18/09/15.

I drømmenes verden, er du ofte. Du smiler varmt til meg, og jeg svarer ved å klemme ditt myke kinn. Familien er samlet, og en middag klargjøres. Iført ullsokker og ditt sorte løstsittende skjørt, kokkelerer du med syv-åtte forskjellige kasseroller. Egentlig hadde du ikke behøvd så mange, men vi vet alle at du ønsker å servere varianter så alle rundt bordet får det de liker best. Bare kålrabien opptar to kasseroller – èn til den hjemmelagede versjonen, og en annen til den som lages av pulver. Hovedretten er kjøtt, men barna må selvfølgelig få pølse. Ja, du og onkel også, da. Og ikke så lenge etterpå, er det tid for dessert. Noen av barna har forlengst klaget over at de er “mette” – men så har vi jo lært at de alle har en egen “desserttank”. Snerken på vaniljesausen går rett til pappa – mens noen av oss hjelper til med å bære ut både gelè, sjokoladepudding, og mandelpudding. Du setter deg som vanlig i enden av spisebordet, og pappa sitter på sin faste plass i den andre. Resten av oss er hakket mer fleksibel, mens barna får sitt eget sofahjørne. De har i grunn ikke noe valg akkurat der – for selv om vi er en liten familie, er vi likevel nok barn til å fylle sofaen din.

Plutselig blir det stille. Familiehyggen viskes vekk, og du sitter i en krok, helt alene. Du gråter. Og jeg som aldri har hørt deg gråte før, hva skal jeg nå gjøre? Og hvor ble det egentlig av håret ditt? Du er annerledes. Det glade smilet ditt overskygges av tristhet. Jeg skjønner at du er syk, men det jeg hører, er verre enn som så. Du tar farvel. Jeg forstår det ikke, og begynner umiddelbart å gråte. Jeg klemmer deg hardt, hyler ut flere lange “neeei!”, før jeg fortvilet prøver å få tak i hjelp. Men uansett hvor høyt jeg roper, er det ingen som kan høre meg. Blikket ditt er tomt. Telefonen jeg prøver å ringe med, nekter å samarbeide. Jeg står plutselig uten både telefonnummer og internett. Familiemedlemmene som akkurat var der, er borte. Ingen ser meg, ingen hører meg. Vi er alene, du og jeg – og jeg innser at jeg snart kommer til å stå igjen uten deg.

Jeg våkner opp. Drømmenes verden er over, og jeg blir straks lettet over at det hele bare var en drøm. Sekundet etter innser jeg at selv om drømmen var voldsom, er slutten likevel den samme. Du er faktisk er borte fra denne verden, og det finnes ikke en eneste ting jeg kan gjøre for å endre det. Det stikker. Jeg kan kjenne en ikke-eksisterende klump av den sylskarpe varianten, som sammen med pusten trekker seg nedover halsen, og fyller lungene så mye at det verker i brystkassa. Den når hjertet, og i et par sekunder kjennes det ut som jeg er i ferd med å kveles. Så kommer følelsesbølgen. Sinnet. Savnet. Sorgen. Samvittigheten.

Jeg tenker på alt. På hvorfor akkurat du, måtte dra så tidlig – du som ville alle godt, som ga en hjelpende hånd til de som ikke hadde, og som smilte deg gjennom dine utenkelige smerter. Jeg vet godt at jeg egentlig ikke kan tenke slik – at jeg på ingen måte har lov til å kalle det urettferdig at nettopp du måtte gå. For når alt kommer til alt, er det ingen som fortjener å dø før noen andre. Alle har sin tur, og på hvilket tidspunkt den kommer, kan ingen styre. Men det å sitte igjen i viten om at dette er noe jeg bare er nødt til å akseptere, er fryktelig vanskelig.

Jeg tenker på alt jeg skulle gjort, og alt jeg skulle sagt. På reisen til Bergen vi snakket om å ta, bare du og jeg – men som vi skulle vente med til det klaffet bedre. Vi skulle aldri ventet, for jeg hater meg selv for disse ønskelige reiseminnene jeg aldri kommer til å få. Når sant skal sies, hater jeg meg selv for en hel del. For fotoalbumet jeg for to år siden startet på, men som jeg tenkte at jeg heller fikk gi deg neste jul. Det ble aldri noe neste jul. Jeg hater meg selv for brevene jeg sendte så altfor sjeldent. For telefonsamtalene som fikk større tidsmellomrom, fordi jeg plutselig fikk mitt eget liv – og for at jeg på grunn av dette, lot deg tro at jeg var mindre glad i deg. Det var jeg overhodet ikke. Men for deg som var vant til å prate med meg annenhver dag, var dette vanskelig å forstå.

 “Jeg vet bestemoren din betydde vanvittig mye for deg. Selv om jeg aldri har møtt henne, så føler jeg at jeg kjenner henne!”. Dette var ord fra en venninne, etter din bortgang. Jeg snakket altså mye om deg etter jeg flyttet, og la ikke skjul på at du var den jeg elsket høyest i denne verden. Jeg hadde kollegaer som stadig spurte hvordan det gikk med deg, og noen som til og med ba meg hilse, selv om dere aldri hadde utvekslet et ord sammen. Jeg tenkte på deg gjennom hverdagene mine, og planla en hel del vi skulle få tid til å gjøre sammen. Jeg ville gjøre alt for deg, bestemor. Likevel føler jeg at jeg ikke gjorde noenting. I stedet sitter igjen med så mange spørsmål.

