Noe sier meg at 03:47 er et relativt dårlig tidspunkt å produsere blogginnlegg på, sånn med tanke på at jeg i de siste timene har sett passelig dobbelt, men samtidig er det jo bare sååå viktig å komme med dagens oppsummering, så la gå. Denne solfylte mandagen har jeg brukt de fleste timene på å vandre rundt i det store hvite bygget på Eg.

Det skal visstnok være min arbeidsplass, forresten. Og når man arbeider på en mer eller mindre lukket avdeling som jeg gjør, fører det gjerne til en overdose av dårlig humor. Så mesteparten av dagen har gått med til å trene magemusklene grunnet latter av ting som…

Og bortsett fra det har jeg ikke gjort stort annet enn å føre vanlige sms-samtaler med samboeren.

Vet ikke hvem av oss som er mest tragisk – utpresseren som ville bytte en skinkepakke mot en paradisedate, eller ‘mamma’dalten som lekte fornuftig i det ene sekundet og informerte om døbesøk i det andre. Men jeg har faktisk vært fornuftig, da – for vet dere hva jeg har gjort? Jeg har kjøpt en… Refleksvest!!

Hanne så rart på meg og slengte etter en “du er ikke normal, du vet det?”-kommentar, men jeg skjønner ikke hva hun snakker om. Jeg ser jo faaabelaktig ut, i tillegg til at jeg tar ansvar for egen sikkerhet og alt det der! To fluer i èn smekk. Boom.

Dagens kloke råd: hør på morra di og bruk refleks! 😉

– V.

Søndag, nok en gang. Nesten skremmende hvordan dagene løper avgårde som jagede reinsdyr. Synes det var som i går at jeg satt oppe langt på natt og åpnet julegaver, og nå er det jaggu ikke lenge til jeg skal sitte oppe langt på natt og nyte sommerferien. Men samme det – kan tenke dere mye heller vil fokusere på det alt det superspennende jeg har gjort i det siste, så da er det vel bare å oppsummere. Jeg har…

1. lekt servitør (skakke mer til enn grønnsaker for å glede små fuglehjerter)

2) lekt dyrepleier (syke barn trenger ekstra oppmerksomhet)

3. lekt sporty (eventuelt løpt meg selv til døden fem dager på rad)

4) lekt kattelokker (katten er fortsatt like hysterisk for verden utenfor døren)

5) lekt superassistent (alt for en ekstra belønning)

Ja, det var vel det. Så ble det lørdag, og lørdag er for de fleste dagen hvor man kan stappe i seg alt man måtte ønske. Men for de som har en stemme i hodet som til og med på godteridagen desperat roper “neeei!” til nesten alt av søtsaker…

…kan yoghurtis, smakstilsatt melk, nøtter og kokesjokolade 70% være et alternativ den mest sannsynlig vil gå med på. Godt er det òg.

Så da vet dere det. Noe annet dere like gjerne kan få vite, er at jeg skal bruke resten av denne ubrukelige søndagen til å jobbe i grønn uniform. Eventuelt også lese ferdig Kakkerlakkene, som gikk i dvale på nattbordet mitt for en stund siden. Bøker nå til dags – late skapninger ass. Ønsker meg forresten en bok av Jo Nesbø til jul, så jeg har noe å sette i hylla mi som blir tom når jeg flytter for meg selv til høsten. For det blir det største problemet – den tomme hylla. …Gud så mye svada fingrene mine produserer når jeg lar de løpe fritt over tastaturet. Tror jeg logger ut.

Nyt ukas siste fridag! 😉

– V.

Siden disse blogginnleggene sjeldent handler om annet enn hva jeg bedriver dagene mine med, kan vi like gjerne hoppe rett på sak og snakke om fugler, da jeg vet det kommer til å ende opp med det uansett hva annet jeg måtte begynne med å fortelle. Så… Fugler. Som mange kanskje vet har jeg to av de – Lucas som er like gammel som denne bloggen (4år) og Lillegutt som er like gammel som min stilling på sykehuset (2år). Disse barna har de siste seks månedene levd med et kattekrek som dag inn og dag ut har vært sengeliggende på mitt rom og siklet på disse to fjærballene som har flydd under taket, fordi jeg har vært dum nok til å tro at han aldri får tak i de.

