Jeg vandrer gatelangs i et raskt tempo, litt småstresset, men likevel veldig sikker på at jeg kommer til å rekke bussen. Foran meg går ei utenlandsk dame, tydelig mer stresset enn meg. Til tross for gatelys går hun bærende på en lommelykt, hvor hun antakeligvis har skjønt at hun ikke trenger den, ettersom lyset peker i alle slags retninger ved hvert skritt hun tar. Men samme det. Tempoet mitt er jevnere og raskere enn hennes, og jeg passerer henne derfor etter kort tid. Noen sekunder senere hører jeg en løpelyd bak meg, og ser denne kvinnen passere meg – før hun fortsetter å gå, når hun befinner seg et par meter foran meg. Jeg passerer henne igjen, og kan nok engang høre løpelyden komme. “Do ær så flink å gå, jæi må løpe”, slenger hun pesende fra seg, før hun stopper opp igjen og fortsetter med å gå. Jeg passerer enda en gang, og synes i grunn denne situasjonen er ganske pinlig. “Skal du rekke bussen?”, spør jeg. “Ja, jæi jobbe på skolen og må rekke denne buss alltid”. Hun løper videre, og så møtes vi på busstoppet hvor vi begge blir stående i to minutter for å vente på samme buss, mens hun forteller meg at denne strekningen er hennes daglige trimtur som er bra for kroppen.

Dette er liksom den mest interessante opplevelsen jeg har hatt på evig tid, så da er det naturlig nok den opplevelsen dere får servert da. Ellers har jeg brukt tiden til å… Tja… Se på stearinlys.

Spille mer kort. (Her var vi på runden som gikk ut på å få 3×3 like – fortreffelig start, med andre ord).

Opplevd søvnproblemer for første gang i mitt liv (etter hva jeg kan huske), latt øynene starte dagen 04:00, og dermed vært ekstra takknemlig over selskapet i katten.

Fått ut litt småfrustrerende tanker, og fått god tilbakemelding på det. (…)

Sett på mer stearinlys. (Om det skulle være interessant er dette tatt rett før finalesendinga til Stjernekamp på NRK, og jeg har altså sett på TV også da).

Tatt med meg ku-nattkjolen min (som har gått i arv i tre generasjoner) på slumberparty, hvor jeg konkluderte med at filmen Pornopung kun er beregnet for spesielt interesserte.

Og så… Ja. Det var vel stort sett det. Eller jeg har jo forsåvidt vært på kino også når jeg tenker meg om. Så “1000 ganger god natt”, men da jeg visstnok var det eneste mennesket i salen som ikke snufset og tørket tårer, antar jeg at jeg ikke er kvalifisert til å komme med en form for anmeldelse.

Adjø.

– V.

Det er ikke enkelt å liste seg gjennom livet, når man har bein som lager lyd. …Noe i den duren, fikk jeg forslag om å fortelle dere. Ja – dere skjønner kanskje at jeg har minimalt å komme med, når jeg må be om tips til hva jeg kan fortelle dere. Men om det skulle være interessant, så lager riktignok beina mine lyd. Jeg hadde egentlig glemt det, og tenker i grunn ikke over det før det blir kommentert. En slags klikkelyd som venstre fot gir fra seg ved hvert skritt det tar – når jeg ikke har på meg sko, vel og merke. Så nå, på grunn av dette, har mamma valgt å utdele meg kallenavnet “knekka” – ettersom denne knekkelyden er det eneste hun hører fra meg når jeg valser rundt i huset. Jada, kjempeinteressant. Her er en interessant kake også:

Den slukte vi i oss på Naboen, på sjølvaste OD-dagen – mens vi observerte flinke ungdommer som sang og spilte for å tjene inn noen slanter til denne dagen.

Senere utpå ettermiddagen fløy jeg nordover til Tromsø, hvor jeg dagen etter var i en fin begravelse for min bestefar.

