“14 mai 2012 har vi (les: Henri og Marte) vært Facebookvenner i hele FEM år! Dette vil vi feire med stor ståhei og dere er alle invitert! Vi digger jo alle en god unnskyldning til å nyte heftig alkohol flere timer i strekk, right? DESSUTEN! Ettersom vi inviterer dere i så laaaaaatterlig god tid, er det INGEN AV DERE som har gyldig grunn til å ditche! Vi skal kjøre hardt og vi skal kjøre lenge! Bring alkoholen og gjerne en apekatt til hver av oss, da blir vi glade! SES FOLKENS! JA VI ER SERIØSE!!!!“

Apekatten ble glemt hjemme i gangen, men siden vi visstnok ikke hadde gyldig grunn til å ditche, var det bare å gå da. (Å gå halvveis på hver sin side av veien er det nye kule, ok?).

Plutselig la vi merke til at “noen” oppførte seg litt merkeligere enn oss andre, og vi fikk derfor grunn til å le langs veien.

Og vi lo vel ikke mindre da “noen” innrømmet på vei til vors at de hadde startet sitt eget vors fire timer tidligere.

Og plutselig fant “noen” ut at de skulle følge skiltet samboeren har hengt opp på kjøkkenet vårt…

…og da ble alt en smule morsommere for flere av oss.

Hva som skjedde og bildene som ble tatt etter dette, tror jeg er best at blir hvor de er. Men jeg må kanskje benytte anledningen til å takke de altfor mange menneskeskapningene som passet på meg i går – de som fikk lagt meg for powernap rundt 23, de som “vannet” meg, de som leide meg, den som tok vare på bankkortet mitt, den som fulgte meg hjem og fikk lagt meg rundt midnatt, og den som ringte meg senere på natta og ba meg stå opp og spise en brødskive. Så… Takk for det, mennesker. Og beklager til mamma som tydeligvis fikk tilsendt litt av hvert. Tragisk – aldri la det skje igjen. Savner forresten husnøklene og jobbnøkkelen min.

(Note to self: aldri innta voksendrikke på tom mage – spesielt ikke om du til vanlig kaller deg 99% avholds).

I dag skulle jeg egentlig vært plassert i Mandal for noen timer, men meg og samboeren var rimelig enige om at sofakos og pizza var et bedre alternativ.

En standar luftetur har vi også gjennomført – meg på sykkel med Hanne hengende bak. Normalt.

Nå mases det fra samboer 2 (evt en ofte besøkende som jeg liker å tro at bor her med oss) om at vi andre to er lite sosiale, så jeg får vel takke for meg og være sosial (evt legge fra meg mac’en og stirre på TV’en).

Håper dere har en fin søndag! 🙂

– V.

Hvis du tilfeldigvis skulle våkne opp en fredag morgen og komme på at du har fri fra jobb fordi du egentlig skulle dratt på sykkeltur til Danmark, og derfor er bitter når du reiser deg opp fra senga, har jeg noen tips for å gjøre dagen bedre.

1. spis frokost på Kjøkkenskapet.

2. ta med deg en kjekkas.

3. dra på shopping.

4. kos med en blåøyd katt.

5. se på at andre lager taco til deg.

6. lag kake til de som lagde taco til deg.

7. ta opp alle vinduene sånn at et av de snurrer rundt og sender persiennen i hodet på de andre.

8. lag “colois” (Renate’s idè)

Det er kanskje nå jeg skulle kommet med nr. 9 og 10, men jeg har ikke flere tips. Sitter i skrivende stund med samboeren og forloveden min som hilser, og som sier at jeg må pelle meg opp av sofaen. Vi skal på jubileum. Tjohei.

God helg!

– V.

(For å unngå forvirring skulle dette ut i går kveld, men blogg.no var forkjøla og ba meg vente til nå).

Denne regnfulle tirsdagen landet visst på 8. mai, og etter hva jeg har fikk med meg under facebookrunden i dag tidlig, er visst 8. mai landets frigjøringsdag. Så da kuttet jeg bare vekk “gjørings” og tenkte jeg “yes – en fridag!!” og dro på Ikea for å spise frokost med Marte og Gunn.

Kastet et blikk på det norske flagg med det samme, sånn for landets skyld da.

