Kalimera! (God morgen, der altså). Etter noen dager på gresk jord var jeg så heldig å komme i kontakt med damen jeg ble kjent med da jeg var her med familien i 2005. Vi ble vel forsåvidt ikke kjent da jeg egentlig ikke produserte et eneste ord ut av min munn, men vi fikk kontakt likevel og vekslet brev en god stund etterpå. Og nå, syv år senere, ble jeg tatt i mot som om vi hadde kjent hverandre i evigheter. Og det som egentlig bare skulle være en kaffedate, førte til en gåtur langs stranda hvor hun viste meg hennes nye strandkafè hvor hun jobber hver sommer. Demetra heter hun, forresten.

Deretter tok hun meg med til barnehagen hvor vi plukket opp sønnen Aleksandrè på fire og datteren Stella på seks.

En ny gåtur stod for tur, og denne gangen fikk jeg sett og tent lys i kirken hun giftet seg i. Fikk senere se bilder fra bryllupet (som jeg forsåvidt ble invitert i), og nordmenn er jaggu kjedelig i bryllupsveien om jeg skal sammenligne oss med grekerne. Her nede står de under hele sermonien, bytter “kroner” i tillegg til ringer, kaster ris mens de går i ring, danser sammen, drikker vin for noe og spiser ‘noe’ for noe annet. Og har de nylig fått barn, kjører de gjerne barnedåp i samme slengen, hvor barnet smøres inn i olje før det bades og får på seg finstasen.

Kors og små dukkehuslignende kirker finnes overalt, da det florerer av religiøse mennesker her. På mange av mine bussturer opplevde jeg flere ganger at de korset seg (vet ikke om det heter det, men de tar seg i pannen og lager kryss over brystet) hver gang bussen passerte slike små kirker. Om noen dør i et hjem, lager de gjerne slike kirker utenfor huset for å ha et sted å tenne lys og be.

Etter kirkebesøket tok vi kidsa med i en park hvor det visstnok er vanlig at mødre samles på ettermiddagen for å la ungene leke. De får middag i barnehagen eller på skolen, så det er ikke nødvendig å haste seg hjemover for å fôre de.

Såå ble jeg tatt med til deres hjem, da.

Og noen timer senere da mørket hadde lagt seg over himmelen, barna var badet og pysjamasen var på, var det sovetid for denne familien. Barna legger seg selv på sofaen rundt åtte, og foreldrene gjør det samme rundt ti. Her sover de sammen med hver sitt pledd over seg, spesielt på vinteren når de fyrer i peisen – ikke fordi de ikke har soverom, men fordi det er sånn de liker det.

Jeg for min del synes det var strålende å kunne si god morgen fra barnerommet neste dag, ikledd en rød eskimodrakt de lånte meg.

Pysjamas er virkelig tingen her, nemlig – pysjamas og tøfler 🙂

I helgene når ingen har planer, går de gjerne kledd slik hele dagen. Demetra kjørte meg til og med på flyplassen i pysjamas, og var ikke redd for å gå ut av bilen, haha.

Mens ungene lekte rundt huset, jobbet faren med å vaske solsengene som tilhørte strandkafèen. De måtte visst tas hjem og settes vekk når sommersesongen var over, og frem til sesongen starter igjen neste år, har de ingen jobb da landet er fattig og det er lite å holde på med. Veldig trist!

Moren som derimot eide disse solsengene, foretrakk å strekke seg på sofaen 😉

Mens jeg for min del tuslet rundt og studerte omgivelsene.

Barna fant det interessant å se hvordan et speilreflekskamera fungerte, og gikk i forveien for å vise meg hva jeg kunne ta bilde av. Skjønne.

Etterhvert var det duket for middag. Grekerne er ikke så nøye på å kutte opp matvarene, og bruker gjerne skinke og bacon i stedet for kjøttdeig. Det enkle er ofte det beste! (Hvis vi ser bort fra at de smører undersiden av av bunnen i tillegg til bakepapir, da).

Deretter var det avslapning med TV og data, akkurat som i Norge 😉

Så falt sola ned fra himmelen, og tiden for å dra tilbake til Norge var kommet. Det har vært en fantastisk uke med mye avslappende alenetid, lange turer på land og strand, mange nye inntrykk, og et drøss av hyggelige mennesker som bare smiler til tross for den store pengemangelen. Demetra har overdrysset meg med fine og kloke ord, og hennes familie har behandlet meg som en prinsesse. Men nå må jeg altså bare finne meg i å være tilbake i Norge. Kalde Norge. Jeg liker det ikke.

