En tilfeldig og tankefull nordlending som ved myndighetens alder forflyttet seg til sørlandet grunnet nye bekjentskap via bloggverden. Skrivelysten startet ved mobilblogging hos iPublish.no i 2008, og fulgte etterhvert med videre til lengre og mer innholdsrike innlegg hos Blogg.no. Nå, etter en fem års skrivepause, fortsetter skrivelysten altså her hos Wordpress :)
Var hos legen min her om dagen (ja, etter to år på sørlandet med fastlege på nordpolen, har jeg endelig frigjort legevakta fra å redde meg hver gang jeg holder på å dø). Skulle bare sjekke hodet mitt litt, men vet dere hva han gjorde?! Han kjørte en laser gjennom hodet mitt så blodet sprutet i taket!! (okei, kanskje ikke i taket, men det kunne ha gjort det, og det er jo det viktigste). Og ikke bare det, men han sprutet is på fødselsmerket mitt som nesten var borte, så det kom tilbake igjen!! Så nå sitter jeg her som en panneblødende dust med et halvt fødselsmerke og venter på elektrikeren som skulle vært her for 48 minutter siden. Livet, dere. Livet.
En av mine vakre lesere ønsker lengre tekster, så da må en av mine vakre lesere få lengre tekster. Kanskje litt i overkant langt denne gangen, men værsågod 😉
Det var sommer. Jeg kjente deg såvidt. Sa hei i ny og ne, og slo følge med deg hit og dit da det passet seg. Det ble høst, og “hei” ble til lengre samtaler. Det ble vinter, og følgesturene endte opp med spillkvelder hos felles venner. Det ble vår, og du ville ha meg hjem til deg. Det ble sommer, og du ville bo med meg, gifte deg med meg og ha barn med meg. Jeg var 16 den gangen, så det sier vel seg selv at jeg takket pent nei. Men du ga aldri opp. Du fortsatte å prøve. Du endret livsstilen din for meg.
Et nytt år fløy forbi, og du kunne etter altfor mange krangler og diskusjoner endelig godta at vennskap var alt jeg ville ha. Trodde jeg. Gøye stunder og fine samtaler kom oss i møte, men det gjorde også frieriet. Igjen sa jeg nei, og igjen ble du knust. Du mente jeg ødela deg – at mitt nei gjorde hverdagene dine til et mareritt, og at jeg hadde skyld i dine dårlige karakterer fordi tankene dine ikke ga plass til noe annet enn meg. Kranglene og diskusjonene kom tilbake, men før vi visste ordet av det var det sommer igjen. Denne gangen fant jeg ut at det var på tide å forlate bygda. Jeg flyttet. Det samme gjorde du.
Etter et år med minimal kontakt, dro vi begge tilbake til bygda på sommerferie, og du ville ha meg på besøk. Du visste min skepsis, men fortalte at livet smilte og at du hadde truffet en annen. Dessuten sa du alltid at du aldri ville legge din hånd på meg, så jeg stolte på deg. Jeg kom. Praten handlet overraskende nok om alt annet enn oss, og vi fikk oppdatert hverandre om året som hadde vært. Til min store forbauselse ble det til et koselig besøk, men grunnet hjemreise dagen etter måtte jeg dra tidlig, så jeg reiste meg opp fra sofaen for å ta farvel. Det likte du ikke. Før jeg hadde fått sagt så mye som et ord, var jeg tilbake i sofaen. Denne gangen i liggende stilling, men deg over meg. Jeg begynte først å le, men ble raskt stille da hendene dine kom under skjorten på meg, og jeg skjønte at dette var alt annet enn en spøk. Jeg sa stopp, men du brydde deg ikke. Prøvde å vri meg unna, men var låst fast av din kroppsvekt. Jeg begynte å rope, men du reagerte ikke. Armene mine kom seg løs og jeg begynte å slå. Jeg slo det hardeste jeg kunne, men du var ustanselig. Desperasjonen i øynene dine var som om du skulle vært besatt av en demon, og det var ingenting av motstanden jeg gjorde som fikk deg til å reagere. Hendene dine var overalt, og jeg fryktet hvordan dette ville ende.
