Opptil flere ganger i uka kikker jeg inn vinduet til en mann. Det er snakk om et kjøkkenvindu, til en eldre mann over pensjonistgrensa, altså. Jeg mener ikke sånn ekkel spionasje dere trenger å tipse politiet om, men altså… De gangene jeg går hjemover eller hjemmefra, og kommer til svingen som er cirka sju minutter unna dørstokken min, passerer jeg huset til denne gamle mannen. Jeg vet forsåvidt ikke om det er hans hus engang – jeg kjenner han jo ikke. Men han sitter i alle fall der ved kjøkkenbordet 90% av gangene. De gangene han derimot ikke sitter der, kan jeg i det minste se en tallerken eller to, så jeg skjønner at han har spist eller skal til å gjøre det. Noen ganger er han helt alene, og andre ganger kan jeg observere en dame i andre enden av dette bordet. I går var det faktisk to damer der. Jeg har ingen anelse om det var datter og kone, datter og barnebarn, eller rett og slett bare to hjemmesykepleiere. Men jeg tok meg selv i å bli glad over selskapet han hadde under måltidet sitt. Ingen liker vel tanken på at gamle mennesker er ensomme. Men etter å ha sett ned på dette vinduet ukentlig i de seks månedene jeg har bodd i Tretjønnveien, innser jeg at det kanskje er på tide å slutte å “se til” dette mennesket jeg ikke kjenner. I går begynte jeg nemlig å undre over hva jeg kom til å tenke den dagen det er helt mørkt der. Og det får da være måte på hvor mye en skal være nødt til å tenke på her i verden.

Jeg blir visst bare rarere og rarere med tiden. Faktisk så aner jeg ikke hvorfor jeg gir dere denne meningsløse informasjonen, men jeg kom ikke på noen andre måter å starte innlegget på. Hvis noen lurer på hvordan jeg ser ut når jeg går hjemover fra jobb, så er det visst sånn her:

Før jeg går hjem fra jobb, ser jeg visst litt mer fargerik ut. Eller, fargerik og fargerik. Grønn, i det minste.

Da jeg forresten la det bildet over her ut på en engelsk side jeg bruker, fikk jeg kommentaren; “Your work is making flying carpets? Cool!!”. Jeg svarte bare ja. Og i tillegg til å lage flyvende tepper, har jeg også et talent når det kommer til å være prøvekanin for sykepleierstudenter. Det ser cirka sånn ut:

Og de gangene jeg velger å ta bussen til jobb (i stedet for å passere den gamle mannen), men mister den, ser jeg sånn ut:

Jeg gjør selvfølgelig ikke det, men for all del; “fake it to make it”. Mens vi snakker om jobb kan jeg jo også fortelle at jeg fikk en forsinket julegave av en kollega på fredag. Veldig koselig – spesielt den vedlagte lappen:

Jeg elsker jo lapper fra folk, så jeg har selvfølgelig hengt den opp. “Din ekle lille mensenjente”, kaller hun meg på norsk… Er det rart jeg sliter med mareritt, tenker jeg. For det gjør jeg. Egentlig er jeg jo vant til det, men nå er jeg inne i en sånn periode der jeg husker tusen detaljer av maretittene når jeg våkner, og en sjelden gang velger å kontakte noen for å få bekreftet at jeg faktisk lever i den virkelige verden. Så fredag kveld sendte jeg sms til to av mine nærmeste; mamma og mitt søskenbarn, Maiken. Jeg la ut i det vide og det brede om dette marerittet, hvor jeg oppdaget at det rant blod av meg. Da jeg så meg i speilet var 1/5 av skallen min borte, og jeg hadde med andre ord et svært hull i hodet hvor jeg kunne se min egen hjerne. Det var ingen hjelp å få – alt var mørklagt, og de jeg snakket med i telefonen trodde meg ikke. I tillegg kom det haugevis av ekle innsekter ut av sprekker i badeveggen, og insektssprayen som jeg brukte måtte jeg etterpå dusje vekk fra hullet i hodet mitt. Det gjorde meg ingenting å vite at jeg skulle dø, men jeg var visst himla redd for den store smerten jeg visste jeg kom til å få når hjernen skulle begynne å bli spist opp. Men da jeg møtte mamma og Trond, fikk de meg til å innse at jeg faktisk ikke hadde noe hull i hodet, og at jeg bare hallusinerte. Så jeg hadde jo egentlig ikke vondt. Men uansett; grusom drøm, ikke sant (…). Og så er dette svaret jeg får:

Bildene til høyre illustrerer selvfølgelig uttrykket jeg hadde da Maiken svarte, og hjernen min som jeg kunne se i drømmen. Nå skal det sies at jeg etterhvert kom på at den andre kjerringa var i selskap, men da hun endelig svarte, takket hun for en “spennende historie”. Makan til mennesker altså. Den eneste jeg kan regne 100% med, er Samson. Muligens fordi han vet at jeg alltid kommer til å gi etter for å klø han i skallen. Her om dagen kom han inn i stua, mjauet mens han stirret meg inn i øynene, og ventet til jeg reiste meg før han gikk mot kjøkkendøra. Dette til tross for at både mamma og Trond allerede satt på kjøkkenet, fordi han vet at jeg er dum nok til å gjøre alt for han. Noen ganger henter han meg oppe for at jeg skal bli med han ned på soverommet og åpne persiennene så han kan se ut av vinduet. Men jaja, han ler i alle fall ikke av marerittene mine…

Jeg merker at jeg ikke akkurat går inn for å fremstille meg selv som et smart og oppegående menneske på denne bloggen – og jeg tror ikke jeg gjør det noe bedre ved å fortelle dere at jeg har gått på Hotel Cæsar-smellen igjen. Det er så mye lettere å bruke tid på å begymre seg over Pelle som ikke finner datteren sin etter en båtulykke, eller om Mie kommer til å takle at Albert pusser opp Arnfinn’s leilighet. (Jeg er bare på sesong 30 av 31, så dere som vet dette må være stille). Alt jeg har gjort i helga utenom nattevaktene, er å følge med på dette. Tidligere i dag tenkte jeg at jeg skulle blogge for dere da, men så fikk jeg nok en gang et akutt behov for en sovepause. Det har en tendens til å skje midt i et blogginnlegg, fordi jeg kjeder meg sånn av min egene ord. Menne… Sånn ellers synes jeg det er ganske ok med snø. For snø har vi endelig fått tildelt her nede på sørspissen.

Adjø, og fortsatt god søndag.

– V.

