(2011, 2012, 2013)

Jeg har begynt å se på Hotel Cæsar igjen også. Finnes ikke håp.

– V.

At det skal være så ufattelig vanskelig å få et konkret tall på hva man har jobbet kroppslig for. Nå snakker jeg ikke om prostitusjon, for den slags er dessverre ikke egnet for meg. Hadde vært kjekt å kunne bruke ei helg på å fylle opp lønnskontoen jeg allerede har tømt etter en uke, men jeg tror jeg ville vært mer komfortabel med å rane en kiosk. Problemet er bare at jeg av dårlig samvittighet ville meldt meg etter to dager, og dermed blitt bura inne. Uansett; jeg snakker om trening. For etter å ha gjenopptatt mine “gå til jobb”-rutiner, har jeg ransaket google og diverse treningsapper for å finne ut hva jeg får igjen for det, men de klarer jo fader meg ikke bli enige. Er som å leve på grensa mellom Israel og Gaza. Skakke værra mulig. Så da jeg fredag ettermiddag avsluttet ukesoppholdet på jobb, tok jeg pulsklokka og det tilhørende beltet mitt med meg til byen for å fikse det. Disse som skal gi meg et ganske så korrekt tall, har nemlig ikke funka på evigheter – noe jeg antok var pga batteriene. Og jada – før jeg fikk åpnet munnen min ved kassa, så den skallede sportsmannen på bulsbeltet mitt og fortalte meg at “når begge knappene er på, er den aktivert og bruker strøm”. Med andre ord har den vært på siden dagen jeg gjorde innkjøp av dette for over et år siden, og løsningen var altså funnet. Sånn skal den se ut i virkende tilstand:

En time senere, etter å ha sittet alene på kafè og drukket en vanlig kaffe til 31kr, kunne jeg hente utstyret mitt som nå hadde fått nytt batteri. Etter å ha punget ut med nye 130kr for dette, var jeg hakket lykkeligere enn jeg var for en time siden. (Eventuelt hakket mindre sur, som enkelte av kollegene mine antakeligvis ville sagt. Det er jo ikke uten ironi at de forteller meg at “det er så oppløftende å jobbe med deg, lille venn! Blir du blidere nå, så…”. Ja, whatever). Med et usynlig smil smøyg jeg meg inn i et prøverom på Cubus, festet beltet under brystet og tok klokka på armen. “Sjekka pulssendaren!”, fortalte den svenske klokka meg. “Jeg har jo for ******* akkurat bytta batteri på den ***** pulsSENDAREN!” skrek jeg tilbake inni prøverommet – før jeg plutselig hørte “unnskyld, går det bra der inne?” fra andre siden av gardinen. …Greit, det var kanskje ikke helt det som skjedde, men jeg skrek i det minste inni hodet mitt. Et par hjerteslag ble registrert, før det etter tre sekunder ble borte igjen – og jeg kunne kjenne irritasjonen spre seg herfra til hviterussland.
Sportsbutikken var på dette tidspunktet stengt, og det var intet annet å gjøre enn å dra hjem. Siden planen om å teste pulsklokka på vei hjem nå var ødelagt, vurderte jeg å bare la kroppen min forfalle og sette meg på en buss i stedet. Heldigvis var tanken på å stille seg ved et busstopp sammen med andre mennesker enda verre, og jeg raste derfor avgårde langs fortauene som ledet meg mot mitt eget hjem. Ved hvert eneste busstopp jeg passerte, vurderte jeg å gi opp – men siden det ikke kom noen buss akkurat der og da, og jeg var for forbanna til å stoppe denne sinnegangen min, måtte jeg jo bare fortsette å gå. På et tidspunkt møtte jeg på en dau fugl. Da stoppet jeg faktisk opp.

“Ja, jeg vet akkurat hvordan du har det!!”, tenkte jeg – før jeg tok et bilde og gikk videre. Jeg var kanskje ikke dau, men jeg kunne kjenne hele min verden falle sammen pga den lille djevelen av ei klokke. Vanligvis tenker jeg at man skal slappe av i helgene, men grunnet denne klokka hadde jeg faktisk talt tenkt å trene på søndag. Det kunne jeg jo ikke nå, for hva var vel vitsen med det når jeg ikke fikk se tallene på det. (…) Da jeg etter hundre evigheter senere var kommet meg hjem, tok jeg på meg hæler og kjørte på med en speilselfie som fortalte instagram at jeg skulle til byen (for å drukne klokkesorgen på en to dagers rølpefest).
Dette var naturlig nok bare løgn. Sannheten var at jeg som alltid kledde meg i uteliggerdrakt, la meg på sofaen og ransaket tv-programmer og serier.

Da kvelden nesten var omme, googlet jeg “problemer med pulsklokke” og fikk beskjed om å vaske den med såpe. Så jeg gjorde det, og den svarte tilbake ved å funke. Langsint som jeg kan være, gadd jeg ikke bli glad. Jeg var fortsatt fast bestemt på å avlyse søndagstreninga – men da jeg lørdag formiddag fikk spørsmål om trening, svarte jeg visst “ok”, og dro på trening. Og gjett hva. Da jeg gikk av mølla etter fjorten minutter, stoppet den opp, og verden min raste umiddelbart sammen igjen. Inni meg følte jeg cirka det samme som jeg gjorde på dette bildet. (Hurra for bra kvalitet).

Normalt ville jeg ikke tillatt meg selv å se slik ut på et bilde som varer evig – men akkurat dette oppstod ved en tilfeldighet, da et menneske for seks år siden skulle ta en selfie i forsetet, og etterpå kunne se at jeg ble med på dette bildet. Jaja. Jeg fikk i alle fall gjort et hyggelig og smilende besøk hos tante Kaisa like etterpå – og i tillegg anskaffet meg en ny te.

“Hvem bryr seg” ville jeg normalt skrevet, men da jeg la ut denne på Instragram, var det faktisk en som kommenterte “omg, where did you find those!”. Jada, på engelsk – fordi jeg ikke bare har to blogger, men også to instagramkontoer. Jeg lever et dobbeltliv på internett. Hvem bryr seg. Dette mennesket var i det minste interessert i den nye te’en min.

Ha en fin uke, da.

– V.

