Helt fra jeg var et kortklipt supersjenert barn, har etternavnet mitt gjort at folk har stilt halvnysgjerrige spørsmål om min tilknytning til Kari. Som dette kortklipte barnet reiste jeg for eksempel jevnlig fra Båtsfjord til Tromsø for å besøke min biologiske mor – noe som medførte at jeg som UM (uledsaget barn) ble såpass kjent med personalet på Langnes flyplass, at de på et tidspunkt ropte “næmmen e det ikke ho Kari Bremnes!” da jeg kom ut av flyet. Jeg antar at det er på grunn av dette, alle spøkene altså, at jeg aldri har hatt bry til å høre en eneste strofe av Kari’s verk. Men så er det en tid for alt, har jeg hørt – og det var det visst i dette tilfellet også. For et par år siden så jeg en dokumentar med henne, i fjor så jeg enda en – og nå er det jaggu meg Kari som vugger tankene mine til ro når jeg på kveldstid tenner lys og drikker kaffe alene i kjellerhula mi.

Det er en tid for alt, ja. I dag innså jeg i alle fall at det var tid for å blogge, ettersom det visstnok er to og en halv uke siden sist. Det var en torsdag kveld, det. Jeg befant meg på “galehuset”, hvor jeg skulle tilbringe min siste helg. En helg som viste seg å gi meg ekstra gode minner, da Borghild (ansatt) valgte å ta oss med til Lista, hvor vi blant annet besøkte fyret. Og i toppen av dette fyret kunne jeg jo se helt til verdens ende! Vel, i det minste til langt uti havgapet, da. Og ned på uendelige mengder gresstrå, hvor Borghild ble til en pitteliten prikk nedi hjørnet…

Ikke bare kunne jeg se ned på henne fra fyret – men også fra et gigantisk tre i en fortryllet skog. (Creds til mi venninne, Ronja, som har lært meg å like treklatring). Men sånn bortsett fra i disse tilfellene, ser jeg opp til Borghild, altså. Hun er et fargerikt menneske, og hadde i grunn gjort seg bra som Farsund/Lista-guide 😉

Tror fint jeg kan beskrive denne skogen med “grønt så langt øyet kan se”. Og da vi kom ut av det grønne landskapet, fikk jeg fylt opp dyrehjertet mitt også.

Og jada – selv om jeg er fryktelig glad i å være negativ, så kan jeg visst smile av vakker natur.

Om noen skulle stusse over merkelig form på jakka, er det bare fordi jeg etter mange bestemte “jeg blir ikke med!”-svar, plutselig ble med på tur likevel – hvilket resulterte i et ugjennomtenkt tøyvalg, som Borghild da fikset med å gi meg vesten sin. Ufattelig interessant info, hæ? Jada.

“Jeg blir ikke med!” høres sikkert ut som en sur setning – men som dere sikkert vet, så er det ikke lov å være sur når man er ute på tur…

(Mange bilder lånt fra medpasienter).

Så ble det plutselig mandag, da. Mandag som betød hjemreise, og slutten på to fine uker rundt gode mennesker. Slutt betyr som oftest avskjed, og avskjed er for hjertet mitt et hat. Men så var jeg så heldig å få med meg litt solskinn fra Åshild, glade farger fra en medpasient, og en strikket klut fra nok en snill ansatt. Og da jeg kom hjem på rommet hos mamma, fant jeg en hilsen fra en kollega som hadde sydd meg en toalettmappe! Åh, enkelte mennesker altså ❤

Uken som fulgte etter mandagen, tilbrakte jeg med Samson og blomstene, mens mamma og de endret hudfargen i varmere strøk. Jeg dro på jobb og så kirsebærtrærne blomstre, vandret rundt på Gimlekollen, og deltok på avskjedsfest for min skjønne kollega som dessverre (for vår del) flytter til verdens ende.

Plutselig var herr og fru Heitmann tilbake, og før jeg visste ordet av det var det på tide å rope hurra!

Til tross for vår ikke-biologiske relasjon, fikk vi ved et uheldig bilde like øyne på bildet under her, ser dere… En annen uheldighet som oppstod, var da jeg skulle knipse et bilde av en kollega på andre siden av gata, og en forvillet same selvfølgelig måtte ødelegge det hele. Og så var det været, da. Sånn for sikkerhetsskyld var vi liksom innom både sol, regn og hagl. For ikke å snakke om kulde. Smerte fikk jeg jaggu også kjenne på, da jeg etter borgertoget var sikker på at jeg kom til å miste begge beina mine. Skoene som ble kjøpt to dager før og som passet i butikken, passet plutselig ikke da 17.mai-stasen skulle på, og måtte derfor tilpasses både her og der. Dette var tilpasninger som gjorde at jeg ble nødt til å vandre i noen altfor store joggesko da jeg skulle videre til nattevakt. Og altså… Det var ikke uten grunn at jeg valgte gjennomsiktig pose da jeg iført kjole og joggesko skulle bære de hvite skoene i hånda – så folk i det minste kunne se at jeg hadde sett rimelig ok ut.

Jah. Sånn ellers har jeg fått kjærlighet fra Samson, spandert nye kaffekopper på meg selv, invitert nabokatta på kveldsmat, og vært enig med Samson i at det er helt ok med helg.

Fredag var altså en sofadag i regnvær. Men på lørdag hilste jeg på Flekkerøy – noe jeg valgte å kalle “kjærleik ved fyrste augekast”. For et vakkert sted! I timesvis var jeg ute på denne øya, sammen med ei herlig jente som viste meg rundt – og som etterhvert tok meg med på grilling hos familien 🙂

Eneste ulempen var at jeg var smart nok til å kjøpe ei sjokolademelk da vi handlet til piknik – og siden melkeprodukter helst skal være kalde, var det visst et uheldig kjøp, ettersom vi skulle foreta oss lang gåtur i solskinn først. Flaks at havet er kaldt da, tenkte vi…

Da søndagen kom våknet jeg til det sjokkerende klokkeslettet “13:10”, og hatet meg selv for å ha glemt å sette på vekkerklokka (som jeg vanligvis alltid gjør, for å unngå å sove lengre enn 11:30). Men etter et par timer med sofafurting, kom tante på besøk med lille Alvilde – og med disse to rundt seg går det faktisk ikke an å furte. I alle fall ikke da tante hadde med vaffelrøre, og jeg kunne ta i bruk vaffeljernet fra pappa – i tillegg til å få en haug med babykos.
Etter dette besøket hentet jeg hunden Lucky hos den engelske familien, og fikk gleden av enda mer vakker natur. Og takket være Lucky ble jeg vekket mye tidligere enn 13:10 i dag, og fikk deretter sett de engelske barna da jeg leverte han tilbake. Ellers har jeg befunnet meg i kjellerhula mi, hvor jeg har sett Frikjent, drukket kaffe av en barndomskopp, og innsett at jeg egentlig har en ok utsikt om jeg bare reiser meg og ser ut av vinduet.

Men en skal jo ikke behøve å reise seg for å se ut av vinduet – bare sånn for å fylle opp med litt negativitet her…

– V.

