En tilfeldig og tankefull nordlending som ved myndighetens alder forflyttet seg til sørlandet grunnet nye bekjentskap via bloggverden. Skrivelysten startet ved mobilblogging hos iPublish.no i 2008, og fulgte etterhvert med videre til lengre og mer innholdsrike innlegg hos Blogg.no. Nå, etter en fem års skrivepause, fortsetter skrivelysten altså her hos Wordpress :)
I går var helga over, men nå er det jo jaggu ikke lenge til vi bikker over til lillelørdag, dere! Og da er det jo nesten helg igjen. Jeg liker helg. Lenge leve positiviteten. Ikke det at denne helga har bestått av så mye spennende da, men hvem bryr seg – la oss kjøre helgeoppdatering likevel. Fredag tok jeg buss (ja, jeg av alle mennesker valgte buss fremfor sykkel og gange!) til byen for å drikke meg ihjel på iskaffe – og det tror jeg faktisk at jeg klarte, for plutselig måtte jeg gå over til sprudlevann. Hvor sykt er ikke det, liksom.
Men så kom jeg jo på at det egentlig var lønningspils denne dagen, og at jeg derfor kunne unne meg en kakao og rett og slett bare skylde på at det var lønningskakao. Yummi. Med krem til og med. Jeg liker jo ikke krem, men herregud, den var jo fylt med sjokoladesaus.
Etter et par timer (jada, må skaffe meg et liv) var det tid for lønningskjærlighet, hvor jeg ble komplimentert for stemmen min av alle ting. Snakkestemmen, altså. Fjerneste jeg har hørt, men kjærlighet er kjærlighet 😉
Så ble jeg plutselig kastet inn på en ‘akutt’ nattevakt, før jeg våknet opp til den hatfulle søndagen og det elskfulle regnværet.
Greit, når sant skal sies så elsket jeg ikke dette regnet stort denne dagen. Vi skulle nemlig på kino, og jeg måtte dermed sitte med søkkblaute bein gjennom en hel skrekkfilm. Ikke særlig digg. Og nå skal jeg egentlig fortsette på en “flytende” fortelling, men jeg må bare avbryte, for… Se så dum katten til Marte er. Han har evigheter med sofaplass, og velger å legge seg ytterst på “kjøkkenbordet”.
Morsomt. Noe annet som var morsomt er at jeg er den første Marte noen gang har farget håret på, haha. Fikk ikke vite det før etter jeg hadde levert fargen, men det gikk strålende bra. Den fødte frisør, der altså.
End of story, for nå må jeg løpe (sykle meg dausliten) til min ordentlige frisør, Elaine, som er den beste i verden. Snakkes!
Javel. Tydligvis superkult med denne “40 days challange” greia som vandrer rundt på diverse blogger for tiden – men ser det ut som jeg gidder å bruke 40 dager på å svare på 40 spørsmål? Kjører heller “1 day challange” med 36 av spørsmålene på èn gang. Trakk fra fire av de fordi jeg er lat, om noen skulle lure på det. Enjoy.
♥ Et av de nydeligste bildene av deg Åh det finnes jo så mange nydelig bilder av meg, så dette blir skikkelig vanskelig altså! Får ta de to fineste, da.
♥ Dine 3 yndlingssanger akkurat nå Jeg er den typen som har perioder hvor jeg hører enkelte sanger om og om igjen, helt til det dukker opp nye sanger som blir med i en ny periode. Nå for tiden er det “en liten fuggel” som min kollega spilte på repeat på jobb en kveld og som satte seg i hodet mitt, “who you are” som jeg likte å høre acoustic, og “leave right now” som jeg hørte mye på i 2005 og plutselig kom på for ikke så lenge siden.
♥ Parfymene dine Giorgio Armani – Armania Mania. Har aldri vært et parfymemenneske, men Belinda fant denne til meg i romjula i fjor, og jeg har brukt den siden. Hva den egentlig lukter vet jeg ikke, men jeg har fire faste mennesker som alltid forteller meg at jeg lukter godt, haha.
♥ Noe du gruer deg til Januar. Blir alltid så lei meg når julemåneden er over, og jeg vet jeg må gjennom elleve nye måneder før den kommer igjen. ♥ Noe du savner Bestemor.