Vi kan vel være enige om at jeg fortsatt ikke har rykket opp fra “blogger èn gang i uka”-stadiet, hva? Og siden det allerede har gått en uke, har jeg i dag fortalt meg selv at det kanskje er på tide med ukens oppdatering. For det er jo noe jeg regner med dere alle gleder dere til, sånn med tanke på at jeg har et sånt innholdsrikt og spennende liv (…). Jeg startet i alle fall på dette innlegget da sola skinte meg i trynet tidligere i dag – men så oppstod det et akutt behov for en hvilepause, hvor jeg plutselig forsvant inn i en annen verden. X antall timer senere våknet jeg opp i en mørklagt stue, med en katt som tråkket meg på brystkassa og fortalte at han ønsket å bli klødd i skallen. Jaja. Jeg prøver igjen…

Vanligvis pleier jeg etter overgangen til et nytt år å publisere tilbakeblikk fra året som har vært. Men siden jeg kom med slike tilbakeblikk da jeg i slutten av september returnerte etter en lang bloggpause, innser jeg at det ikke er noe vits denne gangen. De tre resterende månedene av året har jo tross alt nettopp vært. Men jeg kan jo alltids kjøre på med noen uviste bilder fra desember og januar.

I begynnelsen av desember fikk jeg tilbud om en aldri så liten ferie på psykiatrisk – og slikt er jo som solarium for de mørklagte hjernedelene. Bortsett fra at dette solariumet varte i to uker da. Og på to uker får en god tid til å lese – så jeg kan nok en gang konkludere med at jeg elsker de nedskrevne ordene fra Linnèa Myhre, og anbefaler dere hennes andre bok; “Kjære”.

I løpet av disse to ukene mottok jeg et blad fra Sykepleien. På forsidebildet kunne jeg se meg selv, og inni bladet kunne jeg ironisk nok lese mine egne ord som forteller om hva man kan gjøre for å hjelpe psyken til å få det bedre. Et kjempeforbilde, der altså…

Så var vi plutselig i midten av desember, og jeg deltok på et lite juleverksted hvor jeg lagde tidenes juletrepynt. Det samme gjorde 40 år gamle Birgitte – så juletreet mitt var jo strålende fornøyd da jeg kom hjem med disse to stjerneunderverkene…

Julegaveshopping hører selvfølgelig også til denne tiden, noe som gjør meg sikker på at alle slags kafèer må selge dobbelt så mye kaffe i desember. Kaffepauser er nemlig helt nødvendig under julegaveshopping. Her var jeg for eksempel med mamma på Museumskafèen, hvor vi ga kassamannen to runder med kaffeinntekter mens vi hvilte mellom den første og andre handlerunden. Jeg bare sier det.

Selve shoppingen er jo meget varierende etter hvem man velger å gå med. Og de som tror det går så himla mye kjappere å handle sammen med menn enn med kvinnfolk, de tar feil… (Sorry Trond) 😉

Et par dager senere dukket jeg plutselig opp på jobb igjen, hvor det var duket for koselig “juleavslutning”. (En må nesten skrive “juleavslutning” i anførselstegn med tanke på at vår avdeling har mennesker på jobb 24/7 hele året). Fikk også knipset bilde av noen få av de som var klare for jul. Fine folk!

Hva som skjedde i selve jula har jeg allerede oppdatert dere om, så… Da det nærmet seg nyttår ble jeg blant annet snappet ihjel av Belinda. Med det mener jeg ikke at hun sendte meg over middels mange snapchat’s, men at jeg ble offer for en haug av de. For eksempel når vi gikk kveldstur…

Da vi gikk dagstur…

Da jeg sleit meg ihjel med nyttårsmaten i armene…

Da jeg våknet til årets siste dag…

Ja. Nok om det. Denne pysjamasbuksa hadde jeg fortsatt på meg da nyttårskvelden kom, siden vi på forhånd hadde bestemt oss for å “boikotte” nyttårsfeiringa. Anførselstegn må nesten brukes her også, med tanke på at vi faktisk gjorde innkjøp av stjerneskudd, og dekket middagsbord.

Eller, middag og middag. Jeg lagde wraps, hun laget salat. Jeg stekte pølser, hun hakket opp ananas. Også var det selvfølgelig agurk og dip, siden vi også hadde ei agurkavhengig menneskejente ved bordet. Pluss ei til. Fire boikottende jenter i pysjamas, der altså.

Og stjerneskudd ved midnatt.

Med disse skulle tre av oss skrive “2015” speilvendt så Belinda kunne ta bilde av det. Jeg fikk i oppgave å lage 0 og 1, som man automatisk tenker må være det enkleste. Tallet 5 må jo definitivt være verst å lage speilvendt, sant? Men altså…

Det enkle er ofte det verste – ingen tvil om dèt… Skulle gjerne sagt at jeg noen dager senere gjorde det bedre i billjard, men noen ganger lever den sorte kula av seg selv og bestemmer seg for å stupe nedi feil hull. Så jeg måtte gratulere de irriterende vennene mine med seieren da. Belinda og Erich, altså. Vi gikk inn på tidenes mest harry sted i en usentral gate i byen, hvor mannen bak kassa sa “nei, vi tar ikke kort – men dere kan bare komme tilbake og betale i morgen eller noe”. Javel.

Ellers har jeg tatt i bruk stigen jeg stjal på en øde plass en sommernatt i Vennesla. Mamma mente det “hadde vært lurt” å la den stå ute ei frostnatt. Når hun bruker ordet “lurt” på den måten, mener hun egentlig “det syns jeg nesten du må altså”. Så nå har den frosset ihjel opptil flere ganger gjennom høsten og vinteren, og har endelig fått kommet inn i varmen. 

Ny stol har jeg også fått, men det har jeg jo allerede fortalt dere om. Den brukes i alle fall fortsatt, noe som går hardt ut over mine snapchat-venner, ettersom jeg ikke har annet å snappe om.

Og sååå har jeg øvd meg på å leke sosial i mitt eget hjem – her med Christine og Erich. De er rimelig sjuke, men på en positiv måte, så det går bra…

Livet på jobb gikk også inn i et nytt år, og der er naturlig nok ting som de vanligvis er. Jeg svinger med moppen, gir muntlig oppsigelse til sjefen min annenhver dag, får god innføring i hvordan det er å være i overgangsalderen, og mottar premier for ekstrainnsats som feks stjeling av sprudlevann.

At jobbhverdagen er tilbake, betyr også at lønningspilsene er det. Denne måneden var det ekstra dårlig oppmøte, men det hindret ikke oss gjenværende fire i å gjøre en spillkveld ut av det. Fikk prøvd oss på shuffleboard, som absolutt kan anbefales!

Det krever litt sånn derre konsentrasjon, ser dere.

Denne helga har jeg rett og slett vært på hyttetur. Både jeg og ‘tante’ Kaisa hadde fri på fredag, så på morrakvisten plukket hun meg opp og tok meg med på veien mot Telemark. To timer senere kunne jeg sitte gyngende foran peisen i Gautefall.

