Så. Kastet på meg hælene og brommet avgårdet til bondelandet Lyngdal på lørdag. Er ikke helt sikkert på hvordan det skjedde, men lille Junior var plutselig stor nok til å konfirmeres av alle ting! Så hele bondefamilien samlet seg i kyrkja for å se på da. Greit, de er litt småspesielle, men det er vel en grunn til at jeg på et tidspunkt fikk billett inn i den deilige gjengen, så det går bra. Min benk bestod for eksempel av tante Heidi, hennes baby, bestemora til en haug av barna, hjertet mitt og forloveden min ❤

Sååå koselig, men sååå kjedelig å høre på disse historiene om mannen som visstnok hang på et kors for flere tusen år siden. Føltes ut som om vi måtte vente i alle disse tusen årene før vi kunne gå videre, men til slutt fikk den lille gutten tre frem for å bli en liten mann.

Og så var han i de voksnes rekker. Tantes lille gutt 🙂

Etterpå var det selvfølgelig nye eviglange historier jeg nesten fikk pustevansker av, men heldigvis holdt tante latteren i gang med blant annet dobbelthakebilder. Se så fine vi er i denne perfekte vinkelen! Barnslige vi nei…

Og så var kirketiden over så en endelig kunne puste, og ikke minst klemme på resten av finfolket. Her er jeg med Jenny Skavland.

Neida. Hun heter egentlig Cecilie og er søstra til konfirmanten, men hun er så latterlig vakker at jeg ikke kan annet enn å kalle henne Jenny. Den lille jenta ved siden av er dattera som jeg kjøpte meg en tanterolle til for 40 kroner. Hun er så nydelig. Denne familien eier seriøst ikke “mindre pene” mennesker. La oss for eksempel ta en nærmere titt på Jenny og tvillingen min (evt hennes mor):

Se på de da! Og hvem skulle tro at dama i femtiårene til høyre der har pressa ut ‘Jenny Skavland’, en kjekk Marius, tantes lille Junior, min deilige frisør og det fine hjertet mitt? Glemte kamera i bilen, så jeg fikk ikke tatt bilder av de (halvparten av bildene er stjålet fra Belinda), men se på dette for eksempel:

Den søskenflokken. Jeg er så sykelig sjalu på denne vakkerheten at det er kvalmt, så nå må vi tilbake til å snakke om konfirmasjonen. Dobbeltkonfirmasjonen, faktisk – for Junior feiret nemlig med fetteren sin, Markus 🙂

Her var alt dekt fint på og alt var bare velstand, ikke sant… Helt til jeg så bordkortet mitt.

“VeroniKa?!” skrek jeg høyt og løp ut på veien for å kaste meg foran en bil. Neida. Men jeg ble jo suuuperlei meg siden bordkortene er det konfirmasjoner handlet om, ikke sant. Heldigvis hadde jeg fortsatt tante Heidi som trøstet meg med fangkos og lot meg flette håret hennes. Da blir jeg så glad, for jeg elsker å vise hva jeg er best på, og det er definitivt hår.

Kjempefin. Trøstemat kunne jeg også få forresten, men herregud, man ble jo nesten mett av å se maten på 20 meters avstand. Koldtbord, desserter, frukter og kaker i alle varianter!

Passelig størrelse på konfirmantkaka også forsåvidt…

Det var nok til alle, for å si det sånn. Og etter timesvis med kjas og vas, taler, konkurranse, mat og kos, laget forloveden min vakre toner ved pianoet. Så flink atte. Mora sa vi kunne gifte oss når vi ble store. Er ikke sikker på når vi blir det, men jeg gleder meg. Da skal jeg få han til å sitte ved alteret og spille bryllupsmusikken selv mens jeg vandrer oppover kirkegulvet. Det blir bra, det!