Vel, så fikk katten sjansen, da. Mandag formiddag lå han som vanlig siklende i sengen mens fuglene flakset under taket, og jeg forberedte ryggsekken til kveldsvakt. Plutselig fant begge fjærballene ut at de skulle leke med samme leke, begynte derfor å krangle, flakset ut av buret, festet seg fast i hverandre og falt på gulvet. Katten som hadde forberedt seg på dette i et halvt års tid gikk til angrep før jeg fikk blunket, mens jeg gikk til angrep på katten før jeg egentlig skjønte hva som i det hele tatt foregikk. “Herregud, flaks”, tenkte jeg da hånden min nesten kvelte den stakkars katten som bare fulgte instinktet sitt. Lillegutt flakset som bare det, og jeg trodde alt hadde gått smertefritt, men fikk raskt øye på lille Lucas som tydelig hadde vondt. Superoverbeskyttende som jeg alltid har vært med Lucas, gråt jo fuglemammahjertet bare av å se at han ikke ville stå på beinet da jeg satte han i eget bur for observasjon – og dere kan jo tenke hva som skjedde med dette hjertet da han løftet opp vingen sin og viste meg dette:

Så i sitt stakkarslige rosa reisebur ble han kjørt straka vegen til doktor dyregod.

Her var det snakk om sying på en litt større dyreklinikk, men da narkose for en så liten kropp har ganske stor risiko, og observering hos de ville kostet nærmere 10 000kr, var den enkleste løsningen å la meg leke sykepleier og behandle han selv i heimen. Så jeg fikk med meg et aldri så lite apotek hjem.

Siden noe av dette skal i drikkevannet hans, og han derfor ikke kan dele bur med Lillegutt under behandligsperioden, måtte jeg spontankjøpe nytt fuglebur. Lucas brydde seg fint lite om dette da han bare var glad for å få være i fred, mens Lillegutt stod på utsiden og nektet å fly i sitt eget bur.

Men etter å ha kommet på hva de gjør med nyfødte babyer i Grey’s Anatomy, fant jeg plutselig en løsning.

Funker sånn delvis. Lillegutt klarer i alle fall å sove i sitt eget bur om natta. Men selv om Lucas har vondt for å bevege seg på alle mulige måter, og derfor ikke vil stort annet enn å sitte i fred og sove…

…vil Lillegutt likevel veldig gjerne dele bur med han.

Så da tyr det til små besøksordninger, da.

Pasienten sovner jo igjen etter to minutter uansett, men hva gjør man vel ikke for å glede alle barna 😉 Den eneste jeg gjør alt annet enn å glede, er katta…

Litt gretten etter å ha blitt stengt ute kanskje. Skakke være lett. Jaja – krysser fingrene for at den lille fuglekroppen snart slutter å skjelve, får matlysten tilbake, at såret gror fint uten betennelser, og at foten blir bra igjen. Lite kult å se at den vanligvis livlige lille skapningen nesten ikke rører på seg. Og de som forteller meg at det hadde vært mye lettere å kjøpe en ny fugl, kan gå å legge seg under en traktor. Selv om det “bare” er en fugl, kan man bli like glad i den som alle andre dyr og skapninger. Det er visst vanskelig for ikke-dyreelskere å forstå, men det er altså fullt mulig 😉

Nok fugleprat for i dag – ha en fin onsdag!

– V.

Søndag. Følelsen av å kunne sove lenge, tenke at det fortsatt er helg og gi seg selv lov til å nyte gårsdagens sjokoladerester til frokost.

Følelsen av å trekke frisk luft i parken, i håp om å få vekk hodepinen du muligens pådro deg etter å ha vært våken til 05 bare fordi du kunne.

Følelsen av å oppdage sikre tegn på at sommeren er på vei.

Følelsen av å legge seg ned i gresset og se skyer og fugler (evt fly) sveve forbi.

Følelsen av å hive treningstøyet på og tenke at “en time – det klarer du”.

Følelsen av å presse seg opp og ned alle mulige veier i skogen, til tross for stingene under ribbeina som ber deg senke farten.

Følelsen av å la øynene hvile på synet av den skjønne naturen, høre fuglene kvitre vakre melodier, kjenne vinden kile i håret, og oppdage at hodepinen er borte.

