I seks og et halvt år har jeg vært det vi i dag kaller “en blogger”. Noen vil kanskje si rosablogger – men jeg nekter å plassere meg selv i denslags kategori, da de halvobligatoriske rosaemnene (sminke og mote) bryr meg midt i rattatàen. Jeg er en blogger, ferdig med det. Men i det siste halve året, har jeg vært en passiv en. I løpet av de åtte månedene som har gått forbi i år, har jeg bare produsert ett innlegg – et som bare måtte skrives, etter å ha lest noe som ga meg lyst til å si min mening. Og så ble det liksom bare med det ene innlegget.
Nå er det jo ikke slik at jeg behøver å forklare mitt fravær til mine lesere – for det er jo helt frivillig både for meg å skrive, og for andre å lese. Ikke har jeg mange lesere heller, så det er kanskje få som i det hele tatt har lagt merke til at mine meningsløse oppdateringer stoppet opp etter nyttår. Jeg la ikke engang merke til det selv. Bloggen gled bare sakte men sikkert ut av tankebanene mine. Innimellom kom jeg over utsagn på nettet som ga meg lyst til å “si noe” – men det ble med tanken.
Å danne en mer eller mindre sammensatt tekst som handler om mine egne tanker, er ikke vanskelig. Jeg elsker å skrive, og setningene dannes dermed nesten helt av seg selv – som om ordene har fått tildelt en egen direkterute fra hjernen til tastaturet. Å blogge er altså enkelt for meg. Men av og til, kan selv de minste og enkleste ting virke fullstendig håpløse.
En torsdag ettermiddag denne våren, fikk jeg for eksempel beskjed om at jeg neste dag skulle sykle til butikken. Matbutikken. Jeg trengte ikke kjøpe noe, eller i det hele tatt gå inn i butikken om jeg ikke ønsket. Oppgaven gikk mer ut på å reise meg fra sofaen, tråkke over dørstokken, og trekke frisk luft. Jeg visste at denne turen ville ta rundt tjue sekunder hver vei. Sekunder, ikke minutter. Dette var det eneste gjøremålet jeg hadde i løpet av hele denne dagen. Likevel tok det meg fire timer fra jeg våknet og begynte å tenke på det, til jeg klarte å gjøre noe med det. Som regel gjorde jeg ikke mer enn jeg måtte rundt den tiden, og bloggingen ble derfor utelukket.
Et av utsagnene jeg kom over i den skrivedøde perioden, fortalte meg indirekte at jeg var lat. Men det var jeg ikke. Selvsagt har jeg late øyeblikk som folk flest, hvor jeg helst bare vil ligge på sofaen og dra meg. Men det var ikke latskap som gjorde at jeg ikke klarte å produsere meningsløse innlegg, eller at jeg måtte manne meg opp til en kjapp sykketur til butikken. Det var sykdom. Men utsagnet lød som følger; “psykisk syke er late mennesker som snylter”. Jeg var (og er) psykisk syk – altså var (og er) jeg dermed lat. Og de gangene min sykdom fører til sykemelding, blir jeg i følge dette mennesket en snylter.
Utsagnet gjør meg ikke sint. Jeg vet at de som sier og tenker slikt, bare har mangel på kunnskap. For jeg har utrolig nok tenkt akkurat det samme selv – at de som kaller seg psykisk syke og blir hjemmeværende, er folk som bare ikke gidder å reise seg opp av sofaen. Men det var før jeg havnet der selv. Ironisk nok kan jeg huske at jeg i en alder av ti år stod ute på gata og tenkte; “bare jeg ikke blir en sånn syk som må gå til psykolog når jeg blir voksen”. Og så ble det altså slik – elleve år senere møtte jeg opp til min første psykologtime. Noen vil kanskje kalle det karma, jeg vet ikke. Men jeg skjønte fort at mine fordomsfulle tanker om psykisk syke var feil. Å være lat, er noe helt annet enn å være psyk.
Noen lurer kanskje på hvorfor jeg gidder å bruke tid på skrive om dette, når jeg likevel ikke kommer til å nå ut til særlig mange. Men kanskje finnes det andre som i likhet med meg kan finne på å google ihjel ordet “depresjon” for å få bekreftet at de ikke er alene. Tragisk nok er det en slags trøst i det. Andre tenker kanskje at jeg bare er ute etter sympati og oppmerksomhet – men hadde jeg vært det, hadde jeg ikke ventet tre år på å skrive om dette pokkers temaet. Det handler mer om at jeg vil svare på denne påstanden om latskap – og samtidig bryte tabuen ved å innrømme at dette er en del av min hverdag også.