Samme dag ble det gjort et par tre åtti forsøk på søsterbilde – men da denne siden av familien (inkludert meg selv) lider av noe rart, er det ikke alltid like enkelt…

Joda. (Neida). Men de er jammen fine, disse søstrene mine. En av de har til og med produsert noe enda finere – en liten kropp som smelter mitt hjerte når ordene “tante Ronika” kommer ut av hennes munn 🙂

Sååå har jeg endelig fått datet denne krabaten igjen. Han heter Putte og hyler og flyr etter meg når jeg går på do – hvilket er mer enn nok til å smelte mitt dyrehjerte.

Å sånn går nu dagan. Det var i alle fall sånn de gikk – før jeg suste sørover igjen og skrellet epler fra hagen så mamma kunne lage eplekake.

Fint vær her nede forresten. Og masse kjærlighet mellom de gamle, ser dere. Vel altså… Vi vet jo ikke om damen er kidnappet og lenket fast i benken der nede ved vannet – men jeg velger å tro at det ikke er annet enn et romantisk gammelt ektepar.

Det var forresten så mange epler at mamma måtte lage to eplekaker. Faktisk tre, når jeg tenker meg om. Bare sånn for å skryte av husmorsferdene hennes mens jeg kan.

Neida… Hun er god på kjøkkenet. Noe hun derimot ikke er god på, er kortspill. Slo henne LETT ned i støvlene i går!

Jeg kunne i alle fall gjort det, om det hadde vært om å gjøre å få mest mulig poeng. Her var det visst motsatt, og det skjønner jeg ærlig talt ikke vitsen med. “Hei la oss spille kort og se hvem som får minst poeng”, liksom. Meningsløst. Like meningsløst som å måtte lese denne setningen i november.

Men nå synes jeg jo forsåvidt det er ganske meningsløst å kunne se solskinn og høstblader i denne måneden også da.

Jaja. Fiskesesongen er i det minste ferdig overalt – så da er det iallfall noe som henger på greip i denne verden.

– Knekka / V.

Det er jo helt vilt, som min kollega så fint pleier å si. Dette med kaoset mennesker danner på flyplasser. Stresset, ville i blikket og desperate etter å komme frem. Ja, jeg vet jeg har sagt det før – det er bare det at… Denne gangen var det meg.

Pappa har lenge hatt kallenavn som “flash”, “lynet” og “dagdrømmeren” på meg – hvilket jeg forstår utmerket godt, da jeg ofte har et litt for avslappende forhold til enkelte ting. Flyreising er en av de. Jeg har jo strengt tatt ikke telling på hvor mange ganger jeg har stilt meg bakerst i innsjekkingskøen, kommet tassende i siste liten, eller hørt mitt eget navn i de hylende høytalerne på flyplassene rundt forbi.

Som regel handler det om at jeg tar livet med ro på en eller annen kafé etter gjennomført sikkerhetskontroll – men denne gangen var jeg sent ute i det jeg kom inn på flyplassen. For i det jeg stilte meg i køen for å få kontrollert at jeg ikke var bærer av flytende nitrogen, med planer om å sprenge flere titalls mennesker ihjel, kom ordene “go to gate” opp på skjermen. Dette betyr jo ikke annet enn at man skal gå mot utgangen og gjøre seg klar – men etter to langsomme steg frem i køen, ble ordene forvandlet til “boarding”.

Foran meg bafant det seg en 20-30 menneskers lang slangekø, og jeg kunne kjenne at de rundt meg luktet desperasjonen min. To nye skritt, og “gate closing” kom fram. “Oi”, utbrøyt jeg høyt, og ble ufrivillig fisket ut av min egen komfortsone ved å måtte bryte meg forbi alle disse menneskene, samtidig som jeg spyttet ut uttallige mange “unnskyld”.

“Da kjører vi om en time da?”, spurte mamma meg tidligere på dagen. Jeg skjønte nå at jeg burde sagt ja, og angret bittert på svaret jeg hadde gitt henne. “Nei, en og en halv – jeg har jo sjekket inn, så jeg skal jo bare gjennom sikkerhetskontrollen”. Så irriterende at hun alltid har rett.