Følelsen av å endelig kunne stoppe opp og kjenne pulsen sakte men sikkert roe seg ned, mens du sjekker klokka som forteller at du har presset deg selv i en og en halv time, og dermed gått over ditt eget mål.

Følelsen av å lene seg inntil dusjveggen mens du puster lettet ut, kjenner vannet sile nedover ryggen og tenker “jeg klarte det”.

🙂

– V.

“God helg” er stort sett alltid en befriende følelse å kunne si tidlig en fredags ettermiddag. Det er få i denne verden som misliker fri, og etter “god helg” er sagt går man jo tross alt hjem vitende om at man har to og en halv dag hvor man for eksempel kan sove seg ihjel, spise seg lubben, se TV til man blir firkanta i trynet, eller drikke seg drita og skjemme ut vennegjengen og litt til. Men i går var humøret likevel ikke villig til å nyte den befriende følelsen.

Var ikke helt sikker på hva denne blandingen av smilende munn og sinte øyenbryn betydde, men jeg konkluderte med at jeg var sååå lei meg at vi på vei til butikken plutselig måtte ta pause for å sutre litt i gresset.

Hanne kjøpte flaxlodd i håp om å oppmuntre med penger til sydentur, men tapte, og ble like lei seg.

Deretter var det duket for lønningspils med sykehusfolket mitt, men til meg og Frank’s store forskrekkelse, var vi de eneste som dukket opp, og ble så lei oss at vi måtte finne et gatekjøkken å trøstespise på.

Neida. En smule skuffet, men etter litt mat og gåing fant vi et par andre mennesker. Med en av de fikk jeg faktisk diskutert både blogging, eksamensformer og biologi, utdannelse og jobb, bosteder og turområder, og annet småtteri jeg lærte av. Fikk for eksempel vite at jeg ikke passet som anestesisykepleier, men at jeg kom til å bli en god operasjonssykepleier – så da vet jeg det! (Hei mannen). Så kom det til et tidspunkt hvor kroppen ba meg forlate alle, og heller kjøpe nattmat på Deli og deretter gå hjem for å hive på meg en barnslig onepiece. Så det gjorde jeg, da.

I dag var behovet for å sove lenge ganske stort, men siden Hanne hadde besøk av en toåring, valgte jeg heller å ofre noen timer for å ha noen på mitt eget nivå å leke med.

Trodde iallfall hun var på mitt nivå, men etter en stund med lek og latter, fant hun plutselig frem ei toalettmappe.

Jenta bablet noe om at jeg så for trøtt og naken ut i ansiktet, så da var det visst ikke annet å gjøre enn å bli sminket, da.

Øyenskygge og Elizabeth Arden var i følge henne det viktigste, så hun kjørte et par runder med det, litt her og litt der.

Etter en halvtimes tid var vi visst klare – hun til å bli hentet, og jeg til å dra til byen.

I byen skulle Hanne “bare innom Urban siden de har 10 for 100”, men hun var jaggu ikke den eneste med den tanken!

Meg og Inga skjønte at dette ville ta litt tid, og fant oss en sitteplass mens Hanne stod ubevegelig i kø.

EN TIME OG TI MINUTTER etterpå kom hun gående ut av køen… Greit, jeg fikk et plagg verdt 499kr til bare 10kr, men å vente over en time på dette fortjente jaggu belønning. Så vi dro på Peppes hvor jeg valgte å la dessertpizza bli ukas lørdagsgodt. Mmm.

Så kjørte vi hjem, da – jeg på sykkel og Hanne på longboard, som vanlig. Mulig vi så ut som et søtt kjærestepar da jeg leide henne etter meg gjennon markens, men hva gjør en vel ikke for å la samboeren slippe å bruke egne ben til å gå med.

Nå har klokka passert halv elleve på kvelden, Hanne har dratt på byen, og jeg er tilbake i joggedress – klar til å benytte lørdagskvelden til å skeie ut med… Eh…

Salat.

