For å opprettholde den jevnlige bloggoppdateringen jeg har hatt de siste tre ukene (les: dagene), forteller jeg like greit om denne dagen også. Eller forresten… Når jeg tenker meg om har denne dagen stort sett bare bestått av latteranfall. Pinlige latteranfall. Typ… I busstopp, i kassa på Spar, i undertøysavdelinga på H&M, og andre steder hvor “jeg ler så mye at jeg knekker sammen på gulvet og blir knallrød i trynet fordi jeg ikke får puste”-anfall ikke passer seg. I tillegg til det har jeg også ledd i fortvilelse av dagens kameramann som var usedvanlig ustabil…

Etterhvert ble noen av oss en smule påvirket av ustabiliteten…

Og da vi endelig var ferdig å vente på kameramannen, måtte kameramannen plutselig vente på oss…

Oh! Der ja! To sekunder normalitet! YES.

Det som ikke var like latterfullt, men likevel fikk frem noen smil, var besøket hos morfar…

Er alltid hyggelig å se han, men har fått vite at dette besøket muligens ble det siste. Han har nemlig blitt ganske syk, og lever for tiden som det de kaller “en tikkende bombe”. Merkelig å tenke at jeg i dag kanskje klemte han for siste gang, men sånn er jo livets gang…

Nå skal jeg leke frisør og farge håret til mitt kjære søskenbarn (som forresten er jenta jeg er sammen med på alle bildene over her), før vi lader opp til morgendagen som blant annet skal bestå av tur til fjellheisen 🙂

Kos dere så lenge!

– V.

1. Vekkerklokka terroriserer hjernen min og tvinger kroppen min i gang et sted mellom halv seks og halv sju. Med kineserøyne tusler jeg i slow motion ut til badet, hvor jeg oppholder meg ekstra lenge for å varme hendene i varmtvannet og føttene på varmekablene – akkurat lenge nok til at jeg ikke rekker frokost, fordi jeg må bruke resterende tid på å pakke ferdig bagen før taxien plukker meg opp.

2. Taxisjåføren møter meg med et hyggelig smil, og kjører meg avgårde til jobb.

3. Vel fremme på jobb hiver jeg på meg den flotte uniformen og leker superassistent frem til jeg blir sendt avgårde for å rekke flyet av mine oppgitte kolleger – oppgitte fordi de ikke skjønner hvordan jeg kan forholde meg rolig til det faktum av flyet letter 45min etter min arbeidstid er slutt. De nekter å høre på min “slapp av, det går helt fint, null stess”-innstilling, så når klokken nærmer seg hører jeg “Veronica, du må dra nå!!” og må pakke sammen om jeg vil eller ikke. Voksne, vet dere – de skal alltid ha så god tid. Men omtenksomme er de – det skal de ha. Bortsett fra de som kaller meg pervo, da.

4. Jeg gjennomfører nok en taxitur, og taxisjåføren ønsker meg god tur før jeg valser inn på flyplassen. Ved billettautomaten klikker jeg meg raskt frem til boardingkort og bagasjelapp, mens jeg kaster et blikk bort på sidemannen som må trykke inn èn og èn bokstav mens han ser ned på lappen sin, fordi han visstnok ikke har en like sær greie for å huske tall og bokstaver som meg.

5. Når bagasjelappen er klistret på, slenger jeg bagen på båndet og går, mens jeg småhumrer for meg selv over de andre som blir stående igjen og stirre på mennesket bak skranken fordi de tror han vil se boardingkort og legetimasjonen før de kan gå videre. Deretter knepper jeg opp jakken og hiver den på armen mens jeg rusler bort til sikkerhetskontrollen, hvor jeg som regel møter mennesker som starter avkledningen først når de har kommet langt nok frem i køen til at de får tak i en boks å legge sakene sine i. (For all del, ta den tiden dere trenger, jeg elsker kø).

6. Sikkerhetsvaktene skjønner at jeg ikke er en av de med skytevåpen i bh’en og kokain i sokkene, og lar meg passere problemfritt gjennom dørene og bort til kiosken hvor jeg som regel stopper ved kjøleskapet som inneholder sjokolademelk av alle varianter – før jeg til slutt får gå ombord i flyet hvor jeg sover meg gjennom de 45 minuttene det tar til Gardermoen.

7. Flyet vekker meg med et dunk i bakken, og jeg går inn på Gardermoen hvor jeg finner min faste vindusplass bak Christiania Bar, rett over utgang 22. Her må jeg som regel sitte et par timer, og ender stort sett opp med å spise min faste “ventemat” og drikke den samme elendige iskaffen som smaker så dårlig at jeg heller oppi to poser brunt sukker som forståelig nok ikke blander seg inn i kaffen, nettopp fordi det er iskaffe.

8. Plutselig får jeg med meg “…utgangen stenger” fra damen i høytalerne, og blir som vanlig den siste som går ombord i flyet. På forhånd har jeg reservert setenummer 19A, hvor jeg slukner før flyet har lukket døra og startet motoren.

