Januar 2013
I starten av dette året fant jeg ut at jeg ville følge mi storesøsters fotspor og bli flink på dans. Jeg meldte meg inn i Spinn Dansestudio, hvor jeg deltok på såkalt moderne jazzdans – men etter å måtte avlyse andre treningsrunde, kom jeg meg dessverre aldri tilbake igjen, og det ble med den ène treninga. Like etterpå ville jeg gjenoppta min glede over skigåing (etter mange, mange år uten), og dro på en utrolig gøy skitur i Venneslaområdet med Hanne og Ronja. Disse to menneskene tok meg også med på en latterfull shoppingtur til Sverige, og ga meg flere gøye kvelder med spilling av Monopol og Mario – og vi måtte selvfølgelig feire Ronja’s bursdag med ‘brownieskake’ og enda mer spilling. Denne måneden var jeg også med på å lete etter Jorunn’s forsvunnede hund (som dessverre aldri kom tilbake) – noe som blir feil å kalle et høydepunkt, men som likevel ga noen gode øyeblikk.

1) Dansestudioet. 2) Tur med Jorunn’s andre hund. 3) Ronja’s bursdagskake. 4) Årets første og eneste skitur.

Februar 2013
Selv om Januar’s danseglede viste seg å bli kortvarig, slo jeg denne måneden til med et morsomt swingkurs som varte i fem uker. I èn av disse ukene var jeg på “ferie” hos ‘tante’ Kaisa, hvor vi ble enda bedre kjent, avtalte pink-konsert i mai, og jeg la mitt elsk på hennes hjemmelagde syltetøy. ‘Tante’ Jorunn tok meg med på en fantastisk teaterforestilling hvor hennes datter deltok, og mamma og Trond tok meg med på “De Urørlige” på kino – en film som skulle vise seg og bli en av mine favoritter som jeg dette året har sett hele fire ganger. Julian kom på helgebesøk fra Bergen, og jeg besøkte Christine for første gang – ei herlig jente som etter kort tid ble til en av mine nærmeste venninner. På jobb fikk jeg ‘et slag i trynet’ – noe som ga meg opplevelsen av botox og naturlig sminke helt gratis…

1) Frokost hos tante Kaisa. 2) Teaterforestilling med tante Jorunn. 3) Haha. 4) Besøk av Julian.

Mars 2013
Bibloteket var noe som viste seg å være et greit tidsfordriv for meg denne måneden. Jeg besøkte mi fine storesøster i Bergen, hvor jeg oppdaget at jeg hadde fått brannkopper, og dermed ble ferdig med dèn sykdommen. Jobben arrangerte en hyggelig jobbmiddag på lønningsdagen, og jeg deltok på et morsomt påskeverksted hos ‘tante’ Kaisa. Sammen med noen venner skulle jeg gjenoppta et såkalt vaffelvors, hvor jeg tok med vaffelrøre, men glemte å steke vaflene. Med de samme menneskene fikk jeg en koselig opplevelse av Earth Hour.

1) Påskeverksted hos ‘tante’ Kaisa. 2) Bibloteket. 3) Søskenbilde fra Bergen. 4) Earth Hour hos Marte & Geir.

April 2013
April var måneden hvor jeg ble kjent med David –  en moroklump som ga meg mange hyggelige øyeblikk, var irriterende god i Candy Crush, og dro meg med på blant annet skøyting, klatring og gokart. Jeg var på fotballkamp med jobben, og fikk gulrotkake levert på døren av Christine – som jeg også var på middag hos. Med tungt hjerte ga jeg vekk undulatene mine etter fem år som fuglemor, men kunne heldigvis trøste meg med katt og papegøye.


1) Undulatene, Lucas & Lillegutt. 2) Middag hos Christine. 3) Kake på døra. 4) Samson. 5) Mia.

Mai 2013
1. Mai valset jeg sammen med Ronja rundt i en solfylt by, hvor vi så på tog, drakk kaffe og klatret i trær (hehe). Sammen med Christine ble det flere morsomme bilturer med frustrasjonsdeling, og operasjonsavdelinga åpnet et splitter nytt vaktrom – som selvfølgelig måtte feires. 17. mai ble til en fantastisk dag som jeg startet sammen med Heitmann-familien, og avsluttet med ‘min fjerne nabo’ Ingfrid som jeg feiret med året før, inkludert hennes venner. Helga etter dro jeg til Oslo sammen med ‘tante’ Kaisa, hvor vi deltok på en forrykende P!nk-konsert.

1) Meg og David. 2) Ronja i treet. 3) Christine og meg på biltur. 4) Jobbfest.

1) Trond heiser flagg. 2) Mamma kler meg. 3) Trond og mamma. 4) Mamma og meg observerer toget.

1) Meg og ‘tante’ Kaisa. 2) Konsert-deltakere. 3) P!nk. 4) P!nk.

Juni 2013
Denne sommermåneden startet i Danmark, hvor jeg var på en veldig hyggelig sykkeltur til Lønstrup, sammen med syv herlige kolleger. Helga etter var det duket for 50+50-fest hos mamma og Trond (som begge naturlig nok ble 50 dette året). Dagen ble til en super feiring fra morgen til kveld (evt morgen igjen) – som bestod av blant annet båttur, malekonkurranse, sanger, grilling og god stemning. Belinda var innom byen for en kort periode, sankthansaften ble feiret hos Heitmann-familien, og jeg lekte superkunstner med godteriet på jobb. Ellers så jeg latterlig mye på serier, og i slutten av måneden reiste jeg nordover til familien i Båtsfjord.

1) Starten av sykkelturen i Danmark. 2) Stranden i Lønstrup. 3) Kveldstimer i Lønstrup. 4) Middag med gjengen.

1) Klargjøring 50+50-fest. 2) Meg, Margrethe & Martin på båttur. 3) ‘Bursdagsbarna’. 4) Malekonkurranse.

1) Sankthansaften. 2) One Tree Hill. 3) Godterikunst. 4) Mottakelse fra lillesøster.

Juli 2013
Sommerferiens første del ble tilbrakt i Båtsfjord sammen med min familie – før jeg dro videre til Tromsø og besøkte noen venner, og deretter til mine storesøstre og tantebarn i Harstad. Etter et hyggelig opphold i nord, dro jeg sørover igjen. Der fikk jeg sammen med mamma og Trond oppleve min aller første seiltur – noe som virkelig ga mersmak. ‘Tante’ Jorunn inviterte til en koselig grillkveld, ‘tante’ Kaisa tok meg med på årets første (og eneste) bad i Jegersberg, og lille-Jorunn tok meg med på en morsom runde i dyreparken. Mot slutten av måneden solgte jeg min nydelige papegøye med tungt hjerte, men i en lettelse om at hun skulle få et mye bedre og mer sosialt liv. Ellers brukte jeg mesteparten av den ledig tiden hos familien Heitmann, hvor jeg latet meg i hagen.