Hvorfor kom jeg på spontanbesøk da du var innlagt året før du døde, men ikke da du faktisk var i ferd med å dø? Jeg glemmer aldri fjeset ditt da du plutselig så meg i sykehuskorridoren. Du var så glad, og så rørt. Hvorfor overnattet jeg ikke oftere de få gangene jeg var hjemme? Jeg vet jo at vi alltid koste oss da, til en behagelig bakgrunnsmusikk mens vi spilte kort, mimret og lo. Hvorfor tok jeg meg ikke et friår og bodde med deg? Selv om tanken var en smule urealistisk, vet jeg at jeg aldri ville angret på det i ettertid. Hvorfor tok vi ikke flere bilder? Jeg ble riktignok ikke ferdig med albumet til deg, men jeg skulle gjerne hatt flere fotominner. Hvorfor nektet jeg å innse at du skulle dø? Vi snakket om det, men jeg klarte aldri å tro helt på det, før det var for sent. Det hender fortsatt at jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke er sant.

Jeg satt på trappa di i sommer, og tenkte over alle disse spørsmålene. En sen julikveld vandret jeg alene ned mot bukta, kastet et blikk på ytterdøra di, og lente hodet mot det kjølige rekkverket. På øret spilte jeg musikk fra den flere år gamle spillelisten på Spotify som jeg har navngitt “bestemor”. Den er fylt med musikken du alltid hørte på, og som jeg altså vokste opp med. Jeg hører ofte på denne listen – det har jeg i grunn gjort i flere år. Selv om det er litt vondt, liker jeg å tro at vi liksom hører på den sammen. I hvertfall da jeg denne kvelden var på besøk hos deg. Jeg skrev til deg også.

“Jeg vil bare at du skal åpne opp døra di, bestemor. Åpne døra og be meg inn på en kopp kakao og en runde kortspill. Spille den gamle musikken for meg, mens du nynner og svinger med skjørtet. Spørre om jeg er sulten, og tilby meg ullsokker på bena, selv om det er sommer. Fortelle meg at det er sent, og at jeg gjerne kan låne en pysjamas og krype under dyna. Det er sent og kaldt, men du kommer ikke til å åpne døra, gjør du vel? Gresset gror foran trappa di. Jeg hater det.”

Døra forble lukket, og jeg gikk tilbake til pappa. Et par dager senere låste vi oss inn sammen, og jeg vandret stille gjennom alle rom, som om fantasien min håpet at du skulle sitte og vente i et av de. Det gjorde du ikke. Jeg gikk bort til stuevinduet, la hendene forsiktig i vinduskarmen, og lot øynene hvile i synet av havet. Havet og fjæra som jeg så daglig gjennom hele min barndom. Det var der vi plukket steiner sammen, som vi etterpå laget figurer av. Der vi kastet flyndre, og der du holdt meg i hånden mens jeg hoppet fra stein til stein. Det var også der du ba meg love å aldri gå alene uten en voksen – et løfte jeg visstnok var fryktelig bestemt på å holde, ettersom du hadde overhørt mitt “nei!” til venninner som prøvde å overtale meg med dit. Men jeg hørte jo på deg, bestemor. Det er jeg glad for. Du har lært meg så mye. Jeg savner å høre dine kloke ord, fra din rolige stemme.

Det første året uten deg har gått. I dag, 18. september, er det et helt år siden vi tok et siste farvel. Et år siden jeg stilte meg foran forsamlingen i kirka og talte, uten en eneste tåre. Jeg kan enda ikke forstå min egen reaksjon på din bortgang. De fleste, inkludert meg selv, hadde nok trodd at det skulle knekke meg. Men den “store knekken” kom aldri. Jeg ble bare tom. Akkurat dèt har etterlatt seg en ekkel følelse – det at jeg blant en haug av gråtende mennesker, ikke var i stand til å vise den samme sorgen. Men når det er sagt, har den kommet jevnlig gjennom hele dette året. Å si at jeg tenker på deg hver eneste dag, kan virke litt klisjèaktig – men så er det altså det jeg gjør. Rundt meg har jeg minner av deg i alle slags varianter. Kjøleskapmagneter, bøker, pyntegjenstander, reflekser, smykker, stekepanner. Til og med dyna og puta mi, og sengesett som skal trekkes over. Og disse bamsene da – kaninbamsene jeg og lillesøster lekte med som barn, som fikk egen hylle på soverommet ditt, og som du ba meg ta vare på etter din tid. De får meg til å smile.
Utendørs tenker jeg på deg når favorittværet vårt drypper ned fra himmelen, og også når sola som du likte varmen fra, skinner. Jeg tenker på deg når jeg ser vakre blomster jeg vet du hadde stanset ved, og når snøen glitrer fra seg “alle slags farger”, som du lurte på om jeg også klarte å se. Det er så mye som minner meg om deg. Noen ganger er det slitsomt, men for det meste bare fint. Jeg vil jo ikke glemme deg.