Så ble det plutselig kveld, og folk begynte å bevege seg hjemover. Alle var stappmette og jeg var sikker på at ingen ville ha mat på et halvt år, men neste morgen så bare…

Familiefrokost. Varte i sikkert to timer, eller iallfall lenge nok til at det var lunsjtid et kvarter etterpå. Nok en perfekt dag – helt til mamma skulle hente meg og ta meg tilbake til Kristiansand så jeg måtte si hadet til alle, for det takler jeg dårlig. Er så glad i denne deilige familien at jeg har kjærlighetssorg. Skulle ønske jeg kunne spole tilbake til lørdagen og la helga komme om og om igjen 🙂

Nå er jeg tilbake i hula mi hvor undulatene kvitrer og kidsa fra barnehagen leker uti hagen. Har fri i dag, og har siden halv elleve slitt med å bestemme meg for om jeg skal ta søndagsvasken, prøve å finne et turområde, leve meg inn i Ugly Betty, eller rydde i det stakkars klesskapet mitt. Alt jeg har gjort til nå er å tape to runder med Wordfeud, og noe sier meg at det er dårlig utnytting av dagen. Er sannelig ikke lett å ha fri.

Håper dere også har hatt en fin helg 🙂

– V.

Ved et stort brak spratt jeg opp av senga rundt 02:30, og så den sorte himmelen blinke mens regnet pøste ned. Sær som jeg er, strømmet en lykkefølelse gjennom kroppen min, og jeg ble sittende i vinduskarmen og observere favorittværet mitt til blinkingen vandret videre. Jeg elsker regn, men jeg elsker kombinasjonen regn + torden + lyn.

Tre timer og tre kvarter senere spratt jeg nok en gang opp av senga før jeg skjønte at jeg faktisk var våken, i en automatisk reaksjon av “noe”. Denne gangen var “noe” en halvdød veps som surret over hodet mitt, og i et par sekunder kjente jeg døden komme sigende, men klarte heldigvis å stenge djevelskapen ute av rommet. Hadde jeg bare visst at jeg et par timer senere skulle omringes av disse halvdøde skapningene i dyreparken. For GUD så mange det var av de der! I dyreparken, ja. Jeg var jo der i dag, vet dere. I begynnelsen var jeg litt skeptisk…

Men alt ble mye bedre når jeg fikk sett på litt aper:

Litt mer aper:

Lekekjørt bil:

Kost med de elskverdige grisene (mamma, kan jeg pliiis få ha en gris i hagen din siden jeg ikke får ha hund eller kanin hos deg? Jeg lover å klippe plenen altså) ❤

Fått med meg løvematinga:

Lekt med en av barnevaktene mine:

(Jeg tar meg forresten sinnsykt bra ut på bilder når jeg leker)

Sett merkelige søte små dyr, som Hanne valgte å sette seg ned med:

Opplevd superkunst:

Og selvfølgelig tatt den obligatoriske tømmerenna, hvor jeg i år som i fjor ble plassert foran for å ta i mot alt vannet:

En koselig dag for drittungen, der altså. I morgen står kjoleprøving, noe møtegreier, kveldsjobbing og småpakking for tur – så jeg antar det er på tide å legge seg på lading straks. Håper som vanlig at dere har hatt en fin dag, og at morgendagen blir like god.

Natta dere 🙂

– V.

Sitter i hula mi. Det pøsregner ute, og jeg tror jeg kan gå så langt som å si at jeg elsker det. Hadde det ikke vært for at jeg må hive meg på sykkelen og rulle til jobb om et par minutter, hadde jeg nok løpt ut og latt kroppen irritere seg enda mer over meg. Den er nemlig litt sur fordi jeg har gitt den en stakkars vannblemme og noen vonde muskler. 14,4 kilometer gange var alt som skulle til før den gråt innvendig og forlanget en to timers sovepause. Pinglekropp. Den er forsåvidt litt sjokkert over meg også, etter jeg dro den med til frisøren i går og gikk fra å være nesten blond til mørk, i tillegg til et halv hår kortere – så den skvetter litt hver gang den går forbi et speil og ser seg selv. Men det får den jaggu meg finne seg i. (Ok, noe sier meg at jeg må slutte å referere til kroppen min som en egen person før jeg blir diagnosert som schizofren). Dette er forresten hvor behagelig jeg har det hos frisøren min:

Elaine er den beste og skjønneste frisøren som finnes, men dere kan ikke gå til henne, for jeg liker ikke å dele. Joda. Jeg gjør faktisk det. Jørns frisør, Henrik Wergelands Gate 17, Kristiansand. Bare hyggelig! Men oi, nå må jeg faktisk løpe, så jeg har ikke tid til å fortelle dere at jeg ikke klarer å se siste episode av One Tree Hill, at jeg skal i dyreparken i morgen eller at jeg skal i konfirmasjon på lørdag. Greit, jeg sa det kanskje nå, men samme det. Må fortsatt løpe så jeg kan tjene penger til å holde barna mine i livet. Se så fine de er daaa.

