Hei, gjett hva? Belinda Jakobsen fyller 26 år i dag!! Dama er plutselig nærmere tretti enn tjue, og det går opp for meg nå at det allerede er fire år siden jeg stalket bloggen hennes daglig og gikk rundt og håpet at jeg en dag skulle bli kjent med henne. Og wow, hvem hadde trodd at hun fire år senere skulle bli en av mine nærmeste som gråter hver gang hun skal gi meg et kompliment fordi hun er så glad i meg (sååå morsomt!), eller ler når jeg er med familien fordi hun synes det er så gøy at jeg har blitt en del av den? Ikke jeg i alle fall. Men gud så takknemlig jeg er for å ha henne i mitt liv. For…

…Det finnes få mennesker som kan helbrede din sorg bare ved å være til stede. Det finnes få mennesker som kan gå lange turer med deg i stillhet uten å la det bli pinlig. Det finnes få mennesker som forstår deg bare ved å se deg i øynene. Det finnes få mennesker som ved et blikk kan få deg til å le når du er lei deg. Det finnes få mennesker du føler det komfortabelt å være med uten å gjøre noe. Det finnes få mennesker du vet du kan være 100% deg selv med. Det finnes få mennesker du spontant reiser fem timer med buss for å besøke fordi du er savnet. Det finnes få mennesker du ikke vet hvordan du skulle klart deg uten.

Men Belinda er et sånt menneske for meg.



Jeg er forferdelig glad i deg, verdens beste venn ❤

GRATULERER MED DAGEN!!!

– V.

Mitt fjærbelagte barn har bursdag i dag! Lucas. Lucas Blues faktisk – oppkalt etter pappas musikksmak og min stefars polakkansatte snekkerfyr (…). Fjærballen blir fire år, og har levd med meg i tre og et halvt av de. Vet ikke om jeg er mest overrasket over at han har holdt ut med meg, eller at jeg har holdt ut med han. Har ofte lyst til å vri om strupen hans, nemlig. Likevel kunne jeg utrolig nok ikke byttet han mot en million. Var jo tross alt en irriterende overbeskyttende undulatmor helt fra den dagen jeg plukket han ut i dyrebutikken. De kalte han “sjefen i flokken” der, så det var vel ganske opplagt at høyt lydnivå fulgte med. Jeg ble glad i han likevel. Veldig glad i han – selv om han “bare” er en fugl. Min fugl 🙂

Herlighet. De sykelige kuldegraderne her oppe gjør at neseborene mine limes sammen hver gang jeg trekker pusten med nesa. Neglbitt kommer etter bare fem sekunder utenfor vottene. Føttene mister følelsen etter hundre meter bortover veien, og ansiktet trenger jevnlig massasje for ikke å fryse fast til ett enkelt ansiktsuttrykk. Så har vi havet, da. Havet har ikke bare frøset til et tjue centimeters tykt teppe ved båthavna, men det ryker mer enn alle skorsteinene i bygda tilsammen!

Det med neseborene, neglbitten og følelsesproblemet i beina og ansiktet er forresten ord etter egen erfaring. For selv om graderstokken har vært oppe i 22,9 minusgrader, har jeg likevel vært dum nok til å bevege meg ut av huset…

(Onkel Arild; jeg hadde egentlig lue, det bare ser ikke sånn ut, så du trenger ikke sladre til mamma). Fant raskt ut at peiskos og innetid med familien var mye bedre…

(Lillesøster: “har du spart så lenge til langt hår?”)

(Mine to fadderbarn – jeg prøver å stikke ut øyet på minstemann) 

(Lillesøster og lillebror)

Her var vi på familiemiddag hos bestemor, hvor alle de fem “familieklasene” var samlet og utgjorde 16stk til bords. For å forklare det enkelt viser bildet bestemor’s syv (av åtte) barnebarn og to oldebarn. Men om noen skulle være interessert i den mer kompliserte forklaringen, kan jeg fortelle at dette er tre forskjellige søskenflokker som består av; lillesøster (4), meg (21), lillebror (12), søskenbarn (12), søskenbarns datter (1), søskebarn & fadderbarn (6), søskenbarn (15), søskenbarn (22), og fadderbarn & søskenbarns sønn (3). Litt forvirret? Fullt lovlig.

