I løpet av mine år som blogger har jeg lært at man aldri skal beklage for sitt fravær, uansett hvor lang tid det går mellom hver gang man utleverer noe for sine lesere. Så jeg beklager ikke, men jeg tenkte kanskje det var på tide å si hei etter to uker med stillhet, og fortelle at det er sånn som skjer når man plutselig nekter å sette seg ned før ryggen roper hjelp rundt midnatt. Med andre ord har jeg nektet å ta meg tid til “dere”, men hyggelig som jeg av og til liker å være, har jeg laget en megaspennende oppsummering av hva mine to uker har gått med til! Klare? Ok. Jeg har…

Pakket, flyttet og rotet:

Funnet ut at hulen min har en djevelbod hvor det bodde hundreogsekstiåttetusen edderkopper, og måtte derfor få besøk av to hyggelige menn som sprøytet de små djevelbarna ihjel:

Vasket, vasket og vasket (noe Erich fant interessant å fotografere):

Hatt mine to siste helgenattevakter før jeg endelig tok ferie:

Møtt min fantastisk flotte storesøster og mitt skjønne lille tantebarn:

Puslet Ikea-puslespill, både alene og med god hjelp fra super-Erich:

Pakket ut og ryddet:

Tilbrakt tid med fiiine mennesker:

(Hanne/Mænis, Erich/E-man, Marte/Prinsessa, Renathe/Ronja, Espen/Forloveden, Belinda/Hjertet, Jorun/Frk Stiansen og Jorun’s kjæreste).

Fått innflytningssnacks av Erich, og innflytningsmiddag av Marte:

Reist fra hulen min i sør, til familien min i nord:

Og i dag har jeg tilbrakt dagen med min skjønne fireåring av en lillesøster som i formiddag hvisket “dadda, kan vi ta bilde med dataen din mens vi klæmme?”. Mon tro om det blir blogger av den jenta også, haha.

Jeg befinner meg altså på andre siden av landet, omringet av intet annet enn finnmarksdialekt og familiemedlemer – og jeg liker det. Etter et par timer i “været” og tacokveld i heimen, observerer jeg nå lillesøster som pynter…

…og forteller lillebror at “æ pynte til fæst siden ho dadda e kommet hjem!”. Skjønt. Det er heldigvis tanken som teller 🙂

Håper dere har en fin sommer!

– V.

Brev. Jeg liker brev. Har gjort det fra jeg var liten, og kommer nok til å gjøre det til den dagen jeg forlater verden. Det er noe med den lille personlighetsdelen som aldri vises elektronisk, som kommer frem i håndskriften. Jeg fikk et for to uker siden, igjen – et som også inneholdt ord jeg kan henge på kjøleskapet og se de hver gang jeg er på kjøkkenet. Så koselig, jo!

Det overrasker meg av og til hvordan dette vedkommende treffer med riktige ord til riktige tidspunkt, uten å vite om det. Tilfeldigheter, følelser eller gjetninger – jeg liker det uansett. Fikk et nytt et i dag, igjen – et som også inneholdt ord jeg kan henge opp 🙂

Men uansett… Skiltet fikk meg til å tenke at “ok, la oss smile og skape litt lykke, da”.

Så jeg hørte på Ronja som fra sofaen ropte noe sånn som “onka, kanke du stå på longboard?”, og jeg bare “ok da”. Så jeg startet i det små…

Reiste meg sakte men sikkert opp…

Helt til jeg feiget litt ut og fant ut at det var umulig å få det andre beinet på brettet…

Og akkurat i det jeg var i ferd med å gi opp, kommer min nydusja longboardekspert av en samboer brasende ut i barføtter og morgenkåpe…

Hun skulle være snill og lære meg, ikke sant, og starter med “se her, onka”…

Og så må jeg skuffe dere med å hoppe over det gøyeste øyeblikksbildet hvor to jenter kom syklende og hun spurtet inn igjen som en livredd kanin, haha! Men denne longboardgreia var uansett ikke noe for meg. Tror jeg holder meg til den humørsyke sykkelen min. Sykkelen som forresten har vært til stor hjelp under spontanshoppinga mi de to siste dagene som har gått ut på å handle ting i litt ikke-bærepose størrelser…

SE pappa – jeg har kjøpt mitt aller første vaskeutstyr (med barnemotiv selvfølgelig), min aller første brødkniv (Victorianox – den hadde du likt), og min aller første støvsuger (som jeg fikk 100kr i avslag på fordi jeg var så søt), og sist men ikke minst – Permitrin som skal holde edderkopper unna nå som ingen kan ta de for meg!