Flyet var stappfullt. Som sistemann hadde jeg fri bane frem til seterad 19, hvor to jenter reiste seg, før jeg presset meg inn til vindusplassen – med reisekofferten min som åpenbart ikke hadde planer om å legge seg under setet foran. “Eeh, kofferten hennes…”. En av jentene hadde observert det hele, fått tak i ei flyvertinne og strakte ut armen for å ta den i mot for meg. “Tuusen takk”, kom det ut av munnen min, før kroppen sank sammen i en stor flausefest.

I et par sekunder var jeg usikker på om halloween var et annet ord for “den store reisedagen”. Plutselig befant jeg meg midt i et hav av mennesker som snertet borti meg i det de passerte fra alle mulige retninger inne på Gardermoen. Min faste plass ved Christiania Bar var opptatt, og jeg valset frem og tilbake som en hodeløs høne, på jakt etter en litt bortgjemt sitteplass. Og der, innerst i kroken bak Frank’s stod et fint lite bord med to stoler og ventet på meg. “Puh”.

For å slå ihjel de to ventetimene, startet jeg umiddelbart på dette blogginnlegget. Og så skjedde det… Min fredfulle lille boble ble sprengt i biter av et utenlandsk menneske som trodde jeg var så hyggelig at jeg ville DELE dette bordet jeg hadde jaktet intenst på. “Ærr det leddi hær?”. I ettertid har jeg beregnet meg frem til at jeg brukte fire sekunder på å svare. Disse fire sekundene brukte jeg selvfølgelig til å tenke “SER JEG UT SOM EN SOM VIL DELE BORDET MITT?!”, før jeg smilte pent og responderte med et høflig “ja, værsågod”. Fire sekunder etter hadde jeg allerede bombandert venninna mi med irritasjonsmeldinger om mitt eget menneskehat.

Pølse. Det luktet pølse. Jeg kastet et blikk opp, og fikk øye på ikke bare én, men en hel armé av mennesker som spiste pølse. Pølse i brød, pølse i lompe, pølse med potetmos, pølse på fat. Og ketshup. Jeg hadde tydelig havnet i et pølsehål, og det tok ikke mer enn fire nye sekunder før jeg sende klage-sms om dette til både venninnen min og mamma. Jeg reiste meg i protest. Pølseprotest og borddelingsprotest. Dette var det selvfølgelig ingen andre enn meg selv som visste, men det føltes bra likevel.

Det ble omsider klart for å gå til utgangen, og i det jeg var innenfor dørene som førte til slusen med alle 19-utgangene, bestemte folkemengden langs A og B seg for en umiddelbar stillelek. “Jeg synes det er flaut når skoene mine lager lyd, jeg”, hadde jeg tidligere denne dagen fortalt mamma – og dette fikk jeg i alle fall føle på nå. De høye hælene mine var den eneste lyden som kunne høres i det store rommet, og mens alle satt klistret inntil veggen, var jeg den eneste (og da mener jeg eneste) som både var oppreist og som beveget på beina. Hadde jeg likt denne type oppmerksomhet hadde jeg antakeligvis følt meg som en ihjelglodd kjendis på rød løper.

19 C var min utgang. Jeg viste screenshoten av billetten min, og som takk ble jeg plassert i et 30kvm lite venterom som ga meg følelsen av å stå inneklemt i en grisebinge for å vente på å endelig få komme til slakteren. Veien derfra, bortover en ny gang og ned noen merkelige trapper, hørte jeg tydelig klaging fra de rundt meg. “Det er jo en hel jobb å komme seg ombord i flyet!” var en av kommentarene. “Det hjelper ikke at dere klager – det fører bare til at de ikke-klagende skjønner at de egentlig har rett til å klage, og det orker jeg ikke – hold kjeft”. Dette var bare noe jeg tenkte. At jeg helt fra begynnelsen av min egen reise hadde klaget over de minste ting for meg selv inni hodet mitt, hadde jeg glemt. Men jeg holdt det i det minste for meg selv.