“Du må bare fortsette å skrive”, fikk jeg fra en av mine grønnkledde kolleger hørt i forrige uke. Jeg hadde jo i grunn planer om akkurat det, og innser at det nå er på tide med en ny oppdatering. Hadde jeg bare levd samme type hverdag som Fotballfrue, VOE og alle disse interessante(?) menneskene, hadde det ikke vært noe problem. Men nå har det seg sånn at jeg befinner meg i en ganske så motsatt hverdag, og dermed har minimalt å fortelle dere. Det mest interessante jeg kan komme på fra denne uken, er at jeg onsdags kveld klarte å tvinge hjernen min til å dra kroppen med på trening. Nå kunne jeg selvfølgelig inspirert ved å fortelle at “trening gir en fantastisk deilig følelse, og man får så ekstremt mye energi”, men altså… Når jeg tar mine første skritt inn i denne grisebingen, fylt med gjennomvåte mennesker som stirrer på meg der jeg står i inngangspartiet, og som pusher frem sine siste svettedråper – da er ikke “digg!” den første tanken som slår meg. Det er forståvidt en tanke som aldri slår meg, under noen treningsomstendigheter. Jeg innså ved siste treningsøkt at jeg må være tidenes motivator når jeg i mine to treningstimer bruker tiden til å klage høylytt til treningspartneren min – mens vi flytter oss mellom ulike apparater slik at halve treningsbefolkningen garantert får hørt hva jeg mener om trening. Herregud… Da økta var over, tenkte jeg at jeg i det minste kunne bidra med en typisk treningsselfie, slik som altfor mange andre bloggere gjør – men jeg kan tydeligvis bare drite i dèt også.

Fredag morgen fikk jeg i sjutiden gleden av å ønske mine kolleger god helg, ettersom jeg hadde befunnet meg i avdelinga hele natta. Men siden jeg hadde beordret meg selv til å fikse meg ny husnøkkel, fant jeg ut at jeg skulle avvente denne avskjeden til klokka nærmet seg åpningstider i byen. Jeg ble dermed liggende på en jobbsofa og vente – og jo lengre jeg ventet, jo mindre lyst hadde jeg til å røre på meg. Så to timer senere, da klokken passerte ni og byen hadde åpnet, dro jeg bare hjem i stedet.

Christine (bestis) kom dog kjørende et par timer senere for å dra meg ut på Sørlandssenteret da, så hvem bryr seg om jeg “kastet bort” to timer på jobb. Det ordnet seg jo uansett. Fikk til og med ledd av en amatør som rygget i en murvegg i parkeringshuset. Men siden da må jeg nesten bare innrømme for meg selv at jeg har lekt isolat i min egen leilighet.

Vel… Bortsett fra noen minutter i går kveld. Jeg kom nemlig på denne greia med at det er lurt å røre litt på seg ute – og siden jeg gikk tom for håndsåpe, valgte jeg å benytte anledningen til å sykle ned til Rimi rett før stengetid. Jeg liker å handle rett før stengetid. Som regel kan jeg da storme inn som den eneste kunden, og slipper å tenke på alle fristelsene som finnes, da jeg uansett ikke har tid til å plukke de med meg. Men da jeg kom ut i garasjen, ble jeg plutselig påminnet om at sykkelen min stod i mammas garasje. Skulle jeg gått dit, ville jeg brukt opp disse ti minuttene som var igjen til stengetid. Som eneste utvei valgte jeg å kidnappe sykkelen til en av huseierne mine. Sjansen for at jeg kunne tatt livet av panseret på bilen deres, var rimelig stor ettersom jeg måtte løfte sykkelen over bilen mens leggene mine smøg seg mellom garasjeporten og bilfronten. Prosessen måtte selvfølgelig gjentas da jeg kom tilbake. Men det gikk bra. Det eneste jeg etterlot meg var det våte hjulsporet etter den lille meteren sykkelhjulet hadde trillet. Jaja. Jeg trøstet min egen samvittighet med at jeg kunne se på lånet som en slags belønning for å ha passet katten deres i to uker…

…men da de kom hjem fra USA i dag, fikk jeg faktisk ekte belønning.

Hadde jeg fortalt om sykkelepisoden, kan det jo være at de hadde tatt tilbake denne belønningen. Og siden jeg har kommet inn i en ny tyggisavhengighet, kunne jeg jo ikke risikere å bli fratatt denne gleden. De er jo verdens snilleste huseiere, men de er også politi – og politifolk er til for å straffe mennesker som begår ulovlige handlinger. Dessuten hadde jeg allerede fortalt den “dårlige” nyheten om at katten lå i fanget mitt hele tiden, noe den visstnok aldri gjorde hos de. Så jeg holdt stilt om sykkelen, og sikret meg altså økning i tyggissamlinga mi. (La oss håpe at de ikke leser denne bloggen).

Den er bare 1/3 av samlinga jeg hadde i fjor…

…men det er kanskje like greit om man vil unngå å drite aspartam. Det passer kanskje ikke inn i dette avsnittet, men jeg vil til slutt bare meddele takknemligheten over at jeg igjen har fått kinderegg-gave uten grunn. Jeg har altså ikke bare skjønne huseiere, men også skjønne kolleger 🙂 Helt uten ironi altså, jeg lover.

Helt utrolig at jeg etter seks og et halvt år som blogger, fortsatt leverer like innholdsrike oppdateringer. Det må jeg si.

– V.

14:05. Mandagen har meldt sin ankomst igjen. Høstvinden fører trærne gjennom fløyelsmyke danser, og jeg er nesten sikker på at Trine Dehli Cleve ville vært enig om at det kunne minnet litt om engelsk vals, om hun hadde observert de samme trærne som meg. Himmelen er blågrå, men den gråter ikke. Sola var innom og sa “god morgen”, på den måten som bare sola kan – men et par minutter senere forvant den heldigvis bak skydekket. Personlig synes jeg jo nemlig at verden skal ha pause fra solskinnet gjennom årets siste måneder. Muligens er disse tankene et resultat av at jeg tilbrakte mine første atten år i Finnmark (et av fylkene hvor mørketiden hører til). Men nå vet jo de fleste at jeg likevel ikke har stor glede av sola på en varm sommerdag heller.