Men det å skulle forklare til uteforstående hvordan dette faktisk er, er vanskelig. Jeg hadde jo ikke den fjerneste anelse om hvordan det egentlig var, før jeg fikk kjenne det selv. Det er vel på lik linje som alle andre sykdommer; jeg kan høre om hvor ille det er å ha/feile både det ene og det andre – men samme hvor mye jeg forestiller meg det, kan jeg jo aldri vite hvordan det faktisk kjennes for de det gjelder.
Dere skjønner nok greia, dere som fortsatt henger med her. Men jeg kom i alle fall over et godt eksempel på hvordan det kan være når den irriterende depresjonen leker mørketid – tatt ut av Lene Marlin’s nylige kronikk;
“Jeg var et sted i tyveårene der jeg lå på et iskaldt kjøkkengulv, oppløst i tårer og svak i kroppen. Vet ikke hvor mange timer det gikk, men det er faktisk sant at man kan gå tom for tårer. At kroppen ikke klarer for mye av gangen.
Jeg var helt utslitt. Men jeg hadde forsonet meg med at dette kom til å bli min siste kveld. Jeg skrev avskjedsbrev, overraskende kald og rolig. Jeg ville virkelig dø den natten. Da øynene lukket seg, var det liksom greit. Men flere timer etterpå våknet jeg. Helt forvirret, og med en forferdelig smerte.
Jeg hadde ikke nok krefter til å prøve igjen. Som var ironisk; jeg var for svak til å dø.”
“Den endeløse tomheten var helt forferdelig. Tilsynelatende var jo alt bra. Utad virket alt perfekt. Og det gjorde det enda verre. Ingenting er som å ha det vondt, og så sier noen til deg at du har jo ingen grunn til å ha det vondt. Det er alltid noen som har det verre. Og ja, det er nok riktig. Men det betyr ikke at din eller min smerte er mindre vond. Når man står midt oppi tårene, midt oppi det vonde, da er det vanskelig å se at det noensinne skal gå over. Man tror ikke på det!”
Bergens Tidende har også kommet ut med følgende ord;
“Selvmord er ikke en feig eller egoistisk handling. Selvmord er en følge av en sykdom som heter depresjon.
En depresjon er ikke en dårlig dag. En depresjon er ikke sutring over et par uker. En depresjon er en sykdom i hodet. En sykdom på lik linje med kreft og andre sykdommer som ikke er like tabubelagte. Befinner man seg i en depresjon mister man seg selv. Det kan føles som om livet er helt meningsløst. Du orker ikke å dra deg opp av sengen. Gardinene er dratt ned. Mørket. En depressiv person vil ha det mørkt.”
Man blir altså ikke rammet av en spontan latskap. Jeg tror ord som svak, sårbar, energiløs, tom og sort, kan være mer riktig beskrivende. Så de som tror at det å være sykemeldt på grunn av psyken, er som å være på ferie, tar feil. En slapper ikke av, selv om det absolutt kan se sånn ut når man ligger timesvis på sofaen, eller på gulvet. Utenom ferie har jeg i år vært hjemmeværende rundt to måneder tilsammen, og jeg ville ikke hatt disse “friukene” om igjen om jeg så hadde fått tredobbel betaling for det. Hvert eneste bilde fra disse periodene gir meg stikk i magen, som om jeg umiddelbart blir dratt tilbake til bildenes øyeblikk. Det er bilder der jeg smiler, spiller kort og brettspill, er ute på tur, eller drikker kaffe og leser bok – men jeg kan likevel huske den nøyaktige følelsen som skjulte seg bak hvert av disse bildene og øyeblikkene. Å ha gode nok perioder til at det er mulig å gå på jobb – med eller uten en smilende maske – er så mye bedre enn å se seg nødt til å bli hjemme. For hadde det vært snakk om snylting og gratis fridager, hadde jeg ikke orket å bruke måneder hos familieterapaut, et år hos psykologspesialist, og et år hos psykiatrisk sykepleier. Jeg hadde heller ikke hatt behov for innleggelse på psykiatrisk avdeling, eller på selve sykehuset. Pillehateren i meg ville i alle fall ikke latt meg prøve ut antidepressiva i et halvt år, og skepsisen min ville aldri gått med på gruppeterapi.
