15.10.2013

HIGHLY SENSITIVE PERSON

For ca én uke siden ramlet jeg over en tekst hos en blogger hos Femelle som heter Sara, som skrev om HSP. Jeg hadde aldri sett denne bloggeren før, og aldri hørt om HSP før, likevel satt jeg plutselig og leste om noe som virkelig har endret alt hos meg.

Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt visse issues med meg selv. Jeg har vel aldri helt forstått meg selv, enkelte handlinger, tanker og følelser, og jeg har alltid følt meg utenfor og annerledes. Til og med hjemme i familien, selv om jeg alltid visst at dette ligger i meg, for jeg har alltid blitt veldig inkludert av de rundt meg. Alle disse tingene jeg ikke har likt ved meg selv, har jeg prøvd ekstremt hardt å endre, men alt det har ført til er at jeg blir totalt utmattet. Noe som igjen er veldig flaut i en alder av 27. Å alltid være så sliten. Sunn og frisk ungdom, jo. Hvorfor skal jeg måtte sove så mye, og jeg har da ingen grunn til å bli så fort sliten? Jo.

Sara forteller om personlighetstrekket HSP, som står for Highly Sensitive Person. Og for hvert ord jeg leste, gikk det opp lys etter lys for meg. Alle de tingene jeg ikke har forstått ved meg selv, alle de tingene jeg har hatet ved seg selv siden jeg var bittelita, og som jeg har brukt så mye energi og tid på å både skjule for andre, bortforklare for meg selv, og prøvd så instendig å endre, ble nå forklart for meg, gjennom personlighetstrekket HSP. Jeg innså altså ganske kjapt at jeg er HSP i aller høyeste grad, og jeg tror det er en grunn til at jeg helt tilfeldig havnet innpå akkurat dette blogginnlegget.

Jeg begynte straks å google HSP opp og i mente. Time inn og time ut, setning opp og setning ned. Dette måtte jeg vite alt om. Jeg fortalte om HSP til mamma, og hun bare ?aha??. Deretter til Kristin og hun bare ?å gud, dette er jo deg?. Og så til min sjef som også kjente meg godt igjen i alt jeg leste.
Jeg var veldig usikker på om jeg ville skrive dette blogginnlegget, eller holde det for meg selv.. Men da jeg så at nesten 30% av verdens befolkning er HSP, og etter å ha sett hvor liten fokus det er på dette i Norge, tenkte jeg at om så bare én av dere er HSP, og kan få besvart spørsmål jeg skulle ønske jeg hadde fått besvart for mange år siden, jo da er det verdt å være litt ekstra personlig og sårbar.

Ingen fortjener å føle seg annerledes, ingen fortjener å bruke flere år på å kjempe mot noe som ikke trenger å kjempes mot. Og ingen fortjener å synes negativt om seg selv. Så derfor vil jeg da gjerne fortelle dere litt om det å være en Highy Sensitive Person.

Høysensitive mennesker i korte trekk: man er lettrørt, gråter mye, blir sterkt beveget av sanseinntrykk, trenger ofte alenetid, blir fort sliten og overveldet, blir lett påvirket av andre menneskers humør og kroppsspråk. På den andre siden er høysensitive personer kanskje ekstra kreative, omsorgsfulle, intuitive, fantasirike og samvittighetsfulle. Høysensitive kan ha ulik grad av disse kjennetegnene. Det er viktig for høysensitive personer å være flinke til å legge inn nok tid til hvile.

Hver enkelt av oss har et filter som bestemmer hvilken informasjon som får komme gjennom det bevisste sinn. Vi utelater, generaliserer og forvrenger informasjon slik at vi unngår overbelastning. Dette fungerer som en beskyttelsesmekanisme. Denne beskyttelsesmekanismen fungerer ikke på samme måte hos en høysensitiv. Hjernen bearbeider informasjonen dypere, antennene fanger opp flere nyanser og reagerer sterkere enn gjennomsnittet.

HSP mennesker tar altså inn inn tre til fem ganger mer inntrykk enn andre. Det å bearbeide alle disse følelsene og inntrykkene er en krevende prosess, og derfor trenger høysensitive mer tid til å komme i balanse. Dette er altså ikke en sykdom eller en diagnose, men et personlighetstrekk. Nettopp fordi høysensitive mennesker tar inn så mye mer enn andre mennesker, er de i høyere grad enn gjennomsnittet disponert for å bli overveldet, utmattet, og stresset. Særlig dersom omgivelsene er for intense, ustrukturerte eller uoversiktlige. Personlig klarer jeg for eksempel ikke svare på så mye som en mail på jobb, med mindre kontorpulten min er ryddet. Alt for å unngå kaos, og ekstra inntrykk. Jeg må også ha alt minimalistisk og rent rundt meg, som selvfølgelig kan være sans for interiør, men også fordi man rydder opp for å unngå å ha enda flere inntrykk enn de man allerede har/får.

Et hverdagslig eksempel på dette, kan være en reklame på Kiwi for Go?Morgen Yoghurt. Ta 2 betal for 1. En vanlig person ser dette og tenker gjerne ?ok kult?. En høysensitiv person som meg ville automatisk gått i dybden på dette; ?Hvorfor markedsfører Tine Go?Morgen Yoghurt på denne måten? De trenger tydeligvis å selge mer yoghurt. Kanskje selger de lite for tiden fordi det er et større fokus nå på å spise sunt og rent, og Go?Morgen Yoghurt inneholder mye sukker, og dermed handler folk mer av Yoplait 0% istedet for sukkerholdige yoghurter. Er det da positivt at Tine prøver å prakke på oss nordmenn produkter som ikke er bra for kroppen vår??? Og tankene fortsetter å spinne lenge etter en ?vanlig? person har gått forbi skiltet og glemt det.

