Midt på svarteste natta, nærmere bestemt 03:05, hadde jeg et halvt ønske om å stappe en svær pute i trynet på jenta som forstyrret nattesøvnen min. Det andre halve ønsket ville gjerne finne henne, siden det nesten hørtes ut som om noen var i ferd med å ta livet av henne. Gråten var høy og ukontrollert, på samme måte som barn gråter når de tror verden er i ferd med å gå under og alt håp er ute. Gråt, med et par innslag av forskrekkede hyl, som avbrytes av hulk i det tonefallet på hylet er på vei opp mot sitt høyeste. Plutselig skjønte jeg hvem jenta var. Sakte men sikkert gikk jeg fra halvsøvne til våken tilstand, og fant meg selv sittende oppreist og slå hylende mot min egen madrass. Var visst bare meg selv som hadde mareritt… “Herregud, hva er det jeg driver med? Jeg er jo faktisk gal. Lurer på om naboene hørte meg”, tenkte jeg, og ble liggende og stirre ut i det mørke rommet – før jeg et par timer senere dro på fest og drakk meg ihjel.

Neida. Etter laaang ventetid har vi endelig fått åpnet et nytt område med nytt vaktrom på jobb. Slikt må jo feires, så da ble det en ekstra koselig fredag denne uka, og sånt liker vi jo 🙂 Og når denne koselige dagen var over og jeg ble kjørt hjem (bortskjemt som jeg er ja), fant jeg ut at jeg skulle la Mia se livet utenfor de 25 kvadratmeterne for første gang.

Stakkars Mia. Hun kan jo til tider hyle like høyt som jeg tydeligvis gjør under intense mareritt, så endene som kom for å hilse på oss, fikk en brå vending da den lille papegøya åpnet nebbet.

Skakke være lett med disse dyra. I alle fall ikke når det er mange som skal holdes styr på – og nå for tiden har jeg både fugler og kyr som skal høstes egg og melk fra. Mates skal de også, og iphonen min sender meg daglige sms’er om at dyrene mine savner meg når jeg er på jobb. Fader heller.

Er det rart en blir småsprø til tider. I slike tilfeller må en av og til bare rømme ut av hus og se sovemedisinerende filmer på kino i stedet – og det var nettopp dette jeg gjorde i går.

Filmen består av tre deler, hvor vi følger livet til tre forskjellige mennesker i filmen. Den første delen holdt øynene mine fokusert, men da jeg skjønte at andre del begynte, så jeg plutselig baksiden av øyelokkene mine. Sovna litt, der altså. Men det er lov, for søvn er jo liiivet. Våknet forsåvidt nettopp fra en to timers middagslur, og er passelig ladet opp for nattevakten jeg skal befinne meg på om en halvtime. Dette betyr at jeg må hive meg på sykkelen nå, så dere får ha en fortsatt fin fredagskveld.

God helg 🙂

– V.

“Mener du det er min feil? Det er jo for helvete ikke min feil, kjerring. Hører du hva jeg sier?! Vi kan ikke fortsette å være uten jobb begge to – da må vi slutte å holde på sånn som dette! Da må vi begynne å redusere utgiftene mye – og med mye så mener jeg voldsomt! Men er ikke dette Hånes? Der er Kiwi, da er vi jo faen meg på Hånes. Da er vi jo hjemme. Kom igjen”. Og så gikk de av bussen på Hånes da, det sjanglende og meget berusa paret i 40-årene. Stadig problemer i denne menneskeheten, og alltid like kleint når jeg havner i nærheten av de som på død og liv må løse disse problemene høylytt på offentlige steder. Jaja. Jeg hadde jo et enormt problem selv tidligere i uka, og det var jaggu ikke lett å takle! SE PÅ DETTE SVINET:

Rett ved hodeputa mi – noe som gjorde at jeg ble sittende i x antall lange minutter på stuebordet, før jeg brukte Jo Nesbø til å drepe beistet, og deretter drylte sengetøyet inn i vaskemaskinen. Araknofobi på høyt nivå, der altså (kjenner det klør utpå hele hodeskallen her jeg sitter og taster – sikkert tusenvis av dyr oppi der). Og mens vi snakker om skumle ting, kan vi jo like greit snakke om høyder. Jada, pingla her har jo høydeskrekk også, men tror dere ikke jaggu meg jeg ble dratt med i et rom fylt med klatrevegger?!

Var selvfølgelig i ferd med å omkomme et par ganger, og jeg lurer på om jeg kanskje gjorde det en gang også, men til min store overraskelse kom jeg til topps to ganger i de grå veggene til venstre! Men herregud, det finnes jo ikke normalt å drive med dette av egen fri vilje, uten å få Litago som premie. Sikkert syke alle sammen. Samme det. Dagen etter fikk jeg iallfall oppleve det trygge og behagelige regnet.

