Der inne

«Så kollegaene dine vet at du er her?». Det var damen i stolen som lurte. Elisabeth. Hun var ikledd en mørk sommerkjole, så lang at man nesten ikke kunne se hvilke sko som omfavnet hennes føtter. Varmen utenfor gjorde det nærmest umulig å bevege seg i annet enn løstsittende plagg denne sommerdagen i 2017, men lengden måtte likevel være såpass. I likhet med min arbeidsplass, finnes det også regler for hvordan de i stolen kan kle seg. De skal overvåke, være et slags midtpunkt, men likevel ikke tiltrekke seg utseendemessig oppmerksomhet. For de fleste som leser dette vil det grunnet min minimale beskrivelse oppfattes som hvilken som helst stol, men for de som har vandret i de samme korridorene er det stolen – en enkel lenestol i sort skinn, plassert i veiskillet mellom sydfløyen og østfløyen, like ved dørene til «mottaket».

I dag når dette skrives er det hele ni år siden jeg vandret forbi stolen for aller første gang. Reservemor har i ettertid fortalt meg at hun den kvelden kunne se en lettelse i meg i det dørene åpnet seg – som om jeg endelig fikk en pause fra den uutholdelige fortvilelsen som vrengte seg i min kropp. Kanskje handlet det bare om hva som vrengte seg i mitt sinn, men det kjentes likevel ut som om en hel bikube hadde inntatt min kropp. Det var som om hver eneste bie hadde gitt fra seg et stikk – stikk som sakte men sikkert hovnet opp, presset hjertet og lungene sammen, og tvang nesen og øynene til å renne ustanselig. Jeg visste at alt handlet om tanker. Det var tanker, minner og frykt som nok en gang hadde blandet seg til et enormt følelseskaos – et kaos som herjet så hardt at det nesten ikke fantes pust igjen å hente. Jeg var rolig lenge før vi ankom bygget, men hun kunne likevel se det – at en åpnet dør inn fungerte som en akutt motgift. Det er kanskje derfor det kalles akuttpost.

Jeg måtte den gang fortelle Marit at hun tok feil. Det var nemlig hun, kvinnen jeg ukentlig hadde sittet på et kontor og himlet med øynene til, som hadde advart meg om akkurat dette. Hun mente jeg ville bli skremt om jeg skulle vandre i korridorene hvor stolen var plassert – at det ikke var et sted for meg, og at det bare ville gjøre ting verre. Men det ble ikke sånn. Jeg ble aldri redd, hvilket så ut til å overraske henne da jeg uken etterpå skulle gjenfortelle dagene der inne. Jeg måtte fortelle henne at jeg ikke lot meg skremme av mannen som påstod at han var besatt av djevelen, og som ville ha meg til å møte blikket hans i speilbildet vårt mens han leste høyt fra bibelen. En ansatt kom bort til meg og advarte meg om denne mannen, da han visstnok hadde tendenser til å bli noe rasende, men heller ikke dette lot meg skremme.

Utenforstående ville kanskje kalt meg naiv, men av alle mennesker jeg hittil hadde truffet på i mitt liv, var det ikke menneskene i disse korridorene jeg fryktet. I stedet ble jeg fanget av en slags fascinasjon – en nysgjerrighet på om jeg på et eller annen vis kunne nå inn. Jeg valgte derfor å bli sittende i den store fellesstuen som mannen med bibelen streifet gjennom av og til. Det virket for meg som at hans uro gjorde det vanskelig for han å sette seg ned noe sted, og at han ikke var i stand til å fokusere på noe bestemt. Likevel ble jeg sittende med et håp om at min ro ville smitte over på han, eller i det minste gjøre det mindre skummelt for han å sette seg, eller omså bare utveksle et par ord.

“Jeg gikk i fella til Jesus”, fortalte han meg helt ut av det blå, før han føyk videre bortover gangen. Jeg rakk å stille spørsmålet “hva skjedde?” – og like før han forsvant ut av mitt åsyn rakk han å svare “jeg vet sannelig ikke”. Etter en kort stund kom han tilbake inn i fellesstuen i samme fart som han forlot den. “Jeg vil ta livet mitt!”, uttrykte han anspent. Jeg nikket forståelsesfullt. “Det vil jeg også”, svarte jeg rolig, på samme måte som om vi bare skulle snakket om været på utsiden av de stengte vinduene. “Skal vi spille Ludo – kan du det?”, la jeg til. “Ja, kan det. Kan det”. Og så føyk han ut av rommet igjen.

I mellomtiden vandret jeg bort til den gammeldagse skjenken som inneholdt slitte esker med gamle spill. Jeg trakk esken med Ludo ut av samlingen, og la brettet ut på spisebordet – spisebordet som sjeldent ble brukt til spising, men som egnet seg fint til både spill, tegning og pusling. Han returnerte. “Hva heter du?”, lurte han på. Jeg innså at dette var hans første spørsmål til meg, og anså det derfor som et forsiktig fremskritt. “Veronica heter jeg. Vil du spille litt med meg?”. Han lot blikket hoppe frem og tilbake over brettet mens han muligens vurderte hvilket valg han skulle ta. Så satte han seg. Det var riktignok ikke mer enn at hans kropp såvidt berørte stolen, men det ga meg likevel en slags glede over at han forsøkte. “For en forbannelse som har kommet over meg. Nå er det slutt. Jeg har tatt livet mitt”. Han var fortvilet. “Nei, du er jo her – du lever”, måtte jeg fortelle han. “Jeg lever”, svarte han. Vi ble enige om at det var en bra ting, og i samme øyeblikk løftet han opp terningen fra Ludobrettet.

Om en skulle holdt tellingen på hvor mange ganger han reiste seg fra stolen sin, ville man muligens fått problemer. Det var mange. Likevel endte vi opp med å i korte trekk bli sittende på hver vår stol ved spisebordet, mens vi byttet på å kaste terninger mellom oss, og lot brikkene vandre tilfeldig over brettet. Et overrasket blikk kom fra den ansatte som tidligere hadde advart meg om denne mannen med bibelen. Denne gangen ga han meg i stedet en tommel opp, som om det var godkjent at vi befant oss ved dette spisebordet sammen.

Det varte ikke lenge, men det var altså lenge nok til at de la merke til det. Lenge nok til at han selv la merke til det – i alle fall nok til at han på vei ut tok seg tid til å stoppe opp og snu seg tilbake. «Blir du med å spise kveldsmat?», spurte han uttrykksløst. Han ventet på svar. Jeg smilte, og i det øyeblikket han smilte tilbake, fikk jeg svaret. Det fantes noe mer der, og det var mulig å nå inn.

– V.

Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s