For en måneds tid siden stirret mine to klumper av noen øyne på kalenderen, og tenkte at det var leeenge til jul. Først skulle det jo tross alt være julebord, etterfulgt av tysklandtur, bursdag, og en flytur til nordpolen hvor jeg skulle være en heeel uke. Deretter skulle jeg jo jobbe en uke, og SÅ skulle det være jul, etter en sykt lang ventetid. Men nå, to dager senere (i alle fall følelsen av to dager senere), er det bare en uke til jeg sikkert sitter med julegaver uten julegavepapir. Noen må stoppe denne tiden, for vi kan ikke være så nærme jul! Jeg hadde jo lovet meg selv å ha fremme juletreet og julestemningen 1. desember for å få tidenes lengste julefølelse, men kalenderdagene var frekke nok til å løpe forbi meg, og nå er det snart ikke vits fordi alt snart er OVER. Herregud, grav meg ned, noen. Ikke det at jeg ikke klarer det fint selv, da. Meg og Mia.

Vi kunne jo forsåvidt brukt denne ettermiddagen til å gjøre hula vår ren og pen, men Mia var så trøtt at hun nektet å vaske.

Helt sant. Så jeg brukte heller tiden til å… Jeg vet ikke. Av og til glemmer jeg faktisk hva jeg gjør og har gjort. Eller jo, jeg har åpnet alle syv lukene jeg har gått glipp av i adventskalenderen! Fikk for eksempel et tog, et fly, og et juletre. Spennende greier altså… Så har jeg ringt jenta som visstnok skal ha grått hele veien hjem fra flyplassen i går, stakkar. Hun kunne informere meg om at hun så nok en episode av Scooby Doo, og ville til gjengjeld vite hva jeg hadde gjort i tiden fra jeg var ferdig på jobb og frem til jeg ringte. Tror hun er i ferd med å bli voksen. I morgen er hun sikkert konfirmant.

Ai, nå har de tre fuglekrekene våknet. Trodde en liten periode at fuglepassermamman min hadde klart å temme disse galningene, men det viste seg at en ny lyspære i stua var alt som skulle til for at skvaldringen kom tilbake. Noe sier meg at jeg bør leve i mørket fremover, så trommehinnene mine kan få seg en ferie, men da går jeg jo hvertfall glipp av julestemningen. Tidenes dilemma, det der.

Hva er klokkegrensa for støvsuging når man bor under og ved siden av noen forresten? Jeg vil støvsuge nå, 22:40 – er det noe regler for slikt i denne verden? Samme det. Jeg lager herved regelen om at støvsuging er tillatt frem til 23:00. Det passer meg best i dag. Neste gang jeg skal støvsuge er det kanskje en annen regel, men det vet jeg ikke enda. Og med det samme vi er inne på regler vil jeg gjerne lage en som gir forbud mot å lage avtaler før 11:00 på dager hvor man har fri eller jobber på kveldstid – for hvor sykt dødelig er det ikke å måtte stå opp 08:30 på en dag hvor du ikke skal kle deg om i uniform før 15:00?! Veldig. Sykt veldig, faktisk. Denne verden er jo helt feil.

Natta.

– V.

Denne temperaturen, som til tider når seksten minus, tar livet av trynet mitt av og til. Noen ganger vet jeg faktisk ikke om det fortsatt er på når jeg har kommet meg inn ytterdøra. Og her om dagen holdt jeg på å ofre min høyre hånd for dere, da jeg bare skulle stikke hånden ut av votten for å ta et stakkars bloggbilde, og kjente hjerte pulsere helt ut i fingertuppene i en hel evighet etterpå. Mens jeg ble skøvet på sparken, da. Drittunger er ikke alltid like glade i gå selv, vet dere.

Sparking forresten tingen her oppe. Bestemor bruker det som hovedtransportmiddel, og har typ firehundreogåttitre reflekser på “bilen” sin.

Her har vi egentlig også spark, men det eneste man ser av den er den ufrivillige skyggebarten min lillesøster fikk av håndtaket, haha.

Vi var på vei til lillesøsters gudmor, og SE for en deilig liten sak hun har fått seg!