9. Nok en gang våkner jeg med et dunk i bakken, går ut av flyet, inn på flyplassen, og møter de som skal hente meg. Eller eventuelt gir meg ut på nok en taxitur for å komme frem til hvor enn jeg skal bo.

10. Jeg drar opp mac’en fra sekken, og blogger til dere for å fortelle at jeg har forlatt sørlandet.

Ps: jeg har oppdaget at folka jeg er hos både har sjokolade og fugl, så jeg tror jeg skal klare meg rimelig bra. Det er kanskje bare en fuglepynt, men fugl er fugl, så nå slipper jeg å savne fjærballene mine som blir passet av fugletante Hanne hjemme på Grim – og godt er jo dèt.

God natt, mennesker 😉

– V.

Det er søndag, snøen daler ned, og jeg koser meg med pizzaboller hos tante Eva, sammen med gode mennesker, et lite stykke utenfor byen. Ukas verste dag er plutselig ikke ille likevel. Håper dere også koser dere 🙂

Så… Jeg har egentlig ingenting å si. Det beste da er vel å la være, men når du bruker hele ettermiddagen på å irritere deg over at du ikke har noe å fortelle, er det vel like greit å bare fortelle at du ikke har noe å fortelle. Forvirret? Jeg også. Prøvde nemlig å erstatte dagens middagslur med blogging, da middagslurene mine tydeligvis går utover nattesøvnen min for tiden. Men jeg hadde altså ingenting å blogge om, så da jeg omsider ga opp, fant jeg ut at jeg heller skulle bruke tiden på å spise. Men sååå kom jeg på at herr kjeveortoped tuklet med gebisset mitt i lunsjen i dag, og at nervene inni der hyler bare ved tanken på å stryke over tennene, og at knekkebrødene mine derfor er uaktuelle. Så jeg begynte heller å rydde i rotet mitt.

Og det var da, dere – det var da jeg kom over julegavene mine og fant ut at jeg kunne leke kul og fortelle om alle gavene mine som mange av de andre bloggerne har gjort. Men så fant jeg ut at jeg ikke gadd det likevel, og at jeg heller bare ville bekrefte min påstand om at julekort er det fineste man får. For selv om jeg har fått…

…sjarmerende gaver (som denne “blomsten” min fire år gamle lillesøster har laget i barnehagen)

Nyttige gaver (som toalettveske, så jeg slipper å reise med min seks år gamle ikke-toalettveske)

(penger, så jeg aldri slipper å gå tom for mine Husmann knekkebrød)

(sykkellås med kode, så jeg slipper å slepe sykkelen etter meg fordi jeg har låst og glemt nøkkelen)

Morsomme gaver (som gavekort hos regntøyspesialisten – intern humor)

(Litago sjokolademelk – min favorittdrikk som var veldig morsomt å få)

..Og en haug av andre ting, er det fortsatt ingenting som er så koselige som julekort! (Og julegavelapper) 😉

Sånn. Ferdig. Jeg klarte det – jeg laget et blogginnlegg om noe som egentlig ikke var noe. Forvirret igjen? Jeg også. Men nå har klokken nådd midnatt, og jeg innser at jeg plutselig ikke får problemer med å sovne, men garantert problemer med å stå opp når klokka hyler om fem og en halv time. Skakke være lett.

Ps. jeg tapte nettopp i Wordfeud igjen. “Mamma” er kjempebarnslig som ikke lar meg vinne.

Pps: Hanne hilser og sier at jeg er søt. Mulig hun sa at det var hun som var søt, men jeg liker å tro at hun mente meg. Selvfølgelig mente hun meg. Hun er jo mann. Mannehanne. Menn er ikke søte.

Ppps: natta.

– V.

Hva så om vi fikk ny NRK-lisens i forrige uke. Hva så om jeg falt på sykkel og skadet kneet, og ble kalt sta av mine kolleger fordi jeg nektet å gjøre noe med det. Hva så om Hanne stakk fingeren sin i øyet mitt så jeg døde. Hva så om Lucas nesten måtte til dyrelegen (han er ok). Hva så om min kollega smalt døra i hodet mitt. Hva så om Lisa Stokke ikke gikk videre i MGP. Hva så? VI HAR FÅTT SNØ!

I’m happy. 🙂

– V.

Jeg har alltid vært glad i dyr. Har hatt hunder, katter, kaniner, marsvin, fugler og fisker. Jeg har vært medlem av 4H så lenge jeg kan huske – hvor jeg har hatt hester på fôr, klekket ut ender hjemme i stua, forelsket meg i en gris, og grått meg ihjel etter fæle dødsfall og triste avskjeder. Et stort dyrehjerte, med andre ord. Har også vært vitne til en rekke fødsler til både hunder og katter, og alltid likt disse små krabatene bedre enn de voksne – på samme måte som jeg likte babyer bedre enn menneskene som kunne gå. Men i de siste årene har det skjedd noe med denne “babyforelskelsen”. Jeg foretrekker ikke bare å være med voksne mennesker – jeg foretrekker også å omgås med voksne dyr, og har lenge tenkt at om jeg skal få hund eller katt, skal det være en voksen versjon.