I sete 19A falt øynene igjen, og etter en oppvåkning i Tromsø var det påann igjen. Jeg gikk direkte til flybussen, leverte kortet fra meg, og fikk beskjed om at betalingen ikke kunne gjennomføres. Ikke fordi jeg ikke hadde penger, men fordi bussgjøken var fra 1560-tallet og med andre ord ikke hadde knødd seg til å anskaffe en kortterminal med chip-leser. “Du kan ta ut i kiosken rett der inne, hvis ikke må du gå helt over til andre siden for å ta ut i minibanken”, sa 1560-sjåføren. Så jeg stilte meg i køen i kiosken da. Selvfølgelig var det ei kjerring med kids på slep som måtte tulle og tøyse slik at betalingen tok femtiåtte år – og da hun endelig skulle til å gå, kom hun på at “oida, æ glemte visst å kjøpe ei pølsa i brød, hehe”. Så da tok hun hele handlerunden sin en gang til da – før det endelig ble min tur, og jeg fikk spurt om å ta ut en ussel hundrelapp. “Æ har ikkje så mykje vekslepænga, men det e en minibank der borte”. Jeg smilte. “Åja, er det det ja – takk”, sa jeg, og tenkte at jeg en dag skulle komme tilbake og stikke ut øynene hennes med et glødende ukvasset grillspyd.

Minibanken spyttet ut penger, jeg gikk tilbake til bussen, og… Oppdaget at bussen jeg først var på, var kjørt avgårde. Det var en ny buss der, med ny avgangstid. “Bare gå inn og sætt dæ, æ vente på at flye ska lande”. Så jeg satte meg på denne hersens bussen, ene og alene, og først DA fikk jeg en telefon om at jeg kunne bli hentet.

Nå som jeg skal krype opp i hotellsenga ved siden av mine to storesøstre og mitt deilige lille tantebarn, bryr jeg meg naturlig nok ikke om denne irriterende reisen lengre. Så jeg aner ikke hvorfor jeg i det hele tatt gidder å fortelle om det – men så har jeg ikke så mye annet å fortelle heller. Det er sent. Midnatt. Og jeg må lade opp til begravelse.

Over & ut.

– V.

Godterilaging med ‘tante’ Hilde.

Fargerikt nedfall.

Sanne ord.

Dødt blad blir vakkert i solskinn.

“Hei tante Veronica” 🙂

Solstråler bak skyene.

Kattekos.

“Love the trees until their leaves fall off, then encourage them to try again next year.” (Chad Sugg)

– V.

For kålhauer som meg kan det som sagt ta opptil to år før en skjønner at det er mulig å putte minnekortet til kameraet inn i dataen, i stedet for å benytte seg av ledningen som hører til. (De i jobbgruppa mi som så fint kaller meg IT-ansvarlig eller tekninsk ansvarlig, lurer sikkert på om dette virkelig er mulig – og det er det altså). Men uansett; det som skjedde da jeg i Dublin oppdaget dette, var at jeg fant noen etterlengtede bilder fra en ferie jeg var på høsten 2011! Meg og mi venninne TC (Tine Charlotte) dro på en ti dagers tur til Spania, og under dette oppholdet dro vi sammen ut på bølgene blå for å få vår første ordentlige dykkeropplevelse. Etter dykketuren overførte læreren bildene på minnebrikken, som jeg da satte tilbake i kameraet mitt – og ble svært skuffet da bildene var sporløst forsvunnet da jeg koblet til ledningen. Jadda… Så nå, to år senere, kan jeg vise dere bilder fra denne oppdagelsesferden under vann:

Ja, vi måtte dessverre holde dette mannebeinet i hånden hele tiden, for å unngå å rote oss vekk blant fisker og sjøgress. Neste gang jeg skal dykke, håper jeg på litt friere tøyler – men det var utrolig gøy! En smule ekkelt å måtte presse ut trykket i ørene underveis, samt blåse vann ut av dykkerbrillene – men bare det å kunne puste under vann og svømme gjennom fiskestrømmer, var litt av en opplevelse. Anbefales!

Herlighet, hør på meg.. Skulle tro jeg drev med en reisetips-blogg – men det er fortsatt ikke stort å melde fra Norge.. 🙂

– V.

