To dager etter å ha landet med fly på sørlandsk jord igjen, rullet jeg avgårde med bussen til Mandal. Her valset jeg rundt for meg selv og ventet på at gamlingene skulle plukke meg opp med seilbåt – og det tok ikke mer enn 15 minutter før jeg fant ut at jeg ville flytte kroppen min til denne byen for godt. Trange gater, gammeldagse bygninger, en rekke små kafèer, og tilgang til havet = perfekt!

Men så kom ‘mamma’ og de og førte meg ut på havet, og da la jeg ny framtidsplan ganske kjapt; jobbe meg ihjel på sykehuset, bli uteligger for å unngå husleie, og etterhvert kjøpe meg seilbåt så jeg kan bo på havet for evig og alltid. God plan, vil jeg si.

Vet ikke helt hva dette er slags “øy”, men fotografert ble den liksom likevel.

Koselig skilt.

Dette vet jeg heller ikke hva er, så bildet ble åpenbart tatt på grunn av det skjeve taket.

Øyeblikket hvor jeg styrte en seilbåt for første gang i mitt liv 😉

Happy kid.

Fine paret 🙂

Lurte forsåvidt på hva “B 36” stod for hver gang jeg så opp på det, men jeg spurte aldri, så jeg vet ikke.

Kaptein Trond som har full kontroll 🙂

Facebook nerden – verre enn ungdommen – true story 😉

Avslapning.

Utsiktsnytelse.

En veldig fornøyd pike.

Random.

Herr og fru Heitmann 🙂

Vakker solnedgang.

Fortøyning på gang.

Fortøyd i Narviga, Kristiansand.

Morsomheter på de – blitztrøbbel på meg. Jadda 😉

Latter og fjas 🙂

Seriøsitetsforsøk 😉

…de gerne har det godt, sies det?

Fantastisk tur – sommerferiens høydepunkt 🙂

– V.

Denne helgen har jeg befunnet meg i byen Harstad (fortsatt Nord-Norge) hvor jeg for første gang på fire år har vært med mine to storesøstre samtidig. Jeg har også våknet til en barnestemme som sa “Heia! Du lese bok?” – og har med andre ord fått vært med mitt lille tantebarn igjen også 🙂 Denne lille gulljenta fyller 2år på mandag, og feiret i dag – så da fikk “tante ronika” vært med på bursdagsfest òg!

Ellers har søstrene mine dratt meg med tilbake til slutten av 90-tallet ved å vise frem de praktfulle (eh…) dansene vi drev med den gang, og repetert de “populære” lekene utenfor barnehagen – mens mannen i huset har stått for matlaginga, og er faktisk den som står bak Hello Kitty kaken under her 😉

❤

– V.

Familien i lille syden (aka Båtsfjord) er forlatt, og jeg befinner meg nå på bakerste rad i nok et Widerøfly – etter en tre timers opphold i Tromsø. Et perfekt pausestopp hvor jeg har fått tid til å hilse på lille Putte (papegøya) og den nye lille prinsessa, Mia Sofie – som begge tilhører et herlig gammelt (greit, litt eldre) vennepar 🙂

Nå forteller flyvertinna at det er på tide å vende snuten mot Harstad 🙂

– V.

En ukes godværsopphold på toppen av Norge – rundt søsken, søskenbarn, fadderbarn, tanter, onkler, pappa, stemor, bestemor, og noen flere – er straks over. På disse dagene har jeg pådratt meg overraksende mange D-vitaminer (til Båtsfjord å være), blitt ufrivillig kysset av oppmot tjue mygg, trent spensten på trampolina, gått den nesten-obligatoriske fjellturen, og sittet rundt bordet under den alltid like hyggelige familiemiddagen hos bestemor. Ellers er bygda stort sett den samme – veiarbeid pågår, kallenavn brukes oftere enn ordentlige navn, butikker legges ned, og en gjenkjenner stort sett alle en møter på gata. Men jeg er i sjokk over temperaturen som har vist oppmot 30 grader i sola, og som har gitt meg en søvnløs natt hvor iskald vaskeklut og melk måtte til. Rene syden her oppe, skal jeg si dere 🙂 Bildesnurr:

Fine familien. I morgen pakker jeg bagen og reiser videre til Tromsø for et kjapt besøk vennebesøk, og deretter Harstad hvor storesøstrene og tantebarnet mitt venter.