Busset avgårde til byen og vimset rundt med lille Christine, før jeg dro hjem og trøstet Mia i vinduskarmen. Er visst ikke like gøy for henne når regnet jager vekk småfuglene på utsiden, skjønner dere.

Men så fikk hun viljen sin formiddagen etter, da sola bestemte seg for å skinne, og lokket frem både fugler og barn. Om noen skulle lure på hvordan barna i barnehagen jeg bor i er, så ser de cirka sånn ut på avstand:

Søndag var det visst også sol, så jeg syklet ned til byen etter jobb for å nyte vårstemninga med en kaffe i sola med Ronja.

Deretter valset vi rundt og så på statuer, trær og blomstre. Se så fint det begynner å bli!

Apropo trær, forresten. Vi har alltid hatt lyst til å klatre i trær, men siden Ravnedalen suger på å produsere klatreegnede trær, har det aldri blitt noe av. Men så plutselig fikk jeg øye på det perfekte tre å klatre i, og fant ut at vårt ønske endelig skulle oppfylles.

Jeg er sterk, ser dere. Og Ronja, hun er fin 🙂

Ronja dokumenterte forsåvidt måten jeg klatret opp på:

Så da satt vi der, da. I treet midt i byen, og dannet skygge over plassen.

Etterpå skulle jeg liksom gå i kirka, men skal jeg fortelle dere noe sykt? Kirka var STENGT på søndag! Greit at han derre jesus sikkert var på helgetur hos Eva eller whatever, men han hadde jo ikke trengt å stenge kirka. Ble skikkelig suuuperlei meg.

Dro hjem til mamma for å søke trøst hos Samson, men den snobben av en katt måtte jo selvfølgelig leke overlegen akkurat da.

Så jeg dro tilbake dit i dag da, og fanget han.

Neida. Jeg trengte faktisk ikke det – for i det jeg la meg ned og lukket øynene, gnidde han seg inntil meg og nærmest la seg over hele ansiktet mitt. Vi sovnet som vanlig, og etter en stund våknet jeg og fant han liggende oppå venstre hofta mi – og det var da det gikk opp for meg at jeg kan tjene penger på han om jeg stjeler han! Er nemlig sikker på at vi utgjorde et levende kunstverk der vi lå (…). Men så slo det meg en tanke om at mamma ville blitt lei seg om noen stjal han, og det vil jeg nødig la skje, for mamma er et av de aller fineste menneskene jeg vet om i denne verden. Så da må jeg bare fortsette å besøke han da, denne kunstkompisen min.

Å ja, å ja – sånn kan det gå.

– V.

Fire minutter til avgang for kveldsvakt på hospitalet, og dermed ingenting annet å si enn;
GOD HELG, menneskeskapninger.

– V.

Da jeg i formiddag hastet meg ut døren for å rekke et møte, forbannet jeg dette landet og dets uskikkelige temperaturhumør. Rett før jeg var klar til avgang dukket det nemlig en tanke opp i hjernen min som fortalte at Klaus (min elskede sykkel) stod ved Meny, og ikke utenfor stuevinduet mitt slik jeg hadde planlagt i denne tidsberegningen min. Så da jeg i vinterjakke, skjerf og votter kom ut i varmegradene, måtte jeg av tidsmangel nekte meg selv å gå inn igjen og skifte, og befant meg dermed svevende mellom jorda og dødsriket hele veien til dette hersens møtet. Men så overlevde jeg da, og var fremme på minuttet. Hurra for selvdisiplin.

Men altså, dette været er jo mer uberegnelig enn en overdopa uteligger. Mandag (dagen hvor min yngste lillebror fylte fjorten), tirsdag (dagen hvor jeg koste meg i timesvis med Christine) og onsdag (dagen hvor jeg så “G.I. Joe: Retaliation” i 3D på kino) var veiene tørre og himmelen fylt med solstråler. Og så våknet jeg opp på torsdag, åpnet døren, og fant dette:

Like etterpå gikk jeg innom en Joker-butikk hvor mannen i kassa fortalte meg at jeg ikke hadde rett til å bestille all denne snøen selv om jeg var nordfra. “Men dere er vel vant til snø der oppe på denne tiden?”, spør han. Selv en solhatende finnmarkseskimo som meg er lei snøen nå, men likevel lo jeg og svarte “ja jeg er vant til det, så det gjør meg ingenting – jeg klager ikke”. Jeg klager jo så det tyter ut av meg. Men whatever, snøen er jo borte igjen nå, så det er forsåvidt ikke noe å snakke om. Fredag var jeg i alle fall tilbake på sykkelen, og etter en koselig jobbdag rullet jeg ned til byen for å tilbringe enda mer tid med jobbfolk. Dette var over en såkalt lønningspils som jeg heller velger å kalle lønningsmiddag, ettersom vi har blitt fin på det og begynt å spise.