1) V styrer seilbåten. 2) Trond og mamma. 3) Latterkrampe. 4) De gærne har det godt.

1) Kos hos ‘tante’ Jorunn. 2) Bading med ‘tante’ Kaisa. 3) Mia på luftetur. 4) Dyreparken med Jorunn og sønnen.

August 2013
Etter en lei beskjed tidligere i året, om at bestemor har fått kreft, reiste jeg denne måneden nordover på helgebesøk for å besøke henne på sykehuset. Et litt uvirkelig, men likevel fint besøk. David og meg dro på fisketur hvor jeg fikk både sjøstjerner, brennmanet og død fisk… Jorunn tok meg med på nok et besøk i dyreparken, og også denne måneden tilbrakte jeg mye tid i hagen til familien Heitmann.

1) Fisketur med David. 2) Hagekos med katten. 3) Sykehusbesøk hos bestemor. 4) Dyreparken med Jorunn og sønnen.

September 2013
Da trærne ga beskjed om at høsten var kommet, var det plutselig til for å feire ‘tante’ Kaisa som ble 40 år. Denne feiringen startet med en fornøyelig fjelltur – før vi samlet oss til malekonkurranse, taler, skuespill, sang og musikk i hagen. Heitmann-familien dro til New York, og jeg og katten fikk gleden av å nyte huset helt for oss selv. Erich kom innom byen og dro meg med på en Ikeatur stappfull av latterkramper, og ‘tante’ Kaisa dro meg og PG med på nok en fjelltur.

1) Badekar (elsk). 2) Sofasløving med katten. 3) “Elsk den eller bytt den – prøveligg i 90 netter” (kremt). 4) Høstfarger.

1) ‘Tante’ Kaisa og PG på vassetur. 2) Blaute bein. 3) Den omvendte båt. 4) Utsikt fra fjellet.

Oktober 2013
Første helga inn i oktober kom Heitmann-familien hjem, og vi småfeiret mamma som nettopp hadde fylt 50. Dagen etter reiste jeg alene til Dublin, hvor jeg levde med fremmede mennesker på hostel i en uke. Ellers ble det arrangert koselige Tuppeware-selskap hos både tante Hilde og tante Jorunn.

1) Kirke i Dublin. 2) Book of Kiels. 3) Kilmainham Goal. 4) Cliffs of moher.

November 2013
Etter en koselig OD-dag (som forsåvidt var siste dag i Oktober) med musikk og kafèbesøk i byen, reiste jeg nordover til Tromsø. Der deltok jeg i begravelsen til min bestefar, og fikk et koselig hotellopphold med mitt tantebarn og mine to storesøstre. Jeg oppholdt meg ekstra mye hos Heitmann-familien denne måneden, var på overnattingsbesøk hos Christine, og på bowling med jobben. I Oslo besøkte jeg mi kjære Belinda, lille Lui, Julia og Kjetil. Da desember nærmet seg, dro jeg på julekonsert sammen med ‘min fjerne nabo’ Ingfrid i domkirka, og pakket deretter kofferten klar for ny tur.

1) Mamsen som støttet OD-dagen. 2) Overnatting hos Christine. 3) Knallvær. 4) Søskenbilde.

1) Kjetil, Belinda & meg i Oslo. 2) Meg og Lui. 3) Bowling med jobben. 4) Julekonsert i domkirka.

Desember 2013
Starten av julemåneden fant sted i Manchester, hvor jeg var på en lattermild helgetur sammen med tre herlige kolleger – PG, ‘tante’ Kaisa og ‘min fjerne nabo’. Helga etter dro jeg til Aalborg i Danmark sammen med fjorten andre flotte kolleger – en helg fylt med shopping, bursdagsfeiring, julebord og sene kvelder. Nytt julebord ble arrangert i Kristiansand helga etterpå igjen, og noen dager senere fikk jeg delta på grøtfest hos ‘tante’ Kaisa. Midt i måneden reiste jeg nordover til Båtsfjord, hvor jeg feiret jul med pappa, mi stemor og mine småsøsken – og selvfølgelig hilste på resten av familien. På vei mot sør besøkte jeg Håkon i Tromsø, og da jeg fikk sørlandet under bena igjen, fant jeg en bortkommen katt, som jeg omsider fikk levert til sine eiere. Nyttårsaften bestod for det meste av film i sofakroken – før jeg dro på jobb og gikk inn i det nye året med en koselig jobbgjeng på sykehuset.

1) PG, ‘tante’ Kaisa & Ingfrid. 2) Fotballkamp. 3) Mamsen og meg i Danmark. 4) En gate i Aalborg.

1) Båtsfjord. 2) Julestrømpene hos Bremnes-familien. 3) Gave fra nissen. 4) Meg og lillesøster.

1) Julegaver (pysjamas, sokker og smykke). 2) Lillesøster. 3) Den bortkommende katten. 4) Nyttårsteamet.

“Nyttårstalen” 2013
Det er jo litt klisjè å lese oppsummeringsinnlegg hvor det takkes til den ene og den andre på slutten – men altså… Det er jo ved slike oppsummeringer jeg ser hvor mange flotte mennesker jeg faktisk kjenner, så jeg må nesten benytte anledningen til å kjøre på med litt klisjè jeg også. Klare? Fint.

Takk til alle mine herlige kolleger som gir meg latterfulle jobbdager, gode klemmer, og koselige turer og treff – og til sjefene mine som gir meg god hjelp der det trengs. Takk til mine gode venninner som alltid er der for meg, uansett hvor sjelden vi treffes. Takk til mine gøye kompiser som får meg til å le. Takk til randoms og bekjente som har gitt meg gøye øyeblikk. Takk til alle dere som leser denne bloggen – og til alle dere som har gitt meg utrolig hyggelige komplimenter for skrivingen og fotograferingen. Takk til familie og venner i Nord-Norge, som jeg ser sjeldent, men vet at jeg er velkommen hos. Takk til alle “familiemedlemer” som gir meg så mye. Og sist men ikke minst; takk til Heitmann-familien – som ikke bare har blitt til en familie jeg føler meg hjemme hos, men som virkelig har vært der for meg og holdt ut med meg gjennom de timene, dagene og ukene som har vært det motsatte av høydepunkter. 🙂

Jeg er heldig som har så mange fine mennesker i mitt liv.

Godt nyttår!

– V.