Både fredagen og lørdagen ble brukt til mye sofasløving. Men etter å ha blitt himla inspirert av skirenn lørdags formiddag…

…måtte vi jo prøve oss på dette selv.

Nå må det bare sies at dette ikke er etter et fall, men en kondispause. For under disse bakkene med fiskebeintråkking og ploging, skulle en ikke tro at jeg var en røykfri 24åring altså. Tror jeg skal se det litt an før jeg melder meg på VM og slikt.

Hadet.

– V.

Siden jeg tydeligvis ikke har tastet fra meg noe her inne på snart to uker, er det kanskje på sin plass å ønske dere et godt nytt år. Takke for det gamle også, som jeg har skjønt er relativt normalt. Men ettersom jeg ikke har ork til å laste opp nyttårsbilder og fortelle dere om feiringa jeg foretok meg i pysjamas, setter jeg nyttårshilsen på ventelista. I stedet skal jeg fortelle dere om den nye stolen min. For det er nok fryktelig interessant for dere å høre om. Den heter visst “RAR gyngestol” og er designet av Charles Eames. Så an for første gang hos søstra mi i vår, og tre-fire måneder senere bestemte jeg meg for å leke voksen og gjøre et eget innkjøp av den. Litt over en uke senere sendte jeg sms til huseierne mine og ba de pent om å sjekke postkassa mi for pakkelapp. Det stod jo tross alt “leveringstid: 8-10 dager” i bestillingen. Det var i alle fall det jeg trodde – men etter en stund oppdaget jeg at det stod “8-10 uker”. Og på disse ukene rakk jeg både å skjønne at halve Norge hadde en “RAR gyngestol” i stua si, og at det såkaltet “kuppet” jeg hadde gjort hos Voga.com, var et “kupp” som ble holdt gående 24/7 hver eneste dag. (…)

Men så kom den da, denne stolen. Rett før jul fikk jeg den levert i en himla svær eske som opptok halve stua mi. Og der ble den stående. Jeg hadde jo tross alt ikke lyst på denne stolen lengre, og ofret ikke åpningen en eneste tanke – før vi var inne i 2015 og jeg innså at det kanskje kunne ligge en regning oppi denne monstereska. Så jeg åpnet den likevel da. Følte ingen umiddelbar glede, og var slettes ikke entusiastisk over et nytt møbel som jeg “sikkert aldri kom til å bruke”. Vel… Det er lov å endre mening. Med det mener jeg ikke at jeg er glad for å ha den, men at den i det minste går an å bruke. Bare se på alle disse stillingene man kan ha i den! (Med stillinger mener jeg for guds skyld sittestillinger, for et enkeltmenneske).

Jada, en kan til og med sove i denne stolen. I fosterstilling gynget jeg stolen ved hjelp av en fot, og plutselig hadde jeg vugget meg selv i søvn. Noe så… latterlig. Hvis noen forresten legger merke til:
1. hunden, så kan jeg melde om at jeg bare er barnevakt for lille Lui. Belinda’s hund, der altså.
2. den halvdøde blomsten, så eier jeg ikke en eneste grønn finger, men fikk blomsten av huseierne.
3. tøflene, så kan jeg fortelle at de er sykt deilige, og at jeg var så heldig å få de i gave. Nok en tilfeldig gave fra nok en nydelig kollega. Elsker å finne sånt i jobbskapet mitt!

Belinda syntes visst ikke det var like koselig da jeg sendte bilde av de. Ikke da jeg fortalte om gaven fra huseierne heller. Heheee!

Hun synes kanskje jeg er litt bortskjemt. Det har hun jo helt rett i. Folk må slutte å være så snille. Her om dagen fikk en kollega mannen sin til å kjøre meg helt hjem til Gimlekollen, til tross for at de selv bor helt uti Sogndalen (motsatt vei). Det er jo helt hinsides… Jeg for min del går jo bare rundt med drapstanker.

Så jeg må kanskje vurdere å bli litt snillere. Det burde kassadamene på Kiwi også, som ba meg om leg for Ibux bare fordi jeg gikk uten mascara. Men nå er det jo ikke så lenge siden jeg fikk høre “HÆ? Jeg trodde seriøst du var 16!!!”, så hva kan man forvente av ei stakkars kassadame.

Ja, også var det bussjåførene da. Noen av de er himla greie og hilser og alt mulig. Andre må derimot vurdere å roe seg LITT ned, så jeg slipper å sende ut sms’er som dette:

Jaja. Verden, dere. Etter ti og en halv gyngende time i joggedress og gjentakende musikk, skal jeg vurdere å flytte meg til sofakroken og se på serie i stedet. Er viktig med variasjon, har jeg hørt.

Adjø – med ønske om en fortsatt god helg.

– V.

Førjulshelg i Stavanger (19-21. desember)
Da fredagens jobbvakt var over, tok en av mine kolleger ansvaret *kremt* for å kjøre meg til Belinda‘s dørstokk. Deretter ble meg og B (og Lui, da) plukket opp av hennes heite søster (og min frisør), Elaine, + de to kidsa hun i løpet av en 10’års periode har klart å presse ut til denne verden. Rundt tre timer senere kunne jeg klemme på både mora og den tredje søstra, si hei til enda flere kids, og hilse på mannen til både den ene og den andre. Når jeg tenker meg om er det evigheter siden jeg har sett denne familien samlet – men det glemmer en liksom når de alle og enhver bruker mindre enn tre sekunder på å få meg til å le. Liker det.

Lørdag formiddag våknet jeg opp med en liten krabat som hadde sneket seg under dyna 🙂

Lørdag kveld ble rett og slett brukt til å leke julaften! Den tredje søstra, Cecilie (eller Jenny som jeg liker å kalle henne, ettersom hun i mine øyne er sykt lik Jenny Skavland), serverte et herremåltid av kalkun, arrangerte leker, ga oss kaloririke desserter og en ellers magisk kveld. Klokken ble nærmere fire på morgenen før vi krøyp under dyna, så jeg anser det hele som vellykket.

Søndagen kom jeg ned trappa til ferdigdekka frokostbord. Det hadde kanskje vært hakket koselige om det ikke hadde vært for at katten (perserkatten Diva) var sporløst forsvunnet – som førte til at èn etter èn endte opp med sånn halvveis kjærlighetssorg. Gunnar (eh.. typen til Wenche som er mora til alle søskene) gikk på flere leterunder i regnet, men dessverre uten hell. Så det endte opp med en rullerende skyldfordeling for hvem som hadde “drept” katten. Men jaja, nok om det.
Etterhvert kom en del av gjengen fra det andre huset (femten mennesker fordelt på to hus, altså) på besøk, så vi kunne sitte oppå hverandre i sofaen igjen og… Ja, jeg vet ikke helt hva de driver med på bildet over her – men koselig var det uansett. Katten dukket forresten opp igjen, om det skulle være av interesse å vite.