Håper dere lesere har en fin sommer 🙂

– V.

Sommerferien trådte i kraft etter nattens arbeid 07:30 i dag tidlig, og allerede om noen timer befinner jeg meg i lufta i et eller annet flysete. Reisen går til Nord-Norge, hvor Båtsfjord og Bremnes-familien venter – så vil egentlig bare ønske dere god helg og god sommer (i tilfelle denne ustabile oppdateringen fortsetter). 🙂

“Æ flyr over fjell og fjord – fra mamma i sør, til pappa i nord”.

– V.

Det er her igjen. En skulle nesten tro det var ustoppelig disse dager, men det har jo riktignok sine pauser dét også. Flesteparten av befolkningen henger med leppa når dråpene hamrer i den allerede våte asfalten som ikke har rukket å tørke etter siste regnbyge. Jeg derimot, blir glad av det. Eller, i det minste gladere enn om solstrålene hadde tvunget byen til å skinne. Jeg liker regnet.

Alt er stort sett det samme. Den mørkegrønne jobbskjorta henger stadig på overkroppen, og den tilhørende buksa med det dårlige strikket blir jevlig heiset opp i det jeg vandrer gjennom de to korridorene på operasjonsavdelinga.

Mitt fjærbelagte krek av en papegøye driver fortsatt med den samme intense oppførselen, og den hvite radioen i kjøkkenkroken gir daglig fra seg menneskelyder fra folket som jamrer fra morgen til langt utpå ettermiddagen bak mikrofonene.

Naboen har flytta. Hadde jeg drevet med noe som helst form for kommunikasjon med henne dette året vi har befunnet oss på hver sin side av samme vegg, ville jeg kanskje fått et ekstra nedstemt humør i det hun kjørte avgårde med flyttelasset. Men jeg vet ikke engang hvilken uke hun flytta i – for selv om jeg har passert stuevinduet hennes opptil flere ganger om dagen av nødvendige grunner, har vi kun sett hverandre i øynene èn gang. Det var den gangen vi utga navnet vårt for hverandre, før hun stappet utstyr inn i boden min. Sistnevnte høres kanskje merkelig ut, og det er det forsåvidt også. Jeg har felles bod med naboen, og boden befinner seg innenfor min ytterdør. Men bryr jeg meg? Nei. Grunnet edderkopper og denslags, rører jeg aldri mine ben inni dette rommet – og til tross for mitt delvise menneskehat mot fremmede, har jeg vel bare godt av denne to minutters sosiale hendelsen som ser ut til å forekomme maks én gang året.

Ja.

Harry Hole ligger på stuebordet. Vi har begynt på vår tredje date, men akkurat nå skal jeg observere Nelson Mandela på tv-skjermen i stedet. Mamma sier iallfall det – at den er viktig, denne filmen. Men jeg tror hun har skjønt at øynene mine støter fra seg hele Mandela. Hodeskallens innhold nekter å delta i slike “viktige” greier som krever en viss form for konsentrasjon akkurat nå. Men jeg velger å satse på at det bare er en helgepause. Sommerpause, eventuelt.

Det er muligens det som er grunnen til at det nå er en måned siden jeg la igjen mine ord på denne bloggen sist. Hjernens sommerpause. Vet ikke helt hvordan det skjedde, men nå har det altså gjort det. Jeg kunne vel strengt tatt brukt dette innlegget til å oppdatere om den siste måneden, men da måtte jeg lånt mammas uutholdelige treige mac, og blitt enig med meg selv om innlegget skulle bestått av bilder, eller om tankene skulle fått lov til å presse seg i mellom. Og det med valg, er jeg rimelig dårlig på – spesielt på denne tiden av døgnet.

(…)

Det regner fortsatt. Mørket har senket seg utenfor vinduet, og stuen lyses opp av små søte flammer fra levende stearinlys. Filmen om Mandela er enda ikke ferdig med å rulle, og mamma følger fortsatt med, samtidig som hun dunker fjernkontrollen i hodet på mannen. Gifte mennesker er ikke bare å skjønne seg på – men disse to er likevel nydelige sammen.