♥ Det du kjøpte deg sist Melk og tyggis fra Meny.
♥ Hva har du i sminkepungen? Den står vanligvis tom oppå skapet, men når jeg skal ut på tur ser den sånn ut:
♥ Mobilen din Mista selvfølgelig iPhonen min på Kreta da jeg skulle på dass, og har måtte bruke en gammeldags Samsung jeg kjøpte der nede til 150kr en stund – men nå har jeg endelig fått ny, og har oppgradert til 4S 😉
♥ Din verste uvane Jeg er alltid så himla treig. Uansett hvor god tid jeg har eller hva jeg skal, må alt skje i siste liten.
♥ Rommet ditt Rommet mitt, ja. Hadde jeg bare hatt et rom. Eller når jeg tenker meg om er “et rom” alt jeg har, og det er såvidt det er plass til meg her. Nå som leggetiden nærmer seg ser det stort sett sånn ut:
♥ Sminken du bruker Frem til våren 2011 brukte jeg faktisk bare mascara, men nå ser lista sånn ut: – Glo Minerals, pressed base, beige light (399,- hos MakeStyle) – Glo Minerals, under eye concealer, natural (275,- hos MakeStyle) – Body Shop, cheek colour (139,- hos Body Shop) – Max Factor, 2000 calorie, black (199,- overalt) – Elizabeth Arden, eight hour lip protectant stick (120,-) – Too faced kabuki brush (299,- hos MakeStyle) – Nilens Jord, mini kabuki brush (149,- hos MakeStyle)
♥ Hudpleieprodukter du bruker Jeg begynte ikke med hudpleieprodukter før jeg var 19, men testet da ut Dermalogica, Mary Kay, og Beaute Pacifique. Sistnevnte er hva jeg har brukt det siste året og er mest fornøyd med (Alt av BF-produkter kan kjøpes på makestyle.no). Ansikt morgen: rensemelk (239,-), skin tonic (239,-), skin repair lotion (499,-), oljefri fuktlotion (329,-) Ansikt kveld: renseskum (239,-), fuktmaske/”nattkrem” (269,-) Ansikt av og til: ansiktspeeling (269,-), leirmaske (229,-) Kropp: coconut body scrub (179,-), shea body butter (169,-) – begge kjøpt hos Body Shop. Ellers går det lite av handkrem og fotkrem – men har noen gode produkter fra Oriflame, Elizabeth Arden og Mary Kay stående i skapet.
♥ Noe du gleder deg til, og hvorfor 1. desember – fordi det er starten på årets fineste måned.
♥ Ti ting du ønsker deg 1) varmeflaske eller rispute man varmer i microen 2) helt enkle smykker, gjerne med litt lengde på 3) flanellnattdrakt eller, ehm… onepiecepysjamas 4) hele Hansen & Co, Nr.1 eller Kremmerhuset 5) sånn vekkerklokke som gradvis blir lysere 6) tusen massasjetimer for å løse opp stålskulderpartiet mitt 7) kjøleskapmagneter 8) uendelige mengder av kalorifattig sjokolademelk 9) den fine refleksen jeg fikk av mamma til jul i fjor 10) gitarbok for nybegynnere
♥ Et bilde av deg når du var liten Syns jeg har vist dere nok barnebilder i det siste, jeg. Men her er faktisk et fra første gang jeg var i Kristiansand. Vi var selvfølgelig i dyreparken, og her står jeg med rød kjole i midten og holder storesøster Tone i hånden, mens storesøster Cecilie står som et nymalt spøkelse på andre siden. Haha.
♥ Artist du liker (jente) Oh. Jeg liker mange, jeg. Adele, Jessie J, Laleh, Norah Jones, Kina Grannis, Tina Turner, Leona Lewis, Lana Del Rey, Colbie Caillat og sikkert mange flere. Men den som har størst plass i mitt hjerte er den lille damen med full pakke, som jeg har sett to ganger på konsert – nemlig piiink 🙂
♥ Artist du liker (gutt) Liker mange her også. Ed Sheeran, Billy Joel, John Mayer, Boyce Avenue, Scott Matthews, Jamie Cullum, Seal, og.. Ja. Mange. Men mannen jeg har hørt mest på må vel bli Jason Mraz.