Ettersom jeg i store deler av helga har valset rundt i grønn jobbuniform, har jeg fri i dag. Katten har bestemt seg for å legge seg oppå mi venstre hofte, siden jeg ikke har gidd til å strekke ut fosterstillingsbena mine for å gi plass til han. Han sikler når han koser seg, og det passer seg dårlig med sikkel på iphonen jeg blogger fra.

Jeg hater forresten å blogge fra iphone. Fra telefoner, generelt. Det tar så mye lengre tid enn om jeg hadde skrevet fra et ordentlig tastatur. Men jeg gjør det likevel, for tid har jeg jo nok av. Dataen min er dessuten innelåst i min egen leilighet – og der må den nesten bare bli til huseieren mottar sms’en som forteller at jeg har mistet husnøkkelen. Igjen. For andre gang på tre måneder, om noen skulle være interessert i en mer detaljert informasjon om akkurat det. Det pinlige er jo at jeg ikke kan kalle det en tilfeldighet, det at jeg har mistet den to ganger på tre måneder. For jeg har jo fader meg ikke bodd her i mer enn tre måneder.

Jeg har flytta, ja. Dette er mitt nye hjem. Jeg kaller det slottet. Tok meg altså friheten til å oppgradere fra hybelen med sovesofa i stua, til en nesten-leilighet som ga meg soverom og fantastiske huseiere. Nå ser dere riktignok bare bilde av huseierne sitt hjem – for jeg er jo som vanlig trøkka nedi kjelleren, jeg. Men det går bra. Jeg har varmekabler i badegulvet, og en TV jeg betaler NRK-lisens på for å aldri bruke. Vet ikke hvem som fikk meg til å tro at jeg hadde bruk for en jævla TV, når jeg ikke har sett på en slik i mitt eget hjem på over fem ÅR. Fem år er hvor lang tid som har gått siden jeg tok med meg en bag med tøy og spontanflytta sørover.

Altså… Til tider bruker jeg overdrevent mye tid foran mac’en, hvor jeg er innom både Tv2 Sumo, Netflix og Nrk.no. Så det har seg ikke slik at jeg er et steinaldermenneske. Det passer meg bare bedre å kunne bestemme selv hva jeg skal se på, og når jeg skal se på det. TV’en driter jo i om jeg har lyst til å se “Pretty Little Liars” klokka ett på natta, eller “Stjernekamp” en mandags formiddag.

Hvem bryr seg. Jeg har ikke mer å snakke om. Hadet.

– V.

Wow. Vanligvis er ikke dette et ord som får lov til å bli med i verken tekst eller samtale hos meg – men nå, etter responsen på forrige innlegg, må jeg nesten bare se meg nødt til å bruke det. For herregud, jeg var redd det skulle bli pinlig å legge ut dette sykdomspratet, i frykt for at ingen gadd å lese eller si noe om det. Men jeg befinner meg nå i en halvveis sjokktilstand etter å ha sett hvor feil mine tanker tok om akkurat dèt. Sååå mange hyggelige og fine ord hadde jeg aldri forventet. Jeg hadde i alle fall ikke forventet å få respons fra andre enn de som vet hvem jeg er – men både NAPHA (nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid) og sidetmedord.no (mental helse) har gitt meg skryt og lagt det ut på sidene deres. Utrolig hyggelig – tusen takk alle sammen!

Siden jeg ikke har gitt livstegn her inne på all den evighetens tid, slår jeg til med noen av bildene som har blitt knipset gjennom det siste halvåret. Så…

Januar. På disse bildene er jeg plassert i Farsund sammen med mamma og Trond. Ble dratt med på tur for å se Lista-strendene, som jeg faktisk kan anbefale å dra til. Men ta med støvler, da – om dere ikke vil se ut sånn som Trond gjør nedi hjørnet der.

Februar. Ble mye “mamma og Trond”-tid i denne sykdomstiden, altså. På det første bildet spilles det kurant(?), som Trond fant ut at han skulle lære meg en lørdagsnatt. Kan i grunn anbefale dèt også! Neste bilde viser en “happyselfie” fra lukket avdeling, haha. Koste meg blant svært sjuke folk – før jeg kom meg hjem igjen og fikk gleden av å ta et bad. Fikk til og med lekt frisør, ettersom min kollega Ingfrid bestemte seg for å skaffe seg kort hår uten å betale for det.

Det snødde jo helt sinnsykt mye i starten av dette året – så kroppen min fikk i det minste beveget litt på seg under disse omstendighetene. Og siden tante Kaisa arrangerer påskeverksted hvert år, fikk jeg også vist fram min kunstneriske side… Jah. Plutselig ble det påske, og rundt denne tiden dukker det gjerne opp en liten oppmerksomhet fra en eller annen. Her er et skjønt lite påskeegg fra mamma, og en godteripose fra tante Hilde. Slike små gleder varmer hjerterota mi 🙂

Da mai meldte sin ankomst, reiste jeg nordover på avslapningstur til mi storesøster, hvor jeg fikk sett mitt skjønne lille tantebarn. Plutselig var det 17. mai, som endte opp med samme opplegg som året før; frokost hos mamma og de, låne bunad, se barnetoget og gå på fiskebrygga med de, og deretter bli hentet av kollega Ingfrid som lar meg feire med hennes venner. Etterhvert ble det også den årlige sykkeltur til danmark med jobb, som alltid ender opp som veldig koselig. Til slutt ser dere bilde fra årets eneste (men koselige) båttur.

Da det ble juni, hoppet jeg i den grønne uniformen igjen, og var fornøyd med å være tilbake på jobb. Noen av kollegene mine ga meg en latterfull kveld på brygga, og ei hestejente ga meg et smil om munnen da hun lot meg være fôrvert til denne fine hesten. En engelsk familie som trengte hundepass, lot meg også bli kjent med barna deres, som jeg var med i ny og ne.

Så var det plutselig sommerferie, da. I år fikk jeg badet opptil flere ganger – blant annet i en elv, hvor jeg prøvde å lære lille Simen å svømme. Så laget jeg meg tidenes sykeste reiserute, hvor jeg var innom åtte steder i løpet av fire uker. Var to ganger i Harstad, to ganger i Tromsø, èn gang i Båtsfjord, en liten tur innom Kristiansand, en kort tur til Kreta, en natt i Oslo, og så tilbake til Kristiansand. Fikk truffet alt av biologisk familie, og på Kreta fikk jeg sett den greske familien jeg har vært så heldig å blitt kjent med. Eneste nedturen med ferien var vel at jeg ble liggende med feber i kretaskyggen, men oh well, sånn kan det gå.