Og jeg – jeg har nettopp gitt fra meg nok ord til å ha produsert et helt, egentlig altfor langt (og passe kjedelig), blogginnlegg. Skål for det, denne lørdags natta, dere.

– V.

“Det var bare et blad”. Rett ved fortauet, i en omgivelse av velkledde mennesker og en lett blanding av uregelmessige vindpust og småkjølige regndråper, kom lyden vi begge hørte. “Hva var det forno?”, utbrøt hun, og vekslet spørrende blikk mellom meg og asfalten under seg. “Det var bare et blad”, svarte jeg, og så på dette merkverdige bladet mens hjernen min prøvde å finne ut av hvordan bladet kunne gitt fra seg et slikt høyt og tydelig “klakk”. Og så kikket jeg nærmere da, og fant ut at…

…det var en fugl. En trolig nyklekket fugleunge som enten ble kastet død ut fra redet av mamman sin, eller som møtte døden på min mamma sin fot (om jeg ikke husker feil) under observeringen av skoletoget. I denne anledning vil jeg bare ta meg friheten til å repitere en setning fra forrige blogginnlegg; “det er faktisk ikke så lenge til verden blir overtatt av fugler.” – død eller levende, de er jo overalt. Men vi kan heldigvis dra nytte av de i stekepanna både før og etter de har utviklet vinger.

17. mai frokost hos mamsen og de, der altså. (Er glad fugledøden skjedde etter frokosten da). Skal innrømme at trynet mitt var en smule trøtt da vi satte oss til bords så tidlig som i åttetiden, men såå koselig. Så fikk jeg sett flaggheising da. Mannen i huset, Trond, er nemlig supernazi på alle disse flaggdagene – så rutinene for flaggheising var det full kontroll på 😉

En times tid senere var finstasen prakket på alle fire (gamlingene, sønnen og meg), og vi rakk akkurat å løpe inn i en fullstappet buss som tok oss til byen hvor vi fikk sett skoletoget. Et himla langt tog, med himla mange skjønne barn!

Tøyet jeg fikk på meg var forresten en Vest-Agder bunad – så nå har jeg feiret nasjonaldagen med ordentlig bunad for første gang! Litt feil med tanke på at jeg er fra toppen av Norge, men gøy var det uansett. Meg og mamsen til venstre – men dere må jo bare se henne med flaggheisermannen hennes også – for seee så nydelige de er sammen! Greit at jeg kaller de gammel, men hvem skulle tro at de begge er 50 i år 🙂

Etter å ha sett en haug av mennesker rope og synge (noen klissvåte og noen bærende på paraply), vandret vi videre til byens vakre fiskebrygge hvor jeg faktisk kan skryte på meg å ha slått til med fisk igjen! Havets salat. Så flink atte.

Da maten var fortært, nærmet klokken seg 14, og jeg gjorde meg klar for å se “Kristiansand Kammer- og Operakor” fremføre vakre melodier. Jeg så de i fjor nemlig, sammen med min “fjerne nabo” Ingfrid – og en av de som er med i koret er Ingfrid’s venninne (nr. 4 fra venstre), som senere på kvelden i fjor valgte å bli min liksomfaster (faster = tante), og jeg fant derfor ut at dette måtte bli en tradisjon. Spagatlæreren min er forresten også med (blondina som står bak nr. 3 fra høyre), men jeg klarte å oppføre meg nok til å ikke prøve på en bunadsspagat.

Etter flere minutter med vakker sang, valgte Ingfrid og faster å overta “ansvaret” for meg – så jeg sa farvel til det fine barnevaktsparet mitt, og ble med de andre to til deres gjeng bestående av mange av de samme herlige menneskene fra i fjor. De nye fjesene var jeg visst i “familie” med allerede før vi hadde hilst, da “hei Veronica, hils på dine nye onkler fra Flekkerøya og Israel!” var det første de sa da de så meg. Så da ble det enda mer liksomrelasjoner, og etterhvert enda mer sang.