Så er det kanskje noen som lurer på hvordan man skal komme seg til disse oppturene og gode periodene. Og da finnes det selvfølgelig ikke bare ett riktig svar, ettersom hver enkelt sliter av forskjellige årsaker. Men Lene Marlin avslutten kronikken sin med følgende ord; “Så hvis du som leser dette ikke har det så godt akkurat nå, ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!”. Og det er nok riktig for de fleste – selv om jeg blir kvalm og provusert av å høre “det blir bedre” de gangene jeg er langt nede. Jeg får mest lyst til å slå ned vedkommede mens jeg brøler for full hals at “det er jævlig lett for deg å si, du vet vel for faen ikke hvordan jeg føler det!!!”. Antakeligvis kommer jeg til å tenke akkurat det samme neste gang jeg hører det, eller hvis noen sier “husker du hva du skrev i det blogginnlegget den gangen?”. Allerede nå kan jeg kjenne jeg blir småprovusert bare av tanken. Men samme hvor sint jeg kan bli, har jeg likevel erfart at disse ordene stemmer. Tålmodighet og utholdenhet er nøkkelen. Men det holder ikke å sitte i en krok og vente mens man hiver innpå med “lykkepiller”, for de som måtte tro dèt.
“Balansen i hjernen er borte og det er her antidepressivene kommer inn i bildet – et middel som skal gjenopprette balansen i hjernen. Men det er ikke en «lykkepille». Pillen gjør deg ikke automatisk lykkelig. Antidepressivene gjør bare halve jobben. Psykologen kan gjøre noe, vennene dine og familien også, men resten er opp til den deprimerte selv. Den deprimerte må ha viljestyrke av en annen verden og en falsk tro på at alt kommer til å bli bra. For den deprimerte føles det aldri som noe skal bli bra igjen. Den deprimerte får et annet syn på verden enn før og smerten føles uutholdelig.”
– Bergens Tidende.
Enn hvor håpløst alt kan virke, så finnes det små ting man kan gjøre selv for å gi bedringsprosessen en hjelpende hånd.
Snakk med noen.
Ja, profesjonell behandling er selvfølgelig lurt – men nå tenker jeg utenom det. Finn noen som står deg nær, som du stoler på og tør å prate med. Det å vite at du har noen å gå til når du har det vanskelig, som kan lytte og råde, kan være betryggende. Jeg tror det er bra å kunne snakke om problemene i en setting hvor du ikke blir sett på som en pasient.
Skriv.
Det er ikke alle som liker å skrive. Men det kan ofte være vanskelig å sette ord på alle tanker og følelser foran andre, og da kan det være lettere å skrive det ned for seg selv. Da trenger man ikke tenke over hva man faktisk sier, og det er fritt for å få ut alt fra fullt raseri og sinne, til tomhet og tristhet. Selv har jeg skrevet dagbok i to og et halvt år, hvor jeg fører ned hver eneste uke gjennom hele året. Jeg ser aldri tilbake på det – det tør jeg ikke, i frykt for at tankene skal ta opp det gamle jeg kanskje hadde glemt. Men det er en fin måte å “få det ut” på.
Gå ut.
Depremerte mennesker har en tendens til å sperre seg inne og unngå alt som foregår utenfor de fire veggene. På mørke dager er det veldig vanskelig å få seg selv ut av døren, for “hva er vitsen?”. Men prøv. Om du valser rundt i et kvarter for deg selv, eller om du tar deg en tur til byen eller går på besøk, spiller ingen rolle. Bare det å stå opp av senga, stelle seg, ta på andre klær enn den slitte joggebuksa, og gå ut av døra, gjør noe med en. Å trekke frisk luft, bevege seg, kjenne på regn eller solskinn – det gjør godt.
Lag stemning.
Selv om du er alene hjemme, kan det være fint å prøve å gjøre det koselig. Ha det ryddig og rent, tenn lys, og sett på litt musikk. Den gode stemningen kan lure deg til å få det pittelitt bedre.
Finn en hobby.
Gjør noe du liker, som normalt ville gjort deg glad. Skrive, synge, tegne, strikke, drive med sport, spille instrumenter – eller hva som helst annet. Om du ikke vil bruke tiden sammen med andre, kan du iallfall prøve å bruke alenetiden til noe gøy.
– V.
(Link til bloggens facebookside)
Veronica Bremnes 