Årh. Jeg skal stjele den. Både hunden og lillesøster.

Det eneste problemet er at jeg nesten ikke har plass til mitt eget tøy engang, da pappa og de overleverte meg en julegave med passelig størrelse i det jeg skulle begynne pakkinga. Kunne selvfølgelig hatt to bager, men det kan ikke, for bestemor har allerede reservert min bagasje nr. 2 ved å pakke en hel ekse full av lefser og kaker og slikt som jeg skal gi fra meg når jeg er tilbake på sørlandet.

Skakke være lett. Men når jeg tenker meg om så går det nok bra, for lillesøster kan nemlig gjøre seg usynlig!

Tullejenta 🙂 Ikke akkurat superkult å skulle reise fra en femåring som lurer på hvorfor jeg må dra og hvorfor jeg skal feire jul med noen andre enn de – men pappa sier at flyet mitt muligens ikke går før 2. januar uansett. Så da reiser jeg kanskje ikke i dag likevel da, jeg vet ikke.

– V.

Var visst sankta lucia i dag. Eller, “tantaaa luciaaaa” som minstejenta i huset synger på fra morgen til kveld – helst med et volum som halve nabolaget kan høre gjennom våre uåpnede vindu. Har ikke sett noe til sånne derre lussekatter, men det gjør ikke noe, for Mr. Pacman hadde sikkert spist de opp uansett. Her om dagen spiste han faktisk meg! Nesten, da.

Bortsett fra å få fingrene oppspist, har jeg brukt tiden til å lese. Kjøpte “Evig Søndag” før jeg reiste – en bok jeg har hatt lyst på helt fra den dagen Linnèa fortalte at hun skrev bok. Prøvde så godt jeg kunne å spinke og spare på boka, men hadde likevel lest den ut etter andre dag. Tårene mine trillet allerede på side 13, så jeg antar jeg kan si at det er en bok som treffer. Det kan jo forsåvidt variere hos hver enkelt, men jeg for min del synes i alle fall det var “kjekt” å se all denne ærligheten. Meg og peisen min.

Dette er forresten hva nattetimene blir brukt til. Har forsøkt å få øynene til å mate hodet med ord fra bøker på ettermiddagstid også, men med søsken i huset er det ikke alltid like lett. For eksempel så er gitarspilling og boklesing en mindre bra kombinasjon…

Det er forsåvidt et syngende barn også – men en skal vel ikke klage over positiviteten. Linselusbarnet. “Kan vi ta bilde, dadda?”. To sekunder senere; “kan æ få se nu?” 😉

Ellers har jeg opplevd årets første juletrepynting – utført av lillesøster, tante og hennes sønn / vårt søskenbarn / mitt fadderbarn. Dette er til og med deres andre juletre, noe som gjør meg en smule sjalu ta jeg har “mistet” mitt eget. Når jeg blir voksen skal jeg ha minst fem juletre. Eller kanskje syv, jeg er ikke helt sikker enda.

Har selvfølgelig møtt de tre andre søskenbarnene her oppe også – deriblandt Maiken, som her om dagen måtte leie meg gjennom evigheten og forbi, da jeg faktisk holdt på å omkomme i en skliulykke. (Marte; uggs’a dine fungerer som sykkelhjulene mine gjør på is – og de hjulene gjør ikke annet enn å få meg til å falle). Neida. Jeg gjorde ikke det. Men jeg kunne ha gjort det, hadde det ikke vært for at hun faktisk holdt meg fast som om jeg skulle vært nittifire, og lot meg leke sumobryting i det hodet mitt skulle til å bytte plass med beina. True story – det var litt av et syn, det.

Noe som er verre enn de glatte skoene (som jeg forsåvidt har byttet ut med converse som gir meg neglbitt på venstre stortå), er veien jeg må gå når jeg skal til/fra denne støttekontakten min. Når sant skal sies så må jeg ikke gå der, men for å spare femten-tjue minutter av gåtiden, klarer jeg jo ikke unngå å velge dette mørkbelagte fjellet. Og altså… Hittill har jeg jo overlevd, men da jeg skulle over her etter å ha sett en thriller, og da falt i snøen med en følelse om at alle filmskuespillerne nå kom til å ta meg, var jeg nesten sikker på at jeg snart skulle gravlegges. Så jeg ønsker meg ikke lengre julekort og slikt – jeg trenger et lys på dette hersens fjellet.