♥ Et bilde av håndskriften din Heh, er glad jeg lever i den teknologiske tiden hvor vi har tastatur.
♥ Smykkene dine Smykker er jeg latterlig dårlig på å kjøpe. Men dette er de jeg bruker mest da. Kronesmykke fra bestemor, hjertesmykker fra dåpen til meg og min tidligere lillesøster, ring fra storesøster, fjærsmykke kjøpt selv, armbånd fra storesøstrene, medaljong kjøpt selv, og fuglesmykke fra venninne. Tjohei.
♥ Et sted du vil til akkurat nå Til “hjemmet mitt” i Oslo hvor jeg kan sitte i sofaen mellom Belinda som maser om å bli massert, og Kjetil som maser om candy. Og Lui som bare vil ha kos. Jeg savner det.
♥ Et bilde av deg selv i dag Dude, det er søndag. Jeg ser ikke engang på meg selv på søndager. Men jeg har et fra i går hvor jeg dokumenterte mitt tyggisgale lille monster, hvor man kan se de nydelige posene jeg har under øynene. Love it…
♥ Lommeboken din Liten sort Marc by Marc Jacobs med gullfugl på. Kjøpt for 799,- hos Zap i Kristiansand. ♥ Et bilde av deg selv for 3 år siden. Dette ble tatt i juni 2009 under bloggcamp – to måneder før jeg flytta ned hit. Lugg og langt hår da ja.
♥ Ti ting om deg selv 1) jeg takler ikke å ligge på mitt eget hår, og skyver det alltid opp mot bakhodet når jeg legger meg. 2) jeg la meg frivillig klokka 21 hver kveld første året på ungdomsskolen. 3) jeg føner aldri håret (eller, nå som jeg har kjøpt føner til fuglen min har det faktisk skjedd èn gang). 4) jeg tisset daglig i søppelbøtta en periode på barneskolen fordi jeg var redd for mumier i skoletoalettene. 5) jeg hører julemusikk året rundt og blir aldri lei. 6) jeg har komplekser for overarmene mine. 7) jeg har en like stor liksomfamilie som biologisk familie. 8) jeg får ofte random tanker/drømmer om mennesker/hendelser som gjerne viser seg å stemme. 9) jeg måtte bruke papptallerken en stund da jeg var liten fordi jeg kastet fatet i gulvet etter alle måltid. 10) jeg liker regn og kulde bedre enn sol og varme (gjelder forsåvidt bare i Norge).
♥ Din favorittblogg Det finnes mange gode blogger der ute, men Belinda sin blogg er den første bloggen jeg begynte å lese, og den eneste jeg er innom hver eneste dag.
♥ En matrett du elsker Jeg har en topp 5 liste som består av pinnekjøtt, kjøttsuppe, pannekaker, kyllingwok og taco. Velg selv.
♥ Dine favoritt sko, kjoler og jakker Hah, morsomt. Jeg er virkelig ikke jenta som bruker lønna på klesshopping. Shopping er noe dritt, og jeg har tragisk nok bare det mest nødvendige som jeg er dårlig på å skifte ut. Shame on me for å være sånn i en alder av 22.
♥ En ferie du vil på igjen Kunne gjerne tatt Kretaturen alene om igjen. Eller Bulgariaturen med vg3-klassen som jeg faktisk ikke husker noe av fordi jeg bare ville til Kristiansand. Men skulle jeg valgt èn hadde det nok blitt klasseturen til Scarborough i England vi var på i 10’ende. Det var en fantastisk tur med fotballkamp, tivoli, shopping, besøk hos Harry Potter stasjonen, vitne til innspilling av “med hjertet på rette staden” og mange andre fine opplevelser med en herlig gjeng 🙂
♥ En sang som får deg til å gråte Har ingen bestemt sang som får meg til å gråte. Kan gråte av alle mulige slags sanger – kommer mer an på tanker/sted/situasjon.
♥ Noe du er redd for Muntlige prøver/foredrag, edderkopper og andre innsekter, steke ting i stekepanne, sitte bakpå folk som sykler og stupe uti vann. Og selvfølgelig miste noen jeg er glad i. ♥ Hvordan ordner du håret ditt? I likhet med sko og tøy er jeg også tidenes tragiske jente når det kommer til hår. Det henger stort sett som det er, blir satt opp i vanlig hestehale eller flettes til en stakkarslig flette som henger ned på siden. Lite hårstell her. ♥ Favoritt outfiten din Hehe. Joggebukse, ullsokker og hettegenser. Hjemmeoutfiten min, der altså.