Etter fire uker på reisefot var det rett å slett deilig å vite at ferien var over, og fint å endelig få se… katten. Innser at det blir mye katt i disse blogginnleggene mine, så en skulle jo tro at det var min egen, men det er det ikke. Mamma og de eier han egentlig, men jeg velger å tro at jeg eier litt av hjertet hans. Hadde han vært mann, hadde jeg nok fridd til han. Det er liksom så enkelt å omgås noen som aldri krangler eller irriterer meg, og bare vil kose på meg. (…). Bortsett fra det kunne en av mine beste venninner, Belinda, fortelle at hun skulle flytte hjem igjen – og det måtte selvfølgelig skåles for. Like etterpå valgte mi bestemor å forlate verden, men det har jeg ikke innsett helt enda, så vi snakker ikke om det nå. Jeg reiste i alle fall opp der og fikk deltatt på det som skulle deltas på, og midt oppi det hele fikk mi kusine en ny baby! Se så liten, herregud ❤ Etter det fikk jeg sett… katten, igjen.

Da jeg nok en gang skulle kle meg i den grønne dressen for en ukes tid siden, var jeg så heldig å bli overrakset med det som alle vet jeg liker; kinderegg! Nattevaktspartneren min, Aase Mette, hadde altså tenkt på meg da hun var på handletur. Nok en gledesfølelse, der altså. Så har jeg passet barn igjen, og det er jo sykt hvor fort det er mulig for disse barnekroppene å vokse. Følte meg forsåvidt litt passet på selv, da tante Jorunn spurte om jeg ville gå ut på tur, og overrasket meg med tur til dyreparken! Vi måtte innrømme for oss selv at det var en smule barnslig, men gøy likevel. For å være enda litt barnslig, valgte vi å gå på kino for å se Kaptein Sabeltann. Det var forresten i dag, hvilket betyr at vi har kommet til slutten. For det siste bildet trenger jeg ikke akkurat å beskrive. Koste oss i alle fall alene i helga, katten og meg.

Ha en fin start på uka, dere!

– V.

Blåmann, skumlest gjennom to andre bøker, Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, og til nå hørt 7 kapitler fra boken Min Kamp 1 på lydbok. Søvnen oppfører seg som om jeg ikke skulle ha eksistert i denne verden i lengre enn ett år, og derfor må sove i tide og utide. Jeg skal liksom legges når de andre går til sengs rundt midnatt, sove til klokken har passert tolv timer. Så skal jeg vaskes og stelles, kles og helst fôres, selv om jeg aller mest ønsker å nøye meg med litt melk. En liten luftetur om jeg rekker, og så er det på tide med litt søvn igjen. Jeg vekkes til middag, spiser det jeg får servert, leser bok eller ser film, og passer på å sette livet på pause ved å gjennomføre et par timer med middagslur. Deretter kan det kanskje hende at jeg slår til med en liten luftetur, men det ender som regel med en ny runde lesing eller lytting til lydbok. Katten. Kveldsmat. Tv. Søvn.

 

 

 

 

Januar 2013
I starten av dette året fant jeg ut at jeg ville følge mi storesøsters fotspor og bli flink på dans. Jeg meldte meg inn i Spinn Dansestudio, hvor jeg deltok på såkalt moderne jazzdans – men etter å måtte avlyse andre treningsrunde, kom jeg meg dessverre aldri tilbake igjen, og det ble med den ène treninga. Like etterpå ville jeg gjenoppta min glede over skigåing (etter mange, mange år uten), og dro på en utrolig gøy skitur i Venneslaområdet med Hanne og Ronja. Disse to menneskene tok meg også med på en latterfull shoppingtur til Sverige, og ga meg flere gøye kvelder med spilling av Monopol og Mario – og vi måtte selvfølgelig feire Ronja’s bursdag med ‘brownieskake’ og enda mer spilling. Denne måneden var jeg også med på å lete etter Jorunn’s forsvunnede hund (som dessverre aldri kom tilbake) – noe som blir feil å kalle et høydepunkt, men som likevel ga noen gode øyeblikk.

1) Dansestudioet. 2) Tur med Jorunn’s andre hund. 3) Ronja’s bursdagskake. 4) Årets første og eneste skitur.

Latterkrampe på vei fra Sverige.

Skitur i Vennesla.

Februar 2013
Selv om Januar’s danseglede viste seg å bli kortvarig, slo jeg denne måneden til med et morsomt swingkurs som varte i fem uker. I èn av disse ukene var jeg på “ferie” hos ‘tante’ Kaisa, hvor vi ble enda bedre kjent, avtalte pink-konsert i mai, og jeg la mitt elsk på hennes hjemmelagde syltetøy. ‘Tante’ Jorunn tok meg med på en fantastisk teaterforestilling hvor hennes datter deltok, og mamma og Trond tok meg med på “De Urørlige” på kino – en film som skulle vise seg og bli en av mine favoritter som jeg dette året har sett hele fire ganger. Julian kom på helgebesøk fra Bergen, og jeg besøkte Christine for første gang – ei herlig jente som etter kort tid ble til en av mine nærmeste venninner. På jobb fikk jeg ‘et slag i trynet’ – noe som ga meg opplevelsen av botox og naturlig sminke helt gratis…

1) Frokost hos tante Kaisa. 2) Teaterforestilling med tante Jorunn. 3) Haha. 4) Besøk av Julian.

Mars 2013
Bibloteket var noe som viste seg å være et greit tidsfordriv for meg denne måneden. Jeg besøkte mi fine storesøster i Bergen, hvor jeg oppdaget at jeg hadde fått brannkopper, og dermed ble ferdig med dèn sykdommen. Jobben arrangerte en hyggelig jobbmiddag på lønningsdagen, og jeg deltok på et morsomt påskeverksted hos ‘tante’ Kaisa. Sammen med noen venner skulle jeg gjenoppta et såkalt vaffelvors, hvor jeg tok med vaffelrøre, men glemte å steke vaflene. Med de samme menneskene fikk jeg en koselig opplevelse av Earth Hour.