Gud så mye vas jeg kommer med på denne tiden av døgnet. La meg heller fortelle om det fornuftige jeg har gjort – nemlig å bake lefser! De tre siste dagene har jeg sammen med bestemor produsert nærmere åtti lefser, og det er jaggu litt av en prosess. Deiglaging og smørnelaging, deling, kjevlig, steking, kosting, bløting, smøring og bretting. Men gøy var det! Og for de som er redd for å gå glipp av trening ved slike lange prosesser, kan jeg bare fortelle at jeg er støl både i legger, lår, mage og armer. Så da kan en slå to fluer i èn smekk – ekstra fint for meg som verken baker eller trener til vanlig 😉

Jadda, så sånn er det. Håper dere har en fin førjulstid, mennesker!

– V.

Jeg er hjemme. På Nordpolen, altså. Det heter vel strengt tatt ikke Nordpolen, men svært få av de jeg kommer i samtale med vet hvor Båtsfjord ligger uansett, så hvem bryr seg. Jeg befinner meg øverst og helt til høyre på kartet over Norge. Øst-Finnmark, blir det vel. Det tok litt i overkant av 4000 kroner, fire timer og tjue minutter på fly, og fem timer og førti minutter med venting for å komme hit. Det er mye og lenge, men det er jo jeg som har flyttet alle disse kronene og timene vekk fra dette stedet, så jeg kan vel ikke klage over det til andre enn meg selv. Dessuten glemmer jeg det hele når jeg stopper opp utenfor barndomshjemmet mitt – hvor bestemor bor i den ene enden, og onkel i den andre – og ser utover havet som jeg så utover hver dag i de omtrent tolv årene jeg bodde i denne gata. For jeg liker bestemor så godt, vet dere.

I dag spilte vi for eksempel kort. Vi gjorde det alltid før, og det er slikt man skal gjøre med besteforeldre. Vi spiller kasino, og jeg blir liksom aldri lei, selv om bestemor vinner gang på gang og har gjort det i alle år. Det er muligens fordi jeg ikke skjønner at jeg må samle på flest mulig spar da det til slutt gir meg tre ekstrapoeng om jeg har flere av de enn henne. Jeg glemmer det hver gang, og kommer på det når runden er over og jeg har tapt. Men det gjør ikke noe, for jeg har alltid tenkt at eldre mennesker skal være de smarteste. Se nå for eksempel – nå har jeg vært dum nok til å lage uendelig mange ord som bare handler om et kortspill dere garantert ikke bryr dere om – men det gjør ingenting, nettopp fordi jeg fortsatt kan kalles ung og dum.

Det er annet enn hva jeg kan si om min fem år gamle lillesøster. Jeg trodde i alle fall det. Med sine små bein over mine større legger sitter hun for seg selv og tegner mens jeg leser bok. Hun skyter inn et par spørsmål her og der om tilfeldige ting hun lurer på – akkurat slik jeg pleier å gjøre med de som er mange år eldre enn meg – og etter en stund henter hun en av sine barnebøker og spør om jeg kan lese for henne. I et halvt sekund tenker jeg at søstra mi er smart som vil tegne og høre eventyr fremfor å løpe frem og tilbake over gulvet som en tornado slik mange andre barn gjør – men så gir hun meg boka jeg leste hver eneste kveld jeg var hjemme sist, og gangen før der, og jeg innser at jeg muligens har smittet henne med min lave hjernekapasitet.

Neida, haha. Hun er faktisk ganske smart. I alle fall god. Rett etter jeg hadde fått og åpnet bursdagsgaven fra pappa og de, kom hun nemlig på at hun hadde bursdagsgave til meg, hun også. En skjønn såkalt bilderamme med navnet sitt inni, og på baksiden fant jeg bokstavene “Veronica” formet med hennes sjarmerende barneskrift. Jeg undret over at femåringen gadd å lage gave til storesøstra som nesten aldri kommer hjem, samtidig som hjertet mitt pulserte ut flere slag med lykke. Ah, denne søskenkjærligheten, altså.