– V.

God kveld i stova, dere. Sitter i gjespende stund i Bergen, og tror fortsatt jeg befinner meg i en ørliten sjokktilstand etter hendelsene som fant sted før jeg kom meg hit. Da jeg i dag tidlig gikk av nattevakt fortalte jeg meg selv at jeg hadde sååå god tid til å klargjøre fuglebur for ferie, pakke bagen, dusje og stelle meg for flyreise. Denne gode tiden blir kanskje ikke så god om man velger å sove bort de fem første timene, så plutselig oppstod det en aldri så liten panikk i heimen. Men jeg klarte det i siste liten. Eller, barna var i det minste klar til å bli hentet da Marte banket på døren for å kjøre de til der de skulle, sammen med moren.

Så oppstod første problem, da. Mia’s bur var for stort for morens bil – noe jeg kanskje burde tenkt på når vi ser på bildet over her. Kjempesmart. “Hjelp” tenkte jeg, og så kom jaggu meg hjelpa vandrene inn døra. Mamma stakk nemlig innom etter jobb for å ønske meg god ferie, og løste rett og slett problemet mitt med å ta Mia med seg hjem – før hun senere kjørte barnet og buret videre til Hanne som skal være barnevakt en hel uke. Snakk om flaks! Fine var de også sammen 🙂

Så da var altså undulatene kjørt til dyrebutikken og papegøyen plassert i trygge hender. Men på dette tidspunktet var det bare en time til jeg skulle befinne meg på flyplassen, og jeg vandret rundt i en svær hullete joggebukse med et hår og et fjes som tragisk nok var på sitt styggeste, og hadde i tillegg ikke begynt å tenke på hva jeg skulle pakke med meg. Så jeg hoppet i dusjen, stelte meg, røsket med meg det viktigste fra skuffer og skap, satte meg i en taxi og tenkte “gud, jeg rakk det”. Fem minutter senere går det opp for meg at jeg skal til utlandet i morgen, og har glemt passet hjemme – så et svakt “hjelp” dukket opp i mitt hode igjen i det vi nærmet oss flyplassen. (La oss ta en random bildepause før denne teksten blir for lang, hva? Ok, en fjær).

“Gud, hvem har rakse nok ben?!” Tenkte jeg da. …Neida, jeg gjorde ikke det. Men stakkars mamma ble min redning igjen da – for med sine lange ben dro hun tilbake til hula mi, fant passet, og sendte det avgårde i ny taxi. Alt dette mens jeg småoppgitt rykket fram i køen i flyplassens innsjekking, hørte på jobbtante som over telefon fortalte meg alt jeg ikke måtte gjøre alene ute i verden, og følte smerten som jeg visstnok nå har pådratt meg i korsryggen. Digg. Men jeg rakk det da. Jeg var i alle fall plassert i Bergen en times tid senere, og det er jo et godt tegn. Søker nemlig ly hos Julian frem til flyet mitt tar meg med til det store utlandet, og jeg fant nylig et sikkert tegn på at han er en helt normal fyr:

Skakke være lett å vanne de som “bare står der og ikke sier noe”. Ai ai. Men uansett – siden jeg straks reiser på en ferie for meg selv, er jeg ikke sikkert på når neste oppdatering finner sted på denne bloggen. Det får tiden vise, som de sier. Så dere får ha det fint så lenge. Og til Marte, Gunn, Hanne og mamma; tuuusen takk ❤

PS: det koster seksti kroner å stoppe innom butikken for å hente en pakke på veien til flyplassen om en kjører taxi – bare så dere vet det, mennesker.

God helg 🙂

– V.

Hvert år, i det klokka passerer midnatt etter Hanne’s bursdag, er det Marte’s tur til å bli overdrysset med med gratulasjoner og slike festlige ting. Og siden jeg tok meg den frihet å hente frem minner om Hanne, gjør jeg det like gjerne med denne jenta også. Hvordan jeg møtte henne har vel egentlig en litt nerdete og sær historie, da jeg satt oppe på Nordpolen og fulgte med en slags bloggchat som hun plutselig også havnet inn på. Felleschat førte til privatchat, etterfulgt av sms’er og telefonsamtaler – og plutselig fløy jeg til henne på andre siden av landet for å delta på noe så sært som BloggCamp’09.