Jeg fatter ikke at det er mulig, men jeg gjør det likevel. Sitter foran dataskjermen i sofakroken, time etter time. De samme internettsidene oppdateres gang på gang. Det skjer ikke noe nytt, men det er som om “rutinene” står på repeat. Jeg spiller de samme sangene, ser de samme videoklippene, leser de samme bloggene, og sjekker tv-sidene som jeg venter på at skal gjøre slutt på juleferien og gi ut nye programmer. Først da det tidligere i kveld begynte å svi i halsen min, gikk det opp for meg at jeg hadde hørt samme spilleliste på Spotify i fire sammenhengende timer. Sviende hals, fordi jeg ubevisst synger med til alle sangene, og dermed hadde sunget i disse fire sammenhengende timene. Skakke værra mulig. Ungdommen nå til dags. Men nå kan det jo forsåvidt være at underbevisstheten prøver å gjøre opp for de to ukene jeg lot mac’en ligge borte hos naboene, frivillig.

Oh well. Jeg er tilbake i sør, etter julefeiring på Nordpolen. Siste oppdatering stoppet vel på lillejulaften (Sier dere lillejulaften, eller lille julaften? Alltid usikker på det der). Det som skjedde senere den kvelden, var at meg og to av mine søsken hang opp julestrømpene våre og venta på nissen. Vet ikke om jeg har fortalt at det er mi stemor som har strikket disse? Men det er det. Uansett så har jeg ikke hengt opp strømpen siden jeg feiret i nord sist som 19 åring – og jeg var jo passelig spent om nissen fylte strømpen til de som har passert 20…

…Og joda – 23-åringer trenger ikke bekymre seg!

En trenger tydeligvis ikke bekymre seg for gaver heller – for i år som i fjor, sitter jeg igjen med følelsen av at jeg har fått alt jeg ønsket meg. Både ting jeg har ønsket, og ting jeg bare har tenkt at jeg har lyst på.  Pappa skriver ned gavene til alle så vi skal vite hva vi har fått, og tallet han ga meg på hvor mange gaver jeg hadde fått, var jo nesten flaut. En 23-åring skal vel normalt ikke ligge på samme nivå som en 5-åring – men jeg er så utrolig takknemlig for hver eneste gave! Vil helst ta i bruk alt på èn gang, hehe – så jeg starta med hjemmestrikka ullsokker, flanellpysjamas og smykke 😉

Ellers i romjula har jeg blant annet brydd hjernen med litt matteoppgaver fra VGS…

Sett på TV… Her kom forsåvidt pappa forbi og kommenterte “ser dokker scooby doo i lag?”, hvor mi lillesøster svarte “jaa, ho e jo storesøstra mi!” – så det er visstnok obligatorisk å se TV sammen med småsøskene sine.

Har forresten stusset litt over det faktum at hun er 5 år. For plutselig stod hun på badet og sminket seg med mascara og øyenskygge, og støvsuget huset i høyhælte glittersko…

“Det var en kort barndom”, tenkte jeg – helt til hun skulle følge meg på flyplassen og fortalte at hun tok med Teddy i tilfelle hun måtte gråte litt. Og hun fikk visst god bruk for han, stakkar. “Ååå, koffør må du reise dadda, æ blir så lei mæ når du eller han bror Remi må reise”, hadde hun jo tidligere fortalt meg. Ved slike kommentarer svir det litt i storesøsterhjertet – det skal innrømmes. Det gjorde det forsåvidt også på julaften, da hun åpnet gaven fra pappa og de, sa “åååå dokker e snill!”, og løp og klemte de. Det samme sa hun da hun åpnet den fra meg, og jeg har aldri sett et barn så takknemlig før! Skjønne jenta.

Så fløy jeg avgårde 2. juledag – hvor jeg stoppet innom Tromsø og fikk skikkelig “hotell”-service fra snille Håkon som lot meg overnatte 🙂 3. juledag fløy jeg videre til Kristiansand, og samme kveld opplevde jeg noe litt merkelig. Skulle sykle til butikken, og bare etter et par meter kom en katt løpende etter meg. Den mjauet, kom bort til meg, og hoppet opp på fanget mitt da jeg satte meg ned. Jeg koste litt med den, og reiste meg for å gå videre – men da klatret den bokstavelig talt oppover beinet mitt og inn under jakka, mens den mjauet igjen. Så det endte med at den ble med meg hjem, da.

I ettertid har jeg fått vite at den er et halvt år, og jeg tror en skal lete lenge etter en så kosen, rolig og snill kattunge. Hun ville ha konstant kos når hun ikke sov, og tanken på at noen kanskje hadde etterlatt henne i jula, fikk hjertet mitt til å skrike av smerte. SE så nydelig.

Dagen etter la jeg ut bilde i grupper og på status på facebook, la ut annonse på dyrebar, og skrev ut plakat på jobb for å henge opp på butikken. Etter jobbtid, sent på kvelden, ble jeg lagt til i en splitter ny dyregruppe av en kollega – og vips, så var katten gjenkjent etter bare tjue minutter! Hentet ble den også. Sosiale medier er fantastisk 🙂

Nå må jeg snart sette fra meg denne dataen før hjernebarken min klikker av alle disse sangene jeg hører og synger til om og om igjen. Tør ikke tenke på hvordan naboene mine har det. Er rimelig lytt her, skjønner dere. Men det er jo jul – en unnskyldning som må brukes for hva den er verdt, selv om det ikke alltid passer seg. Æ bryr mæ ikke.

Gledelig jul (som min jobb-onkel Arild mener man skal si i romjula).

– V.

I halvsøvne dannet øyenlokkene to smale streker det såvidt gikk an for pupillene å titte ut av. To sekunder senere sperret de seg opp i samme hastighet som en musefelle lukker seg. Et umiddelbart søkk i magen oppstod. Jeg kunne kjenne det – at kroppen umulig bare hadde sovet de to og en halv timene den ikke måtte overgå for å rekke flyet nordover. Lyden av bilene fra hovedveien hørtes tydelig. En slik trafikk oppstår aldri rundt klokkeslettet jeg skulle stått opp på. “Åneeei”. I all hast klikket jeg på knappen på mobilen for å få det brutale svaret om tiden. 07:19. “Hææ! Ånei. NEI. Neeeei”. Jeg hoppet opp av senga, og kastet et langt og sjokkert blikk bort på klokka på kjøkkenbenken. “Herregud”. 07:20 gikk flyet.