Vil forresten anbefale gulasj-suppen på Brygghuset for de av dere som bor her. Sykt god, faktisk. Kan muligens være fordi kjøttet gjorde at hver eneste skje fikk meg til å tenke på bestemors deilige kjøttmiddager, men nå er hun jo pensjonert kokk, så det kan umulig bare være savnet som snakket.

Da klokketimene hadde rullet et par ganger, og folkemengden rundt bordet vårt var halvvert, syklet jeg videre til tante Kaisa. For helgen hadde hun besøk av sin biologiske niese, og jeg fikk dermed hilst på jenta hun valgte å kalle mi kusine (liksomfamilien er stadig i vekst). For ei vakker jente. I et par sekunder vurderte jeg av misunnelse å rive av henne håret og øynene, men så gjorde jeg ikke det da, og valgte heller å kose meg med de begge gjennom tacospising, Idol, godteri og brettspill (ikke spør hvem som vant – det er ikke noe å snakke om).

Lørdag presset jeg skøyter på beina og lekte bambi på glattisen. Bildet under her viser en folketom skøytebane, og det var til min store glede nettopp slik det var – helt folketomt! Bortsett fra oss to som var der, selvfølgelig. Jeg hadde jo garantert klippet av øret på alle som hadde vært i veien om det hadde vært flere folk der, så tror det var best slik.

Etter en times tid som Bambi, kjørte vi videre til Lillesand – en by jeg aldri har vært i, men som var overraskende koselig.

Målet var go-kart, og go-kart ble det!

Hadde det ikke vært for at tomsingen av en ‘støttekontakt’ jeg har klarte EN god runde før de ujevne tidene kom, hadde jeg så syyykt vunnet med de solide tidene mine. Jaja, fikk iallfall flest runder da, så jeg velger bare å kalle det uavgjort…

Så ble det søndag da, hvor dagen startet med candy crush (gud som jeg hater det spillet!!!) og filmseing. Så blant annet “De Urørlige” for fjerde gang, og til min store frustrasjon klarer jeg ikke slutte å fundere over hvem jeg så filmen med den tredje gangen – hvilket får meg til å lure på om jeg bare har fått meg selv til å tro at jeg har sett den tre ganger tidligere? Jada, jeg er jo sjuk, men det får da være grenser. Så an første gang med mamma i høst, andre gang med Erich i romjula, og den eventuelle tredje gangen er helt blank… Slikt går meg jo til hodet, ser dere. Men samme det. Kom meg etterhvert videre til Christine hvor vi nærmest kjaste oss ihjel til nattetimene stoppet oss. Hadde jo ikke sett hverandre på hele fem dager, og det er jo ikke barebare å ta igjen fem dager på èn kveld 😉 Så fikk jeg datet Elias igjen ❤

Seee så deilig han er da! Hadde jeg vært en katt, hadde jeg garantert siklet etter han.

Ja. Så var det mandag igjen. Starten på denne dagen har jeg jo allerede klaget over for dere, og det er jo lite vits i at jeg gjentar meg selv. Heldigvis så har jeg en ny klage å komme med; Mia, den overirriterende papegøyelorten jeg har, har ødelagt hårføneren igjen, og jeg ser meg nødt til å kjøpe min tredje hårføner på et halvt år. Jævla drittfugl.

Men hun er søt av og til, altså. Når hun holder kjeft og klør seg i hodet, for eksempel.

Oh well. Nå skal jeg leke husmor og henge opp tøy. Jeg hater å henge opp tøy. Det er iallfall det jeg tenker hver gang jeg skal til å gjøre det, før jeg nærmer meg slutten og tenker “dette gikk jo fort”. Men så kommer jeg til hva som er slutten, nemlig sokkene, og mitt lille håp av positiv innstilling blir dermed knust. Jeg hater å henge opp tøy fordi sokkene eksisterer i kleshaugen som skal henges opp. La oss brenne sokkene våre, dere. Da blir livet garantert lettere.

– V.

“Ungdommen nå til dags”, sukker eldrebølgen mens de rister på hodet og himler med øynene. I blant hender det hodet mitt tenker det samme – men så har jeg også øyeblikkene hvor jeg innser at jeg sklir rett inn i håpløsheten. Som nå. For når du får tilsendt videoklipp av kompisen din som sykler frem og tilbake i bokseren gjennom stua si, og du ikke reagerer med annet enn et uttrykksløst blikk og en aldri så liten “hehe” – det er da du vet at du er av samme type galskap.

(…)

Det var liksom det mest interessante jeg kom på å fortelle om. Kunne like gjerne latt være, men så er det jo snart en uke siden jeg oppdaterte om denne innholdsrike hverdagen min – og gjør jeg det ikke i dag, får jeg ikke tid før på lørdag, og da er jeg for opptatt med å spise speltbrød, ok?! Det var noe annet i den tiden jeg la sjela mi i disse elskverdige blogginnleggene, og var så syyykt populær at jeg kom i VG heeele tiden lissom.