1) Påskeverksted hos ‘tante’ Kaisa. 2) Bibloteket. 3) Søskenbilde fra Bergen. 4) Earth Hour hos Marte & Geir.

April 2013
April var måneden hvor jeg ble kjent med David –  en moroklump som ga meg mange hyggelige øyeblikk, var irriterende god i Candy Crush, og dro meg med på blant annet skøyting, klatring og gokart. Jeg var på fotballkamp med jobben, og fikk gulrotkake levert på døren av Christine – som jeg også var på middag hos. Med tungt hjerte ga jeg vekk undulatene mine etter fem år som fuglemor, men kunne heldigvis trøste meg med katt og papegøye.


1) Undulatene, Lucas & Lillegutt. 2) Middag hos Christine. 3) Kake på døra. 4) Samson. 5) Mia.

Mai 2013
1. Mai valset jeg sammen med Ronja rundt i en solfylt by, hvor vi så på tog, drakk kaffe og klatret i trær (hehe). Sammen med Christine ble det flere morsomme bilturer med frustrasjonsdeling, og operasjonsavdelinga åpnet et splitter nytt vaktrom – som selvfølgelig måtte feires. 17. mai ble til en fantastisk dag som jeg startet sammen med Heitmann-familien, og avsluttet med ‘min fjerne nabo’ Ingfrid som jeg feiret med året før, inkludert hennes venner. Helga etter dro jeg til Oslo sammen med ‘tante’ Kaisa, hvor vi deltok på en forrykende P!nk-konsert.

1) Meg og David. 2) Ronja i treet. 3) Christine og meg på biltur. 4) Jobbfest.

1) Trond heiser flagg. 2) Mamma kler meg. 3) Trond og mamma. 4) Mamma og meg observerer toget.

1) Meg og ‘tante’ Kaisa. 2) Konsert-deltakere. 3) P!nk. 4) P!nk.

Juni 2013
Denne sommermåneden startet i Danmark, hvor jeg var på en veldig hyggelig sykkeltur til Lønstrup, sammen med syv herlige kolleger. Helga etter var det duket for 50+50-fest hos mamma og Trond (som begge naturlig nok ble 50 dette året). Dagen ble til en super feiring fra morgen til kveld (evt morgen igjen) – som bestod av blant annet båttur, malekonkurranse, sanger, grilling og god stemning. Belinda var innom byen for en kort periode, sankthansaften ble feiret hos Heitmann-familien, og jeg lekte superkunstner med godteriet på jobb. Ellers så jeg latterlig mye på serier, og i slutten av måneden reiste jeg nordover til familien i Båtsfjord.

1) Starten av sykkelturen i Danmark. 2) Stranden i Lønstrup. 3) Kveldstimer i Lønstrup. 4) Middag med gjengen.

1) Klargjøring 50+50-fest. 2) Meg, Margrethe & Martin på båttur. 3) ‘Bursdagsbarna’. 4) Malekonkurranse.

1) Sankthansaften. 2) One Tree Hill. 3) Godterikunst. 4) Mottakelse fra lillesøster.

Juli 2013
Sommerferiens første del ble tilbrakt i Båtsfjord sammen med min familie – før jeg dro videre til Tromsø og besøkte noen venner, og deretter til mine storesøstre og tantebarn i Harstad. Etter et hyggelig opphold i nord, dro jeg sørover igjen. Der fikk jeg sammen med mamma og Trond oppleve min aller første seiltur – noe som virkelig ga mersmak. ‘Tante’ Jorunn inviterte til en koselig grillkveld, ‘tante’ Kaisa tok meg med på årets første (og eneste) bad i Jegersberg, og lille-Jorunn tok meg med på en morsom runde i dyreparken. Mot slutten av måneden solgte jeg min nydelige papegøye med tungt hjerte, men i en lettelse om at hun skulle få et mye bedre og mer sosialt liv. Ellers brukte jeg mesteparten av den ledig tiden hos familien Heitmann, hvor jeg latet meg i hagen.

1) V styrer seilbåten. 2) Trond og mamma. 3) Latterkrampe. 4) De gærne har det godt.

1) Kos hos ‘tante’ Jorunn. 2) Bading med ‘tante’ Kaisa. 3) Mia på luftetur. 4) Dyreparken med Jorunn og sønnen.

August 2013
Etter en lei beskjed tidligere i året, om at bestemor har fått kreft, reiste jeg denne måneden nordover på helgebesøk for å besøke henne på sykehuset. Et litt uvirkelig, men likevel fint besøk. David og meg dro på fisketur hvor jeg fikk både sjøstjerner, brennmanet og død fisk… Jorunn tok meg med på nok et besøk i dyreparken, og også denne måneden tilbrakte jeg mye tid i hagen til familien Heitmann.

1) Fisketur med David. 2) Hagekos med katten. 3) Sykehusbesøk hos bestemor. 4) Dyreparken med Jorunn og sønnen.

September 2013
Da trærne ga beskjed om at høsten var kommet, var det plutselig til for å feire ‘tante’ Kaisa som ble 40 år. Denne feiringen startet med en fornøyelig fjelltur – før vi samlet oss til malekonkurranse, taler, skuespill, sang og musikk i hagen. Heitmann-familien dro til New York, og jeg og katten fikk gleden av å nyte huset helt for oss selv. Erich kom innom byen og dro meg med på en Ikeatur stappfull av latterkramper, og ‘tante’ Kaisa dro meg og PG med på nok en fjelltur.

1) Badekar (elsk). 2) Sofasløving med katten. 3) “Elsk den eller bytt den – prøveligg i 90 netter” (kremt). 4) Høstfarger.

1) ‘Tante’ Kaisa og PG på vassetur. 2) Blaute bein. 3) Den omvendte båt. 4) Utsikt fra fjellet.

Oktober 2013
Første helga inn i oktober kom Heitmann-familien hjem, og vi småfeiret mamma som nettopp hadde fylt 50. Dagen etter reiste jeg alene til Dublin, hvor jeg levde med fremmede mennesker på hostel i en uke. Ellers ble det arrangert koselige Tuppeware-selskap hos både tante Hilde og tante Jorunn.

1) Kirke i Dublin. 2) Book of Kiels. 3) Kilmainham Goal. 4) Cliffs of moher.