Lille julaften (tirsdag, 23. desember)

Fader heller. Jeg innså nå, i dette øyeblikk, at jeg har gjort en tabbe under lagingen av denne bildesammensettingen. Første bildet viser snø i gresset, sant? Vel, det er feil. Det var ingen snø i gresset på lille julaften. Snøen kom nemlig dalende ned på sjølvaste julaften – men jaja, hvem bryr seg. Lille julaften var det i alle fall solskinn, vi fikk servert julegrøt i huset Heitmann, og vi fikk med oss Hovmesteren. Vi så også en eller annen kjent julefilm som jeg ikke husker navnet på (dere vet den der hvor han rike kjipe mannen får besøk av spøkelser som gjør han snill) – og jeg tok meg selv i å kjenne på årets første ordentlige julestemning denne kvelden.

Julaften (onsdag, 24. desember)

For tredje gang feiret jeg jul hos familien Heitmann. Her startet dagen med god frokost, før det etterhvert ble noe tv-titting, en liten blund, synet av årets første julesnø, en runde brettspill og peiskos. (Mens de gamle jobba på kjøkkenet innimellom, vel og merke). Utpå ettermiddagen ble den tradisjonelle ribba servert – og siden mamma skulle på nattevakt, ble det en fin blanding av gaveåpning og dessert like etter. De to nederste bildene er ikke akkurat av høyeste kvalitet, men et forsøk på å vise Martin som gikk rundt i hagen og jakta på den såkalte nissesekken. Det skal sies at Trond hadde latt kreativiteten slippe til, og dermed gått for å henge sekken opp i treet og ta sjansen på å drepe sønnen. Men det gikk greit, og Martin kunne fornøyd dele ut den siste ladninga med gaver.

1. juledag (torsdag, 25. desember)

I england (og sikkert en haug av andre steder) har de jo tradisjon om å feire julaften på 1. juledag, altså dagen etter oss nordmenn. Dette gjelder også den engelske familien jeg er med i ny og ne – og i år holdt de åpent hus for alle kjente som ville komme innom. Så etter å ha våknet opp til solkinn og snø, trasket jeg avgårde til de for å si hei. Kidsa var velkledd og i godt humør, og minstemann kunne fint bevise at hunden Lucky var tilstedet – ettersom den ene sokken hans på et merkelig vis var halvspist. Altså… Det er ikke uten grunn at jeg får lov til å kalle de “the crazy familiy”.

Etter å ha kjaset litt engelsk, dro jeg tilbaket til huset Heitmann for å innta hummer og diverse andre fristelser. Timene etterpå var relativt avslappende, ettersom alle og enhver fikk seg en blund på forskjellige tidspunkt – og det ble felt noen tårer til en unødvendig trist ikke-julefilm, som egentlig endte godt. Senere kom det torsk på bordet – og jeg ble like overrasket som alltid over at jeg måtte renske denne fisken… Jeg er liksom fra Båtsfjord, Norges fiskerihovedstad, og er vokst opp med ordentlig fisk. (FESK, som jeg egentlig kaller det). Men av en eller annen grunn kan jeg aldri huske å ha rensket denne fisken jeg har fått servert. Det er jo litt flaut å sitte her i en alder av 24 år og lure på om bestemor/pappa fjernet beinene før fisken ble kokt, eller om de rensket den for meg etterpå. Men jaja. Aner ikke. Uansett; etter et godt fiskemåltid var det selvfølgelig duket for dessert igjen, før det ble enda flere avslappende timer med litt boklesing og kryssordløsing. Det vil si… Trond prøvde og løse kryssord, og ble like småirritert hver gang han spurte etter hjelp og vi faktisk hadde svaret. Skakke være lett!

Så ble også denne dagen gjort om til natt, jeg vinket farvel til julestemningen, og våknet etterhvert opp til jobbefredag og jobbehelg. Nå nærmer det seg det det mange kaller “nytt år og nye muligheter” – som muligens betyr at noen sitter hjemme og pønsker på årets nyttårsforsetter. Men denslags er ikke for meg, har jeg skjønt.

Håper dere alle har hatt en fin jul med gode mennesker rundt dere. ❤

– V.

For omtrent tre måneder siden, da vi (i alle fall “oss” sørlendinger) kunne kle oss i betraktelig mindre tøy, fikk jeg forespørsel om å la skankene mine komme i rampelyset. Vet forresten ikke om “skanker” er forståelig for alle nordmenn, eller om det er et nordnorsk uttrykk – men det er i alle fall de nederste kroppsdelene på et oppegående menneske. Føttene, altså, for de som skulle ha behov for å få det inn med teskje. “Pailabber” kunne jeg visst også kalt de – det sa i alle fall min tidligere klassevenninne, Lena, opptil flere ganger gjennom min tid på ungdomstrinnet.

Jeg har ikke glemt det, Lena. Men det er jo ikke din feil at du måtte si det. Det er jo tross alt bestemor som ga denne benstørrelsen til pappa, og pappa som ga den videre til meg. Nå kan jeg riktignok ikke huske hvordan det står til med reglene for arv og slikt, til tross for å ha lest “Biologi 2”-boka rundt trettifem ganger i løpet av de siste årene. Men det spiller da til syvende og sist ingen rolle. Jeg er jo stuck med disse føttene uansett hva som står hvor.

I niendeklasse kjøpte jeg alltid sko i størrelse 40. Jeg trodde vel at “pailabber” måtte ha størrelse 40. I ettertid innser jeg at skoene jeg vandret rundt med på den tiden var litt i overkant store. Nå handler jeg bare sko størrelse 39. Og det er faktisk ikke så stort som sånne som Lena skal ha det til. Jeg tror rett og slett det er ganske normalt å vandre rundt i 39-sko. Men når jeg tenker meg om er det kanskje ikke lengden som er problemet, herregud. Det er jo bredden – det kom jeg liksom på nå. Sånn typisk plattfot-bredde. Men jeg vet ikke om jeg er plattfot. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg forteller dere alt dette. Men jeg var altså på fotoshoot med føttene mine, hvor de fikk ha på seg sko fra den utenlandske skokjeden “Butterfly Twists“ (I størrelse 41).

Forresten så snakket bestemor om deg flere ganger, Lena. Hun glemmer aldri den gangen du ble med meg hjem og hun fikk tatt en runde kinasjakk med deg. Hun syntes du var så flink. Tenkte bare du ville vite det. Selvfølgelig ville du ikke det, men jeg sier det likevel. Jeg savner å spille kinasjakk med bestemor. Hvis hun hadde sett disse bildene ville hun nok minnet meg på hvor fint rødskjær jeg har i håret når sola skinner på det. Vet egentlig ikke hvordan rødskjær ser ut helt, eller om man kan se det på disse bildene – men hun ville nok sagt det uansett, vet jeg. På et tidspunkt må jeg kanskje slutte å snakke om bestemor, men det problemet får vi ordne opp i en annen gang.