…Herregud, jeg må virkelig legge ned denne bloggen snart – for vet dere hva som skjedde i forrige måned? Bloggen gikk inn i sitt sjette år, og jeg har med andre ord dokumentert det overfladiske av min hverdag i FEM ÅR. Men samme det, la oss bare fortsette til jeg er smart nok til å slutte. Såh. Hvor var det vi rundet av sist gang? Onsdag, var det ikke? Jo. Vi går dermed over på torsdag, og denne dagen befant jeg meg i sola hvor jeg leste reklame til den store gullmedalje, mens jeg observerte Christine sin lille Tobias leke i sandkassa si.

Spiste forsåvidt taco med han også, når jeg tenker meg om. Før vi satte oss fikk jeg lov til å være hans høyre hånd, men da han oppdaget hvor ubeskrivelig skummel jeg var, måtte jeg sitte på skrå på andre siden av bordet.

Skakke være lett! Men stakkar, han har jo ikke møtt oransje eskimoer før, så jeg skjønner han godt. Katten var i det minste glad i meg.

Fredag tok jeg en alvorsprat med smågutta mine, fortalte at de skulle adopteres vekk, grein som en drittunge, og overleverte de til en kollega av meg. Jeg har med andre ord avsluttet min rolle som undulatmor, etter nesten fem år. (FEM ÅR). End of story.

Lørdag brukte jeg formiddagen til å hjelpe noen med sofaleting, og har trolig satt rekord på antall syn av sofaer på to timer. For anledningen tok jeg selvfølgelig et random bilde for dere i farta – bare hyggelig!

Etter leteaksjonen ble jeg satt av ved Sør-Arena, hvor jeg sammen med en herlig jobbgjeng, deltok på Start-kamp. Var forsåvidt på tide, for jeg har vært på en haug av kamper i Tromsø, en Oslo og en England – men aldri i Kristiansand hvor jeg snart har vært bosatt i fire år. Eneste ulempen var at de spilte mot Tromsø som jeg også heier på, men så ble det jaggu uavgjort, og jeg har derfor ingen ekle klager å komme med til dette bildet.

Da jeg omsider fikk dratt mine hakkede tenner med meg hjem, fant jeg en boks utenfor døra mi – en boks med nylaget gulrotkake, masse glassur, og et nydelig brev. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg har klart å plukke ut de beste menneskene i verden til å være i mitt liv, og det lurer jeg forsåvidt fortsatt på.

Så før jeg la ut på nye eventyr, fikk jeg altså nyte en aldri så liten kakepause med kaken jeg har snakket om i all evighet. Nam med stooor N. Resten av lørdagen hopper vi over. Søndag… Søndag hopper vi også over. Men jeg kan jo fortelle dere noe jeg bare har husket å oppdatere Instagram om; jeg skal på P!NK-konsert i neste måned! Så henne i Oslo i 2009, i Kristiansand i 2010, og nå skal jeg altså se henne i Oslo igjen. 🙂

Æsj, klokka er etter mitt eget løfte straks to timer for mye, og jeg gjesper som en okse. Tre netter på rad med lite søvn gjør noe med en, og jeg forstår plutselig alle disse menneskene som stadig klager over søvnproblemer. Det jeg prøver å si er vel at jeg nå skal stupe i seng, og at jeg derfor velger å si;

Adjøøø.

– V.

Belinda, den ekkelt vakre skyskraperen av ei venninne jeg har i hovedstaden, har gjort det styggeste ei venninne kan gjøre. Og da snakker jeg ikke om løgn, baksnakking og drittslenging – slikt blir bare sauedritt i forhold. Hun har… Fått meg avhengig av et nytt spill, og jeg HATER DET SPILLET SÅ SYKT. Mandag tikket det plutselig inn en sms hvor det stod “Men du. Spiller du candy crush”, hvor jeg svarer “HAHA, nei!! Slutt å snakk om det (sensur) spillet, jeg vet ikke hva det er engang!!”, og får “LAST DET NED” i retur. Og det er da, når de store bokstavene kommer, at jeg vet hun har kommet til sinnssyk-nivået hvor hun sitter i sofaen med brevduer fylt med granater, og jeg dermed ikke tør noe annet enn å svare “ok”. Og greit nok det. Men så plutselig, midt under en intens runde, kommer dette opp:

En ufrivillig PAUSE? Det er jo til å gå på veggen av. En gang fikk jeg hele 28 minutters venting(!), og da var det rett før jeg la meg under en svingende huske med tre overvektige mennesker på. Men så gjorde jeg ikke det, da. Jeg klaget til skyskraperen, og fikk beskjed om at jeg bare kunne stille frem klokka på telefonen. “Hahaha, jeg er ikke SÅ desperat!”, svarte jeg. (…). Jeg var jo det, men det får ta være grenser for hvor forvirret jeg skal være av alt som skjer i dette livet. Her om dagen gikk jeg tur oppover Gimlekollen, hvor jeg opplevde vinter…

…så vandret jeg på Grim like etter, og hilste på våren?