Sekundene var som timer, men plutselig fikk bena mine tak i stuebordet ditt, og jeg sparket fra alt jeg hadde. Til tross for at du tidligere ikke hadde reagert på noe, ble du nå obs på lyden av bordet, og jeg benyttet sekundet til å rive meg løs og hoppe opp. Uten å se meg tilbake løp jeg mot gangen. I frykt om at du skulle komme etter meg rev jeg med meg skoene i hånda, løp ut på asfalten, fikk skoene på, og kastet meg på sykkelen. Aldri før har jeg syklet så fort. Jeg kjente raske, tydelige hjerteslag, og tårer som presset seg på. Kjentfolk møtte meg på veien, men jeg suste forbi uten å gi de så mye som et hei. Jeg ville bare hjem – hjem og låse døren.
Samme kveld fikk jeg en sms fra deg som sa unnskyld, men jeg visste at jeg aldri ville stole på deg igjen, og ba deg derfor om å aldri mer kontakte meg noensinne. I ettertid lot du meg være, men du har vært med meg i drømmene mine. Senest for et par uker siden våknet jeg midt på natta av en drøm hvor du løp etter meg, og nå.. Nå, etter et år, kommer en sms fra nummeret jeg aldri ville høre fra igjen. Det er deg. Ditt nummer og din skrivemåte, undertegnet med dine bokstaver. Følelsene jeg hadde den kvelden kom plutselig tilbake som et slag i ansiktet, og jeg lot være å svare. To, tre, fire og fem sms’er har tikket inn fra deg den siste uken, og jeg har fortsatt ikke svart. Når skal du forstå at du aldri kommer til å få noe i retur? Vær så snill, bare la meg være i fred.
Jada, så ble det Oslotur på meg, og dronningensgjengen ble endelig samlet igjen.
Men noe rart har skjedd med Kjetil etter han flyttet. Han vil plutselig ikke gjøre annet enn å stå i telefonboksene på Aker Brykke og se utenlandsk TV…
…så jeg kidnappet Belinda og tok henne med meg på bussen til Kristiansand.
Med tanke på at jeg flyttet inn i ny leilighet samme dag som vi kom, var det kanskje ikke så smart med tanke på gulvplass og sånt, men etter en bytur var ikke Belinda opptatt av annet enn å lage monster med hendene sine, så det gikk bra.
Ja, så kom jeg plutselig på at barna mine var i barnehagen da. Så jeg hentet de da.
Vi vandret rolig gjennom markens til jeg plutselig fikk en telefon om at noen stod i bakgården min og stjal BÆR fra meg! Så da løp jeg.
Og jammen stod det ikke to naut og plukket seg feite på bær.
De ble tydligvis så mette at de fikk vondt i magen. Bare se!!
Makan. Akkurat flyttet inn, så blir jeg plaget av bærtyver. Det er vel egentlig ikke mine bær, men det kunne vært det, og det er jo det viktigste.
Krasjet forresten med bil her om dagen. Kjempegøy.
Så for å skape litt spenning la jeg meg i trappa og ropte “jeg sitter fast!!”.
Min bror som satt oppslukt ved datan ved kjøkkenbordet, kom stormende opp. Kjekt å vite at man kan regne med noe så irriterende som den storebroren jeg har, men da han oppdaget at jeg bare tullet, fant han ut at han skulle straffe meg for å rope ulv. Så han dro meg ned trappen..
Kranglet litt…
Fikk tak i meg…
Og valgte å sette meg på verandaen.
For å straffe meg ekstra mye valgte han å låse døren.
Og mennesket i huset som liksom skulle være voksen og hjelpe meg, gjorde ikke annet enn å le.
Jeg tenkte at min siste time var kommet, så jeg fant meg en kaserolle.
Og gikk ned til naboen for å spørre etter mat..
Men naboen var ikke hjemme.