Det sies at savn kommer i bølger, og det gjør det absolutt. Noen ganger kjenner det ut som disse bølgene prøver å drukne meg, og i et par sekunder tenker jeg at jeg faktisk ikke holder ut. Men så puster jeg likevel. Følelser kan ikke være konstante. Kroppen passer på å ta pause. Og så går liksom livet videre av seg selv. Det er rart. Rart at tanken på å miste deg var det verste jeg kunne tenke meg til – også gikk det likevel, akkurat slik du ønsket at det skulle gå;

“Den dagen jeg går bort, håper jeg dere kan tenke på de gode minnene vi hadde sammen. Jeg vil ikke at dere skal være lei dere, men ha det bra i hverdagen, og heller glede dere over det gode vi hadde sammen”.

Sorg kan ikke planlegges. Den kan føles uutholdelig, og virke uforståelig. Men det går. Vi må alle gjennom den, kanskje opptil flere ganger i dette livet – og det går, på et vis. Det eneste vi kan velge, er om vi skal dvele ved det vi aldri fikk gjort, eller smile over det fine vi faktisk gjorde. Det er vanskelig, men jeg forsøker sistnevnte 🙂

– V.

I seks og et halvt år har jeg vært det vi i dag kaller “en blogger”. Noen vil kanskje si rosablogger – men jeg nekter å plassere meg selv i denslags kategori, da de halvobligatoriske rosaemnene (sminke og mote) bryr meg midt i rattatàen. Jeg er en blogger, ferdig med det. Men i det siste halve året, har jeg vært en passiv en. I løpet av de åtte månedene som har gått forbi i år, har jeg bare produsert ett innlegg – et som bare måtte skrives, etter å ha lest noe som ga meg lyst til å si min mening. Og så ble det liksom bare med det ene innlegget.
Nå er det jo ikke slik at jeg behøver å forklare mitt fravær til mine lesere – for det er jo helt frivillig både for meg å skrive, og for andre å lese. Ikke har jeg mange lesere heller, så det er kanskje få som i det hele tatt har lagt merke til at mine meningsløse oppdateringer stoppet opp etter nyttår. Jeg la ikke engang merke til det selv. Bloggen gled bare sakte men sikkert ut av tankebanene mine. Innimellom kom jeg over utsagn på nettet som ga meg lyst til å “si noe” – men det ble med tanken.

Å danne en mer eller mindre sammensatt tekst som handler om mine egne tanker, er ikke vanskelig. Jeg elsker å skrive, og setningene dannes dermed nesten helt av seg selv – som om ordene har fått tildelt en egen direkterute fra hjernen til tastaturet. Å blogge er altså enkelt for meg. Men av og til, kan selv de minste og enkleste ting virke fullstendig håpløse.
En torsdag ettermiddag denne våren, fikk jeg for eksempel beskjed om at jeg neste dag skulle sykle til butikken. Matbutikken. Jeg trengte ikke kjøpe noe, eller i det hele tatt gå inn i butikken om jeg ikke ønsket. Oppgaven gikk mer ut på å reise meg fra sofaen, tråkke over dørstokken, og trekke frisk luft. Jeg visste at denne turen ville ta rundt tjue sekunder hver vei. Sekunder, ikke minutter. Dette var det eneste gjøremålet jeg hadde i løpet av hele denne dagen. Likevel tok det meg fire timer fra jeg våknet og begynte å tenke på det, til jeg klarte å gjøre noe med det. Som regel gjorde jeg ikke mer enn jeg måtte rundt den tiden, og bloggingen ble derfor utelukket.

Et av utsagnene jeg kom over i den skrivedøde perioden, fortalte meg indirekte at jeg var lat. Men det var jeg ikke. Selvsagt har jeg late øyeblikk som folk flest, hvor jeg helst bare vil ligge på sofaen og dra meg. Men det var ikke latskap som gjorde at jeg ikke klarte å produsere meningsløse innlegg, eller at jeg måtte manne meg opp til en kjapp sykketur til butikken. Det var sykdom. Men utsagnet lød som følger; “psykisk syke er late mennesker som snylter”. Jeg var (og er) psykisk syk – altså var (og er) jeg dermed lat. Og de gangene min sykdom fører til sykemelding, blir jeg i følge dette mennesket en snylter.

Utsagnet gjør meg ikke sint. Jeg vet at de som sier og tenker slikt, bare har mangel på kunnskap. For jeg har utrolig nok tenkt akkurat det samme selv – at de som kaller seg psykisk syke og blir hjemmeværende, er folk som bare ikke gidder å reise seg opp av sofaen. Men det var før jeg havnet der selv. Ironisk nok kan jeg huske at jeg i en alder av ti år stod ute på gata og tenkte; “bare jeg ikke blir en sånn syk som må gå til psykolog når jeg blir voksen”. Og så ble det altså slik – elleve år senere møtte jeg opp til min første psykologtime. Noen vil kanskje kalle det karma, jeg vet ikke. Men jeg skjønte fort at mine fordomsfulle tanker om psykisk syke var feil. Å være lat, er noe helt annet enn å være psyk.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg gidder å bruke tid på skrive om dette, når jeg likevel ikke kommer til å nå ut til særlig mange. Men kanskje finnes det andre som i likhet med meg kan finne på å google ihjel ordet “depresjon” for å få bekreftet at de ikke er alene. Tragisk nok er det en slags trøst i det. Andre tenker kanskje at jeg bare er ute etter sympati og oppmerksomhet – men hadde jeg vært det, hadde jeg ikke ventet tre år på å skrive om dette pokkers temaet. Det handler mer om at jeg vil svare på denne påstanden om latskap – og samtidig bryte tabuen ved å innrømme at dette er en del av min hverdag også.
Men det å skulle forklare til uteforstående hvordan dette faktisk er, er vanskelig. Jeg hadde jo ikke den fjerneste anelse om hvordan det egentlig var, før jeg fikk kjenne det selv. Det er vel på lik linje som alle andre sykdommer; jeg kan høre om hvor ille det er å ha/feile både det ene og det andre – men samme hvor mye jeg forestiller meg det, kan jeg jo aldri vite hvordan det faktisk kjennes for de det gjelder.