Er litt usikker, jeg – men for menneskeskapninger på min alder, bør kanskje følelsen av å våkne en lørdags formiddag, gi samme lykke som et barn får av godteri. For de som har fri fra jobb og slikt da, naturligvis. Men så takknemlig finner jeg meg ikke i å være – og jeg innser av den grunn at jeg kommer til å skli rett inn under beskrivelsen “sur gammel dame” når alderen min får pådratt seg litt flere år. Antakeligvis kommer jeg til å ende opp som det stikk motsatte av min egen bestemor. Hun er det mest positive, klagefrie, hjelpsomme og hjertegode mennesket jeg vet om – og det er jo lettere tragisk å allerede i tjueårene være viten om at jeg kommer til å ende opp som noe helt annet. Men så har vi vel godt av litt sure folk her i verden også da.

Hvorfor jeg snakker om lørdag i stedet for søndag, er fordi jeg antar at dere allerede er inneforstått med at jeg misliker søndagene – og at helgas lørdag dermed blir langt mer interessant å snakke om. Så… (Bildepause av vannet “mitt”).

Lørdag. Det er ikke mange meterne fra sovesofaen til kjøkkenkroken hvor klokken befinner seg, men jeg sliter likevel med å se hvilken retning viserne peker. Jeg tror 10:50 er svaret. Jeg er trøtt, men er klar over at jeg kommer til å surne enda mer om jeg nok engang tvinger meg til å sovne igjen, for så å våkne opp til et senere tidspunkt. Så jeg står opp. Fullstendig tiltaksløs kler jeg på meg, i en slags ufrivillig enighet med meg selv om jeg skal bevege meg ut av døren. I lange tider har jeg fått høre at det er smart å la hodet få luft, la øynene få dagslys og la kroppen suge til seg et par D-vitaminer. Så nå hører jeg på dette. “Greit, jeg sykler til byen og får unna mine tre etterlengtede gjøremål – men det er alt!”. Jeg snakker selvfølgelig til meg selv igjen, og går ut i gangen for å pakke meg inn i tekstilformede varmekabler. Dørlåsen vries om, jeg lar lungene suge til seg den friske høstluften, og tripper relativt likegyldig bort til sykkelen. Hendene mine er godt plantet i de varme lommene på vinterjakka. For å sykle må jeg naturligvis trekke hendene ut, og det er nettopp derfor jeg velger å gå videre, uten sykkel. Jeg orker bare ikke trekke hendene ut av lomma, og velger derfor å gå til byen i stedet.

Ni minutter senere befinner jeg meg i trekantkrysset hvor veien til venstre fører meg til Meny, og veien til høyre fører meg til byen. Uten å i det hele tatt rekke å tenke over mulighetene, vrir jeg meg bestemt mot venstre og går mot butikken. “Jeg orker ikke byen!!”, svarer jeg meg selv – som om en annen del av meg nettopp hadde stirret spørrende på meg og forlangt et svar på denne spontane vendingen. Ja, vi sier hei til schizofrenien igjen. (Bildepause av noe jeg lurer på hva er).

Parkeringsplassen er fylt med biler i alle varianter, og i det jeg trår inn i butikken (etter å ha hilst på Knut som til venstre i inngangen selger Klar-bladene sine), kjenner jeg en umiddelbar irritasjon av den unødvendig store folkemengden. “Hvorfor kan ikke folk dra raua si på butikken på en ONSDAG i stedet??”. Jeg passerer bruskassene, kaffeutvalget, frukten, meieriproduktene, varmdisken, toalettpapirene og isdisken – før jeg presser meg forbi de desperate menneskene i kassakøen. Jeg skulle jo ikke ha noe – det ville bare vært for dumt å snu seg 180 grader i det trekantkrysset.