November 2013
Etter en koselig OD-dag (som forsåvidt var siste dag i Oktober) med musikk og kafèbesøk i byen, reiste jeg nordover til Tromsø. Der deltok jeg i begravelsen til min bestefar, og fikk et koselig hotellopphold med mitt tantebarn og mine to storesøstre. Jeg oppholdt meg ekstra mye hos Heitmann-familien denne måneden, var på overnattingsbesøk hos Christine, og på bowling med jobben. I Oslo besøkte jeg mi kjære Belinda, lille Lui, Julia og Kjetil. Da desember nærmet seg, dro jeg på julekonsert sammen med ‘min fjerne nabo’ Ingfrid i domkirka, og pakket deretter kofferten klar for ny tur.

1) Mamsen som støttet OD-dagen. 2) Overnatting hos Christine. 3) Knallvær. 4) Søskenbilde.

1) Kjetil, Belinda & meg i Oslo. 2) Meg og Lui. 3) Bowling med jobben. 4) Julekonsert i domkirka.

Desember 2013
Starten av julemåneden fant sted i Manchester, hvor jeg var på en lattermild helgetur sammen med tre herlige kolleger – PG, ‘tante’ Kaisa og ‘min fjerne nabo’. Helga etter dro jeg til Aalborg i Danmark sammen med fjorten andre flotte kolleger – en helg fylt med shopping, bursdagsfeiring, julebord og sene kvelder. Nytt julebord ble arrangert i Kristiansand helga etterpå igjen, og noen dager senere fikk jeg delta på grøtfest hos ‘tante’ Kaisa. Midt i måneden reiste jeg nordover til Båtsfjord, hvor jeg feiret jul med pappa, mi stemor og mine småsøsken – og selvfølgelig hilste på resten av familien. På vei mot sør besøkte jeg Håkon i Tromsø, og da jeg fikk sørlandet under bena igjen, fant jeg en bortkommen katt, som jeg omsider fikk levert til sine eiere. Nyttårsaften bestod for det meste av film i sofakroken – før jeg dro på jobb og gikk inn i det nye året med en koselig jobbgjeng på sykehuset.

1) PG, ‘tante’ Kaisa & Ingfrid. 2) Fotballkamp. 3) Mamsen og meg i Danmark. 4) En gate i Aalborg.

1) Båtsfjord. 2) Julestrømpene hos Bremnes-familien. 3) Gave fra nissen. 4) Meg og lillesøster.

1) Julegaver (pysjamas, sokker og smykke). 2) Lillesøster. 3) Den bortkommende katten. 4) Nyttårsteamet.

“Nyttårstalen” 2013
Det er jo litt klisjè å lese oppsummeringsinnlegg hvor det takkes til den ene og den andre på slutten – men altså… Det er jo ved slike oppsummeringer jeg ser hvor mange flotte mennesker jeg faktisk kjenner, så jeg må nesten benytte anledningen til å kjøre på med litt klisjè jeg også. Klare? Fint.

Takk til alle mine herlige kolleger som gir meg latterfulle jobbdager, gode klemmer, og koselige turer og treff – og til sjefene mine som gir meg god hjelp der det trengs. Takk til mine gode venninner som alltid er der for meg, uansett hvor sjelden vi treffes. Takk til mine gøye kompiser som får meg til å le. Takk til randoms og bekjente som har gitt meg gøye øyeblikk. Takk til alle dere som leser denne bloggen – og til alle dere som har gitt meg utrolig hyggelige komplimenter for skrivingen og fotograferingen. Takk til familie og venner i Nord-Norge, som jeg ser sjeldent, men vet at jeg er velkommen hos. Takk til alle “familiemedlemer” som gir meg så mye. Og sist men ikke minst; takk til Heitmann-familien – som ikke bare har blitt til en familie jeg føler meg hjemme hos, men som virkelig har vært der for meg og holdt ut med meg gjennom de timene, dagene og ukene som har vært det motsatte av høydepunkter. 🙂

Jeg er heldig som har så mange fine mennesker i mitt liv.

Godt nyttår!

– V.

Jeg fatter ikke at det er mulig, men jeg gjør det likevel. Sitter foran dataskjermen i sofakroken, time etter time. De samme internettsidene oppdateres gang på gang. Det skjer ikke noe nytt, men det er som om “rutinene” står på repeat. Jeg spiller de samme sangene, ser de samme videoklippene, leser de samme bloggene, og sjekker tv-sidene som jeg venter på at skal gjøre slutt på juleferien og gi ut nye programmer. Først da det tidligere i kveld begynte å svi i halsen min, gikk det opp for meg at jeg hadde hørt samme spilleliste på Spotify i fire sammenhengende timer. Sviende hals, fordi jeg ubevisst synger med til alle sangene, og dermed hadde sunget i disse fire sammenhengende timene. Skakke værra mulig. Ungdommen nå til dags. Men nå kan det jo forsåvidt være at underbevisstheten prøver å gjøre opp for de to ukene jeg lot mac’en ligge borte hos naboene, frivillig.

Oh well. Jeg er tilbake i sør, etter julefeiring på Nordpolen. Siste oppdatering stoppet vel på lillejulaften (Sier dere lillejulaften, eller lille julaften? Alltid usikker på det der). Det som skjedde senere den kvelden, var at meg og to av mine søsken hang opp julestrømpene våre og venta på nissen. Vet ikke om jeg har fortalt at det er mi stemor som har strikket disse? Men det er det. Uansett så har jeg ikke hengt opp strømpen siden jeg feiret i nord sist som 19 åring – og jeg var jo passelig spent om nissen fylte strømpen til de som har passert 20…

…Og joda – 23-åringer trenger ikke bekymre seg!