Kos dere så lenge!

– V.

Har muligens nevnt det tretusenogåtte ganger før, men det finnes ikke bokstaver for hvor mye jeg misliker alle disse søndagene. Er evig takknemlig for at det finnes en dag i uka hvor kø, butikkmuligheter og menneskeliv senkes med 90%, men ønsket om et søndagsfritt liv er fortsatt enormt. Vekkerklokka mi ringer dessuten hver eneste dag gjennom hele året, så det er ikke akkurat som om jeg har en “lovlig sovedag”. Kroppen min har nemlig fortalt meg at om klokka ikke ringer før 10:30 og jeg ikke har tvunget meg selv opp før 11:30, er det ikke vits å stå opp i det hele tatt. Og det er jo litt trist, for da får ikke fuglene mat – og undulater har så stor forbrenning at de kan dø om de går et helt døgn uten mat. Så i dag stod jeg opp cirka…

Og siden søndag også betyr vaskedag, tenkte jeg “hva er vitsen med å vente – la oss få vekk noen timer”, og helte grønnsåpe i vaskebøtta. Så jeg gjorde alle disse vanlige greiene da. Støvsuget, vasket, skiftet sengetøy, rengjorde fugleburet, vasket litt til – og da jeg etter evighetens tid tenkte at det snart var leggetid, var klokken nådd… 11:30. Seriøst, hvorfor har ingen fortalt meg at det tar så liten tid å rengjøre en hybelleilighet på 25kvm? Tragisk. De neste minuttene skulle jeg egentlig bruke til tøyvask, men hver gang jeg skal helle i vaskemiddel, blir jeg stående og stirre på disse “enkle” tegningene mens jeg spør meg selv hva i all verden som skal helles hvor. Den første luka har nemlig et 2-tall og den tredje et 1-tall, noe jeg mente var svært ulogisk.

Så jeg bestemte meg for å spørre om hjelp. Siden pappa har blitt en tøyvaskerkonge, startet jeg med han – men siden han ikke er like konge når det kommer til å sjekke mobilen for sms’er, gikk jeg videre til ‘mamma’. Vanligvis fungerer hun som mitt eget orakel som har svaret på alt, men siden hun skurret litt i dag ved å bare tippe at skyllemiddelet skulle være helt til høyre, gikk jeg videre til to av mine ‘tanter’. Og vet dere, det viser seg at tanter er skapt for husmorspørsmål! Begge forklarte meg nemlig at vaskemiddelet skal i den første selv om den har et 2-tall, da den tredje som har et 1-tall skal brukes om du skal ha forvask! Og hva tror dere den midterste luka med blomstertegnet er til? Skyllemiddelet som kan få tøyet ditt til å lukte blomster, vel! Så logisk.

Sånn. Der lærte jeg dagens lærdom videre til de som ikke kunne dette… (Hvem skulle tro jeg var 21?). Etter tøyvaskinga syklet jeg meg ihjel i tjue minutter, og fant ut at det var like greit å bruke tiden på kortspill.

Jeg tapte litt. Bare litt. Og så fikk jeg suppe.

Og så syklet hjem igjen da, klar til å… Dere vet. Leve meg inn i One Tree Hill. Men da jeg kjapt skulle innom facebook for å sjekke hva alle hadde spist til søndagsmiddag, oppdaget jeg et bilde og en tekst som gjorde at jeg automatisk dyttet maskinen unna meg mens jeg holdt meg foran øynene.

Familien min slutter aldri å overraske, det er sikkert og visst. Denne gangen var det min storebror (han var iallfall min storebror frem til i dag). Han har vært med i NM i… Eh… Vet ikke om jeg klarer å si det. Ok. NM i… Stripping. STRIPPING, for guds skyld. Jeg måtte gulpe omtrent sju ganger før jeg klarte å ta i mac’en min igjen. (Sorry bror, du ba om det).

