen. Jeg ser i disse dager ut som en komplett idiot, da jeg i desperasjon prøver å fjerne dette selv, noe som selvfølgelig ender i røde sår. For de som måtte lure på hvordan dette var før jeg fjernet det, så jeg for eksempel sånn her ut i panna for sju år siden. (Ps, sjekk de bryna, heheee!)

Orddelingsfeil. Jeg sier ikke at alle mennesker i denne verden skal gjennomføre feilfrie setninger for resten av sitt liv etter avsluttet skolegang, men altså… Det finnes jo seriøst et eget folkeslag som hakker alle ord opp i småbiter, på samme måte som Hellstrøm dreper chili.

De 39 plankene i taket mitt. Jeg klarer bare ikke å forstå hvorfor de ikke kunne presse inn en stakkars planke ekstra, så det i det minste kunne blitt et rundt tall. Dessuten er det egentlig bare 31 planker, da 8 av de 39 er delt i to. Om dette skulle interessere noen av dere over gjennomsnittet mye, og dere finner ut at regnestykket mitt er helt feil, så kunne jeg ærlig talt ikke brydd meg mindre. Jeg suger i matte.

Å være tom for melk. Mennesker som ikke drikker melk må enten lide av laktoseintoleranse, eller rett og slett bare være det som kalles sinnssyk (jo, ordet inneholder faktisk tre s’er). Neida. Det var kanskje en smule overdrevent. Men jeg har virkelig manglende forståelse for de som påstår at de ikke liker kua’s produksjon. Iallfall når det kommer til de brune kuene.

Når Dolly Parton sin “working 9 to 5” blir virkelighet i min hverdag. Bare tanken på denne vakta gir meg sure oppstøt og halsbrann, men jeg overlever den likevel gang på gang. Når sant skal sies er den faktisk ikke så ille, men ingen liker den. Den er som jenta i klassen som alle snakker stygt om fordi det har blitt en vane. Noe i den duren.

Glatte veier. Når det har vært kaldt og snødd, og himmelen plutselig gråter og danner et helt hav av speil på bakken, og jeg blir tvunget til å leke Bambi. Jeg er en menneskeskapning, jeg kommer aldri til å kjøpe meg brodder, og jeg finner det svært upassende å gå rundt med hjelm og beskyttelse på store deler av kroppen.

Klokka. Alle timene, minuttene og sekundene som jeg ikke skjønner hva jeg skal bruke til. I likhet med mine kolleger går jeg for eksempel rundt og teller timene som gjenstår til jeg kan dra hjem, men er det så himla mye bedre å sitte i sofakroken og kaste førti blikk på klokka på kjøkkenbenken? Nei, det er det ikke. Jeg har all verdens av tid, og likevel irriterer jeg meg over alt som tar tid. Som det å se suketter smelte bort, henge opp tolv forskjellige sokkepar i samme type farge, vaske de fire glassene i vasken, eller vente på at macen skal slå seg på etter restart pga streik i høytalerne. Og til tross for at jeg har tid, og hater det som tar tid, er jeg alltid sent ute til alt. Jeg hater klokka. Mest av alt vekkerklokka.

Sjokolade. Hadde jeg bodd i en hule helt for meg selv hvor jeg var sikker på å aldri møte mennesker igjen, skulle jeg seriøst levd på sjokolade. Sjokolade og melk. Jeg er mer eller mindre altetende når det kommer til denne kategorien, og det er derfor himla frustrerende å måtte passere uendelig mengder sjokolade fra melkeskapet til kassa på Meny. I et par sekunder forestiller jeg meg hvordan det ville vært å tatt en 200 grams sjokoladeplate (med smak av melkesjokolade og toppris) med meg hjem, men det forblir jo alltid med tanken, til smaksløkenes store fortvilelse.

Når mamma forteller meg ting jeg forstår, men ikke vil høre på. Jeg trodde fordelen med å ha en ikke-biologisk mamma var å slippe slike episoder, men slekt har visst ingen betydning. Mammaer er mammaer, og de kan være sabla irriterende, til tross for at de alltid er gode å ha ellers.

Speil. Jeg forstår at det er nødvendig å måtte se sitt eget tryne når man skal vaske seg eller legge på sminke og slikt – men poenget med å stadig vekk skulle se seg selv ellers og oppdage feil her og der, skjønner jeg ikke. For det er jo det mange gjør – ser seg selv og klager på alle mulige slags detaljer på kroppen. Hadde vi ikke hatt speil, kunne vi ikke sett disse feilene så ofte, og dermed spydd ut færre klager. Klager som fotballegger, for eksempel. Hvem bestemte at enkelte mennesker må gå rundt med en svær kul på midten av hvert bein? Toskete avgjørelse, spør dere meg.