Fordi at vi høysensitive mennesker tar inn så mye inntrykk og informasjon, når vi gjerne vårt metningspunkt tidligere enn mindre sensitive. Det kan oppleves som om det ikke er plass til mer informasjon i hodet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til sjefen min på slutten av dagen ?hodet mitt er fullt, kan vi ta det i morgen??.

Mangel på undersøkelser rundt dette emnet har gitt grobunn til mange misforståelser: Når den høysensitive er blitt overstimulert og når sitt metningspunkt, forsvinner de gode egenskapene som ellers kjennetegner høysensitive personer. Egenskaper som positivitet, empati, kreativitet og samarbeidsevne viker plass for innadvendthet, tristhet, frykt, irritabilitet og tendens til å isolere seg.

Et klassisk eksempel i min hverdag er at Julia for eksempel har ønsket i lengre tid at vi drar hjem etter jobb, skifter klær til treningsklær med en gang, og går direkte på trening for å få mest ut av tiden. Dette har jeg aldri klart. Bare tanken har gjort at jeg nesten kan begynne å grine. Jeg har hatt en ekstrem trang til å komme hjem, og bruke minst 1 time alene på rommet før trening. Noen ganger har jeg faktisk også stoppet på vei hjem fra jobb og bare satt meg i parken, og blitt sittende i ca 1 time og stirre i luften i total isolasjon. Dette er en av tingene jeg har hatet med meg selv. Hvorfor kan jeg ikke bare være som andre? Hive meg rundt fra avtale til avtale uten å føle at jeg mister pusten og vil begynne å grine? Det å booke avtaler som overlapper hverandre uten tid i mellom kan slite meg så ut bare ved tanken at jeg ender opp med å avlyse, til fordel for å sitte alene hjemme.

Jeg har også merket det i stor grad når jeg er hjemme med familien. Uten unntak, vil jeg si at hver gang vi møtes alle sammen hjemme hos mamsen eller papsen, er jeg så lykkelig at det bobler inni meg. Det er masse lyd, masse bevegelser og masse følelser gjennom hele dagen, og på kvelden setter alltid vi søsknene oss på kjøkkenet for et glass vin og timer med samtaler. Men disse kveldene klarer ikke jeg være med på. Jeg sitter i 10-15 minutter, før jeg går inn i stuen for å sitte der alene. Ikke 10 ville hester kan få meg tilbake, selv om mine søsken kan oppføre seg som 10 ville hester rett som det er å gjøre alt de kan for å få meg ?med på leken?. Men jeg klarer ikke. Jeg vil, men jeg klarer ikke.

Jeg har hatet dette med meg selv, og aldri forstått hvorfor jeg er sånn, og hvorfor jeg ikke klarer å endre det. Nå skjønner jeg at det er fordi jeg har tatt inn så mange inntrykk i løpet av dagen at jeg ikke har plass til flere. Får jeg inn flere da, blir det så mye sanser og tanker og følelser inni meg at jeg blir totalt innesluttet.

Flere kjennetegn på at man er høysensitiv er at man sjelden kjeder seg alene, har et komplekst indre liv, er lys- lyd- og luktømtålig, har generelt lav smerteterskel, trenger mer søvn enn gjennomsnittet, god på å lese andre mennesker, blir lett påvirket av andres følelser, humør, kroppsspråk og smerter. Er ofte samvittighetsfull og grundig i det man gjør, opptatt av å ikke gjøre feil, blir lettere overstimulert (sliten, stresset, handlingslammet) fordi man sanser mer enn andre. Føler seg ofte annerledes enn andre, og har ofte lav selvtillit, oftest fordi man føler seg så annerledes. Behov for å trekke seg seg tilbake etter travle dager eller overveldende opplevelser, da vil man være alene og skjermet for stimuli. Man er særlig følsom overfor effektene av sukker, koffein og alkohol. Mange sensitive mister fokus og blir irriterte når de er sultne. Kunst, musikk, film og andre uttrykksformer kan bevege deg ekstremt sterkt ? på godt og vondt. Høysensitive er veldig verdiorienterte, så det er viktig at de ikke lever et liv som er i strid med egne grunnverdier. Høysensitive er også ofte ekstra åpne, grundige, fleksible, selvstendige, ansvarlige og empatiske. Enda et eksempel hos meg, kan være at dersom jeg opplever noe som er skikkelig gøy, som en opplevelse, noe jeg virkelig virkelig liker, som en bra date når man er stormende forelsket, så kan jeg nesten ikke vente med at daten skal være over, slik at jeg kan dra hjem og reflektere over det. Nettopp fordi det er så mye inntrykk. Andre kan gjerne i en slik situasjon tenke ?jeg håper denne kvelden aldri ender?. Mens jeg ville tenkt ?jeg gleder meg til denne kvelden er over slik at jeg kan dra hjem og tenke over hvor flott den var?. Dette har jeg sett på som idiotisk hos meg, men nå skjønner jeg at det ikke er ?min feil? at jeg er sånn.

Å endre personlighetstrekk er vanskelig og heller ikke alltid noe man burde prøve på, som jeg da har gjort så lenge jeg kan huske. Personlighetstrekk holder seg ganske stabile gjennom livet. Mange sensitive mennesker har derfor ofte lav selvfølelse. Det blir nærmest en umulig oppgave å skulle tilpasse seg systemer og oppleste sannheter når dette ikke stemmer med ens egen sannhet, indre forestillingsverden og verdisett. Det kan være vanskelig å finne sin plass i en verden hvor man daglig eksponeres for enorme mengder inntrykk og stimuli. Det er svært viktig for livskvaliteten at man kjenner sine grenser og lever i balanse med sin egen følsomhet.

