After every storm the sun will smile; for every problem there is a solution, and the soul’s indefeasible duty is to be of good cheer. (William R. Alger).

– V.

O’hoi, plutselig en hel uke siden sist ja. Det var vel cirka da jeg måtte møte med biologiboka på jobb 09:30 om jeg ville unngå kjeftende sms’er? Vel, 09:45 tikket det inn spørsmål om hvor jeg ble av, og da jeg kom inn døra 15min senere ble jeg jaget rett til skrivepulten med ordre om å lese godt. Så blogging og internett ble byttet ut med et konstant syn av dette:

Nazijobbtante som sørget for dette hentet meg til pause hver time da, men jaget meg tilbake igjen etter fem minutter, så det ble ikke tid til annet enn en kopp vann og et par ordutvekslinger mellom leseøktene. Og så kom tirsdagen, da – selve eksamensdagen hvor jeg var livsikker på at jeg var smittet av forsinket svineinfluensa og kugalskap, mens jeg hyperventilerende vandret rundt i stua og ramset opp biologidetaljer fra mine elskverdige tolv kapitler.

Eller, det skulle vært tolv. Kapittel 7 har aldri hjernen min klart å skjønne, så til tross for at nazijobbtante ba meg bruke litt tid på det i tilfelle det skulle komme på eksamen,  hoppet jeg over det i god tro om at det aldri ville skje. Og hva tror dere skjedde da jeg nervepirrende mottok de tre oppgavene i eksamenslokalet? Joda, først på lista var kapittel 7. Min første tanke var at jeg måtte løpe ut, men kom på de kloke ordene “litt er bedre enn ingenting”, og skravlet meg gjennom oppgave 2 og 3. Og så ble jeg kastet på gangen, da.

Da jeg en time senere ble ropt opp, poppet ordene “dere kan ikke gi meg stryk!” ut av meg, og siden de heldigvis ikke hadde planer om det, hoppet jeg lykkelig ut døra med et enormt glis og en frihetsfølelse. Dagen etter var jeg derimot i sjokk over at molekylene som har vandret rundt i tankebanene mine i et par år, plutselig ikke har grunn til å være der lengre. Så i de siste dagene har jeg sittet med tidenes merkeligste tomhetsfølelse og prøvd å løse “problemet” ved å spille spill:

Prøve ut ny isvariant:

Lage armbånd:

Kose med katten:

Kaste tøy:

Og innsett at jeg ikke har grunn til å klage på vinterstid:

I dag skal jeg klø meg i hodet.

God helg!

– V.

Da jeg onsdag ettermiddag vandret hjemover, ringte hjertet mitt for å høre om jeg hadde frihelg, og jeg svarte automatisk “ja, men jeg kan ikke komme til Oslo, for jeg har eksamen på tirsdag”, da jeg vet at hun gjerne har det med å få meg til å sette meg på første og beste buss til Oslo om jeg svarer ja. Et lite sukk etterpå returnerte setningen “okei, da kommer jeg til deg da – sees i morgen kveld, hadet”. Og så kom hun, da 🙂

Lykke å se henne, men ikke fullt så lykke da klokka hylte fire timer senere og fortalte at jeg hadde en jobb å stå opp til. Aldri stol på festglade mennesker som lover deg å dra tidlig hjem – de har liksom det med å drøye tiden og gjøre merkelige ting på vei hjemover…

Så da jeg i dag hadde fullført jobbøkten og egentlig skulle sette meg ned for å lese, kjente jeg at sovepause lød mer fristende, og gjorde meg klar til å dra hjem. På vei ut møtte jeg den strengeste av de som passer på meg, som fortalte at vi skulle sees etter en sovepause. “Som om hun klarer å holde styr på når jeg er tilbake”, tenkte jeg, og dukket opp seks timer senere. Lite smart. To minutter etter boka var åpnet kom beskjeden om at min sovepause hadde vært ekstremt lang, og at jeg derfor måtte være i seng ved midnatt, stå opp 08:00 i morgen, spise en frokost bestående av to knekkebrød + en frukt, og deretter sitte ved skrivepulten på jobb innen 09:30 om jeg vil unngå kjeftende sms’er.