Glemte forresten å fortelle at det er min gode venninne, Davina, som har tatt disse bildene. Dere husker sikkert ikke hvem Davina er, for jeg kan nok telle på èn hånd hvor mange ganger jeg har nevnt henne på denne bloggen. Men dere husker kanskje hunden Lucky? Eller de engelske barna jeg pleier å passe? Jeg kan jo ikke si at jeg “pleier” å passe barn som jeg ikke har passet på nesten et halvt år, herrefred. Men det finnes i alle fall en engelsk familie jeg har blitt kjent med, hvor kona i denne familien har et talent når det kommer til fotografering. Stusser forsåvidt litt over om man kan kalle det “venninne” når det er over ti års alderforskjell, men det tror jeg at man kan. Hun er i alle fall usedvanlig god mot meg, bare så det er sagt.
Åja;

Fotograf: Davina Driver
Modell: Veronica Bremnes
Firma: Butterfly Twists
Lokasjon: Kristiansand, Norge
Dato: 03/09/2014

(For å leke litt profesjonell, der altså).

– V.

1. søndag i advent. Det tradisjonelle julehuset kom på plass, og det samme gjorde stjerna borti vinduet. Koselig fysisk bevis på at juletiden er i gang.

Kalenderen viser desember, og et bilde fra fjorårets bakedag.

Årets julekalender kom fra mamma, og ga stor glede i et 23 år gammelt hjerte.

I år som i fjor ble det bakekveld i Heitmann-huset, hvor også dette året hadde et mannelig oppmøte lik null. Kanke skjønne det?

Ah, hvis bilder hadde lukt, dere.

Husmora gjør klart til sjokoladeruter.

Et ferdig vellykket resultat. (Nå ble det plutselig et mannelig oppmøte).

Et forsøk på å lage kakemenn.

Et ferdig resultat som så passelig ok ut, før de krympet til skrokketroll. Margrethe “in the making” på enden der 🙂

Åh, hva heter dette igjen? Ikke sandkaker, men… Ehm.

Serinakaker! (Takk til min beste venn, google).

Litt frost (men fortsatt ingen snø).

Et lite “hei” fra sola.

Ut på tur… Osv.

“Se så fine farger det blir når sola skinner på snøen, ser du det?” – ville bestemor sagt. ❤

Så vakker, men likevel så skummel.

Et innvendig tomrom kan lyses opp, bare det vender seg mot lyset. (Guri så poetisk jeg plutselig skulle bli, midt på svarte natta og greier).

Avkappet, kald og forlatt. “Men det er jo bare et tre, Veronica”. Jada.

BURSDAGSFROKOST PÅ SENGA! Beklager, men jeg måtte faktisk rope det ut i skriftform… Jeg kan nemlig aldri huske å ha opplevd dette i hele mitt liv. Riktignok burde jeg kanskje hatt en slags anelse om at det nå kunne skje, sånn i og med at jeg befant meg i huset hvor det er lang tradisjon om å vekke “bursdagsbarn” på denne måten. Men jeg har jo aldri tatt del i denne tradisjonen, bortsett fra da gutten i huset fylte år nå i sommer og jeg tilfeldigvis var der. Så tanken om at jeg skulle bli vekt slik, var ikke-eksisterende, og ble en utrolig hyggelig overraskelse. “Gratulerer med dagen” er herved min nye favoritt av mulige oppvåkningsmelodier.

Et særdeles vakkert nyoppvåknet ansikt, der ja… I alle fall et veldig glad et – her i opplesning av fint kort fra storesøster.

Ord som varmer. ❤

Altså… Jeg kan ikke forestille meg at noen i verden vil oppleve å finne en like god reservefamilie som meg. Det er litt synd, for “verden”. Men jaja, hva kan man gjøre. En kan liksom ikke bare kjøpe de på Finn heller.

Jeg innser at det nesten ikke er noe poeng i å fortelle dette, da bildet såvidt kan vise det – men jeg fikk en kopp fylt med godteri, som mitt fine lille tantebarn har tegnet på. Jeg er svak for gaver med sjel i. Utrolig skjønt!

Jada, skal det først tas bilder må det tas fra alle slags vinkler. Er man blogger, så er man blogger. Fikk forsåvidt et av mine to eneste julegaveønsker denne morgenen, som jeg hadde gitt fra meg bare to dager tidligere. Hilsen bortskjemt jente på 24.

Etter en lang og over middels avslappende dag, med ingen andre enn mor og katten, kom ei av mine tanter på døra og ga meg denne! Julekalender fra Starbucks i New York.

Se så fin den er! Og luker helt til 1. juledag, sånn som de gjør det i Ameeerika liksom 🙂

Herlighet så gøy det er med bursdag – men herlighet så skummelt det er å endre profilinformasjonen på Instagram til “24 år”. Jeg liker det ikke. Å bli voksen har jeg forsåvidt aldri hatt lyst til – noe jeg stadig blir påminnet om at jeg nå er. Likevel var det greit å fylle 23. Fakta forteller meg at 24 bare er ett enkelt år bak 23, men følelsesmessig kjennes det ut som en hel del mer. Jeg vet ikke hvorfor. Har aldri hørt om “tjuefireårskrisa”, men jeg tror den eksisterer litt.

Alle disse bildene er jo så koselige. Jeg liker julepynt og advent, jeg setter pris på julekalender, jeg koser meg med baking, og jeg liker været som lukter godt og bidrar til hakket bedre bilder. Forrige måned bestod av mange like hyggelige øyeblikk, som også kan vise bilder som roper “livet er så perfeeekt atte hjelp”. Likevel blogger jeg fra psykiatrisk avdeling. Det henger jo ikke på greip. 24 år, lykkelige bilder og psykiatrisk pasient. Jeg ler litt inni meg, av meg selv.

God tirsdag, dere.

– V.

Min første tanke var at du skulle vært der. Like etterpå fortalte jeg meg selv at det var dumt tenkt, da du bokstavelig talt var midtpunktet. Deretter endret jeg tanken til at jeg skulle ønske ingen av oss var der.

Fargene rundt oss var så fine – akkurat slik du hadde likt dem. Så du de, kanskje? Noe inni meg liker å tro at du gjorde det. Jeg liker å tro at du så oss bære deg inn – det gjorde jeg nemlig med stolthet. Jeg liker å tro at du så alle menneskene som møtte opp, og tårene de felte for deg. Du betydde så mye, for så mange. Jeg liker å tro at du så meg reise meg, og at du hørte ordene jeg fortalte. Jeg mente hvert eneste ett av de. Jeg liker å tro at du hørte sangene som ble sunget og spilt, og at du smilte med lukkede øyne mens du vugget hodet forsiktig frem og tilbake. Jeg savner å se deg gjøre nettopp dèt. Jeg liker å tro at du så ditt tre dager gamle oldebarn på benken – den lille jenta som kom etter at du dro. Jeg liker å tro at du så oss bære deg ut igjen, at du så oss senke deg, og at du så de gule rosene du fikk etter eget ønske. Jeg liker å tro at det var du som ordnet det plutselige regnet (favorittværet) da vi nærmet oss slutten, og at du også ga oss solskinnet tilbake med det samme det var over. Jeg liker å tro at du ble fornøyd med din egen avskjed.