Den høysensitive har behov for jevnlig alenetid for å ta seg inn igjen og beskytte seg.

Den høysensitive foretrekker kontakt av høy kvalitet og har ofte få og nære relasjoner. De dyrker gjerne den gode samtalen, er lyttende og dypsindige. For mye innholdsløst snakk kan oppleves belastende og utmattende. Dette forklarer jo hvorfor jeg ser på som ?jentekvelder? med en haug av mennesker som noe jeg aldri i mine villeste fantasier ville brukt min tid på. På et tidspunkt i fjor, åpnet jeg leiligheten min hver helg til vorspiel, der alle kunne ta med seg hvem enn de ønsket. Jeg ville jo være som alle andre, som kunne kose seg med en haug av mennesker med masse fjas og snakk. Men dette fungerer ikke så bra for høysensitive mennesker. Dersom samtalen er overfladisk, kan det være vanskelig å bevare interessen. Ikke minst kan ting som oppfattes som unødvendig informasjon være forferdelig utmattende. Et personlig eksempel på dette, er gjentakelse. Jeg takler ikke at folk gjentar ting som allerede er blitt sagt. Dette har jeg jo allerede tatt inn og bearbeidet, jeg er ferdig med det. Jeg har dessverrre noen venner (og en far?) som er veldig glad i å gjenta ting som gjerne har blitt tatt opp flere ganger før, og dette irriterer meg ikke, det sliter meg totalt ut. Det samme gjør unødvendig informasjon. Unødvendige detaljer rundt en historie eller fortelling for eksempel. ?Kom til poenget!!!? har jeg lyst å brøle flere ganger til dagen. Og ordene ?Æ BRY MÆ KJE? er noe som på en morsom måte har blitt mine ord både i vennekretsen og i hjemmet. Folk kan si noe, og veldig ofte så tenker jeg bare ?javel, men æ bry mæ kje?. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om personen eller hva de forteller, jeg ønsker bare at de skal slutte å gjenta seg og komme til det jævla poenget før det tilter totalt for meg.

Jeg har nok selvinnsikt til å innse at det er meg som er problemet her, og jeg kan ikke klikke på min far eller min roomie når de gjentar noe som er blitt sagt før, bare fordi jeg ikke takler gjentakelse og ser på dette som totalt unyttig informasjon, men dette kan altså slite meg såpass mye ut at jeg kan legge på telefonen, eller gå inn på rommet og lukke døren midt i en samtale, bare for å føle at jeg kan puste igjen. Så kan jeg heller ta opp igjen samtalen etter en liten stund. Om vi så diskuterte dagens kaffe. Men nå forstår jeg hvertfall hvorfor jeg er sånn, og jeg slipper å måtte gå rundt med et lite hat inni meg for at jeg trenger så mye tid alene, for at jeg gråter for alt, for at jeg fordyper meg så ekstremt mye i alt fra kunst, til musikk, til film og personer. At jeg blir så mye fortere sliten enn alle rundt meg. At jeg orker så mye mindre. At jeg tenker så mye mer. Jeg er bare sånn, det er mitt personlighetstrekk, og jeg må omfavne det, ikke bekjempe det.

Jeg tror denne informasjonen kan være nyttig både for de som er HSP, og de som kjenner noen som er HSP. Man trenger ikke kjenne seg igjen i alt for å være HSP. Personlig gjør jeg det, men jeg har lest om mange som er høysensitive mennesker uten å ha alle trekkene.

Noen som kjenner seg igjen?

♥

Are you easily overwhelmed by such things as bright lights, strong smells, coarse fabrics, or sirens nearby?
Do you get rattled when you have a lot to do in a short amount of time?
Do you make a point of avoiding violent movies and TV shows?
Do you need to withdraw during busy days, into bed or a darkened room or some other place where you can have privacy and relief from the situation?
Do you make it a high priority to arrange your life to avoid upsetting or overwhelming situations?
Do you notice or enjoy delicate or fine scents, tastes, sounds, or works of art?
Do you have a rich and complex inner life?
When you were a child, did your parents or teachers see you as sensitive or shy?

Dr. Aron explains that in the past HSPs have been called “shy,” “timid,” “inhibited,” or “introverted,” but these labels completely miss the nature of the trait. Thirty percent of HSPs are actually extraverts. HSPs only appear inhibited because they are so aware of all the possibilities in a situation. They pause before acting, reflecting on their past experiences. If these were mostly bad experiences, then yes, they will be truly shy. But in a culture that prefers confident, “bold” extraverts, it is harmful as well as mistaken to stigmatize all HSPs as shy when many are not. InThe Highly Sensitive Person, Dr. Aron reframes these stereotyping words and their common application to the HSP in a more positive light and helps HSPs use and view these aspects of their personality as strengths rather than weaknesses.

Som to sprengferdige luftballonger

“Nei. Nei… NEI!!!”. Ordene kapphoppet salto i den vibrerende tankeboksen min, og øynene mine åpnet seg som to sprengferdige luftballonger. “Herregud”. Kroppen sank sakte men sikkert ned i en av de sortslitte trestolene utenfor stuevinduet mitt, og jeg innså at jeg hadde gjort det igjen. Jeg hadde glemt husnøkkelen min på jobb, og selvfølgelig ikke funnet ut av det før jeg etter en halvtimes sykkelpes endelig stod ved den låste husdøra som ventet på å bli åpnet.

Jeg ringte en kollega som bekreftet at nøklene befant seg i skapet mitt, og sms’et mamma som fortsatt befant seg i jobbområdet. Men så innså jeg jo at jeg kunne risikere å vente på svar til det neste århundre var omme, og at det sikkert var lurere å sykle med en gang. De har forsåvidt en reservenøkkel til leiligheten min hos seg, men den har jeg naturligvis “lagt på et lurt sted” etter sist jeg måtte låne den – i stedet for å bare levere den tilbake med en gang. Som om jeg ikke hadde tatt et snev av lærdom fra gangen før der igjen, hvor jeg opplevde nøyaktig det samme som i dag.