Frokostrester ble inntatt, sanger ble sunget, og da klokken passerte 16 eller 17 (jeg husker ærlig talt ikke) tok jeg Ingfrid med meg ut for å se borgertoget. En stor smule for tidlig ute som vi var, ble vi stående en time å vente, men da de endelig kom fikk jeg sett den jeg ikke fikk sett i fjor – bestefar fra sykehusfamilien som blåste i vei 😉

Og vet dere hva som kom mot slutten eller? Det jeg har fortalt dere at verden kommer til å bli tatt over av. Fugler!

Passelig sært, men veldig morsomt for en fugleelsker som meg da. Like etter dette ble vi trøtt og lei, og bestemte oss for å kjøpe is og gå hjem – noe som resulterte i at vi måtte vandre oss ihjel pga kø og folkemengder, og fikk etterhvert kjøpt oss en is fra fryseboksen på Mix (…). Så gikk vi hjem da, og til tross for de ti (pluss minus) gjestene som satt ute på verandaen, la jeg meg strak ut på sofaen og sluknet. En times tid senere ble jeg vekket av en hviskende Ingfrid som lurte på om jeg ville ha et annet minne fra denne kvelden enn å bare ha sovet, så jeg stod opp og observerte forberedelsene til middagen. I et par sekunder var jeg litt i tvil om hvor lenge jeg hadde sovet, og om jeg fortsatt befant meg på datoen “17. mai”.

Ble ikke akkurat mindre i tvil da jeg så en av kakene. Petter (Ingfrid’s mann) mente at han manglet bokstaver, og at det skal se ut som “17 mai, hurra”, men jeg er sannelig ikke sikker.

Under noen veldig hyggelige timer ble det altså spist middag, drukket kaffe, spist kake, og sunget – helt til stearinlysene nærmet seg slutten, og orgelet var sliten.

Og da var det bare synet av rakettene som manglet. Jeg var utrolig nok ikke den ivrigste bildetakeren her, og tok bare ett bilde helt i starten, men det var jaggu noen vakre minutter.

Da himmelen ble mørk igjen gikk vi tilbake til verandaen for mer kjas og vas – og før vi visste ordet av det var klokken godt over midnatt. Så meg og faster takket for oss, kastes oss i en taxi, og jeg vandret sliten hjemover. Like sliten som flaggene…

Sååå… Årets 17. mai var lang, men jeg la meg til å sove med et smil om munnen og en stor takknemlighet for alle disse gode menneskene som ga meg en perfekt feiring fra morgen til kveld. Jeg er jammen heldig som blir så godt tatt vare på.

Håper dere andre også hadde en fin feiring! God helg 🙂

 – V.

“Legitimasjon? Dere må da kjenne meg igjen! Eller må jeg kanskje begynne å legge kortet mitt i kassa her så dere kan se det hver gang jeg handler? Jeg er så jævla lei av at folk stjeler tingene mine hele tiden!! Hva skal vi gjøre med dette probemet da, dere?”. En rusmisbruker i kassa på Ica Maxi, der altså – ti minutter før stengetid, da jeg trodde jeg skulle klare å gjennomføre en handlerunde med hele butikken for meg selv. Men neida, de dukker opp overalt, disse kålhodene av noen menneskekrek. Skakke værra mulig. Men samme det – vitsen med å klage over dette en uke senere, er jo relativt liten. Ikke har jeg behov for å klage over noe nå heller, for jeg befinner meg i skrivende stund hos mamsen, hvor jeg har datet kjekkasen igjen:

Har skjønt at jeg må opprettholde dette forholdet vårt, for jeg er sannelig ikke den eneste som synes han er kjekk…

Bortsett fra dette har jeg ikke akkurat så mye superunderholdene å komme med – men jeg skal jo selvfølgelig oppdatere dere på alt svadaet jeg har drevet med. Har for eksempel vært på eventyrferd og lett etter spøkelser…

Levd livsfarlig…

Funnet tidenes mest genmanipulerte agurk…

Eller forresten, om denne langformede greia skulle ha blitt produsert i disse områder, kan det jo godt skyldes regnet. Skakke beskylde de norske agurkplukkerne for ting jeg ikke har peiling på. En kan jo faktsk se at gresset blir grønnere av regnet, så hvem vet om det hjelper til med veksten også…