Vel fremme ved ytterdøra mi blir jeg nektet av meg selv å gå inn i mitt eget hjem. “Du kan ikke bare gå inn igjen etter den lille turen der, uten å ha gjort noe annet! Skjerp deg. Det er lørdag. Sosialiser deg”. Jeg himler med øynene til mine egne tanker, trekker hendene ut av lomma og setter meg på sykkelen. Denne gangen drar jeg i motsatt retning av byen, og ender opp på Rimi – butikken som ligger like langt unna hjemmet mitt som Meny. Enda en matbutikk. “Jeg orker ikke sosialisering!”. Men jaja, det kan jo være jeg skal ha noe i denne matbutikken da. Så jeg vandrer inn, passerer bruskassene, frukten, melkedisken og sjokoladehylla – og så stopper jeg. Jeg får øye på små runde batterier, akkurat slik kjøkkenvekta mi har ropt etter i et halvt år. Jeg har aldri bruk for denne vekta, for jeg lager aldri mat – men jeg vet likevel at den trenger batterier. Høyre hånd tar ned en av batteripakkene, og jeg vandrer fornøyd mot kassa – før jeg sykler hjemover, låser døren, og setter meg foran Tv2 Sumo som viser ustanselige mengder av Hotel Cæsar. I koppen jeg stjal fra hjembygda i fjor, fyller jeg i litt kakaopulver og kokende vann – før jeg trer på meg den svære joggebuksa og de varme ullsokkene.

Veronica Bremnes. 22 år. 100% fast jobb. Hybel. Tyv. Tiltaksløs, usosial, doven ungdom. “En tragisk selvbiografi”, tenker jeg, og tenner to telys. Jeg har nemlig også fått beskjed om at det er viktig å tvinge seg selv inn i god stemning (da for eksempel ved å tenne lys), og jeg kan i det minste nå oppføre det positive ordet “lydig” i selvbiografien.

Lørdagshistorie slutt.

– V.

“JADA, jeg vet det – men jeg bryr meg ikke – så kan du være så vennlig å holde kjeft og la meg være i fred?!”. Jeg snakker til meg selv. Ikke høyt, men likevel høyttenkende nok til at øyenbrynene mine danner sinnarynker med lukkede øyne. Plutselig har jeg et snev av schizofreni – men det skjer meg jo stadig vekk, og er vel strengt tatt ikke noe å bry seg om lengre. Lydene fra TV’en ligger på en høyere skala enn normalt, og det burde vel ikke være mulig å sove under disse forholdene, men jeg tror jeg gjør det likevel. Eventuelt er det slik at kroppen min gjør det, og hodet bare halvveis. 75%? I det fjerne kan jeg nemlig høre en og annen kommentar fra TV-boksen som jeg anser som gøy, men kroppen er for lammet til at den klarer å produsere så mye som et fnis. Hodet klarer heller ikke få med seg sammenhengen rundt dette som er gøy, eller forstå hva som egentlig foregår.

Venstresiden forlanger å bli snudd mot høyre. Jeg gløtter på øyet, og kan såvidt se flammene fra lysene mamma tente tidligere på kvelden. Høyre arm strekker seg mot iphonen som later seg på bordet, og en finger strekker seg ut for å finne ut av klokkeslettet. “Ser du, det er sent, du må stå opp!!”, brøler den ene schizofrene tanken – mens den andre har et intenst ønske om å få lov til å ligge der i fred, lammet fra våkenheten. Men så vinner den til slutt da – den irriterende stemmen, som rundt 22:00 har fylt opp tålmodighetskvota mi. Jeg setter meg opp, og så innser jeg det – at den irriterende stemmen hadde rett, fordi jeg nå nok engang har sovet bort en hel kveld. Dumme unge.

Til mitt forsvar har jeg alltid funnet det mest behagelig å sove i nærheten av der hvor mennesker bare er tilstedet, og som eventuelt lytter til eller ser på digitale dubbedingser som gir fra seg en eller annen form for “normal” lyd. Helt fra jeg var liten av har jeg foretrukket dette, og det hender fortsatt at jeg lar soveromsdøra stå på gløtt når jeg for eksempel er på ferie hjemme hos pappa. Og… Det er jo viktig å utnytte sjansene maksimalt når en først har de.

Herregud så mye svada.