Rullende på vei tilbake til jobb, kunne jeg kjenne svetteperlene på ryggen stivne av kulden fra vinden som lurte seg inn under jakka. Uten at jeg hadde lagt merke til det, hadde tennene presset seg sammen i sinne, og jeg sensurerte flere titalls ord som svevde i tankebanene mine. Ikke minst da jeg kom til den siste bakken opp til sykehuset, som kan få ethvert menneske til å bønnfalle værgudene om å kaste ned en tre sekunders orkan i ryggen på en. Nøkkelen kom i lomma, sykkelen byttet kjøreretning, og hatet over min egen sløvhet fortsatte å vokse. Helt til jeg var tilbake ved Vollevannet, og Elvis lot sin deilige stemme utføre sangen “In the Ghetto” i ørene mine.

Jeg observerte dagens siste solskinn speile seg i det klare Vollevannet. Utenfor døren min stod posen med skriften “Hard Rock cafè” på, med gave fra ei av jobbtantene mine som har vært i New York. På telefonen finner jeg en snapchat som forteller meg at jeg er savnet i Dublin, og en hilsen fra en kollega som kommenterer mitt såkalte “blide åsyn”. Mamma ringer og spør om hun kan hjelpe (mens hun selvfølgelig tar seg friheten til å hånle litt samtidig da). Jeg stiller meg under varmt rennende vann, tenker på alt dette, funderer over sangen fra Elvis – og det går opp for meg at…

Jeg har i det minste en sykkel å sykle på. Et klart vann å se på. Mennesker som bryr seg om meg. En telefon å ringe og svare med. Muligheten til å høre mammaen min le. Varmt vann å vaske meg med. Ustanselige mengder med musikk å høre på. Og et hjem å låse meg inn i.

For et menneske i en dårlig getto, er det å ha husnøkler å glemme et sted, bare en drøm.

– V.

13.10.2013

Det er forresten mange av dere som tror det er skummelt å reise alene – som kaller meg tøff og som misunner meg motet til å reise på denne måten. Men når jeg som har vært tidenes inneslutta person klarer det, så klarer alle det. Det er ikke skummelt, men befriende, faktisk. Det å være ‘alene’ rundt fremmede mennesker døgnet rundt, hvor du selv kan velge om du bare vil være tilstedet, eller om du vil prate og bli kjent med de – det er befriende. Når man reiser sammen med noen, blir man som regel med de hele tiden, og må derfor ta hensyn til hverandre og holde hverandre med selskap. En typisk god dag for meg har vært å dra ut alene på formiddagen, komme hjem på ettermiddagen, spise eller finne på noe annet med andre på kvelden, og sitte med mac’en i lobbyen før leggetid og kjasing på rommet.

Dublin #4 – museum, zoo og fengsel

Skjønner ikke helt hvordan jeg får det til, men de siste gangene jeg har reist med SAS, har jeg ufrivillig havnet på “SAS plus” – en hoven greie hvor de bruker de fire første radene i flyet til å la passasjerene leke konger og dronninger ved å gi de alt fra menyen gratis. Altså, gratis er jo fint det – men i disse tilfellene synker jeg småflau ned i stolen, og svarer “eh… kanskje en sånn sandwich?” når de stopper ved mitt sete og spør hva jeg vil ha. “Du kan få en dobbel? Noe å drikke?”. Jeg svarer ok, og spør ikke etter annet enn vann, også slenger de med en sjokolade jeg ikke har bedt om – før de lurer på om jeg ønsker å lese en avis. Til tross for den drittungen jeg er, liker jeg ikke å være offentlig bortskjemt på fly. Jeg er fortsatt rar, ja – ingen tvil om det. Menne… Mer fra Dublin? Værsågod:

Dag 4 (torsdag)
Tååårsta hadde jeg nok en evigvarende vandringsdag for meg selv, tok enda en kaffepause på Starbucks, og ble kjent med en ny roomie (kineseren Richard på 32år fra Canada) – ettersom både Jen og Shyam var reist, og hjernen min fant ut at det ville vært ok å ha en reisekamerat på busstur-dagen. Det er jo ikke vits å bli kjent med nye mennesker om du ikke har en tanke bak det (…). Men ja, bilder. Litt mange av de, men det får gå.

National Museum of Ireland. Ikke et av museumene jeg skulle ønske jeg fikk dratt meg selv til, men et jeg spontant valgte å gå innom på vei til dyreparken. Småkule greier fra tiden hvor de drev med de derre krigegreiene.

Dublin Zoo. Som dyreelsker er det vel en selvfølge at jeg besøker slike steder (eller ikke, når jeg tenker meg om – med tanke på at de blir holdt i fangeskap), men jeg må kanskje lære meg at det stort sett er de samme skapningene man får studert. Sånn i utlandet, mener jeg. Nei herlighet, så negative vi ble nå, hva? SE SÅ SØTE…

Kilmainham Goal. Et gigantisk fengsel som har blitt brukt i en rekke filmer, etter realitetens fengslingstid var over, selvfølgelig. Dette er et av de beste “besøkene” jeg hadde i Dublin. Det er kanskje ikke kjempehyggelig av meg å fortelle at det er gøy å se hvor forferdelig de hadde det før, men… Det er jo gøy å se.