Gresset blir grønnere og menneskene blir grå. I alle fall de fleste mennesker. Til og med jeg ble grå av regnet her om dagen. Eller når jeg tenker meg om var det vel heller på grunn av bussen. Først ble jeg forbikjørt av den i det jeg oppdaterte Instagram, og senere ble jeg klemt i døra fordi bussjåføren trykket inn knappen for tidlig – eller eventuelt hadde et ønske om å drepe meg. Grå ble jeg uansett…

For å fylle opp denne grå dagen, gikk jeg til innkjøp av fargerike ispinner for å leke sommer…

Men det å skulle spise tre av disse på rad, er ikke til å anbefale. Dere bør heller dele med nærmeste fugl dere måtte finne…

Jada. Meg og mamma lekte forsåvidt sommer i dag også, og det var fugler der òg, om det skulle være interessant å vite. Det er faktisk ikke så lenge til verden blir overtatt av fugler. True story!

Og nååå har vi nylig hatt besøk av sola.

Snakk om å ha mangel på ting å fortelle. Ordtanken er rimelig tømt, så tror jeg trykker meg ut av dette bloggopplegget for denne gang.

Håper dere alle får en strålende 17. mai! Kos dere 🙂

– V.

1. Hvordan er morgenrutinene dine?
– Våkner til irritasjon av vekkerklokka en time før jeg skal være ute av døra, og slumrer 2 x 10min før jeg drar meg opp. Går på do, vasker trynet, smører på krem og kler meg. Drikker et glass vann, tar en slurk Biovit, knasker et halvt knekkebrød etterfulgt av en tygge agurk, drikker mer vann, og går tilbake på badet. Smører på mer krem, sminker meg, pusser tennene og går på do igjen. Mater papegøya, kler meg, roper “hadet lille venn, love you” (føler meg like dum hver gang, men gjør det likevel i tilfelle den skulle dø mens jeg er borte), og går ut døra. Det tar nøyaktig 40min fra jeg står opp til jeg er klar til å gå.

2. Hvilke ord bruker du mest når du prater?
– “Herregud”, “jada”, “javel”, “jaja”, “åja”. Er vel mer glad i å skrive enn hva jeg er i å prate 😉

3. Hva står det i den siste sms’en du sendte?
– Um… “Oii! Herlighet, så braaa! Nå ble jeg glad :)”

4. Hva gjorde du i fjor på denne tiden?
– Gikk i shorts, leste til eksamen, og hadde lesepauser stort sett bestående av kortspill, is-spising, grilling og litt soling.

5. Hvem var den siste du klemte?
– En kollega jeg så fint kaller “min fjerne nabo”, som stod klar med åpne armer, da hun er en av kollegene jeg har “lovet” å klemme hver dag. En veldig koselig greie egentlig, hehe 🙂

6. Hvor går neste reise du skal på?
– Neste reise er en fem timers busstur til hovedstaden sammen med tante Kaisa neste lørdag. Ikke så langt altså, men jeg gleder meg likevel.

7. Hvem går du først til om du har problemer?
– Hm. Kommer an på hva det gjelder, men det er nok mamma jeg går mest til. Hun har alltid betryggende svar, og er den av mine nærmeste som er lettest tilgjengelig da vi jobber sammen og bor like ved hverandre. Ellers har jeg gode venner, kolleger og familiemedlemer jeg vet stiller opp 🙂

8. Har du noe favorittsang for tiden?
– “Hiding my heart” av Brandi Carlile. Helst Adele sin versjon.

9. Hvem er de tre siste på tapt anrop-lista di?
En salgsidiot, Ronja og Marte.

10. Hva skal du etter dette spørsmålet?
– Hoppe ut av joggedressen og dra på kinooo.

🙂

– V.

Hellige julegløgg så glad jeg er for at jeg ikke er russ. Ikke det at jeg har noe i mot denne menneskegruppen eller hva jeg skal kalle det – men med tanke på at de som oftest har knuter som går ut på å døgne seg selv til dødsgrensa, er jeg glad jeg slipper. Prøvde meg på noe lignende her om dagen, nemlig. Etter en tre timers middagslur onsdag ettermiddag, dro jeg på nattevakt, ikke sant..