♥ Hva har du som bakgrunnsbilde på dataen din? Et som er tatt i Danmark, under sykkelturen jeg var på med jobben i fjor. Et koselig bilde som får meg til å smile 🙂 (Av de jeg har nevnt på bloggen kan dere se mamma Anne i blått til høyre, tante Kaisa i rødt ved siden av, og tante Jorunn i sort til venstre).
♥ En ting du aldri kommer til å gjøre En skal aldri si aldri – er det ikke så?
♥ Alle premiene du har vunnet Hm. Den eneste premien jeg kan huske å ha vunnet er en stor julemarsipan, da jeg fikk mandel i grøten på juleavslutninga på VGS i 2008. Men nå har jeg ikke akkurat deltatt på så mye i mitt liv, da.
♥ Favoritt serie(r) Grey’s Anatomy, Privat Praksis, Ugly Betty, One Tree Hill, Lost, Brothers & Sisters, Kongen av Queens, Friends..?
Et av de sykeste menneskeskapningene jeg har kjent i mitt liv heter Maiken, er mitt elskede søskenbarn, mor til en av mine elskede gudsønner, og er også en av mine elskede bestevenner. Vi spratt ut til verden med et års mellomrom, og i dag fyller hun 23! Hun liker faktisk ikke bursdagene sine, men jeg slenger ut et lite bildedryss av noen få “Maiken & Veronica”-øyeblikk likevel.
Minnene jeg har av oss fra barndommen er jeg usikker på om jeg tør å utlevere på denne bloggen, da vi til tider var litt ekstreme sammen. Men vi koste oss jo med mindre ekstreme ting også da – som å rive opp posten til folk i nabolaget, trille hverandre i barnevogn i skolealder, stjele hageblomster fra nabokjerringene, tenne bål under trappa til nabomannen, vise rompa til alle bilene som kjørte forbi hytta vår, og… Ja, tror jeg stopper der. Stort sett var det hun som fikk skylda for alt da – for jeg var jo tross alt den stille sjenerte uskyldige jenta som aldri gjorde noe galt 😉 Men Maiken er fantastisk – hun er en av de jeg har flest minner med, en av de jeg har ledd mest med, og er en av de jeg er mest glad i.
I love you, mygg**** – gratulerer sååå mye med dagen ❤
Han er eldre, har grønne øyne, nydelig mørkt hår, og en deilig kropp. Han er rolig av seg, kommer løpende når jeg roper, spiser alt jeg serverer, koser med meg til jeg sier stopp, og roper etter meg når jeg går. Det er nå jeg kunne stilt spørsmålet “hva mer kan en ønske seg?” – hadde han bare vært min 😉
Jeg smiler. Jeg smiler når jeg gjennom kjøkkenvinduet observerer at du henger opp tøy på snora og steller i huset. Jeg smiler når du sender bilder av kaker du har bakt, eller av nye ting du har hengt opp på stueveggen. Jeg smiler når du i det ene sekundet klager over hvor bortskjemte kidsa er, og i det neste forteller at det stikker i pappahjerte når du skal si nei til lillesøster som spør om å få et blad på Rimi. Jeg smiler når du på kveldstid klapper deg selv i ansiktet for ikke å sovne foran TV’en, men ender opp med å sitte snorkende i stolen like etterpå. Jeg smiler over at du alltid er bekymret for at julegavene til folk skal inneholde for lite. Jeg smiler over at du fortsatt er småbekymret når jeg skal ut og fly, til tross for at jeg har flydd alene siden jeg var fem.