Bildet over er forresten laget av Belinda, og skal symbolisere danske Hilde, selveste Veronica Bremnes (jeg var tidenes bloggleser – true story), og prinsesse Marte. Merkelig nok likte jeg meg blant disse rare menneskene, og bestemte meg for at jeg skulle være her nede for evig og alltid. Så to måneder senere flyttet vi inn til prinsessa, da – undulaten Lucas og meg.

Her hadde jeg soverom på en madrass ved ovnen i stua i hele tre måneder. Tre rare måneder.

Men hun presenterte meg i det minste for tømmerenna som jeg da altså tok for første gang i mitt liv, og var sikker på at jeg den gang skulle forlate verden i det vi bikket over kanten.

Noen sekunder senere innså jeg at jeg fortsatt levde på denne jorda, så vi fortsatte vår hverdag i Tordenskjoldsgata. Så dro vi til Oslo.

Vi var faktisk bare på besøk der, altså. Men ikke lenge etterpå ble jeg stående i min nye leilighet og grine fordi hun fortalte at hun skulle flytte til Oslo. Akkurat da så jeg livet mitt passere i en revy, men det gikk greit. Kom jo på etterhvert at jeg kunne besøke henne.

Helt til hun dro til Bali, og jeg så livet mitt passere i en revy igjen. Nå eier jeg jo ikke geografiske antenner, men noe sier meg at Bali er rimelig langt unna denne byen. Utrolig nok overlevde jeg denne gangen også, og før jeg visse ordet av det var hun tilbake så vi kunne feire julaften sammen.

Tidenes julebilde, der altså. Å ha henne tilbake var en glede, men jenta eier jo ikke ro i ræva, så like etterpå fløy hun til Australia (hvis Bali og Australia er samme greie, så får dere ha meg unnskyldt). Der ble hun nanny og greier, og jeg trodde aldri hun skulle komme tilbake, men plutselig en dag tok jeg opp telefonen i en kortspillrunde på Naboen, og kjente mine egne tårer trille nedover kinnene mine i det hun fortalte at hun var tilbake i byen. Så da kunne vi endelig være sammen og for eksempel sykle…

…ha våre tradisjonelle dater hos Kjøkkenskapet, dra på søndagsmiddager, spise yoghurtis fra 7-eleven mens vi ruslet gjennom Markens, klage over livet, og sykle litt mer.

Så ble hun lei av meg og sovnet hver gang vi møttes.

Neidaaa, haha. Marte (eller Lucy Sky som hun kaller seg) er intet annet enn et herlig vesen som har gitt meg mye latter, råd, trøst og gode minner. Alle skulle hatt en som henne i sitt liv, om om dere vil forsøke å bli kjent med henne kan jeg blant annet tipse om at; hun tenker e-fukt (ikke be meg om link), elsker bacon, trenger ekstra bernaisesaus til black&white på Egon, kan ha et tynt lag med Nugatti Air på brødskiva til tross for at hun aldri har likt Nugatti, ligger svømming fordi hun slipper å svette, og hater å vaske gulv. Bortsett fra det drømmer hun om å se verden, og jeg håper og tror at hun en dag vil slå seg til ro og tenke tilbake på fantastiske turer hun har hatt rundt omkring på denne jorda. Verden venter på deg, Lucy!! 🙂

Gratulerer så mye med dagen – jeg er veldig glad i deg ❤

– V.

Da jeg 8. august 2009 tok bagen og fugleburet under armene og fløy fra nord til sør for å bli ‘sørlending’, møtte jeg på et småinteressant vesen. Jeg og min bagasje skulle midlertidig bo hos Marte, og da jeg tråkket inn i hennes leilighet oppdaget jeg at hun hadde besøk av ei som viste seg å hete Hanne. Når sant skal sies var jeg jo livredd mennesker på denne tiden, men denne skapningen hadde gjort det store – hun hadde tatt med seg en boks Nugatti til meg (jeg elsket Nugatti) – og dermed var det gjort. Hanne hadde kjøpt seg inn i mitt sjokoladehjerte, og to år senere ble vi roomies på Grim hvor vi levde våre rare dager et års tid 😉 La oss mimre litt, Hanne:

Jadda. Vi har ledd av, spionert på, og lyttet til naboene. Vi har oppfunnet druespisekonkurranse som tidsfordriv. Vi har pugget oss gal til eksamen, spilt oss ihjel av Mario Kart og fylt opp fremtidens kvote for kortspill. Vi har sunget barnesanger og julesanger for full hals, og stjålet nabohunden litt her og litt der. Vi har småhylt til skumle filmer og sovet med romdørene åpne. Vi har laget snømann og engler i snøen, og vært på turer i solskinn og regnvær. Vi har ledd av ingenting, arrangert ‘Big Brother’ med 4stk i heimen, og gud vet hva annet.