En trenger tydeligvis ikke bekymre seg for gaver heller – for i år som i fjor, sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har fått alt jeg ønsket meg. Både ting jeg har ønsket, og ting jeg bare har tenkt at jeg har lyst på.  Pappa skriver ned gavene til alle så vi skal vite hva vi har fått, og tallet han ga meg på hvor mange gaver jeg hadde fått, var jo nesten flaut. En 23-åring skal vel normalt ikke ligge på samme nivå som en 5-åring – men jeg er så utrolig takknemlig for hver eneste gave! Vil helst ta i bruk alt på èn gang, hehe – så jeg starta med hjemmestrikka ullsokker, flanellpysjamas og smykke 😉

Ellers i romjula har jeg blant annet brydd hjernen med litt matteoppgaver fra VGS…

Sett på TV… Her kom forsåvidt pappa forbi og kommenterte “ser dokker scooby doo i lag?”, hvor mi lillesøster svarte “jaa, ho e jo storesøstra mi!” – så det er visstnok obligatorisk å se TV sammen med småsøskene sine.

Har forresten stusset litt over det faktum at hun er 5 år. For plutselig stod hun på badet og sminket seg med mascara og øyenskygge, og støvsuget huset i høyhælte glittersko…

“Det var en kort barndom”, tenkte jeg – helt til hun skulle følge meg på flyplassen og fortalte at hun tok med Teddy i tilfelle hun måtte gråte litt. Og hun fikk visst god bruk for han, stakkar. “Ååå, koffør må du reise dadda, æ blir så lei mæ når du eller han bror Remi må reise”, hadde hun jo tidligere fortalt meg. Ved slike kommentarer svir det litt i storesøsterhjertet – det skal innrømmes. Det gjorde det forsåvidt også på julaften, da hun åpnet gaven fra pappa og de, sa “åååå dokker e snill!”, og løp og klemte de. Det samme sa hun da hun åpnet den fra meg, og jeg har aldri sett et barn så takknemlig før! Skjønne jenta.

Så fløy jeg avgårde 2. juledag – hvor jeg stoppet innom Tromsø og fikk skikkelig “hotell”-service fra snille Håkon som lot meg overnatte 🙂 3. juledag fløy jeg videre til Kristiansand, og samme kveld opplevde jeg noe litt merkelig. Skulle sykle til butikken, og bare etter et par meter kom en katt løpende etter meg. Den mjauet, kom bort til meg, og hoppet opp på fanget mitt da jeg satte meg ned. Jeg koste litt med den, og reiste meg for å gå videre – men da klatret den bokstavelig talt oppover beinet mitt og inn under jakka, mens den mjauet igjen. Så det endte med at den ble med meg hjem, da.

I ettertid har jeg fått vite at den er et halvt år, og jeg tror en skal lete lenge etter en så kosen, rolig og snill kattunge. Hun ville ha konstant kos når hun ikke sov, og tanken på at noen kanskje hadde etterlatt henne i jula, fikk hjertet mitt til å skrike av smerte. SE så nydelig.

Dagen etter la jeg ut bilde i grupper og på status på facebook, la ut annonse på dyrebar, og skrev ut plakat på jobb for å henge opp på butikken. Etter jobbtid, sent på kvelden, ble jeg lagt til i en splitter ny dyregruppe av en kollega – og vips, så var katten gjenkjent etter bare tjue minutter! Hentet ble den også. Sosiale medier er fantastisk 🙂

Nå må jeg snart sette fra meg denne dataen før hjernebarken min klikker av alle disse sangene jeg hører og synger til om og om igjen. Tør ikke tenke på hvordan naboene mine har det. Er rimelig lytt her, skjønner dere. Men det er jo jul – en unnskyldning som må brukes for hva den er verdt, selv om det ikke alltid passer seg. Æ bryr mæ ikke.

Gledelig jul (som min jobb-onkel Arild mener man skal si i romjula).

– V.

I halvsøvne dannet øyenlokkene to smale streker det såvidt gikk an for pupillene å titte ut av. To sekunder senere sperret de seg opp i samme hastighet som en musefelle lukker seg. Et umiddelbart søkk i magen oppstod. Jeg kunne kjenne det – at kroppen umulig bare hadde sovet de to og en halv timene den ikke måtte overgå for å rekke flyet nordover. Lyden av bilene fra hovedveien hørtes tydelig. En slik trafikk oppstår aldri rundt klokkeslettet jeg skulle stått opp på. “Åneeei”. I all hast klikket jeg på knappen på mobilen for å få det brutale svaret om tiden. 07:19. “Hææ! Ånei. NEI. Neeeei”. Jeg hoppet opp av senga, og kastet et langt og sjokkert blikk bort på klokka på kjøkkenbenken. “Herregud”. 07:20 gikk flyet.

I omtrent åtte minutter ble jeg stående midt på det kalde tregulvet, mens tanken på at jeg nettopp hadde mistet et fly, sakte men sikkert prøvde å synke inn. I det sekundet det gikk opp for meg, ble jeg angrepet av panikk enda en gang, og fant umiddelbart frem kontaktlista. “Mamma jeg mista flyet!!!! Herregud jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!”. Det at mødre har svaret på det meste, tror jeg liksom spesielt mye på i de situasjonene jeg vet at ingen egentlig kan gjøre noe. Ny flybillett så jeg rimelig mørkt på, ettersom det var rensket da jeg bestilte i september. Men etter å ha sendt omtrent samme melding til tante Kaisa og pappa, gikk jeg inn på Widerøe’s sider likevel – og der, i bunnen av billettraden som viste en minstepris på 6000kr, lå det en stakkars ungdomsbillett og ventet på å bli kjøpt. Dermed ble b lodtrykket sånn høvelig stabilisert, og jeg kunne betrygge pappa om at jeg faktisk kom hjem til jul. Så 07:20 neste morgen, var jeg oppe i lufta.

Fem og en halv time senere opplevde jeg tidenes kuldesjokk, da jeg steg ut fra flyet i femten minusgrader i Kirkenes. Her skulle jeg egentlig få den store gleden av å vente ni og en halv time på flyplassen, men takket være pappa ble den uutholdelige ventetiden byttet ut med en tre timers kjøretur. Så da fikk jeg sagt hei til reinsdyrene òg.

Ellers har jeg sett barneskolen få besøk av nissen:

Drukket latte med Båtsfjord’s kommunevåpen:

Blitt minnet om hvordan mørketidens dagslys er:

Vært ute i snøen med lillesøster og fadderbarn:

Tatt frem julestrømpen (min er i midten – her i huset får den eldste den minste?):

Funnet frem den ene julepynten bestemor mente at hun manglet og måtte ha – et fabelaktig kunstverk jeg laget i 1996:

Og fått mandel i grøten:

Det samme gjorde lillebror og lillesøster. Må ha blitt gjort en feil – samme feilen som gjøres hvert år. Rare greier.