…Jada, har jo klart meg hjemmefra uten pappa og de i tre år, men først nå må jeg plutselig kjøpe mine egne voksenting. Slitsomme greier. Men sånn i og med at jeg flytter alene om tre dager, var det kanskje på tide å begynne. Eller, jeg blir ikke helt alene, da. Ronja har nemlig laget meg en miniversjon av henne (evt en politimann?) ved å dekorere pandabamsen for meg, som venter i flyttelasset. Thanks!

Ja, neida, så… Det var alt for i dag. Over og ut!

– V.

Jeg husker det så godt – dagen jeg og pappa kjørte kveldstur rundt i bygda, og vi stoppet ved lillekiosken. Du satt deg inn i bilen, og skulle være med oss hjem for å spise pizza. Og så var det gjort, da – plutselig en dag kom du inn døra med mer enn hva man har med seg på et enkelt overnattingsbesøk. Din sønn var også med. Han var under året, og jeg var vel åtte. Jeg passet på å holde han unna trappa mens dere bar ned ting. Lite visste jeg at den lille gutten skulle bli en jeg i dag omtaler som min tretten år gamle lillebror, og at han skulle bære samme etternavn som meg.

Den gang var jeg ofte bitter. Bitter for at to mennesker skulle hoppe inn i min, pappa og bestemors verden. Bitter fordi du og pappa ville flytte, og jeg måtte forlate bestemor. Bitter for at du og “drittungen” plutselig skulle ta vårt etternavn. Men jeg var vel bare redd. Redd for at dere skulle ta fra meg pappa, og for at han skulle være mer glad i dere. Jeg antar det er slikt barn er redde for i blant, men alle vet vel at en pappa aldri kan elske sin datter mindre, uansett hva som skjer.

I dag er jeg bare glad. Glad for at du ga pappa kjærligheten tilbake. Glad for at du ga meg en lillebror, og han en sønn. Glad for at du gjorde han til en ektemann ved å bli hans kone. Glad for at du ga meg og lillebror en lillesøster, og pappa en datter til. Og glad for at du kom inn i livet vårt og ga oss en familie jeg aldri ville vært foruten.

Så takk, June. Takk for den du er, for alt du har lært meg, og for alt du har gitt oss. Jeg er evig takknemlig, og fryktelig glad i deg.

Gratulerer med dagen 🙂

– V.

Så. Før helga kom jeg på at jeg veldig snart skal hoppe ut av bofellesskapet for å krype inn i min egen lille hule utenfor byen, og det gikk opp for meg at det kanskje var på tide å rive meg ut av serieverdenen og begynne å pakke ned livet mitt i esker. Normale mennesker ville kanskje brukt en bil eller en annen smart form for kjøretøy ved henting/kjøping av flytteesker, men jeg derimot… Jeg har vel det med å holde meg utenfor normaliteten, og pådro meg et par lange blikk fredags ettermiddag.

Dagen etter tenkte jeg den smarte tanken “hvorfor ta litt og litt når du kan ta alt på en gang?”, la hele mitt liv på stuegulvet, og så startet jeg da.

Et par timer senere slo det meg at kommentaren “så var det det med å gå flere ganger, da” jeg pleier å få etter å ha tenkt min smarte tanke, kanskje inneholder et par kloke ord. For når du først har lagt hele livet ditt på stuegulvet, må du liksom rydde opp i det også. Så jeg bestemte meg for å ta en pause og sette kursen mot butikken for å kjøpe melk – sånn siden melk styrker kroppen, vet dere.

Eneste problemet var at min samboer ved en feiltakelse hadde tatt med seg mitt bankkort. Og ikke bare det, men jeg hadde på toppen av det hele lånt henne sykkelen min, noe som betydde at jeg måtte gå tidenes omvei til byen før jeg kunne få melkepakken min. Da jeg traff Hanne hadde jeg store planer om å holde et alvorlig foredrag om denne forferdelige hendelsen hun hadde utsatt meg for, men til min store forbauselse var det hun som holdt “foredrag” for meg.