Så sånn var det. Jada, jeg ser jo selv at denne negativitetstonen min glir inn i setningene her – men jeg er tilbake i Norge, og jeg liker ikke Norge. Eller, jeg liker jo åpenbart landet siden jeg har valgt å tilbringe mine (snart) fem år som myndig her. Jeg bare liker det ikke rett etter jeg har vært ute av det. Med andre ord; det suger når ferier tar slutt. I en hel uke har kroppen min vært omringet av fremmede mennesker fra morgen til kveld – og nå er jeg plutselig tilbake i den 25kvm hybelen min, hvor den eneste lyden jeg hører er den svake pusten som strømmer sakte og jevnlig ut av neseborene mine. Det er som om en maur plutselig skulle bli dratt ut av maurtua og plassert i et glass for seg selv, jo. (Jeg overdramatiserer aldri).

– V.

Dublin #3 – biblotek og kirkebesøk

Så. Jeg har en lege på rommet mitt. Han er fra Canada, han er kjekk, og han fikk mine to vannblemmer til å vandre inn i glemmeboken – ikke ved å fysisk kurere de, men ved å spandere middag på meg.

Greit, så er det ikke så fint som det høres ut, da. Det var en tredje person (mann) ved bordet, og vi ble begge spandert på. Dessuten ser jeg ikke lengre på statusen “lege” som noe fyrverkeri, ettersom jeg jobber på et sykehus. Men det kunne jo vært en fin historie. Han sa i det minste at… Samme det. Foreldrene mine leser jo for guds skyld denne bloggen. Så la oss hoppe over til en videre oppdatering om oppholdet mitt i Irland:

Dag 3 (onsdag)
Denne dagen vandret jeg rundt i byen for å krysse av noen av tingene på lista mi. Først ut var Book of Kells – et enormt biblotek hvor det visstnok skal være 4,5 millioner bøker!

Så var det starbucks da. (Typisk ungdom, huh?)

St. Patricks Cathedral.

St. Patricks tower, old guinness windmill (gikk bare forbi).

St. Augustine & St. John’s church.

Random bro.

Bildet på broen var forresten det jeg trodde skulle bli mitt siste bilde fra Dublin og verden generelt, da jeg akkurat hadde gått meg ihjel fra den ene enden av byen til den andre. Taxi og buss er liksom aldri i tankene mine, og mine ben har derfor båret meg hvor enn jeg har vært i denne byen. Så da jeg innså at jeg hadde dårlig tid, satte jeg på superspeed’en i bena, gikk i nesten tre kvarter, og… fikk beskjed om at jeg måtte komme tilbake neste dag. Tror hjernen min besvimte en liten stund (bare for kort til at kroppen rakk å reagere) – og jeg tok meg selv i å lage sutrelyder til meg selv da jeg halvdød vandret over denne broen… Akk og ve. Kilmainham Goal var forresten målet – bilder derfra kommer i neste oppdatering 😉

– V.

Dublin #2 – “free walking tour” + pubkveld

Jeg har siden onsdag delt rom med fem gutter – og vet dere hva ulempen ved å sove lenge er, selv om jeg er den eneste jenta her? Dusjkø. Til nå har jeg stort sett vært den første som har lagt meg hver kveld (en kveld var pysjen på 21:30) – ikke fordi jeg ikke har lyst til å være ute på kvelden, men fordi kroppen bønnfaller meg om å slappe av etter å ha gått rundt i byen mellom fem og åtte timer på dagtid. Men siden jeg i går var med på en 14 timers busstur ut av byen, og ikke orker mer byvandring – holdt jeg meg lenge våken og planla å sove lenge i dag. Problemet er bare at 93% av roomiene mine også sover lenge, fordi de har drukket seg ihjel kvelden/natta før. Og hva vil man vel ikke når man våkner og lukter fyll? Dusje.

Vet ikke helt hvorfor jeg klager over dette, for jeg kunne faktisk hoppet i dusjen med det samme en av de kom ut, da jeg tross alt har seng nærmest badet og det ikke er noe organisert kø… Men nå som det er en vennegjeng på tre italienere på rommet, er jeg så dum at jeg tar hensyn til at de sikkert ønsker å dra ut samtidig, og lar de derfor gjøre seg helt ferdige før jeg tillater meg selv å stille meg under rennende vann. Uansett… La oss heller snakke om det jeg fortalte dere i går at jeg skulle snakke om;

Dag 2 (tirsdag)
Tirsdag morgen dro jeg ut sammen med to av roomiene mine for å delta på en “free walking tour”, hvor vi naturlig nok ble plassert i en engelsktalende gruppe med James (foran) som guide. Hånden som stikker ut av den sorte jakka helt til høyre er liksom meg…

Turen varte i fire timer, hvor James tok oss med rundt i byen og fortalte historier om forskjellige mennesker og bygninger. En utrolig engasjert og morsom guide som fanget alles oppmerksomhet, og som gjorde at det som kanskje høres ut som fire kjedelige timer, ble til fire undergholdende timer 🙂

Gruppa mi bestod av folk fra Australia, Canada, Italia, Israel, England, Japan og sikkert andre land jeg ikke husker – men det gøye var at da James skulle ønske alle velkommen, sa han “spesielt til deg fra Norge” – og det samme gjorde han da han skulle takke alle for turen 🙂 (Har ikke møtt en eneste nordmann her enda). Her kan dere forresten se litt av Shyam (gutten helt til venstre) og Jen (jenta helt til høyre) som jeg var med.

Designet på alle lyktene i Dublin – tror jeg fikk en forklaring på det, men… Hjernen min koblet sikkert ut på det tidspunktet.

En random gate, hvor dere kan se “the temple bar” til høyre der borte.

En av de mange broene over elva som skiller mellom nord (kalt den fattige siden) og sør (kalt den rike siden) – og siden jeg er en fattig nordmann, bor jeg på nordsiden (…).

Jeg fant kanskje ingen fra samme land som meg, men jeg fant en med samme navn som meg! Død da, vel og merke. Denne Veronica’en var en kjent journalist som ble drept etter å ha skrevet historier enkelte ville at skulle forbli hemmelig.