“Femten timer for sen”, er tanken jeg sitter igjen med. Hadde jeg innsett alvoret litt før, hadde jeg kanskje sluppet å erge meg over at jeg ikke rakk det. Men hvem ville vel innse at du denne gangen skulle gi opp, etter å ha kjempet deg tilbake gang etter gang. “Plutselig kan ho jo stå der med vaskebøtta”, fleipet jeg til pappa. Vi lo litt av det, for det var jo det du hadde gjort tidligere – og det var selvfølgelig det vi håpet på at du skulle gjøre igjen. Men mens jeg befant meg i lufta mellom sør og nord, ble sannheten at du aldri mer skulle reise deg.

Å få lest denne beskjeden i et fly, sittende midt mellom to ukjente mennesker, var absurd. Jeg gjorde et typisk overrasket innpust, la vekk telefonen, og fortalte meg selv at det ikke var sant. Passasjerene hastet seg ut av flyet og inn mot Lagnes (Tromsø) flyplass – mens jeg automatisk fulgte etter uten å tenke. Det sene klokkeslettet gjorde at jeg måtte vente til neste morgen med å fly videre – så å “falle sammen” denne kvelden, passet usedvanlig dårlig. Sannheten ble derfor ignorert. Ikke bare denne kvelden, men også gjennom ukene som fulgte etterpå. Jeg kan huske at jeg så langt tilbake som for fem år siden, kunne sørge over tanken på at du en dag skulle bli borte – så å nå skulle innse at du faktisk var det, gikk nesten ikke an. Ikke da jeg fikk beskjeden, ikke i ventedagene, ikke i begravelsen. Ikke engang da jeg så deg.

Du var så kald. Likevel kunne jeg holdt hånden din i timesvis. Jeg vet at det finnes de som synes et slikt møte virker ekkelt. Skremmende også. Men samme hvordan du så ut, var det jo likevel deg – det visste jeg. “Det er okei at du ikke orket mer”. Inni meg hadde jeg et ønske om å brøle ut hvorfor du ikke kunne ventet, ettersom du av flere ble fortalt at jeg var på vei. Men det var selvfølgelig ikke din feil. Dessuten var det en liten del av meg som tenkte at det var like greit at jeg var den eneste som ikke rakk en avskjed. Nå fikk jeg jo tross alt muligheten til å ta den alene. Du hadde ikke kunne svart meg om jeg hadde rukket frem likevel. Nå kunne jeg si ordene jeg ønsket, hviske deg sangen du elsket, og legge igjen smykket som var identisk med det jeg bar rundt min egen hals. Det føltes godt – selv om jeg skjønner at det for andre kan høres helt fjernt ut.

Det har alltid vært førti år mellom oss. Tjue mellom deg og pappa, og tjue mellom pappa og meg. Du fyller år, og seks dager senere følger jeg etter for å opprettholde denne førti års forskjellen. Slik har det alltid vært, men i dag skjønner jeg at det ikke lengre vil være slik. I dag er dagen du skulle fylt 64, og på søndag fyller jeg 24. Men 64 blir du ikke, og jeg må dermed gå videre i tallrekka uten deg. Det gjør vondt.

Tanken på at jeg aldri mer skal sette meg ned ved kjøkkenbordet ditt og se deg smile, tar pusten litt fra meg. De gangene denne tanken plutselig slår meg, kan jeg kjenne at det vrenger seg innvendig. Jeg trekker pusten ekstra dypt. Det er jo helt naturlig – det å miste, å sørge, og å savne. Likevel kan jeg ikke helt forstå hvordan det er mulig at denne smerten noen gang skal bli mindre. For meg føles det ut som den vokser. Skal det kanskje være sånn en stund? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at du ikke ønsket sorg – men det er umulig å unngå når et så betydningsfullt og godhjertet menneske som deg forsvinner.

Hvem skal nå stille spørsmålet “har du fått deg kjæreste?” flere ganger i uken? Hvem skal nå ringe meg klokken syv en hverdagsmorgen for å ønske meg en fin dag på jobb? Hvem skal nå mase på meg om at jeg må begynne å synge, eller melde meg på dansekurs? Hvem skal nå stelle i stand familiemiddag når jeg kommer hjem, og flere uker i forveien spørre hvilken mat jeg ønsker? Hvem skal nå sende meg uventa brev for å fortelle at de er glad i meg? Og hva skulle du egentlig fortelle meg dagen før de ikke fikk kontakt med deg? Jeg kommer antakeligvis aldri til å tilgi meg selv for dette tapte anropet jeg aldri fikk gjort noe med. Men jeg lover å ta vare på de gode minnene, slik du ønsket.

Elskede bestemor, gratulerer med dagen – din aller første himmelbursdag.

– V.

Fredags morgen seilet jeg over havet mot Danmark sammen med sju fine kolleger. I kveldinga ankom enda flere fine kolleger (11-12 stk, kan neimen ikke huske det korrekte tallet). Sammen med denne buketten har jeg spist, “drukket” og ledd meg gjennom en hel helg i Aalborg. Disse menneskene er jo bare flotte, men bildene jeg har tatt er derimot ikke like mye å skryte av. En kan jo nesten utifra bildene mistenke at jeg var på tur alene, ettersom de for det meste inneholder alt annet enn mennesker. Men jaja, vises må de jo likevel. Værsågod;

Ventemat på resturant.

Uinteressant sandwich-bilde.

Pariserjul i kveldssola.

Middagsbuffet.

Julegate ❤

Nesten-blå himmel.

“Bounty latte” fra vinduet i en pitteliten koselig kafè.

Helgas velomtalte smørbrød, eller evt “den brødskiva” som noen så fint kalte det. ‘Noen’ fortalte ‘noen’ om dette smørbrødet fredags formiddag, og mine ører hørte da mas om “den brødskiva” helt frem til ‘noen’ endelig fikk trykka den i seg døgnet etterpå. Skakke være lett å få brødmat på hjernen, det skal være sikkert!

(Et noe avslørende bilde med tanke på teksten under forrige bilde, men jaja). Dette er Renata – et fyrverkeri av et fargerikt menneske. Til tross for at hun på et tidspunkt knakk alle de indre ørehårene mine tvers av, så trommehinna mi danset både rock og salsa på samme tid – er hun garantert den jeg har ledd mest av/med denne helga. Slike mennesker skulle vi hatt flere av i denne verden 🙂

Bevis på at jeg ikke var den eneste som anskaffet meg matbilder.