Jeg husker. Jeg husker de gangene du hentet meg i barnehagen og jeg tenkte “jess, nå skal vi kjøre mye fortere på sparken enn bestemor gjør”. Jeg husker da jeg var syk og du satt ved sengekanten min og sa “skynd deg, spis denne tabeletten før mamma kommer ned, så lurer vi henne”. Jeg husker da du tok meg med på toppen av fjellet for å vise meg mastaen, og jeg tenkte “kult, jeg har aldri sett noe så høyt i hele mitt liv!”. Jeg husker da du løftet meg opp på kjøkkenbenken og stilte deg foran meg for å rolig og alvorlig forklare meg at jeg skulle stige fra 30,- til 50,- i ukelønn om jeg hjalp litt til hjemme, men aldri ga meg noen faste oppgaver. Jeg husker lykken over at du hver fredag lot meg handle i kantinaen på skolen. Jeg husker da du tok meg med på hytta hvor vi slo opp telt utenfor, ble enige om at det var for mye mygg og bråk fra elva, og endte opp med å dra hjem hvor du måtte løfte meg opp til kjøkkenvinduet fordi du ikke hadde nøkkel. Jeg husker da bestemor tok meg med til kafèen du sang på, og jeg stolt stod på utsiden og hørte på fordi jeg var for liten til å komme inn. Jeg husker da jeg og lillebror lekte med den elektriske lille båten som satte seg fast i gresset, og du kledde av deg og svømte ut i det kalde vannet for å få den inn igjen til oss.
Jeg takker. Jeg takker for at du har vært en smule overbeskyttende. Jeg takker for at du alltid har vært streng med skolearbeid, innetider og alt annet et barn bør ha regler på. Jeg takker for at du har latt meg ha katter, hunder, fisker, fugler, kaniner og hest. Jeg takker for at jeg var den første du ringte til da lillesøster ble født – det gjorde meg glad. Jeg takker for at du alltid har stått på for meg når jeg ikke har visst bedre selv. Jeg takker for at du tok med deg familien og kjørte ned til meg på andre siden av landet for å komme på besøk. Jeg takker for at du fortsatt bekymrer deg for meg, selv om jeg nærmer meg tjueto og har bodd hjemmefra i tre og et halvt år.
Jeg kan ikke akkurat si at jeg vil takke for at du har latt meg arve hvor kilen eller hårsår du er, ditt store hode, tannlegeskrekken, eller synet som trenger briller/linser. Flauheten over å åpne gaver foran andre har jeg visst også fått etter deg. Men det går greit, for jeg tror faktisk jeg har arvet noen av musklene dine… True story altså 😉
Du er god, pappa. Vi har litt av en historie. Det har ikke alltid vært like lett for deg, men du kan være stolt over pappaen du har vært og er. Jeg er tragisk dårlig på å gi lyd fra meg, men jeg savner deg mye, og jeg er veldig glad i deg 🙂
Gratulerer så mye med din tjueførste farsdag, papsen!
Vi har bikket over til tirsdag, klokken nærmer seg halv fire på morgenen(?), og Jon Blund har glemt å slukke hjernen min. Mens jeg ventet på han prøvde jeg å produsere en julegaveliste, men kom ikke på en eneste gave. Deretter prøvde jeg å bestille meg en ny iphone, men fikk feilmeldingen “det er nylig blitt bestilt en sim-kort ordre på dette telefonummeret. Vennligst prøv igjen senere eller kontakt 09000”. At jeg vil ha en telefon å putte dette #&$!”&%7 sim-kortet i, er liksom ikke så nøye… Men samme det – når jeg går tom for punkter på “to do”-lista i hodet mitt, leter jeg etter sangtalenter – noe som for min del er ganske enkelt, sånn i og med at jeg ikke har TV og allerede har sett alt der.
En smule rørt i hjertet av slike stjerneskudd. Men guri, nå står jaggu Jon Blund og vinker til meg utenfor vinduet! Får slå av en prat med han, jeg – så vi snakkes en annen gang.
(12.10.2012: Jeg liker is-kaffe bildene. Men du? Du er jo så HIMLA flink til å skrive. Skriv ei novelle eller noe!!!! :D” – vel, jeg vet ikke om dette kan kalles en novelle, men jeg benytter uansett anledningen til å skrive det såkalte “noe”. Takk, fine leser).