Her sa hun “onkaaa, du må iiikke sette nøkkelen i døra i natt, for daaa må jeg ringe deeeg!”. Og så ble mitt alvorlige tryne vrengt om til et lattermildt fjes, da. Dårlig plan.

Midt i en samtale hvor Hanne lurte på hvorfor jeg hadde håret i tutt, og hvor hun forklarte meg om lommelendere(?), ropte hun plutselig “onka, jeg må tisseee!!”, før hun løp bortover gata og rundet hjørnet.

Merkelig menneske jeg bor med. Men etter flere evigheter fikk jeg endelig kjøpt melkepakken min, og fikk omsider stablet livet mitt i hjørnet i gangen. Så nå står det der og venter på meg, noe det skal fortsette med i en ukes tid til. Ikke katten da, han skal visst fortsette å bo her. Med mindre jeg stjeler han, men det vet jeg ikke enda.

Søndag er jo fortsatt verdens sørgeligste dag, og siden pakkinga var ferdig hadde jeg store planer om å reise tilbake til One Tree Hill, ikke sant. Men til min store forskrekkelse dukket en enda større fiende opp. SOLA kom fram, og jeg kjente at verden var i ferd med å gå under. Sola gjør ikke bare mine solhatperioder til et mareritt, men det gjør også utefuglene lykkelige, noe som igjen gjør undulatene mine lykkelige, noe som igjen gjør det superumulig å ikke klikke mentalt av å slappe av i senga. Så jeg trosset solhatet mitt, og vurderte å legge meg på taket.

Det var egentlig ikke så mye å vurdere da jeg skjønte at det faktisk var mulig å komme seg opp, så jeg laget en trapp, kastet opp ei dyne, og lot kroppen trekke til seg disse overvurderte strålene der oppe.

Jeg liker tak. Hadde jeg tenkt på det før hadde jeg kanskje sluppet å se ut som en blendafarget eskimo i årets beste sommermåned, men samme det. Senere på kvelden (les: i natt) fikk jeg Oslobesøk av Kjetil, Belinda og lille Lui! Å få se sine gamle samboere varmer selvfølgelig et drittungehjerte, men trøtthetsskalaen min var rimelig høy da jeg kavet meg ut av senga 07 i dag tidlig, så jeg kjenner at det er på tide å lade batteriene igjen.

Ps. takk til det snille mennesket der ute som har dekorert husveggen vår. Hadde jeg bare klart å lese det…

Psps: takk for hyggelige tilbakemeldinger etter forrige innlegg forresten – kjekt å se at dere overlever lengre tekster også!

Håper dere nyter sommeren der dere er.. 🙂

– V.

…We remember moments. So play the moments, pause the memories, stop the pain, and rewind the happines. Take care of the minutes, and the hours will take care of themselves. The best things in life aren’t things, but the moments that make you smile.

– V.

Siste gave du fikk?
– En kindereggleke fra en av jobbonklene mine (han spiste sjokoladen selv).

Det regner. Jeg liker det. Dråpene lager bølger i dammene. Noen av de skylles ut av redet, men bare for en liten stund. De renner tilbake like etterpå. Vinden smyger seg ulende gjennom sprekker i vinduskarmen. Trærne dyttes forsiktig frem og tilbake, ut av sin opprinnelige strake posisjon. Mennesker passerer. Uttrykkløse ansikt beskyttes av mørkfargede paraplyer. Støvler trykkes ned i dammene med tunge skritt. De vanligvis sangglade fuglene er tause. Skyene som seiler blant dagslyset gjør rommet mørkere med timene. Katten maler fredelig og vender jevnlig på sin myke kropp, mens han kaster sløve blikk på undulatene som i ny og ne hopper til matskålene, trolig for å kjedespise. Mac’en fører tankene inn i den fantasifylte serieverdenen, og Jo Nesbø avlaster etterhvert med sine krimfylte setninger. Øynene fanges av søvnen, og lukkes sakte men sikkert til den stille og rolige musikken som spilles fra radioen på nattbordet. En ny time passerer. Det nærmer seg kveld. Den gamle utslitte nattkjolen befinner seg fortsatt på kroppen som holder varmen under dyna. Øynene åpnes igjen. Det regner. Jeg liker det.

– V.