Hanne er litt av et merkelig vesen, og det hender at hun setter maten i halsen når hun skal fortelle meg at hun er glad i meg – men til tross for det har hun et godt hjerte som vil alle sine nære vel, og hun gjør det hun kan for at de ved dårlige dager skal føle seg bedre 🙂 (Takk for sistnevnte forresten – spesielt for ‘løsningen’ du kom frem til i fjor på denne tiden). I dag har hun bursdag (det var vel det som var poenget med hele dette innlegget) og går inn i sitt tjuetredje år, så jeg ville egentlig bare si;

Gratulerer så mye med dagen, Mænis!

– V.

På fredag fant jeg endelig svaret på hvor jeg skal tilbringe min resterende tid av dette livet. Trodde forsåvidt jeg hadde gjort det for et par uker siden da jeg bestemte meg for å flytte inn til sykehustante Kaisa, men nå har jeg altså ombestemt meg, for det er lov av og til. ‘Tante’ Jorunn har nemlig hundreogtrettiåtte ganger bedre utsikt, og det passer meg litt bedre. Så når jeg har kastet ut henne og dattera (slik at Mia får et rom og undulatene et annet) blir jeg kongen på haugen og kan nyte denne utsikten:

Gleder meg. For å feire denne avgjørelsen dro jeg på lønningspils med mine skjønne (og litt merkelige) kolleger. Etter et par Cola Light begynte smaksløkene mine å kjede seg, og jeg fant ut av jeg skulle gå over til Eplemost. Og vel – etter et par slurker kom jeg på at jeg ikke tåler eplemost. Så da måtte jeg hjem.

Og plutselig våknet jeg opp til lørdagen hvor jeg elsket med min verste fiende.

Deretter besøkte jeg Hanne og… Meg selv?

Fint å kunne besøke seg selv av og til, tenkte jeg. Men da jeg kom inn skjønte jeg at de hadde glemt å fjerne “eronica” og “remnes”, for det var jo ikke jeg som bodde der – det var jo en annen VB.

Ble veldig forvirrende for min del, så jeg dro videre til Marte (crazy catlady), som var opptatt med å studere Henri’s kroppsdeler.

Denne gjengen er til tider rarere enn meg, men det gir meg jo bare muligheten til å føle meg normal, så jeg holdt ut med de til tross for kannibalsk oppførsel.

Men så begynte kattene hennes også å spise hverandre opp!

Så da gikk jeg. Og plutselig, helt uten videre, var det en ny dag igjen. Søndag. Vaskesøndag.

Ja… Så var helga over igjen, da. Tragisk, men sant. Fikk forresten kjøpt meg hårføner for første gang i mitt liv i helga, sånn for Mia sin del – så nå kan jeg hive henne i dusjen og føne henne ihjel, i stedet for å måtte ligge timesvis under dyna med henne og høre på kuldesytinga. For en glede.

Natta.

– V.

Om jeg ser tilbake på historikken finner jeg cirka det samme vaset dag inn og dag ut. Jeg er lei av det. Hvem bryr seg om at jeg drikker te og kaffe, tygger tyggis og fisherman, ser Ugly Betty og One Tree Hill, drar på trimturer og byturer eller leker med papegøye og undulat? Ikke jeg iallfall. Men verden inspirerer meg ikke til å skrive om noe annet enn meg selv. Likevel holder jeg på. Prøvde å tenke nytt i dag, men det eneste jeg kom på var å lage en ny vri av oppsummeringen av min spennende hverdag. Tragisk. Men værsågod – en passelig detaljert dag i Veronica Bremnes’ liv:

08:30 – jeg ankommer byen etter å ha tredd av nattevakt en time tidligere. I det jeg passerer kirka får jeg øye på ei ungdommelig jente komme ut av Laura’s kaffebar med takeaway og skjønner at de altså åpner tidlig. Jeg beveger meg inn og setter meg i den myke sofaen hvor jeg nyter en varmende latte-frokost laget med kjærlighet, mens jeg venter på at resten av byen skal ønske kundene velkommen.

10:30 – etter to timer med butikkvandring, gaveinnkjøp, gaveleveranse og kjasing i markens, roper mine indre organer (neida) på mer koffein, og jeg plasserer meg ved bardisken til Hos Naboen hvor skjønne TC smilende serverer kaffe til gjestene.