Ser kanskje stille, rolig og idyllisk ut – men FOR et lydnivå. At bestemors hjerte overlever å servere tre typer kjøtt og tre typer desserter til 16stk på èn gang, er helt utrolig. Og på toppen av det hele lever hun uten oppvaskmaskin! Tror jeg hadde strøket med før jeg hadde fått satt på potetene. Så all ære til bestemor – hun er utrolig flink. Måtte jeg en dag bli like snill og god som henne 🙂

Vel, vel… Nå har store og små lagt seg. Fireåringen har fått meg til å love å hente henne tidlig i barnehagen, så det er vel på tide å få lagt denne kroppen også.

Ha en fin mandag, dere 🙂

– V.

Etter onsdagens fjellheistur og mange timer byvandring, fant vi ut at det var på tide å flytte underholdningen til en varmere kategori. Så vi gikk inn i huset med det rare i, og etter litt fundering fant vi frem penn og papir, og prøvde oss på en hjemmelaget versjon av hjernetrimspillet “gjett hvem”.

(Forstod ikke at vi skulle ha plass til flere navn, så under her benyttet jeg plassen til å tegne noe fint)

Vel… Dette startet jo rimelig greit, sånn helt frem til det var min tur å gjette. Har jo fortsatt ikke har lært meg forskjellen på England og USA og slike avanserte geografiske greier, og synes  jeg har nok med å gå rundt og huske på mitt eget navn,  så vi gikk heller over til noe som passet meg bedre; barneversjonen av Twister.

Utrolig slitsomt spill!! Faktisk så slitsomt at Maiken reiste hjem til Nordpolen igjen i fortvilelse. Eller, hun skulle vel kanskje reise hjem uansett. Det skulle forsåvidt jeg også, men jeg kan aldri være i Tromsø uten å ha kaffedate med byens flotteste 38årige kaffedrikker, så jeg ble en dag ekstra.
 

Når dette også var unnagjort, skulle jeg jo vende snuten sørover, men jeg må innrømme at jeg synes det var rimelig urettferdig at Maiken fikk dra til Nordpolen og ikke jeg. Sånn i og med at hele familien min bor der, altså. Så jeg reiste etter henne, jeg. Pappa bare “HEI”, og graderstokken bare…

…og hjernen min bare “atten minusgrader + denne vindstyrken = førti minusgrader = sjokk etter å ha levd nærmest en hel vinter med plussgrader på sørlandet”. Holdt på å fly av rullebanen da jeg forlot flyet i dag tidlig, og mitt lille sjokk her førte til at jeg tvang min 13 år gamle lillebror til å kle på seg tre luer med hette over, to fleecehalser, en fleecegenser og en ullgenser, ullsokker, tykke hansker og boblebukse. Stakkaren så ut som en bortkommen eskimo der han løp bortover veien etter å ha fått tydelig beskjed fra storesøstra om å skynde seg, passe seg for biler, og være forsiktig i vinden. (Så utrolig irriterende å ha en storesøster som følger med deg fra kjøkkenvinduet når du er 13, haha).

Nå venter jeg bare på at de voksne skal bli ferdig på jobb så vi kan hente de små og kjøre ned til bestemor som selvfølgelig har laget middag til oss. Snille, snille bestemor ❤

(Oh, der ringte faktisk politiet etter meg! Må bare finne ut av hva jeg har gjort galt før jeg tør å svare. Alle må ha tid til å finne på en unnskyldning, vet dere  – det står i regelboka…).

GOD HELG!

– V.

Er du i Tromsø, har mangel på idèer om hva du skal finne på, og holder deg inne fordi du mener det er for kaldt til å bevege deg utenfor døren? Vel, tips fra meg; 1) finn frem varme klær (og eventuelt ski/snowboard/akebrett). 2) ta fjellheisen opp. 3) nyt utsikten (og eventuelt kos deg i bakkene). 4) tre inn i fjellheisen’s varmestue og slapp av med vafler og kakao (og eventuelt spill Wordfeud). 5) ta heisen ned igjen og dra hjem og les en god bok, spill kort eller brettspill, eller ta deg et varmt bad. …Og vips, så har klokka plutselig et par timer mindre å slå ihjel 😉

Det var dagens tips og bildedryss fra meg. Tar gjerne i mot bloggtips fra dere forresten, for der kjenner jeg at idètanken er ganske tom. Det har den vel egentlig alltid vært, så det er på tide at dere kommer med forslag 😉

– V.