I omtrent åtte minutter ble jeg stående midt på det kalde tregulvet, mens tanken på at jeg nettopp hadde mistet et fly, sakte men sikkert prøvde å synke inn. I det sekundet det gikk opp for meg, ble jeg angrepet av panikk enda en gang, og fant umiddelbart frem kontaktlista. “Mamma jeg mista flyet!!!! Herregud jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!”. Det at mødre har svaret på det meste, tror jeg liksom spesielt mye på i de situasjonene jeg vet at ingen egentlig kan gjøre noe. Ny flybillett så jeg rimelig mørkt på, ettersom det var rensket da jeg bestilte i september. Men etter å ha sendt omtrent samme melding til tante Kaisa og pappa, gikk jeg inn på Widerøe’s sider likevel – og der, i bunnen av billettraden som viste en minstepris på 6000kr, lå det en stakkars ungdomsbillett og ventet på å bli kjøpt. Dermed ble b lodtrykket sånn høvelig stabilisert, og jeg kunne betrygge pappa om at jeg faktisk kom hjem til jul. Så 07:20 neste morgen, var jeg oppe i lufta.

Fem og en halv time senere opplevde jeg tidenes kuldesjokk, da jeg steg ut fra flyet i femten minusgrader i Kirkenes. Her skulle jeg egentlig få den store gleden av å vente ni og en halv time på flyplassen, men takket være pappa ble den uutholdelige ventetiden byttet ut med en tre timers kjøretur. Så da fikk jeg sagt hei til reinsdyrene òg.

Ellers har jeg sett barneskolen få besøk av nissen:

Drukket latte med Båtsfjord’s kommunevåpen:

Blitt minnet om hvordan mørketidens dagslys er:

Vært ute i snøen med lillesøster og fadderbarn:

Tatt frem julestrømpen (min er i midten – her i huset får den eldste den minste?):

Funnet frem den ene julepynten bestemor mente at hun manglet og måtte ha – et fabelaktig kunstverk jeg laget i 1996:

Og fått mandel i grøten:

Det samme gjorde lillebror og lillesøster. Må ha blitt gjort en feil – samme feilen som gjøres hvert år. Rare greier.

God jul, dere! Håper dere får fine dager med gode mennesker 🙂

– V.

Javel. Så angrer jeg en liten kakesmule på at jeg gnålte og vrælte om mitt ønske om snø, da. For nå er den her, men den er her på feil måte. Den har stivnet til et hardt underlag som gjør at man risikerer både leggen og raua ved hvert eneste steg man tar, og det var ikke slik “snø” jeg ønsket meg. Av den grunn nekter jeg å gå ut, og kommer antakeligvis til å ende opp som potensiell deltaker til slankekrigen. Så takk skal du flaxlodd meg ha, værnisse – du er sabla barnslig. Men jaja, jeg har i det minste fått gleden av andre ting denne uka. Som denne gaven her, for eksempel:

Min aller første koffert! Kanskje noe sært å være stolt over en koffert, men jeg har faktisk aldri eid en sånn en i mitt liv… Og jeg er meget fornøyd med å slippe å ramse opp 359 banneord inni meg hver eneste gang jeg skal ut på reise og sliter meg ihjel med bagen over skuldrene. Dessuten har den jo en finere farge enn noen av dere andre har. Så på torsdag pakket jeg fornøyd tøyet mitt ned i denne, og gjorde meg klar til en helgetur til Aalborg. Dro an med meg på kaia og ventet på ombordstigning sammen med fjorten reiseklare kolleger…

…men så bare “vi beklager å måte meddele at superspeeds avreise er kansellert”, eller noe i den duren. Pga uværet, altså. I dette øyeblikket kunne jeg nesten skimte min egen gravstøtte i all min skuffelse, men så var ikke all håp ute enda da, og vi ble enige om å holde oss i byen frem til vi fikk beskjed om det var ledig plass og til neste båt eventuelt gikk. Klokken var ikke mer enn 08 da vi tuslet ut i kulden igjen, så vi slo ihjel litt morgentid på Drømmeplassen.

Der inne fikk vi den glade beskjeden om at det var ledige plasser til oss, så da var det bare å krysse alt vi hadde for at båten gikk. Så etter kafèoppholdet fikk vi satt fra oss koffertene, og noen benyttet anledningen til å shoppe – mens jeg for min del heiv i meg en kakao her, og en kaffe der.

Så dro vi på museum, da.

I motsetning til mange andre ungdom, så liker jo faktisk jeg museum. Og denne gangen var det ekstra koselig, da de hadde en juleutstilling hvor barn hadde pakket inn gaver til andre barn på asylmottak, laget et ønsketre med lapper om fine ønsker for seg selv og andre, og fått til flotte kunstverk av blikkbokser.

Utpå dagen var det duket for lunsj på Slakter Sørensen, før vi vandret rundt enda litt til – blant annet på kjøpesenteret Sandens.

Haha. Nå høres det nesten ut som jeg forteller om et opphold i en annen by – men det verste (eller fine) var at jeg følte meg som en turist, og følte egentlig at jeg var på tur. Men jeg hadde selvfølgelig ingen ønsker om at denne “turen” skulle ende på ettermiddagen, og ble veldig fornøyd da vi over tlf fikk høre at båten skulle gå. Så etter ca. åtte timer i byen, tre timer på båt, og tre kvarter i taxi, kom vi oss endelig fram til hotellet vår.

Like etterpå dro vi ut for å spise, og to timer senere var skallen min klar for å ta kveld – så jeg var utrolig nok det første vesenet som vandret hjem i seng og sov frem til neste morgen. Etter frokost var flesteparten i shoppemodus, så det ble et par timer med byvandring.

Ååå, disse, dere. Disse skulle dere smakt. Dette var jaggu en førsteklasses ‘bursdagskake’ jeg fikk servert, og jeg tror mamsen og meg svevde like mye i et par sekunder der vi slukte i oss disse bollene langs gata. (Jeg lærte tidlig at hun elsker kokosboller, og klarte tidlig å “arve” sansen for denne type boller). Men disse var ikke som de i Norge – de hadde mørk sjokolade, krem med vaniljesmak, marsipan i bunnen, og et fint utseende. Hoho.

Sååå var vi på et brygghus, hvor jeg endelig fikk kastet meg over de uendelig mange øltypene. Eller i det minste sett på at de andre gjorde det. Er ikke helt sikker på når jeg skal bli voksen og nyte denne ølgreia, men jeg koste meg likevel – jeg og mitt trøtte tryne. Men sjååå så fin mor er da 🙂

Da lunsjen var inntatt, vandret vi tilbake til hotellet for en aldri så liten ettermiddagslur. Møtte et mini-tivoli på veien.

Og godteri.

