Det er straks på tide å finne senga (les: sovesofaen), men før jeg logger ut fra omverdenen ville jeg bare poppe innom og si hei, og vise dere disse skjønne og talentfulle søstrene på 8 og 12 – for de av dere som ikke har sett de enda 🙂
Aight. Over & ut!
– V.
Å gå gjennom gamle album og papirer fra barndomstiden er visst et tidsfordriv som kan vise seg å være en smule morsomt. Har for eksempel hatt gleden av å bli påminnet at jeg ble født med tidenes største hode (det er unormalt stort uansett hva dere sier, og det er så sykt derfor jeg ikke passer hjelmene i sykkelbutikken på Grim):
For ikke å snakke guttesveisen jeg levde med da jeg ble stor nok til å bære skolesekken på ryggen (jo, det der er guttesveis, pappa – men for all del, det var sikkert populært og alt det der):
Så skulle jeg begynne å utforske dette med tegning, da – noe det viste seg at jeg var sykt god på. Spesielt mestret jeg oppgavene som gikk ut på å tegne seg selv – for da kunne jeg jo bare stille meg i speilet og tegne i vei! Ingen problem, det.
Etterhvert ble jeg så god at fiskere, venner og dyr stilte seg i kø for å bli tegnet av meg! True story, altså!
Så kom det til et tidpunkt hvor jeg følte at det var på tide å vise frem mitt skrivetalent også, da.
Er ikke helt sikker på hvem “mapa” er – mulig det var en smart sammenslåing av “mamma og pappa”. Eventuelt en tegning til mappa som takk for å bevare alle mine dyrebare tegninger. Og plutselig ble jeg smart nok til å få oppgaver – noe jeg selvfølgelig fikset lett (…).
Vakker skrift til vakre tegninger, her altså. Var sabla glad i rosinboller, ser dere. Når jeg tenker meg om kan jeg jo huske at bestemor kjøpte disse sekspakningene med boller i ny og ne, så det er kanskje ikke så rart – men hun måtte vel stakkars ha noe å lokke meg med da det var tid for å gre håret. Jeg hatet å gre håret. Tror de brukte mange utgifter på den gule balsamsprayflaska i min barndom. Mon tro om det var derfor jeg tegnet meg helt gul her?
Ja, var visst opptatt av å skrive familiemedlemene mine også, ser dere. Noen med navn, noen med tittel – og selvfølgelig fabelaktige tegninger av alle sammen.
For et talent. Av og til var jeg var så flink at jeg slapp å skrive selv. Det holdt liksom at jeg tegnet.
Dette må være den jeg blir mest stolt av å se på. “Xveronika harr iort lit feil på et ark”:
Haha, noe så… Sjarmerende. Jaja, fantasien min ga meg iallfall noen gode øyeblikk i norsken i senere tid. 
Flaks. Og den derre tegneevnen min sjarmerte forresten bestemor nok til at hun hang en av fjølene mine i gangen, sånn at alle som kommer inn kan hvile øynene på den. Utrolig nydelig, om jeg skal si det selv…
Jadda… Men morsomt er det jo å se tilbake på når en kjeder seg. Og nå som jeg i tillegg har brukt tiden på å blogge dette fjaset, har klokka blitt nok til at jeg kan hoppe i dusjen og lete fram dyna. For en lykke.
Natta!
– V.
Javel, så skjedde det igjen, da – en uke uten ord. Er ikke helt sikker på hva jeg har gjort, så jeg gidder ikke å gjøre et forsøk på å produsere en sammenhengende historie. Men jeg var i alle fall hos Marte en av dagene. Tror jeg? Jaja, samme det – hun har iallfall fått seg ny katt, så si hei til den nye orange maincoon-katten Max! (Maximus og Ødipus).
Marte er så sjukt crazy catlady nå, men jeg liker det. Og jeg for min del savner jo katten Cebastian jeg levde med før jeg flyttet for meg selv. Besøkte forsåvidt han også her en dag, og nå har han blitt så voksen at han har fått seg kjæreste!