For noen kvelder siden befant jeg meg alene i skogen, hvor jeg listet meg bortover gresset som en vektløs mus, mens jeg lot iphonen’s lommelykt vise meg hva den var god for. Jeg hadde nemlig fått øye på en (hold dere fast) krokodille!!! Denne måtte jeg jo ta bilde av så folk skulle tro meg, ikke sant. Altså, det var jo såvidt jeg trodde meg selv! Problemet var bare at jeg etter fem minutter med blitz-problemer innså at jeg var i ferd med å ihjelfotografere en trestubbe. (…) Ikke si det til noen.

Bildene over her er de jeg ventet med å vise dere til “neste gang”, som altså er nå i dette øyeblikk. Plutselig sang våren for full hals, og med to middelaldrene solglade mennesker rundt seg, er det ikke bare bare å sitte fullt påkledd i sofaen med katten på siden og dataen foran seg. Er jo “så viktig å benytte seg av solstrålene og den gode lufta”, ikke sant. Så etter å ha blitt servert kaffe, dro jeg på meg sommerkjolen og tok for meg litt lesestoff. Mamma og de går jo derimot rundt og brøler til hverandre at “HERREGUD DET ER SOL, SKAL VI IKKE GJØRE NOE RUNDT HUSET???”.

Hehe, nå lo jeg av min egen setning og forestilling om at de faktisk gjorde nettopp dette. For det gjør de ikke. De brøler i grunn aldri. Men altså…

Ja. Jeg ser jo at beina mine ikke akkurat har vondt av litt solskinn. Men etter denne “fantastiske vårdagen”, måtte visst tøyet på igjen. Jeg satt ute likevel da, det skal sies. Etterpå forbannet jeg solen litt fra soverommet, fikk trøst av Samson, og konkluderte med at sola i det minste gjorde blomstrene verdige å ta bilde av.

Etter å ha forlatt Heitmann’s, tilbrakte jeg helga på Justvik. Som syklist satte jeg veldig pris på å få favorittværet mitt tilbake – selv om jeg skal innrømme at det var over middels ok å sette seg i en varm jacuzzi etter en kald regndag.

Så fant jeg plutselig ut at jeg skulle besøke meg selv, da – hvor jeg brukte tiden til å vaske filler og spise is, i et særdeles nydelig outfit. Noen ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke er moteblogger…

Etter å ha spist meg ihjel på is, spiste jeg meg ihjel på Egon.

Så havnet jeg på galehuset.

Neida. Eller jo, jeg gjorde det altså – men det er ikke direkte et galehus. Bare nesten. Har i alle fall vært her siden forrige mandag, og gjort cirka dette:

Stått opp 08:30 hver dag, lest avisen, fargelagt, og spist meg ihjel. Det med 08:30 er forsåvidt frivillig på lørdager og søndager, men jeg har visst tillatt meg å bli vekket på dette tidspunktet på “fridagene” også. (Tror det er første gang i historien at jeg har stått opp så tidlig på en lørdag og søndag uten noe som helst formål). Og når det gjelder lunsjen finnes det i grunn også en slags frivillighet, sånn når det kommer til valg av type gryn altså… Med mindre de ansatte finner på noe “gøy”, da. Dette gjorde de sist helg, noe som førte til at jeg alene ved kjøkkenbordet kom på min helt egen “alle barna”-vits:

Kjempegøy. Så er det selvfølgelig de sørgende delene, da – som da jeg fra forrige opphold hadde glemt hvordan lysbryterne fungerte, og måtte gjennom en hel natt i denne stormbelysningen:

Livets store problemer, der altså. Ellers har jeg farget litt til, kost meg med med ei fem uker gammel prinsesse, gått tur i regn, og gått tur i mørket.

Lykkelig som jeg er, har jeg naturlig nok gitt fra meg mange smil også. I alle fall da jeg oppdaget at de hadde tatt i bruk kjøleskapmagneten jeg etterlot meg i takkekortet da jeg forlot de i desember.

Nå kan det jo hende at de “ikke hadde noe valg”, ettersom jeg plutselig kunne dukke opp igjen – men jaja, det varmet hjertet mitt likevel. Det samme gjorde Samson da jeg var på overnattingsperm hos mamma og de. Men det er jo ikke noe nytt – det at han varmer hjertet mitt, altså.

På det siste bildet ser han riktignok sur ut – men det er jo ikke alltid så lett å dele en enkeltseng, det må han nesten bare finne seg i. Noe jeg derimot må prøve å finne meg i, er maset fra strømleverandøren min.

Blir helt oppgitt av slikt.

Dette oppgitte bildet ble tatt da jeg fredag kveld innså at det var… Ja, fredag kveld, og jeg befant meg i en stusselig sykehusseng. Heldigvis gikk jeg ut på leting etter en potensiell date, og det fant jeg jaggu meg i elva.

Søndagen dro jeg på besøk til Gunn og Magne – foreldrene til mi gode venninne, Marte. Akkurat dèt virker kanskje for noen litt merkelig, med tanke på at Marte har flyttet raua si til København. Men sånn er det bare. Det var nemlig disse menneskene som var de første “voksne” til å passe på meg her nede. Inni den “passe på” fulgte det forresten også med en sykkel. Sykkelen som for et år siden ble stjålet på et busstopp. Så fikk jeg en ny av Belinda, som hadde fått den av Gunn og Magne. Sååå punkterte jeg her om dagen, og til tross for et tappert lappeforsøk fra Trond, er hjulet like flatt. Denne kan selvfølgelig leveres inn, men nå har jeg liksom fått min tredje sykkel fra disse menneskene. Ikke si det til noen, herregud. Fikk kanelboller og jorbær også. Og en hyggelig skogstur, om det er av interesse å vite.

Etter en avsluttende skogstur i baneheia, møtte jeg Ronja ved Bellevue, før vi gikk videre til Odderøya.

Der var jeg hoppende glad, ser dere. Ser i grunn sykt lykkelig ut, om jeg skal si det selv – så jeg vet ikke helt hva jeg gjør på psykiatrisk (…). Men på mandag stod det faktisk i ukeplanen min at det var på tide å snike seg tilbake på jobb, etter flere ukers hjernetørke…

Javel, så har jeg kanskje tatt i bruk sinnarynkene mine også – men det er bare fordi jeg fortsatt er i tjuefemårskrisa mi. Når jeg tenker meg om er det nøyaktig et halvt år til jeg fyller 25, men jeg bare elsker å ta sorgene på forskudd. Så elsker jeg behandlere som kan servere meg en smågodtpose med variasjon av humor og seriøsitet. Det kan i alle fall Åshild. En sykepleier, altså. Vi hadde fellesstua for oss selv en hel kveld, og benyttet anledningen til kjas og vas – hun med strikketøy i hendene, og jeg med kryssord i fanget. Etter to timer med dette reiser hun seg opp og utbryter; “Nei, nå må jeg ha en kaffepause. Du tar hintet, sant? Jeg er utslitt etter å ha sittet her med deg. Helt svett!”, før hun tydelig tørker seg i panna. Elsker det. Skal visst ikke mer til for å glede en drittunge som meg. 🙂

Ja, så har jeg fått meg nye tøfler. Slikt er jo viktig nå som vår og sommer nærmer seg, kan dere skjønne. Fant de i ei sånn billigsjappe der alt er på salg, ikke sant. Og egentlig kostet de 150kr på salg… Men mannen i kassa var uklok nok til å si “hva kostet de, det var vel 79?”, før han antakelig gikk for ordtaket “den som tier samtykker”, siden jeg ikke sa et ord og han likevel tastet inn “79,-“. Sånn kan det gå. Jeg skulle kanskje sagt noe, men nå valgte jeg altså å unne meg nok en stor glede i mitt liv. (…)

Dere er sikkert stappmett på både ironi og sarkasme, men det må dere bare tåle. Det jeg derimot kan omtale som en stor glede i mitt liv, uten ironi, er mi nye lille “superkusine”. Fikk enda mer babykos i går, og det er så koselig! Er selvfølgelig godt i gang med å lære henne det viktigste av alt; nordnorske julesanger.