Bursdagen var forresten på fredag, om noen skulle finne på å tro at den var i går eller i dag. I lang tid trodde jeg at jeg allerede var 22 og at jeg nå ble 23, men plutselig (lenge etter å ha fortalt folk at jeg ble 23) kom jeg på at jeg faktisk bare var 21 og nå må “fortsette” å være 22 et helt år til. Men nåtiden er vel akkurat den samme om jeg er 22 eller 23. Bursdagen min var uansett perfekt, til tross for at planene var ikke-eksisterende. Det skal visst ikke så mye til for å glede et barn som meg. Tjue minutter over sju på morgenen gikk jeg av nattevakt hvor jeg først ble møtt av ‘mormor’ fra sykehusfamilien som serverte meg en innpakket kindereggpakke, og deretter ‘tante’ som sang bursdagssang, serverte hjemmelagde pepperkaker og et kort med de fineste ordene på. Allerede da kjente jeg hvor heldig jeg er som er omringet av verdens beste mennesker.

Hun har forresten gitt meg adventskalender også, det har jeg jo helt glemt å fortelle til dere som ikke finner meg i den irriterende facebookfeeden. Jeg kommer aldri til å bli for stor til å glede meg over slikt. Noe så skjønt!

Men uansett; senere dro hun meg med på “teater” for å se mindre barn enn meg utføre sang og dans, før hun lot meg bestemme at kveldsmatens kakao skulle lages på ordentlig kokesjokolade og melk, og jeg innså at jeg bare blir mer og mer bortskjemt…

Over denne kveldsmaten åpnet vi enda flere gaver – denne gangen fra en av mine andre jobbtanter, som blant annet hadde gitt meg hjemmelagde drops! Jeg tror jeg elsker hjemmelagde gaver, men blir like forundret hver gang jeg får noen. Lurer liksom på hvordan mennesker gidder å bruke tid på å lage ting for å putte oppi gaver, når de heller bare kan rive med seg noe lignende i en matbutikk. Men jeg antar det er det som gjør meg så takknemlig – viten om at de ikke velger den enkleste løsningen, og heller velger å lage noe selv. Det er så fint gjort, det. Noe annet som er fint gjort er å levere gaver på døren – men det jeg ikke skjønner meg på er de som leverer uten å gi fra seg et navn så de kan få et takk. Som denne:

Jeg er kjempeglad, men har ingen navn fra giveren, så alt jeg kan gjøre er å si takk i løse luften. Mystisk. Fikk også et enormt kinderegg levert på døren, men det fant jeg heldigvis ut hvem var fra dagen etterpå. Hadde jeg ikke gjort det hadde dette nesten blitt skummelt, for store kinderegg er jo ikke til å spøke med!

Mamma, eller ‘mamma’, (jeg skjønner jo om dere blir forvirret av denne familiegreia) inngår selvfølgelig også under kategorien “verdens beste mennesker” – og avsluttet dagen min ved å glede meg med skjønne personlighetspregede gaver, hvor en av de var noe jeg ønsket meg mest av alt! Så jeg kan jo ikke annet enn å være superfornøyd etter denne dagen. I tillegg fikk jeg også av henne det fineste kortet med de fineste ordene på, som jeg skal ta vare på for evig og alltid. Jeg er så svak for nedskrevne ord. Spesielt de håndskrevne som finnes i kort. Jeg liker tanken på at noen har kjøpt et kort, tatt opp en penn, for så å skrive ned ord som bare er til meg. Men jeg er jo så rar, vet dere.

Nå har jeg overdrysset dette innlegget med sikkert hundrevis av ord, så jeg tror det holder for i dag (natt). Halvparten av dere har kanskje sovnet allerede. Beklager det, men av og til er skrivelysten større for en blogger, og det var den liksom nå. Men igjen; hvem bryr seg. Det gjør i alle fall ikke jeg.