Så… Da min samboer kom hjem med en kattunge, kunne jeg si at han var søt, men han var likevel ikke en jeg hadde fryktelig lyst til å ta opp på fanget og kose med. Har liksom aldri likt denne katten. Og dere vet det de sier om at katter går mest til de som ikke liker de? Vel…

Jeg tror det stemmer.

– V.

Midt under en avslappende blodtapping på onsdag, kom en hyggelig ansatt bort til meg og spurte høflig om jeg hadde mulighet til å reklamere for blodbanken på jobben min. “Ja, selvfølgelig” svarte jeg høflig tilbake, men tenkte for meg selv at det sikkert var lite vits, med tanke på at jeg jobber på operasjonsavdelingen og mine kolleger garantert er klar over nødvendigheten av blod. Så jeg tenkte det ville vært smartere å informere mine lesere om denne viktige saken – noe jeg selvfølgelig mener det er da jeg har vært blodgiver i godt over 1år. Så jeg har laget noen spørsmål og svar, for de som er interessert 🙂

dagsavisen.no

Hvem trenger blod?
– Ulykker, operasjoner, kreftsykdommer, blodsykdommer, brannskader, fødende og nyfødte.

Hvem kan gi blod?
– Hovedsakelig friske mennesker mellom 18 og 60 år.

Hvem kan ikke gi blod?
– De med økt fare for smitte med HIV eller hepatitt.
– De med piercing i slimhinne.
– De med enkelte kroniske sykdommer.
– De som tar enkelte medisiner.
– De som har eller har hatt kreft.
– De med alvorlige allergiske sykdommer.

Hva skjer før tappingen?
– Blodbanken ringer deg og avtaler tid etter behov. Når du kommer til blodbanken fyller du ut et digitalt spørreskjema for å sjekke at alt står bra til med helsen din. Personalet er opptatt av at du drikker og spiser godt før tapping, og du blir derfor bedt om å sette deg ned og forsyne deg av deres utvalg (gratis). Deretter blir du hentet av en ansatt som stiller noen av spørsmålene fra spørreskjemaet på nytt, for å bekrefte at du har svart riktig. Her får du også utlevert gratis jerntilskudd, som bør spises i minst ti dager etter tapping for å erstatte jerntapet.

– NB: førstegangsbesøkende blitt tatt blodprøve av for å teste blodtype, blodprosent, syfilis, HIV og hepatitt B og C. (Da blodprosenten har en grense på 12,5 for blodgivning hos kvinner, og jeg ligger i grenseområdet med 12,8, blir jeg testet for dette før hver tapping).

Hvordan foregår tappingen?
– Når overnevnte er gjort tar du plass i en tappestol med bena i litt hevet høyde for å forebygge svimmelhet, og blir bedt om å bekrefte navn og fødelsnummer. Deretter steriliseres stikkstedet, og du får et stikk i armen hvor en kanyle tapper deg for 450ml blod, som er cirka 10% av ditt totale blodvolum. Dette tar 5-10 minutter, og det anbefales å drikke en halv liter under denne prosessen, for å opprettholde væskebalansen.

Hva skjer etter tappingen?
– Når tappingen er ferdig tas kanylen ut, og du får beskjed om å slappe av i tappestolen i 10-15 minutter, mens du fortsetter å drikke. Når disse minuttene er over, ser de helst at du sitter noen minutter på venterommet og slapper av med enda mer drikke før du drar.

Er det noen bivirkninger?
– Det er normalt ingen bivirkninger etter blodgivning, men fordi kroppen trenger litt tid på å komme tilbake til seg selv, bør det gå minst 12 timer før man utsetter seg for fysisk belastning, da man kan bli svimmel og uvel av dette.

Får man noe for dette?
– Blodbanken tilbyr gratis parkering, gratis snacks og drikke, gratis jerntilskudd, og en gratis valgfri gave etter tapping. Men hei; det viktigste i dette tilfellet er ikke hva du får igjen av å gi, men hva andre får igjen av at du har gitt! Gir du blod, gir du liv – en viktig tanke 🙂

Les mer og meld deg som blodgiver på http://GiBlod.no – de trenger deg! 🙂

– V.

(Savner deg, B).

– V.

Problem: kattekreket sikler etter fjærballene 24/7:

Løsning på problemet: bære katten 24/7:

Bortsett fra å løse verdensproblemer i heimen, gjør jeg stort sett ingenting annet enn å konsentrere meg om Wordfeud. I skrivende stund er jeg faktisk inne i min mest spennende runde, hvor meg og min motspiller bytter på å lede med 1 poeng. Min tur! Hadet.

– V.

Plumbo og moccabønner? Facebook og Twitter er oversvømt av disse ordene, men jeg skjønner ingenting av hva det handler om. Noe sier meg at jeg hadde hatt en viss peiling på dette om jeg hadde lest nyheter eller slått på TV’en for en gangs skyld, men det er mye viktigere å pleie vennskap som meg og Lui her har…

Så om noen vil forklare, værsågod. Jeg for min del skal straks sove meg gjennom en fem timers busstur til Kristiansand.

Ha en fin søndagskveld 🙂

– V.