Så jeg tror jeg sultet ihjel. Er ikke helt sikker. Har sovet så mye i det siste at jeg har glemt alt. Men noe sier meg at jeg fikk med meg litt kjøttsuppe…
Nei du og du, tror det er på tide å reise videre. Kanskje jeg tar meg en tur til Oslo i morgen. Vi får se 🙂
Du sa du elsket meg, mer enn noe annet. Du sa du ville gjøre alt for meg, alt for at jeg skulle ha det bra. Jeg ba deg aldri om noe, men jeg hadde et ønske. Du lovet å oppfylle det, men lov ble til løgn. Jeg ga deg nye sjanser gang på gang, men du kastet de vekk som søppel. Om du skal redde den lille troen jeg har igjen, må du skynde deg. Jeg er lei av å vente. Det finnes andre der ute som kan ta din plass. Når sant skal sies har jeg lenge lett etter noen som kan det, og det sier vel sitt. Jeg trenger deg ikke. Det har jeg vel aldri gjort.
Neida, så.. For å koble av fra “tomheten” i Kristiansand fant jeg det smart å ta en spontantur til Tromsø for å besøke Sylvi (min biologiske mor). Jadda, kjempesmart. Turen startet med at kortet mitt nektet å betale for taxituren på vei til flyplassen, da økonomiske frøken Bremnes tydligvis ikke har vært så økonomisk i ferien. Toppen av flauhet, spør dere meg. Men greit nok, det ordnet seg. Alle økonomiske mennesker har jo tross alt reserveøkonomi tilgjengelig.
Da jeg endelig kom meg til Tromsø og trodde alt var greit, fant mac’en min ut at den var lei av livet, og valgte å komme opp med meldingen “er du sikker på at du ønsker å slå av maskinen?” hvert tiende sekund, så jeg og Sylvi måtte bytte på å trykke avbryt for å klare å redde alt innholdet før vi lot den dø.
Etter dette skulle min storebror være grei og ta meg med på fjelltur for å lufte hodet. Han mente fjellheisen var gratis nedover og at vi derfor kunne gå opp og ta heisen ned. For de som ikke kjenner til Tromsø kan jeg fortelle at fjellheisen ligger typ her:
Så vi gikk oppover da. Måtte til og med gå på alle fire enkelte steder, men hva gjorde vel det når jeg hadde en gratis heistur å se frem til?
En time senere var toppen nådd, og utsikten var klar til å nytes.
Humøret var akkurat passe ok, helt til min bror fortalte at nedturen kostet penger. Penger vi ikke hadde med oss, hvilket betydde at vi måtte GÅ ned igjen. Det var altså ikke annet å gjøre enn å telle til ti, traske ned igjen og finne en buss jeg kunne sette meg foran og håpe på å bli påkjørt.
Før jeg rakk å bli kjørt ned kom vår stefar og hentet oss og fikk oss hjem til kjøkkenbordet hvor middagen stod klar. Kjekt med mat, men i det jeg løftet skjeen kjente jeg et stikk i fingeren. Fingeren jeg for en måned siden mente jeg fikk en glassbit inni, noe operasjonssykepleieren jeg fortalte det til ikke trodde på, som igjen gjorde at jeg lot den være. Den fingeren der, vet dere:
Den har plutselig en kul under det lille arret sitt, og det stikker. Seriøst, er det mulig at en glassbit kan ha grodd fast under huden? Jeg gir meg over. Skal så sykt skjære den ut en dag. Og ja, mens vi er inne på glass.. Måtte jo bare knuse et glass på toppen av det hele.
Og som om det ikke var nok med taxiflause, død mac, dobbel fjelltur, glass i fingeren og på gulvet, så måtte jo katten til mamma dø også. Den ene av de. Den fine der:
Noe sier meg at verden er ferdig med meg, så i stedet for å innta antidepressiva, fant jeg det like greit å henge meg selv på tørk i trappa.
Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har blitt hengt før. Sylvi har nemlig hengt babyversjonen av meg i stanga på en båt!!
Kombinasjonen av været og menneskene på sørlandet har i det siste gjort dagene mine perfekte. Solen har strålt som en lykkelig brud, og jeg har vært omringet av nydelige mennesker til alle døgnets tider. Feriemodusen har slått inn for lenge siden, og jeg har kost meg med soling og bading..
Kjaset hos naboen.. (Har forsåvidt drevet med frivillig arbeid her i det siste som har gått ut på å brette tepper, rydde og vaske bord, fortelle gjester at det er stengt, hente is til de i baren, vaske opp, låse dører og sist men ikke minst servere kake til meg selv).