For å opprettholde den jevnlige bloggoppdateringen jeg har hatt de siste tre ukene (les: dagene), forteller jeg like greit om denne dagen også. Eller forresten… Når jeg tenker meg om har denne dagen stort sett bare bestått av latteranfall. Pinlige latteranfall. Typ… I busstopp, i kassa på Spar, i undertøysavdelinga på H&M, og andre steder hvor “jeg ler så mye at jeg knekker sammen på gulvet og blir knallrød i trynet fordi jeg ikke får puste”-anfall ikke passer seg. I tillegg til det har jeg også ledd i fortvilelse av dagens kameramann som var usedvanlig ustabil…

Etterhvert ble noen av oss en smule påvirket av ustabiliteten…

Og da vi endelig var ferdig å vente på kameramannen, måtte kameramannen plutselig vente på oss…

Oh! Der ja! To sekunder normalitet! YES.

Det som ikke var like latterfullt, men likevel fikk frem noen smil, var besøket hos morfar…

Er alltid hyggelig å se han, men har fått vite at dette besøket muligens ble det siste. Han har nemlig blitt ganske syk, og lever for tiden som det de kaller “en tikkende bombe”. Merkelig å tenke at jeg i dag kanskje klemte han for siste gang, men sånn er jo livets gang…

Nå skal jeg leke frisør og farge håret til mitt kjære søskenbarn (som forresten er jenta jeg er sammen med på alle bildene over her), før vi lader opp til morgendagen som blant annet skal bestå av tur til fjellheisen 🙂

Kos dere så lenge!

– V.

1. Vekkerklokka terroriserer hjernen min og tvinger kroppen min i gang et sted mellom halv seks og halv sju. Med kineserøyne tusler jeg i slow motion ut til badet, hvor jeg oppholder meg ekstra lenge for å varme hendene i varmtvannet og føttene på varmekablene – akkurat lenge nok til at jeg ikke rekker frokost, fordi jeg må bruke resterende tid på å pakke ferdig bagen før taxien plukker meg opp.

2. Taxisjåføren møter meg med et hyggelig smil, og kjører meg avgårde til jobb.

3. Vel fremme på jobb hiver jeg på meg den flotte uniformen og leker superassistent frem til jeg blir sendt avgårde for å rekke flyet av mine oppgitte kolleger – oppgitte fordi de ikke skjønner hvordan jeg kan forholde meg rolig til det faktum av flyet letter 45min etter min arbeidstid er slutt. De nekter å høre på min “slapp av, det går helt fint, null stess”-innstilling, så når klokken nærmer seg hører jeg “Veronica, du må dra nå!!” og må pakke sammen om jeg vil eller ikke. Voksne, vet dere – de skal alltid ha så god tid. Men omtenksomme er de – det skal de ha. Bortsett fra de som kaller meg pervo, da.

4. Jeg gjennomfører nok en taxitur, og taxisjåføren ønsker meg god tur før jeg valser inn på flyplassen. Ved billettautomaten klikker jeg meg raskt frem til boardingkort og bagasjelapp, mens jeg kaster et blikk bort på sidemannen som må trykke inn èn og èn bokstav mens han ser ned på lappen sin, fordi han visstnok ikke har en like sær greie for å huske tall og bokstaver som meg.

5. Når bagasjelappen er klistret på, slenger jeg bagen på båndet og går, mens jeg småhumrer for meg selv over de andre som blir stående igjen og stirre på mennesket bak skranken fordi de tror han vil se boardingkort og legetimasjonen før de kan gå videre. Deretter knepper jeg opp jakken og hiver den på armen mens jeg rusler bort til sikkerhetskontrollen, hvor jeg som regel møter mennesker som starter avkledningen først når de har kommet langt nok frem i køen til at de får tak i en boks å legge sakene sine i. (For all del, ta den tiden dere trenger, jeg elsker kø).

6. Sikkerhetsvaktene skjønner at jeg ikke er en av de med skytevåpen i bh’en og kokain i sokkene, og lar meg passere problemfritt gjennom dørene og bort til kiosken hvor jeg som regel stopper ved kjøleskapet som inneholder sjokolademelk av alle varianter – før jeg til slutt får gå ombord i flyet hvor jeg sover meg gjennom de 45 minuttene det tar til Gardermoen.

7. Flyet vekker meg med et dunk i bakken, og jeg går inn på Gardermoen hvor jeg finner min faste vindusplass bak Christiania Bar, rett over utgang 22. Her må jeg som regel sitte et par timer, og ender stort sett opp med å spise min faste “ventemat” og drikke den samme elendige iskaffen som smaker så dårlig at jeg heller oppi to poser brunt sukker som forståelig nok ikke blander seg inn i kaffen, nettopp fordi det er iskaffe.