Da søvnen var over, og vi skulle møtes på et rom for å ha vorspiel med de andre før julebordet, ble jeg møtt med bursdagssang, mennesker som stormet til med kinderegg (som jeg skjønte i ettertid at ble 23 stk) og litt andre gaver. Sååå koselig!

Nå som jeg legger ut dette bildet skjønner jeg jo hvorfor den ene dansken vi møtte nektet å tro at jeg ble 23, og var bombesikker på at jeg ikke var mer enn 14-15 år. Men jaja. En times tid senere var det klart for julebord. Vår savnede kollega Frank skulle egentlig vært med, så vi trøstet oss med å se navnet hans på bordkortet…

Ja. Så var det speil i taket, da.

Og plutselig fikk jeg bursdagssang nr. 2, i det en av servitørene kom med kake med lys!

Jeg er så heldig som har så fantastiske kolleger som gjorde bursdagen min til en super dag 🙂 Da nok et måltid var inntatt, var det etterhvert tid for byen igjen.

Og mer øl, for noen – øl med julehilsen, til og med.

Dagen etter var søndagen allerede kommet, og vi kom oss trygt og greit hjem igjen til Kristiansand. I dag var det tilbake til jobb, hvor jeg fant dette hengede på skapet mitt!

Skjønne, skjønne kollegene mine. I servietten fant jeg en aldri så liten intern gave.

Kaviar i mitt hjerte, hehe. I skapet fant jeg en julestrømpe, og på vaktrommet lå flere kinderegg og ventet. Jeg er så heldig 🙂

– V.

04:20 tvang vekkerklokka meg opp fra min dvale – en dvale som forsåvidt ikke varte i mer enn knappe tre timer, ettersom jeg legger meg senere jo tidligere jeg skal opp. “Mornings! Takk, huska det. Men du udødelige julenisse så tidlig dette er for de to kulrunde kikkertene jeg har plassert i ansiktet. Tror jeg er blind nå”, ble dermed svaret jeg måtte gi til stakkars Ingfrid som var så sjenerøs at hun 04:40 minnet meg på passet mitt.

05:10 ble jeg plukket opp av mine tre turvenner – PG (Per-Gunnar, der altså), tante Kaisa og Ingfrid (min såkalte fjerne nabo). En time senere slurpet vi i oss hver sin kaffe på Deli, og plasserte oss deretter på seterad 6 i flyet som skulle ta oss til Oslo – før vi flyttet oss over i et nytt fly og satte kursen mot Manchester. Det var i alle fall dit vi hadde tenkt oss – men det skal sies at vi ble en smule usikre da vi hørte kapteinens informasjon over høytalerne. Han informerte nemlig først om at vi var på vei til Stockholm, før han beklaget seg – og klarte en times tid senere å fortelle at vi straks var klare for landing i London, før han rettet seg selv enda en gang. Mulig de hadde et aldri så lite tomannsjulebord i styrhuset, men samme kan det være – vi kom oss i det minste helskinnet til byen vi hadde planlagt å dra til.

Boforholdene var overraskende greie. Hadde sett for meg et slags hotellopplegg der vi delte på to soverom med bad og et minikjøleskap – men det var jo en leilighet større enn min egen! Ikke at det skal så mye til å slå mine 25kvm, men likevel…

Kjøkkenet. Her brukte vi vel egentlig ikke noe annet enn det stakkars kjøleskapet som ble presset full av brus, brus, brus og… Brus. Brus som jeg forresten påstod at jeg egentlig ikke likte så godt, men som jeg i ettertid skjønner at jeg egentlig gjør, ettersom jeg i et øyeblikk drakk av både mitt og Ingfrid sitt glass omhverandre. Uten at jeg la merke til det selv, naturlig nok. La forsåvidt heller ikke merke til at Ingfrid flere ganger hadde fylt opp glasset mitt – glasset jeg flere ganger hadde satt i kjøleskapet fordi jeg ikke “klarte” å drikke et helt glass om gangen. Jada.

Kjøkkenbordet. Her spiste vi uendelig mengder …med godteri. Og jeg som for tiden holder meg unna søtt, fikk da tidenes største og lengste latterkramper gjennom hele helga – noe som gjorde at jeg på flyreisen tilbake til Norge fikk forbud (fra de andre tre) mot å bestille meg kaffe med melk og sukker. Åhåj.

Stua. Ble visst brukt til tedrikking i morgenstundene – men siden jeg var den siste som stod opp begge dagene, og ikke var klar til å gå før vi faktisk skulle gå, ble det lite morgenkos i sofaen på meg.

Badet. Dette skulle vel egentlig være mitt og tante sitt bad, siden Ingfrid og PG hadde et eget på soverommet sitt – men da dusjen deres var ødelagt, ble dette til et fellesbad likevel. Boblebad og greier (som ingen av oss tok seg tid til å bruke).

Soverommet. Vi fikk utlevert dobbeldyne, og jeg har for lengst lagt mitt hat på denne type dyne. Du ligger ytters, og er livredd for å snu på deg i fare for å dra dyna av den som ligger ved siden av deg. Men så gikk det nå greit da, ettersom tante mente at jeg sover “rolig som en saltstøtte”. (Kan forresten huske at Christine fortalte at hun flere ganger måtte sjekke om jeg pustet da jeg sov hos henne, så mulig det stemmer, haha).

Dag 1. Da vi omsider var kommet oss på plass etter flyving og togkjøring, ble resten av dagen stort sett fylt opp med shopping (for noen av oss), fine måltider, pub-besøk og et snev av julestemning. Da mørket kom og det nærmet seg kveld, ble dagen avsluttet med noen lattermilde kortspillrunder – før vi satte vekkerklokken på 08, og fikk skjønnhetssøvn frem til da.

Dag 2. Denne dagen hadde jeg store planer om å vandre rundt alene og ta bilder, og etterhvert nyte boblebadet mens de andre var på fotballkamp. Men da vi våknet og  jeg skulle pakke ut speilrefleksen, innså jeg at kameraet var delt i to i kofferten. Jeg kunne dermed ikke bruke dagen til fotografering, og fikk i stedet en påspandert kampbillett av mine flotte turvenner. Så sammen tok vi toget til Blackburn, og så laget deres vinne 1-0 over Leeds. Dette stadionet var jeg også på under klasseturen i 10’ende, men det var likevel gøy å være der igjen.