Som den tiden flyr altså. Og forresten! Mens vi snakker om dyr – gjett hva? Datteren til en kollega har oppkalt fisken sin etter meg! Hvor kult er ikke det! Hils på Drew Veronica, dere.
Liker’e. Noe annet jeg liker, eller likte, var synet av en fargerik liten papegøyejente på Finn.no. Det samme gjorde spontanshoppelysten min, så et par dager senere stod det et flatpakket papegøyebur i hula mi.
Hater ting som er flatpakket. Ordet “flatpakket” må utryddes fra denne jorda. Spesielt når det følger med tidenes dårligste bruksanvisning, og den i tillegg er på engelsk og får hula mi til å se ut som et mislykka fengsel.
Hjernen min klarte det til slutt da, og 07:30 i går satte jeg meg på sjølvaste NSB for å hente hjem skapningen som skulle bo i dette monsterburet, da.
Fire timer senere befant jeg meg i harrybyen Drammen, hvor jeg trasket rundt meg selv i fire timer – før jeg overtok den nye fjærballen og fikk gleden av å reise fire nye timer med tog.
Så det “barnet” jeg fortalte at jeg skulle få i desember, som forsåvidt var en stor grå papegøye, er herved erstattet med en grønn/gul/orange/hvit/sort ball.
Hun heter forresten Mia. Det er iallfall meninga at hun skal hete det – men hun er oppkalt etter en av mine fire jobbtanter, noe som gjorde at en av de andre jobbtantene ble sjalu og nå bestemt mener at hun må hete MiaKaisaJorunnAnne (mulig Anne har blitt forvekslet med Hilde her, siden Anne er mammas navn, men jeg vet ikke). Uansett hva hun heter, er hun iallfall sinnsykt intens. Så intens at jeg i går kveld la alle tre fuglene rundt ni, sluknet selv rundt halv elleve, og sov til nærmere elleve i formiddag. Skakke være lett, dette livet. Noen timer etter oppstandelsen min (vår) ble intensiteten så stor at jeg faktisk måtte rømme på kafè med TC.
Jadda. Nå tar barnet seg en frivillig nap, og jeg og ørene mine kjenner en glede av frihet. Fikk jo til og med tid til å blogge for dere, og såvidt spille et par trekk Wordfeud. O’hoi. Ble visst bare store mengder dyresnakk her nå, men jeg hadde ikke stort annet å komme med, så sender ut en aldri så liten beklagelse til alle dyremislikere der ute 😉
Snakkes!
– V (crazy birdlady).
Vi er vel alle rimelig enige om hvor frustrerende det er når klokka er barnslig nok til å stritte imot seg selv og nærmest nekter å flytte på viserne sine? Dette skjer jo selvfølgelig bare i tidsrommene vi befinner oss på jobb og går rundt og fantaserer om at klokka skal passere 15 så vi kan begynne å tenke på å komme oss hjemover. Kø, venterom og slike ufyseligheter går naturlig nok også under denne kjedelige klokkeevigheten, men dere skjønner greia – treige klokker er frustrerende. Det tragiske er bare at det som er enda mer frustrerende, er raske klokker. Misforstå meg rett, men hvorfor løper alle verdens klokker gjennom fritiden som om de skulle hatt hufsa i hælene?! Jeg hater klokker – de er seriøst mer ustabil enn kjøkkenradioen min.
