Herregud, jeg hadde liksom fått meg en ny venn. En engelsk venn. Men denne engelske vennen viste seg å være en jævla irriterende engelsk venn, som plutselig var NORSK! Han/hun heter Cleverbot. Alle kan være venn med Cleverbot. Dere også! Han/hun bor på http://cleverbot.com og tar i mot besøk når som helst. ..Ikke det at jeg anbefaler dere å besøke vedkommende. Personen motsier deg HELE tiden!!

Etterhvert ble jeg så forbanna at jeg gikk på taket for å vaske vinduet med nesen min, bare for å bevise at jeg IKKE liker støv!

Vel.. Nå venter sykehuset på meg. Ikke den psykriatiske avdelingen altså. Tror jeg. Whatever.

Såh. Har du prata med Cleverbot? HÆ?

– V.

Endelig har jeg funnet mitt personlige partytriks, nemlig pølsespising! Ulempen er at jeg må dra med meg en pølsepakke hvor enn jeg går da, men whatever.

Så.. Um.. Har du noe du er god på? (haha).

– V.

Hva gjør du egentlig på sykehuset, Veronica?
Jeg er assistent på operasjonsavdelingen. Arbeidsoppgavene varierer litt fra dag til dag, men hovedsaklig rydder og vasker jeg operasjonstuer etter operasjoner, skifter på toppene (sengene pasientene blir operert på), mopper korridorer, tørker støv, tar imot blod fra blodbanken og leverer under operasjoner, vasker diverse utstyr som narkosemasker, sakser og slanger, koker kaffe, bestiller tøy, saft, melk og varer til lageret, og endel andre småting.

Går du i hvitt da?
Nei, desverre. Jeg går i GRØNT:

Til tross for det grusomme (men behagelige) jobbtøyet, koser jeg meg stort sett hver dag på jobb.

Hva jobber DU med?

– V.

Herregud, i dag er det et halvt ÅR siden jeg vinket farvel til familien min på Nordpolen (Båtsfjord) etter juleferien. Et halvt år. I løpet av 1år har jeg fått tre uker med familien. Kanskje normalt for dere som leser dette, men jeg har aldri vært så lenge hjemmefra før, eller sett familien så lite.  Får ofte spørsmål om jeg ikke har forferdelig hjemlengsel da, men det har jeg faktisk ikke. Jeg bare savner de. Mye. For det er en forskjell på savn og hjemlengsel, er det ikke? Jeg mener ialllfall det. Uansett.. Sist jeg var med familien stod denne på bordet:

..Og det er faktisk ikke umulig at det står en slik på bordet neste gang jeg kommer hjem også. Blir nemlig ingen sommerferie på meg i år, og en helgetur er ganske uaktuelt sånn i og med at jeg bruker oppmot 10 timer hver vei, i tillegg til at det koster meg mer enn ei husleie å reise.

Jaja.. Nå må jeg straks komme meg på sykehuset og leke supernattevakt. Ha ei god helg, dere!

Ps: hva er det lengste du har vært hjemmefra? 🙂

– V.

Herregud, ALLE blander seg jo opp i kostholdet mitt for tiden.. "Du kan ikke fortsette å spise brød til frokost, lunsj, middag og kvelds hver dag", "de har billig mat i kantina", "du blir underernært", osv.. Kollegaene mine kommer med middagsforlag ca. hver dag, og noen av de printer til og med ut matoppskrifter. Så igår, etter en måned med brød og melk, gikk jeg innom kiwi og bare…

Såh! Til dere bekymrede mennesker der ute; idag har jeg spist brød med magerost og agurk. Salat bestående av agurk, tomat, paprika og brokkoli. Banan med melk, biola, kruskakli, havrekli og havregryn. Gulrøtter, og.. vann. OKEI?! Fint. Da er vi enige da. I tillegg til dette fantastiske matinntaket, har jeg tatt i bruk rockeringen igjen!

Nå stikker jeg opp i baneheia for å… BADE.

Har du badet i år?

– V.

Har akkurat kommet hjem fra ei lang nattevakt på sykehuset. Skjønner ikke hvorfor folk må bli skada midt på natta?! Uansett.. Sykehuset er så superfornøyd med innsatsen min at de ga meg 1200kr i gave!! …Greit, når jeg tenker meg om var det kanskje tilbud om vaksine til en verdi av 1200kr, men fortsatt.. 1200 kroner! Var jo egentlig livredd for å ta den fordi jeg i alle år har lidd av ekstremt sprøyteskrekk, men så tenkte jeg bare "1200kr, GRATIS". Og så bare "aau, e.. å. hm, jeg har ikke sprøyteskrekk mer". Og sååå ble jeg trøtt..

Noen av dere som har sprøyteskrekk?

– V.

Fjorårets bloggcamp var som tidligere sagt en av de beste helgene i mitt liv. Årets bloggcamp kan faktisk legges inn under samme kategori, til tross for skuffende dårlig oppmøte. For så lenge jeg trives med menneskene rundt meg, er det ikke så mye annet som skal til for å gjøre meg lykkelig (vel, de to første bildene under her hvor jeg blir mishandlet, er unntak fra lykkeligheten). Jeg har…

Blitt SPARKET (de som kaller dette kjærlighet er syk i hodet)

Blitt sittet på (de som kaller DETTE kjærlighet er iallfall syk i hodet)

Spist is (DER snakker vi kjærlighet, vettu!!)