Dette var forsåvidt den tredje gangen i mitt liv at jeg har satt mine ben i et Ikea-bygg, og også den tredje gangen jeg har satt mine ben i et Ikea-bygg sammen med Marte og Gunn. De har altså deltatt i alle mine Ikea-opplevelser – både i Stanger, Oslo og Kristiansand. Interessant å vite, hva? Eneste problemet er at jeg er fra Båtsfjord, og mennesker fra Båtsfjord er ikke vant til store utvalg, så alt jeg har fått med meg etter disse tre besøkene er fire donouts og noen vaskekluter.

– V.

Nattens drømmeland viste meg bilder av at min familie kom syklende alle de 2362 kilometerne det er mellom mitt og pappa sitt hus, for å overrakse meg med besøk – så det var en rimelig stor skuffelse da jeg i formiddag våknet til undulathyl og tom leilighet. Hanne har reist i konfirmasjon lengre opp i landet og har etterlatt meg den intense mongokatten, og ingen familie var å se. Men så kikket jeg ut av vinduet og oppdaget sola, da – og bestemte meg for å kle meg i shorts og singlet og nyte stillheten i “bakgården” vår, med en frisk hjemmelaget smoothie og sommerfrukter.

Heh, vel… Shorts og singlet måtte byttes ut med full påkledning…

…og etter fire minutter måtte jeg løpe inn i varmen. Skulle ikke vært lov å lure mennesker med solskinn på den måten. Kunne like gjerne lekt husmor og bakt varm jorbærpai og brownies, og kost meg i sofakroken. Dette gjorde jeg forsåvidt på torsdag. Løp til butikken, med Hanne på longboard bak meg, og Renate på sykkel bak der igjen. Så kanskje minimalt klokt ut, men kveldskos ble det i alle fall.

Forresten. I forrige innlegg viste jeg dere bildet av min ledelse i Wordfeud med 252 poeng. Jeg var jo faktisk så hyggelig at jeg ga et tilbud om å starte på nytt for å gjøre det mer spennende, men mamma takket nei, og jeg tenkte “jaja, kjipt for henne å spille en hel runde og vite at hun taper uansett”. Men plutselig så bare…

…VANT hun! Teitingen laget seg et 200-poengs ord helt ut av det blå, og vant deretter med tre poeng. Tre poeng, dere! Gir meg over – skal aldri mer spille dette spillet. (…). Tror jeg.

– V.

Månedenes første døgn var cirka sånn her:

(Uforsvarlig potetgullutdeling i trafikken)

(Jakkestørrelsesnakk)

(Tull og vas)

(Diggbar frokost på Comfort Hotel)

(Korps og solskinnsvær)

(Jobb)

I dag har jeg derimot drept den lille stoltheten min ved å bruke min første sykedag på over to år.

Bittert. I går fikk jeg høre at smilet mitt var det eneste som reddet meg fra å se “fæl” ut, så det er kanskje like greit å holde seg inne, haha. Eneste er at jeg blir sykelig sjalu når jeg ser ut av vinduet.

Det er ikke det at jeg ikke får lov å delta i solskinnshjørnet og hundekosen, men jeg har jo lært av pappa at man ikke har lov til å gå ut om man er hjemme fra skole eller jobb – og alle vet jo at foreldre vet best. Trøstet meg med å klappe hunden litt i trappa, da. Se så fiiin han er!

Ga han noe snacks, så tror han ble litt lei seg da jeg skulle gå…

…for plutselig fulgte han etter meg.

Og så kom han inn, da.

Sånn kan det gå. Nå skal jeg nyte isen Hanne nettopp ga meg, og spille Wordfeud hvor jeg nettopp satte ny personlig rekord.

Ha en fin dag 🙂

– V.