Jada.

– V.

Da jeg for i underkant av et år siden betalte meg til nye huseiere – et politiektepar med tre barn og en katt – fikk jeg tildelt en nokså kjedelig tilleggsinfo om sistnevnte familiemedlem. “Hun heter Messi. Hun er litt sky. Hun er ikke en som ligger i fanget og koser”. Som dyreelsker syntes jeg naturlig nok at dette var en smule kjipt – men da jeg et par måneder senere skulle passe denne pelsdotten, kunne jeg opptil flere ganger ta følgende type bilde;

Selvfølgelig måtte jeg videresende dette til huseierne – som viste seg å bli overrasket, og som ga meg en spøkefull “nesten misunnelig”-kommentar. Så vi har ledd litt av katten i ettertid – ikke bare etter de gangene jeg har passet henne, men også etter hun ordnet seg en egen type besøksrutine. Senest i går kunne jeg sende huseieren min en liten latter på grunn av dette – for en skulle jo ikke tro at katten som “er litt sky og ikke ligger i fanget”, gjør følgende;

1) mjauer, og stirrer på meg gjennom vinduet.

2) fortsetter med førstnevnte når jeg åpner vinduet, og vurderer om det er mulig å hoppe inn.

3) gjør seg fin, og ser meg dypt inn i øynene.

4) hopper for sikkerhetsskyld nedi “vindusgropa”, og gnir seg inntil vinduet så hun er sikker på at jeg ser henne.

5) hører at jeg åpner ytterdøra, og klatrer langs gjerdet fra vinduet.

6) stopper opp og ser at jeg faktisk står i døra.

7) løper ned trappa.

8) kommer inn.

Må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva som er så spennende i hula mi. Det tror jeg forsåvidt ikke hun skjønner selv heller. Egentlig tror jeg hun mellom hvert besøk glemmer hvor kjedelig det er hos meg – for etter fem minutter med kos, løper hun opp trappa igjen, og går inn i sitt eget hjem. 🙂

Bare en random liten søndagsoppdatering, der altså.

– V.

Se det, som de sier på dette smørblide sørlandet – nå har vi jo bare såvidt passert en ukes bloggopphold, i motsetning til det forrige på to uker. Stadig forbedring, der altså – selv om jeg til nå har brukt over middels lang tid på å finne ut hva jeg skal fortelle dere denne gangen. Såpass lang tid at jeg fra enden av kjøkkenbordet har observert Trond gå rundt i hagen med høytrykkspyler, hatt kaffepause i andre enden av kjøkkenbordet, og kommet greit i gang med kveldens fjernsynsunderholdning. Men ok. Siden sist har jeg; smilt (…), unnet meg kaffe og makron alene på kafè, og holdt tantes nye lille baby ❤

Herlighet, nå er Trond ferdig med å se på TV også… Åja, om noen forresten skulle stusse over dagens overskrift, betyr det bare at jeg har hatt litt sånn “recovery” (avkobling når hjernen har for mange uttrykksikoner på èn gang) med diverse mennesker som til etternavn heter både Heitmann, Jakobsen, Berg og Aanesen. Førstnevnte er jo reservefamilien, som jeg i grunn er innom ukentlig. Og det var i forrige uke at meg og mamma fikk gleden av å holde dette lille vidunderbarnet. Men rett før det hentet hun meg på kafèen jeg satt på, og der oppdaget vi en uforventet høy koselighetsgrad på loftet – så jeg tror rett og slett jeg har funnet min type kafè. Se så koselig!

Da ukens opphold hos Heitmann’s var over, dro jeg videre (evt tilbake) til frøken Jakobsen – og da måtte jeg jo nesten bare dra henne med på denne kafèen dagen etter. Vet ikke om hun likte den like godt som meg, men hun likte i alle fall de ikke-eksisterene puppene mine. Det gjør forsåvidt Samson også.

Jah. Så har jeg sovnet med Lui, spist mat, spist enda mer mat, og våknet opp med Lui.

På et tidspukt dro jeg hjem og sjekket postkassa mi, hvor jeg var så heldig å finne ferskpakket kaninbæsj! Eventuelt te. Ja, det er faktisk te – fra et stykke crazy kompis i Oslo 🙂 Lot meg også lure til å ta en av de latterlige testene på facebook, hvor jeg må innrømme at jeg ble rimelig fornøyd med resultatet. Til slutt ser dere hvordan “jeg smiler, men jeg skal drepe deg”-uttrykket mitt er. Bare hyggelig.

Etter et par netter hos Belinda, ble jeg hentet av herr Berg, som fraktet meg til fru Berg. Og kidsa deres, da. For de som ikke kjenner til henne, er dette Jorunn – en god kollega av meg. Hvis jeg plutselig skulle komme til å skrive “Egon”, er det bare fordi hun heter det. Ikke på ordentlig, men i mitt hode. I hennes hode heter jeg Kjell. Ja, det skal liksom være som Kjell og Egon i Olsenbanden, hvor det var helt naturlig at jeg skulle være han pinglete med briller(???). Jaja, det går bra – har lært å leve med det.

Denne familien bor landelig til, i et svært hus ved elva på Tveit. I huset finner jeg tre katter, en gigantisk hund, og uendelig tilgang på dansk sjokolademelk – og dette i seg selv er jo grunn nok til å kalle oppholdet for “recovery”. I vakre omgivselser har jeg altså fått dyrekjærlighet, spist enda mer, sløvet i sofa, og nytt diverse utsikter.

Sofabildet og kveldsutsikten er forsåvidt tatt hos Jorunn’s søster som bor like i nærheten – derav etternavnet “Aarli”. Liv til fornavn, om noen skulle lure. Eventuelt tante Liv – for jada, denne ekstrafamilien min vokser stadig, haha. Og til tross for at jeg bare hadde sett henne i to minutter tidligere, gikk jeg derfra med både tøy og gaver og invitasjon til Danmarkstur. Men det må vi nesten komme tilbake til. Sitter nemlig igjen med en overflod av bilder etter dagene hos Jorunn;

Denne lille menneskekroppen ligger ikke på latsiden, skjønner dere. Støtt og stadig spretter hun som en hoggorm opp i skauen på andre siden av veien, og dit måtte jeg jo nesten bli med. Slike skogsturer skal jo være godt for kropp og sjel, har jeg hørt.