Ai ai – snakk om streng sykepleiertante. Ser forsåvidt at jeg allerede ligger bak skjema, så det er vel best å slukke lyset 😉

God helg, dere 🙂

– V.

Så… Jeg har jo en liten klype kolleger som til tider forteller meg når jeg må lese, hvor lenge jeg må lese, hva og hvor mye jeg må spise mens jeg leser, når og hvor ofte jeg må ta pause, når jeg har hatt pause for lenge, og når jeg har lest for mye og må gå hjem. Vel… I dag stod et av disse menneskene utenfor sykehuset og ventet på meg da jeg i firetiden ruslet ut etter dagens jobbøkt, klar til å ta meg med til et sted hvor hun hadde planer om å grille meg gjennom de vanskeligste kapitlene i boka. Så det gjorde hun, da – helt til jeg fire timer senere endte opp med fnising og “hva var spørsmålet?”, og fikk gå hjem. Fire timer med muntligøvelse, der altså. At noen gidder å bruke fritiden sin på å øve eksamensstoff med en drittunge som meg kan jeg ikke skjønne, men herlighet så heldig jeg er som blir passet på 🙂

Noen andre som prøver å passe på, er samboeren. Jeg for min del ville heller kalt det presser på. Da jeg kom hjem etter utspørringen hadde nemlig Hanne store planer om å dra på butikken, og nøyet seg ikke med et “nei takk” da hun spurte om jeg ville ha noe.

H: er du sikker?
V: ja.
H: tenk da.
V: greit, en agurk!
H: sjokolade eller is?
V: nei, jeg blir tjukk.
H: du trenger ofte motivasjon for å lese.
V: kanskje en prim.
H: hva med melk?
V: jeg har melk og knekkebrød – hva mer spiser jeg?
H: frukt?
V: jeg har tre bananer. Yoghurt da.
H: sikker på at du ikke skal ha noe mer?
V: jaaa.
H: nå går jeg, er du sikker?
V: OKEI EN KOKESJOKOLADE 70%!

Så kommer hun hjem, og kaster ikke bare sjokolade i fanget på meg, men også en…

Is. Tenk å presse kalorier på et barn på den måten. Alldeles uhørt. Men samme det – senere kom trangen til å ha noe å utlevere til dere, etterfulgt av kommentaren “Hanneee, jeg har jo ingenting å blogge om”. Og da er det jo flaks at hun alltid har sånne gode tips til disse store verdensproblemene mine. Som for eksempel “du kan blogge om favorittsoveskjorta mi”. Ja, ok.

Hanne ryddet forsåvidt nettopp i tøyet sitt, og kom samtidig på at jeg snart skal flytte fra henne – noe som gjorde henne en smule sentimental, som igjen førte til at jeg pent måtte ta i mot 1) “knips, knips, knips”-skjorte, siden jeg knipser på mange bilder, og kan tenke på henne når jeg har den på.

2) morgenkåpe og tøfler fra Flow, så jeg kan tenke på henne når jeg våkner og legger meg (normal pose i bakgården, ja).

3) “puss puss, så får du en suss”-skjorte, så jeg kan tenkte på tannpussritualet hennes – som går ut på at hun går på badet, finner tannbørsten, setter på vannet, går rundt i stua mens hun pusser og vannet renner, og går tilbake på badet for å spytte ut. Det er nemlig så “kjedelig å pusse tennene alene på badet”.

…Se det – jeg hadde i utgangspunktet ikke noe å fortelle dere, men har likevel produsert et svadainnlegg om kaloripress, t-skjorter og biologiprat. Sistnevnte foregår i skrivende stund over facebook med lillebror, da han skremmende nok på sin muntlige prøvdeeksamen må innom noen av de samme temaene jeg har i boka mi. Hva skjer med at en tiendeklassing må få hjelp av storesøstra som studerer fag fra vg3? Noe sier meg at jeg kommer til å gravlegge meg levende om jeg noen gang begynner på et universitet da. Tommel opp for å ta sorgene på forskudd.