Dere skjønner nok greia, dere som fortsatt henger med her. Men jeg kom i alle fall over et godt eksempel på hvordan det kan være når den irriterende depresjonen leker mørketid – tatt ut av Lene Marlin’s nylige kronikk;

“Jeg var et sted i tyveårene der jeg lå på et iskaldt kjøkkengulv, oppløst i tårer og svak i kroppen. Vet ikke hvor mange timer det gikk, men det er faktisk sant at man kan gå tom for tårer. At kroppen ikke klarer for mye av gangen.
Jeg var helt utslitt. Men jeg hadde forsonet meg med at dette kom til å bli min siste kveld. Jeg skrev avskjedsbrev, overraskende kald og rolig. Jeg ville virkelig dø den natten. Da øynene lukket seg, var det liksom greit. Men flere timer etterpå våknet jeg. Helt forvirret, og med en forferdelig smerte.
Jeg hadde ikke nok krefter til å prøve igjen. Som var ironisk; jeg var for svak til å dø.”

“Den endeløse tomheten var helt forferdelig. Tilsynelatende var jo alt bra. Utad virket alt perfekt. Og det gjorde det enda verre. Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt. Det er alltid noen som har det verre. Og ja, det er nok riktig. Men det betyr ikke at din eller min smerte er mindre vond. Når man står midt oppi tårene, midt oppi det vonde, da er det vanskelig å se at det noensinne skal gå over. Man tror ikke på det!”

Bergens Tidende har også kommet ut med følgende ord;

“Selvmord er ikke en feig eller egoistisk handling. Selvmord er en følge av en sykdom som heter depresjon.
En depresjon er ikke en dårlig dag. En depresjon er ikke sutring over et par uker. En depresjon er en sykdom i hodet. En sykdom på lik linje med kreft og andre sykdommer som ikke er like tabubelagte. Befinner man seg i en depresjon mister man seg selv. Det kan føles som om livet er helt meningsløst. Du orker ikke å dra deg opp av sengen. Gardinene er dratt ned. Mørket. En depressiv person vil ha det mørkt.”

Man blir altså ikke rammet av en spontan latskap. Jeg tror ord som svak, sårbar, energiløs, tom og sort, kan være mer riktig beskrivende. Så de som tror at det å være sykemeldt på grunn av psyken, er som å være på ferie, tar feil. En slapper ikke av, selv om det absolutt kan se sånn ut når man ligger timesvis på sofaen, eller på gulvet. Utenom ferie har jeg i år vært hjemmeværende rundt to måneder tilsammen, og jeg ville ikke hatt disse “friukene” om igjen om jeg så hadde fått tredobbel betaling for det. Hvert eneste bilde fra disse periodene gir meg stikk i magen, som om jeg umiddelbart blir dratt tilbake til bildenes øyeblikk. Det er bilder der jeg smiler, spiller kort og brettspill, er ute på tur, eller drikker kaffe og leser bok – men jeg kan likevel huske den nøyaktige følelsen som skjulte seg bak hvert av disse bildene og øyeblikkene. Å ha gode nok perioder til at det er mulig å gå på jobb – med eller uten en smilende maske – er så mye bedre enn å se seg nødt til å bli hjemme. For hadde det vært snakk om snylting og gratis fridager, hadde jeg ikke orket å bruke måneder hos familieterapaut, et år hos psykologspesialist, og et år hos psykiatrisk sykepleier. Jeg hadde heller ikke hatt behov for innleggelse på psykiatrisk avdeling, eller på selve sykehuset. Pillehateren i meg ville i alle fall ikke latt meg prøve ut antidepressiva i et halvt år, og skepsisen min ville aldri gått med på gruppeterapi.

Så er det kanskje noen som lurer på hvordan man skal komme seg til disse oppturene og gode periodene. Og da finnes det selvfølgelig ikke bare ett riktig svar, ettersom hver enkelt sliter av forskjellige årsaker. Men Lene Marlin avslutten kronikken sin med følgende ord; “Så hvis du som leser dette ikke har det så godt akkurat nå, ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!”. Og det er nok riktig for de fleste – selv om jeg blir kvalm og provusert av å høre “det blir bedre” de gangene jeg er langt nede. Jeg får mest lyst til å slå ned vedkommede mens jeg brøler for full hals at “det er jævlig lett for deg å si, du vet vel for faen ikke hvordan jeg føler det!!!”. Antakeligvis kommer jeg til å tenke akkurat det samme neste gang jeg hører det, eller hvis noen sier “husker du hva du skrev i det blogginnlegget den gangen?”. Allerede nå kan jeg kjenne jeg blir småprovusert bare av tanken. Men samme hvor sint jeg kan bli, har jeg likevel erfart at disse ordene stemmer. Tålmodighet og utholdenhet er nøkkelen. Men det holder ikke å sitte i en krok og vente mens man hiver innpå med “lykkepiller”, for de som måtte tro dèt.