Haha, hva er galt med meg? Jeg er en ungdom på 21. Det kan da umulig være normalt for min alder å foretrekke rolig lønningspils med voksne i stedet for dansefylt bytur med ungdommer, drikke cola i stedet for alkohol, la nattmaten bestå av yoghurt og litago fremfor burger og brus, gå tidlig hjem fra byen for å sløve på sofaen, stå tidlig opp for å leke med barn, og spise salat som lørdagskos? Når skal den typiske ungdomsgreia komme over meg? Når jeg tenker meg om nå er det ikke rart jeg føler meg som et barn, for jeg finnes jo ikke normal til ungdom å være. Men på en annen side gikk jeg gjennom kassa på Rema med en sixpack øl i dag, uten å måtte vise leg – så jeg ser iallfall ikke ut som et barn, da. Hoho.

Nyt helga, dere!

– V.

Så… Påska’s siste dag. Da jeg utpå ettermiddagen stod opp fra de døde etter tidenes nattevakt, satt det to småtrøtte studenter i sofaen som så gjerne ville leke skoleflinke. Disse studentene har visst planer om å bli førskolelærere, og skulle derfor gå gjennom et par barnebøker de hadde funnet frem. Lite entusiastiske startet de så smått på en av de, og dum som jeg er klarte jeg spøkefullt å spørre; “skal jeg lese for dere eller?”. Da de overraskende utbrøt “ja!” begge to, tenkte jeg at jeg i det minste kunne se på denne stakkars barneboka. Den viste seg å være hetende “Samson og Roberto”, og hadde et halvtegnet bilde av en katt og en hund under overskriften. “Å, Samson – det er jo det katten til mamma heter” utbrøt jeg, og åpnet boka for å lese noen sider til de slappe dovendyrene.

Men så, til min store forskrekkelse oppdager jeg det grusomme – de har latt Samson være en HUND! Stakkars lille katten har ufrivillig blitt satt inn i en hundekropp, og måtte jaggu se ut som en hund gjennom heeele boka! Noe så forferdelig. Faktisk så forferdelig at jeg nesten glemte å stoppe å lese, og til og med måtte bryte ut i latter.

Og plutselig var det over.  Fortvilet hadde jeg lest meg gjennom 150 sider, og pådratt meg sår hals grunnet mangel på drikke mellom kapitlene. Så… Kjære Cappelen Damm; ikke la barn tro noe annet enn at Samson er en katt – det fører bare til forvirring og sår hals. Samson er dessuten sort. Helt sort – ikke bare sorte streker som ser mer eller mindre tegnet ut. Cirka sånn her, da:

(Lenge leve seriøsiteten).

– V.

Den nest yngste av mine seks søsken trer visst inn i det spennende tenåringslivet i dag. Lille gutten. Skulle tro det var i går han som åtte måneder gammel løp rundt bordene og siklet slik mange barn gjør, mens han skallet hodet sitt i ny og ne og lo fordi vitnene utbrøyt et stort “oi!”. Eller da jeg tvang han nedi barnevogna og ba han sove på vei til kiosken, til tross for at han levde sitt femte år, og egentlig skulle lært å sykle uten støttehjul slik jeg (nesten) gjorde i den alderen. Så har vi de gangene han måtte til legen etter å ha stappet småstein i nesa og øret, eller da han gledet pappa ved å la en litt større stein gli fint og jevnt gjennom lakken på bilen. Og mens vi først er inne på det å glede, kan jeg jo nevne den gangen jeg midt på natta våknet opp til hylende brannalarm og sort røyk, fordi han skulle være snill og tenne sterarinlys og fyre i peisen til vi stod opp. Rampungen. Og nå er han liksom plutselig tretten år, klar til å begynne på ungdomsskolen? Når skjedde det? Har hørt at tiden flyr, og det gjør den visst jaggu meg også. Nå er det vel passende med et bilde av oss, og la oss for all del bruke droppe å bruke et nytt og bra bilde. Gammelt og tåkete er mye kulere…

Gratulerer med dagen, lillebror! Jeg er en stooor dose glad i deg 🙂

– Dadda.

Må nesten følge opp gårsdagens blogginnlegg med å fortelle at jeg i dag fikk enda et påskeegg, og at antallet derfor har økt (noe som forsåvidt gjør meg til enda mer bortskjemt). Etter å ha spist frokost i min grønne uniform i dag tidlig, klar til å jobbe meg gjennom den lange fredagen (ååå så morsomt), kom nok en kollega bort til meg med et egg og ønsket meg god påske, etterfulgt av setningen “siden du ikke vant noe i påskelotteriet, og siden jeg ikke har egne barn hjemme”. Ble sååå glad (både for egget, det at noen ville trøste “stakkars meg”, og at jeg indirekte ble kalt for barn) 😉 Og ikke bare er egget gult og fint, men det er faktisk i porselen i stedet for de vanlige papp-eggene!