Det mest interessante var vel kanskje da jeg etter kampen fikk en svær mannerygg mot meg, ble tatt i armen av Ingfrid og dradd ut på veien gjennom et hav av folkemengder – før jeg kastet et blikk tilbake og observerte denne mannen hoppe på mennesket foran seg. Litt lengre borti gata stod det en hær av politifolk som fortalte oss at de hadde hørt om disse mennene, og derfor stod og “ventet”. Politifolk som venter, faktisk. Latskapen lenge leve. Bortsett fra det, finner dere et småinteressant bilde av ei grønnhåret jente med noe spesiell bekledning litt lengre ned her. Var endel slike mennesker å finne i denne byen – og gøy er jo dèt når man har lange togturer hvor man står oppreist som sild i tønne og ikke vet hvor man skal kikke. Hehe.

Dag 3. Plutselig var det tid for hjemreise igjen. På vei til flyplassen tok vi taxi innom Old Trafford, så tante kunne kjenne på lykken over å besøke favorittlagets stadion. Deretter vandret vi rundt på flyplassen, før det var duket for ny flytur – denne gangen på seterad 7, for de som skulle mene at denslags er interessant å lese om. Vanligvis sover jeg under alle flyreiser, og har ikke benyttet flydoen på mange år – men denne gangen holdt jeg meg våken under hele turen, i midten med Ingfrid og tante på hver side, og satte raua mi ned på den delikate flydassen. Syyykt gøy, hæ? Kjempe.

I Oslo hadde vi nesten fire timer å slå ihjel, og benyttet derfor muligheten til enda mer kortspill og enda mer kaffe (evt godteri, som Ingfrid mener at iskaffen min er). Og videre på flyet til Kristiansand, fikk vi gleden av å vite at vi befant oss i en Boeing 737-800, som visstnok skal være en gigantisk maskin med gigantiske greier. Som om dere bryr dere. Her er mer bilder.

Utrolig hvor fort tiden går når man er på reising. Likevel følte vi at vi hadde vært borte i en uke, siden dagene ble fylt opp så godt at vi ikke var i leiligheten annet enn om morgenen og rett før leggetid – så det var godt å komme hjem igjen òg 🙂 Når det gjelder shopping har jeg kjøpt meg nøyaktig like mye som jeg gjorde da jeg var en uke i Dublin – en sjokoladeekse til reservefamilien… Så vi kan vel konkludere med at shopping ikke er helt min greie. Gøyere å se på at andre sliter med å bestemme seg, og presser seg inn i de trange prøverommene – mens jeg kan sitte i en krok og glo på alle mulige slags rare vesener som passerer meg. En av gangene var jeg til og med “barnevakt” for ei dame som ikke fulgte med på sønnen sin, og som etterhvert kom stormende ut av butikken og så seg rundt med et fortvilet fjes. Var ganske kjekt å kunne fortelle henne at sønnen befant seg til høyre ved siden av Starbucks.

Jauda. Jeg har reist med en utrolig herlig liten gjeng, og er veldig fornøyd 🙂 Nå ser jeg frem til kommende helg, hvor jeg forhåpentligvis skal reise til Aalborg i Danmark sammen med en haug av fine kolleger. “Forhåpentligvis” blir brukt fordi en sterk storm er på vei, så det er visst bare å krysse fingrene… Men jaja, 23 år blir jeg uansett på lørdag, og gøy er jo det – et heeelt år eldre 😉

God helg, skapninger.

– V.

“November har vært her og lagt igjen sludd, så solen går ned i svarthvitt”, sang de i kyrkja i dag. Vel, november er her, og vi kan snart si at måneden har vært – men hvor i pokkerens huleboer er snøen? Jeg har drømt om den, snøen. Men etter hva jeg kan huske har jeg ikke observert et eneste snøfnugg. Ikke det at det er så himla kult med snøfall for oss som lever i en temperatur med kraftig PMS, som går fra -4 til 10+, som hadde gjort snøen om til en overmelket smørgrøt på kort tid. Men likevel. Det er under en måned til jul. Snø er obligatorisk på denne tiden. Men vi kan vel ikke annet enn å ta oss til takke med uendelige mengder løv, og noen solstråler her og der. Det er jo fint da. Det skakke stå på det.

Ellers har jeg ikke så altfor mye klageri å komme med. Kan sikkert komme på en hel haug, men jeg har ikke tid til å tenke, for jeg må snart vugge hjernen min i søvn. Så, la oss heller snakke om alt det sykt viktige jeg har drevet med siden sist, hva. Søndag inntok jeg for eksempel årets første (og beste) julemåltid, som tante Kaisa var så kjekk og serverte. Det var forresten pinnekjøtt, om noen måtte lure på det. Mandag hadde jeg jentekveld med fine Marte og Christine, hvor vi så en film som holdt på å TA LIVET AV MEG. Kun meg. De andre syntes visst “The side effects” var bra, men den skapte lus over hele kroppen min og holdt på å sende meg inn i koma trettiåtte ganger. Ikke se den, ok. Og ja, vi må alltid huske på å trekke frem det negative. Bildepause:

Tirsdag så jeg “Jul i Flåklypa” på kino med mamma og tante Jorunn, og den kan dere få lov til å se. Muligens en smule kjedelig på slutten, men generelt morsom og koselig. True story. Onsdag var jeg utrolig nok ute av døra så tidlig som 10:00 for å lufte meg selv, før jeg senere på kvelden eide mams og Margrethe så syyykt i kortspill. Løp nettopp ut på kjøkkenet for å skaffe et bildebevis av det fra notatblokka, men noen ville visst slette dette beviset så fort som mulig, så det befinner seg antakeligvis på søppeldynga. Søpla ble tømt i dag altså, bare så dere vet dèt også. Åh, jeg har så utrolig mye interessant å komme med. Så ble det torsdag da, og i dag har jeg som sagt vært i kirka, hvor jeg lot ørene mine få gleden av vakker julemusikk.

De var sabla flinke. Jeg blir like misunnelig hver gang, men det går bra. Det som ikke gikk bra var at det var en uforglemmelig lang kø!

Men det gikk bra det også… I morgen er det fredag, og før jesus og julenissen og værguden våkner, blir jeg hentet for å reise til Manchester. 05:15 skal jeg være klar. Det er jo en viss sannsynlighet for at trøttheten sender meg inn i en midlertidig død, men la oss ikke ta sorgene på forskudd (…). Skal ikke reise alene denne gangen altså, men med tre voksne som passer på – så dere småbekymra mennesker der ute kan senke skuldrene typ… Nå. ‘Tante’ Kaisa, ‘onkel’ P-G, og ‘min elskede fjerne nabo’ Ingfrid. Åhåj. Lenge leve sykehusfamilien.

God helg, apekatter!

– V.