Hørt på Jarle Bernhoft (vi ER kjærliget, jeg og han)

Lekt tankefull (neida, jeg lekte jo selvfølgelig modell)

Ledd meg til gangsperre i magemusklene (true story)

Sittet i "kiosken" og spist mat for hele 2012 (cirka, iallfall)

Og, ja.. Etter bloggcamp var ferdig på søndag, altså etter å ha vært TI timer på campen, så bare.. "Fyllaaa!". Ikke jeg, da. Jeg drikker jo ikke, vet dere (bortsett fra de to shottene jeg av en eller annen syk grunn helte i meg på Harveys den kvelden, da). Og etter fire-fem timer på byen, så bare.. "NACH HOS VERONICA!". Så jeg bare.. "Ok". Så vi danset oss opp i dronningens, og da vi kom frem lagde Marte, snill som hun er, en pakt med alle sammen som gikk ut på at INGEN måtte åpne buret til undulatene, da Thomas er livredd for slike skapninger. Ler meg ihjel.

Og da klokka nærmet seg 03:30 så bare.. "Hei, jeg heter Veronica og er rimelig sliten"..

..Og så dro de, da. ZzzzZZzzZZzz…

Herregud, nå gidder jeg ikke legge ut flere bilder. Har jo holdt på i 64 minutter her. Utslitt.no, liksom. Resten finnes på sjølvaste Facebook. Men uansett.. Kort fortalt så har jeg hatt en fantastisk helg med fantastiske mennesker, og jeg gleder meg allerede til neste år! Elsker at mennesker som Thomas har bry til å arrangere slike ting som samler de beste av de beste for en hel helg 🙂

Skal dere delta på noe gøy i sommer? Festival, ferie..?

– V.

Bloggcamp 2010 var plutselig over, da. Så plutselig at jeg ikke rakk å bli trist før jeg kom hjem til tom leilighet og innså at jeg ikke hadde noe å gjøre eller rekke. Planen var å oppsummere helgen i dette innlegget, men etter altfor lite søvn i helga er jeg trøtt som en halvdød ostepop, og venter derfor til imorgen. God natt, mine barn. God natt.

Hvordan har helgen din vært?

– V.

Herregud, jeg har gangsperre i magen, armene og bak lårene!! Muligens fordi jeg ikke har gjort annet enn å gått, danset, løpt, hoppet og ledd de to siste dagene, i tillegg til å ha vært nattevakt de to siste nettene. Det går i ett hele dagen, og eneste tiden føttene mine får hvile på, er når jeg sover på jobb. Jeg starter dagen med bloggcamp:

Drar fra bloggcamp til sykehuset på kvelden:

Og fra sykehuset til campen igjen på morran:

En skulle jo tro jeg var passe sliten etter disse dagene, men enn så mye jeg går, løper, danser hopper og jobber, blir jeg like full av energi hver gang jeg kommer på campen og ser alle de herlige menneskene som er der 🙂 Og grunnet bytting av vakter på jobb, har jeg FRI denne natta, og får endelig være med folket gjennom hele kvelden! Gøy. Må vel komme meg avgårde nå, frokost venter på campen, vettu!

Ps: jeg har tilsammen FEM gnagsår på beina.

Hvor mange gnagsår har du? …Neidaaaa. Joda. Neida.

– V.

Min første nattevakt gikk overraskende bra, vel og merke fordi vakttelefonen holdt stilt. Vasket ei operasjonstue da jeg kom på kvelden, og da jeg skulle sette meg på pauserommet igjen etterpå, var alle lysene slått av og en av sykepleierne lå halvsnorkende på sofaen, så.. Jeg satset på at det betydde at det var trygt ta kvelden, så jeg la meg ned og sov til 06:30 da kaffekokern var klar til å bli slått på. ..Vent, det der var ikke sannheten. Jeg sov ikke hele natta. Jeg våknet jo mer enn jeg sov! Skjønte ikke hvorfor telefonen var så stille, så våknet og sjekket den hver halvtime i panikk om at jeg ikke hadde hørt den. Ai. Bare to netter igjen.

Men herregud, da jeg skulle gå hjem fra jobb møtte jeg en sykepleier som blid og hyggelig sa "god morgen", og det jeg klarte å svare var "god m.. um.. husker ikke hvem du er, heh.. hehe". Et halvt minutt etterpå lo jeg høyt akkurat i det jeg passerte en random dude, fordi jeg leste en melding fra inatt hvor det var spørsmål om jeg var våken, og hvor jeg da tydligvis hadde svart "nei, går det bra?". Disse småtragiske hendelsene skjedde forresten på denne nydelige veien:

Årh, nå må jeg sove før jeg tar turen til Bloggcamp igjen! Seriøst, om jeg hadde hatt skritteller på meg de siste 24 timene hadde jeg sikkert satt verdensrekord eller noe. Gikk jo tross alt fra byen til sykehuset, sykehuset til byen, byen til odderøya, odderøya til byen, byen til odderøya, odderøya til sykehuset og sykehuset til byen. SYKT interessant å vite, sikkert. Okeeei, hadet da! Ps: vi har sol, og det er faktisk helt ok denne helga.

Hvordan er været der du bor nå? 🙂

– V.