Ja. Bokstavene ITB står for Ingvild Therese Bremnes, som er navnet til min første lillesøster. Ingvild ble født da jeg var to år gammel, men døde to år etterpå. Det at jeg var så liten og at vi bare levde sammen i to år, er vel hovedgrunnen til at jeg synes det er pinlig å fortelle om tattoveringen og derfor ikke har skrevet eller lagt ut bilder av den før nå. Jeg tror de fleste tenker at jeg ikke husker noe siden jeg var så liten, og jeg er litt redd for at andre skal tro at jeg fortsatt tar det tungt etter så mange år, siden jeg velger å tattovere bokstavene hennes seksten år etterpå. Men det gjør jeg absolutt ikke.

Det er selvfølgelig ikke så mye man husker fra fireårsalderen, men jeg kan huske småting som at hun dro meg i håret (noe som også minner meg om den gangen ei ukjent sørlandsdame fortalte meg at jeg hadde ei usynlig lita jente som stod og dro meg i håret og lo), danset på gulvet og ikke minst de minuttene det tok fra pappa skjønte at hun ikke kom til å våkne ved å snakke til henne, til han hadde båret henne ut i ambulansen. Hun var den eneste av søskene mine jeg hadde samme mamma og pappa med, og selv om jeg hadde tre eldre søsken da hun levde var hun likevel den eneste jeg “hadde” av søsken da, siden jeg ikke traff de andre tre før jeg var seks og ti år. I tillegg har jeg alltid blitt påmint om hvor gammel hun kunne vært, hvem som mangler ved middagsbordet på julaften, og hvordan det var da vi var små. ..Så jeg synes bare det var koselig å tattovere et lite minnemerke 🙂

Når tok du den? For nøyaktig to måneder siden.
Hvordan kom du på den? Belinda foreslo det for meg.
Hvorfor tok du den? Det er et koselig minnemerke som også minner meg om barndommen min.
Hvorfor den skrifttypen? Bokstavene er tegnet etter de som er brukt på gravstenen hennes.
Hvorfor venstre arm? Fordi pappa har sine egne bokstaver på venstre hånd. Vi har et bilde av Ingvild i gangen hjemme som gjør at pappa tenker på henne litt hver dag. Tattoveringen er “mitt bilde i gangen” for å vise han at han ikke er alene om det, selv etter så mange år 🙂
Hvorfor den plasseringen? Fordi det skiller seg litt ut. Belinda’s forslag.
Var det vondt? Absolutt ikke. Det svir litt, men du slipper å si så mye som “au”.
Hvor mye kostet den? Litt pinlig å si det, men de hadde en minstepris på 990,-
Angrer du? Jeg angrer ikke på selve tattoveringen, men T’en og B’en kunne godt blitt tegnet på nytt.
Ønsker du flere? Jeg kan godt ha flere om de er små, godt gjennomtenkt, og ikke minst betyr noe.

Sånn, da var det gjort. En smule flaut fortsatt, men nå slipper dere i alle fall å lure mer på det. Om noen av dere er fra sørlandet og skal tattovere dere, anbefaler jeg dere å dra til Titan Tattoo som er et ganske nytt studio med det nyeste og beste utstyret. Skippergata 36, der altså.

Har dere noen tattoveringer?

– V.

“Hvorfor snakker du aldri om personlige tanker og følelser i stedet for å tulle hele tiden? Eller har du bare alltid hatt et perfekt liv??” – Anonym.

Kjære anonym. En blogg er noe alle kan lese – når som helst, fra hvor som helst. Og når jeg ikke åpner meg lett for mennesker generelt, hvordan skal jeg da åpne meg for “hele verden” på en gang? Det må være ganske befriende å skrive ned alle tankene sine uten å tenke over hvem som leser de, men “personlige tanker og følelser” involverer som regel menneskene rundt meg, og da kan jeg ikke bare skrive ned hva som helst.

Om jeg alltid har hatt et perfekt liv? Nei. Til tross for veldig god omsorg fra pappa og bestemor, har det skjedd mange ting opp igjennom som jeg godt kunne vært foruten. Men herlighet, hvor mange i denne verden kan vel si at de har hatt et perfekt liv uten bekymringer? Alle må jo nå bunnen av berg- og dalbanen av og til – og selv om jeg i følge andre har nådd den litt flere ganger enn hva som er normalt i starten av livet, skal jeg absolutt ikke klage. Jeg er på toppen nå – og det er jo NÅ som gjelder 🙂

Jeg kunne selvfølgelig fortalt dere om de gangene jeg sitter timesvis og stirrer tomt ut i lufta fordi hodet mitt er full av tanker og spørsmål, de gangene jeg griner over tanken på å miste bestemor, de gangene jeg våkner av mareritt fordi jeg er bekymret for folk jeg egentlig ikke kjenner, eller de gangene jeg er sint og fortvilet fordi jeg gjerne vil hjelpe noen nære som ikke skjønner at de trenger hjelp. Men hvorfor i all verden skal jeg skrive om slike trasige ting når jeg heller kan fremstå som den rare, ironiske og positive Veronica? Det er jo mye hyggeligere å fokusere på det positive og få høre ting som “du er alltid så smilende og glad, Veronica” – enn å fokusere på det negative og få spørsmål i ny og ne om jeg egentlig har det greit. Nei vettu hva – lenge leve positiviteten.