Takk for meg.

– V.

Nå som kalenderen har hoppet over til mars, innser jeg plutselig at det er en måned siden jeg tastet noe om at det var på tide med en ukes bloggpause. Og siden en måned tross alt består av fire uker, og ikke èn, er det kanskje på tide å si noe sånn som… HEI, jeg er tilbake, og superklar for å produsere nye hauger av meningsløse innlegg for dere. Hva jeg skal fortelle dere vet jeg egentlig ikke – men nå har det seg jo sånn at selv om jeg aldri har noe å fortelle, klarer likevel fingrene å trykke seg gjennom nok setninger til at det kan kalles for et blogginnlegg. Merkelige greier, det der. Vi kan jo forsåvidt starte med et aldri så lite tilbakeblikk på hva jeg har drevet meg den siste måneden, da. Så okei, jeg har…

Kost meg på Dampbageriet:

Smilt så tidlig som 07:30 på en lørdag:

Anskaffet meg et nytt tidsfordriv:

Hatt besøk av tante som har gitt meg budsjettplan og OK komplimenter:

Blitt varm i dyrehjertet av dette synet:

Hatt kvalitetstid med en av favorittkattene mine:

Bodd en uke hos tante Kaisa i stjerneblokka:

Blitt rørt i hjertet av hva tante har på kjøleskapet sitt:

Besøkt Christine og pusekattene på Hellemyr (hallo bildekvalitet):

Vasket tante sine vindu i minusgrader:

Kjørt bil med tidenes største schæfer:

Vært på skogsturer med schæferen og min skjønne lille kollegablomst:

Kost med denne lille hjerteknuseren:

Kost meg på en morsom musikal med tante Jorunn:

Vært på lønningspils med sykehusfamilien, deriblandt mamma og tante Jorunn:

Hatt helgebesøk av Julian fra Bergen:

Blitt superfin på jobb:

Blitt superstygg på jobb (dag 1-4):

Rørt det ulovlige:

Gitt vekk treskallene mine, til en god og bedre familie:

Sølt kaffe og melk utover sofa og pledd:

Ja, ok. Det får da være måte på hvor mange bilder vi skal presse inn på denne siden på èn gang, så tror det er best vi stopper her på 21. Har forsåvidt ikke så mye mer spennende å vise dere uansett, men jeg kan jo alltids skryte litt av dagens høydepunkt; jeg løp en hel min uten stopp! Det tok 70min, tre runder med sting i brystet, og et hav av sinte tanker for å pushe meg selv til målet – men jeg klarte det. Ellers er jeg tom for melk i kjøleskapet, noe som gjør meg relativt sur, for jeg er avhengig av melk. Men det går greit, for jeg skal straks møte tante Kaisa, og hun er jo så irriterende positiv at man glemmer alt man er irritert for. Liker det.

Håper dere har det fint, hvis noen av dere enda henger med her inne 😉

– V.

I’ll brb 🙂

– V.

Med tanke på at jeg har gjort meg selv til en trebarns(fugle)mor og det nå er morsdag, kan jeg vel bare sette meg ned å vente på den store oppmerksomheten fra disse barna. Men på en annen side er det mulig morsdagen kun gjelder for mennesker, og siden det bare er jeg som er menneske i vårt hjem, er det kanskje jeg som må gi oppmerksomhet til min mor i stedet? Ja, det er vel det. Så… Min ‘mamma’ er mye. Hun er barnslig, hun er teit og hun er irriterende. Som oftest gjelder disse beskrivelsene når hun vinner over meg i Wordfeud, kommer med kommentarer jeg ikke kan si i mot fordi jeg vet hun har rett, eller når hun ler av meg de gangene jeg mener at hun må gi meg over middels mye oppmerksomhet, grunnet viktige ting som feks sår i en finger. Streng er hun også, de gangene hun tar frem sitt alvorlige ansikt og skal fortelle meg alt jeg bare må forstå. Men til tross for alt det, er hun merkelig nok verdens beste morsfigur.

Hun er strålende vakker fra topp til tå. Hun har et positivt utad, og en herlig latter. Hun er voksen og klok, og argumenterer godt for sine meninger. Hun er seriøs og profesjonell der det trengs, men tar seg selv lite høytidelig, og kan derfor være barnslig og leken der det passer seg. Hun er et omsorgsfullt vesen, og er overdrysset av nestekjærlighet.