Ha en fin onsdag! 😉

– V.

Hva har du gjort i pinsa, Veronica? – Fylt opp kvota for kortspill, levd på is og melon, prøvd å presse info om DNA inn i hjernen min, og brukt resten av tiden på å have inn helligdagstillegg på jobb.

Hurra for tidenes beste og lengste bloggoppdatering. Over & ut.

– V.

Onsdag morgen duret den brutalt irriterende vekkerklokka like over ni, og jeg spratt opp for å utføre dagens gode gjerning, som da var å støtte samfunnet ved å gi blodbanken noen av mine edle dråper. Glad og rimelig fornøyd med meg selv lå jeg klar i tappestolen, men ble etter et halv minutt bedt om å komme tilbake når jeg hadde spist litt mer brokkoli og leverpostei. “Er du seriøs, din flintskalle?!” skrek jeg til mannen i hvitt i det jeg drylte vannflaska i det nakne bakhodet hans så han sakte men sikkert falt sammen som et trekkspill på gulvet. …Neida, jeg gjorde ikke det. Men jeg tenkte “kresne folk, dette gidder jeg ikke mer – jeg flytter så dere aldri får tak i meg igjen!!”. Og så dro jeg hjem og pakket sakene mine, og fikk Hanne til å gjøre det samme – før vi stilte oss utenfor å snakket om hvor vi skulle flytte.

Vi bestemte oss for det grønne området oppi heia, og vi gikk og vi gikk og vi gikk…

Sola stekte på full varme, og et lite sekund ble vi nesten bekymret for våre egne liv…

Men plutselig dukket det opp et vann (flaks), hvor vi etter den kjempelange (femten minutters) gåturen, belønnet vi oss selv med jordbær, kjeks og…

…pølse.

Vi delte selvfølgelig med naboene – men bare fordi de var pene å se på.

Og så tok vi farvel med omverdenen (Hanne mente egentlig å vinke, altså, men hun mikser ofte de to greiene).

Helt til vi kom på at vi hadde glemt å si opp leilighet og jobb og alt det vi egentlig hadde, så vi returnerte visst tilbake til livet et par timer etterpå. Hadde tenkt å flytte i dag igjen, men innser at klokken nærmer seg jobbtid altfor fort, og at jeg pent må holde meg i “bakgården” og irritere meg over skrikingen til undulatene jeg nok en gang har hengt på veggen. Ai. Livet og alle bagatellene det medfører, altså – skakke være lett å ha fri en formiddag…

God pinse, flottinger!

– V.

I dag kjenner jeg at fritidsproblemene virkelig har kommet på besøk, og er med andre ord underernært på “interessant” informasjon til de som av en eller annen sær grunn liker å lese om min daglige historikk. Men, jeg har et interessant spørsmål! Eller, selve spørsmålet er kanskje ikke fullt så interessant for dere, men svaret er ganske interessant for meg. Og det er forsåvidt ikke så aktuelt for dere i nord, men dere som har stumpen deres plassert i samme sørlandsby som meg. Ok, klare? Vel – spørsmålet lyder følgende; HVEM ER DETTE?!

Jeg vet at mange tenker “åja, hun der”, men hvem er egentlig “hun der”? Dette er noe jeg har undret over i alle mine ni måneder som beboer her på Grim, da hun visstnok skal bo i nabolaget her og jeg daglig sykler forbi henne. Men… Hvorfor går hun frem og tilbake mellom fast startpunkt og snupunkt i flere timer om dagen, hver eneste dag, mens hun røyker hva enn det er hun røyker? Og hvis hun har et sted å bo, hvorfor finner hun da ofte ut at det er OK å sette seg ned på asfalten for å tømme blæra blant andre mennesker? Og hvorfor går hun med samme jakke hver dag, uansett hvor varmt eller kaldt det er? Har hun virkelig et eget sted å bo, er det noen som følger med henne, trenger hun hjelp eller har hun det greit med seg selv?