Underjordiske bakfulle snørrvalp, så siiihiiinnsykt kaldt det er her!! Telefonens temperaturmåler påstod at det ikke var kaldere enn 0 grader da denne tanken dukket opp i skallen min rundt halv fire i dag, men alle vet jo at temperaturmålere lyver. …Nå gikk det opp for meg at temperaturmåler er hva vi kaller det vi fikk stukket opp i raua som barn. Eller er det faktisk dèt vi kaller det som henger utenfor vinduet også? Nå ble jeg jaggu usikker på min egen uttalelse, men det er for langt på natt til at hjernen min har kapasitet til å drive med googling, så samme kan det være. Hva jeg gjorde ute på dette tidspunktet har forresten ikke noe mer spennende forklaring enn at jeg passet på å få sugd til meg de siste minuttene med solskinn, før mørket la seg over himmelen.

Ellers denne uken har jeg…
– Tatt buss seks ganger! (Noen må tvinge meg til å hoppe inn i mine gamle gå-rutiner før jeg varmkveler meg selv med en vannkoker).

– Gitt fra meg årets første “god jul og godt nyttår”-hilsen. (Til en kollega, da vi grunnet ferier omhverandre faktisk ikke sees før til neste år).

– Sjekket jobbmailen min, hvor jeg leste jeg teksten “Jippi for gladjenta! Bestefar”, og fant et bilde som min “bestefar” på jobb var så grei og tok da jeg for en tre ukers tid siden satte meg ned hos han og inspirerte med min motivasjon og energi.

– Fått kommentaren “er du en drittunge?” fra sjefen min. (Dog i en morsom sammenheng – ikke fordi jeg oppførte meg som en).

– Blitt tipset om at det er mulig å skifte program på vaskemaskinen min, og har nå gleden av å se maskinen vise tiden “1:09”, etter et år med frustrasjoner om at det tar TRE timer å vaske tøy.

– Vært på bowling, hvor jeg sammen med tolv av mine halvsprøe kolleger konkurrerte om “operasjon 2013 vandrepokal”.

– Ledd ekstra mye. (Nå er jeg kanskje unormalt postitiv på dette punktet, men jeg har hatt latterkrampe hver eneste dag denne uken, og dere fortjener jo litt positivitet også).

– Vært takknemlig for at jeg ble lært opp i bowling før jeg fylte 10. (Det at de andre på laget lå farlig nær min poengsum må vi for all del ikke henge oss opp i – de jukset garantert).

– Pådratt meg gnagsår inni et nesten-ok gnagsår. Skakke værra mulig, men det er det, og slike ting må selvfølgelig klages over.

– Fått med meg g… Vent litt. Dette punktet kan jeg jo egentlig ikke dele med tanke på mamma og mannen, og et par kolleger. Jeg har nemlig uttalt meg til disse folka om hvor gamlorama det er å se på Nrk. At man ved å se på denne kanalen glir rett inn i kategorien “gammel”. Men etter en kveldsvandring var ikke å logge inn på Tv2 Sumo det første jeg gjorde da jeg kom inn døra. Jeg klikket meg derimot inn på Nrk.no, fant frem Beat for Beat, etterfulgt av Nytt på Nytt, og deretter Skavland. Det er ikke sykt kult å innrømme, men jeg liker Nrk’s fredagskveld bedre enn Tv2’s. Det har jeg gjort lenge. For tre år siden kjøpte jeg for eksempel en egen “Beat for Beat”-dvd, men det må dere aldri finne på å si til noen.

Jajaja. Sånn kan det gå. Nå har vi bikket over til 23. november, og allerede om en måned er vi klare til å pynte juletreet. Hadde det vært opp til meg, hadde vi stoppet tiden for å unngå at julen spoler for raskt forbi. For fra nå av vet jeg at tiden raser avgårde – den gjør alltid det på denne tiden av året. Om noen dager skal jeg på julekonsert. Om en uke er jeg i Manchester, som jeg returnerer fra 1. søndag i advent. Om to uker er jeg på juletur i Danmark, hvor jeg forsåvidt også fyller 23. Om tre uker er det lucia, etterfulgt av julebord. Om fire uker er jeg på juleferie i Båtsfjord, og om fem uker er jula mer eller mindre over.

Kongen og regjeringen og alt må stoppe tiden. Jeg er livredd for å ikke rekke en tidlig julestemning, eller en julestemning i det hele tatt. Redd for å ikke få hørt nok julemusikk, sett nok julepynt og julelys, kjøpt nok julegaver og sett nok julefilmer. Dette til tross for at jeg hater at butikkene selger julebrus og kakemenn i september, og at hus og gater starter med julelys i begynnelsen av november. Kommer nok aldri til å bli fornøyd, men det er vel bare sånn det er for drittunger som meg.

Æ bryr mæ ikke. (Eventuelt altfor mye).

– V.

“Æ tykke du må fortelle på bloggen din at du jobbe me ei klog ei”. Javel. Jeg jobber med ei klok ei. Hun er fra Vennesla, og viser meg fingeren omtrent én gang om dagen. Jeg viser den riktignok tilbake, eller eventuelt først, men det trenger vi ikke snakke om. Dere må jo for all del ikke begynne å tvile på at jeg er en uskyldig skapning omringet av englefjær og glade melodier. Men nå er jo forresten dette vår selvlagde wannabe-trendy måte å si hei til hverandre på, så samme kan det være.

Var på jobb i dag ja, og er med andre ord tilbake fra Oslooo – hvilket betyr at jeg ikke lengre kan sitte på badegulvet med en kaffe i hånda og observere Belinda bade.

Jauda. Fikk hun og Kjetil til å følge meg helt ned til toget som skulle ta meg til flyplassen, sånn med tanke på at det visstnok alltid må skje noe når jeg reiser på egenhånd. Vel. Toget kom, og jeg spaserte etterhvert inn på Gardermoen med en nesten-positiv innstilling om at det denne gangen kom til å gå helt fint. Og det gjorde det – helt til jeg så opp på skjermen for flyoversikter, rett før jeg mottok en sms med spørsmål om jeg ville sitte på til jobb morgenen etter.

“Ja hvis jeg kommer meg fra denne j#%$£ flyplassen!! Djevelen fra Lucifers Evangelium-boka har flyttet inn i sjela mi og bestemt seg for å hjemsøke alle mine reiser. Det er jeg sikker på, for flyet mitt er selvfølgelig utsatt til 22:10. Måtte jesus kristus lide i sin grav for å ha glemt å beskytte meg mot denne onde djevelskapningen.”, hadde jeg visst svart. Men dette kan jeg naturlig nok ikke stå inne for, da hodet mitt svartnet igjen og slettet hele korttidshukommelsen. Alt jeg husker er at jeg plutselig befant meg foran en vegg, hvor underbevisstheten min antakeligvis hadde plassert meg for å furte, ene og alene.