Greit, så er jeg kanskje latterlig dårlig på oppdateringsfronten for tiden – men det har seg slik at jeg har flyttet til byen Tree Hill hvor jeg har jobbet hardt med å få halvbrødrene Nathan og Lucas til å komme på talefot, få faren til Peyton til å flytte hjem, og få Brooke til å slutte å leke hore. Har med andre ord levd i første sesong av One Tree Hill, og skal nå hoppe over til neste hvor jeg har store planer om å få Haley til å tilfredstille Nathan’s seksuelle behov… Men fortvil ikke, vi kan alltids ta et tilbakeblikk på det interessante jeg har gjort de siste ukene.

Interessant #1: Handletur

Dette var lørdagen Renate bestemte seg for å være barnevakt for meg og Hanne samtidig, og dro oss med til Sørlandsparken. Kanskje ikke det klokeste valget sånn i og med at både jeg og Hanne er mindre glad i shopping, men takket være lekekrok og dyrebutikk gikk det rimelig greit. Undulatfruen smeltet hjertet mitt da hun klatret etter meg dit jeg beveget hodet, og “koste” på fingeren min, så dyrehjertet mitt gråter fortsatt da.

Interessant #2: Hageidyll

Hageidyllen fant sted da jeg og Marte en torsdags ettermiddag fant ut at vi ville besøke Thomas og sønnen Mini i kolonihagen de ofte oppholder seg i. Utrolig vakkert! Thomas er forresten den første i bloggverdenen jeg kom i kontakt med – mannen jeg har fulgt fra da det kun var mobilblogging som gjaldt, og mannen som arrangerte bloggcamp, som egentlig er grunnet til at jeg er der jeg er i dag – og gjett hva? Nå har han jaggu gitt ut sin egen bok! Godt jobba, T! 🙂

Interessant #3: Ekstremshopping

Jeg er som sagt mindre glad i shopping, i motsetning til de fleste jenter på min alder. Men av og til kommer det til et punkt hvor jeg innser at jeg ikke har annet valg enn å tvinge meg ut i galskapen, og en slik dag fant sted i forrige uke. Siden Hanne vet at jeg liker gaveshopping best, slang hun ut kommentaren “typisk at det bare er til alle andre”, etterfulgt av “regnbukse – da blir mamman din glad i deg”, da hun skjønte at jeg hadde vært på egotrip. Morsomt.

Interessant #4: Sommerfest

Fredag var det duket for sommerfest hos en av sjefene på jobb. Hun har utrolig nok plassert seg selv en hel evighet unna arbeidsplassen, så min bilsyke kropp måtte riktignok halvsove seg gjennom en 1,5 timers kjøretur – men det var jo absolutt verdt utsikten, maten og underholdningen. Mamma hadde kurs i rekeskrelling for meg, og jeg har nå for første gang i mitt liv spist reker og loff! Fornøyd med den. Skulle gjerne vist dere morsomme bilder og videoer fra sangene og lekene, men siden ikke alt er like vakkert (kremt), tror jeg mamma er den eneste jeg tør å legge ut bilde av. Og da er det jo flaks at det alltid er en eller annen kollega som absolutt skal ta bilde av oss. Liker forsåvidt å ødelegge med litt blunking, så da er det også flaks at hun veier det hele opp ved å være så vakker som hun er. Bare innrøm det – min mamma er finere enn din! 😉

Interessant #5: Kafèkjas

Min gamle roomie (en av mine seks forrige) og jeg kom plutselig til å tenke på hverandre etter et års tid, og møttes for koselig kaffedate i byen. Var middag for June’s del da – noe som ga meg en ypperlig mulighet til å mate duene med risen hennes, haha. Sååå fornøyd i dyrehjertet mitt!

Interessant #6: Kattekos

Den tidligere irriterende lille drittkatten har endelig vokst opp og blitt til en deilig og kosete kjekkas. Han bærer fortsatt på en rimelig sær personlighet, men noe sier meg at det er det som gjør at vi har blitt så gode venner. Serievenner. Har fortalt han at han må leve i OTH-verden med meg om han skal få kvalitetstid med meg – og det er visst helt ok. Han følger iallfall med på skjermen, ser dere. Liker’e!

Det var seks “interessante” hendelser fra mitt liv. Nå kaller snart søvnen på meg igjen. Hiv og hoi 🙂

– V.

…heartwarming than to be welcomed by a cat.”

“Time spent with cats is never wasted.”

– V.