Nå er det ikke bare folk det er noe galt med, men årstidene og spillene også. Heldigvis får jeg noe godt utav quiz-avhengihetene, da. Repiterer i det minste litt biologi her og der, hva enn det skal være godt for.

Ja, og i dag, dere – i dag utfordret jeg solhatet mitt og rett og slett solte meg. True story. Kanskje like greit å starte med dette allerede nå, sånn i og med at jeg er bleik nok til at sola kan speile seg på brystkassa mi. (Herregud pappa, hvorfor måtte du arve på meg hudtonen din?)

Så har jeg så sykt bra muligheter for soling hjemme hos meg! Hvis jeg setter meg mellom husveggen og den snøfylte plenen, plasserer stolen så den er mellom de to plankene, og passer på at sola er mellom de høye trærne – da funker det syyykt bra. Så er det så koselig med bilene som kjører forbi på siden.

Jah. Får i alle fall brukt stolene jeg fikk av gamlingene borti gata i fjor. (Ser du det, mams? Kan tenke meg det gjør deg lykkelig som en sprudlende solsikke). Bortsett fra dette kan jeg ikke komme på hva annet jeg har drevet med siden sist jeg var innom her, som er ok å informere dere om liksom. Eller jo! Jeg har funnet et nytt tidsfordriv igjen! Eller, dvs, jeg trodde jeg hadde funnet et nytt tidsfordriv. Men så ombestemte jeg meg da jeg kom ut av tellinga ved 238.

Ellers så kom småfuglene, Lucas og Lillegutt, hjem igjen i dag – men skal rett og slett flytte ut for godt på fredag. (Bare det å skrive denne setninga fikk dyrehjertet til å hoppe over et slag). For det var egentlig det denne såkalte påskeferien dems handla om – å se hvordan det var uten de. Jeg har nemlig prøvd å tenke meg ihjel over hvordan jeg skal løse trekantdramaet som oppstod etter at papegøyen flyttet inn, og i dag ble svaret å la de få et nytt hjem. Hvis jeg ikke ombestemmer meg innen fredag. Jeg gjør jo sikkert det. Hundreogåtti ganger eller noe. Kommer sikkert til å whine om dette i all evighet, så det er bare å bli vant til det. Men jeg er i det minste papegøyemamma fortsatt, så lenge det varer.

– V.

“Jada”, sa de – og før de visste ordet av det var de vitne til at mars 2013’s siste dag var i ferd med å vinke farvel for evig og alltid. Tenk det, dere. Denne måneden er straks over, og dere får aldri, enn så mye dere ønsker, oppleve den igjen. Heheee, neida, slapp av – jeg skal faktisk ikke snakke om slike filosofiske ting. Kunne ærlig talt ikke brydd meg mindre om disse månedene som passerer i jevnt tempo. Måtte bare ha noe random å komme med for å starte dette innlegget, for hvordan skulle jeg ellers gjort det? “Hei kjære blogglesere – beklager at jeg ikke har vært her på en uke, men tiden har gått sååå fort og jeg har hatt sååå mye å gjøre altså”? Det ville jo vært helt latterlig. Ikke har jeg mange av dere å beklage til, ikke har tiden gått fort, og ikke har jeg hatt mye å gjøre – så det ville jo uansett vært løgn, og det finnes det nok av i denne verden allerede.

Så. Hvordan jeg har fått denne uken til å gå er som vanlig et mysterium for meg, men det har liksom gått likevel. Har for eksempel lest meg ihjel om alle verdens sorter kaker som inneholder sjokolade..

Valset rundt på Ikea med tante Kaisa..

Kost med Max, som forresten veier rundt fem og et halvt kilo..

Funnet ut av gulrotpurè på glass, ikke er like godt som jeg hadde forestilt meg..

Sendt de to minste fuglebarna mine avgårde på påskeferie..

Dette gjorde forresten at jeg først nå skjønner hva pappa mente da han en eller annen gang fortalte hvor rart det var når kidsa var borte, og at de ikke helt klarte å nyte stillheten. For altså, det er undulatene mine som bråker, og nå som det bare er meg og papegøyen hjemme, er det meget stille. Faktisk så stille at vi ikke helt vet hva jeg skal gjøre med det. Mia og jeg, altså. For hun bryr seg hun også. Her om dagen begynte hun å brette tøy helt frivillig, og det sier jo litt..

Hun har til og med begynt å lese facebook-statuser til folk, om og om igjen..

Vi holder på å bli ganske så sinnssyke, faktisk. Men det er heldigvis mennesker som kommer innom og ser til oss av og til. Som Espen, min ‘forlovede’, for eksempel. Mia ble iallfall overlykkelig over å endelig få lov til å sitte i håret til noen. Hun har en greie for hår, ikke spør meg hvorfor, hun er jo like skada i hodet som meg..