…Joda – jeg gjør jo egentlig det.

– V.

Såå.. Fredag morgen startet jeg ferden mot Tyskland sammen med fjorten av mine kollegaer (+ to ekstra) for å dra på julemarked i Hamburg. Tilsammen denne helga har vi vel tilbrakt syv timer på danskebåten, og rundt fjorten timer på denne bussen:

Men tidsfordriv er ikke akkurat det største problemet for denne gjengen. Vi har for eksempel sunget sanger – deriblandt “hompetitten” som viste seg å bli hysterisk morsomt for en av de tyske på bussen, da “titten” rett og slett betyr “pupper” på tysk, haha. Kanosynging ble selvfølgelig også gjennomført:

Etterhvert var det duket for historielesing fra alle sytten, hvor flesteparten fikk testet ut bussens microfon:

Så må vi ikke glemme øldrikking da. En av oss drakk så mye at han til slutt måtte stå halvveis oppreist fordi han måtte så mye på do – noe vi andre fant svært underholdende 😉

Etterhvert som timene gikk og mørket begynte å komme, var det for noen tid for en aldri så liten middagslur – i alle fall for min del. Fant til og med et supervakkert bilde av det på kameraet mitt da jeg våknet…

En evighet senere var vi fremme i Hamburg, og gikk en kjapp tur innom julemarkedet. Var nesten som å gå inn i en julefilm:

Tyskerne kan pynte, for å si det sånn! Glühwein (tysk tradisjonell varm drikk med/uten alkohol – som en slags gløgg) var mer eller mindre obligatorisk, så da fikk vi selvfølgelig med oss det også 🙂

I tillegg til julepynten, beundret jeg alle disse små bodene hvor de stekte, bakte og serverte ferske varer – for eksempel “heisse makronen” (hva enn det er):

Pølser og poteter(?):

Brente mandler i alle slags smaker:

Og noe bakst jeg ikke er sikker på hva er… Men så koselig å få det servert rett fra “kjøkkenet” fra en i rødt juleforkle da 🙂

Etter et titt på julemarkedet var det duket for middag hvor jeg spiste fisk av alle ting (så stolt atte), før noen gikk videre for innta mer drikke, mens små barn som meg fant senga. Denne natta fant kroppen min ut at den skulle bli sjuk for første gang på evigheter, så jeg sov meg gjennom frokosten, formiddagsshoppingen og lunsjen – men dro etterhvert ut for å i det minste få med meg hvordan byen så ut i dagslys 😉

Og jammen kom jeg til rett tid – for da jeg befant meg midt i folkemengden kom selveste JULENISSEN! Helt sant, han var heeelt ekte altså!

Det eneste merkelige var at han kjørte baklengs samme vei som han kom fra etterpå, men det er vel sånn julenisser gjør. Etterpå dro vi innom et kjøpesenter, og det var da det slo meg hvorfor den tyske sjokoladen er kjent for å være bra. Sjekk dette utvalget!

Når jeg tenker meg om var det faktisk sjokolade hvor enn jeg befant meg, men av en eller annen grunn tok jeg meg aldri tid til å kjøpe noe av det. Barn klarer jo ikke å konsentrere seg om èn ting når det blir for mye gøy å tenke på, vet dere. Ikke klarer de å høre når de voksne sier “hold deg rett bak meg” heller. Iallfall ikke jeg, for i det jeg bare skulle snu meg i to sekunder for å ta dette bildet, var de voksne forsvunnet i den enorme folkemengden…

Men de kom heldigvis ropende tilbake etter meg, så vi overlevde alle sammen. På dette tidspunket var klokken fem og de fleste hadde planer om å shoppe videre, men da bestemte den sjefete kroppen min at vi skulle på hotellrommet og legge oss igjen. Så resten av ettermiddagen, kvelden og natten ble tilbrakt i senga. Hva som egentlig skjedde utenom de to timene jeg deltok på lørdagen, kan jeg derfor ikke svare på – men etter hva jeg har hørt har alle storkost seg, og jeg tror jeg kan anbefale Hamburg og julemarkedene der for de som ønsker seg en helg med ekstra julestemning 🙂

Takk for en veldig koselig tur, flotte mennesker!