Gjorde et forsøk på å klatre i trær, ser dere. I èn og en halv time surret vi rundt i disse grønne omgivelsene, sammen med Kasper som er den største og deiligste schæferen jeg har vært borti.

Hvis dere lurer på hvordan Jorunn er, så… Vel. Det finnes et fåtall mennesker som har den type humor som gjør at vi bare kan se på hverandre og le. Skal i grunn ikke mer til enn at vi har hverandre i sidesynet. Jorunn er blant dette fåtallet.

Men så var jeg jo altså invitert med til Danmark av Liv – så etter tre netter på landet seilte jeg “over dammen”, som de visstnok sier. I bil suste vi avgårde mot Løkken, og var innom både den ene og den andre butikken. Siden Liv tidligere hadde gitt meg noen oransje “Sun Lolly”, måtte jeg jo nesten bare kjøpe med meg noen grønne og blå også – og for første gang i historien har jeg nå en full frys! Hoho. Melk fant jeg også. Ikke bare sjokomelk, men også skummamelk med jordbærsmak! Full fest i kjøleskapet også, altså.

Vi reiste forretsen med to av Liv’s venner. Veldig hyggelige venner, når sant skal sies. Stemningen var med andre ord på topp, helt til…

…jeg som aldri er fysisk syk, ble rammet av skallebank og uvelhet og jaaada. Muligens etter inntaket av kyllingsalat på båten, jeg har ikke peiling på slikt. Men siden vi først besøkte Liv sin lille hytte, og deretter venninnas hus, fikk jeg jo lagt meg i minikoma både her og der. Med andre ord null stress – i alle fall ikke med så omsorgsfulle mennesker som de viste seg å være.

Safthylla mi fikk jeg jaggu også oppgradert, så jeg er jo strålende fornøyd. Tyggis, Läkerol og Nescafè fikk jeg òg røsket med meg, og litt Fisherman til mamma. Og ikke nok med det – men tror dere ikke Liv kom med trøstegave og sjokolade til meg på båten? Jeg har jo arvet dette “flaut å åpne gaver foran andre”-syndromet fra pappa – derfor uåpnet gave… Men herlighet, for et nydelig menneske. Jeg skjemmes stadig bort ja, men årh, blir så glad i hjertet mitt!

Atten timer senere, altså i går natt, tok jeg avskjed med denne gjengen og sluknet i min egen seng tre sekunder senere. Min egen seng som jeg regnet meg frem til at jeg ikke hadde sovet i på ti netter (…). I går og i dag har jeg tilbrakt tiden hos Heitmann’s igjen – men bildene fra disse dagene får nesten bare vente til neste gang. Det får da være måte på hvor mange bilder jeg skal presse inn i et stakkars innlegg, hva.

Hadet.

– V.

Det kan hende det er sant hva kalenderen min sier – at det er hele to uker siden jeg poppet innom her for å fortelle om alle mine interessante hverdagsdetaljer. Jeg vet i grunn ikke, for jeg har jo som vanlig vært fryktelig opptatt. Hotel Cæsar og de viktige greiene der, vet dere. Dessuten har jeg økt min ukentlige mengde te-inntak – og slikt tar jo òg tid.

Ja, så har jeg for eksempel brukt litt tid på å være trøtt.

Men til tross for det, trøttheten altså, har jeg likevel pådratt meg en erfaring om at det koster hud å gå seg ihjel.

Lekkert bloggbilde, om jeg må si det selv. Fikk samme type blemme på venstre fot også, om det skulle være av interesse å vite. Disse beina liker visst ikke å gå ti timer på fem dager. Og det skjønner jeg jo forsåvidt. Ti timer på fem dager, er to timer per dag. Og to timer per dag, er for min del 12,6 kilometer per dag – hvilket betyr 63 kilometer på fem dager. Og i løpet av disse kilometerne blir det vel kanskje i overkant mange skritt i samme sko, selv om de fikk gleden av å jogge 12,6 av de. Så for all del, jeg klandrer ikke tærne for sytinga de gir fra seg. Da fikk jeg i det minste et ekkelt bilde å blogge, før det plutselig ble påske og jeg ble skjemt bort av både den ene og den andre.

Det startet med et egg i jobbskapet. Plutselig fikk jeg et til, og så enda et. Etter disse tre eggene dukket det opp en svær sjokolade også – og som om ikke alt dette var nok, fikk jeg i tillegg denne meldingen:

Hadde nemlig hus (og katt) for meg selv mens mamma og de var borte litt i påska, og ble jo veldig glad da jeg skjønte at jeg skulle på jakt! Problemet var bare at jeg noen timer senere måtte sende henne følgende sms;

Som et spent lite barn har jeg i to timer listet meg rundt her, mens den kreative hjernen min har beordret bena mine både hit og dit – for ikke å snakke om opp og ned. “Det er ikke fugl og ikke fisk” kan jo i grunn bety så mangt. Og med tanke på at det lever en katt i dette huset, kunne de to andre utelukkede dyreartene fort bety at det nå handlet om han. Samson, altså. Entusiastisk, som jeg sjeldent er, har jeg derfor stukket hendene nedi kattematsekken, og sjekket stedene han pleier å både ligge og sitte. Jeg har sett i skapet hvor våtfôret befinner seg, og løftet på de nokså skinnende matskålene hans.
Sistnevnte fordi jeg på et tidspunkt kom til å tenke på den gangen min bofelleskap-venninne for fem år siden lot meg oppleve min aller første påskeeggjakt – hvor jeg da gikk rundt i mitt eget hjem og fant rosa rebuslapper, som etterhvert ledet meg til det magiske egget. Og siden den opplevelsen så langt er den eneste erfaringen jeg har når det gjelder påskeeggjakt, er det kanskje ikke så rart at jeg ble noe usikker om jeg nå letet etter lapper eller selve egget.

Uansett; da jeg omsider innså at det umulig kunne ha noe med kattekreket å gjøre, tok jeg for meg de andre dyrene i huset – til tross for at jeg godt vet at “fugl og fisk” indirekte betyr “høyt eller lavt”. Nå finnes det ikke flertall av levende dyr her, så jeg refererer egentlig bare til de to insektsfigurene i bokhylla, og insektsbildene i sofakroken. Firfislefiguren ved badekaret også, forsåvidt – og kattefiguren som sitter oppå boka “Kropp” ved TV’en. Kastet til og med et blikk bort på maurlokkeboksen, og dro opp det fremste avisutklippet i kortholderen ved kaffemaskinen. På baksiden av dette klippet var det nemlig bilde av en orangutang – og det var da, mens jeg holdt dette avisklippet, at jeg ba meg selv om å skjerpe meg. Det får da være måte på hvor avansert en slik jakt skal være, tenkte jeg, og gikk over til den klassiske høydetenkningen.