(Jeg skjønner at det kan oppstå forvirring, da de fleste i sør tenker på dette mennesket, de fleste i nord tenker på et annet, og dere blogglesere hørte om en mamma i nord det ene øyeblikket, og en mamma i sør i det andre, så ok; min biologiske mor bor i nord. Hun heter Sylvi. Vi kuttet kontakten for et år siden. Kvinnen på bildene heter Anne. Hun er en del av den såkalte sykehusfamilien, og har blitt til en type morsfigur jeg ikke vet hvordan jeg skulle klart meg uten – da hun er et av svært få mennesker jeg har sluppet helt inn, som vet om alle mine innerste tanker. Ok? Ok).

Du har et hjerte av gull ‘mamma’. Jeg er veldig glad i deg 🙂

– V.

Overraskende nok finnes det skapninger i min lille verden som visstnok er fast leser av denne merkverdige bloggen. Folk som ikke ser linkene via facebook også, og som bryter ut setninger som; “jeg følger jo med deg på den derre bloggen din”, “det har blitt en daglig rutine å sjekke den etter jobb her hos oss”, eller “jeg er ofte innom der, og av og til synes jeg det tar for lang tid før det kommer noe nytt fra deg”. Og siden dere er så hyggelige som besøker meg her inne, kan jo jeg være så hyggelig å si ifra at dere ikke trenger å klikke innom denne adressen denne uka – for nå skal vi nemlig leke en lek. Den heter spøkelsesleken, og går ut på at dere ikke gjør noen ting, og jeg leker at jeg er et spøkelse som dette;

(Vi kan eventuelt kalle det en bloggpause).

Ha en fortsatt fin uke. Jeg liker dere. 🙂

– V.

Altså… Nå kan jeg ikke si at jeg tilhører den gruppen mennesker som bruker penger på aviser og blader i alle varianter, men i pausene på jobb hender det av og til at jeg lar øynene gli over noen sider her og der. Denne store hendelsen skjedde sist i forrige uke, da jeg først leste en dobbelside om trening og slanking (hvilket man kan lese seg ihjel av), og så blar jeg videre og finner dette:

Er det en slags utspekulert sirkel hvor en skal få leserne til å trene, og så friste de til å spise en haug av kalorier, sånn at de skal fortsette å kjøpe alle disse bladene med forsidene som skriker “slik blir du slank på to uker”? Jeg bare spør, altså. Ikke det at jeg bryr meg. Gjorde det kanskje mest for å ha noe å skrive om, jeg vet ikke. Når jeg trener ser det uansett ut som jeg må drite. I alle fall når jeg trener på spagaten.

Har forresten sett noen bloggere som mener at man blir så syyykt motivert om man forteller leserne sine hvor mye man har trent? Javel, la oss prøve:
Mandag: 1 time dans + 100 min gange (delt på 2)
Tirsdag: 1,5 time dans + 2 timer og 40 min gange (delt på 4)
Onsdag: 1 time gange (delt på 2)
Torsdag: 1 time i treningsstudio + 115 min gange (delt på 2)
Fredag: 1,5 time gange (delt på 3)
Lørdag: 50 min gange
Søndag: 100 min gange (delt på 2)

Føler jeg meg mer motivert nå? Nei. Tvert imot irrirerer jeg meg over at jeg ikke har trent noe hele helga. Men det går bra, for jeg har i det minste feiret bursdag. Ikke min altså, men en kollega sin. Det ble med andre ord på jobb, og når vi feirer på jobb kjører vi laken på bordet, falske lys, oppblåste hansker i taket, uendelig mye kaffe, og is.

Bursdagsgave laget vi også. En annen kollega blåste opp en hanske, mens jeg laget kunst over den. Bursdagsbarnet ble faktisk så glad at hun tok den med hjem, og det skjønner jeg godt.

Bortsett fra det har jeg hilst på sola.

Ligget likt en haug av ganger på wordfeud.

Vært statue for barna mine.

Opplevd et helt fantastisk vær søndag morgen. Faktisk så fantastisk at jeg kom noen minutter for sent på jobb fordi jeg ble så oppslukt av himmelen, men det skal jeg kanskje ikke skrive her sånn i tilfelle sjefen min leser dette. Oh well.

Og i dag har jeg brukt superkreftene mine på å løfte på det hersens papegøyeburet, bare så hun skulle få plass til et gigantisk speil inni der.

Men nå må jeg gå, for jobben kaller. Har ikke mer å informere dere om uansett, så dere får ha en fortreffelig ettermiddag, eller hva man nå sier.

– V.