Jeg bare lurer, jeg.

(ps. tenker på deg i dag, pappa – slik jeg alltid gjør denne datoen) ❤

– V.

Jadda, så var det mandag igjen. I likhet med søndag misliker jeg mandag sterkt, men til tross for at Hanne bokstavelig talt måtte dytte meg ut ytterdøra halv ni i dag tidlig og true med å kontakte mamma om jeg ikke gikk, har det vært et ganske så OK ettermiddag. For tro det eller ei, men til og med jeg har begynt å bli lei av skyer og kulde, så da sola og varmegradene hoppet frem i dag, gjorde sannelig smilet mitt det samme. Det var faktisk så varmt at vi gikk ut nakne. Eller, nakne på beina i alle fall.

Så vi benyttet sjansen til å være ute og grille, lufte fuglene,

spille kort,

lese,

og gå tur i den blomsterfylte Ravnedalen.

Har forsåvidt fått meg blomster i heimen også, takket være gavmild samboer og liksomsamboer 😉

Is også – bare så dere vet det og, liksom. Mmm.

Merker at dette ble et typisk innlegg som Hanne kommer til å si at er kjedelig (jada, tragisk at samboeren trolig er min ivrigste bloggleser), så for å få innlegget til å virke lengre, kan jeg legge til at hun mener jeg har en forferdelig rotete kjøkkenskuff i forhold til henne. Skjønner ikke hva hun snakker om?

Ps: doffen har dævva.

– V(eronica Bremnes dott com fra Båtsfjord).

Norges bursdag har jeg feiret både i Båtsfjord, Tromsø, Kongsvinger, Kristiansand og Russland – men alle tidligere feiringer har som regel startet med en luftetur i/ved togene på formiddagen, og endt med et middagselskap like etter. Så dette året bestemte jeg meg for å stå tidlig opp med samboeren og være ute fra morgen til kveld for å få med meg hele dagen. Klokken 02 kvelden før var jeg i seng, og 07 spratt øynene mine opp, klar til å rope hurra! Var forsåvidt klar for å rope hurra i småsko og uten jakke, jeg…

Men Hanne fikk heldigvis prakket på meg vinterkåpa, hvor vinterhælene automatisk fulgte med (ja, speilbilde måtte visst til for å ønske pappa og gjengen gratulerer med dagen)…

…noe jeg kan love dere jeg satte pris på da jeg kl. 09 skulle beundre det eviglange barnetoget!

Kuldesjokk fra topp til tå! Men kjekt var det. Etter et par timer med ståing og gåing med samboer og hennes familie, fant vi folk på vår egen alder og bestemte oss for å fylle de brølende magesekkene. På en dag som dette skal man kanskje spise et litt finere måltid, men siden 17. mai ofte betyr stappfulle resturanter, valgte vi et OK lunsjalternativ.

Mette og fornøyde trasket vi oppover mot Odderøya hvor tivoliet befant seg, og hvor Hanne og Glenn lekte taxi og politi.

I mellomtiden fikk jeg sms av min fjerne nabo (les: skjønne kollega) som nærmest beordret meg til å møte på fiskebrygga kl. 13 for å være med og se “Kristiansand kammer- og operakor” synge. Så jeg fulgte orderen og forlot ungdommen. Hadde aldri trodd jeg skulle bry meg om noe opera og slikt, men herlighet – balsam for mine ører. Utrolig vakkert!

Et av medlemene som var med oss etterpå skal jeg i fremtiden ansettes hos, og hun ble forsåvidt min “faster” – alltid kjekt med nye familiemedlemer. Og etter vakre melodier og noen glass på brygga, tok vi turen til Markens Isbar for å få med oss den tradisjonelle 17.mai-isen, og deretter hjem til min fjerne nabo hvor vi fikk varmen i oss med peiskos og varm drikke. Før vi visste ordet av det hadde klokken tikket seg over 16, og det var på med jakka igjen og klart for borgertog. (Ikke alle er like glade i å vises på det store internettet – så da kjører vi retusjering til vi vet om dette er godkjent).