Brevduen. Det var i alle fall det hun skulle vise seg å være i en senere tid. Men hun visste det ikke da. Hun var så liten. Trodde hun forstod alt, men skjønte likevel ingenting. Så hvordan det var, men var uviten om hvordan det egentlig skulle være. Flakset omkring sitt lille rede, slik alle fugleunger gjorde. En fugleunge forsvant, mens andre kom til. Livets gang. De voksne skrek – noen som mus, andre som måker. Kaos. Hun likte ikke kaos. Noen kjempet – prøvde så hardt å få alt til å stilne. Andre stakk – uten farvel, uten tilbakeblikk. Hvorfor? Hun skjønte aldri hvorfor. Men hun tillot seg aldri å spørre. Sperret alt inne. Trakk seg unna. Latet som ingenting. Stillhet. Stillhet var det beste.
Hvem hadde vel trodd at tanker er fylt med tålmodighet nok til å vente i årevis. Fast bestemt på å slippe til, banker de på til en lukker opp. Kan snu ved dørstokken gang på gang, men vokser seg stadig større, og kommer alltid tilbake. Alltid. Først når de ønskes velkommen, og får rom til å spre seg, kan de takke for seg. Men den lille fugleungen visste ikke bedre. Hadde ingen anelse om at brevet hun bar på ble tyngre for hver tanke hun jaget vekk. Visste ikke engang at hun bar på et brev. Først da hun fikk vingespenn stort nok til å forlate redet, så hun det. Avstanden gjorde at alt ble klarere. Et lass med grå, tung tåke lettet sakte men sikkert fra bakken. Sannheten. Nå så hun sannheten.
Et pang, og fuglen falt. Uten forvarsel lå hun på bakken, tom for krefter til å fly. Prøvde å kjempe seg opp, men visste ikke hvordan. Ville så gjerne reise seg, men brevet holdt henne nede. Brevet som i årevis hadde fylt seg opp med tunge, vanskelige ord. Vanskelige ord som hun ikke forstod. Smerte. Hun kjente smerte. Innerst inne visste hun at hun burde fortalt det til noen, men hun klarte ikke. Hadde aldri før åpnet seg, så hvorfor starte nå. Men så kom spørsmålet fra den kloke fuglen som kunne skimte at hun bar på noe vondt. Brevduen besvarte spørsmålet, og med dèt var hun under den kloke’s vinger. Hun ble nå fortalt at det var okei. Det var okei å slippe brevet. Hun hørte på den kloke, og slapp taket. Lot brevet falle, så uendelig langt ned. Lettelse. Hun følte lettelse.
Kort tid etter kunne hun flakse igjen. Svevde mellom skyene som om ingenting kunne stanse hennes frihet. Holdt seg opptatt med sine små budoppdrag, og jagde alle tanker vekk. Hun trodde det var greit denne gangen. Men de fortsatte å komme tilbake. Det samme gjorde smerten. Hun kunne kjenne den nå. Den var sterkere, og før hun visste ordet av det var hun tilbake på bakken igjen. Hun skammet seg. Fuglefrøene ble en fiende. Hvert eneste lille frø ga hatet mulighet til å spire. Hun så andre fugler nyte fargerike frø, men hun klarte det ikke lengre. Hatet. Hatet hadde tatt over. Så sterkt, så ukjempelig, så vondt. Stygg. Hun var intet annet enn stygg.
Aldri før hadde hun tenkt de ulovlige tankene, men nå var de kommet de også. Tankene som fikk henne til å undre over hvordan hun kunne forlate denne verden på en mest mulig fredelig måte. En måte som ikke etterlot tristhet, anklaging, eller nebrytelse av andre menneskers liv. De kom ofte. De kommer ofte. Men gang på gang innser hun at det er umulig. Å selv velge å ta skrittet inn i evighetens frihet, vil gi konsekvenser uansett. Så hun begynte å håpe. Håpe på at noen en dag ville ta seg av det. En dag, forhåpentligvis veldig snart. Døden. Hun ønsket seg døden.
Fugleungen kikket opp. Hun så på meg lenge. Stirret meg inn i øynene mens tårene rant ustanselig nedover hennes bleke kinn. Munnen åpnet seg, og ut kom ord som dannet spørsmålet jeg aldri hadde trodd skulle komme. “Er det verdt å kjempe mer?”. Jeg stirret tilbake. Trakk pusten, sukket tungt, og tørket hennes tårer. “Jeg vet ikke”.