– V.

Kjære bestemor – i dag er det 62 år siden du kom til denne verden, og forhåpentligvis skal du fortsette å være her i mange mange år til. Å miste besteforeldre er noe de fleste må gjennom, men jeg kan ikke forestille meg hvordan det blir å en dag skulle miste deg.

Vi bodde mange år sammen, og barna i nabolaget trodde du var min mor. Du vekket meg ofte om morgenen, skjemte meg bort med setningen “skal jeg steke deg et par pannekaker?”, og fulgte meg til skolen mens vi tygget hver vår grønne extra. Etterhvert da jeg begynte å gå alene, fulgte du med meg i kjøkkenvinduet, og blinket til meg med utelyset da jeg øverst i bakken snudde meg for å se. På fritiden var vi på naboens lekeplass, plukket steiner i fjæra som vi lagde indianere av, var på besøk hos de gamle damene, og hadde kaffepause med sukkerbiter på oldemors trapp – oldemor som vi sammen sov hos den natten hun døde. Vi hentet også en hundevalp sammen som vi gikk mange turer på fjellet med, og som ble din trofaste venn i mange år etterpå. Du viste meg tidlig hvordan man baker, lot meg stå på en stol for å delta i oppvasken, og lærte meg en haug av barnesanger som vi sang på da vi gikk turer – spesielt husker jeg “blomster små” som du har sunget på i alle år 🙂

Bestemor, du er et fantastisk menneske som har humøret på topp og aldri klager, uansett hvor vondt du har det. Du gir til andre før du gir til deg selv, og du har et hjerte av gull. Jeg er vanvittig heldig som har vokst opp med et så fantastisk menneske som deg.

Gratulerer så mye med dagen, bestemor – jeg er ubeskrivelig glad i deg 🙂

– V.

Altså… Er det noe jeg definitivt skal sette på listen min over nyttårsforsetter (som forsåvidt ikke varer lengre enn en uke eller to), så er det å få min biologiske klokke til å være noenlunde i samsvar med den tekniske(?). Jeg må seriøst lære meg å fungere før leggetid, så jeg ved midnatt slipper å se på klokka med trøtte øyne og tenke “åj, skulle jo egentlig…”. I dag har jeg for eksempel hatt fri hele dagen, og ikke hatt andre planer enn en liten greie i formiddag. Altså har jeg hatt evigheter av timer på å pakke bagen som må være klar når jeg legger meg, men denne bagen står enda tom på bordet. Noe så tragisk. Men som om dere bryr dere. La oss heller se på den nye peisen jeg har fått meg!

Fant den i Apple Store på macen her. Gratis og greier, og den lager til og med knitrelyd. Liker det 😉 Vi skal lage julestemning sammen. Men først skal jeg til Tyskland og smake på stemningen der! Blir plukket opp 06:45 i morgen tidlig for å tilbringe noen timer på båt og enda flere timer på buss – så noe sier meg at macen må legges vekk så bagen kan pakkes og lysene slukkes. (Til dere som mener at man ikke skal fortelle bloggleserne sine at man skal reise vekk, så har jeg bare tre lesere eller noe, så det skal nok gå bra. Dessuten er vaktfuglene mine løse 24/7 – og er tyvene riktig uheldige støter de på min høye skumle mamma i det de prøver å bryte seg inn – og hun har en vaktkatt. Og nå kan dere lese overskrifta om igjen så jeg slipper å skrive den på nytt her lissom).

Ha en fin helg, dere 🙂

– V.

Da vet vi det også, da. Dagens lærdom 😉

– V.