Men akk og ve… Høyde er jo nok et begrep som kan være så mangt. Hvis det hverken er fugl eller fisk, tenker en kanskje at det må være øyehøyde. Men for alt jeg visste, kunne det like gjerne bety; “det er ikke oppi stua, og ikke nedi garasjen”. Derfor tok jeg meg friheten til å ransake hele førsteetasjen, med unntak av de to soverommene jeg ikke har noe med å gjøre (bortsett fra de få gangene jeg støvsuger, selvsagt). Uten å gå i detaljer kan jeg vel nevne at det er nokså eggefritt både i vaskemaskinen og tørketrommelen. Skittentøyskurven også, om det skulle være interessant å vite.

Ransakingsrunden tok ikke så altfor lang tid, så jeg gikk derfor raskt over til å tenke at det ikke var midten av huset som var svaret – men “midten” generelt. Nok en gang måtte bena dra meg opp de fjorten trappetrinnene, før jeg startet saumfaringa av alle de midterste skuffene i stua og på kjøkkenet. Like etterpå mistet jeg evnen til å tenke på ledetråden “fugl eller fisk” i det hele tatt, og åpnet likegreit alle skuffene jeg kom over. I all min fortvilelse gikk jeg tilbake til tanken om dette med arter, og foreslo for meg selv at det kanskje hadde noe med menneske å gjøre. Av den grunn tok jeg en titt bak alle bildene ved TV’en – inkludert Britt’s populære ansiktsmaleri. Jeg sjekket ved bøkene om menneskets fysiologi, ved bildet av den nakne kvinnen ved spisebordet, bak de ekle trefigurene over TV’en, og gjorde et forsøk på å løfte på gipsavstøpningen av Margrethe’s ansikt nedi gangen. (Jeg er riktignok ikke sikker på om det er hennes ansikt, men det ligner i alle fall).

Det skal også sies at jeg opptil flere ganger har tatt runden uti hagen, uten hell. En av gangene mistet jeg til og med skoen, da jeg løp over gresset etter å ha trykket på mobilens selvutløser for å gi fra meg et bildebevis. Men jeg sitter i det minste igjen med viten om at Trond’s tøfler ikke er egnet for å løpe med.
Da to timer med hjernebry og moderat fysisk aktivitet var gått, kom jeg frem til at det var på tide med en jaktpause. Jeg gjorde unna en 40 minutters treningsøkt, fikk kroppen ren med en dusj, og sippet i meg en varm kopp med den siste teposen i “Strawberry Cupcake”-pakken. Deretter gikk jeg en ny forenklet runde i huset, likedan i hagen, og nå… Nå lurer jeg på om det er mulig å få et hint?

Og så fikk jeg et hint. Hintet var stua + cirka brysthøyde. Tjue sekunder senere fant jeg det pokkers egget.

Men jeg ble veldig glad altså, for alt sammen! Herlighet. Jeg er overbevist om at jeg har de beste kollegene som er mulig å få tak i. Undrer stadig over hvordan de har gidd til å tenke på den snåle unge vaskekjerringa de omgås med, og innser at de har gjort meg en smule bortskjemt. Men jeg blir like overrasket hver gang – både for overraskelser, og fine meldinger når jeg er hjemmeværende – og innser at jeg har vært utrolig heldig med å ha havnet blant akkurat disse menneskene. (Om det skulle være noen tvil, var dette et forsøk på å si takk til alle mine oppmuntrende kolleger).

Jula varer helt til påske, men påska varer visst ikke helt til jula, for plutselig var den jo over. Jeg kan ikke skryte på meg å ha gjort særlig mye nytt og spennende hverken før eller etter, så det kan jo være det samme. Tok meg en liten tur i den mørke kjelleren da, om det er noe å skryte av. Tror egentlig ikke det er det, for i kjelleren er det rimelig kaldt. På et tidspunkt tror jeg kanskje jeg holdt på å fryse ihjel.

Bildet over ble naturlig nok tatt som et random “klage over at det er kaldt”-bilde, før jeg fikk beskjed om å legge fra meg all elektronikk. Denne beskjeden ble riktignok gitt av meg selv, til meg selv – enn hvor lite forstående det måtte være å høre. Dette er visst en av ulempene ved å besøke mørkekjelleren – det at hele verden på et tidpunkt “må” stenges helt ute, og ingen form for underholdning er lov. Oppstår fort kjedsomhet av slikt. Dessuten får man en del å ta igjen når man tre døgn senere presser skankene til å gå et trappetrinn opp, og får lov til å sjekke mobildingsen igjen.

Jadda. Med andre ord; hold dere i førsteetasjen. Hvis ikke kan dere alltids løpe sippende hjem til mor eller bestemor eller whatever – det er lov, selv om en har passert fjortissalderen og sånn. Er man riktig heldig, kan det jo være at de man drar til har en katt. Det har i alle fall mamma. Hun sier at vi, meg og katten, garantert hadde blitt kjærester om vi var av samme type art. Det tror jeg på. Herregud, er det rart at jeg er singel…

Jaja. I går tok vi en aldri så liten lekerunde i hagen for å kjenne på våren. Jeg liker jo egentlig ikke våren, men jeg har innsett at den kommer hvert eneste år likevel.

Det virker som om landets befolkning blir bestøvet med en ekstra lyst til rengjøring/opprydning på denne tiden av året. Jeg vet ikke med dere, men jeg kan i grunn ikke kjenne noe ekstra behov for noe som helst når sola skinner. Har dog mosjonert meg i dette været ved å bære noen kvister da, etter å ha observert Trond snauklippe et tre. Og mens vi snakker om Trond, måtte jeg nesten bare ta en screenshot da vi ved hver vår ende av kjøkkenbordet stirret på hver vår mobil, og han i all stillhet sendte meg denne;

Det var før han spurte om jeg hadde noen bloggsponsorer, etterfulgt av forslaget “psykisk helse, kanskje?” (…). På den humoristiske måten, altså. Jeg orker ikke at dere som har vanskelig for å skjønne humor, skal gå rundt å tenke denne mannen er frekk, for det er han ikke. En av bestevenninnene mine, derimot…

…mobber dialekta mi til tross for at vi har en “regel” om at det skal skrives på dialekt – i tillegg til å snappe meg i min vakreste tilstand (herregud). Men det går bra, hun var jo tross alt villig til å hjelpe meg, ser dere. (Beklager banninga, og evt overdreven info – men jeg vet at jeg både er finnmarking og at ærlighet varer lengst).

Jeg har altså tilbragt dagen med dette mennesket i dag, etter å ha gjennomført en synstest som fortalte at øynene mine var nokså ok. “Med” blir kanskje en smule feil forresten, sånn i og med at hun har sittet sine åtte daglige timer med hjemmekontoret på soverommet, mens jeg har…

Slappet av med Lui. Og svart på et par brøl og meldinger fra soverommet da.

Men det er heldigvis sånn jeg liker det – det å bare være rundt noen, uten å nødvendigvis måtte gjøre noe sammen med de hele tiden. Avslappende og behagelig, kaller jeg det. Tok meg til og med tid til å lage et typsik “hei bloggeeeen, her er lunsjen min”-bilde for dere. (Jada mamma, jeg vet at vi i går snakket om at det var nettopp dette jeg aldri gjorde – så la oss kalle dette et småvittig unntak, hva).