Trinity College. For de av dere som ser Game Of Thrones, så går visst den slemme kongen Joffrey på denne skolen. (Vi gikk forresten i trappene som ble brukt i filmen “P.S. I love you” også, men det var et meget uinteressant bilde).

Graduates Memorial Building – ble visst bygget for å feire at Trinity College hadde eksistert i 300 år. Jada…

St. Stephen’s Green Park.

Hestedrosje.

Løv og sånne interessante greier.

Etter turen samlet alle seg til en matpause, hvor jeg fikk servert tidenes største lasange. Hoho.

Sååå var bena og resten av kroppen klare for et par timer i under dyna – før det var tid for å sjekke ut bylivet.

Vi hoppet over The Temple Bar og slo oss ned på The Old Storehouse (Jen, Shyam og meg).

Bildekvaliteten til iphonen er ikke akkurat på sitt beste i mørket, men ey, bedre enn ingenting.

Alle ølmerkene jeg ikke smakte på…

Her var vi relativt trøtte og slitne, og veldig klare for søvn.

Så det var altså tirsdag. Har gjort klar oppdatering fra onsdagen også, men for å unngå å legge ut en hel bok på en gang, får jeg vel vente med det 😉 På tide å sjekke om vaskemaskinen er ledig… 🙂

– V.

Dublin #1 – livet på hostelet

Hellooo! Siden hjernen min åpenbart trengte tre ÅR på å finne ut at jeg ikke nødvendigvis måtte ha ledning for å overføre bilder fra kameraet til mac’en, men faktisk kunne putte minnekortet direkte i maskinen – har jeg hele denne uka trodd at jeg ikke kunne komme med noen oppdatering fra det lille utland, nettopp fordi jeg glemte ledningen hjemme. Men så gikk det plutselig opp et lys for meg i går da, og jeg skal nå benytte anledningen til å si følgende; JEG LEVER. Og jeg makter ikke å høre et eneste ord til om at jeg må huske å være forsiktig. Jeg er takknemlig for at dere bryr dere, men det holder liksom med èn beskjed fra hvert menneske. Og til de som synes det er lite gjennomtenkt å reise ut i verden alene, så kommer jeg aldri til å slutte med det så lenge jeg selv synes det er gøy, ok? Ikke gidd å bli fornærmet nå – det orker jeg bare ikke. Jeg er jo glad i dere også 😉 Sååå…

Dag 1 (mandag)
Etter et par timer søvn i lufta, en busstur på Irlandske veier, og en times vandring med spørsmål og frustrasjon – kom jeg meg endelig fram til Generator Hostel på Smithfield i Dublin. Her fikk jeg utdelt seng nr. 1, som er overkøya nærmest dørene til gangen og badet.

I de andre fem sengene har det til nå sovet hele femten forskjellige mennesker, så jeg får altså stadig nye roomies. Den første kvelden ble jeg sånn smått kjent med to av de, som var Jen (20) fra Østerike og Shyam (24) fra Australia. Ellers hadde vi noen italienere på rommet, men de så vi relativt lite til. Resten av hostelet ser forresten litt mer fancy ut enn soverommet…

Da formen ikke var helt på topp den første dagen, holdt jeg meg på hostelet hele ettermiddagen, og gikk kun en liten tur rundt elva på kvelden.

Den andre dagen her var jeg med på en fire timers “free walking tour” som jeg skal vise dere bilder fra i morgen. Håper dere har det fint i hjemlandet eller hvor enn dere er 🙂

– V.

En morgengretten’s småpjatt

05:00, før hele verden (bortsett fra bestemor) i det hele tatt hadde planer om å løfte skallen fra hodeputa, ga den avhengighetsdannede apple-telefonen fra seg hylelydene sine. Jeg snakker selvfølgelig om iphonen, og kan ikke akkurat si at jeg er så himla avhengig av den når vekkerklokka synger for full hals. Men når sant skal sies, så er ringelyden betraktelig mye bedre etter siste oppdatering, for de som skulle bry seg om å vite det.

06:00 ble øynene mine ihjelbelyst av den forhåndsbestilte taxien som skulle ta meg til flyplassen. Og i det vi ankom Kjevik, innså jeg at jeg så tidlig som dette kunne meldt avreise 06:15 i stedet, og dermed slumret en og en halv gang ekstra.

08:00 satte SAS-flyet hjulene i rullebanen på Gardermoen, og samtlige medpassasjerer hadde nesten reist seg fra setet før klarsignalet om å ta av seg setebeltet var kommet. Vi som ble sittende igjen med et gjesp, var i mindretall – og jeg fatter det bare ikke. Hos enkelte mennesker kan du se en helt syk desperasjon i øynene, som får det til å se ut som at mennesket kommer til å bli steinet ihjel om det ikke kommer seg fortest mulig ut av flyet. Et av de husker jeg til og med fra ombordstigningskøen på Kjevik. Ei dame på sikkert 45, som med svære øyne stormet forbi alle og enhver, for å komme ombord i akkurat samme fly som de hun desperat passerte. Slapp av mennesker – ingen stjeler setet deres, og ingen sperrer dere inne i flyet om dere ikke er først ut. Ok?