Hvis det er noe i denne verden som nesten er bedre enn å… Vel… Nå brukte jeg faktisk tre og et halv minutt av min tid på å prøve å komme på noe å sammenligne med, men hjernen min var visst ikke smart nok, så la oss bare gå rett på sak; fridager er fantastisk. Spesielt når man står opp tidlig for å få med seg hele dagen – tar seg en god joggetur i skogen, vasker leiligheten, tar seg en lang velfortjent dusj, leser i en god bok, for så å dra på en rolig shoppingrunde for seg selv. I mitt tilfelle måtte jeg i dag hoppe rett til shoppingpunktet (for ja, selvfølgelig pleier jeg å gjøre alt det andre), da en edderkopp med superraske bein tvang meg til å sitte en hel evighet på stuebordet for å vente på at den skulle komme frem…

Kjipe greier. Men man skakke kødde med de små drapsdyrene der, altså! Vil de leke gjemsel, så vil de leke gjemsel. Det de ikke vet er at de stort sett alltid har et dødelig utfall når de leker det med meg. Så jeg kom meg ut til slutt, og etter handlelista var ferdig gikk jeg innom en kafè og utbrøt setningen “kan jeg få en iskaffe og ta med?”. “Du vet at den er kald?”, spurte hun. “Ja…?” svarte jeg, og lurte på om hun trodde jeg var fullstendig retard som ikke skjønte hva jeg selv bestilte. Så fikk jeg den da, og gikk ut. Etter to meter skjønte jeg hvorfor hun spurte. Iskaffe ute på en iskald dag? Herregud Veronica, du er retard.

Og ikke nok med det, men da jeg syklet hjemover oppdaget jeg at noen har lyst opp en eller annen form for juletre før første søndag i advent! De burde skamme seg. (Sannheten er at jeg hadde gjort akkurat det samme om jeg hadde hatt et, men er man sjalu, er det alltid best å klage).

Fantastisk bildekvalitet forresten – tar æren for den på forhånd, jeg. På dette tidspunktet hadde jeg adrenalinrester i blodet etter edderkoppepisoden, var kald som en snømann, og sjokkert som en (hva som helst), og tenkte at verden var i ferd med å gå under. Men det gikk faktisk greit, for jeg dro på kino med gamlingene borti gata her, og den gjorde godt for mitt hjerte. Herlig film som absolutt var verdt pengene!

🙂

– V.

Der ser dere, mennesker – jeg sa jo at det snart var helg igjen. Den er vel forsåvidt over igjen snart også, men samme det. Siden sist har det regnet et par dråper mer enn vanlig.

På et tidspunkt holdt jeg faktisk på å drukne på sykkelstien. Både jeg og Klaus (sykkelen min, altså).

Bortsett fra det velger kattene til Marte fortsatt merkelige plasser å sove på.

Er vel fortsatt like skada også. Eller, lite smart, som noen liker å kalle det.

Men det gjør ikke meg noe, så lenge jeg kan behandle de som babyer.

Er verre med djevelungen jeg har i mitt eget hjem. Her om dagen måtte jeg klippe av meg halve håret fordi hun hadde lekt med tyggis i det.

Men det går bra, for jeg har planer om å klippe hodet av henne snart. Rakk det ikke i går, for da var det duket for julebord med mine flotte kolleger. Se så koselig!

De hadde til og med en juledekorert kake med julegaver! Jeg regnet jo med at de alle var til meg siden jeg var yngst, men vet dere hva? Det var INGEN gaver inni, så jeg gikk hjem.

Jeg skulle iallfall (ikke) det, men så kom jeg på at jeg var litt ansatt en periode der, så da måtte jeg jo bare bli igjen og holde kjeft, da.

Neida, haha. Det var veldig koselig. Noen fikk til og med ristet av seg litt av kakene. Hun til høyre ristet litt for mye da, for plutselig var den ene foten nesten borte, ser dere. Stakkars tante.

Og så ble det natt, da. Mine øyne holdt seg oppe til 04:30, og kroppen holdt seg i pysjamasen under dyna til butikken nærmet seg stengetid idag og det ble tid for melkeinnkjøp. Men nå er den tilbake under dyna. Tidenes slappeste dag. Liker det. Eneste problemet er av djevelungen kjeder seg, og henger fast i meg som en forvokst klegg.

Ikke lett å være trebarnsfuglemor, skal jeg si dere.

Håper dere har en fin helg 🙂

– V.