Jaja. Ellers har jeg faktisk våget meg ut i solskinn, og frivillig vandret rundt med min egen skygge..

Syklet i sola har jeg også gjort, og her om dagen dro jeg og sykkelen min til byen for å hente Ronja og hennes sykkel. Sammen dro vi på en firemannsdate for å nyte vårstemninga ved sjøen, men altså.. Jeg skjønner jo at det er forskjell på vår og påske, og at påsken gjerne består av is og snø og sånn, selv om sola skinner. Det ble på en måte flere timer på kafè, enn timer foran dette..

Dette er forsåvidt det eneste jeg har opplevd av det å være ute. Det er ikke til å legge skjul på at jeg har funnet helt feile venner i løpet av disse årene her nede, når det kommer til det å være ute altså. Tror jeg må opprette en egen samfunnsgruppe for de som liker å kle seg i kjeledress og vandre gjennom evigheter av snø før de setter seg ned og drar frem kakaoen fra tursekken. Kanskje en annen gang, hvem bryr seg. Jeg har i alle fall fått den etterlengta lørdagen til å komme til meg..

Jeg elsker lørdag. Og som vi alle vet, elsker jeg melk, og vet dere hva som skjedde da jeg og Christine var på Joker eller? Jeg fikk en GRATIS skummamelk! Det var rett før jeg ba mannen i kassa hjem på et halvt knekkebrød, men da ville han sikkert hatt melk, og det ville jeg ikke gitt han. Det ville ført til krangling og kommentarer om at jeg er en egoistisk hore eller noe, så jeg droppa det. Men seee så glad lille C var på mine vegne i bakgrunnen der da..

Jada. I tillegg til smågodt og melk, skulle jeg egentlig steke vafler på et såkalt vaffelvors som skulle gjenopptas fra 2009, men jeg var så syyykt opptatt med å bli tatt bilde av..

Så jeg glemte det. Men fortvil ikke, jeg fikk æren av å være vaffelvakt hjemme hos meg selv i stedet, og produserte dermed en liten haug vafler til meg og besøket mitt..

Jaa… Dette var jo så interessant at jeg nærmest dåner av min egen ukesoppdatering her. Så interessant at jeg ikke orker flere ord og bilder fra mitt eget liv. Vi tar resten en annen gang, for nå skal jeg og beina mine ut og gå i disse liksom-nydelige nattetimene.

Fortsatt god påkse, dere.

– V.

Torsdag formiddag inntok jeg grundig informasjon om denne såkalte palmesøndagen som befinner seg i kalenderen vår i denne stund. Så la meg tenke… Vi feirer at palmene ble skapt den syvende dag under Gud’s skapelse av jorda? Hm. Det hørtes i grunn litt merkelig ut, selv for meg. Hvis jeg tenker nøye etter hadde det kanskje heller noe å gjøre med at noen veivet med palmer for å hedre noen andre? Herregud, jeg har vel ingen anelse. Men jeg prøver i det minste, ettersom tante Kaisa fortalte meg at dette er slik mennesker på min alder burde kunne, gladkristne eller ikke, og at jeg derfor skal høres i dette til jeg kan det.

(…)

Like etterpå tok jeg om en times pause fra henne, og satte meg på bibloteket. Jeg har aldri befunnet meg på bibloteket uten grunn før, men tok meg likevel retten til å finne en krok jeg etter kort tid kalte min, og leste en halv random bok. Mens jeg observerte andre skapninger, selvfølgelig.

Lærte masse om sår og sånt, og kan til og med skryte på meg å ha lest noe av Sigurd Hoel. Jeg vet ikke hvem han er, men jeg har i det minste hørt om mannen, og nå også lest hans ord. Ikke verst på en torsdag, det der.

Man må bare passe på å ikke lese for mye, for slikt kan gjerne gå en til hodet. Normale hendelser må derfor inntreffe her og der, som for eksempel bilvask.

Ja. La oss ikke snakke mer om torsdagen. Fredagen derimot, var en gledens dag på jobb – for seee hva jeg fant i skapet mitt!

Utrolig skjønt! Vin fikk jeg også, som premie fra årets påskelotteri. Men siden jeg er så merkelig at jeg ikke drikker disse alkoholiserte greiene, fikk jeg lett bytta flaska mot lys og godteri. Det fine med det var at jeg da i stedet for å smiske med ett menneske, nå kunne smiske med flere 😉

Jadda. Så ble det lørdag, da – og da jeg omsider kom meg ut av sykehuset etter gjennomført nattevakt, vandret jeg tilbake til biblotekhjørnet mitt. Denne formiddagen var antall besøkende doblet siden torsdagen, og jeg undret over om folk ikke hadde bedre å gjøre med livet sitt – helt til det gikk opp for meg at jeg selv var en av disse idiotene som slo ihjel denne dyrebare lørdagstiden på et biblotek. Men jeg hadde i det minste en god plass. Se på den tosken borti hjørnet der for eksempel – han bare satt der, på en hard plastikstol, hvor alle kunne se han fra trappa.