Smil 🙂

– V.

Søndag. Allerede da jeg våknet i dag tidlig visste jeg at det skulle være det første ordet i dagens blogginnlegg. Hvorfor vet jeg ikke, men det er noe med søndager som får hjernen min til å tenke mystisk. For mange er søndag en dag hvor man legger vekk husarbeid, eksamensbøker og viktige papirer. For andre er søndag en dag hvor man tar frem slike ting. For meg er det ingen av delene.

Jeg tror jeg hater søndager. Nei. Hat er et sterkt ord. La oss heller si misliker. Det har jeg vel egentlig alltid gjort, så å komme med kommentarer om at jeg mangler livets store kjærlighet, hjelper ikke. Det at jeg mangler en fyr i livet mitt som kan se søndagsfilmer med meg, gå lange turer eller spise godteri til den store gullmedalje, er kanskje sant. Men jeg tenkte ikke på slikt da jeg som sjuåring klemte pappa god natt og gjorde meg klar til starten på en ny uke. Jeg tror forresten det er der det ligger. Å forberede seg til starten på en ny uke, altså.

Gjennom hele søndagen vandrer det tanker gjennom hodet mitt som minner meg på at jeg må legge meg tidlig når kvelden kommer, fordi jeg må tvinge kroppen min opp 05:47 dagen etter. Og om jeg på noen som helst måte skal få hjernen min til å henge med kroppen den dagen, må jeg la den få den søvnen den trenger. Altså blir det en søndag hvor jeg gruer meg til tidlig kveld, eller en mandag hvor jeg har lyst å be alle som snakker til meg om å drukne seg selv på handicapdoen fordi jeg ikke har nok overskudd til å konsentrere meg om hva de prøver å si meg.

Fredag derimot – fredag er dagen hvor jeg må opp tidlig, men likevel er glad for at jeg å få med meg hele dagen før jeg kan gå hjem fra jobb og glede meg til å kunne sove lenge de to neste dagene. Fredag er en bra dag. Jeg tror jeg elsker fredager. Nei. Elsker er et sterkt ord. La oss heller si liker 🙂

Hva mener dere om søndager, barn?

– V.

Jeg har tenkt på en ting. Når sant skal sies tenker jeg vel hele tiden. Nå snakker jeg ikke om tanker som går ut på å finne ut hva jeg skal ha på brødskiven min, hva jeg skal skrive på neste facebookstatus eller om jeg virkelig skal orke å stå opp når vekkerklokken hyler for full hals 05:47. Jeg snakker om meningsløse tanker som hvorfor en due står alene midt i veien når alle de andre ligger avslappet i gresset ved siden av, eller hva en hund egentlig bruker tiden på når den er alene hjemme.

At folk synes jeg er rar har jeg vel aldri undret over – for jeg er et rart vesen. Men siden jeg verken blogger om personlige tanker og følelser, eller har noe gøy å fortelle om, kan jeg jo like greit bruke denne bloggen til å fortelle dere om de merkelige tankene mine en gang i blant.

Det jeg har brukt mest til på å tenke over denne uken, er hvordan mennesker oppfører seg når de møtes ute på gata. Nå er ikke jeg den som er mest ute og går egentlig, men jeg har min halvtime til og fra jobb hver dag, og jeg må si meg fornøyd med antall mennesker jeg treffer på på disse halvtimene.

Foto: Flickr

Av og til virker det som om mennesker som møter hverandre på gata er redde for hverandre. Jeg har nemlig lagt merke til hvor raskt en person bytter side av veien så snart den ser en annen komme gående i motsatt retning. Det spiller visst ingen rolle om det er hundre eller ti meter mellom personene, så lenge man slipper å gå mot hverandre på samme side av veien. Jeg skal innrømme at jeg gjør dette selv, så jeg skal ikke si noe på det, men jeg skjønner bare ikke hvorfor det er sånn. Det er jo ikke akkurat sånn at man må passe seg for å krasje med vedkommede, slik en bilsjåfør må når den møter en annen bil på hovedveien.

En annen ting er når man møter på mennesker som går i samme retning som seg selv. Da jeg gikk hjemover etter jobb i dag la jeg merke til to mennesker som tilfeldigvis møttes i et kryss og valgte samme vei. De hadde akkurat samme tempo og ble derfor gående ved siden av hverandre, bare i hver sin veikant, lengst mulig fra hverandre. Etter noen meter med samme tempo, tror jeg den ene personen syntes det ble småpinlig, for han valgte å løpe et stykke frem for å komme foran den andre personen, før han fortsatte i akkurat samme tempo som før.

Dette er vel egentlig ikke noe stor sak, men jeg vil gjerne vite om det er flere raringer der ute som reagerer på samme måte når de møter andre mennesker på gata 😉

God natt!

– V.