“Balansen i hjernen er borte og det er her antidepressivene kommer inn i bildet – et middel som skal gjenopprette balansen i hjernen. Men det er ikke en «lykkepille». Pillen gjør deg ikke automatisk lykkelig. Antidepressivene gjør bare halve jobben. Psykologen kan gjøre noe, vennene dine og familien også, men resten er opp til den deprimerte selv. Den deprimerte må ha viljestyrke av en annen verden og en falsk tro på at alt kommer til å bli bra. For den deprimerte føles det aldri som noe skal bli bra igjen. Den deprimerte får et annet syn på verden enn før og smerten føles uutholdelig.”
– Bergens Tidende.

Enn hvor håpløst alt kan virke, så finnes det små ting man kan gjøre selv for å gi bedringsprosessen en hjelpende hånd.

Snakk med noen.
Ja, profesjonell behandling er selvfølgelig lurt – men nå tenker jeg utenom det. Finn noen som står deg nær, som du stoler på og tør å prate med. Det å vite at du har noen å gå til når du har det vanskelig, som kan lytte og råde, kan være betryggende. Jeg tror det er bra å kunne snakke om problemene i en setting hvor du ikke blir sett på som en pasient.

Skriv.
Det er ikke alle som liker å skrive. Men det kan ofte være vanskelig å sette ord på alle tanker og følelser foran andre, og da kan det være lettere å skrive det ned for seg selv. Da trenger man ikke tenke over hva man faktisk sier, og det er fritt for å få ut alt fra fullt raseri og sinne, til tomhet og tristhet. Selv har jeg skrevet dagbok i to og et halvt år, hvor jeg fører ned hver eneste uke gjennom hele året. Jeg ser aldri tilbake på det – det tør jeg ikke, i frykt for at tankene skal ta opp det gamle jeg kanskje hadde glemt. Men det er en fin måte å “få det ut” på.

Gå ut.
Depremerte mennesker har en tendens til å sperre seg inne og unngå alt som foregår utenfor de fire veggene. På mørke dager er det veldig vanskelig å få seg selv ut av døren, for “hva er vitsen?”. Men prøv. Om du valser rundt i et kvarter for deg selv, eller om du tar deg en tur til byen eller går på besøk, spiller ingen rolle. Bare det å stå opp av senga, stelle seg, ta på andre klær enn den slitte joggebuksa, og gå ut av døra, gjør noe med en. Å trekke frisk luft, bevege seg, kjenne på regn eller solskinn – det gjør godt.

Lag stemning.
Selv om du er alene hjemme, kan det være fint å prøve å gjøre det koselig. Ha det ryddig og rent, tenn lys, og sett på litt musikk. Den gode stemningen kan lure deg til å få det pittelitt bedre.

Finn en hobby.
Gjør noe du liker, som normalt ville gjort deg glad. Skrive, synge, tegne, strikke, drive med sport, spille instrumenter – eller hva som helst annet. Om du ikke vil bruke tiden sammen med andre, kan du iallfall prøve å bruke alenetiden til noe gøy.

– V.

(Link til bloggens facebookside)

Nå er det visst tre måneder siden jeg la igjen mine fotspor i form av bokstaver på denne bloggen. Hva som har skjedd i mellomtiden kan vi komme tilbake til, for det var ikke derfor jeg plutselig denne onsdagsnatta fant ut at jeg ville skrive. Jeg kom nemlig over et innlegg her på blogg.no – et som viste seg å hete det som overskriften min forteller dere. Vanligvis pleier jeg ikke engasjere meg stort mer enn at jeg tenker stygge tanker i hodet mitt og himler med øynene – men nå måtte jeg bare leke seriøs og skrive et ikke-random innlegg.

“Homofile burde få være homofile. Homofile bør kunne gifte seg i en kirke. Men homofile burde ikke oppdra eller ha barn. Jeg mener at barnet burde ha biologiske foreldre. En mor. En far. Jeg mener barn har noen behov som kun kan dekkes av en mor og far. Barn er spesielt knyttet til mor fra å være spedbarn til maks 10 års alderen. En morsrolle er viktig på sin måte. Den trøsten, empatien og forståelsen en mor har er unik og uerstattelig. Og den forståelsen og tryggheten en far gir er uerstattelig.”
– Jente, 19 år.

Javel. Så homofile skal altså få lov til å gifte seg og leve sammen som de er – men hvis de skal være foreldre, blir de nødt til å “lukke skapdøren” og leke lykkelige heterofile? Dette betyr altså at kompisen jeg bodde med i 2011, aldri skal få gleden av å bli far. Han er et utrolig morsomt menneske som sprer glede rundt seg, og som blant annet forguder sine to nevøer – men fordi han liker gutter, skal han ikke få lov til å oppdra sine egne barn. Jenta jeg bodde med fra 2011 til 2012, skal aldri få gleden av å bli mor. Hun var hjelpsom og engasjert, viste masse omsorg, og startet på utdannelse som førskolelærer fordi hun liker barn – men fordi hun liker jenter, skal hun ikke få lov til å bli kalt mamma. Den kvinnelige rektoren jeg hadde på videregående skal heller ikke få lov til å bli mor, fordi hun har giftet seg med en annen kvinne. Tysklærereren på denne skolen skal ikke få lov til å bli far, og det skal heller ikke fransklæreren. Og så har jeg en bekjent som giftet seg hetero og fikk en datter, men som nå har en mannelig samboer. Han er i utgangspunktet far – men nå som han er homofil, bør han egentlig fratas foreldreretten. Det at disse to mennene stråler av omsorg og glede rundt alle de møter, har ingenting å si. De passer på hunden sin som en uerstattelig diamant, og han som er pappa snakker stadig omsorgsfullt om sin datter – men så lenge de er homofile, har ikke dette noe betydning når det kommer til å skulle bli foreldre. For hvis man skal være foreldre, er man nødt til å være det som før i tiden kaltes “normal”. (?)