Veeet dere hva som skjedde i går eller? Meg og forloveden var på kveldstur og beundret utsikten fra toppen av Odderøya, ikke sant…

…og plutselig kommer ØKSEMANNEN fra Fritt Vilt! Helt sant. Han sa til og med “hei!” midt i det mørkeste mørket, og alle vet at om øksemannen får sjansen til å prate til deg, da er det gjort. Han rørte ikke på seg, men klarte likevel å bestøve meg med sykdomspulveret sitt – for da klokken var passert 03 i natt, våknet jeg med tidenes halseklump. En halseklump er forresten en klump som setter seg midt i svelget og sier “hei, nå skal vi leke halsebetennelse, ok?”. Han pleier alltid å spørre om det er greit, og vanligvis sier jeg “nei!” og ignorerer han så han går bort med en gang, så jeg sa nei i natt også, og dro på jobb for å ignorere han supermye. Det gikk egentlig ganske greit, for av en eller annen grunn fant kollegaene mine ut at de skulle tegne på meg, og da fikk jeg jo fine bilder å se på så ignoreringen gikk mye lettere!

Må benytte anledningen til å takke “onkel T”, “elsklingen” og “Tavo” for disse. Hadde det ikke vært for mine komplekser for overarmene mine, skulle jeg vist dere mitt flotte supermannsymbol også, men jeg takker “onkel K” for den likevel. Superflinke kunstnere altså. *Kremt*. En som i alle fall er superflink, er min elskede fireårige lillesøster, for SE hva hun har klart å skrive!

Daddas lille gull. Så stolt. Hun skal så sykt bli bygdas flinkeste skoleelev, akkurat som søstra var (…). Jadda. Skulle fortsette ignoreringen av sykdomsgreia ved å leke skoleflink etter jobb, men øret mitt hørte ulyder fra Grim som gjorde at jeg bare måtte hjem. Det var sofaen. Han stod klar med åpne armer og lot meg drømme meg bort i to en halv time, så jeg var kraftig forvirret da jeg våknet av at puseladden desperat prøvde å trykke seg ihjel på tastaturet mitt.

Så sånn gikk det. Men jeg nekter å gi opp. Har ikke latt sykdom ta meg på over to ÅR, og sånn skal det jaggu fortsette. Noen sa det var mulig å trene seg frisk, så nå skal jeg hive meg på sykkelen. Tror forresten det har klikka for samboeren min. Hun står og ruller hele sofaen og gulvteppet med en hårfjerner, så tror det er best jeg kommer meg ut før hun tar meg og, siden hun stadig klager over røytingen min.

Ha en fortsatt fin kveld og en hyggelig 1. mai! Kos dere 🙂

– V.

Neida, så… Skulle jo drikke meg ihjel på vann på fredag, vet dere. Men akkurat i det jeg stilte meg ved baren og skulle til å si “et glass vann, takk”, var det noen som ropte “gratis mojito!!”. Og gratis er jo samme pris som vannet mitt, så jeg bare “ok”.

Men etter to glass ble jeg plutselig skallet ned av et 176 centimeter høyt kvinnemenneske som hadde hatt et par ekstra glass av samme sort.

Og da ble jeg redd, og fikk kjærlighetsvann av fyren i blått i stedet, før jeg fant ut at jeg skulle følge med på musikkunderholdningen vi fikk av bekjentsfolket.

Fyren må ha drukket av kjærlighetsvannet selv, for plutselig fant han ut at han skulle fri.

Så jeg bare “ok”.

Og så var vi plutselig to lykkelige nyforlovede mennesker, da.

Like etter ristet vi løs til Proud Mary og denslags, og plutselig var det tid for alle å dra hjem. Og det var da jeg fant ut at jeg hadde rett angående kuldeirritasjonen. Det var nemlig så kaldt at underarmene mine nektet å føle noe! True story. Og vet dere hva mer som skjedde på hjemoverveien? En bil bråstoppet, ei hylende jente løp ut, tok tak i et gjerde, ristet noe sinnsykt, og satte seg hylende inn i bilen igjen som kjørte videre. Deretter passerte vi et busstopp med et tjue centimeters tykt lag med oppkast der mennesker skal stå, før vi møtte på ei urinerende kjerring i ei busk og ble forbikjørt av en syklende mann som pratet spansk med seg selv mens han stirret oss ihjel. Mennesker nå til dags altså.

Dagens mennesker er forsåvidt ikke bare rare, men også sykt barnslige. For dagen etter våknet jeg nemlig opp til dette:

Min “snille tante” er plutselig superbarnslig. Det verste er jo at avhengigheten min ikke lar meg slutte å spille dette barnslige spillet. Hverken dèt eller drawsomething. Skakke være lett!