Fine mamma ❤

I telefonstørrelse så dette bildet ganske flott ut, men jeg ser jo nå at det kanskje ikke lønner seg helt å rope “lek lykkelig!” rett før bildetaking. Herlige og glade er de uansett 🙂

Jada, disse to også…

Random gatebilde.

Lørdagslunsj; kartoffelsuppe med (noe) og (noe). Jah…

Varm sjokolade …med sjokolade på siden. (Sunn helg).

Et totalt uinteressant bordbilde, kun for å fortelle at vi hadde “julebord”(?) på lørdagskvelden.

Heheh. Dette kunne sett ut som tre yngre fjes som tar danselærdom av en litt eldre (…), men det er det faktisk ikke. Hva det er da? Aner ikke.

Kollegakjærleik. (Var dog trippelkollegakjærleik, men venstre side er et ingenbilderavmegpåinternett-menneske).

Jomfru Anes gade, 03:30 natt til søndag. Gale dansker, gale svensker, gale nordmenn. “Nu kjøøør vi!” var visst det man skulle si denne natta. Åhåj.

Takk for en fin og koselig helg, godtfolk 🙂

– V.

Det er fredag morgen, nærmere bestemt 14. November. Jeg er ganske sikker på at det er “valentines day” i det jeg trasker over det våte mørklagte torvet – og selv om jeg like etterpå kommer på at det er i februar, er jeg ikke særlig villig til å skifte mening. Den dagen har aldri betydd noe for meg i løpet av min tid på denne hersens jorda, så det spiller jo i grunn ingen rolle om jeg forteller meg selv at det er i dag eller en gang i februar. Hvor jeg har det fra, at kjærlighetens dag liksom skulle være i dag, vet jeg ikke. Ikke bryr jeg meg heller.

Klokken er 08:07, og jeg åpner døren til Dampbageriet hvor folk alleredet står linet opp for å spise seg ihjel. Jeg for min del hadde bare planer om å foreta meg et enkelt kaffekjøp, men det gjør meg likevel ikke noe å stå i denne køen. Folk må jo få bollene sine – jeg unner de faktisk det. Hadde jeg ikke brydd meg om mitt eget inntak, ville jeg antakeligvis spist meg gjennom hele bakeriet. Men jeg får altså omsider denne kaffen min, og setter meg ved vindusrekka i hjørnet av rommet. Sukettene jeg har på innerlomma (i viten om at enkelte steder ikke serverer det), må naturlig nok dras frem i smug. Hadde noen observert disse hvite små pillene jeg forsiktig slipper ned i koppen min, kunne jeg jo muligens blitt kasta ut for mistanke om selvdoping. Jeg vet ikke hvor nøye folk er på slikt, jeg.

Det faller regn fra den mørke himmelen. Ja, jeg liker jo det. Hadde det ikke regnet, er det slett ikke sikkert jeg hadde orket å dratt meg selv til byen. På et klokkeslett som dette drar jeg kun til byen om jeg har jobbet nattevakt og det i tillegg regner eller snør. Og slik var det altså i dag. “Hva gjør du i byen så tidlig da?”, spurte nattevaktspartneren min etter å ha tilbudt seg å kjøre meg hjem. Hun tvilte på at noe hadde åpent, og lurte på om jeg måtte sette meg på rutebilstasjonen som eneste mulighet. Jeg måtte derfor opplyse henne om at dette bakeriet var åpent, og at jeg som regel brukte ventetiden til å sette meg ned for å drikke kaffe og observere mennesker. At dette gir meg inspirasjon til å skrive, la jeg også til. For det gjør faktisk det. At jeg fanger noens interesse med denne inspirasjonsskrivinga, skal jeg ikke skryte på meg – for jeg skriver jo tross alt bare om den faktiske byturen.

Det danner seg en ny armé med bollemennesker ved kassa, og jeg kjenner at jeg har et smålig behov for en ny kaffe. For å unngå ny kørunde, kler jeg på meg regnjakka og vandrer videre på jakt etter en ny kafè. Å spørre etter en ny kaffe på samme sted ville uansett vært for dumt. Ikke egentlig, det vet jeg godt – men for meg blir det likevel det. Så like i nærheten åpner jeg døra til Lauras kaffebar, hvor jeg drar av meg hetta og høflig ber om en kaffe. De har suketter på disken. Jeg smiler mens jeg takker.

Jeg setter meg i en småslitt sofa. Klokken blir omsider 09:30, og jeg innser at det plutselig bare er tretti minutter til jeg kan gå. Jeg har kanskje ikke fortalt det, men jeg skal altså på en garnbutikk. To nøster garn skal jeg ha. Hvilken farge vet jeg ikke. Da jeg var nordover i bestemors begravelse, lærte mi stemor meg såvidt å strikke. Dette er i grunn ikke noe poeng i å fortelle, for det er ikke jeg som skal strikke disse nøstene altså. Jeg kom nemlig over en luestrikker, og dette mennesket er så snill at hun skal strikke en til meg. Det kommer kanskje ikke som et sjokk når jeg forteller at det er en kollega. Muligens kommer jeg aldri til å kunne slutte å skryte av hvor snille kolleger jeg har – det kan jeg nesten på forhånd bare beklage for de som synes det blir for mye av det gode. Når jeg tenker meg om har jeg allerede en hjemmestrikket lue fra en kollega – men det er en annen kollega, og dessuten en annen farge. Vinteren er uansett på vei, og da setter nok den svære skallen min pris på litt forskjellig bekledning å velge i.

To mørkhuda mennesker kommer gående inn i den stille kaféen. De er åpenbart et par, og hun er selvfølgelig gravid. Jeg sier “selvfølgelig” da jeg føler at alle mørkhuda kvinner jeg møter på er gravide. Nå kan jeg muligens høres ufin ut, men det er overhodet ikke meningen. Jeg har ikke noe i mot hverken mørkhuda eller gravide – det er bare en tilfeldig observasjon jeg har gjort meg over lengre tid. Når det gjelder utlendinger har jeg forresten en sær trang til å smile til de. Jeg snakker ofte røft og negativ om “folk”, altså om generelle folkemengder – men negativiteten er ikke den samme når jeg møter på enkeltpersonenes ansikt i denne mengden.