(Bilde fra google.no)

Biologiske foreldre? Er det èn ting jeg har lært, så er det at biologisk relasjon har null å si når det kommer til å være en god forelder. Nå er ikke jeg adoptert, og jeg er heller ikke et lite barn – men i løpet av mine tjuetre eksisterende år i denne verden, er det ingen som har kommet så godt inn på meg som det min nåværende ikke-biologiske “mor” har gjort på de tre årene vi har kjent hverandre. Jeg får svar når jeg har spørsmål. Jeg får råd når jeg er usikker. Jeg får trøst når jeg er lei meg. Jeg får skryt når jeg gjør noe bra. Jeg får tilsnakk når jeg gjør eller sier noe dumt. Jeg får øyeblikk hvor jeg tenker “årh, for et maaas”, fordi hun spør om hva/hvor/hvordan eller forteller meg hva jeg må og ikke må. Og jeg får øyeblikk hvor jeg tenker “åå, gode mamma”, fordi hun sender melding om at hun har laget pannekaker, eller klemmer og kysser på meg fordi hun ser at jeg trenger det. Trenger jeg å tilføye noe mer for å få godkjent dette som beskrivelse av en god mor?
Altså… Hadde jeg kunne spolet tiden tilbake til da jeg var barn, ville jeg jo mye heller hatt en slik mor, enn min biologiske som dro avgårde og etterlot hele foreldreretten til pappa. Pappa som forresten klarte seg fint alene. Og når èn pappa klarer seg fint – hvorfor skal ikke to fedre klare det samme?

Det jeg prøver å si, er at selv om et barn bør få lov til å vokse opp med sine biologiske foreldre, så er det ikke alltid at de biologiske foreldrene er det beste for barnet. Og om et barn adopteres bort, er det virkelig så viktig at det da havner hos et par som består av to ulike kjønn? Eller er egenskapene og personlighetene til de som skal få barnet, viktigere? Jeg tror i alle fall at om jeg skulle gitt bort et barn jeg var ubeskrivelig glad i, men som jeg ikke kunne tatt vare på selv – ville jeg vært glad så lenge jeg hadde visst at dette barnet ble tatt godt vare på. Det handler ikke om hvem som tar vare på et barn, men hvordan de tar vare på det. Det som teller er at barnet får kjærlighet, omsorg, trygghet og forståelse.

Min mening, der altså.

– V.

Måkenes morgenskrik. Tikk. 07:00. En nattevakt nærmer seg slutten. Grønnkledde mennesker kommer tuslende gjennom korridoren for å lede det såkalte maskineriet videre gjennom dagen. Noen har akkurat våknet etter den vanlige bussturen de må gjennom hver morgen, og gir fra seg et lite “hei” før de setter seg ved bordet – klar til å la kaffekannen helle fra seg sin oppkvikkende virkning. Andre er smålig andpusten etter dagens første sykkeltur, men får likevel frem et tydelig ønske om en “god morgen!” til hvem enn de møter på. Andre igjen trenger litt tid på å våkne, og vil kanskje helst sitte for seg selv i en krok de første minuttene av sammenkomsten – sammenkomsten av de forskjellige blomstene som utgjør en strålende bukett som må til for at blomsterbutikken skal kunne gå sin gang. Det får meg til å tenke. Når jeg blir voksen – hvilken blomst blir jeg? Jeg vet ikke.

Seksti tikk senere vandrer jeg gatelangs med små skritt gjennom regnet. Jeg møter fortsatt mennesker som er klar til å arbeide seg gjennom formiddagens timer. Noen gående, noen syklende, noen løpende og noen kjørende. Som små magneter i forskjellige farger og størrelser trekkes de mot det store kjøleskapet hvor de sammen skal jobbe for å få de viktige lappene til å henge på plass. Noen gir fra seg et smil i det de passerer. Noen går rett forbi, som om ingen andre på veien skulle eksistert. Noen vinker og legger til et smilende hei, mens andre lar synet gli så langt ut i siden som mulig, som om de er redd for å oppnå blikkontakt. Det får meg til å tenke. Når jeg blir voksen – hvilken magnet blir jeg? Jeg vet ikke.