Nå roper sofaen – ha en fin søndagskveld!

– V.

Bortsett fra å ha blitt oppringt av en rekke salgsidioter som ikke får inn i skallen sin at jeg aldri kommer til å svare de, har jeg tilbrakt tretten og en halv time i det store hvite bygget i dag, og har dermed ikke stort å fortelle. Eller vent, tolv og en halv, når jeg tenker meg om. Har blitt fortalt at det er spesielt viktig med luftepause i overgangen fra jobb til lesing, så jeg tok en date med paraplyen min og trasket til Ica for å finne erstatning til knekkebrødene mine.

Jada, flink pike. Og digg med muggel. Etter luftepausen var det tilbake til de samme uinteressante rutinene, som stort sett foregår som det gjorde i kveld; jeg sitter ved en skrivepult og leser. En assistent kommer innom for å slå av en prat, mens en sykepleier kommer inn og tar fra meg boka for å stille repeteringsspørsmål og ber meg finne svaret på det jeg ikke kan svare på. Etterhvert blir jeg av en annen assistent bedt om å ta spisepause, før sykepleieren kommenterer “Skal ikke du lese? Kom an, en time til. Jeg vil deg bare vel”. Deretter kommer en annen sykepleier inn med trøstesjokolade og hvisker “du trenger det, siden du er så flink”, før den andre sykepleieren kommer tilbake for å sjekke om jeg har funnet svaret på det hun ba meg om sist. Noen timer senere blir jeg beordret om å dra hjem, og lyset blir slukket. Jeg planlegger å løpe hjem, men blir bedt om å tenke på mørket og det sene klokkeslettet, og må derfor ta følge med den syklende sykepleieren (som forsåvidt mener at hjelm og lys er oppskrytt så lenge man har refleks, hoho). Åja, det glemte jeg – av og til ser jeg i taket og drikker vann også.

(…) Merker at dette var en utrolig bra historie.

Men i morgen – i morgen har jeg fri. I morgen skal jeg bruke formiddagen til å løpe meg fin, brette tøyet som har ventet på meg i tre dager, og glede meg til klokken fem. Kvelden skal jeg derimot bruke på å drikke meg full (av vann) på byen og unne meg Litago som nattmat på vei hjem. Skal forsåvidt også irritere meg over hvor kaldt det er, fordi jeg har kledd på meg for lite.

God helg, da!

– V.

Er ikke den som er mest glad i sånne kjærlighetsgreier, men jeg tror jammen jeg har funnet mannen i mitt liv! Neida, herregud, “i mitt liv” er jo litt drøy. La oss heller mannen for en periode i mitt liv. Han venter på meg samme sted hver dag, tar meg i mot med åpne armer, får pulsen min til å øke, hjerte mitt til å banke, og jeg går alltid fra han med en god følelse. Bånetjønn er hans navn. Jeg må riktignok løpe rundt han et par ganger før han gir meg alle disse positive “bivirkningene”, men samme det – se så fin han er!

Han virket litt kald og tåkete i dag, da – men jeg holdt ut en halvtimes tid likevel.

I tillegg til denne mannen, har jeg også blitt kjent med ei hyggelig dame som holder følge med meg hele veien. Hun heter RunKeeper og forteller meg hvert femte minutt hvor lenge vi har løpt, hvor langt vi har løpt, og hvor raskt vi har løpt! En genial app, som hun kaller seg.

Hun viser meg også hvor jeg har løpt, som på bildet til høyre. For de som vet hvor de løper er jo ikke dette mye vits i, men for de som løper seg vill i skogen (sånne som meg), kan det være en smule morsomt å se på når turen er over og du endelig har funnet veien hjem…

Retningssansen min suger, men det er vel ikke farlig når man er omringet av fin natur 😉

Nå fløy det nettopp en undulat i hodet på meg. Tror kanskje han prøver å si at jeg må gjøre meg klar til jobb, så jeg får vel gjøre det da.

– V.

Dårlig selvtillitt og negative tanker:

I situasjoner hvor mennesket har opplevd mye vondt, kan det ofte møte verden med engstelse og usikkerhet. Man danner seg en slags negativ grunnleggende leveregel som blir et mønster gjennom hele livsløpet. Slike negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i gang sterke følelser som sinne, sorg og angst. Det er slitsomt og leve slik, og går ofte utover forholdet til andre mennesker.