Dette er trolig en av de merkeligste begynnelsene jeg hatt i mine innlegg. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få dere til å tro at jeg har en klok mening bak denne informasjonen. Det tror jeg rett og slett ikke jeg klarer, enn hvor fantasifull jeg til tider kan finne på å være. Så for å ro meg ut på et vis, og komme med noe litt mer interessant, får jeg servere dere de siste bildene jeg har fra Dublin. Kjempeinteressante bilder, altså. Her er for eksempel hvordan nøkkelkortet mitt så ut:

Her er hvordan lappen med internettpassordet mitt så ut:

Her er hvordan lappen på romdøra vår så ut:

Her er hvordan frokostmynten så ut, for de av menneskene som ville bruker penger på syltetøy og smør:

Her er hvordan kaffepausene mine i parken så ut:

Her er hvordan ei random gate så ut:

Her er hvordan to dører i ei random gate så ut:

Her er hvordan et “ingen reklame”-skilt ser ut:

Her er hvordan ei random bygning så ut:

Her er hvordan ronkorama på isbjørn ser ut:

Her er hvordan et ikke-eksisterende biblotek på gata ser ut:

Her er hvordan noe jeg ikke vet hva er ser ut:

Her er hvordan vaskerommet på hostelet ser ut:

Her er hvordan en random eskimo som vasker tøy ser ut:

Her er hvordan en av de 153 kaffekoppene mine så ut:

Og her er hvordan hilsen fra en av roomiene mine ser ut:

Jeg beklager, dere. Noe så usammenhengende og meningsløst skal en vel lete lenge etter. Men vent litt… Jeg tror jeg har et slags poeng nå! Her kommer det; når man sover bort en hel kveld, kan man ikke annet enn å produsere latterlig dårlige blogginnlegg. BOOM – den var skikkelig god, hæ? Jajaja.

Guri land, en treigere data enn mamma sin kan umulig eksistere – og om jeg ikke forlater den ca nå, kommer hodet mitt til å ende opp som en nedkjørt maurtue. Adjø.

– V.

En skulle nesten tro at han kan lukte de gangene jeg i et par sekunder gløtter på øyet. Kanskje han kan det. Han gjør i alle fall det samme like etterpå, og gir fra seg et knirkete lite mjau i det han oppdager at jeg titter på han. Ikke et irriterende mjau – det er det for lav lyd til. “Hei”, sier jeg lavt, også knirker han en gang til – bare for å være sikker på at jeg hørte det, slik at jeg kan skjønne at han ønsker kos. Han “er jo bare en katt” som det sies, men han gir meg likevel små doser med lykke hver gang jeg ser han. Det er kanskje det som kalles små gleder.

Men ja, flere bilder fra Dublin (vi kan ikke alltid ha sammenhengende innlegg – det må dere jo skjønne).

Jada – en kan ikke akkurat si at jeg har fôret dere med for lite bilder fra denne utenlandsreisen min – men jeg har ikke så mye mer interessant å komme med fra denne uka i Norge uansett. Hotel Cæsar er latterlig nok tilbake i hverdagsrutinene mine, og bortsett fra disse maktintrigene og utroskapene, kan ikke hukommelsen min komme på annet enn at jeg har befunnet meg jobbende på sjukehuset. Og syklet da, for all del – men det har jeg forsåvidt klaget nok om til dere.

– V.

Før jeg fører dere inn i mørke grotter og ut på høye klipper, vil jeg bare benytte de første setningene til å si takk. Til dere, altså. For så mange fine og positive tilbakemeldinger på dette meningsløse skribleriet mitt, og de tilhørende bildene. Er overrasket over hvor mange som klikker innom – og det er veldig koselig 🙂 I samme slengen kan jeg like gjerne sende ut en ekstra takk til min skjønne kollega, som etter gårsdagens frustrasjonsinnlegg, har bidratt til å gjøre denne dagen litt lettere for meg. For ikke å snakke om barnevakta mi på jobb som har gledet dette barnet ved å dekorere skapet mitt fullt av disse klistremerkene…

Men nååå kan vi reise tilbake til Irland – er (dessverre?) ikke helt ferdig med det enda. Har jo en hel busstur jeg skal ta dere med på! De av dere som ikke er bilsyke, da. For om du vet at du i enkelte kjøretøy blir kvalm bare du åpner døra – er du ikke så dum at du begir deg ut på en kjøretur som varer fra morgen til kveld, og attpåtil betaler for det. Så dum er det bare jeg som er. Den startet forsåvidt 07:15.

Kuskapningene fikk vi øye på ganske tidlig, og jeg var på dette tidspunktet strålende fornøyd med at jeg hadde havnet i en buss som unnlot å lokke til seg kvalmen min. Nå fikk jeg med meg en hel haug av vakre syn.