foto//weheartit.com

Tretti nye tikk har plassert kirkeklokkens visere på tallene som utgjør 08:30. Regnet daler fortsatt, og byen er stille. På et hjørne av en av byens gater ligger en liten kafè. Jeg drar hetten av hodet i det jeg tråkker over dørstokken, og smiler svakt til damen bak kassa som pent og pyntelig setter ut kaker i alle varianter. Hun smiler tilbake. “Hei, kan jeg hjelpe deg?”. Kafèen er så og si folketom. En middelaldrene kvinne sitter alene ved en av vindusplassene, med en bok plassert i venstre hånd, og en kaffekopp plassert i den andre. “En iskaffe, takk”. Forsiktig trekker jeg ut stolen til et av bordene i den andre enden av vindusraden. Jeg tar en slurk av koppen, og kaster et kjapt blikk på klokka. Det er fortsatt tjue minutter igjen til gågatens butikkdører åpnes og byen våkner til liv. Det plinger i døra. En høy og velkledd mann børster regnet av det mørket håret sitt og buser mot disken med bestemte skritt. “Hallo?!”. Han ringer på klokka – ikke bare èn gang, men to. “Hei, kan jeg hjelpe deg?”. Et varmt smil stråler fra den koselige kassedamen. “To av de der!”. Han er utålmodig. Kassedamen forstår det, men beholder likevel smilet og vennligheten. “Der, værsågod”. Mannen betaler, og braser ut på samme måte som han kom inn – uten ord, uten smil. Døren er i ferd med å gli igjen bak han, men rett før den treffer karmen, blir den dradd opp igjen. Nok en mannelig sjel trår inn over dørstokken. Denne gang med varsomme skritt, smilende øyne og et godt humør. Han er eldre. “Hei, kan jeg hjelpe deg?”. Det drypper fra den småslitte kåpen hans. “Ja, jeg skulle gjerne hatt det der” sier han vennlig i det han strekker ut armen for å peke på rundstykket, mens han støtter seg til stokken sin med den andre. Damen tar i mot betaling, og overleverer rundstykket. “Tusen takk, ha en fin dag!” svarer han høflig, og vandrer fornøyd ut kafèdøren, på en helt annen måte enn kunden før han. Det får meg til å tenke. Når jeg blir voksen – hvilken kunde blir jeg? Jeg vet ikke.

foto//weheartit.com

Ti minutter igjen. Dråpene siler nedover kafèvinduet. Damen blar om til neste side i boka, og tar en ny slurk av kaffekoppen. Jeg hopper ned av stolen, kler meg, gir nok et smil til kassedama og drar hetten over hodet. Plutselig blir jeg en del av den lille folkemengden jeg observerte gjennom vinduet. Nesten uten at jeg legger merke til det selv, smiler jeg i det regnet treffer jakka. Flere mennesker småløper med oppgitte fjes gjennom gatene, mens de holder jakkene over hodet for å unngå dråpene. Andre vandrer stille med vanntette jakker og store paraplyer. Sammen med regnet skylles det også en stillhet over byen på slike dager – på samme måte som solen stråler opp med positivt humør når den skinner, bare motsatt. Folk er stille, oppgitte, kalde og nesten triste. Likevel liker jeg regnet best. Og det får meg til å tenke. Kanskje er det ikke selve solen jeg ikke liker, men gleden den medfører? Kanskje er jeg bare misunnelig på alle menneskene som nærmest blir lykkelige av solstrålene? Og kanskje er det ikke selve regnet jeg liker, men stillheten den medfører? Kanskje blir jeg tilfredstillt av at jeg på et merkelig vis har tillatelse til å være stille, tenkende og trist i regnvær? Og om det er tilfellet – at jeg tilfredstilles av å kunne være i dårlig humør, og å se andre i dårlig humør – hvilken type voksen skal det da bli av meg? Jeg vet ikke.

Halvveis oppe i gågaten, med to poser i høyre hånd og regnet dalende ned rundt meg, undrer jeg over alle disse tankene. Jeg ser mennesker i alle variasjoner passere, og en ny tanke slår meg. Jeg sier fortsatt “når jeg blir voksen”, til tross for at de rundt meg prøver å fortelle at “du er jo egentlig voksen”. Jeg nekter for det, hver eneste gang, og det går opp for meg at jeg er redd. Jeg er redd for å bli en bestemt type voksen. Redd for å bli som den voksne. Redd for å bli en voksen som… Som henne. Og jeg tenker igjen – kan man egentlig velge det? Er det medfødt, arvelig, påvirkelig, tilfeldig, eller noe man former selv og bestemmer seg for? Og når blir man det egentlig? Er jeg kanskje allerede “den” typen, uten at jeg vet det selv? Jeg vet ikke.

Jeg vet ingenting.

– V.

.

Du åpner øynene. Du kjenner tomrommet. Tomrommet inni deg som gjør det vanskelig å puste. Tomrommet som uten tvil er svaret på at en natt i et vakkert drømmeland er over. Tomrommet som forteller deg at du er tilbake i realitetens verden.

Du lukker øynene. Alt du vil er å reise tilbake til drømmelandet. Drømmelandet som lar deg sveve som en tankeløs due over enger fylt med nydelige, velduftende blomster. Drømmelandet som stopper tankenes berg- og dalbane, og fyller tomrommet med fargerike bobler av glede.

Du trekker pusten. Tomrommet kjennes fortsatt. Døren til drømmelandet er stengt. Berg- og dalbanen er i gang. Du vet at du ikke har annet valg enn å ta følge med vognen – vognen som gjør at du aldri har svar på hva du tenker, fordi farten er for stor til at du rekker å stoppe ved en spesifik tanke.

Du reiser deg. Du skjønner at tiden for å gjennomføre en dag i realiteten har kommet. Du møter mennesker. Mennesker som av og til drar deg ut av berg- og dalbanens vogn. Mennesker som i et par sekunder får smilet ditt til å komme frem, før du automatisk blir satt tilbake i vognen, og du lurer på om den eviglange berg- og dalbanen noen gang vil la deg senke farten i våken tilstand.