8. Plutselig får jeg med meg “…utgangen stenger” fra damen i høytalerne, og blir som vanlig den siste som går ombord i flyet. På forhånd har jeg reservert setenummer 19A, hvor jeg slukner før flyet har lukket døra og startet motoren.

9. Nok en gang våkner jeg med et dunk i bakken, går ut av flyet, inn på flyplassen, og møter de som skal hente meg. Eller eventuelt gir meg ut på nok en taxitur for å komme frem til hvor enn jeg skal bo.

10. Jeg drar opp mac’en fra sekken, og blogger til dere for å fortelle at jeg har forlatt sørlandet.

Ps: jeg har oppdaget at folka jeg er hos både har sjokolade og fugl, så jeg tror jeg skal klare meg rimelig bra. Det er kanskje bare en fuglepynt, men fugl er fugl, så nå slipper jeg å savne fjærballene mine som blir passet av fugletante Hanne hjemme på Grim – og godt er jo dèt.

God natt, mennesker 😉

– V.

Det er søndag, snøen daler ned, og jeg koser meg med pizzaboller hos tante Eva, sammen med gode mennesker, et lite stykke utenfor byen. Ukas verste dag er plutselig ikke ille likevel. Håper dere også koser dere 🙂

Så… Jeg har egentlig ingenting å si. Det beste da er vel å la være, men når du bruker hele ettermiddagen på å irritere deg over at du ikke har noe å fortelle, er det vel like greit å bare fortelle at du ikke har noe å fortelle. Forvirret? Jeg også. Prøvde nemlig å erstatte dagens middagslur med blogging, da middagslurene mine tydeligvis går utover nattesøvnen min for tiden. Men jeg hadde altså ingenting å blogge om, så da jeg omsider ga opp, fant jeg ut at jeg heller skulle bruke tiden på å spise. Men sååå kom jeg på at herr kjeveortoped tuklet med gebisset mitt i lunsjen i dag, og at nervene inni der hyler bare ved tanken på å stryke over tennene, og at knekkebrødene mine derfor er uaktuelle. Så jeg begynte heller å rydde i rotet mitt.

Og det var da, dere – det var da jeg kom over julegavene mine og fant ut at jeg kunne leke kul og fortelle om alle gavene mine som mange av de andre bloggerne har gjort. Men så fant jeg ut at jeg ikke gadd det likevel, og at jeg heller bare ville bekrefte min påstand om at julekort er det fineste man får. For selv om jeg har fått…

…sjarmerende gaver (som denne “blomsten” min fire år gamle lillesøster har laget i barnehagen)

Nyttige gaver (som toalettveske, så jeg slipper å reise med min seks år gamle ikke-toalettveske)

(penger, så jeg aldri slipper å gå tom for mine Husmann knekkebrød)

(sykkellås med kode, så jeg slipper å slepe sykkelen etter meg fordi jeg har låst og glemt nøkkelen)

Morsomme gaver (som gavekort hos regntøyspesialisten – intern humor)

(Litago sjokolademelk – min favorittdrikk som var veldig morsomt å få)

..Og en haug av andre ting, er det fortsatt ingenting som er så koselige som julekort! (Og julegavelapper) 😉

Sånn. Ferdig. Jeg klarte det – jeg laget et blogginnlegg om noe som egentlig ikke var noe. Forvirret igjen? Jeg også. Men nå har klokken nådd midnatt, og jeg innser at jeg plutselig ikke får problemer med å sovne, men garantert problemer med å stå opp når klokka hyler om fem og en halv time. Skakke være lett.

Ps. jeg tapte nettopp i Wordfeud igjen. “Mamma” er kjempebarnslig som ikke lar meg vinne.

Pps: Hanne hilser og sier at jeg er søt. Mulig hun sa at det var hun som var søt, men jeg liker å tro at hun mente meg. Selvfølgelig mente hun meg. Hun er jo mann. Mannehanne. Menn er ikke søte.

Ppps: natta.

– V.

Hva så om vi fikk ny NRK-lisens i forrige uke. Hva så om jeg falt på sykkel og skadet kneet, og ble kalt sta av mine kolleger fordi jeg nektet å gjøre noe med det. Hva så om Hanne stakk fingeren sin i øyet mitt så jeg døde. Hva så om Lucas nesten måtte til dyrelegen (han er ok). Hva så om min kollega smalt døra i hodet mitt. Hva så om Lisa Stokke ikke gikk videre i MGP. Hva så? VI HAR FÅTT SNØ!

I’m happy. 🙂

– V.