08:15 var jeg godt plassert i den faste sofaen jeg allerede på Kjevik hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle sette meg i. Jeg setter meg alltid der, og denne gangen skulle jeg dra meg selv ut av flyreise-komfortsonen min ved å sette meg en helt annen plass. Men neida. Jeg vandret direkte til utgang 22, krysset korridoren på tvers, og plasserte meg i sofaen bak Christiania Bar. “Greit, da skal jeg iallfall ikke bestille den avskylige iskaffen, og tygge på det vanlige rundstykket med ost og skinke”, tenkte jeg. Men i det jeg møtte blikket til mannen bak kassa, kom det automatisk ord ut av munnen min som stokket seg om til “rundstykke med ost og skinke, og…”. Så stoppet jeg et halvt sekund, kastet et forvirra blikk på kaffemenyen, og slo til med “…en varm sjokolade”. Etter tre små slurker, lot jeg den stå. Jeg er faktisk ikke kresen, men dette stedet forstår seg bare ikke på drikker, altså. Likevel kommer jeg nok til å sette meg her neste gang også, og bestille akkurat det samme skvipet.

09:30 innser jeg at jeg skal befinne meg ved utgang 53 om en time, og ikke 21A, som selvfølgelig er setenummeret i flyet jeg selv valgte i går ettermiddag. Enn hvor mange ganger jeg har vært på denne flyplassen, er jeg likevel ikke kjent med hvor langt unna denne utgangen er (trolig fordi jeg reiser med til nordpolen enn til utlandet), og fordi jeg først skal behageliggjøre peanøttblæra mi, er det kanskje på tide å reise seg.

Sånn. Det var dagens klaging 😉 Jeg skal forresten til Dublin, hvor jeg alene skal vandre rundt og suge til meg nye bilder og inntrykk. Så vi “snakkes” vel muligens fra utlandet om ikke så altfor lenge 🙂

– V.

Djevelskapninger, hotellsorger og bendelorm

Javel, så er det kanskje tre måneder siden disse hverdagstankene mine regelmessig ble gjort om til nedskrevne ord på denne siden, da. Hensikten med pausen var ikke å få mennesker til å spørre hva som skjer med bloggingen min – men nå har de altså gjort det, da. Med de mener jeg selvfølgelig dere. For det er jo det stakkars fåtallet av dere lesere som bemerker seg dette fraværet. Problemet er bare at jeg ikke la merke til det selv, og det var med andre ord ingen hensikt med fraværet i det hele tatt. Plutselig var jeg vel bare i minus på hendelser og tanker å fortelle dere om. Hendelser og tanker dere har godt av å høre om, altså. Ikke det at jeg driver med så mye dere ville tatt skade av å vite, men det finnes grenser for hva en skal dele med “hele verden”. …Denne starten ble så lang at jeg foreslår en random bildepause, hvor jeg denne gangen benytter sjansen til å vise dere mitt nydelige tantebarn. SE på henne da:

En dag skal jeg mose henne oppi et tyttebærglass og servere henne til julemiddag. Man har vel forresten ikke tyttebær til julemiddagen, når jeg tenker meg om. Kommer kanskje an på hva man serverer, men man har det i alle fall ikke til ribbe. Eller… Vet dere hva, jeg husker ikke. Men hvem bryr seg, det er jo flere ÅR til julaften – selv om det ser ut til at matbutikkene har glemt det litt. På vei til melkeskapet på Meny i dag var jeg omringet av kakemenn og pepperkaker, og det er vel ikke lenge før jeg møter små julenisser på melkepakkene mine. Da tror jeg muligens det klikker for meg. Men nå har de jo faktisk sluttet med melkejulenisser, har de ikke? Jeg husker ikke det heller. Årh, nå må vi visst ha ny bildepause – det er sånn som skjer når det er lenge siden sist, ser dere.

Dette, dere. Dette er èn av mange djevelskapninger som starter lyden av dødsriket omtrent 07:15 hver bidige morgen, og som jeg snart er i ferd med å kvele med en pakke kokosboller. Det er som om dagens første solstråler fyller sjelen deres med overnaturlig energi som… Årh, glem det. Poenget mitt er at det er sykt frustrerende at mennesker kan irritere meg mer enn min egen vekkerklokke, bare ved å gjøre jobben sin. Nå skal det sies at jeg irriterte meg over dama i radioen da jeg vasket trynet mitt fem minutter senere også da. “De fleste av dere har sikkert hørt denne sangen, men…”, sa hun, og jeg kokte umiddelbart av ordet “men”. “Jeg orker ikke at du sier MEN, og stiller meg et spørsmål så tidlig på morgenen – la meg være i fred!!!”, brølte jeg tilbake med all min kraft inne på badet. …Neida, jeg gjorde ikke det. Men jeg tenkte det. Katten også.

Han kunne vel strengt tatt ikke brydd seg mindre. Men jeg har lagt merke til at jeg er unormalt glad i han. Om han går ut ved midnatt, går jeg opptil flere ganger opp i stua for å se om han står utenfor og venter på å komme inn, og om klokka blir 12 på formiddagen og han fortsatt ikke er inne, vurderer jeg å sende krisemelding til mamma om at katten sikkert er død. Det er forresten mamma sin katt ja, og hun har reist fra meg til USA. Skjønner at det muligens hørtes litt smådramatisk ut, så jeg får jeg vel si det på en kjekkere måte da; mams og resten av familien har reist på ferie til USA (les: New York), så jeg og Samson (katten) er alene hjemme. Dette går forsåvidt greit, for jeg har bare holdt på å brenne ned huset èn gang på disse syv dagene som har gått. Men… Jeg har begynt å se på Hotel Cæsar.

Altså.. Jeg så på dette såpeopplegget fra jeg var livredd Linn Fylke som liten, til jeg flyttet ut som attenåring. Men på den tiden befant jeg meg på Nordpolen uten annet å ta meg til. Så å gjenoppta det hele som tjuetoåring nå, er en skam for samfunnet. Alle vet jo at de som ser på Hotel Cæsar trenger hjelp. Og ikke nok med dèt, men jeg har levd meg så sterkt inn i denne galskapen at jeg griner (og noen ganger går så langt som å hulke) til hver eneste episode. Heldigvis har mamma og de tidenes største og deiligste badekar hvor jeg kan koble ut og drukte hotellsorgene mine.