På et tidspunkt i dette innlegget hadde jeg sikkert et poeng, men nå har jeg glemt det. Tror det var noe med at helgene raser avgårde, og at vi nå nok engang har kommet oss gjennom en hel uke. Kan ikke si jeg har gjort så mye annet enn å ha tilbrakt tid med Ugly Betty og jobben i helga, men på lørdag gjorde jeg noe veldig koselig som jeg tenkte jeg skulle anbefale for dere mennesker som lever i nærheten av meg – nemlig en tur til Den Omvendte Båt! Anbefaler å ha med kart på den første turen, eller eventuelt noen som kjenner løypa. Jeg for min del var så heldig at jeg ble plukket opp av sykehustante Jorunn som har ruta i hodet, så jeg slapp å bli hentet av helikopter og sånt. Men ok – en haug av turbilder, vær så god:
Se så flott tanta mi er da!! Hvem skulle tro at den spreke dama snart blir… Eh… Gammel nok til at alderen visstnok ikke er gøy å snakke om, haha 😉 Men denne turen er absolutt til å anbefale. Variert terreng, passelig stigning og fantastisk utsikt! Ikke spør meg nøyaktig hvor det er, for jeg suger i geografi. Jeg regner uansett med at de som har kommet seg inn på denne bloggen, sikkert klarer å google seg frem til et turkart, for dere er jo så flinke atte. Alt jeg vet er at det ligger oppi Jegersberg en plass og at det tar nærmere to timer tilsammen opp og ned. En flott tur med et flott menneske, der altså 🙂
Ha en fin start på uka i morgen da!
– V.
Folk må seriøst slutte å tro at jeg er klar til å føre en samtale i femtiden om morgenen. “Femtiden” går forresten under kategorien “natt” for min del, og spør dere meg er det rimelig unormalt å ringe mennesker midt på natta. Søndag eller ikke søndag – det kunne aldri falt meg inn å si hei til noen på klokkeslett som dette:
Samme det. Hvem bryr seg. Når jeg tenker meg om finnes det jo mennesker som faktisk må jobbe på den tiden av døgnet. Postbudet, for eksempel. Stakkars mennesker. Må være frustrerende – og sikkert enda mer frustrerende når de må levere post til mennesker uten postkasse. Mennesker som meg.
Tragisk nok får jeg posten min levert på tre forskjellige steder, for adresseendring er jo så slitsomt. Men jeg kjøpte meg en postkasse på fredag – sånn for postmannen sin skyld, altså. Var i det hyggelige hjørnet, for denne fredagen var en sånn en deilig dag hvor jeg gikk hjem fra nattevakt mens andre møtte opp for å jobbe. Det liker jeg. Og når jeg opplever det jeg liker, blir jeg hyggelig. Så var det jo lønningspils også da, og det liker jeg òg. Lønningspils har dessuten alltid vært gratis for meg, og hvem liker vel ikke gratis. Betalingen tar de voksne seg av – det er visst bare sånn sykehusfamilien min er. Jeg liker de.
Dagen etter besøkte jeg en av de snille tantene mine fra sykehusfamilien, og hun hadde et hjem jeg likte så godt at jeg kjente en aldri så liten smerte i mitt hjerte. Så jeg bestemte meg for at jeg skulle bo der. Hun var kanskje ikke veldig keen på å bytte hjem med meg, men hun lånte meg en bok fra den fine bokhylla si så jeg kunne ha en liten del av hjemmet hennes med meg tilbake til hula mi. Boka heter “min elskede drittsekk” som jeg visstnok etterhvert skal grine av, så jeg brukte lørdagskvelden min på boklesing, jeg.
Så sluknet jeg, og våknet opp til nok en søndag. Vaskesøndag. Og siden vaskesøndag er en spesiell anledning, bestemte jeg meg for å ta bilde av dagens outfit, slik kule motebloggere som meg gjerne gjør for leserne sine. (Bøtteveske fra Jernia, ullsokker fra undersiden av juletreet, vann fra dusjen og bukse fra G-sport).
Er alltid så fin på søndager, ser dere. Føler meg iallfall veldig fin. Stråler som ei sol. I dag strålte jeg så mye at jeg valgte skogen framfor Ugly Betty. Prøvde meg på løypene i Jegersberg for første gang, og etter en times tid kunne jeg kjenne den deilige kroppsvæsken sile nedover ryggen. (Det er jo faktisk så kvalmt at det er… Kvalmt).