10:35 – TC (Tine Charlotte, forresten – spaniakameraten min) serverer meg en forferdelig ulovlig (men fantastisk god) lunsj. Jeg har lett mange steder, men aldri funnet en så god iskaffe som den som finnes på denne plassen. True story, uten ironi.

12:15 – kafèbesøket går straks inn i sin andre time. Jeg kjenner at det er på tide å reise seg, og går ut for å dra på ny butikkrunde med Hanne og Ronja.

13:00(?) – nok en kaffe står for tur, og vi slår oss ned på Drømmeplassen hvor noen av kundene er dritsure, noen er kjempehyggelige og noen er fugler (true story igjen – to spurver trakk seg mot fuglehjertet mitt). Se så fin Ronja er forresten – tror aldri jeg har vist dere henne ordentlig 🙂

13:45 – hjernen min kommer på at fuglene mine sitter innesperret i burene sine under et teppe uten mat, og Ronja kommer på at hun må hente klokka si, så vi takker for oss og jeg vender tilbake til hula mi. Jeg mater barna. Jeg ser film. Jeg sovner. Jeg våkner. Jeg tenner lys. Jeg ser mer film. Jeg drikker melk med kaffe. Jeg stirrer på lysene. Jeg blogger for dere.

Takk for i dag.

– V.

Da jeg fredags ettermiddag trippet inn på Meny og passerte brushyllene på vei mot melkeskapet, fikk kroppen min et ørlite tilfelle av det som antageligvis kalles lettere sjokktilstand. Med tanke på hvordan de siste årene har vært, burde jeg vel vært forberedt på dette forferdelige synet jeg ufrivillig utsatte mine øyne for, men jeg blir visst like stum hvert eneste år. Hallo, skolebarn befinner seg midt mellom den tiden hvor de løper ut i friminuttene i lett sommerkjole, og tiden hvor de står på skolekjøkkenet og baker pepperkaker – også kan de nå, i årets store regnperiode, få foreldrene til å kjøpe JULEBRUS? Dette samfunnet burde skamme seg. Skamme seg, sa jeg.

Kroppen kom heldigvis over det da jeg like etterpå ble servert taco og så at servitøren foreløpig holdt seg til Cola Light. Hjalp forsåvidt å få med seg gullrekka på nrk også, for jeg har jo glemt at jeg lever uten TV, og hvor greit det kan være en fredags kveld. Må kanskje begynne å tenke på å skaffe meg en nå som vi tydeligvis skal forberede oss på jula, for alle må ha en TV å se på i jula – det er en regel.

Etter sjokktilstanden og tacokvelden dro jeg til mitt andre hjem (sykehuset aka jobben) for å tilbringe natten i den nydelige uniformen – og da jeg morgenen etterpå skulle sykle hjem, fikk jeg nesten et nytt snev av sjokktilstand. Frostrøyk på vannet, dere. Trodde ikke denne sørlige delen av landet kunne produsere slikt, jeg. Et øyeblikk trodde jeg nesten at jeg befant meg i Båtsfjord! Men det var faktisk Vollevannet.

Men det gjorde ingenting, for det var jo tross alt blitt lørdag – og lørdag betyr godteridag. Så til frokost hadde jeg gleden av en enorm mengde av mamma’s bursdagskake, hoho. Skulle nesten ønske hun hadde bursdag flere ganger i året, for den er til å bli misunnelig på meg av – lover 😉

Litt senere skulle Hanne og Ronja besøke meg i hula mi, og smaksløkene til meg og Hanne er jo helt motsatt av hverandre når det kommer til godis og slikt. Nesten litt morsomt. Cola, chips, dip og gummigodteri VS sjokolademelk, sjokolade og speltbrød. Jadda.

Mia var forresten storfornøyd med besøk.

Hun (vi) fikk til og med en rød fuglevenn i innflytningsgave, så nå slipper hun å være alene på “bordet” sitt.

Gårsdagen har jeg ingen spesielle minner fra som jeg kan servere dere. Muligens fordi jeg kjente en overveldelse av hat i nattetimene…

Ikke alle som har fått med seg hva jeg mener om å bli dratt ut av drømmelandet mitt uten viktig årsak. Ai ai. Men nå har fuglene lagt seg, stearinlysene er brent ut, og en merkelig film venter på å bli sett ferdig. Så jeg tror jeg takker for meg, etter denne alldeles interessante oppdateringen.

Sov godt, menneskeskapninger.

– V.