Så jeg satt her da, og furtet og ventet. Ventet og furtet. Til slutt hadde jeg ventet så lenge at jeg ikke bare rakk å bli gammel, men hadde tid nok til å bli gammel først, og deretter spole meg selv tilbake til barndommen. Se som jeg kjedet meg da.

Kunne selvfølgelig bestilt meg en kaffe i all denne hersens ventetiden, men hver gang jeg bestiller kaffe og glemmer å si ifra at jeg for guds skyld ikke skal ha krem – så får jeg krem!!

Fader heller. Skakke værra mulig. Og når hodet allerede furter pga forsinkelser, kan man jo ikke forvente av seg selv at man skal huske å be om å få en krem-fri kaffe. Da må man bare ta all den overflødige tiden til hjelp og planlegge fremtiden i stedet, slik jeg gjorde her en dag. Prøvde å forhåndsavtale et par småting med min potensielle ektemann, nemlig – men han tenker visst bare på penger. (…).

Jaja, hva kan man gjøre. I dag la jeg fra meg telefonen i et par tre minutter for å få litt variasjon i hverdagen, ikke sant – og nå er jeg plutselig ekspert på avis/magasin-huskerikkehvadethet.

Alternativet var å følge med på Broen på Nrk – men denne type program på denne kanalen består jo ikke av annet enn ronkorama-drama, og det gulper jeg tre ganger på rad av. Ja, for Hotel Cæsar er jo ikke sånn (…). Jeg må kanskje skaffe meg en hobby igjen snart, men det er jo ikke som om jeg orker å finne en som krever noe som helst fysisk av meg. Har jo mer enn nok med å gå mellom meg selv og naboene (hvor ronkorama-programmene serveres). For selv om jeg kaller oss naboer, så er vi ikke det. Jeg lyver hver eneste gang. Det er faktisk to hus mellom oss. Og jeg lyver forresten også når jeg sier at jeg kjeder meg, for det gjør jeg egentlig veldig sjeldent. Det finnes alltid noe å gjøre, eller noe å tenke på. Eksemel? Bake brød til utefuglene.

Åhåj. Flyforsinkelsen varte forresten bare i 25 minutter, men hvem bryr seg.

– V.

Dere vet de menneskene som svarer “DU er…” til alt du sier? Slike mennesker er jo latterlig irriterende. Man blir så sykt lei av det, sant. Men det er UMULIG å stoppe med det når jeg er rundt Belinda. Jeg er av den grunn sinnsykt lei av meg selv i dette øyeblikk, og kan ikke akkurat si at det hjelper når vi begge skriker “Oro jaska (noe)” til enhver tid, etter å ha fått den latterlige “Oro jaska beana” på hjernen. Jesus kristus himmelske far, jeg må vekk herfra.

Neida. Jeg skal være her frem til jul og for evig og alltid og sånn – det sier i alle fall B. Og Lui. Spesielt Lui.

Fikk møtt KJETIL også i dag, og det tidligere bofelleskapet var dermed komplett ❤ Julestemning er det også her, og alle vet jo at julen er det beste som finnes i denne verden. Men nå må jeg visst legge ned skjermen. Helgas tredje skrekkfilm står for tur (jeg er i ferd med å bli enda sjukere i hodet, om mulig), og det er bare to timer til toget mitt går til Gardermoen. Tjohei.

– V.

13:42 var jeg fremme ved togstasjonen. 13:44 gikk toget. Alt er med andre ord som normalt når det kommer til min fortreffelige tidsberegning. (…). Jeg skulle til Oslo, og hadde på forhånd bestilt plass i komfortvognen, med sete “riktig” vei ved vinduet. Vogn 1, plass 8. Så jeg gikk til denne plassen da, og hva fant jeg? En bruning med caps som hadde lagt setet bak, satt seg godt til rette, og gjort ytterjakka si om til en midlertidig hodepute. “E.. Jeg tror du sitter på plassen min”, sa jeg høflig. “Ja, du kan sitte der borte med hun dama – det er min plass”, svarte han, før han snudde seg vekk fra meg igjen. I en aldri så liten sjokktilstand satte jeg meg i setet bak han, mens jeg funderte over hvordan jeg skulle løse dette. Sendte selvfølgelig klagemelding til mamma i mellomtiden. Jeg visste at hun ville be meg om å si ifra til enten han eller de som jobbet der, og det hadde jeg jo overhode ingen planer om – men så visste jeg også at jeg likevel kom til å gjøre det om hun ba meg om det. Og det gjorde hun. Så jeg sladret, og fikk til slutt plassen min ved vinduet.

Fire-fem timer senere takket personalet for følge, og fortalte oss at vi nå var fremme ved endestasjonen Oslo S. Dette fikk hjernen min til å svartne totalt, da planen min egentlig var å gå av ved Nationaltheateret, som dette toget åpenbart ikke skulle til. Hadde det ikke vært for at jeg ikke var bevæpnet, hadde jeg antakeligvis nå sittet og spilt Ludo med Anders Behring Breivik. Men men. Får nøye meg med Lui istedet.

Når sant skal sies, hoppet dyrehjertet mitt av glede da det innså at Lui kjente meg igjen etter all denne tiden som har gått siden sist. Vi har riktignok bodd sammen og sett hverandre mye, men det er jo førtiseks år siden, så det var veldig gøy. …Selv om hun til tider stirrer på meg som om jeg skulle vært en meget attraktiv hund av motsatt kjønn. Og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal hoppe naturlig over til et blomsterbilde, så… Her er en blomst.

Som om dere bryr dere. Jeg er forresten hos Belinda (evt hjertet mitt) og hennes roomie Julia. Bildebevis ja.

Vi har gjort superinterresante ting, som feks å følge B til en brillebutikk.

Kjørt trikk (Julia og meg, der altså).

Kjørt mer trikk. (B i midten, for de som måtte lure sykt mye på det).

Drukket kaffe.

Ventet på trikken.

Og… Ventet på trikken.

Guuud så kjedelig, tenker dere sikkert. Men det er det så absolutt ikke – for guuud så fantastisk det er å få vært med dette mennesket igjen! Det fine med Belinda er at hun er en av de venninnene som ikke trenger å gjøre noe til enhver tid – som synes det er helt ok å sove lenge, sløve på sofaen og bare valse rundt uten mål eller mening. Og som har like teit humor som meg, og som derfor kan gi meg latterkrampe etter latterkrampe. Da jeg i natt gjorde et forsøk på å vandre inn i drømmeverden, måtte jeg flere ganger sette meg opp i sengen, tørke tårer og riste min egen kropp for å slutte å le. Jeg elsker det. 🙂

God helg!

– V.