Reidun Beate var en ung blogger, men skrev likevel om mannen i sitt liv. De planla bryllup, og gjennomførte med vellykket resultat. De prøvde å få barn. Syv spontanaborter, og så kom endelig statusrapporter fra svangerskapet. Mirakelet Miley ble født, og de var endelig sin egen lille familie som skulle ha mange fine år foran seg. Men en uke etter de kunne presentere seg som stolte foreldre, fikk Magnus diagnosert kreft i tykktarmen, som etter spredning ble uhelbredelig.
Å få en slik beskjed i en så ung alder, helt i begynnelsen av et nybakt familieliv, kan jeg nok aldri helt forestille meg hvordan er. Håpløsheten over å vite at det ikke finnes noen mulighet eller utvei, når du ønsker det så sterkt, må være forferdelig. Mange ville kanskje falt totalt sammen, men disse menneskene fokuserer på å få det så godt som mulig den siste tiden, og har drømmer for den korte fremtiden sammen:
– Vi drømmer om å bli kvitt gjelden vår, slik at vi kan kjøpe leilighet nærmere Magnus sin nærmeste familie. I tiden fremover, så vet vi begge to at vi vil ha mye behov for mer hjelp, og slik vi bor nå, borte fra folk og veldig utilgjengelig, det er langt i fra en ønskesituasjon. Om vi hadde klart å bo nærmere sentrum, så ville nok i allefall jeg klart å slappe litt mer av hver dag.
– Andre ting vi også drømmer om er å reise mer, men dette er vel egentlig ganske utelukket nå som det har gått opp for oss hvor vanskelig det faktisk vil være for oss å reise på ferie noe sted. Magnus har for tiden en morfinpumpe, og den pumpen må sjekkes av hjemmesykepleien hver dag. Så lenge han går på morfinpumpe, så må vi tenke på hva som er best for Magnus, og det er å være hjemme med familien sin, slik at han kan fortsette med smertestillende som fungerer riktig.
– Foruten om disse to drømmene våre, så hadde det vært en fantastisk flott ting om Miley hadde fått begynt i barnehage på nyåret, da hun begynner å kreve ganske mye mer, noe som kan dra litt ekstra energi ut av oss, og siden både jeg og Magnus har noen vanskelige og psykisk tøffe dager av og til, så hadde det vært til stor hjelp å vite at Miley kan være i barnehagen noen timer, slik at vi kan få tid til å puste litt ut og ta vare på oss selv også.
– Det er også viktig for oss at alle får se denne sårbare siden av oss, da vi begge to er dritt lei av å høre ?det går bra skal du se?, ?ikke gi opp?, ?dette ordner seg?. Dette en det vondeste vi noengang har opplevd og det beste for meg, Magnus og Miley nå er å nyte hver dag sammen med familie og venner som har innsett realiteten. Det blir rett og slett for vondt for oss å høre at dere er så altfor positive til fremtiden. Det finnes ingen kur.
Å se at de klarer å sette seg små mål og ønsker, til tross for situasjonen, er beundringsverdig. Likevel er det selvfølgelig utrolig trist, og så ufattelig urettferdig at det ikke finnes håp, og at slike tilfeller stadig oppstår i et år som 2012. Mennesker blir drept, dør i ulykker eller tar livet sitt – men å pines til siste slutt mens du hver dag venter på at dagen skal komme, samtidig som du ser hvordan de rundt deg vrenger seg i følelsesmessig smerte, må være et mareritt. At lykkelige familier må ødelegges på denne måten er forferdelig.
Dag 2: lapp på døra fra ukjent. Beklager min utakknemlighet, men det lukter romantisk overkomplimenterende pusegutt, og jeg brekker meg av slikt. Poeng for småsjarmerende skrivefeil, da.
Dag 4: tegning fra seks år gamle Stella. Hjertevarmende, og så langt fra kvalmt som overhode mulig 🙂
Dag 6: blomster på døra fra ukjent. For ikke så lenge siden fortalte jeg noen at jeg kun har fått blomster èn gang i mitt liv (på attenårsdagen min), så her går jeg mot meg selv om jeg kommer med noe negativt. Så… Takk, hvem enn du er. Jeg liker blomster. Ja. Det var alt for denne gang i dagens episode av Veronica’s liv. Natta.
Veronica Bremnes 