Og nå – nå er helga over, og det er på tide å gjøre seg klar til en ny dag i en ny uke. Søvnen banker på, med andre ord. Og akkurat det er noe jeg liker med vaskesøndagene mine – å legge meg nydusjet i rent sengetøy og inhalere duften av grønnsåpe mens jeg sakte men sikkert vandrer inn i drømmelandet mitt. Ja, det liker jeg.
God natt, lesere.
– V.
Seriøst – jeg tror jeg må på rehab. For tyggisinntaket mitt, altså. Det er ikke normalt å ha en egen skuff til tyggis, er det vel? Men på en annen side kan jeg jo starte min egen lille tyggiskiosk. Noe å tenke på der, merker jeg.
Om jeg skulle dra på avvenning mot tyggis, måtte jeg kanskje vurdert å inkludere redusering av melkeforbruket mitt i samme slengen. Eneste fordelen med å ha så mye melk er at jeg kan motsi min kollega som mener at jeg ikke trenger kjøleskap – for jo, det gjør jeg. Men om noen skulle ha en ku (en Q?) til salgs, kan jeg alltids bytte den mot kjøleskapet mitt. Send mail for interesse – kun seriøse henvendelser.
Og ja, en ting til. Serieavvenning. Det hadde forsåvidt også vært noe for meg. Etter en sesong av Privat Praksis og seks sesonger av One Tree Hill siden sommeren, har jeg jo nå begynt å se Ugly Betty, vet dere. Og nå har kroppen min blitt skremmende avhengig og forvirret av disse seriegreiene, for SE SÅ LIK JEG ER UGLY BETTY!
Skremmende. Til og med koppene mine har begynt å ligne på Ugly Betty! True story. Bare se:
Greit, så er det kanskje kopper fra forskjellige venner da. Meg og B hadde en periode hvor vi så serien hver dag, så hun startet på en Betty-kopp. Ble aldri ferdig, men alle vet jo at det er det indre (i koppen) som teller uansett. Og i kveld har jeg te i min kopp, for det liker jeg. Holder fortsatt på med denne “bli mer som bestemor” greia jeg fortalte dere om sist gang, så nå har jeg kjøpt inn samme te som jeg drakk hos henne i sommer. Cocoa beans, vanilla and coconut flavours. Den er god, jeg lover!
Bestemor tenner også lys. Mye lys. Hver eneste dag, faktisk. Så jeg har gjort det også, da.
Nå gjør jeg ikke bare som bestemor, nå er jeg jo bestemor på ordentlig! 61 år og positiv til livets berg- og dalbane. Jadda. Ser forresten at det er litt feil å drikke te i en kopp som sier “varm sjokolade” – men jeg stjal den på en kafè sist jeg var hjemme i bygda, så den passer best til denne bestemorgreia jeg driver med. Tipper pappa blir en smule flau nå som jeg innrømmer mitt tyveri her, men det går bra pappa – jeg var jo snill til jeg flyttet hjemmefra, og hva jeg ble til etter det (les: tyv) er jo ikke din feil. Hoho.
God natt, igjen.
– V.
Javel. (Nei, ikke med den typisk sørlandske uttalelsen – det får da være måte på hvor ille denne dialektendringa mi skal bli). Etter noen timers arbeid på lørdag fant jeg ut at jeg ville prøve å være litt mer som bestemor. (Jeg ligger langt over grensa når det kommer til hvor glad et barnebarn skal være i bestemoren sin, altså). Så jeg dro hjem og fant frem bakebollen for å mikse sammen noe fantasifylte greier uten oppskrift, slik bestemor gjerne gjør. Og siden hun liker et litt sunnere alternativ, mikset jeg sammen noe grovt mel, litt egg, et par frø, og sukrin. I skuffen fant jeg også en pakke muffinsformer jeg tenkte at var like greit å bruke – så jeg helte litt røre i hver, før jeg avsluttet med noen nonstop (Meny kjører tilbud på slike ekle ting) og kastet brettet inn i den søte lille ovnen min.