(Jada, befant meg på operasjonsavdelinga og så ironisk nok på operasjoner på TV’n i pausene). Viseren tikket, timene gikk, og jeg vandret etterhvert rundt i en slags søvnløs rus av et slag – hvor jeg blant annet ble fratatt evnen til å klare å løfte en kopp med kulturmelk uten å miste den.

Da våkenatten var over og jeg omsider kom meg hjem for å sove, var jeg selvfølgelig så overtrøtt at øynene mine protesterte mot å lukke seg før halv elleve. To timer senere ble jeg vekket av telefonlyder, og dyttet meg selv ut av soveposisjon for å rekke en avtale hos tante Kaisa – hvor jeg skjerpet hjernen nok til å gjennomføre puslespill for små barn.

Da puslinga var over, ventet en venninnedate jeg heller ikke avlyste til tross for søvnmangel – og jeg forble dermed våken til klokken viste natt igjen. I løpet av 43 timer, hadde jeg tilsammen sovet i fem av de, og gikk til sengs som en halvdød zombie. Dette er egentlig ikke til å anbefale, da en tydeligvis kan falle i så dyp søvn at en ikke aner hva en driver med. Som i mitt tilfelle var å sende ut en meget rar sms under et mareritt, og svare på oppringning i en tåkete tilstand – for så å våkne opp etter tretten timer søvn og prøve å skille mellom drøm og virkelighet. Det var slitsomt, det. (…). Noe annet som er litt slitsomt, er været som har tidenes humørsvingninger. En dag stekte sola nok til at jeg kunne lufte både tær og papegøye på stranda…

…og neste dag åpnet himmelen seg og hylgråt til den store gullmedalje.

Vanligvis klager jeg aldri på sistnevnte, da regn gjerne får meg til å smile to ganger etterhverandre.

Men denne dagen hvor det skulle vise seg å regne mest, hadde jeg selvfølgelig glemt regnbuksa mi hjemme. Dum som jeg ofte er, gikk jeg likevel til byen for å fikse noe, og pådro meg x antall lange blikk der jeg kom valsende gjennom svære vanndammer i en totalt gjennomvåt bukse og med skvulpende lyd nedi de gamle søkkvåte joggeskoene. Mindre flaut var det ikke akkurat da jeg labbet inn på Clas Ohlson og dryppet hele veien frem til disken, hvor jeg etterhvert oppdaget at det flere steder på buksen skummet ut vaskemiddel. (?)

Passe merkelig opplevelse, det der. Eneste som var koselig var da jeg kom hjem og fant ut at jeg hadde besøk av en snegle.

Liker nemlig snegler, jeg. Frosker også. Traff på en her om dagen.

Av og til tenker jeg at jeg like gjerne kunne startet en dyreblogg – for det hender jo sjeldent at jeg produserer et dyrefritt innlegg. Innimellom lurer jeg på om jeg har en unormalt stor kjærlighet for alle disse dyrene jeg kommer over. Her om dagen koste jeg for eksempel så lenge med Samson at han ble lei før meg. Plutselig gikk han liksom bare av fanget mitt og la seg til å sove.

Slikt skakke værra mulig. Men han kom heldigvis tilbake etterhvert, og viste meg til og med sexyblikket sitt.

Hehe. Fine katten. Kom forsåvidt nettopp fra Christine som også har to katter…

…og det er jo ingen tvil om at jeg har en kattefavoritt hos henne også.

Elias, der altså. Så må vi jo for all del ikke glemme å nevne Mia – papegøyen min som til tider gir meg lyst til å drepe, men som har noen få innslag av sjarm.

Jada, jada. En dyreblogg hadde ikke vært det største problemet for meg å fylle opp – men da kunne jeg jo ikke fortalt dere om alt det andre viktige som skjer i mitt liv. Som når jeg kommer hjem fra jobb og oppdager at nøkkelen fortsatt står i døra (jada mamma, jeg vet det, du trenger ikke si noe)…

Eller når jeg støvsuger…

Eller… Ja. Andre viktige detaljer som det. Det hadde jo vært sørgelig om dere skulle gått glipp av alle de. Men du flyvende vannkoker, nå må jeg klappe sammen denne digitale dingsen og hoppe inn i en ny flom av syke drømmer. Ha en fin søndag, menneskefolk!

🙂

– V.