Vaniljekesam, biola, eple, appelsin, banan, musli, yoghurtnøtter og kanel – om noen tilfeldigvis skulle lure.

Åhåj… Nok for i dag, tror jeg. Hadet.

– V.

Åå du sprengfylte snømann, jeg tror jaggu jeg har inntatt mer elektromagnetisk stråling enn hva som er lovlig i løpet av en helg. Skallen og øynene mine forteller meg i alle fall at jeg muligens bør vurdere å gå tilbake til den tiden hvor jeg la meg klokka 21 for å lese Donald til jeg sovnet. Det kan naturlig nok høres ut som jeg refererer til da jeg var sju og sånn – men jeg hadde visst en “legge meg klokka 21”-periode på ungdomstrinnet også. Donald leste jeg derimot i alle år, frem til jeg ble 17 og oppdaga fenomenet “blogging”. Fant forsåvidt et Donald på et av venterommene jeg sitter på i ny og ne.

Det er vel snart en måned siden jeg bablet om at jeg skulle vise dere te-samlingen min, og kanskje klage litt over tannlegeregninga jeg forventet meg. Te’en får vi nesten ta en annen gang, og den tannlegeregninga har jeg i grunn ingen behov for å klage over. Var tross alt bare en halvårig tannrens (ettersom jeg er litt svak i kjeften) – men siden jeg nå kan kjenne at jeg mest sannsynlig har pådratt meg et hull i hjørnetanna, blir det nok ikke lenge til jeg serverer denne klaginga likevel.
Sånn ellers har jeg siden sist tilbrakt noen timer i både det ene og det andre baksetet. For to helger siden dro jeg til Stavanger for å delta i 35/36-års dag.

Det var Cecilie (evt Jenny Skavland, som jeg liker å kalle henne), som inviterte til dette – og siden hennes mann tok på seg ansvaret som servitør, fikk jeg gleden av å bli servert kaffe fra baren hele kvelden. (Egen bar i kjelleren, der altså). Slikt gleder jo et avholdshjerte. Hadde jeg vært rosablogger, ville jeg antakelig hatt stor glede av prinsesserommet jeg fikk tildelt også. For alle prinsesserom har jo sånne prinsessespeil, og da er det skikkelig kult med sånn supersexy mobilselfie.

Jada, jeg skal på et tidspunkt klare å slutte å mobbe dette rosafolket… Forrige helg ble jeg fraktet til Hovden, hvor jeg var for aller første gang. Der var det hverken bursdag eller prinsessespeil – men masse snø og god stemning med ni flotte kolleger! Med perfekt skivær, til og med.

I tillegg til stolheisen måtte jeg selvfølgelig prøve ut begge skitrekkene også…

Sist jeg hadde slalomski på bena var da jeg som tiåring dro på helgetur til riksgrensa i Sverige – og det har til nå vært den eneste gangen jeg har stått på slalom. Så jeg anser mine to fall som helt ok 😉 I tillegg til ski, ble det også rom for masse hyttekos. Deriblant utdeling av blomster, underholdning og leker, “interessante” samtaleemner, og selvfølgelig god mat og drikke.

…Å liste seg opp en søndags morgen og finne ei stille tante i sofakroken – for så å lese bok og drikke kaffe, mens det snorkes fra soverommet ved siden av – det er koselig, det.

På hjemmefronten skjer det ikke all verdens – og da gjelder det jo å forevige random detaljer, slik at jeg har noe å fortelle dere. Som for eksempel at jeg finner det frustrerende å måtte betale for vekta på yoghurtnøttene. Nå kan en riktignok kjøpe sånne miniposer, men la oss ikke tenke på det nå. Poenget mitt er bare at det er urettferdig for de som bare ønsker seg “yoghurten” som er rundt. Denne skrellinga er dessuten ganske tidskrevende – men det er okei, for tid har jeg jo nok av. Noe av denne tiden har jeg for eksempel brukt til å delta på påskeverksted, hvor jeg var så heldig å få disse to kyllingsakene fra Heidi og Jorunn (to kvinner i førtiårene, der altså). I år gjorde latskapet at jeg ikke laget så mye som ei fjær – men jeg ble i det minste inspirert nok til å kjøpe en påskeblomst for å henge det ene fuglekreket på. Så har jeg drukket kaffe, da. Masse kaffe. En av gangene fikk jeg til og med et hjerte i koppen, og da var jeg naiv(?) nok til å tenke på bestemor. Hun pleide alltid å lese i kaffekoppene til folk. Men vi må ikke snakke så mye om bestemor, for jeg drømmer om henne hver natt, og det er nesten nødt til å stoppe snart.

Vi fikk forresten servert snø her om dagen! Så etter å ha hørt en haug av “nå kommer våren”-kommentarer, kunne jeg endelig fnise litt fornøyd for meg selv. Og pådra meg litt wannabe-frostskader, da – men det går bra. Og sååå har jeg lest bok, sett mamma strikke, og fått den nødvendige oppmerksomheten av Samson.

Jeg innser opptil flere ganger i uken at jeg bruker altfor mye tid på ingenting. Tankene mine minner meg stadig på at det finnes en haug av ting jeg kan, og kanskje bør, gjøre. Men så må jeg jo “bare” se en episode av ditt, og en episode av datt. Plutselig blir jeg så trøtt at jeg ikke gidder å trykke oppdater-knappen på Instagram. Blogging tar jo aaaltfor lang tid. Og så må jeg jo på jobb innimellom alt dette, ikke sant…

Men nå kan jeg i det minste skryte på meg å ha rydda i klesskapet, da.

Denne helga har jeg funnet enda en frustrasjon når det kommer til det å måtte betale etter hvor mye noe veier. For når det gjelder smågodt, er det jo ikke så gøy å betale for en haug med hele sjokoladebiter, når en bare vil ha det som er inni. Karamellfyll eller minismarties, for eksempel. Jeg bare sier det… Men utenom det har jeg ikke funnet flere frustrasjoner i løpet av disse fridagene. Trolig fordi jeg nesten ikke har beveget meg utenfor min egen dørstokk. Bortsett fra da jeg luftet Lucky på lørdag, hvor vi fikk gleden av å finne en meitemark. Og da jeg var barnevakt til en delvis sovende kid i dag.

Til slutt kan jeg jo ta meg tid til å skryte av at jeg feiret Earth Hour alene hjemme i stua mi i går.

Eller, sammen med påskekyllingen, da.

Nå er klokka over halv elleve, og etter en avtale jeg gjorde meg selv, skulle jeg egentlig vært i seng for en time siden. Dessverre kom jeg i dette øyeblikket på at vaskemaskinen er ferdig. Vanligvis pleier jeg forresten å lese gjennom blogginnleggene mine for å sette inn komma, endre på setningsoppbygninger, rette opp skrivefeil, og slette en del av det unødvendige. Men det orker jeg ikke nå, så jeg får bare beklage eventuelle feil.

Hadet.

– V.