Hatt pikniker og godteridater rundt omkring i sentrum..
Og ledd av de teiteste ting.
Alt var perfekt, helt til jeg plutselig våknet hos ei venninne onsdag morgen og vandret ene og alene gjennom markens for å pakke siste rest i leiligheten. Jeg har ikke rukket å tenke så mye over at Kjetil og Belinda faktisk skal flytte til Oslo, så da vi låste døra til leiligheten for siste gang og tok farvel ute på gata, føltes det ut som hjertet mitt skulle drepes sakte men sikkert med et ødelagt sugerør. Jeg føler meg plutselig like tom som byen er 05:30 en søndag morgen.
Kjetil er stort sett alltid positiv og får meg alltid til å le. Han tvinger meg med på ting jeg vanligvis sier nei til fordi jeg tror det er kjedelig, men som viser seg å bli både koselig og gøy. Han kan komme hjem fra byen og holde de lengste, morsomste og særeste samtalene med meg, og han kan plutselig finne på å ta meg med på trimtur midt på natta. Han er også den eneste av de jeg har blitt kjent med her nede som har tatt seg tid til undulaten min Lucas, og det varmer selvfølgelig en undulatmammas hjerte.
Belinda har blitt til en av mine aller nærmeste, og kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv. Hun er den første jeg har fortalt mine dypeste og såreste tanker til, hun har fått meg til å innse ting jeg tidligere ikke har skjønt, og hun trekker meg stadig lengre ut av den usikre boblen jeg lever i. Jeg kommer til å savne våre spontane gåturer, å bli vekket av henne om morgenen fordi det er sol ute, våre lange samtaler, vår sære humor, matlaging midt på natta, de koselige kveldene i sofakroken, og selvfølgelig de gangene hun roper meg og Kjetil inn på badet fordi hun kjeder deg i badekaret.
At hverdagene mine fra nå av skal være uten disse fantastiske menneskene er trist og rart å tenke på. Men jeg ser likevel frem til å flytte inn i ny leilighet, og jeg vet at jeg blir tatt godt vare på av Hanne som jeg skal bo med. Dessuten har jeg jo en veldig god grunn til å besøke Oslo oftere nå, og det er jo alltid kjekt med en helgetur ut av byen.
Håper dere som leser nyter de siste ukene av sommeren 🙂
HEI! 🙂 Siden dere sikkert tror jeg er kjørt over av en svømmende krabbe, tenkte jeg bare at jeg skulle si at jeg i skrivende stund er et levende vesen i blomstrete sommerkjole. Har bare vært litt opptatt med superviktige ting i det siste, skjønner dere. Har for eksempel slappet av på gresset..
Slitt meg ut med flytting..
Hatt min siste kveld på taket i dronningens..
Lekt husmor og stekt vafler til Kjetil og Belinda..
Kost med Lui..
Vært emosjonell og fått trøstedrinker på Naboen..
Og nååå må jeg finne frem sykkelen og trille avgårde til byen med Marte som sitter tålmodig ved min side og venter på at jeg skal bli ferdig med å blogge for dere. …Bare hyggelig forresten!
Jeg vet det sitter tusenvis av mennesker der ute og gråter til alle døgnets tider nå, og er derfor veldig takknemlig over å ha min nærmeste familie i god behold hos meg. De kjørte hele veien fra Båtsfjord (Finnmark) til Kristiansand for å få litt familietid, og forlot osloområdet samme dag som tragedien, så denne familieuka settes ekstra mye pris på 🙂
Håper det går bra med dere lesere – hvem enn dere er 🙂
Herregud. Jeg ser aldri nyheter. Jeg leser aldri aviser. Men det som skjedde i dag var umulig å ikke få med seg. Facebook og Twitter pøser stadig ut meldinger fra mennesker som er halvveis i sjokk etter dagens bombeangrep. Jeg skjønner ingenting. Det er jo Norge. Norge som vanligvis hjelper andre land i nød – ikke havner i nød selv. Noe så uvirkelig.
Veronica Bremnes 