Nå tenkte jeg jo at “oi, jeg har faktisk fått fire påskeegg i år”, men så kom denne meldingen, da:

Og jeg tenkte “greit, jeg har jo faktisk fått fem”. Siden…

+

= 5.

Snille mennesker jeg har rundt meg, altså. Hadde i alle fall. De eneste jeg har rundt meg nå er en superintens katt som går fra meg etter tre sekunders kosestopp, og en trøtt samboer som ler av meg fordi jeg glemmer at vi har besøk av hennes venninne, og derfor synger litt her og der. B og hele familien Jakobsen er i ødemarka Lyngdal, M har reist til andre siden av jorda, familien er som vanlig på andre siden av landet, og jeg er snart fri for melk. Sistnevnte er krise – takler fryktelig dårlig å være uten melk. Dessuten savner jeg Lui.

Men sånn ellers er jo livet fylt med sukker, honning, glede, soltstråler og alt det der (…).

God laaangfredagskveld.

– V.

Okei, så skrev jeg kanskje “mangler bare et påskeegg nå, så hvis alle bare kan sende meg et, skal det nok bli en god påske…” her om dagen. Regnet jo ikke med at noen kom til å ta det bokstavelig, så de to-tre neste dagene gikk jeg rundt og beskyldte alle som hadde fått eller skulle få påseegg for å være bortskjemte drittunger, siden det er syyykt barnslig å bare få egg fylt med godteri. Vel… Noe sier meg at jeg må trekke det tilbake, for påskeeggtilstanden min ser nå cirka sånn her ut;

Ikke mindre enn tre egg. Er visst jeg som er den bortskjemte drittungen. Det rosa egget lå midt på senga mi en dag jeg kom hjem fra jobb, og er laget av verdens flotteste venninne. Se så fint det er!! Ah 🙂 Det store kinderegget fikk jeg av elsklingen min (eventuelt kollegaen min – sær jobbhumor) på jobb i går, og er faktisk kjøpt i Tyskland. Der åpner de ikke eggene sine før søndag morgen, så jeg måtte visst pent vente til da. Og det grønne prikkete egget fikk jeg av tanta mi (eventuelt kollegaen min her også) på jobb i går kveld 🙂 Utrolig koselig! Tusen hjertelig takk, herlige mennesker – dere er kjempesnille! ❤

Fortsatt god påske alle sammen! 🙂

– V.

Dere vet når dere fortsetter å le litt etter å ha tatt farvel og skilt vei med den du delte latteren med – for så å kjenne en smak av flause fordi du etter noen få meter møter et fremmed menneske som antakelig ikke skjønner hvordan en mørk sykkelsti kan være så ufattelig morsom, og som derfor tror du har rømt fra nærmeste psykiatriske avdeling? Vel… Cirka noe sånt skjedde i sted. Det var bare det at “å le litt” ble erstattet med en fortsettende latterkrampe blandet med heseblesende hosteanfall, og “et fremmed menneske” ble erstattet med en gjeng på seks stilpynta ungdommer på vei til festligheter nedi byen. Ai. Som om jeg ikke var rar nok fra før av.

Jaja. Skulle egentlig bare stikke innom for å ønske god påske til de som måtte prioritere fjell, ski og hytteliv fremfor blogglesing (kanke skjønne det?), og skryte av;

1. at jeg i dag har brukt forfremsa på sykkelen for første gang på sikkert 15 år.

2. at jeg fikk påskeegg på jobb i dag (som forsåvidt ikke er noe å skryte av med tanke på innholdet, men jeg tar det med likevel fordi jeg ikke har noe annet å putte under dette 2-tallet):

3. hvor fint meg og Lui har hatt det:

O’hoi. Nå piper kroppen “tom for strøm”, så jeg får kaste meg på lading før jeg blir svart (?). Det vil vi jo neppe unngå siden jeg skal være en effektiv arbeidstaker i hele fire timer i morgen. Tjohei.

God påske!

– V.