Ikke det at det har noe sammenheng med noe som helst – men for to år siden var jeg med en av jobbtantene mine på Ikea, hvor jeg spontankjøpte det derre lerretbildet av en zebra. Nå skriver jeg det som om dere alle vet hva jeg snakker om (og nå tenker jeg umiddelbart på mamma, som ikke kan fordra når jeg gjør nettopp det) – men noe sier meg at alle som har vært på Ikea skjønner hvilket bilde jeg snakker om. Uansett; jeg satte dette bildet bak sofaen min mens jeg ventet på at noen skulle hjelpe meg med å henge det opp på veggen. Jeg spurte aldri noen. Så flytta jeg. Og nå… Vel. Nå står det bak en helt annen sofa, i en helt annen leilighet, pent innpakket i den samme plastiken jeg drasset med meg hjem for to år siden. Stadig får jeg mer og mer forståelse for hvorfor pappa og mi stemor i årevis har kalt meg “frøken snar”, “flash”, og “lynvingen”.

Når vi først er inne på dette treighetssyndromet mitt, ser jeg at jeg ligger en hel måned bak skjema når det kommer til alle mine potensielle bloggbilder. Og slikt må en jo nesten bare gjøre noe med. Så… I begynnelsen av februar deltok jeg for eksempel på en filmkveld på Ernst, sammen med denne gjengen;

(Bergitte, Belinda, Kristin, Elaine og Mariann). Samtlige her kunne nok kanskje vært heldigere med dette bildet – men det skal sies at det ble tatt etter å ha sett ferdig “The Exorsist”, om det kan være noe unnskyldning. I tillegg var det vel fare for noen sukkerkick, ettersom det befant seg store mengder godteri på bordet. Som Belinda sa;

Jah. Snapchat, der altså – noe jeg er rimelig god på selv;

Det fine med snapchat er at man får dokumentert så himla mange viktige øyeblikk – og det passer jo perfekt for meg som fyller ukene med så mye interessant. Jeg har blant annet vært barnevakt.

Kost med Samson.

Klødd han i skallen (se så deilig han er, herregud).

Passet naboenes katt.

(Som forresten “ikke er så kosete” i følge de, men altså…)

Gått tur med Lucky.

Snappet og blitt snappet mens det snappes om at det snappes. (…)

Spist hjemmelaget vannis.

Spist meg til et eplehjerte.

Spist knekkebrød.

Stekt kjøttdeig og spist taco.

Lagt på meg tretti kilo under øynene (sjarmerende med poser).

Gått tur i regnet.

Vært blomsterpike.

Ledd meg ihjel.

Holdt på å kveles i min egen latter.

Fått en tegning.

…Og innsett at jeg ikke kan poste flere bilder i dette innlegget. Det er jo like før det blir for mye av det gode, så dere må nesten vente til neste gang før jeg viser dere den ekslusive te-samlingen min (for dere som ikke har med på snapchat). Kan tenke meg dere gleder dere. I morgen skal jeg visst til min halvårige sjekk hos tannlegen, så det er store muligheter for at jeg kan servere dere noe klageri over tannlegeprisene også.

Ha en fin dag. Eller uke, da.

– V.

Etter et enkelt øyekast kan jeg jo se at det visstnok er tjueto dager siden sist jeg var innom her – og da kun for å avlevere et stakkars bilde, uten noe form for skribleri. Så det er kanskje ikke så rart at jeg til tross for mitt nokså lave lesertall, har blitt minnet om at disse oppdateringsrutinene mine har sklidd ut igjen. Jeg kunne selvfølgelig skrytt på meg at jeg har vært for opptatt med trening, studering, og enorm sosialisering – men jeg tror ikke jeg orker å lyve i dag. Hadde det nå enda vært søndag, men det er ikke – og man lyver da strengt tatt ikke på en mandag. Men jeg har i grunn ikke noe spesiell sannhet å komme med heller, annet enn at jeg nærmer meg sesong 31 i Hotel Cæsar. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med livet mitt når jeg kommer til “dagens” episode, og jeg plutselig må vente en hel uke før jeg kan se neste. Men det sies jo at man ikke skal ta sorgene på forskudd, så det der får vi nesten bare snakke om en annen gang. La meg heller fortelle dere om alt jeg har bakt siden sist. (Ja…)

For tre søndager siden var dagen kommet for å gjøre stas på landets mødre – og siden jeg er så heldig å ha ei i denne byen som fortjener nettopp dette, slo jeg til med muffins. Fikk riktignok god hjelp fra Toro, hvor vi sammen laget et blandet resultat (med smak av bringebær og hvit sjokolade).

Søndagen etter var det Fastelaven – og ettersom jeg var på jobb hvor det allerede ble servert boller, slo jeg til med en ny runde muffinslaging.

Avanserte med litt sjokolade og blåbær, og syntes i grunn de så rimelig fine ut. Så kom de ut av ovnen da, og bare…

På dette tidspunktet innså jeg at baking ikke er noe for meg. Men så har jo mamma havnet i en usedvanlig lang bakeperiode, hvor hun skaper lukten av nybakt brød i hytt og pine…

…og slikt blir man jo nesten litt inspirert av. Brødmat er det beste jeg vet, så jeg bakte jevnlig brød da jeg flytta ned her – før dagen hvor jeg sverget til Husmann kom, og jeg la baking og brødspising på hylla. Men etter denne bakeinspirasjonen fant jeg ut at jeg skulle produserte bestemor sine grove knekkebrød.

To dager på rad gjorde jeg dette, og anskaffet meg altså noen husmorspoeng der. Plutselig skulle jeg jobbe helg igjen, og fordi jeg visste at jeg skulle jobbe med min såkalte ‘barnevakt’, tok jeg med utstyr til bollebaking. Som ‘barnevakt’ har hun nemlig i de siste årene passet på å sysselsette meg når hun kan – og da har bollebaking blitt en typisk helgesyssel. Det fine var jo at hun hadde tenkt akkurat det samme, og vi endte derfor opp med å konkludere at det måtte bli boller to dager på rad. Så vi knadde og hevet…

Penslet…

Og serverte…

Den andre bolledagen ble vi enige om å avansere det hele litt mer, og valgte å gå for eggekrem. Problemet var bare at vi sluttet på jobb etter butikkenes stengetid på lørdag, og skulle være tilbake igjen lenge før åpningstidene på søndag. Så da datet vi google, og kom frem til at vi bare kunne lage vår egen krem fra bunnen av. Og vel… Hadde noen av oss visst hvor lang tid ordet “bare” betydde, tror jeg vi hadde nøyet oss med en ny forsyning av vanlige rosinboller. For mens barnevakta stod og rørte som dette…

…rakk jeg å kna sammen bolledeigen, la den heve, piske eggehviter og sukker til marengs, smøre stekebrettene, kna deigen på nytt, og trille ut bollene. Det tar altså (@%&$!?§) lang tid å lage eggekrem fra bunnen av!! (La det være en advarsel til dere andre som skulle tenke det samme). Men når denne kremen omsider var ferdig, fikk jeg æren av å smake den på en spesialbolle. (Spesialbolle = minideigklatt stekt på en varm kokeplate, dandert med nylaget krem og en stakkars rosin).