Vel. Samme det. Dagen er straks over, så jeg må skynde meg å se noen episoder før leggetiden kommer. Håper dere har hatt en fin helg, og at dere får en strålende uke! Jeg liker dere, lesere.

– V.

Det stinker i Ole Bulls Gate. Kudritt, faktisk. Jeg vet ikke hvorfor. Ikke det at det bryr meg, men det er ikke akkurat som om jeg har noe bedre å fortelle dere uansett. Det er fredag, og det er frihelg. Jeg så nylig siste episode av sesong 8 av One Tree Hill – en episode jeg trodde var den aller siste. Så i et øyeblikk så jeg livet mitt passere i revy, da verdenen jeg har rømt inn i hver eneste dag de siste to-tre månedene, plutselig var over. Men gjett hva! Rett etter jeg var klar til å sørge over alle disse karakterene som jeg trodde hadde forlatt meg for evig og alltid, fant jeg ut at det eksisterer en niende sesong! Lykkerus, dere. Lykkerus.

Bortsett fra det har jeg til min store fortvilelse blitt narkis. Tyggisnarkis, altså. For før bar jeg alltid på en pakke sølv Extra, ikke sant – men så kommer vaner ofte til et tidspunkt hvor de blir kjedelige. Og min tyggisvane har nådd nettopp dette tidspunktet. I skrivende stund har jeg for eksempel disse smakene å velge mellom:

Tragisk. Men herregud, disse “Extra Dessert Delights” er egentlig kvalmt søte, men så gode når du er sulten eller whatever. Jeg lover! Hittil har jeg riktignok bare prøvd “strawberry shortcake” og “mint chocolate chip”, så til påske ønsker jeg meg “apple pie” og “rainbow sherbet”, ok?

Og ja, det glemte jeg nesten – da jeg stakk innom min nye nærbutikk tidligere i dag, traff jeg bosslady! Bosslady er samme menneske som spagatlærerer min, og spagatlæreren min er samme menneske som min tidligere kollega fra tiden jeg jobbet som hjemmehjelp. Min tidligere kollega heter forsåvidt Gry, og fikk rollen som spagatlærer da hun under en feriepengepils med tema “kom som du er kommet på feil fest” i 2010 prøvde å lære meg jentespagaten…

Det var egentlig ikke noe poeng i dette, altså – bortsett fra at hun fortalte at jeg kunne blogge om at jeg traff henne på butikken. Og nå har jeg gjort det da. Hva mer? Jo det skal jeg si dere – jeg er “gravid”. Anførselstegnene betyr selvfølgelig at jeg ikke er det (du kan puste lettet ut nå, pappa), men at hjernen min går og venter på å bli mor. Ikke menneskemor altså, for all del. Matmor. For om alt går etter planen kommer det nemlig en vakker liten skapning i hus i desember, og jeg gleder meg allerede til å skryte av h*n til dere 😉 Nå er jeg rimelig tom for ord, så da gjenstår det bare å si; god helg!

PS: er det noen av mine lesere som kjører fra Oslo til Kristiansand i morgen eller søndag?

– V.

En hage. Helst en stor en, slik som pappa har, for eksempel – den har nemlig en dam også, og det er ganske koselig, skal jeg si dere. Men hagen min kan ikke ha busker som pappa sin har. Da får jeg jo ikke plass til det enorme fugleburet, alle solsengene, trampolina og bassenget.

En veranda. Denne må også være stor, slik som min stebestemor har. På denne vil jeg ha en grill og en dusj jeg kan bruke når jeg er ferdig å sole meg i hagen. Og ja, så trenger jeg en jacuzzi til kveldstimene og den kalde vinteren.

Nord-norge’s sommertid, slik at himmelen er lys 24/7, slik den var i Båtsfjord da jeg var hjemme sist. Jeg liker å tro at det vil gjøre en stoppe for alle marerittene jeg har hver eneste natt, som får meg til å våkne svett som en gris.