Med det samme du trår dine varsomme skritt inn i rommet, blir du fratatt alt som har med elektronikk og batteridrevende dingsebomser å gjøre. Ingenting er ditt, bortsett fra papiret. Og selv papiret som du trodde var ditt, skal etter fem timer tas fra deg og gjøres klar til å sendes til et random menneske som ikke gir deg annet enn et tall i retur.
– Meningsløst.

Tiden går. Du ser ofte på klokka. Hårene reiser seg. To av dine fem dyrebare timer har gått bort til å stirre tomt i lufta. Du skjønner ingenting. Du vil ikke skjønne noe, men du vet at du alikevel må.
– Gåsehud.

De stirrer på deg, eksamensvaktene. Du hever aldri blikket, i frykt for å møte dems. Men du vet at de stirrer. Du kjenner det. De har øynene på deg hele tiden. Mister du noe, er de der før du i det hele tatt rekker å tenke om du mistet det du faktisk mistet.
– Voktet.

De andre reiser seg en etter en. Det er ikke mange igjen. Du bruker hundrevis av hjerneceller på å undre over hvordan i all verden de andre ble ferdig så tidlig. Du er snart alene. Bare du og vaktene.  Vaktene vil hjem, men de kan ikke. Du er jo der. Du føler deg skyldig.
– Stressa.

Eksamen. Bare ordet får deg til å grøsse. Det er som en slags straff du må gjennom før du slipper ut av det lille, varme, ekle rommet. Alt du vil, er å legge deg ned, lukke øynene og la tankene vandre fritt. Men du kan ikke.
…Gjett hva, nå kan JEG det.

Har du hatt eksamen i år?

– V.

(11:00) I skrivende stund ligger jeg i senga til Belinda Jakobsen mens jeg venter på at hun skal bli ferdig i dusjen. Dette fikk meg plutselig til å tenke over hvor mye bloggingen har endret livet mitt, da jeg har gått fra å være superfan av henne til å være en nesten-nabo som stikker innom i ny og ne, og det gikk opp for meg at jeg savner å blogge etter denne tre måneders bloggpausen jeg har hatt hos iPublish. Så, jeg velger å starte mitt nye bloggkapittel her på blogg.no ved å fortelle litt om meg og denne superspennende bloggingen..

Navnet er Veronica. Veronica Bremnes, for å være mer nøyaktig (jeg spytter på de som spør om Kari Bremnes..). Båtsfjord, også kalt Nordpolen, er plassen jeg har vokst opp på. Jeg har alltid vært den stille sjenerte familiejenta med venner i mindretall, og selvtillitt under knærne. Dette var noe som endret seg gradvis etter jeg kom inn i bloggverden, januar 2008.

Det startet med at jeg ble superfan av Belinda og begynte å følge med på hun og Thomas Moen (de som drev iPublish). Etterhvert skjønte jeg hvordan bloggingen fungerte, og fikk meg egen blogg 14. februar 2008 (detaljer er jo bare superviktig). Etterhvert fikk jeg jevnlig kontakt med bloggere som Thomas, Belinda, Marte, Karoline, og mange flere. Av en eller annen grunn gjorde dette noe med selvtillitten min, for jeg fikk ofte høre fra spesielt medelever at jeg var blitt mer utadvent enn før. Jeg gikk fra å være den stille jenta i hjørnet, til den sprudlende jenta som danset overalt uten å bry seg om hva de andre tenkte..

Etter et og et halvt år som den eneste bloggeren som ikke hadde møtt en annen blogger, ble det arrangert BloggCamp i Kristiansand, noe jeg selvfølgelig hadde lyst å delta på! Jeg satte meg alene på et fly sørover (noe folket hjemme syntes var veldig rart at jeg turte), og ble hentet på flyplassen av Marte og hennes mor (som nå er ei fantastisk reservemor for meg). Hun lot meg bo hos henne under bloggcamp, og jeg fikk endelig treffe alle de fantastiske menneskene som jeg hadde skrevet med i all evighet.

Uten overdrivelse kan jeg faktisk si at denne helga var en av de beste opplevelsene i mitt liv, og alt jeg tenkte på i ettertid var at jeg ville bo rundt disse menneskene. Så, bare en måned senere planla jeg å flytte til Kristiansand sammen med Belinda og Kjetil, uavhengig om jeg kom inn på skole eller ei (true story). Måneden etterpå flyttet jeg nedover uten verken skole eller jobb, og fikk bo hos Marte til vi andre tre hadde funnet oss jobb. Men Belinda og Kjetil endret planene sine, så jeg ble boende hos Marte i tre måneder, før Katrine (nok en blogger) spurte om jeg ville flytte inn med henne. Jeg takket ja med det samme, og like etterpå flyttet jeg inn i en koselig loftsleilighet sammen med Katrine og to andre skjønne jenter.

Kort fortalt har bloggingen altså gitt meg mer selvtillit, flyttet meg fra nord til sør, gitt meg fantastiske venner, to utrolig snille reserveforeldre og mer kunnskap om sosiale medier. Jeg er fornøyd, jeg.

Det var litt om meg, fortell litt om deg? Hva fikk deg til å blogge? 🙂

– V.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/5a28c238f08861276f8324be6ffaf73b6d8cecef