Kan ikke skryte på meg at jeg fikk sett så mye bak ryggene jeg stod bak, men stemningen var på plass. Det samme var vel egentlig kulda, så da toget nærmet seg slutt, var det tilbake til peiskos og forberedelser til middag. Etter fjasing, dekking, grilling og synging ble vi alle tolv menneskene mette og gode – og et par minutter og sanger senere proppet vi like greit i oss kaffe, kake og sjokolade også. Deretter var det duket for enda mer sang og musikk, og enda senere var dansehumøret på topp på stuegulvet – før vi til slutt samlet oss i vinduskarmen like etter 22:30…

…og nøt synet av dette:

Vakker avslutning på en vakker dag. Ønsket om en fullbooket nasjonaldag ble absolutt oppfylt, og jeg storkoste meg fra morgen til kveld. Ikke verst å få feiret med tjue forskjellige mennesker, i tre forskjellige grupperinger, på èn og samme dag. Så da fyrverkeriet var over sa jeg farvel til de voksne, fant samboeren, og trasket utslitt og fornøyd hjemover – klar til å lade opp til gårsdagens jobbøkt.
…Sånn, da vet dere dèt også.

Håper dere hadde en fin feiring(?) ❤

– V.

Et av mine tidligere kallenavn er frøken snar, pappa kaller meg fortsatt lynvingen, og det står vel “kanskje i morgen” i panna mi – så det kommer kanskje ikke som noe overraskelse at jeg i går kveld åpnet klesskapet mitt og ropte klagende til samboer Hanne at jeg ikke hadde noe å gå med på 17. mai. “Men onka, da drar vi til byen sammen når du er ferdig på jobb i morgen”. Min første respons var vel cirka “NEI JEG HATER Å SHOPPE TØY!!!”, før jeg innså at jeg ikke hadde stort valg, og endte opp med et “ååå, ok”.

Så etter åtte timer på galehuset rullet jeg på mine to hjul ned til byen hvor det var duket for samboershopping. Det fine med Hanne er at jeg slipper jente-jente-shopping hvor hvert eneste plagg og ting må kjennes og føles på, så akkurat den runden gikk rimelig kjapt og greit. Deretter presset vi inn en matpause på Lotus, før jeg vandret rundt halve byen etter sløyfe og flagg, og møtte Hanne igjen på Rema, hvor det viste seg at vi hadde litt å bære på.

I utgangspunktet pleier ikke dette å være noe problem da Hanne alltid tar buss og jeg sykler, men siden jenta mista bussen fant hun ut at hun for en gangs skyld skulle ta følge med meg, og fant det derfor smart å bruke sykkelen min som esel.

Kjempegreier. Spesielt da hun fikk meg til å være med å gå “hennes vei” (omvei) som har en monsterlang bakke. Her presset jeg meg oppover, mens hun gikk bak i latterkrampe. “Hva leeer du av, Hanne?” – “rompa di, hahaha!”. Og så tok hun et bilde, da.

Tar seg visst ikke så bra ut å ta lange steg mens man bøyer seg forover i en oppoverbakke. Men vi kom oss hjem etter fire timer da, og har delvis konkludert med at vi er klare for morgendagen.

Jeg for min del gleder meg til å benytte morgendagens bursdagsfeiring til å leke lørdag og innta heftige kaloribomer – for mens Hanne tenkte på pølser, var det ikke så mye annet enn grillede kanelsnurrer som stod i hodet mitt. Og kokosboller. Superkombo.

Men nå er det jaggu under syv timer til klokka ringer og tvinger meg opp, og “noen” er dessuten rimelig sliten og overtrøtt her i heimen akkurat nå…

…så det er tid for søvn. Menne – takker Hanne for overtaling til nødvendig bytur, Belinda som ved hjelp av MMS har løst mitt store skodilemma og mine alvorlige prøveromsproblemer, og mamma som har løst mine spørsmål om tøyvask og 17. mai. Skakke være lett å være 21 og tenke selv!

Gratulerer med morgendagen alle sammen!! 🙂

– V.