Havutsikt, slik som bestemor har. Denne utsikten hadde jeg hele min barndom da jeg bodde hos bestemor, og jeg glemte å ta den med meg da jeg flytta. Jeg er i grunnen redd for havet, men det er fint å se på. Og lukte på, sært nok.

Å kunne samle familien min akkurat når jeg føler for det. Gjerne kunne le av at pappa tar på seg oljebukse, og observere at alle ser på mens han gjør det, bortsett fra lillesøster som helst vil stå med rompa i været og lete etter grus.

Å kunne klemme lillesøster hver dag, så hun kan tenke “storesøster var en del av barndommen min” når hun blir stor, og ikke tro at jeg ikke ville være der for henne siden jeg ser henne så lite som jeg gjør.

Å være en god fadder til mine to skjønne gudsønner. Å få være fadder er en ære, men å ikke kunne være det, er trist.

Mørkere hår. Ikke så mørkt som dette (2010), men mørkere. Jeg er jo tross alt lys fordi alle mener det er så “fint” og at “det kler meg så godt med lyst hår”, men det er jo jeg som må bære på dette håret og se det hver eneste morgen! Jeg er drittlei av hele blondinegreia.

Noe sier meg at jeg kanskje må flytte til nord for å oppfylle halvparten av disse ønskene. Noe inni meg har jo faktisk vurdert det forsiktig en god stund, da hjernen min sier at det er eneste utveien til et visst problem – men ikke si det til noen. Når man sier det, blir det virkelig. Så vi må ikke snakke om det. Det er skummelt. Og klaustrofobisk å tenke på. Dessuten hadde jeg aldri klart å flytte alle disse møblene jeg har kjøpt meg, helt til andre siden av landet. Altså, greit nok at man kan selge ting, men det tok meg sabla mye tid og krefter å sette sammen denne dritten. Og forresten så er ikke velkomsten i nord alltid like hyggelig. Dette er for eksempel hva du møter om du skal besøke pappa:

Jeg tror den letteste utveien er at jeg bare ønsker meg et julekort i år også.

God natt.

– V.

Tenk deg at du 16:07 på en torsdags ettermiddag sitter sammenkrøket i ditt eget sofahjørne. På kroppen har du tredd på en gammel og slitt joggebukse, og en altfor stor hvit t-skjorte med blå avfargingsflekker fra den tiden tøyvaskinga di ikke var på sitt beste. Håret er halvveis festet til et hårstrikk, og om “en halvthengende dult” hadde vært en frisyre, hadde håret ditt vært et perfekt eksempel. Sminkeløs, bh-løs, giddaløs. Beina dine er stappet nedi et par ullsokker med farger som ligner en overgrodd hage som er i ferd med å gå fra sommer til høst. Selvtillitten din er på sitt laveste, men du trøster deg selv med at det tross alt bare er du som skal se deg selv, hver gang du står foran speilet for å vaske hendene etter et dobesøk. Og til og med da trenger du jo ikke se på deg selv. Venner av deg har tidligere prøvd å fortelle deg at du må tillate deg selv å være det som etter din mening kalles stygg, på dager hvor du ikke har planer om å forlate sofaen. Og de har vel rett. Hvorfor bry seg om utseende på slike dager.

Ser du for deg dette? Ja? Ok. Prøv også å se for deg at sidesynet ditt registrerer en bevegelse fra utsiden, og at du fra dette sofahjørnet plutselig får øye på en mann som vinker til deg gjennom vinduene – vinduene hvor du selvfølgelig ikke har fått opp hverken gardiner eller perienner, som gjør at han kan se deg klart og tydelig. Mannen passerer vinduene og stiller seg ved ytterdøra. Et øyeblikk gjør pinligheten at du får lyst til å forsvinne fra jorda. Du vurderer å løpe på badet for å late som om du ikke er hjemme, eller for å i det minste skifte tøy. Men det går ikke. Klesskapet befinner seg i gangen, rett ved siden av badet, og alt jeg du gjør “der ute” kan observeres fra det firkantede lille vinduet på ytterdøra – ytterdøra som mannen forventer at du straks kommer for å lukke opp. Utropstegn strømmer ut av hodet ditt, før det plutselig går opp for deg at, herregud, mannen står utenfor døra di i pøsregn og venter på et svar, og alt du gjør er å tenke på hvordan du har det i denne situasjonen. Hva med han? Hva gjør at han kommer og banker på ditt hjem i slikt et vær? Samvittigheten stikker deg, og du åpner døra. Gjennomvåt kikker han opp på deg, og snakker til deg. Han kunne vel ikke brydd seg mindre om hvordan ansiktet, håret, kroppen eller klærne dine så ut. Han ville bare ha din hjelp. Dumma.