Profesjonell hjelp søkes snarest. Ellers holder kroppen min det fortsatt gående på lukket avdeling på sykehuset, hvor jeg for eksempel får servert eksotiske drinker midt i arbeidstiden…

Leker katastrofedrama…

Og masse andre superinteressante greier som jeg ikke gidder å fortelle om. Det er jo helt døvt å drive å blogge om jobben på fritiden. Ikke er det spesielt lovlig heller, tror jeg. Men været er bra. Været snakker alle om, for det er jo så ufattelig interessant. Jada. Det er fint her for tiden, om noen skulle lure på dèt.

Ellers kan jeg jo informere om at det å anskaffe seg lugg igjen etter fire år uten, har fått meg til å huske på hvorfor jeg sluttet med det. Frisører informerer om at håret normalt ikke vokser mer enn 1cm i måneden eller noe. Men vet dere hvor jeg var for 2,5 uke siden? Hos frisøren. Vet dere hvor jeg var for 1,5 uke siden? Hos frisøren. Vet dere hvor jeg var i dag? Hos frisøren. Skulle tro jeg hadde bendelorm i panna!!

Vurderte i et par sekunder å skalle meg, men like etter stussinga gikk jeg på date hos naprapaten min, og da glemte jeg hele hårfrustrasjonen. Napraten min er den eneste jeg uten problem sitter på venterom for. Alle burde prøve det. Balsam for alt – jeg lover – uten ironi.

Nå nærmer det seg leggetid. Jeg har riktignok fri i morgen, men vi må jo ikke glemme at disse gulkledde mennene gladelig vekker meg rett over syv likevel.

Happyface.

– V.

De er så stille

Fredag, 20. september

De er så stille, alle disse menneskene. Med alle, mener jeg vel egentlig bare noen få. Det er ikke mange av de som befinner seg på kirketorvet så tidlig som klokken åtte en fredags morgen. Men jeg er i det minste èn av de, og jeg er stille jeg også.

Jeg lurer på hva de skal. Jeg gjør ofte det, selv om det kanskje bør være det jeg skal bruke minst tid på å tenke på. Men jeg gjør det likevel, og trekker samme konklusjon hver gang; de skal sikkert på jobb. Rart, det der. At menneskeheten står opp på omtrent samme tid, drar avgårde til hvert sitt sted som hver og en av de kaller jobb, og blir der til klokketiden kalles ettermiddag – før de nok engang samles uti trafikken og på gata for å komme seg til det hver og en av de kaller hjem.

Jeg for min del er akkurat ferdig på jobb. Å gå til byen på et tidspunkt som dette ville ellers vært hinsides i min verden – så det skjer kun etter endte gode nattevakter. Hvis været er dårlig, vel og merke. Å dra til byen i det flesteparten kaller “knallvær”, er ikke noe for meg. Det kan selvfølgelig gjennomføres, men jeg foretrekker skyer og småkjølige temperaturer. Helst regn, men det får da være måte på hvor mye en kan forlange for å få seg selv til å ta en bytur.

Nå skal det sies at jeg verken kan se skyer eller regn i dag, men det er i det minste kjølig – noe som gjør at jeg er overkommelig fornøyd. På dette tidspunktet og i denne temperaturen får jeg i alle fall være mer eller mindre i fred i gatene – og det er nesten bedre enn regn. Ikke det at de ellers snakker til meg, disse menneskene – men tidlig på morgenen er de i hvert fall ikke i veien hvor enn jeg går.

Jada – jeg innser jo selv at jeg nå høres ut som en asosial menneskehater, men jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg selv det. For jeg liker egentlig mennesker. Kan til og med like en person i det vedkommede gir fra seg et hei. Og det er vel nettopp der det ligger – at jeg misliker alle frem til jeg har hilst på de for første gang.
Kanskje ikke den kjekkeste egenskapen, dette – men når jeg tenker meg om er det ganske ok å kunne være sinna på så mange mennesker uten at de selv vet det, og uten at jeg trenger å forklare noe for de, verken da eller senere.

Jeg er så rar.

Alle er så stille, og alle skal noe – men når det kommer til klesstil, slår det meg hvor utrolig forskjellige disse menneskene under samme himmel kan være. Gradene viser ikke mer enn tallet fem, men jeg kunne likevel nylig observere en dame i kortbukse, sommersko, blondetopp, og en tynn åpen jakke. Like etterpå passerte en litt eldre kvinne kafèvinudet mitt i langbukse, tykk høstjakke, og et skjerf om halsen. Nå vet jeg ikke noe om hvor langt disse kvinnemenneskene skal bevege seg uti denne fem graders atmosfæren, da – men det kan jo likevel hende at den første kvinnen lider for skjønnheten, mens den andre prioriterer komfort. Ikke vet jeg.

Jeg holder meg til kvinne nummer to. Denne skjønnhetsgreia har jeg gitt opp for lenge siden – så jeg pakker meg stadig inn i fleecegenser, skjerf og høstjakke – og tenker ikke noe særlig mer over det. Vel. Sannheten er at jeg tenker mye over det, men at jeg likevel ikke orker å prøve å gjøre noe med det.

De som leser denne teksten leter muligens etter et poeng eller en slags meningsfylt avslutning, men det kan jeg beklageligvis ikke bidra med. Alt jeg var ute etter var å få tiden til å gå, og nå har den gått i akkurat så lang tid jeg ville at den skulle. Derfor skal jeg nå reise meg opp, kneppe igjen jakka, og vandre i butikkene jeg har ventet på at skulle åpne – mens jeg nøt en Oreo Frappuchuno på byens beste bakeri; Dampen.

– V.