God jul, dere! Håper dere får fine dager med gode mennesker 🙂

– V.

Javel. Så angrer jeg en liten kakesmule på at jeg gnålte og vrælte om mitt ønske om snø, da. For nå er den her, men den er her på feil måte. Den har stivnet til et hardt underlag som gjør at man risikerer både leggen og raua ved hvert eneste steg man tar, og det var ikke slik “snø” jeg ønsket meg. Av den grunn nekter jeg å gå ut, og kommer antakeligvis til å ende opp som potensiell deltaker til slankekrigen. Så takk skal du flaxlodd meg ha, værnisse – du er sabla barnslig. Men jaja, jeg har i det minste fått gleden av andre ting denne uka. Som denne gaven her, for eksempel:

Min aller første koffert! Kanskje noe sært å være stolt over en koffert, men jeg har faktisk aldri eid en sånn en i mitt liv… Og jeg er meget fornøyd med å slippe å ramse opp 359 banneord inni meg hver eneste gang jeg skal ut på reise og sliter meg ihjel med bagen over skuldrene. Dessuten har den jo en finere farge enn noen av dere andre har. Så på torsdag pakket jeg fornøyd tøyet mitt ned i denne, og gjorde meg klar til en helgetur til Aalborg. Dro an med meg på kaia og ventet på ombordstigning sammen med fjorten reiseklare kolleger…

…men så bare “vi beklager å måte meddele at superspeeds avreise er kansellert”, eller noe i den duren. Pga uværet, altså. I dette øyeblikket kunne jeg nesten skimte min egen gravstøtte i all min skuffelse, men så var ikke all håp ute enda da, og vi ble enige om å holde oss i byen frem til vi fikk beskjed om det var ledig plass og til neste båt eventuelt gikk. Klokken var ikke mer enn 08 da vi tuslet ut i kulden igjen, så vi slo ihjel litt morgentid på Drømmeplassen.

Der inne fikk vi den glade beskjeden om at det var ledige plasser til oss, så da var det bare å krysse alt vi hadde for at båten gikk. Så etter kafèoppholdet fikk vi satt fra oss koffertene, og noen benyttet anledningen til å shoppe – mens jeg for min del heiv i meg en kakao her, og en kaffe der.

Så dro vi på museum, da.

I motsetning til mange andre ungdom, så liker jo faktisk jeg museum. Og denne gangen var det ekstra koselig, da de hadde en juleutstilling hvor barn hadde pakket inn gaver til andre barn på asylmottak, laget et ønsketre med lapper om fine ønsker for seg selv og andre, og fått til flotte kunstverk av blikkbokser.

Utpå dagen var det duket for lunsj på Slakter Sørensen, før vi vandret rundt enda litt til – blant annet på kjøpesenteret Sandens.

Haha. Nå høres det nesten ut som jeg forteller om et opphold i en annen by – men det verste (eller fine) var at jeg følte meg som en turist, og følte egentlig at jeg var på tur. Men jeg hadde selvfølgelig ingen ønsker om at denne “turen” skulle ende på ettermiddagen, og ble veldig fornøyd da vi over tlf fikk høre at båten skulle gå. Så etter ca. åtte timer i byen, tre timer på båt, og tre kvarter i taxi, kom vi oss endelig fram til hotellet vår.

Like etterpå dro vi ut for å spise, og to timer senere var skallen min klar for å ta kveld – så jeg var utrolig nok det første vesenet som vandret hjem i seng og sov frem til neste morgen. Etter frokost var flesteparten i shoppemodus, så det ble et par timer med byvandring.

Ååå, disse, dere. Disse skulle dere smakt. Dette var jaggu en førsteklasses ‘bursdagskake’ jeg fikk servert, og jeg tror mamsen og meg svevde like mye i et par sekunder der vi slukte i oss disse bollene langs gata. (Jeg lærte tidlig at hun elsker kokosboller, og klarte tidlig å “arve” sansen for denne type boller). Men disse var ikke som de i Norge – de hadde mørk sjokolade, krem med vaniljesmak, marsipan i bunnen, og et fint utseende. Hoho.

Sååå var vi på et brygghus, hvor jeg endelig fikk kastet meg over de uendelig mange øltypene. Eller i det minste sett på at de andre gjorde det. Er ikke helt sikker på når jeg skal bli voksen og nyte denne ølgreia, men jeg koste meg likevel – jeg og mitt trøtte tryne. Men sjååå så fin mor er da 🙂

Da lunsjen var inntatt, vandret vi tilbake til hotellet for en aldri så liten ettermiddagslur. Møtte et mini-tivoli på veien.

Og godteri.

Da søvnen var over, og vi skulle møtes på et rom for å ha vorspiel med de andre før julebordet, ble jeg møtt med bursdagssang, mennesker som stormet til med kinderegg (som jeg skjønte i ettertid at ble 23 stk) og litt andre gaver. Sååå koselig!

Nå som jeg legger ut dette bildet skjønner jeg jo hvorfor den ene dansken vi møtte nektet å tro at jeg ble 23, og var bombesikker på at jeg ikke var mer enn 14-15 år. Men jaja. En times tid senere var det klart for julebord. Vår savnede kollega Frank skulle egentlig vært med, så vi trøstet oss med å se navnet hans på bordkortet…

Ja. Så var det speil i taket, da.

Og plutselig fikk jeg bursdagssang nr. 2, i det en av servitørene kom med kake med lys!

Jeg er så heldig som har så fantastiske kolleger som gjorde bursdagen min til en super dag 🙂 Da nok et måltid var inntatt, var det etterhvert tid for byen igjen.

Og mer øl, for noen – øl med julehilsen, til og med.

Dagen etter var søndagen allerede kommet, og vi kom oss trygt og greit hjem igjen til Kristiansand. I dag var det tilbake til jobb, hvor jeg fant dette hengede på skapet mitt!

Skjønne, skjønne kollegene mine. I servietten fant jeg en aldri så liten intern gave.

Kaviar i mitt hjerte, hehe. I skapet fant jeg en julestrømpe, og på vaktrommet lå flere kinderegg og ventet. Jeg er så heldig 🙂

– V.