Til utenlandske smiler jeg kort, mens jeg inni meg sier; “Hei! Jeg er ikke en av de som har noe i mot deg, bare så det er sagt. Håper du har det bra her i landet, og si gjerne i fra om du trenger hjelp til noe”. Til gamle mennesker smiler jeg mens jeg sakte og litt lengre, mens jeg inni meg sier; “Heei. Uten å vite noe om din historie har jeg stor respekt for deg. Du har levd et langt liv, og har nok mange flere livserfaringer enn meg. Kanskje er du sliten og ensom – så si ifra om det er noe jeg kan gjøre for deg, eller om du har lyst på litt selskap”. Til rusmisbrukere smiler jeg svakt, mens jeg inni meg sier; “Hei du… Jeg liker ikke det du driver med. Du finnes ikke tøff som inntar all den dritten. Men om du er en av de som ønsker hjelp til å komme ut av det, har jeg faktisk respekt for deg. Ønsker du hjelp, er du langt på vei – og jeg vil gjerne (via det offentlige) hjelpe deg videre på veien. Et av de fineste parene jeg vet om, er tidligere rusmisbrukere. Du kan hvis du vil!”.

Det høres jo helt patetisk ut – jeg skjønner det. Jeg har selvfølgelig aldri nevnt det til noen, hverken til venner eller de det gjelder. Kan jo ikke gå rundt som en halvidiot og fortelle folk at jeg står til tjeneste – da ville jeg nok blitt sett på som en wannabe jesuskvinne. Og det er jeg ikke. Dessuten er det ikke sånn at jeg har så sykt lyst til å dra hjem til en random åttiåring og hjelpe med husvask, eller prate meg ihjel med en narkis. Da kunne jeg jo bare meldt meg inn i frivillighetssentralen – så jeg skjønner ikke hvorfor jeg tenker disse tankene i utgangspunktet. Det får bare holde med de gangene jeg treffer på mennesker som åpenbart trenger hjelp der og da, for det hender det at jeg gjør. Men sånn ellers liker jeg ikke å snakke til fremmede. Bortsett fra duene i parken da, de snakker jeg til. Ikke med vilje, men jeg har tatt meg selv i å slakke ned tempoet mitt for å unngå å skremme disse stakkars fuglene. Deretter har jeg sagt “hei lille venn”, og slengt fra meg en “god morgen” til duen ved siden av. Noen ganger har jeg seriøse problemer med å forstå meg selv. Men jeg er og blir det gale fuglemennesket. Selv da jeg hadde fugler i stua, kunne jeg finne på å bake muffins til fuglene på utsiden.

Klokken passerer 10, og jeg tar avskjed med denne kafèen også. To minutter senere går jeg inn som første kunde på Karmin, hvor jeg plukker med meg de to nøstene jeg kom for. Videre popper jeg innom en butikk jeg aldri har vært i, hvor jeg blir værende i overraskende tjue minutter – før jeg betaler for tre utvalgte produkter. 23-bussen min kjører fra meg, og jeg ser meg nødt til å hoppe på en vanlig buss som etterhvert setter meg av ved min faste matbutikk. Jeg tar et par skritt bortover veien, og innser at kroppen min befinner seg i en over middels kvalm tilstand. Jeg skjønner at en nattevakt med lite søvn, hvor jeg kvelden før klarte å sove èn av de fem sengeliggende timene, gjør noe med en. Det å da vandre rundt i byen, hive i seg overflod med kaffe, og fremkalle bilsyken med bussing – det er kanskje ikke så lurt. 

Nå er det jo ikke slik at det står om livet på dette tidspunktet, men i et par sekunder antar jeg at jeg aldri kommer til å klare å fullføre denne ti minutters gåturen jeg skal foreta meg. Ti minutter senere er jeg likevel framme hos mamma, hvor jeg stormer inn på dass for å tømme den sprengferdige kaffeblæra jeg har pådratt meg. På kjøkkenet befinner hun og mannen seg ved et koselig frokostbord jeg slår meg ned ved, og etter litt over en time kler jeg kroppen i regnklær igjen og vandrer ut på ny. Det skal sies at jeg ikke bor med enn en ti minutters gåtur unna de, men jeg klarer selvfølgelig å forbanne disse unødvendige bakkene som er laget oppover mot mitt nye hjem. På ryggen bærer jeg en passe tung sekk, og i hendene mine har jeg et sykkelratt jeg presser sakte meg sikkert fremover. Selvfølgelig kan jeg jo sykle, men det orker jeg ikke. I stedet velger jeg å se ut som en… Ja, jeg vet ikke hva. Noe lignende av hvordan jeg så ut 16. mai 2012.

Nøkkelen kan endelig settes i ytterdøra, og jeg puster som en flodhest mens jeg slenger fra meg sekken og vrir av meg det halvvåte tøyet. Egentlig skal jeg på lønningspils om en to-tre timer, men i stedet for å sove, setter jeg meg foran mac’en i stua. Dette blogginnlegget startes på, selv om jeg blir passelig oppgitt når jeg finner ut at jeg ikke har bilder som passer inn. Ikke det at disse blogginnleggene egentlig har noe særlig sammengheng i det hele tatt, men jeg vet av erfaring at det uansett er viktig med bildepauser mellom all denne svadateksten jeg produserer. Til tross for bildemangel nærmer jeg meg slutten på innlegget – men rett før jeg er ferdig, stopper jeg opp å skrive. “Jeg orker ikke dette”, forteller jeg meg selv, og lukker skjermen. Beina mine bærer meg mot sengen, og jeg sovner før jeg rekker å tenke at jeg må sove.

“Hallo?”, hører jeg plutselig i telefonen. Jeg har akkurat våknet av en telefonopprigning fra min kollega, og har allerede gitt fra meg noen ord jeg ikke kan huske. Det er han som sier “hallo?”, ettersom jeg plutselig blir stille i det jeg er i ferd med å sovne fra hele samtalen. Jeg gir beskjed om at de bare kan starte uten meg på denne lønningspilsen (hvor de forsåvidt var klare til å spise middag), og faller tilbake i søvnen jeg så godt var i gang med. Dette holder jeg på med i en times tid, før jeg våkner igjen og hører en viss stemme i hodet som forteller meg at jeg har godt av å sosialisere meg litt denne fredagskvelden. Kroppen min får seg derfor en dusj, og jeg sykler avgårde til busstoppet hvor jeg setter fra meg sykkelen og går inn i en buss halvfull av mennesker.

Jeg møter på en glad og koselig kollegagjeng. Etter å ha blitt påspandert en brus, finner de ut at det skal spilles biljard. Det er god stemning. Men til tross for det, og det faktum at jeg var den siste som møtte opp, blir jeg to timer senere fortalt av meg selv at det er på tide å gå hjem og legge seg. Så jeg gjør det da. Klokken 21 en fredags kveld setter jeg, Veronica på 23 år, meg på bussen for å forlate bylivet. Nok en gang hopper jeg av ved matbutikken, plukker med meg sykkelen, og vandrer mot 1.40-senga mi som ikke har tid til å vente stort lengre. “For et menneske jeg er”, tenker jeg i det jeg legger meg ned. Så sovner jeg, igjen.

– V.