Et kvarter senere gjorde de seg klare til å bli brent, så jeg tok de ut da. (En født baker som bestemor ser ikke så ofte på klokken). Prøvesmakte en smule og fant ut at de var søte nok til å serveres uten glassur og slikt vas, og satte de på “benken” i tilfelle noen skulle komme innom. Det er sånn bestemor gjør, nemlig – hun vil helst ikke spise slikt selv, men liker å bake og ikke minst ha noe å servere naboene når de stikker innom.
Vel. Søndag morgen hadde ingen av mine utakknemlige naboer banket på døren, så jeg og zebraene mine gikk rett fra senga og bort til benken for å gjøre det bestemor gjerne gjør om ingen besøkende spiser baksten hennes – nemlig smuldre det opp.
Deretter, fortsatt i nattklærne, stakk jeg beina i støvlene (bestemor bruker gjerne bare ullsokker, men det hadde regnet), kastet på meg jakka, og matet småfuglene i hagen.
Så nå blir mine utefugler like glade og bortskjemte som bestemor sine! De er i alle fall på god vei. Det liker jeg. Og enda bedre liker jeg at jeg er på god vei med mine egne småfugler. Seee så gode venner vi har blitt da!
Når jeg blir stor kommer jeg til å ende opp som den sprøe fugledama i en av Hjemme Alene filmene, men det går bra. Hvis jeg ikke finner noen som vil ha meg på grunn av fuglene, finner jeg alltids noen venner i Thailand. Det er iallfall det jeg har hørt fra folk.
Ps. Jeg savner deg bestemor. (Hun har dårlig syn og vonde øyne, og ser som oftest bare på bildene mine her, så dere i nord som er innom henne og smaker på hennes deilige mat, får hilse fra hennes søteste (…) barnebarn) 😉
Natta.
– V.
På torsdag, dere – på torsdag skjedde det noe ultramegasykt. Jeg hadde en av mine elskede fridager, og vanligvis må jeg jo på disse dagene tvinge meg selv opp før døgnet kalles ettermiddag – men denne gangen poppet øynene mine opp rundt 10:00, og jeg forlot den deilige dyna helt frivillig! Så da Hanne et kvarter senere ringte for å vekke meg, og jeg kunne svare “jeg er våken!!”, ble jeg nesten sjokkert over mine egne ord. Ultramegasykt, altså. Og sikkert kjempespennende for dere å høre hva klokka var da jeg stod opp, hæ? Tenkte meg det. Videre så jeg selvfølgelig x antall episoder av Ugly Betty, før jeg syklet avgårde til sjukehuset. Tragisk å måtte sykle til jobb når du faktisk ikke skal på jobb, men heldigvis kan man jo gjøre gøye ting der, som å leke pasient…
Skulle egentlig gi blod, men… De har jo en sånn grense på 12,5 når det kommer til jern, vet dere. Og de er så kresne at de sender folk hjem ved 12,4. Så med mine 11,6 fikk jeg bare gitt de et par dråper til noen prøver, og fikk til gjengjeld beskjed om at de kanskje ikke ville ha meg på besøk mer enn to ganger i året. Ser dere. Folk i hvite frakker er kresne og utakknemlige, som jeg alltid har sagt. …Neida, de er faktisk superskjønne mennesker som alle burde dra til. Man får faktisk premier. Bare se på den store håndklesamlingen min for eksempel!
Jadda. Etter sykehusbesøket rullet jeg videre til min gamle roomie som mente jeg trengte litt ekstra oksygen.
Snille Hanne. Sånn bortsett fra at dekkene er harde som jern og jeg kjenner hver minste stein jeg sykler over, er jeg rimelig fornøyd. Skyene begynte å gråte, så vi dro innom Camillo Bastrup for noe å drikke på mens vi ventet på Ronja, og sjekk kakaoen til Hanne!