(Illustrasjonsfoto fra Spaniatur 2007) 😉

Henger du fortsatt med? I såfall må jeg irritere deg ved å si at denne historien ikke har noe fortsettelse, da det bare var en random to minutters hendelse fra min torsdag, fordi jeg ikke har annet å fortelle om denne dagen. Bortsett fra at jeg akkurat har sett ferdig den syvende sesongen av One Tree Hill denne sommeren, lest halve boken om Natascha Kampusch som snille Anniken har lånt meg, ryddet og vasket hyller snille ‘mamma’ og de har lånt meg, mottat telefoner fra utkjent nummer som hyler til meg fra andre enden, og gått frem og tilbake til butikken. Spennende? Not so much. Sorry. La meg heller gi dere flere bilder fra Båtsfjord, siden vi alle er så glad i det stedet… Denne gangen fra en av de vanlige fjellturene. Værsågod:

Greit, de to siste bildene hører kanskje ikke til i normalitetens fjellturer, da. Men barndomsstedet lokker ut barnsligheten, ser dere. Ser også ut til at klokka snart passerer midnatt og at det kanskje er på tide å tenke på mer søvn. La oss krysse fingrene for at morgendagens fridag blir en smule mer innholdsrik enn denne.

God natt!

– V.

En uke siden sist, atter en gang. Sist jeg var innom her var jeg plassert i Vardø, var det ikke så? Vel.. Dagen etter returnerte vi til Båtsfjord, noen dager senere fløy jeg videre til Tromsø, og nå er jeg tilbake i hula mi i Kristiansand. Sola skinner, undulatene kvitrer seg snart ihjel, og jeg må straks gjøre meg klar til min første jobbøkt etter ferien. Hadde planer om å spamme dere med bilder fra hele ferien, men innså at det ble litt for mange bilder på èn gang, så la oss bare starte med søskenkjærligheten. Har for eksempel fått samlet alle mine småsøsken (Sharon, Adrian og Remi):

Vært på roadtrip:

Brukt beina:

Ledd:

Laget grimaser:

Perlet:

Tullet:

Tullet litt til:

Hoppet på trampoline:

Børstet hår:

Fnist:

Og kost oss på verandaen:

Har ganske kjekke søsken, jeg. Sånn bortsett fra når de to yngste begynner å føre en samtale med hverandre – da får man plutselig et ekstremt stort behov for ørepropper, tålmodighet og en regel om tre meters avstand. Supersøskenkjærlighet der altså…

Håper dere har hatt en fin ferie!

– V.

Etter å ha besøkt heksemonumentet i Vardø (byen hvor flest ble dømt for hekseri og brent på bål), konkluderer jeg med at jeg er svært glad for å ha kommet til verden i 1990, og ikke på 1600-tallet. Det er utrolig hvor følelsesløse vi mennesker kan være mot hverandre i dag – men helt forferdelig hvordan de var mot hverandre før i tiden.

Vel, vel. Helgen var iallfall koselig. Fikk møtt min stemors foreldre og steforeldre (evt mine to yngste søsken’s fire besteforeldre), min andre lillebror og et par andre fjerne og nære – så familiekvota begynner å bli passelig full. Nå er vi tilbake i Båtsfjord, klare til å fortsette å “nyte sommerdagene” i fleecegenser, regnjakke og kjølige temperaturer. Jadda. Flaks at jeg har ei bestemor nedi bukta som alltid stiller med varm kakao, så tror jeg vet hvor dagens kveldsbesøk går 😉

Hvordan er været der dere er? 🙂

– V.

❤

God helg fra oss som straks fyller bilen og starter på en tre timers kjøretur til Vardø hvor det finnes enda mer familie. Tjohei!

– V.