Denne lille nesten-frustrasjonen ble til et savn da en faktisk frustrasjon kom gående mot meg. Mulig jeg irriterte meg over det faktum at hun minnet meg latterlig mye om et annet menneske jeg ikke tåler, men altså… Når du ser noen lese sittende i et hjørne, trenger du ikke drasse beina etter deg, dra bøkene hardt ut av hyllene og slenge de hardere tilbake – mens bena dine rister ustanselig og du jamrer deg over boka du ikke finner. Dette hjørnet i dramaavdelinga var jo tross alt mitt. Det er jo ikke som om det er åpent for alle…

Nå kommer sikkert myndighetene og tar meg for å ha publisert bilde av uskyldige lesehester bakfra, men bare la de komme. Her er et til – bare av en utenfor biblotekets grenser. Etter to og en halv time med lesing, skulle jeg nemlig hjemover, og fordi kulden truet med dødsfall igjen, gikk jeg mot busstoppet for å bli kjørt. Bussen hadde avreise 13:16, og jeg befant meg utenfor den 13:16, men på grunn av menneskehetens kødannelse valgte jeg å gå. Denne køen ville nemlig tvunget meg til å stå stille i tretti sekunder, noe jeg hverken kunne forestille meg eller gjennomføre i denne temperaturen. Jeg startet derfor gåturen hjem – med eskimojakkens hette tredd over hodet, den falske pelsen hengende ned i øynene, skjerfet plassert over nesetippen, og vottene på hendene godt trykt ned i de fòrede jakkelommene. Og så skjer det fryktelige – jeg blir forbipassert av DETTE:

Dette mennesket overgår jo alle sinnssykheter jeg noen gang kommer til å gå gjennom i mitt liv! Innpakket som en baby i barnevogn, var jeg for første gang takknemlig over sola som varmet lett i min rygg fordi jeg frøs – også kommer dette menneske med hva da? Tights, lave sommersko uten sokker, og dongerijakke? Jeg gir meg over. Alt håp er ute for alle, tydeligvis. Det har i alle fall blitt forsterket hos meg, for i går oppdaget jeg plutselig at risikoen for å dø rett utenfor døren min, er større enn vanlig:

Men oh well, det finnes jo alltid en risiko, uansett hvor du er, så det plager meg fint lite. Like lite som det plager meg at jeg i går fikk bekreftet at jeg er et “slemt og ondt menneske” – bare fordi jeg svarte random pusesnakk med sinnablikk og en kommentarer om at jeg ikke liker spørsmål. Greit, så la jeg kanskje på en liten løgn også da, men hvem bryr seg. Spør du meg, var det en meget hyggelig samtale:

Random: …men du er jo fra Båtsfjord, der har de vel ALT?
V: nei, vi har egentlig ingenting der. Vi rir på reinsdyr til skolen og sånt, noen sover i igloer, også har vi isbjørner i gatene.
Random: seriøst? Det er jævla kult da! Var i militæret, og da besøkte vi et sted hvor alle måtte bære med seg våpen og sånt pga isbjørner – jeg følte meg ikke akkurat så trygg! Men seriøst, gjorde du det??
V: nei… Alt jeg nettopp sa til deg var løgn.
Random: (…)
V: (…)

Også feiret vi earth hour og levde lykkelig alle våre minutter, til en ny nattevakt stod for tur. Jah. Nå har jeg liksom fri, og skal ikke jobbe meg gjennom annet enn en dagvakt og en nattevakt den kommende uken, så da har jeg all verdens tid til å kose meg med Dag (mannen min i en serie på Tv2, altså – et negativt menneske som hater verden utenfor døren). Men så kan jeg ikke det likevel, for jeg har snart sett alle tre sesongene, og må derfor finne meg noe nytt å bedrive tiden med. Der ser dere – verden er full av problemer. De som sier noe annet, lyver.

God påske da!

– V.

Klokken, den ivrige lille irritasjonsklumpen, var allerede ferdigdusjet i tankene da jeg i dag tidlig satte beina på gulvet for å reise meg etter ni timer søvn. Til viserenes store fortvilelse lot jeg meg som vanlig ikke stresse før jeg skulle befunnet meg sittende på bussen på vei til byen, og jeg kastet meg da på sykkelen i den uovervinnelige kulda for å frakte meg selv til busstoppet. Nesten fremme ringer telefonen, og jeg får spørsmål om jeg er klar til å bli hentet. For jeg skulle jo ikke ta buss. Jeg skulle ikke engang til byen. Men alt dette hadde jeg glemt. Det er definitivt ikke håp for meg lengre. Men jeg setter pris på å bli hentet, da. Jeg gjorde i alle fall det, helt til jeg ble så bortskjemt at jeg begynte å forlange det.