Den følelsen.

– V.

En av mine vakre lesere ønsker lengre tekster, så da må en av mine vakre lesere få lengre tekster. Kanskje litt i overkant langt denne gangen, men værsågod 😉

Det var sommer. Jeg kjente deg såvidt. Sa hei i ny og ne, og slo følge med deg hit og dit da det passet seg. Det ble høst, og “hei” ble til lengre samtaler. Det ble vinter, og følgesturene endte opp med spillkvelder hos felles venner. Det ble vår, og du ville ha meg hjem til deg. Det ble sommer, og du ville bo med meg, gifte deg med meg og ha barn med meg. Jeg var 16 den gangen, så det sier vel seg selv at jeg takket pent nei. Men du ga aldri opp. Du fortsatte å prøve. Du endret livsstilen din for meg.

Et nytt år fløy forbi, og du kunne etter altfor mange krangler og diskusjoner endelig godta at vennskap var alt jeg ville ha. Trodde jeg. Gøye stunder og fine samtaler kom oss i møte, men det gjorde også frieriet. Igjen sa jeg nei, og igjen ble du knust. Du mente jeg ødela deg – at mitt nei gjorde hverdagene dine til et mareritt, og at jeg hadde skyld i dine dårlige karakterer fordi tankene dine ikke ga plass til noe annet enn meg. Kranglene og diskusjonene kom tilbake, men før vi visste ordet av det var det sommer igjen. Denne gangen fant jeg ut at det var på tide å forlate bygda. Jeg flyttet. Det samme gjorde du.

Etter et år med minimal kontakt, dro vi begge tilbake til bygda på sommerferie, og du ville ha meg på besøk. Du visste min skepsis, men fortalte at livet smilte og at du hadde truffet en annen. Dessuten sa du alltid at du aldri ville legge din hånd på meg, så jeg stolte på deg. Jeg kom. Praten handlet overraskende nok om alt annet enn oss, og vi fikk oppdatert hverandre om året som hadde vært. Til min store forbauselse ble det til et koselig besøk, men grunnet hjemreise dagen etter måtte jeg dra tidlig, så jeg reiste meg opp fra sofaen for å ta farvel. Det likte du ikke. Før jeg hadde fått sagt så mye som et ord, var jeg tilbake i sofaen. Denne gangen i liggende stilling, men deg over meg. Jeg begynte først å le, men ble raskt stille da hendene dine kom under skjorten på meg, og jeg skjønte at dette var alt annet enn en spøk. Jeg sa stopp, men du brydde deg ikke. Prøvde å vri meg unna, men var låst fast av din kroppsvekt. Jeg begynte å rope, men du reagerte ikke. Armene mine kom seg løs og jeg begynte å slå. Jeg slo det hardeste jeg kunne, men du var ustanselig. Desperasjonen i øynene dine var som om du skulle vært besatt av en demon, og det var ingenting av motstanden jeg gjorde som fikk deg til å reagere. Hendene dine var overalt, og jeg fryktet hvordan dette ville ende.

Sekundene var som timer, men plutselig fikk bena mine tak i stuebordet ditt, og jeg sparket fra alt jeg hadde. Til tross for at du tidligere ikke hadde reagert på noe, ble du nå obs på lyden av bordet, og jeg benyttet sekundet til å rive meg løs og hoppe opp. Uten å se meg tilbake løp jeg mot gangen. I frykt om at du skulle komme etter meg rev jeg med meg skoene i hånda, løp ut på asfalten, fikk skoene på, og kastet meg på sykkelen. Aldri før har jeg syklet så fort. Jeg kjente raske, tydelige hjerteslag, og tårer som presset seg på. Kjentfolk møtte meg på veien, men jeg suste forbi uten å gi de så mye som et hei. Jeg ville bare hjem – hjem og låse døren.

Samme kveld fikk jeg en sms fra deg som sa unnskyld, men jeg visste at jeg aldri ville stole på deg igjen, og ba deg derfor om å aldri mer kontakte meg noensinne. I ettertid lot du meg være, men du har vært med meg i drømmene mine. Senest for et par uker siden våknet jeg midt på natta av en drøm hvor du løp etter meg, og nå.. Nå, etter et år, kommer en sms fra nummeret jeg aldri ville høre fra igjen. Det er deg. Ditt nummer og din skrivemåte, undertegnet med dine bokstaver. Følelsene jeg hadde den kvelden kom plutselig tilbake som et slag i ansiktet, og jeg lot være å svare. To, tre, fire og fem sms’er har tikket inn fra deg den siste uken, og jeg har fortsatt ikke svart. Når skal du forstå at du aldri kommer til å få noe i retur? Vær så snill, bare la meg være i fred.

– V.

Du sa du elsket meg, mer enn noe annet. Du sa du ville gjøre alt for meg, alt for at jeg skulle ha det bra. Jeg ba deg aldri om noe, men jeg hadde et ønske. Du lovet å oppfylle det, men lov ble til løgn. Jeg ga deg nye sjanser gang på gang, men du kastet de vekk som søppel. Om du skal redde den lille troen jeg har igjen, må du skynde deg. Jeg er lei av å vente. Det finnes andre der ute som kan ta din plass. Når sant skal sies har jeg lenge lett etter noen som kan det, og det sier vel sitt. Jeg trenger deg ikke. Det har jeg vel aldri gjort.