Mennesker som i barndommen har opplevd gjentatte svik vil ofte håndtere følelsene ved å trekke seg unna sosiale sammenhenger og isolere seg, da frykten for å oppleve nye avvisninger og dårlige opplevelser overgår ønsket om nærhet.

Et solid emosjonelt bånd mellom mor og barn har også stor betydning. Båndet blir sett på som en base som muliggjør utviklingen av en solid følelse hos barnet. Kvaliteten på båndene til foreldrene er avgjørende for utvikling av en sunn selvfølelse og for utviklingen i sin helhet. Kjærligheten og oppmerksomheten fra foreldre utgjør grunnmuren i vår selvfølelse. De som ikke mottar tilstrekkelig omsorg, får problemer med å regulere seg selv på grunn av manglende tro på seg selv og egne evner, og blir hardere rammet av motstand da man ikke har en indre ro.

Grunnlaget for lav selvfølelse er ofte at barn som har opplevd en oppvekst preget av omsorgssvikt og neglisjering, tror at de er ansvarlige for mangelen på den omsorg og den kjærlighet de ikke har fått. Når de kommer i tenårene vil gjerne valg av venner, seksualpartnere og utdannelse stå i overensstemmelse med følelsen av å være lite verdt, og dermed opprettholdes den lave selvfølelsen.

Aksepter kjærlighet og omsorg fra de som ønsker å gi deg det – ikke skyv de unna fordi du er redd for å bli skuffet.@

Barnet kan komme til å ?skjule? eller holde sine følelser på avstand i frykt for å ?plage? eller irritere omsorgspersonene. Etterhvert kan disse følelsene føre til et slags vondt “trykk” i magen, og noen letter på trykket ved å ty til selvskading, rus og alkohol.

Få hjelp til å sortere tankene dine. Snakk om det med en du stoler på, og la evt personen hjelpe deg til å få hjelp. Spør om råd.

Ta deg for den du er,  Skriv ned tanker, Ikke motsi det og tenk at de lyver eller tar feil bare fordi du ikke tror på det selv. Hvorfor skulle de gi deg komplimenter om de ikke mente det?

Smil til deg selv om andre. Tillatt deg å være lei deg

Kropp og utseende. Er du misfornøyd med kropp og utseende? Gjør noe med det! Det hjelper ikke å legge seg på sofaen med en sjokolade i hånden hver kveld og synes synd på seg selv fordi man ikke føler seg bra nok. Å sutre om det til andre hjelper hvertfall ikke, og med en innstilling om at du aldri i livet skal begynne å trene, kommer du ingen vei. Tenk over hva du spiser, og før gjerne en dagbok over alt du inntar av mat og drikke, for å gi deg selv en oversikt over hvor de eventuelle feilene ligger. Om du ikke vil slite deg ut på treningssenter – kom deg ut! Ikke tenk tanker som “skal jeg gå ut nå, eller ta det senere” ender som regel opp med at du utsetter det. Bare gjør det når du har muligheten, så slipper du å angre på at du ikke gjorde det, eller grue deg til du skal gjøre det. Få det overstått og slapp av med god samvittighet.

Mennesker. Har du mennesker i livet ditt som tapper deg for energi, påvirker humøret ditt negativt og som rett og slett aldri gir deg noe? Kvitt deg med de. Kort og brutalt, men sant. Fortell hva du. Ta vare på de rundt deg – la de ta vare på deg og komme med råd, lytt til de. Finn ut hvilke mennesker som er bra for deg og som fortjener å være en del av livet ditt. Sett pris på de som bryr seg, og vis de takknemlighet.

Mål. Har du satt deg et mål om at du skal klare noe, og opplever at du av en eller annen grunn mislykkes? Man kan ikke klare alt ved første førsøt. Av og til må man prøve og feile. Ikke gi opp av den grunn- det kommer du ingen vei med. Legg vekk tanken om at du aldri kommer til å klare det fordi det ikke gikk den ene gangen, og prøv til du får det til! Og tro på deg selv, ellers blir all støtte

Smil til deg selv og andre!