Jaja. Kanskje like greit, for i 2011 møtte jeg jo tross alt en mann som fortalte meg at jeg måtte lære meg å bli “slem”. Og det har jeg jo klart på flere måter, så da er det oppdraget fullført. Jeg kom meg i alle fall omsider frem til dit jeg skulle, og hadde tidenes mest avslappende formiddag, til både min og kattens store glede.

Faktisk så avslappende at jeg sovnet. Tror det er en ny greie, det å sovne på besøk. I går endte jeg for eksempel nok engang opp med middagslur hos gamlingene borti gata. Tror bare jeg velger å skylde på disse beroligende kattene som alle har. Alle bortsett fra meg. Men jeg blir nok en del av kattegjengen en dag jeg også, for jeg har jo fortsatt planer om å stjele Samson – til tross for at han sikler og høres ut som en traktor. For han er fin. Såpass fin at han er den første jeg både ser og spør etter når jeg kommer inn i dette hjemmet. Er ikke så nøye med å bry seg om menneskene liksom. Nok en “slemhet”, woho.

Da jeg skulle hjem fra dette formiddagsbesøket innså jeg forresten igjen at alt håp er ute for meg. Satte meg på bussen, og nesten fremme i byen sjekket jeg busstabellen som fortalte at det gikk en 17-buss videre klokken 15:50 fra perrong 3. I det vi stanset i lyskrysset like før stoppet, viste klokken 15:48, og jeg bannet innvendig i håp om å rekke denne bussen som skulle ta meg hjem. Kulden ville tross alt tatt livet av meg om jeg skulle gått eller ventet lengre enn disse to minuttene, så det stod om liv og død. Lyset ble grønt, klokken ble 15:49, og bussen stoppet. I det jeg skulle til å reise meg fikk jeg øye på skiltet utenfor. Det viste tallet 3, hvilket betydde at vi stod ved perrong 3 – og i samme øyeblikk kom jeg på at bussen jeg hoppet på først viste tallet 17. Jeg befant meg altså på bussen jeg var redd for å miste. (…). Skulle tro jeg hadde hjernen til Lucas.

Mens vi er inne på fugler, kan jeg jo informere om at jeg for første gang siden barneskolen har deltatt på påskeverksted. Sammen med fem andre i en alder omringet 40, produserte jeg to såkalte drømmeprinser. Prinsen min ble utstøtt av de tre til høyre da – men stakkar, han ble visst født med mennesketenner, han. Sånn kan det gå.

Påskehare har jeg også lekt.

Seks av disse eggene puttet jeg i små poser og hang på garderobeskapene til de som skulle få på jobb – men det ble visst ikke noe nysgjerrighet, for over halvparten av de skjønte visst hvem påskeharen var før de hadde åpnet eggene.

Smarte mennesker, det der. Men det oppstod glede da, det liker jeg jo 🙂

Jeg er forresten ikke en del av disse smarte menneskene. Lærte nemlig ikke ordet “nyp” før jeg uviten la dette ordet på Wordfeud her en dag. Men i følge barnevakta mi, var dette et ord jeg ikke skulle vite om da.

Kanskje bedre å spille Scrabble, hvor man må være sikker på at ordene man legger faktisk eksisterer. Mer sosialt er det jo forsåvidt også.

Og meeens vi snakker om sosialisering (jada, prøver å lage en sammenhengende historie her, ser dere), fikk jeg minisjokk da jeg skulle ut på resturant for bursdagsfeiring. Jeg er overhodet ikke vant til å bli fratatt jakken min i det jeg kommer inn døra, få stolen dratt ut og inn i det jeg skal sette meg, høre at mobiltelefon ikke er tillatt å bruke under besøket, få serviett lagt i fanget, og få detaljert informasjon om det jeg skal putte i min munn. Ikke var det verdt pengene heller – et bevis på at det er det indre som teller. Men tiden med menneskene var verdt hvert øre, så det går bra. Alt går alltid bra på et vis.

Åhåj, klokken er mye, og det er på tide å finne frem dyna. Nå er det riktignok ikke så lenge siden jeg stod opp fra dagens middagslur, men det er jo ikke så altfor lenge til vekkerklokka ringer heller, så hva kan man gjøre. Stadig problemer, dere. Stadig problemer.

– V.

Favorittavsnitt, bare. Fordi det er søndag og jeg ikke har noe å prate om – annet enn at snøen ødelegger for løpingen min, og at jeg egentlig skulle vasket leiligheten og ryddet klesskapet. Kanskje sluppet ut fuglene også, men jeg gidder ingen av delene. Kjøleskapet mitt er tom for skummamelk, så det er mulig det har noe med det å gjøre. Eventuelt det at jeg sov til 12:30, som er en time for lenge. Om vi skal se positivt på det er det langt bedre enn gårsdagen hvor jeg befant meg sengeliggende til 14:30, men en kan vel ikke være positiv på en søndag. Det ville vært for galt.

🙂

– V.