Da formiddagens klokkeslett 11:30 kom, ble vi ført inn i noen lange mørke veier inn i fjellet (lyset er fra blitzen).

Guiden lyste opp forskjellige greier hun snakket om, med det var visst totalt uinteressant informasjon for mitt hode.

Hvis dere lurer på hva noe av dette er, så kan jeg bare informere om at jeg lurer på det samme.

Vi kom oss omsider ut igjen, og så… Byttet vi buss. Og med det samme jeg steg opp trappen i dette kjøretøyet, kunne jeg lukte min egen kvalme som kom løpende mot neseborene mine. Omtrent tre minutter tok det før trynet mitt lå halvveis klistret inntil det ene hjørnet av ruta, og skjerfet svømte opp til rett under øynene mine, så jeg så ut som en halvmongolid… Ja. Den derre andre menneskerasen, vet dere. Men like før jeg var i ferd med å kaste meg foran hjulene, fikk vi heldigvis luft.

Og alle bare “åå så vakkert – det ser ut som et fjell som ikke er et fjell lengre” (på engelsk ja – nordmenn var fortsatt ikke å spotte), og alt jeg tenkte var “herregud hva er det dere prater om, jeg orker ikke tenke!!”, og så fant jeg meg et blad med en ok størrelse. Ikke det at jeg hadde planer om å røyke gress altså, men i min spyklare tilstand på bussen fantaserte jeg om lukten av frisk luft og gress – og nå kunne jeg jo putte dette bladet inn i skjerfet, lukke øynene og late som jeg var ca… Her.

Men så kom vi på bussen igjen, og plutselig fikk jeg utlevert reisesyktabeletter av roomien min som nettopp hadde fortalt meg at han ikke visste hvordan det var å være reisesyk. Han hadde bare sekken full, sånn i tilfelle. Om du har reist verden rundt, og ikke har opplevd reisesyke på dine 32 år, så… Ja, dere skjønner. Men for all del, det var jo flott for meg. Han var til og med så raus at han hoppet et hakk bak så jeg kunne legge meg, og etter en times søvn var vi endelig fremme ved klippene. De som satte på samme rad som meg oppfattet nok at jeg dro ut tidenes største snørrklyse fra skjefet, da jeg egentlig bare fjernet det sammenkrøllede døde bladet fra nesa mi, men jaja. Hva kan en gjøre. Det viktigste var jo at vi var fremme!

Cliffs of Moher, der altså – og en alldeles nydelig sveis. Før vi startet vandringen ut mot klippene, oppdaget jeg en fugl, og da kunne vi for min del bare bli hvor vi var.

Kom jo så syyykt nærme, og dyrehjertet mitt smeltet jo totalt da han stirret på meg.

Men så fløy han sammen med kompisen sin da, og roomien min var mer enn klar for å gå videre.

Så kom vi til kuene, og dyrehjerte mitt smeltet nok engang av glede.

Roomien min ventet igjen. “Hva er galt med deg menneske!!!”, tenkte jeg, og så prøvde jeg å dytte han utenfor klippen.

Men på grunn av været i Irland (kaldt og mye vind), traff han aldri havbunnen, men fløy opp i været. Jeg observerte selvfølgelig det hele.

“Kuuult”, sa jeg, og hoppet etter.

Så hang jeg meg fast i fjellveggen og klatret opp igjen da jeg ble lei.

Etterpå så jeg denne, men det var jo liksom etterpå.

Vi ruslet litt videre, dro tilbake, og gjorde oss klar for enda mer buss.

Under resten av timene (frem til vi var fremme 21:15) var det visst flere ting vi kunne se og ta bilde av – men det eneste hodet mitt gadd å løfte seg for, var dette huset.

Det befant seg rett utenfor bussen, da vi stoppet så de andre kunne gå ned til en kirke (som om det ikke var nok kirker å se på i Dublin).

Men ja. Det var altså en heldagstur – og til tross for mitt klageri, anbefaler jeg denne turen om dere skal ha et lengre opphold i Dublin. Fantastisk vakre utsikter 🙂

– V.