Jada. Men til tross for en litt kjedelig erfaring om at slike tidskrevende hjemmelagede greier hører gamledagene til, er jeg likevel sabla fornøyd med barnevaktas utholdenhet og gode humør! Og gode boller ble det jaggu også 😉

Nå har klokken passert midnatt, og det har altså rukket å blitt tirsdag mens jeg har produsert dette superspennende bakeinnlegget mitt. Jada. Vi snakkes en annen gang, dere.

PS: om noen av mine sjefer skulle lese dette, vil jeg bare informere om at baking bidrar til et bedre arbeidsmiljø, og sikkert skjerpede sanser og sånn også…

– V.

Opptil flere ganger i uka kikker jeg inn vinduet til en mann. Det er snakk om et kjøkkenvindu, til en eldre mann over pensjonistgrensa, altså. Jeg mener ikke sånn ekkel spionasje dere trenger å tipse politiet om, men altså… De gangene jeg går hjemover eller hjemmefra, og kommer til svingen som er cirka sju minutter unna dørstokken min, passerer jeg huset til denne gamle mannen. Jeg vet forsåvidt ikke om det er hans hus engang – jeg kjenner han jo ikke. Men han sitter i alle fall der ved kjøkkenbordet 90% av gangene. De gangene han derimot ikke sitter der, kan jeg i det minste se en tallerken eller to, så jeg skjønner at han har spist eller skal til å gjøre det. Noen ganger er han helt alene, og andre ganger kan jeg observere en dame i andre enden av dette bordet. I går var det faktisk to damer der. Jeg har ingen anelse om det var datter og kone, datter og barnebarn, eller rett og slett bare to hjemmesykepleiere. Men jeg tok meg selv i å bli glad over selskapet han hadde under måltidet sitt. Ingen liker vel tanken på at gamle mennesker er ensomme. Men etter å ha sett ned på dette vinduet ukentlig i de seks månedene jeg har bodd i Tretjønnveien, innser jeg at det kanskje er på tide å slutte å “se til” dette mennesket jeg ikke kjenner. I går begynte jeg nemlig å undre over hva jeg kom til å tenke den dagen det er helt mørkt der. Og det får da være måte på hvor mye en skal være nødt til å tenke på her i verden.

Jeg blir visst bare rarere og rarere med tiden. Faktisk så aner jeg ikke hvorfor jeg gir dere denne meningsløse informasjonen, men jeg kom ikke på noen andre måter å starte innlegget på. Hvis noen lurer på hvordan jeg ser ut når jeg går hjemover fra jobb, så er det visst sånn her:

Før jeg går hjem fra jobb, ser jeg visst litt mer fargerik ut. Eller, fargerik og fargerik. Grønn, i det minste.

Da jeg forresten la det bildet over her ut på en engelsk side jeg bruker, fikk jeg kommentaren; “Your work is making flying carpets? Cool!!”. Jeg svarte bare ja. Og i tillegg til å lage flyvende tepper, har jeg også et talent når det kommer til å være prøvekanin for sykepleierstudenter. Det ser cirka sånn ut:

Og de gangene jeg velger å ta bussen til jobb (i stedet for å passere den gamle mannen), men mister den, ser jeg sånn ut:

Jeg gjør selvfølgelig ikke det, men for all del; “fake it to make it”. Mens vi snakker om jobb kan jeg jo også fortelle at jeg fikk en forsinket julegave av en kollega på fredag. Veldig koselig – spesielt den vedlagte lappen:

Jeg elsker jo lapper fra folk, så jeg har selvfølgelig hengt den opp. “Din ekle lille mensenjente”, kaller hun meg på norsk… Er det rart jeg sliter med mareritt, tenker jeg. For det gjør jeg. Egentlig er jeg jo vant til det, men nå er jeg inne i en sånn periode der jeg husker tusen detaljer av maretittene når jeg våkner, og en sjelden gang velger å kontakte noen for å få bekreftet at jeg faktisk lever i den virkelige verden. Så fredag kveld sendte jeg sms til to av mine nærmeste; mamma og mitt søskenbarn, Maiken. Jeg la ut i det vide og det brede om dette marerittet, hvor jeg oppdaget at det rant blod av meg. Da jeg så meg i speilet var 1/5 av skallen min borte, og jeg hadde med andre ord et svært hull i hodet hvor jeg kunne se min egen hjerne. Det var ingen hjelp å få – alt var mørklagt, og de jeg snakket med i telefonen trodde meg ikke. I tillegg kom det haugevis av ekle innsekter ut av sprekker i badeveggen, og insektssprayen som jeg brukte måtte jeg etterpå dusje vekk fra hullet i hodet mitt. Det gjorde meg ingenting å vite at jeg skulle dø, men jeg var visst himla redd for den store smerten jeg visste jeg kom til å få når hjernen skulle begynne å bli spist opp. Men da jeg møtte mamma og Trond, fikk de meg til å innse at jeg faktisk ikke hadde noe hull i hodet, og at jeg bare hallusinerte. Så jeg hadde jo egentlig ikke vondt. Men uansett; grusom drøm, ikke sant (…). Og så er dette svaret jeg får:

Bildene til høyre illustrerer selvfølgelig uttrykket jeg hadde da Maiken svarte, og hjernen min som jeg kunne se i drømmen. Nå skal det sies at jeg etterhvert kom på at den andre kjerringa var i selskap, men da hun endelig svarte, takket hun for en “spennende historie”. Makan til mennesker altså. Den eneste jeg kan regne 100% med, er Samson. Muligens fordi han vet at jeg alltid kommer til å gi etter for å klø han i skallen. Her om dagen kom han inn i stua, mjauet mens han stirret meg inn i øynene, og ventet til jeg reiste meg før han gikk mot kjøkkendøra. Dette til tross for at både mamma og Trond allerede satt på kjøkkenet, fordi han vet at jeg er dum nok til å gjøre alt for han. Noen ganger henter han meg oppe for at jeg skal bli med han ned på soverommet og åpne persiennene så han kan se ut av vinduet. Men jaja, han ler i alle fall ikke av marerittene mine…

Jeg merker at jeg ikke akkurat går inn for å fremstille meg selv som et smart og oppegående menneske på denne bloggen – og jeg tror ikke jeg gjør det noe bedre ved å fortelle dere at jeg har gått på Hotel Cæsar-smellen igjen. Det er så mye lettere å bruke tid på å begymre seg over Pelle som ikke finner datteren sin etter en båtulykke, eller om Mie kommer til å takle at Albert pusser opp Arnfinn’s leilighet. (Jeg er bare på sesong 30 av 31, så dere som vet dette må være stille). Alt jeg har gjort i helga utenom nattevaktene, er å følge med på dette. Tidligere i dag tenkte jeg at jeg skulle blogge for dere da, men så fikk jeg nok en gang et akutt behov for en sovepause. Det har en tendens til å skje midt i et blogginnlegg, fordi jeg kjeder meg sånn av min egene ord. Menne… Sånn ellers synes jeg det er ganske ok med snø. For snø har vi endelig fått tildelt her nede på sørspissen.

Adjø, og fortsatt god søndag.

– V.