Jeg var en smule misunnelig, men det gikk over da Ronja fant en gave til meg i Markens litt senere. Plutselig var jeg liksom en CD rikere. Takk for det…
Etterhvert begynte byen å nærme seg stengetid, og plutselig fikk jeg tidenes flashback. Klissvåt var jeg plassert i heisen jeg tok daglig i mine tre første måneder i denne byen, og stanset i syvende etasje!
Marte som jeg bodde hos i starten, har flyttet tilbake til den samme leiligheten, med den samme utsikten!
Katten har også flytta. Se på den katten da. Han er så fin. Jeg skal stjele han.
Etter mangfoldige timer med avslapning og kos i mitt (um… hennes) gamle (nye?) hjem, ropte klokka at leggetiden nærmet seg. Den var faktisk så nærme at katten sovnet før jeg dro. Jaja.
Sååå kom jeg hjem til hula mi hvor undulatene kvitret som vanlig, og plutselig skjedde det noe ultramegasykt igjen! Lillegutt (til venstre) som aldri har vært nær meg på de to årene han har delt bur med min tamme Lucas, ville plutselig spise fra hånden min!
Kan ha noe med at jeg har sultet de etter å ha byttet ut fôret til noe sunnere som de ikke liker. Men ikke si det til noen. Jeg liker å tro at han har blitt glad i meg over natta. Men nå må jeg suse til sykehuset igjen – jobben kaller.
Kos dere!
– V.
Altså… Jeg har jo alltid vært den rare jenta som ingen skjønner seg på, ikke sant. Hun som i begynnelsen er stille og sjenert og som alltid får kommentarer om at hun “smiler så lurt” selv om hun ikke har noen grunn til det. Hun som etterhvert tar vekk det ytterste skjoldet og lar det florere av rare spørsmål og setninger om alt og ingenting. Hun som veksler mellom å være rar, stille og barnslig, og som sjeldent fører normale samtaler med folk. Hun som en gang i tiden gikk under tittelen “klassens klovn”, og som i alle år har gått og ventet på en diagnose av et eller annet slag. Vel. Jeg er vant til å være en av de sære, så da jeg for fire år siden begynte å bli en del av hverdagen til hjertet mitt som jeg som bloggleser forgudet, lurte jeg ofte på hvordan hun kunne være med en raring som meg. For hun var jo tross alt den ordentlige, patentlige, uslåelig vakre kvinnen – omtrent slik de fleste lesere og de som ikke kjenner henne, ser på henne. Perfekt, som dette:
Vel. Da hun tok bort sitt ytre skjold, og jeg fikk se den virkelige Belinda, fikk jeg svaret på spørsmålet mitt. Hun har jo seriøst sykere humor og oppførsel enn meg. True story! Til hennes forsvar er ikke dette en video hun har laget for å underholde, men en video som er satt sammen av småklipp hun har sendt rundt til sine nære og kjære, slik hun gjerne gjør innimellom. Tipper 99% av seerne ikke skjønner et kvekk av hva hun sier, men jeg gjør, og jeg ler meg ihjel. En latterlig sær miks av venndølsk, lyngdalsk, stavangersk og sikkert noe annet rart noe som egentlig ikke eksisterer. Det verste er at jeg ser denne og tenker “herregud, dette er sååå henne”. Sjuke, sjuke hjertet mitt ❤
Folk burde begynne å videoblogge mer. Slik som før i tiden. Kanskje det er det jeg skal gjøre – få videobloggtrenden tilbake. For jeg var jo så syyykt god på det. Kom alltid med slike flotte og innholdsrike videoer…
Merkelig nok er det ingen av dere som har spurt om jeg kan begynne med det igjen. Skjønner ikke hvorfor…
Ha en god kveld 😉
– V.
Veronica Bremnes 